Prop. 115 L (2012–2013)

Lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven)

Til innholdsfortegnelse

4 Norsk regelverk

4.1 Innledning

Det norske regelverket som omhandler de som arbeider om bord på skip, fremstår i dag som nokså sammensatt og komplisert. Det er flere lover på området, og flere forskrifter er gitt med hjemmel i disse lovene. Ved siden av lovgivning og forskrifter spiller tariffavtaler og individuelle avtaler en vesentlig rolle for partenes gjensidige rettigheter og plikter i et arbeidsforhold.

Videre er regelverket i stor utstrekning påvirket av Norges internasjonale forpliktelser og de konvensjoner vi er bundet av. Et stort antall konvensjoner og rekommandasjoner (anbefalinger) som gjelder arbeidsforhold for sjømenn er utarbeidet av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO). Den europeiske union (EU) har i de senere år også vært en aktiv regelprodusent på arbeidsrettens område. Flere av direktivene på arbeidsrettens område gjelder ikke for sjøgående skip og vil dermed ikke få anvendelse på store deler av sjømannsretten. Imidlertid er det flere direktiver som også kommer til anvendelse på skipsfartens område. Via EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å innta disse i norsk rett.

Det internasjonale regelverket behandles i kapittel 5.

Her redegjøres for hva det norske regelverket i dag består av.

4.2 Sjømannsloven

De arbeidsrettslige forhold til sjøs er i dag i hovedsak regulert i sjømannsloven av 30. mai 1975 nr. 18 (sjømannsloven eller sjml.).

Sjømannsloven inneholder de fleste regler om hvilke rettigheter og plikter sjømann (arbeidstaker) og reder (arbeidsgiver) har overfor hverandre. Enkelte av lovens bestemmelser tar bare sikte på å utfylle ufullstendige avtaler og kommer således bare til anvendelse når ikke annet er avtalt. I det alt vesentlige har loven karakter av sosial vernelov. Hvor det ikke er uttrykkelig sagt at loven kan fravikes, vil bestemmelser i arbeidsavtalen som stiller sjømannen dårligere enn det som følger av loven, være ugyldig.1 Det er derimot ikke noe i veien for å avtale bedre vilkår for sjømannen.

Sjømannsloven behandles nærmere i punkt 4.8, og det vises til det som skrives der.

Arbeidsmiljø og sikkerhet henger tett sammen. Ved vedtakelsen av lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven eller ssl.) ble flere bestemmelser av sikkerhetsmessig karakter flyttet fra sjømannsloven til skipssikkerhetsloven. Skipssikkerhetsloven behandles nærmere i punkt 4.4.

4.3 NIS-loven

Den andre sentrale lov for sjøfolk som arbeider på skip registrert i NIS er lov 12. juni 1987 nr. 48 om norsk internasjonalt skipsregister (NIS-loven). NIS-loven gir adgang til å ansette utenlandske sjøfolk på nasjonale lønnsvilkår.

For skip registrert i NIS gjelder norsk lov med mindre annet er bestemt, jf. NIS-loven § 3 første ledd. Utgangspunktet er derfor at sjømannsloven gjelder fullt ut for skip registrert i NIS. Tanken er at registeret ikke skal skille seg vesentlig fra standarden i norsk skipsfart for øvrig.2

Med hensyn til mannskapets rettsforhold er det likevel åpnet for at en rekke av bestemmelsene i sjømannsloven kan fravikes i tariffavtale. I forarbeidene er unntaksadgangen begrunnet med at tariff- og arbeidsforhold for skip i NIS bør være tilpasset internasjonalt anerkjent praksis for forhandlinger om tariff- og arbeidsavtaler.3 Unntakene vil bli nærmere omtalt i forbindelse med de respektive paragrafer i gjeldende lov og i utkastet til ny lov.

4.4 Skipssikkerhetsloven

Ved siden av sjømannsloven og NIS-loven er lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) av stor betydning. Loven var et resultat av en av de mest omfattende lovreformene i maritim sektor i nyere tid, og avløste blant annet lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighet (sjødyktighetsloven). Skipssikkerhetsloven oppstiller offentligrettslige krav til sikkerhet, arbeidsmiljø og arbeidsforholdene for sjøfolk. Som nevnt i punkt 4.2 ble flere bestemmelser av sikkerhetsmessig karakter flyttet fra sjømannsloven til skipssikkerhetsloven i 2007.

Skipssikkerhetsloven kommer til anvendelse på norske skip uansett hvor de befinner seg, jf. §§ 2 første ledd første punktum og § 3 første ledd. Loven gjelder også for utenlandske skip som befinner seg i norsk territorialfarvann, økonomisk sone og på kontinentalsokkelen med de begrensninger som følger av folkeretten, jf. §§ 2 første ledd første punktum og 3 annet ledd bokstav a til c. Loven er først og fremst utformet med henblikk på skip i næringsvirksomhet, og kommer ikke til anvendelse på skip under 24 meter største lengde når de brukes utenfor næringsvirksomhet, jf. § 2 første ledd annet punktum.

Det primære formål med loven er å trygge liv, helse, miljø og materielle verdier, jf. § 1. Formålsbestemmelsen understreker at det skal legges til rette for et godt arbeidsmiljø og trygge arbeidsforhold om bord, for på den måten å trygge liv og helse for de ombordværende. Kapittel 4 om personlig sikkerhet inneholder nærmere regler om hvordan denne delen av formålet kan sikres. Et hovedprinsipp fremgår av § 21: Det skal «treffes slike sikkerhetstiltak og andre forholdsregler som er nødvendige for å unngå eller redusere fare for liv og helse for dem som han sitt arbeid om bord». Og etter § 22 skal arbeidet om bord «tilrettelegges og utføres slik at hensynet til liv og helse og til et psykososialt arbeidsmiljø blir ivaretatt på en god og hensiktsmessig måte». Videre oppstiller kapitlet regler om bo- og fritidsmiljø (§ 25), forpleining (§§ 26 og 27), verneombud og arbeidsmiljøutvalg (§ 28). Kapitlet har også regler om arbeidstid og hviletid (§§ 23 og 24).

I NIS-loven § 7 er det uttrykkelig sagt at ssl. §§ 23 og 24 også gjelder for skip i NIS. Dette følger imidlertid allerede av hovedregelen i NIS-loven § 3 første ledd, som gir samtlige av reglene i skipssikkerhetsloven anvendelse for skip registrert i NIS.

Også kap. 3 har betydning for sjøfolks arbeidsvilkår. Her oppstilles bestemmelser om teknisk og operativ sikkerhet, herunder sertifikater (§ 13), bemanning og vakthold (§ 15), kvalifikasjonskrav og personlige sertifikater (§ 16), helsekrav (§ 17) og minstealder (§ 18).

Både kap. 3 og 4 viderefører regler fra sjødyktighetsloven og sjømannsloven.4

Det er «rederiet» som er det sentrale ansvarssubjekt i skipssikkerhetsloven. Skipssikkerhetslovens rederibegrep bygger på at den som står oppført som driftsansvarlig selskap på skipets sikkerhetsstyringssertifikat i henhold til The International Safety Management Code for the Safe Operation of Ships and Pollution Prevention 1994 (ISM-koden) eller nasjonale bestemmelser om skipssikkerhetsstyringssertifikat gitt av Sjøfartsdirektoratet, er å anse som rederi etter loven, jf. ssl. § 4.

Rederiet har en overordnet plikt til å påse at liv og helse, miljø og materielle verdier beskyttes, i samsvar med kap. 3 og 4, jf. ssl. § 6. Denne påse-plikten gjelder uavhengig av at loven pålegger andre en plikt til å sørge for eller medvirke til bestemte forhold. I tillegg til påse-plikten har rederiet en omfattende selvstendig plikt til å sørge for at liv og helse, miljø og materielle verdier beskyttes i henhold til bestemmelsene i kap. 3 og 4. Denne sørge for-plikten for rederiet viker imidlertid der loven har pålagt skipsføreren å sørge for vedkommende forhold.

Skipssikkerhetsloven bygger i stor grad på en rekke internasjonale konvensjoner. Disse stiller krav til bl.a. skipets utrustning, til de som arbeider om bord på skip, til beskyttelse av miljøet og til sjøfolks levevilkår. Konvensjonene er først og fremst utarbeidet av International Maritime Organization (IMO) og International Labour Organization (ILO). Av betydning for sjøfolks arbeidsmiljø er særlig Den internasjonale konvensjonen om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk, 1978 (STCW-konvensjonen). Konvensjonen stiller krav til utdanning, opplæring, sertifisering og vakthold for sjøfolk. STCW-konvensjonen behandles nærmere i punkt 5.5.1, og det vises til det som skrives der.

4.5 Lover med tilstøtende grenseflater

4.5.1 Innledning

Ved siden av sjømannsloven, NIS-loven og skipssikkerhetsloven er en rekke spesielle rettigheter og plikter i arbeidsforhold regulert ved særskilt lovgivning. I det følgende vil de viktigste av disse lovene bli omtalt.

4.5.2 Sjøloven

Lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven eller sjøl.) har særlig én bestemmelse som er av interesse for sjømannsloven: § 51 om sjøpanterett.

Etter bestemmelsen første ledd nr. 1 er hyre og annen godtgjørelse til skipsføreren og andre som er ansatt om bord, i anledning av deres tjeneste på skipet, sikret med sjøpant i skipet.5

Sjøpanterett tilkommer ikke bare sjømenn som er ansatt av rederiet, men også arbeidstakere som er ansatt av bemanningsselskaper eller selvstendige oppdragstakere om bord.Fordi sjøpantet følger skipet vil det også kunne gjøres gjeldende mot andre enn arbeidsgiveren.

Selvstendige oppdragstakeres vederlagskrav er derimot ikke sikret med sjøpanterett.

Som «hyre» anses ikke bare den ordinære hyre, men også ekstragodtgjørelse for overtid,6 ekstragodtgjørelse for arbeid utenfor sjømannens ordinære arbeidsplikt,7 feriegodtgjørelse,8 sykehyre9 mv. I samme stilling kommer andre utbetalinger som har tilknytning til tjenesteforholdet, som for eksempel kost- og losjigodtgjørelse10 og reisepenger.11

Saksomkostninger til inndrivelse av hyrekrav eller annen godtgjørelse er utstyrt med samme sjøpanterett som det krav som inndrives.12 Det samme gjelder beløp som blir trukket til dekning av skatter eller avgifter som knytter seg til den enkelte sjømanns hyrekrav.13

Sjøpanterett gjelder ikke bare for hyrekrav som påløper mens sjømannen tjenestegjør om bord i skipet, men også for hyrekrav som påløper i perioder enten før tjenesten om bord tiltres, eller etter at tjenesten om bord er fratrådt.14 Etter overgangen til rederiansettelse må det imidlertid for hyrekrav som påløper før tjenesten om bord er tiltrådt, eller etter at den er fratrådt, være et vilkår for sjøpanterett at sjømannen kan anses knyttet til et bestemt skip.15

Sjøpant har fortrinnsrett foran alle andre heftelser på skipet, jf. § 52 første ledd, og krav på hyre har førsteprioritet (med unntak for krav på bergelønn mv., jf. § 52 annet ledd). Sjøpanteretten foreldes etter ett år fra den dagen «fordringen oppstod», jf. § 55.

4.5.3 Arbeidsmiljøloven

Lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven eller aml.) er den sentrale verneloven på arbeidslivets område. Loven omfatter i utgangspunktet alle private og offentlige virksomheter og alle kategorier arbeidstakere. Loven inneholder bestemmelser om arbeidsmiljø, arbeidstid og kontraktsvern, herunder krav til ansettelsesavtalen, regler om midlertidig ansettelse og innleie av arbeidskraft, utstasjonering av arbeidstakere, virksomhetsoverdragelse, oppsigelse og avskjed og saksbehandlingsregler og prosessregler ved opphør av arbeidsforhold.

Arbeidsmiljøloven gjelder imidlertid ikke for «sjøfart, fangst og fiske, herunder bearbeiding av fangsten ombord i skip», jf. § 1-2 nr. 2 bokstav a. Regelen var den samme i den gamle arbeidsmiljøloven fra 1977. Unntaket er begrunnet med at sjømannsloven har egne regler for arbeidsmiljø. Det må altså trekkes en grense mellom de arbeidsforhold som omfattes av sjømannsloven og de som omfattes av arbeidsmiljøloven.

Avgrensningen mellom «sjøfart» og annen virksomhet kan medføre vanskelige spørsmål i praksis. Det må legges til grunn at det som utgangspunkt er virksomhet på norske skip som omfattes. Skipsbegrepet må normalt forstås som en flytende innretning som er hul, som er beregnet på å bevege seg på eller gjennom vannet, og som har en viss størrelse. Uttrykket sjøfart omfatter ikke bare alt arbeid om bord som har med driften av selve skipet å gjøre, men også annet arbeid som ut fra den type skip det er tale om, normalt utføres om bord. I Rt. 1989 s. 624 fant Høyesterett at arbeidsmiljølovens bestemmelser fikk anvendelse overfor en fiskeoppdretter, hvor denne transporterte fôr til oppdrettsanlegget med en 16 fots plastbåt med 30 hk motor. Transporten av fôret måtte «anses som et naturlig, integrert ledd i virksomheten med oppdrettsanlegget og ikke som sjøfart». Selv om dykking foregår fra skip, faller dykkervirksomhet som utgangspunkt utenfor begrepet sjøfart, se Rt. 2007 s. 1458. Skal dykking komme inn under sjøfartsbegrepet, må de som utfører virksomheten ha særskilt tilknytning til skipet, for eksempel tilhøre skipets mannskap. jf. Rt. 2007 s. 1458 avsnitt 17.

Som utgangspunkt kommer arbeidsmiljøloven til anvendelse på petroleumsvirksomhet, herunder virksomhet på de permanent plasserte innretningene, på den norske kontinentalsokkelen, jf. aml. § 1-3. For flyttbare innretninger gjelder arbeidsmiljøloven og forskrift 12. februar 2010 nr. 159 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten og enkelte landanlegg (rammeforskriften) når innretningen brukes ved gjennomføring av petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, men ikke når de er under forflytning utenfor petroleumslovens virkeområde, eller for petroleumsvirksomhet på utenlandsk sokkel.

Grensedragningen mellom arbeidsmiljøloven og sjømannsloven oppstår imidlertid i forhold til flyttbare innretninger som benyttes i petroleumsvirksomheten, hva enten det er innretninger med skipsform, eller andre typer flyttbare innretninger.

Forskrift av 31. januar 1986 nr. 222 om sjømannslovens virkeområde (virkeområdeforskriften) 16 § 1 nr. 1 fastsetter at sjømannsloven kommer til anvendelse for alle som har sitt arbeid på norske flyttbare innretninger så langt ikke annet følger av arbeidsmiljøloven og forskrift 31. august 2001 nr. 1016 om helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten (rammeforskriften) med vedlegg. Rammeforskriften er imidlertid opphevet gjennom en ny rammeforskrift, jf. forskrift 12. februar 2010 nr. 159. Den opphevede rammeforskriftens vedlegg ga enkelte bestemmelser i sjømannsloven anvendelse på norskregistrerte flyttbare innretninger under forflytning og utenfor norsk del av kontinentalsokkelen. Det finnes imidlertid ikke tilsvarende bestemmelser eller et tilsvarende vedlegg til den nye rammeforskriften fra 2010 som regulerer sjømannslovens anvendelse på flyttbare innretninger. Arbeidsdepartementet har opplyst at det i sin tid ble besluttet at vedlegget skulle skilles ut som egen forskrift. Forskriftsutkastet har vært på høring, men er ikke fastsatt i påvente av en endelig grenseoppgang mellom denne forskriften og forskrifter fastsatt av Sjøfartsdirektoratet.

Selv om arbeidsmiljøloven ikke kommer til anvendelse på sjøfartsforhold, er arbeidsmiljøloven den lov det er nærmest å sammenligne sjømannsloven med. Sjømannsloven har klare paralleller til arbeidsmiljølovens regulering, samtidig som den søker å ta hensyn til de særlige forhold som reiser seg i skipsfart.

Allerede i forbindelse med vedtakelsen av arbeidsmiljøloven i 1977 var det uttrykt et ønske om å bringe sjømannslovens bestemmelser på linje med det som gjaldt for arbeidstakere på land. Stortingets kommunal- og miljøvernkomité uttalte:

«Komiteen er kjent med tilfeller der ansatte innenfor spesielle næringer som er unntatt fra någjeldende arbeidervernlov har hatt et dårligere vern i forhold til bl.a. ansettelsesvilkår, oppsigelse og arbeidstidsbestemmelser enn i arbeidervernloven. Komiteen vil derfor meget sterkt understreke at det må være et absolutt vilkår at bestemmelsene om bl.a. ansettelse, oppsigelse og arbeidstid for de grupper som skal unntas fra arbeidsmiljøloven, generelt må være like gode som for dem som er underlagt loven. Komiteen mener videre at den styrkede stilling de ansatte vil få gjennom den nye verneorganisasjonen og i arbeidsmiljøutvalget på grunnlag av arbeidsmiljøloven, også må føres over på de sektorer som blir unntatt fra loven.»17

Ved lovendringen i sjømannsloven 31. mai 1985 nr. 37 ble det videre uttalt:

«Regjeringen legger med dette fram forslag til harmonisering av sjøfartslovgivningen med arbeidsmiljølovens prinsipper. Regjeringen ser på lovforslaget som et vesentlig sosialt fremskritt for sjøfolkene. De vil få et vesentlig bedre arbeidsrettslig vern. Forslagene til endring av sjøfartslovgivningen omfatter sjømannsloven og sjødyktighetsloven. Endringene foreslås innarbeidet i de eksisterende lover slik at disse beholder sin nåværende oppbygging og terminologi. Ved vurderingen av de substansielle forskjellene, er arbeidsmiljølovens prinsipper lagt til grunn, men på grunn av de spesielle forhold til sjøs er arbeidsmiljølovens løsninger ikke funnet hensiktsmessige i alle sammenhenger. Dette betyr at enkelte av de mer detaljerte bestemmelser i arbeidsmiljøloven ikke foreslås tatt inn i sjøfartslovgivningen, men de viktigste forskjeller vil bli utjevnet. Forslaget har sin bakgrunn i ønsket om at arbeidsmiljøet om bord bør å bygge på de samme prinsipper som de som er lagt til grunn i arbeidsmiljøloven.»18

4.5.4 Arbeidstvistloven

Lov 27. januar 2012 nr. 9 om arbeidstvister (arbeidstvistloven, arbtvl.) utgjør sammen med tjenestetvistloven det rettslige hovedgrunnlaget for den kollektive arbeidsretten, se også punkt 4.5.5. Arbeidstvistloven gir regler om tariffavtaler og deres rettsvirkning for de arbeidsavtaler hvor arbeidsgiver og ansatt er bundet av tariffavtale. Videre regulerer loven adgangen til arbeidskamp, megling og gir regler om Arbeidsretten.

Arbeidstvistloven gjelder i utgangspunktet for alle arbeidsforhold, både offentlig og privat sektor. Virkeområdet er imidlertid avgrenset mot arbeidstakere som går under tjenestetvistloven, jf. arbtvl. § 1 bokstav a. Loven omfatter dermed arbeidstvister i privat og kommunal sektor, men ikke i statssektoren.

Loven omfatter således skip registrert i NOR og NIS. For skip i NIS er det imidlertid av praktiske grunner åpnet adgang til å avtale i tariffavtale at domstoler i andre land kan benyttes til å løse arbeidstvister, jf. NIS-loven § 6 tredje ledd. Det er i så fall et vilkår at tariffavtalen uttrykkelig bestemmer at tvister om avtalen skal være underlagt domstolene og prosessuelle regler – herunder megling – i et annet land.

4.5.5 Tjenestetvistloven

Lov 18. juli 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister (tjenestetvistloven, tjtvl.) gir sammen med arbeidstvistloven det rettslige hovedgrunnlaget for den kollektive arbeidsretten, se ovenfor i punkt 4.5.4.

Tjenestetvistloven er avgrenset til å gjelde for arbeidstakere ansatt i statens tjeneste, jf. tjtvl. § 1 første ledd. For arbeidstakere i statens tjeneste som har sitt arbeid på skip, er det dermed tjenestetvistloven som regulerer tariffavtaler og deres rettsvirkninger og prosedyrer og institusjoner for konfliktløsning.

4.5.6 Straffeloven

Straffebudene i den maritime lovgivningen har først og fremst vært nedfelt i kap. 30 og kap. 42 i Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr. 10 (straffeloven 1902), som bare i liten grad har vært endret siden 1963. Ved innføringen av skipssikkerhetsloven i 2007 ble det inntatt et eget kap. 10 med straffetrusler for brudd på loven. Fortsatt gjenstår ca. 20 straffebud i de to kapitlene i straffeloven 1902. De straffebestemmelser som direkte berører sjømannsloven er straffeloven 1902 §§ 306, 307, 310, 311, 417 nr. 1 og 3, 421 og 426. Strafferammene i kap. 30 og 42 varierer fra bøter til fengsel i inntil seks år.

Lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven 2005) skal avløse straffeloven 1902. Flere av straffebudene i straffeloven 1902 kap. 30 og 42 er ikke videreført i straffeloven 2005, jf. lovendring 19. juni 2009 nr. 74, som tilføyde ny § 54C i sjømannsloven (ikke i kraft). Begrunnelsen for dette er angitt slik:

«En rekke av straffebudene i straffeloven 1902 kap. 30 og 42 ble ikke foreslått videreført i spesiallovgivningen fordi overtredelsens karakter etter departementets syn ikke er av en slik alvorlighet at samfunnet bør reagere med straff. Se for eksempel §§ 307, 415, 421 og 426. De straffebudene som ikke ble foreslått videreført med denne begrunnelse, gjelder i hovedsak overtredelser av sjømannsloven. Selv om disse straffebudene nok har hatt en viss preventiv effekt for å opprettholde disiplin og orden om bord, vil i dag den mest effektive sanksjonsformen være arbeidsrettslige reaksjoner fra rederi/arbeidsgiver, eventuelt i kombinasjon med erstatning for tap som følge av feil eller forsømmelse. Slike reaksjoner må også anses som adekvate i dag slik at det ikke i tillegg skulle være sterke grunner til også å ilegge straff.»19

4.5.7 Ferieloven

Lov 29. april 1988 nr. 21 om ferie (ferieloven) omfatter enhver arbeidstaker som går inn under sjømannsloven, jf. ferieloven § 2 nr. 2 og forskrift 22. desember 1989 nr. 1285 om ferie for arbeidstakere på skip (ferieforskriften)20 § 1.

Etter ferieloven har arbeidstakerne et ubetinget krav på å få avviklet tre ukers ferie i tidsrommet 1. juni – 30. september, jf. ferieloven § 7. For arbeidstakere på skip i utenriks sjøfart kan hovedferie som omfatter 18 virkedager gis utenfor denne hovedferieperioden, jf. ferieforskriften § 2 første ledd. Feriepengene skal beregnes som et tillegg til den lønn som utbetales i opptjeningsåret, jf. ferieloven § 10 nr. 1.

4.5.8 Lov om ferie for fiskere

Ferie for fiskere reguleres av lov 16. juni 1972 nr. 43. Flere av bestemmelsene er imidlertid av samme karakter og innhold som ferieloven, og enkelte bestemmelser henviser direkte til bestemmelser i ferieloven.

Loven omfatter alle som har sitt arbeid om bord i fartøy som omfattes av lovens virkeområde, jf. § 1, uavhengig av om de er arbeidstakere i tradisjonell forstand, selvstendige næringsdrivende eller fartøyets eier. Fiskerne har rett til minst to ukers ferie avviklet i tidsrommet 16. mai – 30. september, «med mindre driftsmessige grunner gjør det nødvendig å legge ferien utenfor dette tidsrom», jf. § 4 annet ledd. Feriepengene skal tilbakeholdes i fiskerens arbeidsfortjeneste, jf. § 5 første ledd.

4.5.9 Folketrygdloven

Trygdedekning for sjøfolk på norske skip og fiskere på norske fiskefartøyer reguleres av lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven).

Utgangspunktet er at sjømannen er medlem i folketrygden når vedkommende bor i Norge, jf. § 2-1. Selv om en sjømann oppholder seg utenfor Norge, er vedkommende pliktig medlem i trygden dersom vedkommende er norsk statsborger og er arbeidstaker på et norsk skip (NOR eller NIS), jf. § 2-5 bokstav g.

EØS-borgere på norske skip og norske fiskefartøyer er som hovedregel også medlemmer av folketrygden.21 Tilsvarende gjelder for sjøfolk bosatt i Norden.22

Noen sjøfolk og fiskere er ikke medlemmer i folketrygden selv om de arbeider på norske skip eller norske fiskefartøy.

Unntatt fra medlemskap i folketrygden er arbeidstakere på turistskip registrert i NIS, som arbeider i hotell- og restaurantvirksomhet, jf. § 2-12. Dette gjelder selv om sjømannen er bosatt i Norge. Det er ikke mulig å bli frivillig medlem i folketrygden i en slik situasjon men rederiet skal stille garanti etter sjml § 32.

Arbeidstaker som bor utenfor Norden og ikke er EØS-statsborger har begrenset medlemskap dersom vedkommende arbeider på NOR-skip i utenriksfart eller norsk fiskefartøy, jf. § 2-6 bokstav a og b. Dette medlemskapet gir kun rett til ytelser ved yrkesskade og dødsfall. Personer som er arbeidstaker hos en utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet om bord er imidlertid unntatt fra medlemskap i henhold til ftrl. § 2-6 bokstav a. For denne gruppen er det stilt krav om garanti etter sjml. § 32.

Arbeidstaker som bor utenfor Norden og ikke er EØS-statsborger og som arbeider om bord på NIS-skip, er ikke medlem i folketrygden og har ingen trygderettigheter. For denne gruppen er det stilt krav om garanti etter sjml. § 32.

Fiskere som ikke er EØS-statsborgere og bor i et EØS-land utenfor Norden, er ikke medlemmer i folketrygden. Imidlertid gjelder sjml. § 32 for fiskere på fiske- eller fangstfartøy på 100 brutto registertonn og derover, jf. virkeområdeforskriften § 5.

Unntak gjelder også for EØS-borgere som utsendes av arbeidsgiver i bostedsland til tjeneste på norske skip, samt der det er inngått sosialavtale om en annen løsning (Polen, Latvia, Romania).

ILO-konvensjon nr. 186 om sjøfolks arbeids- og levevilkår (Maritime Labour Convention, 2006) stiller som hovedregel opp et bostedsprinsipp for hvor sjøfolk skal ha tilgang til trygdedekning. Det er derfor gjort endringer i de norske reglene for frivillig medlemskap, jf. lov 19. desember 2008 nr. 123.23 Reglene er endret slik at det blir adgang til å tegne frivillig medlemskap i folketrygden for personer som er bosatt i Norge og som arbeider på skip registrert utenfor EØS-området. For skip registrert innenfor EØS-området er flaggstatsprinsippet opprettholdt. Dette innebærer ingen endringer for personer som er ansatt i hotell- eller restaurantvirksomhet om bord på turistskip registrert i NIS. Paragrafen er plassert som ny § 2-7 a i folketrygdloven. Lovendringen vil tre i kraft samtidig med MLC, 20. august 2013.

4.5.10 Sjømannspensjonstrygdloven

Pensjonstrygden for sjømenn er en offentlig tjenestepensjon som ble opprettet ved lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn (sjømannspensjonstrygdloven).

Sjømannspensjonstrygdloven har som hovedformål å yte «tidlig alderspensjon» til sjøfolk mellom 60 og 67 år som oppfyller visse vilkår. Det at sjømenn har pensjonsalder 60 år, innebærer at pensjonssystemet for sjømenn har særtrekk som avviker fra de landbaserte pensjonsordningene som gjelder generelt i samfunnet.

Sjømannspensjon beregnes på grunnlag av pensjonssatser pr. fartsmåned. For å få rett til pensjon må sjømannen etter hovedregelen ha opptjent minst 150 pensjonsgivende fartsmåneder (12 ½ år). Pensjonen ytes for maksimalt 360 fartsmåneder. Dersom det ikke er opptjent nok fartsmåneder for rett til pensjon, kan det på visse vilkår utbetales et engangsbeløp. Pensjon eller engangsbeløp kan ikke ytes hvis pensjonisten har full pensjon fra folketrygden som ufør eller fra avtalefestet pensjonsordning.

For rett til ytelser fra fylte 60 år kreves at sjømannen har sluttet i tjenesten til sjøs. Slikt krav gjelder ikke etter fylte 62 år. Pensjon (utenom et inntektsprøvet pensjonstillegg) ytes uavhengig av arbeidsinntekt o.l. i land.

Pensjonen omfatter arbeidstakere på skip på minst 100 bruttotonn som er innført i norsk skipsregister og offshorerelaterte innretninger, jf. § 1 nr. 2. For utenlandsregisterte skip ble det ved lov 29. januar 1993 nr. 27 etablert en pliktig pensjonstrygd for norske og utenlandske arbeidstakere i samme utstrekning som de er medlemmer i folketrygden i henhold til ftrl. § 2-1, dvs. etter hovedbestemmelsen om at norsk trygdemedlemskap omfatter enhver som er bosatt i Norge.

Som arbeidstakere regnes norske statsborgere, statsborgere fra EØS-land, tredjelands statsborgere bosatt i et annet nordisk land24 og øvrige personer med fast bopel i Norge meldt til folkeregisteret, jf. § 1 nr. 1. Dette gjelder uten hensyn til arbeidstakerens gjøremål og hvem han er tilsatt av. Likt med arbeidstaker regnes reder i full stilling om bord, samt selvstendig restauratør, jf. § 1 nr. 4 bokstav c.

På fiske- og fangstfartøyer over 100 bruttotonn omfatter pensjonstrygden arbeidstakere som er ansatt i stilling om bord som skipsfører, styrmann, bestmann, maskinist, maskinassistent, fyrbøter (motormann), lemper, smører, maskingutt, stuert, kokk eller hjelpegutt.

Unntatt fra pensjonstrygden er arbeidstakere som er medlemmer av Statens Pensjonskasse eller av kommunal eller fylkeskommunal pensjonskasse, statsborgere fra andre EØS/EU-land som omfattes av annet EØS/EU-lands trygdelovgivning og fiskere, jf. § 2. Videre er croupierer, musikere, leger, flygere, flymekanikere, og reparatører som er ansatt og lønnet av håndverksfirma, skipsverft o. l, unntatt fra pensjonstrygden, jf. forskrift 15. november 2000 nr. 1274 § 1-3.25 Dernest er personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet ombord på turistskip registrert i NIS unntatt fra pensjonstrygden, jf. § 2.

I lov 19. desember 2008 nr. 123 er det foretatt endringer i sjømannspensjonstrygdloven § 1 nr. 2 som tilsvarer endringen i folketrygdloven § 2-7 a, som gir adgang til utvidet frivillig trygdedekning for personer bosatt i Norge som er i arbeid på utenlandske skip. Lovendringen vil tre i kraft samtidig med MLC, 20. august 2013.

Pr. 31. desember 2010 omfattet pensjonstrygden for sjømenn ca. 29 000 yrkesaktive personer.

4.5.11 Lov om pensjonstrygd for fiskere

Pensjonstrygden for fiskere ble opprettet ved lov 28. juni 1957 nr. 12. Pensjonstrygden omfatter som utgangspunkt alle fiskere som er registrert på blad B i fiskermanntallet, dvs. personer som har fiske og fangst som heltidsyrke. Medlemskapet i ordningen er obligatorisk. Det gjelder imidlertid enkelte unntak fra medlemskapsplikten, bl.a. dersom personen er omfattet av pensjonstrygden for sjømenn.

Pensjonstrygden for fiskere er en tidligpensjonsordning som yter alderspensjon fra fylte 60 til 67 år. Formålet med fiskerpensjonen er å være en nedtrappingspensjon. Det er ikke ment som en fulltidspensjonsordning, og pensjonen kan fritt kombineres med fortsatt arbeidsinntekt.

For å få rett til pensjon må fiskeren etter hovedregelen ha opptjent minst 750 premieuker (15 år). Alderspensjon regnes ikke for mer enn 1560 premieuker (30 år) i alt.

4.5.12 Yrkesskadeforsikringsloven

Anvendelsesområdet for lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven) er nært knyttet til reglene om medlemskap i folketrygden, men det er visse ulikheter. Hovedregelen er at loven får anvendelse for arbeidsgivere i riket.

I forskrift 13. oktober 1989 nr. 1041 er det fastsatt nærmere regler om medlemskap i yrkesskadeforsikringen for arbeidstakere på skip, boreplattformer og lignende. Hovedregelen etter forskriften er at ansatte på norske skip er omfattet av loven under oppholdet på innretningen eller skipet, herunder også medregnet den tid som går med til reise til eller fra arbeidsstedet, dersom transport skjer i arbeidsgivers regi eller er av en slik karakter at den medfører vesentlig økt risiko for skade.

Loven kommer likevel ikke til anvendelse på personer som er ansatt i hotell- og restaurantvirksomheten ombord på turistskip registrert i NIS. Loven kommer heller ikke til anvendelse på utenlandske statsborgere (ikke EØS) som arbeider på NIS-skip, utenlandsregistrert skip eller som er arbeidstaker hos utenlandsk arbeidsgiver som driver næringsvirksomhet ombord på NOR-skip i utenriksfart.

Etter forskriften punkt I (3) kommer yrkesskadeforsikringsloven til anvendelse på arbeidstakere ansatt på skip, boreplattformer og andre flyttbare innretninger registrert i utenlandsk skipsregister hvis arbeidstakeren er ansatt hos arbeidsgiver i riket.

4.5.13 Skatteloven

Skatteplikten for sjøfolk reguleres av lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven).

Personer med skattemessig bosted i Norge anses som skattepliktige til Norge for all inntekt og formue opptjent på norskregistrert skip (NOR eller NIS), jf. § 2-1. For personer bosatt i Norge vil skatteplikten som hovedregel også gjelde dersom vedkommende jobber på utenlandsregistrert skip.

Personer bosatt i Norden er skattepliktige til Norge ved tjenestegjøring på norskregistrert skip og ved tjenestegjøring på utenlandsregistrert skip som er bareboat-befraktet av norsk selskap, eller ved tjeneste hos norsk rederi eller hos norsk arbeidsgiver som driver virksomhet om bord på slikt fartøy, jf. § 2-3 første ledd bokstav h nr. 2 sammenholdt med den nordiske skatteavtalen art. 15 nr. 3.

Det er flere unntak fra skatteplikten. For det første kan skatteavtale med Norge begrense beskatningsretten. Skipsfarten er internasjonal og så vel sjøfolk, skip og rederi kan ha tilknytning til andre land. En person som er skattepliktig til Norge, vil samtidig kunne være skattepliktig til en annen stat. Norge har inngått skatteavtaler med en lang rekke land for å motvirke dobbeltbeskatning. Som følge av dette er ikke personer som kan godtgjøre at de er skattepliktige til bostedsstaten for hele sin hyreinntekt og hvor dobbeltbeskatning ikke er forebygget gjennom skatteavtale, skattepliktige til Norge.

Videre er personer bosatt utenfor Norden som tjenestegjør ombord på NIS-skip unntatt fra skatteplikt til Norge, jf. § 2-3 første ledd bokstav h, nr. 3.

Etter §§ 6-60 og 6-61 kan henholdsvis fiskere og sjømenn på nærmere vilkår kreve et særskilt fradrag på 30 % av inntekten, begrenset oppad til kr. 80 000.

Verdien av fritt opphold om bord på skip er ikke skattepliktig inntekt for sjøfolk, jf. § 5-15 første ledd bokstav e nr. 1. Det samme gjelder ekstrahyre, tariffmessig hyretillegg for egen kost opptil 16 500 kroner pr. år, effektgodtgjørelse og annen godtgjørelse ved forlis samt krigsrisikotillegg som er opptjent om bord på skip under fart i erklærte krigssoner. Dette gjelder både på norske og utenlandske skip.

Fiskernes hovedinntekt består av såkalt lottinntekt. Iskatteoppgjøret behandles lottinntekt som næringsinntekt. Ansatte på fiskefartøy må derfor fylle ut et vedlegg til selvangivelsen (RF-1213) hvor næringsinntekt for lottfiskere beregnes. Her kan de samtidig kreve fradrag for ulike utgifter, under forutsetning av at vedkommende dekker disse selv. Hyreinntekten, som minner mest om andre ansattes lønnsinntekt, innberettes under en egen innberetningskode. Det skyldes at fiskernes lott og hyre er unntatt fra arbeidsgiveravgift, ettersom fiskernes trygdeytelser finansieres gjennom en egen produktavgift som trekkes ved levering av fangst.

4.5.14 Petroleumsskatteloven

Sjøfolk som arbeider om bord på fartøy i petroleumsrelatert virksomhet på norsk kontinentalsokkel er skattepliktige til Norge etter lov 13. juni 1975 nr. 35 om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster m.v. (petroleumsskatteloven) § 2, jf. § 1. Selv om petroleumsskatteloven har egne og helt spesielle regler på en rekke punkter, vil vesentlige deler av den alminnelige skattelovgivning også komme til anvendelse innenfor lovens virkeområde, jf. petroleumsskatteloven § 2.

4.5.15 Permitteringslønnsloven

I lov 6. mai 1988 nr. 22 om lønnsplikt under permittering (permitteringslønnsloven), er det satt rammer for arbeidsgivers plikt til å betale lønn til permitterte arbeidstakere. I sjøfartsforhold gjelder det ikke noen permitteringsadgang på sedvanemessig grunnlag.26 Skal rederiet kunne permittere sjømannen, må det ha hjemmel i tariffavtale.27

Formålet med permitteringslønnsloven er først og fremst å motvirke uheldig bruk av helt kortvarige og svært langvarige eller tidsubestemte permitteringer, ved lønnsplikt i deler av permitteringsperioden. Når en virksomhet benytter permitteringer, opprettholdes bedriftens lønnsplikt en viss periode den første tiden etter at permittering er iverksatt, jf. permitteringslønnsloven § 3. Beregningsgrunnlaget for permitteringslønn skal være det samme som for sykepenger etter folketrygdloven §§ 8-28 til 8-30, jf. permitteringslønnsloven § 4.

4.5.16 Arbeidsmarkedsloven

Lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) gir en generell adgang til arbeidsutleie, og stiller visse generelle krav til virksomheter som driver utleie av arbeidskraft, jf. § 27. Arbeidsmarkedsloven skiller ikke mellom arbeidsutleie fra regulære utleievirksomheter som har til formål å drive utleie, og utleie fra produksjonsbedrifter hvor bedriftens hovedbeskjeftigelse ikke er arbeidsutleie. Virkeområde for utleievirksomhet er angitt i § 25 fjerde ledd som sier at den gjelder utleievirksomhet som drives i Norge.

4.5.17 Allmenngjøringsloven

Lov 4. juni 1993 nr. 58 om allmenngjøring av tariffavtaler m.v. (allmenngjøringsloven) har som formål å sikre utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår norske arbeidstakere har, og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet, jf. § 1.

Etter § 2 nr. 2 gjelder loven arbeidstakere på skip og flyttbare innretninger under norsk flagg. Loven gjelder likevel ikke for arbeidstakere på skip i NIS, jf. § 2 nr. 2. Loven gjelder også for petroleumsvirksomhet i indre norsk farvann, på norsk sjøterritorium og på norsk kontinentalsokkel, også når denne virksomheten drives under fremmed flagg, jf. § 2 nr. 3. Men lovens anvendelsesområde for skip under fremmed flagg på norsk sokkel er begrenset til «konstruksjons-, rørleggings- eller vedlikeholdsaktivitet». De tradisjonelle offshoreservicefartøyer under fremmed flagg på norsk sokkel faller dermed utenfor allmenngjøringsadgangen.

Etter § 3 kan Kongen oppnevne en tariffnemnd med en leder og 4 andre faste medlemmer. Ett av medlemmene skal representere arbeidstakerinteresser, og ett arbeidsgiverinteresser. Tariffnemnda kan etter § 5 treffe vedtak om at en landsomfattende tariffavtale helt eller delvis skal gjelde for alle arbeidstakere som utfører arbeid av den art avtalen omfatter, i en bransje eller en del av en bransje. Det er likevel bare de deler av tariffavtalen som regulerer de enkelte arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår som kan gis generell virkning, jf. § 6 første ledd.

Lønns- og arbeidsvilkår som Tariffnemnda fastsetter skal gjelde som ufravikelige minstevilkår i arbeidsforholdet mellom en arbeidstaker som omfattes av vedtaket og dennes arbeidsgiver, jf. § 6 fjerde ledd.

4.5.18 Lønnsgarantiloven

Sjøfolk som er ansatt på skip registrert i NOR, har ved konkurs dekning av sine lønnskrav etter lov 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. (lønnsgarantiloven).

I forskrift 28. oktober 1998 nr. 999 (lønnsgarantiforskriften)28 kap. 2 er det gitt særregler for arbeidstakere på fiske- og fangstfartøyer, skip, borefartøyer og flyttbare innretninger i sjøen. I tillegg til de krav som dekkes etter lønnsgarantiloven § 1 kan sjømenn få dekket fritidsgodtgjøring i samme utstrekning som feriepenger og fri reise med underhold, eller tilsvarende krav som følger av tariffavtale eller annen skriftlig avtale, jf. forskriften § 2-2.

Ved utbetaling av hyre mv. trer NAV Lønnsgaranti inn i arbeidstakerens krav mot arbeidsgiveren, jf. lønnsgarantiloven § 6. Dersom kravet er sjøpanteberettiget trer NAV Lønnsgaranti også inn i sjøpanteretten for kravet, jf. sjøl. § 71.

For arbeidstakere som ikke er omfattet av norske trygdeordninger, og som er ansatt om bord på NIS-skip, er det fastsatt i forskrift 18. februar 2005 nr. 146 om garanti for arbeidsvederlag og hjemreise for arbeidstakere på skip registrert i norsk internasjonalt skipsregister29 at rederiet skal stille en garanti for arbeidstakerne for utestående arbeidsvederlag, jf. forskriften § 2. Garantien skal gi dekning dersom det åpnes konkurs i selskapet eller hos annen person, som direkte eller indirekte er ansvarlig for å betale vederlag for arbeidstakernes tjenester om bord på skipet. Det er et vilkår for registrering i NIS at rederiet kan dokumentere at slik garanti er stillet. Garantien skal omfatte arbeidstakers krav på arbeidsvederlag etter lov eller avtale ovenfor arbeidsgiver ved dennes konkurs, annet vederlag for arbeid i tjenesteforhold, så som ferie- og fritidsgodtgjøring, krav på dekning av hjemreiseutgifter hjemlet i lov eller avtale, krav på arbeidsgiver for pensjon og annet tapt vederlag for tjenesten om bord og mulige renter samt kostnader ved å inndrive slike krav, jf. forskriften § 2 bokstav a til c.

Dersom det ikke foreligger en slik garanti, og garantitilfellet er inntrådt, garanterer Staten for ubestridte vederlagsforpliktelser overfor arbeidstakeren for så vidt de ville vært dekket ved gyldig garanti, jf. forskriften § 6. Staten trer i så fall inn i arbeidstakerens krav med dennes prioritet mot konkursdebitor og dennes bo med tilhørende sikkerhet etter sjøl. §§ 51 og 52 og dekningsloven § 9-3.

4.5.19 Utlendingsloven

Regler om arbeids- og oppholdstillatelse finnes i lov 15. mai 2008 nr. 35 (utlendingsloven) og den tilhørende forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Utlendingsloven § 6 regulerer lovens stedlige virkeområde. Loven gjelder for riket, herunder for innretninger og anlegg som nyttes på eller er tilknyttet den norske delen av kontinentalsokkelen.

Loven gjelder ikke for norske skip i utenriksfart. For slike skip er det derfor ikke krav om arbeidstillatelse. I utlendingsforskriften har man imidlertid enkelte regler om unntak fra hovedregelen for situasjoner hvor skipet anløper norsk havn, jf. forskriften § 1-16.

Norske fiskefartøyer som leverer fangst i en norsk havn, anses ikke å gå i utenriksfart. For øvrig anses norske skip ikke for å gå i utenriksfart når de tar om bord gods eller passasjerer i en norsk havn og leverer godset eller setter i land passasjerene i en annen norsk havn. Dette gjelder likevel ikke skip som omfattes av forskrift 11. august 1989 nr. 802 om utvidet fartsområde for lasteskip registrert i norsk internasjonalt skipsregister (NIS)30 eller skip omfattet av § 3 annet ledd i forskrift 30. juni 1987 nr. 579 om særskilt fartsområde for fartøyer og flyttbare innretninger i petroleumsvirksomhet registrert i norsk internasjonalt skipsregister.31

4.5.20 Diskrimineringsloven

Lov 3. juni 2005 nr. 33 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven) gjelder for ansatte på norske skip. Disse bestemmelser setter forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. § 4. Det er foreslått endringer i loven i Prop L 88 (2012–2013) Diskrimineringslovgivning.

Sjømannsloven kap. IIA inneholder også regler om forbud mot diskriminering. Disse bestemmelsene behandles nærmere i punkt 4.8.5, og det vises til det som skrives der.

4.5.21 Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Lov 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) gjelder på alle samfunnsområder, også arbeidslivet på norske skip, jf. § 2 første ledd. Loven gjelder i riket, men for norske skip kommer bestemmelsene (med visse unntak) til anvendelse uansett hvor skipet befinner seg, jf. § 2 annet ledd.

Sjømannsloven inneholder selv et forbud mot diskriminering på grunn av funksjonshemming, jf. § 33. Bestemmelsen omtales nærmere i punkt 4.8.5, og det vises til det som skrives der.

Det er foreslått endringer i loven i Prop L 88 (2012–2013) Diskrimineringslovgivning.

4.5.22 Likestillingsloven

Lov 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) gjelder på norske skip. Likestillingsloven setter forbud mot diskriminering mellom kjønnene ved ansettelse og utforming av lønns- og arbeidsvilkår, og tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Loven rammer så vel direkte som indirekte diskriminering på grunn av kjønn.

4.5.23 Trossamfunnsloven

Rett til permisjon ved religiøse høytider for arbeidstaker som ikke tilhører Den norske kirke, reguleres av lov 13. juni 1969 nr. 25 om trudomssamfunn og ymist anna (trossamfunnsloven) § 27 a. Etter første ledd har slike personer rett til fri fra arbeid i opp til to dager hvert år i sammenheng med religiøse høytider etter sin religion.

4.5.24 Forskriftsverket på området

I takt med økt velferd og bedre kunnskaper om sammenheng mellom arbeid og helse, har sjømannslovens bestemmelser i betydelig utstrekning blitt utfylt ved nærmere forskrifter. Det eksisterer i dag 21 forskrifter gitt med hjemmel i sjømannsloven.

Disse forskriftene kan deles inn i forskrifter som stiller krav til ansettelsesforhold, økonomiske og sosiale rettigheter, arbeidsmiljø og helse. Videre finnes det forskrifter som utvider eller begrenser sjømannslovens anvendelsesområde. Forskriftene vil bli nærmere omtalt i forbindelse med de respektive paragrafer i gjeldende lov.

Sjømannsloven har ikke én hjemmelsbestemmelse, men flere hjemler i tilknytning til en rekke forskjellige bestemmelser i loven, se for eksempel §§ 1, 2, 3 og 38.

De fleste av sjømannslovens bestemmelser fastsetter at det er Kongen som kan gi nærmere forskrifter etter loven. Kongens myndighet etter loven er imidlertid delegert til Nærings- og handelsdepartementet og Sjøfartsdirektoratet.32 Det er dermed Nærings- og handelsdepartementet og Sjøfartsdirektoratet som fastsetter forskrifter med hjemmel i sjømannsloven.

4.6 Tariffavtaler og individuelle avtaler

4.6.1 Innledning

Det er på flere punkter i sjømannsloven bestemt at loven kan fravikes ved tariffavtale eller individuell arbeidsavtale. I noen tilfeller er det uttrykkelig sagt at loven kan fravikes ved tariffavtale, og bare på denne måte, jf. for eksempel sjml. § 3 nr. 1 tredje ledd.

4.6.2 Tariffavtaler

Et omfattende og sammensatt kompleks av tariffavtaler utgjør en sentral del av det arbeidsrettslige regelverk, ved siden av lovgivningen med utfyllende forskrifter.

Sjømannsretten preges av høy organisasjonsgrad så vel nasjonalt som internasjonalt. I norsk skipsfart er det tre sentrale organisasjoner på arbeidstakersiden: Norsk sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffiserforbund. Videre er det opprettet avtaler med en rekke utenlandske fagforeninger.

Norsk sjømannsforbund er tilsluttet Landsorganisasjonen i Norge (LO), og har i dag tariffavtaler for dekk-, maskin- og cateringansatte i innenriks og utenriks fart, for radiooffiserer, elektrikere, stuerter/forpleiningssjefer og for havfiskeflåten. 1. august 2011 var medlemstallet ca. 10 000, hvorav over 8500 var yrkesaktive medlemmer. Vel 20 % av medlemmene er kvinner.

Det norske maskinistforbund er tilsluttet Unio, hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede, og har tariffavtaler for sertifiserte maskinister, borepersonell på flyttbare borerigger, elektrikere, kraftstasjonspersonell og andre. Ved utgangen av 2011 hadde forbundet ca. 6 300 medlemmer, hvorav 3 394 var yrkesaktive medlemmer som faller inn under sjømannsloven.

Norsk Sjøoffisersforbund er et uavhengig forbund, og har hovedsakelig tariffavtaler for skipsførere og styrmenn i alle typer stillinger på alle typer skip i fraktefart og fiskeri, utenriks og offshore, i handelsflåten og i fergefarten. I 2011 hadde forbundet rett under 8 000 medlemmer, hvorav ca. 5 200 var yrkesaktive medlemmer.

Innenfor fiskeri er det Mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag som i hovedsak organiserer fiskere ansatt i kystfiskeflåten, mens det er Norsk Sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund som i hovedsak organiserer fiskere i havfiskeflåten.

På arbeidsgiversiden finner vi Norges Rederiforbund, Fraktefartøyenes Rederiforening og NHO Sjøfart (tidligere Rederienes Landsforening).

Norges Rederiforbund er en nærings- og arbeidsgiverorganisasjon for utenriks skipsfart og offshore entreprenørvirksomhet.

Fraktefartøyenes Rederiforening er en frittstående organisasjon som organiserer rederier som opererer lasteskip, hovedsakelig i kystfart.

NHO Sjøfart organiserer rederier som driver innenriks skipsfart, og har inngått 20 tariffavtaler med de tre sjømannsorganisasjonene.

På arbeidsgiversiden innenfor fiske er det Båteierseksjonen i Norges Fiskarlag som representerer tariffinteressene til båteiere i kystfiskeflåten, mens det uavhengige Fiskebåtredernes Forbund representerer tariffinteressene til båteiere i havfiskeflåten.33

Tariffavtaler og deres rettsvirkninger reguleres først og fremst av arbeidstvistloven. Etter legaldefinisjonen i § 1 nr. 8 er en tariffavtale en avtale «mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold». En tariffavtale er således en rammeavtale som gir normer for hva en arbeidsavtale kan inneholde i de arbeidsforhold som tariffavtalen gjelder for, eller som regulerer forholdet mellom tariffavtalens parter.

For tariffavtaler for skip i NIS gjelder visse særregler. For at en tariffavtale skal gjelde for skip i NIS, må det uttrykkelig angis at den omfatter slike skip, jf. NIS-loven § 6 første ledd. Slike tariffavtaler er underlagt norsk rett, jf. NIS-loven § 6 tredje ledd første punktum. Tariffavtale uten slik angivelse gjelder ikke for tjeneste på skip i NIS. Sjøfolk kan også ansettes på NIS-skip uten at det ligger tariffavtaler til grunn.34 For uorganiserte sjøfolk vil det imidlertid ikke være adgang til å fravike sjømannslovens bestemmelser.

Norske fagforeninger har rett til å delta i alle forhandlinger om inngåelse av tariffavtale på skip i NIS, jf. NIS-loven § 6. Det er en forhandlingsrett, og de norske fagforeningene behøver ikke å være part. Tariffavtale kan inngås med norske og/eller utenlandske fagforeninger, jf. NIS-loven § 6 annet ledd. Denne retten gir norske organisasjoner en mulighet til å påvirke lønnsnivået i registeret og arbeide for en utjevning av lønnsnivået slik at norske sjøfolk kan opprettholde en viss konkurransemulighet i arbeidsmarkedet. Denne praksisen var utviklet allerede før bestemmelsen ble innført i 1996.35

Tariffavtaler inngås i mange former og med forskjelligartet innhold.

På organisasjonsnivå har man for det første hovedavtalene som i det vesentlige regulerer forholdet mellom organisasjonene. Her finnes bestemmelser om organisasjonsmessige spørsmål, tillitsvalgte, samarbeid og medbestemmelse mv.

Hovedavtalene inngått av Norsk Sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund er i hovedsak gjeldende for skip i NOR, men det ble også med virkning fra 1. januar 2012 inngått samarbeidsavtale som regulerer tilsvarende forhold for skip i NIS. I tillegg har Norsk Sjøoffisersforbund og Det norske maskinistforbund hovedavtaler for flytende installasjoner. Videre har NHO inngått hovedavtale med LO, Unio og Norsk Sjøoffisersforbund. Hovedavtalen, som inngår som del 1 i alle tariffavtalene, inneholder de grunnleggende spilleregler i arbeidslivet. Den har generelle bestemmelser om forhandlings- og samarbeidsforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstakere.

For kystfiskeflåten er det inngått hovedavtale mellom Mannskapsseksjonen i Norges Fiskarlag og Båteierseksjonen i Norges Fiskarlag. For havfiskeflåten er det inngått hovedavtale mellom Fiskebåtredernes Forbund og Norsk Trålforening (underbruk av FF) og LO/Norsk Sjømannsforbund.

Videre finnes overenskomstene eller tariffavtalene som inneholder regulering av lønns- og arbeidsvilkår. Overenskomstene er generelle avtaler som regulerer lønns- og arbeidsvilkår. For eksempel kan nevnes overenskomstene mellom NHO Sjøfart og Norsk Sjømannsforbund, Det norske maskinistforbund og Norsk Sjøoffisersforbund, som bl.a. inneholder bestemmelser om oppsigelsesfrister for vikarer og sesongansatte, beregning av sykepenger under sykdom, forsikringer, ferie, permisjoner, tariffestet tilleggspensjon, utlysning av ledige stillinger og fortrinnsretten til disse. Overenskomstene gjelder typisk for en gruppe, for eksempel overenskomsten for filippinske sjøfolk på NIS-skip, overenskomsten for skipsførere og styrmenn på passasjerskip i lokalfart og fiskerioverenskomsten.

På bedriftsnivå kan det inngås lokale avtaler innenfor rammen av overenskomstens regler. Slike avtaler regulerer særlige lønnsspørsmål og benevnes ofte som særavtaler. For NOR-skip kan imidlertid ikke særavtalene være i strid med overenskomsten uten samtykke fra overenskomstens parter.

4.6.3 Individuelle avtaler

Den individuelle arbeidsavtale er avtalen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, hvor arbeidstakeren påtar seg – vanligvis mot et nærmere avtalt vederlag – å utføre arbeid for arbeidsgiveren. Utgangspunktet er at det partene har bestemt om rettigheter, ansvar og plikter, følger av arbeidsavtalen. De formelle krav til arbeidsavtalen fremgår av sjml. § 3 og forskrift 3. februar 1986 nr. 230 om ansettelsesavtale og hyreoppgjørsskjema.36

De formelle krav til arbeidsavtalen, med unntak av kravet om skriftlig avtale, kan fravikes i tariffavtale for skip i NIS, jf. NIS-loven § 8. Imidlertid stilles det et annet formelt krav til slike arbeidsavtaler: Arbeidsavtalen skal uttrykkelig angi at den er underlagt norsk rett og norske domstoler, jf. NIS-loven § 6 fjerde ledd.

Et grunntrekk i den kollektive arbeidsretten er forholdet mellom tariffavtalene og de individuelle arbeidsavtalene. Den kollektive arbeidsretten bygger på et ufravikelighetsprinsipp. I dette ligger blant annet at dersom en bestemmelse i en arbeidsavtale strider mot tariffavtale som begge parter er bundet av, er bestemmelsen i arbeidsavtalen ugyldig, jf. arbeidstvistloven § 6. Tariffavtalens bestemmelser går altså foran arbeidsavtalens bestemmelser ved motstrid.37 I tariffavtaler for NIS-skip kan imidlertid tariffavtalepartene fravike bestemmelsene i arbeidstvistloven § 3 (opphevet), jf. NIS-loven § 6 tredje ledd annet punktum.

I tillegg til tariffavtalene, trekker lovgivning med tilhørende forskrifter opp det nærmere innhold av arbeidsgiverens og arbeidstakerens rettigheter og plikter etter arbeidsavtalen. De bakenforliggende rettsregler er i betydelig utstrekning ufravikelige, slik at de bare kan fravikes til gunst for arbeidstakeren.

EU har gitt arbeidslivets parter på EU-nivå kompetanse til å fremforhandle avtaler på arbeidsrettsområdet, som så får status som direktiv. Direktivet om arbeidstid for sjøfolk38 og direktivet om Maritime Labour Convention 200639 er resultater av slike avtaler.

4.7 Nærmere om sjømannsloven

4.7.1 Historikk

Sjøfolk lever og arbeider under forhold som er forskjellige fra forholdene på land. Som følge av dette har man i Norge fra gammel tid av hatt særskilte lovbestemmelser til regulering av sjømenns rettsstilling og tjenesteforhold.

Opprinnelig fantes regler om arbeidsmiljø til sjøs i sjøloven av 1893. Den 16. februar 1923 ble reglene om arbeidsmiljø utskilt som en egen lov. Sjømannsloven av 1923 ble utarbeidet på bakgrunn av et nordisk lovsamarbeid til revisjon av sjøloven. Etter loven var mannskapet ansatt på det enkelte skip av rederen, eller av skipsføreren etter fullmakt.

Ved lov 16. juni 1939 ble den norske loven endret på bakgrunn av et lovrevisjonsarbeid i nordisk regi. Lovendringene ble kun gjennomført i Norge, men foranlediget et nytt nordisk lovsamarbeid etter krigen. Dette ledet til sjømannsloven av 17. juli 1953 nr. 25, som trådte i kraft 1. januar 1954. Det ble vedtatt en ny sjømannslov i Sverige 30. juni 1952, i Danmark 7. juni 1952 og i Finland 30. juni 1955.

Sjømannslovene av 1923 og 1953 sondret mellom skipets egentlige mannskap som utførte alminnelig skipsarbeid, og det uegentlige mannskap som var ansatt i rederens tjeneste for å utføre annet arbeid. Ved lov av 4. juli 1958 ble sjømannsloven av 1953 endret, slik at loven fikk anvendelse på «alle som er tilsatt av rederen eller skipsføreren til arbeid på skip med unntak av dem som arbeider om bord mens skipet ligger i havn». Sondringen mellom det egentlige og det uegentlige mannskap ble dermed fjernet, og loven kom til anvendelse på alle som hadde sitt arbeid om bord på skipet. Dette samsvarer med anvendelsesområdet for dagens sjømannslov. Videre ble utenlandske sjøfolk bosatt i Norge likestilt med norske statsborgere med hensyn til rett til sykepleie, sykehyre og hjemreise.

Sjømannsloven av 1953 bygget på at skipsføreren hadde en selvstendig stilling og var rederens representant, og var den som ansatte det øvrige mannskapet på rederens vegne.

Sjømannsloven av 30. mai 1975 nr. 18 avløste tidligere sjømannslov av 1953. Også denne revisjonen skjedde i nordisk lovsamarbeid. Alle fire land anså det ønskelig å få regulert en viss sosial minstebeskyttelse i lov, men det ble ikke oppnådd enighet om samtlige bestemmelser. Sjømannslovene i Norge og Danmark er imidlertid forholdsvis like. Om forarbeidene til sjømannsloven 1975 vises til Innstilling om ny sjømannslov (1971), Ot.prp. nr. 43 (1973–74), Ot.prp. nr. 34 (1974–75), Innst. O. nr. 35 (1974–75), Ot.forh. (1974–75), s. 319–352 og Lt.forh. (1974–75), s. 74–81. Da loven ble vedtatt, svarte den innholdsmessig stort sett til den tidligere loven.

Gjeldende lov ble gjenstand for vesentlige endringer ved lov 31. mai 1985 nr. 37. Forarbeidene til denne endringsloven er Ot.prp. nr. 26 (1984–85), Innst. O. nr. 46 (1984–85), Ot.forh. (1984–85), s. 371–416 og s. 685–686 og Lt.forh. (1984–85), s. 56–61 og s. 63. Hovedformålet med denne endringen var å samordne sjømannsloven i størst mulig grad med arbeidsmiljøloven 1977.40

Lovrevisjonen i 1985 innførte som hovedregel at sjømannen skal ansettes fast i rederiets tjeneste. Før lovrevisjonen hadde de ansatte en ansettelsesavtale knyttet til det enkelte skip som gjaldt for en bestemt periode om bord (gjerne omtalt som løsarbeidersystemet). Videre ble skipsførerens alminnelige fullmakt til å ansette mannskapet opphevet. Skal skipsføreren kunne ansette mannskap, må han nå ha særskilt fullmakt til dette fra rederiet, jf. forskrift 3. februar 1986 nr. 230 om ansettelsesavtale og hyreoppgjørsskjema § 2 annet ledd. Også først ved denne lovrevisjonen fikk sjømannsloven dagens regler om ansettelse, avskjed og oppsigelse.

I perioden 1980 til 1986 ble den norskregistrerte utenriksflåten sterkt redusert. Reduksjonen skyldtes både salg til utenlandske eiere og til norskeide selskaper i utlandet. Den vesentligste årsaken til utflaggingen fra det norske registeret ble ansett å være behovet for å kunne ansette utenlandske sjøfolk på norske skip med lønns- og arbeidsvilkår tilsvarende nivået i sjømannens hjemland. Selv om mannskapskostnadene bare utgjør en mindre del av totalkostnadene i skipsfartsvirksomhet, er dette kostnadselementet likevel en viktig konkurransefaktor i et skipsfartsmarked med hard konkurranse. Som en konsekvens av dette ble NIS-loven vedtatt i 1987. Det ble fremhevet at fordelene med et slik registrer var å redusere mannskapsomkostningene, samt muligheten til å fravike deler av de preseptoriske krav i sjømannsloven. Særlig gjaldt dette kravet om fast rederiansettelse.

Av senere endringer nevnes lover 16. februar 2007 nr. 8 og 9 med bestemmelser om forbud mot diskriminering av arbeidstakere, om informasjon og konsultasjon i arbeidslivet (nr. 8) og endringer som følge av lov om skipssikkerhet (nr. 9).

Videre innebærer lov av 19. desember 2008 nr. 123 vedrørende gjennomføring av ILO-konvensjon nr. 186 om sjøfolks arbeids- og levevilkår (Maritime Labour Convention, 2006, MLC) viktige endringer og flere nye bestemmelser i sjømannsloven. Konvensjonen faller hovedsakelig inn under sjømannsloven og skipssikkerhetsloven, men berører også folketrygdloven og sjømannspensjonstrygdloven. Forarbeider til denne endringsloven er Ot.prp. nr. 70 (2007–2008) og Innst. O. nr. 10 (2008–2009). Lovendringen av 2008 er ikke satt i kraft. Grunnen er at MLC først vil tre i kraft ett år etter ratifikasjon av 30 stater med totalt minst 33 prosent av verdenstonnasjen. Dette skjedde 20. august 2012. MLC behandles nærmere i punkt 5.2.3.

4.7.2 Oppbygging

Loven er inndelt i syv hovedkapitler, kap. I, II, IIA, IIB, III, IV og V. Ytterligere tre hovedkapitler ble tilføyd ved lov 19. desember 2008 nr. 123; kap. VI, VII og VIII, men disse er ennå ikke satt i kraft. Ikrafttredelse er forutsatt å skje samtidig med at MLC trer i kraft, 20. august 2013.

4.7.3 Kapittel I Lovens virkeområde

Sjømannsloven § 1 gjelder lovens anvendelsesområde. Sjømannsloven får anvendelse på den som har sitt arbeid om bord på norsk skip, og som ikke bare arbeider mens skipet ligger i havn, jf. § 1 første ledd.

Sjømannsloven inneholder ikke noen nærmere definisjon av hva som skal anses som «skip» i lovens forstand. Vanligvis reiser dette ikke problemer. Ved avgjørelsen må utgangspunkt tas i det alminnelige skipsbegrep. Normalt skal begrepet forstås som en flytende innretning som den er hul, som er beregnet på å bevege seg på eller gjennom vannet, og som har en viss størrelse. Avgjørende for om et skip skal anses som norsk, er om kapital- og ledelseskravene angitt i sjøl. § 1, jf. § 3, er tilfredsstilt. Om et norskeiet skip er registrert i NIS, vil det fremdeles være å anse som norsk, jf. NIS-loven § 1 første ledd nr. 1. Sjømannsloven gjelder derfor i utgangspunktet også for slike skip. For NIS-skip er det imidlertid en del særregler som får anvendelse.

Sjømannsloven får anvendelse for den som ikke bare arbeider ombord mens skipet ligger i havn. Dette innebærer at loven gjelder skipets mannskap, mens havnearbeidere, vaktmenn, laste- og lossearbeidere mv. er unntatt.41 Avgrensningen knytter seg til om vedkommende bare arbeider om bord mens skipet ligger i havn. Det får den betydning at hele bemanningen på en rekke spesialskip er omfattet av sjømannsloven, forutsatt at de arbeider om bord ikke bare når skipet ligger i havn. Som nevnt i punkt 4.5.3 kan det oppstå grensedragningsspørsmål for noen grupper arbeidstakere.

Det er gjort reservasjoner for noen bestemmelser i sjømannsloven for arbeid på turistskip, jf. sjml. § 1 annet ledd. For personer som verken er bosatt i Norge eller er norske statsborgere og som er ansatt av utenlandsk arbeidsgiver for å betjene passasjerer på turistskip, gjelder bare §§ 4, 18 (med unntak av nr. 1 første og annet ledd), 27, kap. IIA og kap. II B, §§ 39, 43, 45 og 49, jf. § 1 annet ledd første punktum. Likestilt med norske statsborgere er statsborgere i EØS-land, jf. § 1 annet ledd annet punktum.42

Sjømannsloven § 1 annet ledd første punktum ble betydelig endret ved lov 19. desember 2008 nr. 123. Bakgrunnen for lovendringen er MLC 2006.43 Lovendringen er ikke satt i kraft.

Bestemmelsen slår forutsetningsvis fast at loven som hovedregel også omfatter arbeidstakere som er ansatt av utenlandsk arbeidsgiver for å betjene passasjerer på turistskip.44 Dersom en slik arbeidstaker verken er bosatt i Norge eller er norsk statsborger, kan de bestemmelser som er nevnt i § 1 annet ledd første punktum, fravikes dersom det ved tariffavtale er fastsatt ordninger som er likeverdige med lovens bestemmelser.

Nå gjeldende sjml. § 1 tredje ledd fastsetter at Kongen kan gi forskrift om at loven skal gjelde for annen arbeidsgiver enn rederiet. At sjømannsloven gjelder for alle som arbeider om bord uten hensyn til hvem de er ansatt hos, følger imidlertid av § 1 første ledd. Poenget med bestemmelsen i § 1 tredje ledd er å gi hjemmel for å bestemme at når arbeidstakeren er ansatt hos andre enn hos rederiet, skal arbeidsgiveren tre i rederiets sted.45 I virkeområdeforskriften § 1 nr. 3 heter det at «i den utstrekning sjømannsloven etter lovens § 1 eller denne forskrift ikke er unntatt for arbeidstaker som er ansatt av andre enn rederiet, gjelder sjømannsloven eller forskrift gitt med hjemmel i loven slik at arbeidsgiver trer i rederiets sted».

Sjømannsloven § 1 fjerde ledd gir hjemmel for Kongen til å fastsette at loven helt eller delvis ikke skal få anvendelse for visse personer eller grupper av personer som har sitt arbeid ombord og/eller for dem som har sitt arbeid på visse skip eller grupper av skip. Ved endringsloven av 2008 er forskriftskompetansen overført til departementet, jf. sjml. § 1 femte ledd.46

Med hjemmel i sjml. § 1 fjerde ledd er det i virkeområdeforskriften foretatt visse presiseringer og modifikasjoner i forhold til sjml. § 1. Personer som bare foretar inspeksjoner om bord og personer som gjør tjeneste på sjøforsvarets skip er unntatt fra loven, jf. virkeområdeforskriften § 1 nr. 2 bokstav b og c. Unntaket for tjeneste på sjøforsvarets skip gjelder ikke sivilt personell på skip befraktet av sjøforsvaret. Personer som omfattes av tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr. 3 er unntatt fra sjml. §§ 3, 5, 5A, 7, 14, 15, 16, 19, 20, 20A, 20B, 21, 22 og 25.

I forskriften § 3 er det også fastsatt hvilke av lovens bestemmelser som kommer til anvendelse på personer som arbeider om bord som selvstendige næringsdrivende. Dette vil bli nærmere omtalt i forbindelse med de enkelte bestemmelsene.

I virkeområdeforskriften er det også gitt bestemmelser om i hvilken utstrekning sjømannsloven kommer til anvendelse på ansatte om bord på fiske- eller fangstfartøyer, når fartøyet brukes som sådant eller til føring av egen fangst eller i forbindelse med andres. Forskriften skiller mellom fartøy under og over 100 brutto registertonn.

For den som er ansatt på fiske- eller fangstfartøy under 100 brutto registertonn gjelder følgende bestemmelser i sjømannsloven: § 3 nr. 1 første ledd og nr. 3, § 4, § 5 (unntatt nr. 4), § 5A, § 11, § 12 nr. 1 (unntatt nr. 1 bokstav f), og nr. 2 første ledd for så vidt angår rett til fri reise med underhold til bostedet, § 13, § 14, § 15, § 16, § 18 (unntatt nr. 1 annet ledd for så vidt angår omplassering til tjeneste på et annet skip), § 19 (unntatt nr. 1 annet ledd), § 20 (med mindre tvist om usaklig oppsigelse er regulert ved tariffavtale), § 20A, § 20B, § 21, § 23, § 25, § 28, § 29, § 30, § 31, § 43, § 45, § 47, § 51 og § 52, jf. virkeområdeforskriften § 4.

For den som er ansatt på fiske- eller fangstfartøy på 100 brutto registertonn og derover får sjømannsloven anvendelse med visse begrensninger, jf. virkeområdeforskriften § 5. I forhold til sjømannsloven § 3 gjelder nr. 1 første ledd om ansettelse i rederiets tjeneste, men slik at skriftlig avtale bare skal opprettes dersom en av partene krever det. Bestemmelsens nr. 3 om ansettelse for et bestemt tidsrom mv. gjelder også. Sjømannsloven §§ 5 nr. 4 og 27 A gjelder ikke, mens sjml. § 20 gjelder med mindre tvist om usaklig oppsigelse er regulert ved tariffavtale.

Etter sjml. § 1 femte ledd plikter enhver som er om bord, uten hensyn til hva som er fastsatt eller fastsettes i medhold av annet, tredje eller fjerde ledd, etter evne å utføre det arbeid som skipsføreren finner nødvendig for de ombordværendes og skipets sikkerhet. Ved endringsloven 2008 er § 1 femte ledd opphevd fordi den ble funnet overflødig ved siden av ssl. §§ 20 og 30 og forskrifter gitt i medhold av disse bestemmelsene.47

Etter endringsloven 2008 § 1 sjette ledd kan departementet, med de begrensninger som følger av folkeretten, bestemme at loven får anvendelse på utenlandsk skip når disse befinner seg i Norges territorialfarvann, herunder ved Svalbard og Jan Mayen (bokstav a), i Norges økonomiske sone (bokstav b) eller på norsk kontinentalsokkel (bokstav c). Bestemmelsen er i samsvar med MLC,48 som gir adgang, men ikke plikt til kontroll av utenlandske skip. Det geografiske virkeområde for § 1 sjette ledd tilsvarer ssl. § 3. Hjemmelen i ssl. § 3 tredje ledd til å gjøre loven gjeldende på det åpne hav, er imidlertid ikke tatt med.49

Sjømannsloven § 2 gjelder utvidelse av virkeområdet.

Etter bokstav a kan Kongen ved forskrift fastsette at de bestemmelser i loven som bare gjelder for sjømann som er norsk statsborger eller som har sitt bosted i Norge, eller er statsborger i land som omfattes av EØS-avtalen, helt eller delvis også skal gjelde for annen sjømann eller at loven helt eller delvis skal gis anvendelse for den som har sitt arbeid på annen innretning i sjøen enn skip.

Som nevnt i punkt 4.5.3 ble sjømannslovens anvendelsesområde for andre innretninger i sjøen enn skip, nærmere avklart i den opphevede rammeforskriften med vedlegg. Det finnes imidlertid ikke tilsvarende bestemmelser i den nye rammeforskriften om hvilke bestemmelser i sjømannsloven som skal gis anvendelse på norskregistrerte flyttbare innretninger under forflytning og utenfor norsk del av kontinentalsokkelen, da det som nevnt i punkt 4.5.3 ble bestemt at vedlegget skulle skilles ut som egen forskrift. Forskriftsutkastet har vært på høring, men er ikke fastsatt i påvente av en endelig grenseoppgang mellom denne forskriften og forskrifter fastsatt av Sjøfartsdirektoratet.

Etter sjml. § 2 bokstav b kan Kongen ved forskrift fastsette at loven helt eller delvis skal gis anvendelse for ansatte som har sitt arbeid på utenlandsk skip som disponeres av norsk rederi. Denne bestemmelsen tar først og fremst sikte på tilfeller hvor et utenlandsk skip er blitt chartret av norsk rederi på såkalt bareboat-basis, se uttalelse av 14. september 1977 fra Justisdepartementets Lovavdeling.50 I uttalelsen fra Lovavdelingen er det lagt til grunn at det kan anses tvilsomt i hvilken utstrekning folkeretten tillater at norsk lovgivning gis anvendelse på utenlandske skip som disponeres av norsk rederi på annen måte enn ved bareboat certeparti. I uttalelsen påpekes at dette spørsmålet må vurderes separat for hver mulig måte et skip kan anses disponert av norsk rederi på, samt i forhold til hva slags regler det gjelder og hvilken håndheving som kommer på tale.

I virkeområdeforskriften § 9 er det fastsatt at departementet i særlige tilfeller kan bestemme at sjømannsloven helt eller delvis skal gjelde for personer som er ansatt på utenlandsk registrert skip i indre norsk farvann, på norsk sjøterritorium og på den norske del av kontinentalsokkelen. Av overskriften fremgår at forutsetningen er at skipet i så fall «disponeres av norsk rederi».

Ved endringsloven av 2008 er bestemmelsen i sjml. § 2 bokstav b flyttet til § 1 tredje ledd, og bestemmelsen i § 2 bokstav a flyttet til § 1 fjerde ledd.51

Gjeldende sjømannslov inneholder ingen definisjon av rederiet. Tradisjonelt har rederiet blitt forstått som sjømannslovens virksomhetsbegrep og arbeidsgiverbegrep, som heller ikke er definert i loven. MLC inneholder imidlertid en definisjon av rederiet, og sjml. § 1 A ble derfor tilføyd ved lovendringen i 2008. Det følger av § 1 A første ledd at «rederiet» i sjømannslovens forstand er det selskap som er å regne som rederi etter ssl. § 4.

Skipssikkerhetslovens rederibegrep bygger på at den som står oppført som driftsansvarlig selskap på skipets sikkerhetsstyringssertifikat i henhold til ISM-koden eller nasjonale bestemmelser om skipssikkerhetsstyringssertifikat gitt av Sjøfartsdirektoratet, er å anse som rederi etter loven. Etter sjml. § 1 A annet ledd har departementet adgang til å gi forskrift om at den som er driftsansvarlig i henhold til opplysninger gitt i medhold av ssl. § 5, skal bekrefte dette overfor den myndigheten departementet bestemmer.

Ved lovendringen i 2008 ble det også inntatt en egen bestemmelse om rederiets og arbeidsgivers plikter etter loven, jf. sjml. § 2 første ledd. Bestemmelsen innebærer at rederiet har en selvstendig plikt til å gjennomføre, legge til rette for og kontrollere at reglene som er fastsatt i sjømannsloven og tilhørende forskrifter oppfylles.

Arbeidsgiveren og rederiet behøver ikke være ett og samme selskap. Slike situasjoner reguleres av sjml. § 2 annet ledd. Første punktum slår fast at første ledd også gjelder dersom arbeidsgiveren er en annen enn rederiet. I så fall er arbeidsgiveren likevel ansvarlig ovenfor sjømannen i henhold til ansettelsesavtalen, jf. § 3, og bestemmelser i sjømannsloven som regulerer ansettelsesforholdet, men uten at det berører rederiets plikter etter første ledd, jf. annet punktum. Rederiet kan altså bli gjort direkte ansvarlig for arbeidsgiverens forsømmelser, som for eksempel at hyren ikke blir utbetalt i rett tid.52

Arbeidsgiveren er verken definert eller nevnt i MLC. Heller ikke sjømannsloven inneholder noen definisjon av arbeidsgiverbegrepet. I forarbeidene heter det: «Departementet ser ingen grunn til å definere arbeidsgivar. Det vil vere den som har inngått tilsetjingsavtalen med sjømannen, og som går fram av denne».53

Ved lovendringen i 2008 er departementet gitt kompetanse til å gi forskrifter til sjml. § 2 første og annet ledd, jf. § 2 tredje ledd.

4.7.4 Kapittel II Ansettelsesavtalen

4.7.4.1 Ansettelsesavtalens inngåelse og opphør

Kap. II, avsnitt 1 har overskriften «Ansettelsesavtalens inngåelse og opphør – Tjenestens opphør om bord», og omfatter bestemmelsene i §§ 3-20B.

Sjømannsloven § 3 har overskriften «Avtale om ansettelse», og inneholder regler om rederiansettelse, mannskapsmessig samarbeid, ansettelsesavtalens form, prøvetid og midlertidig ansettelse.

Nummer 1 oppstiller hovedregelen om at sjømannen ansettes i rederiets tjeneste. Bestemmelsen ble vesentlig endret i 1985, ut i fra ønsket om en harmonisering med sentrale prinsipper i arbeidsmiljøloven, herunder et hovedprinsipp om fast ansettelse.54 Betydningen av rederiansettelsen er presisert i nr. 1 annet ledd hvor det heter at «sjømannen har rett og plikt til å tjenestegjøre på ethvert av rederiets skip». Dette gjelder imidlertid bare dersom ikke noe annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale. Videre åpnes det for at det kan fastsettes i tariffavtale at sjømannen skal tjenestegjøre på skip tilhørende andre rederier som har mannskapsmessig samarbeid med det rederiet han er ansatt i, jf. nr. 1 tredje ledd. Kongen55 kan med hjemmel i bestemmelsen fastsette rammebetingelsene som slike tariffavtaler må holde seg innenfor.

Videre gir bestemmelsen regler om ansettelsesavtalens form: en muntlig avtale er i prinsippet bindende, men må etter sjml. § 3 nr. 1 annet punktum bekreftes med skriftlig avtale. Skriftlighetskravet kan likevel ikke oppfattes som noe vilkår for gyldig ansettelsesavtale.56 Har rederiet forsømt plikten til å sørge for skriftlig kontrakt, vil imidlertid uklarheter med hensyn til hva partene har avtalt, kunne bli løst i rederiets disfavør.57 Nærmere regler om hva ansettelsesavtalen skal innholde og om kontraktsformularer er gitt i forskrift 3. februar 1986 nr. 230 om ansettelsesavtale og hyreskjema §§ 2 og 3. Ansettelsesavtale skal inngås på formular fastsatt av Sjøfartsdirektoratet, jf. forskriften § 3. Formularet må bl.a. inneholde opplysninger om den enkelte arbeidsgiver og den enkelte sjømann. Bestemmelsen i forskriften § 3 gjelder ikke for arbeidstakere på fiske- og fangstfartøyer.

Ved lovendringen i 2008 ble § 3 nr. 1 første ledd tredje punktum opphevet som overflødig ved siden av ny § 2 om rederiets plikter.58 Samtidig ble det tilføyd en bestemmelse i § 3 nr. 1 første ledd tredje punktum. Bestemmelsen er ikke trådt i kraft. Bestemmelsen gir sjømannen rett til å la seg bistå av en tredjeperson ved utarbeidelse eller endring av ansettelsesavtalen. Sjømannen står fritt til å velge hvem han eller hun ønsker hjelp fra.59 Bestemmelsen tilsvarer aml. § 14-5 første ledd annet punktum.

Adgangen til å avtale prøvetid for sjøfolk er regulert i sjml. § 3 nr. 2. Bestemmelsen er bygget på den tilsvarende bestemmelsen i arbeidsmiljøloven.60 Sjømannsloven stiller imidlertid ikke krav om skriftlig avtale eller åpner for avtale om forlenget prøvetid dersom arbeidstaker har vært fraværende fra arbeidet, jf. aml. §§ 14-5 og 15-6.

Midlertidig ansettelse av sjømenn er regulert i sjml. § 3 nr. 3. Midlertidig ansettelse er et unntak fra sjømannslovens hovedregel om fast ansettelse i rederiets tjeneste. Bestemmelsen ble ved lovendringen i 1985 utformet etter mønster fra arbeidsmiljølovens regler (nå aml. § 14-9). Det er anledning til å avtale midlertidig ansettelse for et bestemt tidsrom, for en bestemt reise eller for arbeid av forbigående varighet når arbeidets karakter tilsier det. Hvor strengt uttrykket «arbeidets karakter» skal tolkes, kan være noe uklart. På den ene side fremhever forarbeidene at midlertidige ansettelser skal søkes begrenset mest mulig.61 På den annen side fremheves det at adgangen til midlertidig ansettelse skal ivareta behovet for fleksible og praktiske løsninger slik at rederier med ett skip eller et fåtall skip ikke trenger å ha flere ansatte enn det er behov for på årsbasis.62 Arbeidsmiljølovens bestemmelser om midlertidig ansettelse har vært gjenstand for en betydelig presisering og utvikling gjennom rettspraksis. Det er ikke tilsvarende rettspraksis å vise til på sjømannslovens område. Harmoniseringsformålet og bestemmelsenes relativt sammenfallende ordlyd kan kanskje tilsi at praksis utviklet i tilknytning til arbeidsmiljøloven vil kunne være relevant. Samtidig synes forarbeidene å forutsette at adgangen til midlertidig ansettelse etter sjømannsloven skal være noe videre enn etter arbeidsmiljøloven.

Det følger av NIS-loven § 8 at bestemmelsene i sjml. § 3 om ansettelse, unntatt kravet om skriftlig avtale, kan fravikes i tariffavtale for skip i NIS. Hovedregelen for skip i NIS er at sjømannen ansettes midlertidig på det enkelte skip, ved at det i tariffavtale gjøres fravik fra bestemmelsene om rederiansettelse og begrensningene i adgangen til midlertidig ansettelse i sjml. § 3 nr. 1 og 3. Tariffavtalene for utenlandske sjøfolk bygger gjerne på avtalt tjenestegjøring på 8-10 måneder på et enkelt skip. I den senere tid er det imidlertid vanligere med en fastere tilknytning mellom rederiet og sjømannen (såkalt permanent rotation).

Tidligere hadde sjml. § 4 regler om lavalder. Regelen er nå er ren henvisning til ssl. § 18, hvor det fremgår at lavalderen som hovedregel er 16 år. Bestemmelsen kommer tilsvarende til anvendelse for personer som arbeider om bord som selvstendige næringsdrivende, jf. virkeområdeforskriften § 3.

Regler om oppsigelsesfrister finnes i sjml. § 5. Utgangspunktet er at oppsigelsesfristen er én måned, jf. § 5 nr. 1 første punktum. For skipsføreren er oppsigelsesfristen tre måneder, jf. § 5 nr. 6. Oppsigelsesfristen løper fra dato til dato, jf. § 5 nr. 1 tredje punktum. Dette til forskjell fra arbeidsmiljølovens regler som fastsetter at oppsigelsesfristen løper fra og med første dag i måneden etter at oppsigelsen fant sted, jf. aml. § 15-3.

Det er adgang til å avtale lengre oppsigelsesfrist i tariffavtale eller individuell arbeidsavtale.63 Kortere frist enn en måned kan derimot bare avtales ved tariffavtale som begge parter er omfattet av, jf. § 5 nr. 1 annet punktum, men en avtalt oppsigelsesfrist kan ikke være kortere for rederiet enn for sjømannen.

Oppsigelsesfristen øker imidlertid etter hvor lenge sjømannen har vært ansatt (to måneder etter fem år, tre måneder etter ti år), jf. § 5 nr. 2. Bestemmelsen om forlenget oppsigelsesfrist ved lang ansiennitet ble innført i 1985 etter mønster fra arbeidsmiljøloven 1977 (nå aml. § 15-3).64 Sjømannslovens har derimot ikke noen regel tilsvarende aml. § 15-3 tredje ledd om forlenget oppsigelsesfrist ved høy alder.65 Fristene etter § 5 nr. 2 kan bare fravikes ved skriftlig avtale eller tariffavtale etter at oppsigelse har funnet sted.

Dersom sjømannen er midlertidig ansatt, jf. § 3 nr. 3, opphører ansettelsesforholdet ved tidsrommets utløp, når det bestemte arbeid er avsluttet eller den bestemte reisen er endt, med mindre annet er skriftlig avtalt eller fastsatt i tariffavtale, jf. § 5 nr. 3 første punktum. Fortsetter sjømannen i slik tjeneste ut over det som er skriftlig avtalt, skal han anses som fast ansatt i rederiet, jf. § 5 nr. 3 annet punktum.

Dersom sjømannen er ansatt på prøve gjelder en gjensidig oppsigelsesfrist på 14 dager, med mindre noe annet er fastsatt i tariffavtale, jf. § 5 nr. 4.

I oppsigelsestiden har sjømannen rett til å fortsette i stillingen, jf. § 5 nr. 5. Denne retten innebærer ikke bare at sjømannen har krav på hyre i oppsigelsestiden, men også rett til å bli stående i tjenesten oppsigelsestiden ut.66

For skip i NIS er det anledning til å fravike sjømannsloven § 5 nr. 2 til og med 6 i tariffavtale, jf. NIS-loven § 8.

Sjømannsloven § 5 nr. 7 oppstiller oppsigelsesfrister for sjømann som er permittert uten lønn i forbindelse med driftsinnkrenkninger eller driftsstans. Sjømannen kan gå til oppsigelse med en oppsigelsesfrist på 14 dager regnet fra den dag oppsigelsen blir mottatt av rederiet, uansett hvilken oppsigelsesfrist som følger av sjømannsloven eller avtale. En tilsvarende bestemmelse er oppstilt i aml. § 15-3 niende ledd. I sjøfartsforhold gjelder det imidlertid ikke noen permitteringsadgang på sedvanemessig grunnlag.67 Skal rederiet kunne permittere sjømannen, må det ha hjemmel i tariffavtale.68

Sjømannsloven § 5A gir regler om oppsigelsens form, avgivelse og innhold. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra arbeidsmiljøloven (nå aml. § 15-4).69 Blir sjømannen sagt opp uten at formkravene er oppfylt, er oppsigelsen likevel gyldig, men da er det ingen frist for sjømannen for å gå til søksmål om gyldigheten av oppsigelsen, se sjml. § 20 nr. 2 i.f.70

For skip i NIS er det anledning til å fravike sjml. § 5A annet og fjerde ledd om formkrav til oppsigelse i tariffavtale, jf. NIS-loven § 8.

Sjømannsloven § 6 har overskriften «Fratredelseshavn ved ansettelsesforholdets opphør».

Oppsigelsesfristen kan tenkes å løpe ut mens skipet er i sjøen, eller om det er i havn, kan det være ubekvemt for sjømannen å gå i land eller vanskelig for rederiet å skaffe nytt mannskap der. Slike situasjoner reguleres av § 6 første ledd som bestemmer at hyreforholdet fortsetter inntil skipet kommer til havn (ordinær losse- eller lastehavn).71

Hvis ansettelsesforholdet sies opp av rederiet, opphører ved utløpet av en bestemt tid, eller etter at arbeid av forbigående varighet er avsluttet og det ikke er avtalt noe om fratredelseshavn, vil sjømannen ha rett til fri reise med underhold til sitt bosted, jf. § 6 annet ledd. Det samme gjelder når en sjømann som er ansatt for en bestemt reise, blir stående i tjenesten etter at reisen er endt, uten at en ny skriftlig avtale om fratredelseshavn er inngått. Rederiets plikter etter annet ledd skal anses oppfylt ved at sjømannen gis rett til fri reise med underhold til det sted hvor han har oppholdt seg ved inngåelse av ansettelsesavtalen, eller hvis sjømannen ønsker det, til den havn han tiltrådte tjenesten om bord, jf. sjml. § 6 tredje ledd første punktum. Dette gjelder bare når myndighetene på vedkommende sted ikke nekter han adgang til landet eller krever en sikkerhet som sjømannen ikke kan stille for å gi han adgang, jf. sjml. § 6 tredje ledd annet punktum.

Selv om fratredelseshavn er avtalt, har sjømannen rett til fri reise med underhold som nevnt i annet og tredje ledd hvis (1) ansettelsesforholdet sies opp av rederiet, (2) opphører ved utløpet av en bestemt tid, eller (3) etter at arbeid av forbigående varighet er avsluttet i forbindelse med at skipet går i opplag eller mister retten til å føre norsk flagg eller overføres til annet norsk rederi, jf. § 6 fjerde ledd.

Retten til fri hjemreise etter annet til fjerde ledd er imidlertid betinget av at sjømannen ikke har mistet retten til fri reise etter sjml. § 28 nr. 4, jf. § 6 femte ledd.

Bestemmelsen i § 6 sjette ledd gir en legaldefinisjon av uttrykket «reise med underhold» som ikke bare gjelder i forhold til § 6, men også i forhold til andre bestemmelser. Reise med underhold omfatter også «kost og losji under reisen og i nødvendig ventetid før og under reisen». En forutsetning for at sjømannen skal ha underhold i ventetid, er at ventetiden er nødvendig av hensyn til reisen. Skyldes ventetiden frihetsinnskrenkende inngrep av stedets myndigheter, vil sjømannen for denne tiden ikke ha krav på fritt underhold, jf. ND 1942 s. 22 DH.

Etter sjml. § 7 har sjømannen «rett til å fratre» i enhver havn (med unntak av havner som nevnt i § 6 første ledd annet punktum) etter seks måneders sammenhengende tjeneste om bord på samme skip, på skip tilhørende samme rederi eller sammenhengende tjeneste i seks måneder som ledd i mannskapsmessig samarbeid. Før lovendringen i 1985 måtte § 7 oppfattes som en bestemmelse som ga sjømenn en ekstraordinær adgang til å si opp tjenesteforholdet etter seks måneders sammenhengende tjeneste.72 Etter lovendringen i 1985 er det ikke lenger noe vilkår for å benytte retten til fratredelse etter § 7 at tjenesteforholdet sies opp. En sjømann som benytter sin rett til fratredelse etter seks måneders sammenhengende tjeneste, vil fremdeles være ansatt i rederiet.73 Det er bare tjenesten på skipet som fratredes.

For NIS-skip eksisterer det avtalefrihet med hensyn til sjml. § 7, jf. NIS-loven § 8. I praksis er bestemmelsen fraveket i tariffavtale for utenlandske sjømenn på NIS-skip.

Sjømannsloven § 8 gjelder rett til fri hjemreise etter lengre tids tjeneste.

Sjømann som er norsk statsborger eller har sitt bosted i Norge har rett til fri hjemreise etter seks måneders tjeneste i utenriksfart, jf. sjml. § 8 første ledd. Ved forskrift kan bestemmelsen også gis anvendelse for personer som verken er norsk statsborger eller er bosatt i Norge, jf. § 2 bokstav a. Slik forskrift er hittil ikke gitt.

Sjømannen må være i utenriksfart på det tidspunkt han skal reise hjem, og ha vært i slik fart i minst seks måneder i sammenheng – enten på samme skip (som i så fall ikke trenger å ha tilhørt samme rederi hele tiden) eller samme rederi, jf. § 8 første ledd. Bestemmelsen i første ledd gjelder også når sjømannen har gjort sammenhengende tjeneste i seks måneder som ledd i mannskapsmessig samarbeid, jf. § 8 annet ledd.

Krav om fri hjemreise skal så vidt mulig fremsettes senest ved fratredelsen, jf. § 8 tredje ledd.

Sjømannen plikter å fortsette i tjenesten inntil én måned fra den dag fratredelse tidligst hadde kunnet skje, hvis det ikke kan skaffes kvalifisert mann i hans sted, eller hvis det kan påregnes at skipet innen denne tid kommer til havn hvorfra det er vesentlig billigere eller lettere å sende ham hjem, jf. § 8 fjerde ledd. Sjømannens plikt etter denne bestemmelse til å fortsette i tjenesten gjelder for maksimum en måned. Har for eksempel sjømannen stått i tjenesten i en måned fordi det ikke har vært mulig å skaffe avløsningsmannskap, kan han ikke holdes i tjenesten i ytterligere en måned for å oppnå billigere eller lettere hjemreise.

Etter § 8 femte ledd skal staten og det rederi sjømannen er i tjeneste hos ved fratredelsen, bære hver sin halvpart av utgiftene ved hjemreise etter bestemmelsen. Dette gjelder selv om sjømannen også har rett til fri reise for rederiets regning til sitt bosted etter annen bestemmelse i loven.

Har fratredelsen på grunn av sjømannens eller noen annens forhold ikke kunnet skje i havn som forutsatt i fjerde ledd, og reisen derved er blitt fordyret, kan Kongen ved forskrift bestemme at merkostnadene skal kunne kreves erstattet av den som har hindret slik fratredelse, jf. § 8 sjette ledd. I forskrift 3. februar 1986 nr. 233 om fri hjemreise fra skip i utenriksfart § 3 nr. 3 var det fastsatt at de meromkostninger som er omhandlet i § 8 sjette ledd, kunne kreves erstattet av den som hadde hindret fratredelse. Denne forskriften ble opphevet ved forskrift 17. desember 2002 nr. 1710.

Etter § 8 syvende ledd kan Kongen gi nærmere forskrift til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i § 8. Det finnes i dag ingen forskrift som er gitt med hjemmel i denne bestemmelsen.

Videre kan Kongen i forskrift fastsette opptjeningstiden til mindre enn seks måneder dersom skipet går i særlig krevende fart eller det mangler kort tid på full opptjeningstid og utgiftene ville bli vesentlig større om sjømannen skulle bli stående opptjeningstiden ut, eller andre helt særlige forhold foreligger, jf. § 8 åttende ledd. Det finnes i dag ingen slik forskrift.

Etter § 8 niende ledd kan Kongen gi særlig forskrift om retten til hjemreise og herunder fravike bestemmelsene i første, tredje og fjerde ledd for sjømann som ved inngåelse av ansettelsesavtale var under 18 år. I forskrift 25. april 2002 nr. 423 om arbeid og utplassering av ungdom på norske skip74 er det gitt enkelte særlige regler om hjemsendelse av ungdom under 18 år pga. manglende tilpassing eller misbruk av rusmidler, jf. §§ 14 og 15. Etter forskriften § 16 skal ungdom som ved vanlig opphør av tjenesteforholdet om bord er under 18 år, ved fratredelse i utlandet sendes hjem for rederiets regning, dersom ikke staten skal dekke utgiftene etter andre bestemmelser.

Bestemmelsen i § 8 er i dag lite aktuell, idet de fleste skip ikke har så lange seilingsperioder, og fordi tariffavtalene gir regler om dekning av reiseutgifter.75

Sjømannsloven § 9 gjelder plikt for en sjømann til å bli i tjenesten dersom myndighetene i en utenlandsk havn hvor en sjømann skal fratre, nekter ham adgang til landet eller krever en sikkerhet som sjømannen ikke kan skaffe for å gi ham adgang. Sjømannen har i slike tilfelle også rett til å bli i tjenesten hvor dette ikke vil virke urimelig. Hva som vil virke urimelig, er et skjønnsspørsmål. Forarbeidene nevner som eksempel at sjømannen selv har sagt opp, og at rederiet – uten å ha vært klar over at myndighetene ville nekte sjømannen innreise – allerede har skaffet avløsningsmannskap.76 Det normale er imidlertid at sjømannen ikke bare skal ha plikt, men også rett til å bli i tjenesten. Den omstendighet at skipet vil bli overbemannet, skal etter forarbeidene ikke være tilstrekkelig til å frata ham denne retten.77

Sjømannsloven § 10 første ledd gjelder sjømanns plikt til før fratreden å delta i nødvendig arbeid i inntil 48 timer etter at skipet har kommet i havn. Siden sjømannsloven alltid vil kunne fravikes til fordel for sjømannen, kan det bestemmes i ansettelseskontrakten at sjømannen skal ha rett til å fratre straks skipet kommer i havn.78 I forarbeidene er det lagt til grunn at det også kan treffes bindende forhåndsavtale om at sjømannen skal ha plikt til å stå i tjenesten i lengre tid enn 48 timer etter ankomsten.79 Synspunktet er fulgt opp i teori og rettspraksis.80 Sjømannen har også plikt, mot hyre og underhold, å møte for undersøkelsesmyndigheten dersom sjøulykke undersøkes av disse, jf. § 10 annet ledd og sjøl. § 473.

Sjømannsloven § 11 regulerer sjømannens rett til velferdspermisjon. Sjømannen kan for det første kreve permisjon ved alvorlig sykdom eller dødsfall innen den nærmeste familie, jf. § 11 første ledd første punktum. For det andre kan sjømannen kreve permisjon dersom det er inntruffet andre omstendigheter som gjør det til en velferdssak for han å få permisjon, jf. § 11 annet ledd første punktum. Forarbeidene fant det verken mulig eller hensiktsmessig å definere uttrykket velferdssak.81 Bestemmelsen vil bl.a. komme til anvendelse dersom sjømannen selv er syk82 eller dersom noen som står sjømannen nær uten å være omfattet av personkretsen oppregnet i første ledd, er død eller alvorlig syk.83 Blir skipet sjøudyktig ved en eventuell permisjon gjelder som vilkår etter § 11 annet ledd første punktum at det kan skaffes en kvalifisert avløser. I praksis er det rederiet som må skaffe en stedfortreder,84 men sjømannen plikter å erstatte utgiftene ved å skaffe en avløser, jf. § 11 tredje ledd første punktum. Det er ikke vanlig at rederiene krever disse utgiftene erstattet av sjømannen, og ved lovendringen i 1985 ble det derfor vurdert om bestemmelsen i tredje ledd burde oppheves.85

For skip registrert i NIS er det anledning til å fravike sjml. § 11 i tariffavtale, jf. NIS-loven § 8.

Sjømannsloven § 12 gjelder sjømannens rett til å fratre tjenesten om bord av særlige grunner.

For det første kan sjømannen fratre tjenesten dersom skipet ikke oppfyller kravene i skipssikkerhetsloven, og rederiet ikke sørger for å avhjelpe manglene, jf. bokstav a. For det andre kan han fratre dersom rederiet eller skipsføreren unnlater å etterkomme krav om besiktelse i henhold til ssl. § 43 femte ledd bokstav c og forskrifter fastsatt i medhold av den bestemmelsen, jf. bokstav b. For det tredje kan sjømannen fratre dersom han har vært utsatt for mishandling om bord uten at skipsføreren etter oppfordring har vernet ham, jf. bokstav c.

For det fjerde kan sjømannen fratre dersom skipet mister retten til å føre norsk flagg, jf. bokstav d. For det femte kan sjømannen fratre dersom han er ansatt for en bestemt reise, og reisen blir vesentlig endret, jf. bokstav f. For det sjette kan sjømannen fratre dersom det etter tiltredelse om bord viser seg at det er fare for at skipet kan bli oppbrakt av en krigførende makt eller utsatt for krigsskade, eller at slik fare er blitt vesentlig forøket, jf. bokstav g. Endelig har sjømannen rett til å fratre dersom det etter tiltredelse ombord viser seg at det i den havn skipet er bestemt til, hersker en ondartet farsott, jf. bokstav h.

De fratredelsesgrunner som er oppregnet i § 12, er ikke uttømmende. Etter lov 17. juli 1953 nr. 29 om verneplikt (vernepliktsloven) § 45 har for eksempel sjømannen rett til å kreve seg avmønstret når det er nødvendig av hensyn til oppfyllelsen av verneplikten. Bestemmelsen må også suppleres med alminnelige, ulovfestede kontraktsrettslige grunnsetninger.86 I ND 1953 s. 721 Eidsivating ble det lagt til grunn at en sjømann kunne fratre når bagasjen ikke kom frem i tide. En slik forsinkelse måtte etter rettens oppfatning stilles «i klasse med slike upåregnelige hindringer som etter motivene til sjømannsloven bedriftsinnehaveren er den nærmeste til å bære risikoen for».

I de tilfeller som nevnt i bokstav f til og med h, kan sjømannen straks fratre hvis reisen ikke er begynt, men ellers i den første havn skipet anløper etter at han har fått kjennskap til forholdet, jf. § 12 nr. 1 annet ledd.

Sjømann som fratrer etter § 12 nr. 1 første ledd kan omplasseres til tjeneste på et annet skip, jf. § 12 nr. 2 første ledd første punktum. Hvis dette ikke skjer, har han krav på fri reise med underhold til bostedet, jf. § 12 nr. 2 første ledd annet punktum. Er sjømannen ansatt for en bestemt reise, har han ved fratredelse før reisen er begynt, rett til fri reise med underhold til det sted hvor han oppholdt seg ved inngåelse av ansettelsesavtalen, men ellers til det avtale fratredelsessted, jf. § 12 nr. 2 annet ledd første punktum. Er fratredelsessted ikke avtalt, gjelder § 6 annet og tredje ledd, jf. § 12 nr. 2 annet ledd annet punktum.

Sjømannsloven § 13 har regler om endringer i tjenesteforholdet p.g.a. graviditet og fødsel.

Ved lovendringen i 1985 ble bestemmelsen tilpasset arbeidsmiljølovens regler om oppsigelsesvern og rett til permisjon ved svangerskap og fødsel, jf. aml. § 15-9 og kap. 12. Samtidig ble det ved utformingen søkt tatt hensyn til sjømannsyrkets spesielle karakter.87

Sjømannsloven § 13 nr. 1 oppstiller et vern mot oppsigelse grunnet graviditet. Oppsigelse som finner sted mens sjømannen er gravid, skal anses å ha sin grunn i dette forhold dersom ikke annet gjøres overveiende sannsynlig. Vernet er sammenfallende med bestemmelsen i aml. § 15-9, og det må legges til grunn at det skal fortolkes på samme måte.88 Etter aml. § 15-9 første ledd annet punktum stilles det store krav til arbeidsgiverens bevisbyrde.89

Dersom rederiet krever det, må graviditeten bekreftes ved legeattest, jf. § 13 nr. 1 tredje punktum.

Sjømannsloven § 13 nr. 2 fastsetter hva en gravid sjømann har rett til. For det første har en gravid sjømann rett til annet høvelig arbeid i rederiets tjeneste i land hvis dette er mulig, jf. § 13 nr. 2 bokstav a. Dersom kvinnen tar imot tilbud om omplassering til arbeid i land, vil hun komme inn under arbeidsmiljølovens regler om svangerskap og fødsel.90 For det andre har en gravid sjømann en ubetinget rett til permisjon under svangerskapet, jf. § 13 nr. 2 bokstav b. I medhold av § 13 nr. 3 er det gitt forskrift 14. februar 1995 nr. 382 om permisjon ved svangerskap, fødsel, adopsjon mv. Forskriften fastsetter nærmere bestemmelser om gjennomføring av reglene i § 13 nr. 2, adgang for rederiet og skipsføreren til å kreve at gravid sjømann søker permisjon, rett til fri reise med underhold til bosted for slik sjømann for statens eller rederiets regning, foreldrenes rett til permisjon ved svangerskap og fødsel og rett til permisjon ved adopsjon.

Er sjømann lovlig oppsagt til fratreden i permisjonstiden, er oppsigelsen gyldig, men oppsigelsestiden legges til permisjonstiden, jf. § 13 nr. 5.

Sjømannsloven § 14 verner den som er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade mot oppsigelse. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra arbeidsmiljøloven 1977 § 64 nr. 1 til 3 (nå aml. § 15-8).

Vernebestemmelsen innebærer at en sjømann som er fraværende på grunn av skade eller sykdom, ikke kan sies opp de første seks måneder etter at arbeidsuførhet inntrådte, jf. § 14 nr. 1 første punktum. Dersom sjømannen har vært tilsatt i mer enn fem år sammenhengende i rederiet, økes vernetiden til 12 måneder, jf. § 14 nr. 1 annet punktum. Arbeidsmiljøloven 2005 innførte et generelt vern for sykdomsfravær på 12 måneder, men noen tilsvarende endring er ikke gjennomført i sjømannsloven.91

Sjømannsloven § 14 nr. 2 inneholder en bevisbyrderegel. Dersom oppsigelsen finner sted innenfor det tidsrom sjømannen er vernet mot oppsigelse etter nr. 1, skal oppsigelsen anses å ha sin grunn i arbeidsuførheten, med mindre noe annet gjøres overveiende sannsynlig.

I Rt. 2011 s. 596 var spørsmålet om oppsigelsen av en skadet sjømann i sykmeldingsperioden var gyldig, jf. § 14 nr. 1. A var ansatt i Hurtigruten ASA som skipsfører. I 2007 ble han under arbeid skadet i ankelen. Han var deretter tidvis sykmeldt. Den 20. februar 2009 ble A sykmeldt for én måned på grunn av ankelplagene. Legen mente at A ikke ville klare å arbeide om bord, og han skrev derfor ut en udyktighetserklæring, som innebar at A ikke lenger hadde nødvendig helseattest for å kunne tjenestegjøre om bord på skip, jf. forskrift 19. oktober 2001 nr. 1309 om helseundersøkelse av arbeidstakere på skip.92 Den 11. mars 2009 ble A sagt opp fra stillingen som skipsfører. Oppsigelsen var begrunnet i at A ikke lenger kunne tjenestegjøre om bord på rederiets skip, og at rederiet ikke hadde annet arbeid å tilby ham på land.

Høyesterett kom til at oppsigelsen i dette tilfellet fant sted i verneperioden. Selv om årsaken til sykmeldingen var skaden A ble påført i 2007, og A før 2009 tidvis hadde vært sykmeldt på grunn av skaden, måtte ny verneperiode anses påbegynt ved sykmeldingen 20. februar 2009.

Arbeidsgiver fikk ikke gehør for at sjømannen var saklig oppsagt med bakgrunn i at han ikke lengre hadde gyldig helseattest. Høyesterett fastslo at siden det var den samme skaden som forårsaket tapet av helseattesten og sykmeldingen, talte både lovens ordlyd, forarbeidene og reelle hensyn for at A var underlagt det særskilte stillingsvernet som § 14 oppstiller. Høyesterett kom etter dette til at oppsigelsen måtte kjennes ugyldig.

Stillingsvernet i sjml. § 14 kan fravikes i tariffavtale for skip i NIS, jf. NIS-loven § 8.

Rederiets adgang til å avskjedige sjømannen følger av sjml. § 15. Som avskjedsgrunner nevner bestemmelsen udugelighet (bokstav a), akterutseiling (bokstav b), grov tjenesteforsømmelse, som gjentatt ulydighet, voldsom fremferd, mishandling av andre som er om bord, gjentatt beruselse i tjenesten eller misbruk av narkotika (bokstav c), tyveri eller annen grovere forbrytelse, utsetter skipet for alvorlige vansker ved å skjule noen om bord eller ved å skjule tollpliktig gods om bord eller gods som det er forbudt å utføre fra avgangsstedet, eller å innføre til bestemmelsesstedet (bokstav d), når noen bringer om bord narkotika eller andre farlige giftstoffer (bokstav e) eller når noen bringer tvist om ansettelsesforholdet inn for utenlandsk myndighet (bokstav f). Det er imidlertid antatt at bestemmelsen i noen grad må suppleres med alminnelige, ulovfestede regler om adgang til å heve pga. bristende forutsetninger og alminnelige avtalerettslige ugyldighetsregler.93

De eksplisitt nevnte forholdene som kan føre til avskjed i sjml. § 15 nr. 1 bokstav a til f, vil normalt være å anses som vesentlig mislighold av ansettelsesavtalen eller grov tjenesteforsømmelse og tilsvarer derfor aml. § 15-14 første ledd. Det må imidlertid foretas en helhetsvurdering av arbeidsforholdet, se Rt. 1992 s. 1573. Enkeltstående tilfeller av ulydighet eller et enkelt tilfelle av beruselse i tjenesten vil derfor normalt ikke være tilstrekkelig grunn for avskjed. I særlig graverende tilfeller vil imidlertid selv en gangs ordnenektelse eller beruselse i tjenesten kunne gi tilstrekkelig grunnlag for avskjed.94 Høyesterett uttalte i Rt. 1992 s. 1573 at i de tilfeller hvor det foreligger pliktmessig avhold i tjenesten, skal det etter omstendighetene ikke mye til før brudd på avholdsplikten må ses som en så alvorlig tjenesteforsømmelse at det ikke med rimelighet kan forlanges at arbeidsforholdet skal fortsette.

Begrepet «grov tjenesteforsømmelse» i § 15 nr. 1 bokstav c dekker flere av de øvrige avskjedsgrunner i § 15 nr. 1. Den oppregning av eksempler på grov tjenesteforsømmelse som sjml. § 15 nr. 1 bokstav c inneholder, er ikke uttømmende.95 Skal et forhold kunne karakteriseres som tjenesteforsømmelse, må det ha tilknytning til arbeidet.96 Det avgjørende er om sjømannen har gjort seg skyldig i et så alvorlig brudd på sine tjenesteplikter at det ikke med rimelighet kan forlanges at han skal fortsette. For at en sjømann skal kunne avskjediges pga. grov tjenesteforsømmelse, er det uklart hvorvidt det er tilstrekkelig at det objektivt sett foreligger et i og for seg alvorlig pliktbrudd fra sjømannens side eller om sjømannen også temmelig sterkt må kunne bebreides for det inntrufne.97

I rettspraksis har bl.a. følgende forhold blitt ansett som grove tjenesteforsømmelser: manglende samarbeidsvilje,98 trusler om ulovlig arbeidsnedleggelse,99 ulovlig fravær fra skipet,100 fratredelse uten foreskrevet varsel,101 respektløs opptreden som munnbruk, trusler og bakvaskelser mv.,102 grove brudd på ordensregler, sikkerhetsforskrifter eller plikt til å sende inn regnskap,103 tollovertredelser,104 ødsling med proviant,105 soving på vakten106 og andre former for kvalifisert skjødesløshet.107

Sjømannsloven § 16 gir detaljerte regler om fremgangsmåten ved avskjed.

Ved avskjed av sjømann skal det, der skipet har minst fem besetningsmedlemmer, holdes et nemndsavhør, jf. § 16 nr. 1. Formålet med forhøret er først og fremst å bringe på det rene hva som faktisk har skjedd og sikre bevis for dette. Er sjømannen gitt avskjed uten slikt avhør, vil avskjeden bare kunne godtas i tilfeller hvor faktum er helt på det rene og et avhør ville vært formålsløst.108 Bestemmelsen om obligatorisk avhør gjelder imidlertid ikke ved avskjed av skipsføreren, jf. § 16 nr. 6. Når det ikke stilles krav om skipsavhør ved avskjed av skipsføreren, skyldes det praktiske grunner.109

Bestemmelsen inneholder videre detaljerte regler for sammensetningen av nemnda og hvorledes forhøret skal foregå, jf. § 16 nr. 2 og 3. Dersom avhørsnemnda har vært uriktig sammensatt eller det er gjort formelle feil under avhøret, medfører ikke dette automatisk at avskjeden er ugyldig. Det må i tilfelle foretas en vurdering av hvorvidt feilen kan antas å ha hatt betydning for avskjedsbeslutningen.110 Dette vil ikke bare avhenge av om faktum er på det rene, men i høy grad også bero på hvilken feil det er tale om.111

Avskjeden skal gis skriftlig og leveres til sjømannen personlig eller sendes i rekommandert brev etter de samme regler som ved oppsigelse, jf. § 16 nr. 5. I tilfeller hvor avskjed skjer etter § 15 nr. 1, skal beslutningen om avskjed treffes snarest mulig og normalt senest 14 dager etter at forholdet har funnet sted, jf. § 16 nr. 4.

Tidligere ga sjml. § 17 rederiet rett til å kansellere tjenesteforholdet mot å betale foreskrevet normalerstatning. Ved lovendringen i 1985 ble bestemmelsen opphevet som en konsekvens av overgangen til rederiansettelse og det bedrede oppsigelsesvern som ble innført.

Sjømannsloven § 18 gjelder sjømannens plikter og rettigheter når skipet går tapt. Etter § 18 nr. 1 første punktum plikter sjømannen å ta del i bergningen når skipet går tapt ved sjøulykke, eller når det etter sjøulykke blir uistandsettelig. Skal sjøulykken undersøkes av undersøkelsesmyndigheten, jf. sjøl. § 473, plikter sjømannen, mot hyre og underhold, å møte for undersøkelsesmyndigheten, jf. sjml. § 18 nr. 1 annet punktum.

Før lovendringen i 1985 inneholdt § 18 en bestemmelse om automatisk opphør av arbeidsforholdet ved forlis. Etter lovendringen i 1985 opphører ikke ansettelsesforholdet om det skip som sjømannen tjenestegjør på, går tapt.112 Dette gjelder både hvor sjømannen er fast ansatt, og dersom han er ansatt for bestemt tid eller er ansatt som vikar eller i midlertidig praksisarbeid, jf. § 5 nr. 3, jf. § 3 nr. 3.

Dersom sjømannen ikke kan omplasseres til tjeneste på et annet skip, har han rett til fri reise med underhold til bostedet, jf. § 18 nr. 1 annet ledd. Sjømannen har rett til å få dekket utgiftene til nødvendige klær til reisen. Staten garanterer for dekning av utgifter til klær og reise. For de som er ansatt for en bestemt reise gjelder sjml. § 12 nr. 2 annet ledd tilsvarende.

Nødvendiggjør sjøulykken at ansettelsesforholdet må bringes til opphør, har sjømannen krav på oppsigelse med en måneds frist, jf. § 18 nr. 1 tredje ledd. Sjømannen har dessuten rett til hyre så lenge han er arbeidsledig som følge av forliset, men ikke utover en måned etter oppsigelsesfristens utløp. Er det i tariffavtale bestemt en kortere oppsigelsesfrist enn en måned gjelder denne. Fristen regnes fra den dag sjømannen mottok oppsigelsen, men tidligst fra den dag vedkommendes plikter opphørte etter § 18 nr. 1 første ledd.

Skipsførerens plikter i forbindelse med forlis er noe mer omfattende enn de som gjelder for andre sjømenn, jf. sjml. § 18 nr. 2. Skipsføreren har plikt til å bli til stede og sørge for ordningen av de anliggender som vedrører skipet, de ombordværende eller lasten.

Sjømannsloven § 19 oppstiller et oppsigelsesvern for sjømannen. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra arbeidsmiljøloven 1977 § 60 (nå aml. § 15-7).113 Selv om det ikke er full parallellitet mellom reglene, jf. Rt. 2001 s. 71, blir tolkningen av aml. § 15-7 av en viss betydning for sjml. § 19. Særlige hensyn i forhold til sjømenn kan imidlertid begrense betydningen av rettspraksis og andre rettskilder knyttet til arbeidsmiljølovens bestemmelser.

En oppsigelse fra rederiets side må være saklig begrunnet i rederiets eller sjømannens forhold, jf. § 19 nr. 1 første ledd. Kravet om saklig grunn er en rettslig standard.114 Bestemmelsen gir anvisning på en konkret skjønnsmessig avveining av rederiets virksomhet og sjømannens interesser. Spørsmålet er om det etter en samlet avveining av begge parters behov, anses rimelig og naturlig at arbeidsforholdet bringes til opphør. Terskelen for å si opp en ansatt er høy, og arbeidsgiver må kunne vise til gode grunner, jf. Rt. 2009 s. 685 avsnitt 52. I rettspraksis er det opp gjennom årene skjedd en utvikling i retning av en skjerpelse av saklighetskravet.

Rederiet vil kunne ha saklig grunnlag for oppsigelse dersom det foreligger klanderverdige forhold på sjømannens side. Dette vil særlig være aktuelt ved forsømmelser i tjenesten. Som hovedregel må det foreligge brudd på sjømannens plikter etter arbeidsavtalen eller loven, herunder den alminnelige lojalitetsplikten. Ved vurderingen av sjømannens forsømmelser og hvorvidt dette kan gi grunnlag for oppsigelse, må man ta utgangspunkt i de kvalifikasjonskrav som stilles til stillingen, og hva som er rimelig å forvente av opptreden fra arbeidstakerens side. Det er ikke mulig å angi uttømmende hva som anses for å være saklig grunn. Her påpekes imidlertid noen oppsigelsesgrunner som kan være saklig grunn.

Arbeidsprestasjoner som ligger under det rederiet har rimelig grunn til å forvente, vil kunne gi grunnlag for oppsigelse. I mangel av andre holdepunkter, må utgangspunktet tas i hvilke krav som normalt bør kunne stilles til innehavere av den stilling det er tale om. Skal mangelfull arbeidsprestasjon gi grunnlag for oppsigelse, må den ligge markert under det som er forutsatt ved avtaleinngåelsen.115 Videre kan det at en arbeidstaker ikke følger kontrollrutiner mv. eller ikke medvirker til at eventuelle uregelmessigheter blir klarlagt, være saklig oppsigelsesgrunn.

Det samme gjelder dersom sjømannen opptrer urederlig overfor rederiet.

I tilfeller hvor sjømannen er ansatt på prøve, og han blir sagt opp i prøvetiden, stilles det ikke de samme krav til oppsigelsesgrunn som ellers, jf. § 19 nr. 1 annet ledd. Oppsigelsen må i slike tilfeller være begrunnet i sjømannens tilpasning til arbeidet, faglige dyktighet eller pålitelighet.

Etter overgangen til rederiansettelse vil det ikke lenger uten videre være saklig grunn til oppsigelse at det skip sjømannen tjenestegjør på, skal selges, repareres eller legges i opplegg. Skal sjømannen i slike tilfeller kunne sies opp, må det foretas en omlegging, rasjonalisering eller innskrenking av driften i rederiet som medfører at rederiet ikke lenger har behov for sjømannen.116 Dersom virksomheten ut fra en bedriftsøkonomisk vurdering ikke lenger har behov for sjømannen, er dette som utgangspunkt alltid en generelt sett saklig grunn for oppsigelse. En oppsigelse som skyldes driftsinnskrenkninger eller rasjonaliseringstiltak vil likevel ikke være saklig dersom rederiet har annet passende arbeid å tilby sjømannen, jf. § 19 nr. 1 tredje ledd. Bestemmelsen innebærer ikke at arbeidsgiveren har plikt til å opprette en ny stilling som det ikke er behov for, men at han har plikt til å omplassere sjømannen hvis det er passende ledig stilling i rederiet eller et udekket arbeidsbehov.117 Hva som skal anses som passende arbeid, vil være gjenstand for en helhetsvurdering.

Sjømannsloven § 19 nr. 1 tredje ledd kan fravikes i tariffavtale for skip registrert i NIS, jf. NIS-loven § 8.

I tilfelle hvor det bare er behov for å si opp noen, må utvelgelsen av hvem som sies opp, være saklig begrunnet. Arbeidsgiveren er ikke forpliktet til å følge ansiennitetsrekkefølgen, med mindre han ved tariffavtale er bundet til det. Følger arbeidsgiveren et ansiennitetsprinsipp, har arbeidstakerne krav på at det blir riktig fulgt.118

Ved avgjørelsen av om en oppsigelse har saklig grunn i driftsinnskrenkninger eller rasjonaliseringstiltak, skal det foretas en avveining mellom rederiets behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte sjømann, jf. § 19 nr. 1 fjerde ledd første punktum.

Etter § 19 nr. 1 fjerde ledd annet punktum gir registrering av skip i NIS saklig grunn til oppsigelse dersom rederiet ikke har annet passende arbeid å tilby sjømannen. Bestemmelsen ble innført ved lovendringen i 1987. Lovendringen var omstridt.119 Bestemmelsen tar sikte på å legge forholdene til rette for at skip skal kunne overføres direkte fra NOR til NIS, uten at det først må flagges ut. I forarbeidene er det fremhevet at rederiet ved oppsigelse etter bestemmelsen har plikt til å arbeide aktivt for å finne annet passende arbeid samtidig som det forutsettes at det ved slik oppsigelse utbetales et økonomisk vederlag til sjømannen.120 Forutsetningen om at det skal betales et økonomisk vederlag, er ikke fulgt opp i sjømannsloven og er derfor avhengig av at det er fastsatt ved tariff- eller arbeidsavtale.

I 1987 ble det inngått protokoll mellom sjømannsorganisasjonene og Norges Rederiforbund. I henhold til protokollen skal rederiet betale en kompensasjon på to måneders hyre dersom sjømannen blir oppsagt ved overgang til NIS. Protokollen er fortsatt gyldig.

Sjømannsloven § 19 nr. 1 fjerde ledd kan fravikes i tariffavtale for skip registrert i NIS, jf. NIS-loven § 8.

Sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd første punktum fastsetter at overdragelse av rederiet ikke alene er saklig grunn for oppsigelse. I noen utstrekning tilsvarte bestemmelsen arbeidsmiljøloven 1977 § 60 nr. 3. Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven 1977 § 60 nr. 3 ble ved lov 27. november 1992 nr. 115 avløst av et nytt kap. XII A om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse m.v. Disse bestemmelse ble utformet på grunnlag av rådsdirektiv av 14. februar 1977 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ivaretakelse av arbeidernes rettigheter ved overdragelse av foretak, bedrifter og deler av bedrifter, 77/187/EØF. Direktivet er avløst av direktiv 2001/23/EF. Reglene om overdragelse av virksomhet finnes nå i kap. 16 i arbeidsmiljøloven. Direktivet kommer ikke til anvendelse på sjøgående skip, se direktivet art. 1 nr. 3 og berører derfor ikke bestemmelsen i sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd. Unntaket for sjøgående skip behandles nærmere i punkt 5.3.

Sjømannsloven har ikke bestemmelser om hvilke vilkår som må være oppfylt for at det skal foreligge en «overdragelse av rederiet». Etter arbeidsmiljøloven og EU-direktivene er det en omfattende rettspraksis knyttet til reglenes anvendelsesområde. Her er kravet at det må ha funnet sted overføring av en selvstendig økonomisk enhet som bevarer sin identitet etter overføringen, men noen tilsvarende presisering er det neppe holdepunkter for å innfortolke i sjømannsloven, jf. nedenfor Rt. 2001 s. 71. Imidlertid vil praksis om arbeidsmiljøloven 1977 § 60 nr. 3 være av interesse.

Anvendelsesområdet for § 19 nr. 1 femte ledd og forholdet til arbeidsmiljøloven 1977 § 60 nr. 3 er behandlet av Høyesterett i Rt. 2001 s. 71. Førstvoterende fremhevet at ordlyden i sjømannsloven nokså klart pekte i retning av at bestemmelsen kun kommer til anvendelse når selve rederiet skifter eier, og at salg eller utleie av enkelte skip ikke skulle omfattes av formuleringen «overdragelse av rederiet». Høyesterett begrunnet standpunktet med at salg eller utleie av skip ofte vil ha karakter av avhendelse eller utleie av et driftsmiddel, og at det derfor i slike tilfelle som oftest ikke vil være naturlig å snakke om overdragelse av virksomhet, helt eller delvis. Mannskapene er fortsatt ansatt i rederiet. Ved fortolkningen av begrepet «rederiet» la Høyesterett ikke avgjørende vekt på at et formål ved lovendringen i 1985 var å bringe sjømannslovens regler om oppsigelsesvern mer i overensstemmelse med arbeidsmiljølovens prinsipper. Det kunne i så fall gitt grunnlag for å fortolke begrepet rederiet tilsvarende som begrepet virksomhet i arbeidsmiljøloven, og virksomhetsbegrepet der hadde blitt tolket slik at også deloverdragelser kunne omfattes. Det ble særlig vist til forarbeidene til 1985-lovendringen, som ble tatt til inntekt for at lovgiver hadde ment at salg av enkeltskip normalt ikke kunne være noen overdragelse av rederiet. Høyesterett kom til at lovens ordlyd, sammenhengen med andre bestemmelser i sjømannsloven og forarbeidene talte mot at salg eller utleie av skip skulle likestilles med overdragelse av rederiet.

Også i andre tilfeller kan det oppstå spørsmål om det anses for å foreligge en overdragelse av rederiet, for eksempel hvor rederiet driver innen flere segmenter og skiller ut og selger et virksomhetsområde, for eksempel supply-delen av et rederi som også driver en flåte med ankerhåndteringsskip. I slike tilfeller blir det spørsmål om det som overføres er en tilstrekkelig selvstendig enhet til at det anses for å foreligge en overdragelse av rederiet.121

Etter § 19 nr. 1 femte ledd annet punktum skal det ved oppsigelse fra ny eiers side legges vekt på om begrunnelsen også ville kunne anses saklig om overdragelse ikke hadde funnet sted. Om for eksempel flere rederier går sammen i ett, vil dette kunne gi grunnlag for rasjonaliseringstiltak, og i så fall vil oppsigelser kunne være saklig begrunnet.122 Om rederiet uten eierskifte hadde måttet innstille, vil det ikke uten videre gi saklig grunn til oppsigelse når rederiet etter eierskiftet gjennomgår en driftsomlegging som medfører at virksomheten blir mer lønnsom.123

Sjømannsloven § 19 nr. 1 femte ledd kan fravikes i tariffavtale for skip registrert i NIS, jf. NIS-loven § 8. Dette innebærer at sjømenn på skip i NIS ikke har det oppsigelsesvern loven oppstiller i tilfeller av overdragelse av rederier.

Ved innenriks transport med ferge og lokalfart kommer lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportloven) til anvendelse, jf. § 1 første ledd.

Yrkestransportloven § 8 annet ledd fastslår at arbeidsmiljølovens bestemmelser om virksomhetsoverdragelse, med unntak av § 16-1, skal legges til grunn ved skifte av driftsselskap etter konkurranse gjennom offentlig anbud. Reglene kommer altså til anvendelse for ansatte på fartøy selv om arbeidsmiljøloven ellers ikke gjelder for sjøtransport. Det er i forarbeidene lagt vekt på at den rettspraksis som er etablert etter arbeidsmiljølovens regler på området skal legges til grunn ved anvendelsen av reglene i § 8.

Etter § 19 nr. 1 sjette ledd anses ikke oppsigelse med fratreden før fylte 62 år som alene skyldes at sjømannen har rett til pensjon etter sjømannspensjonsloven å ha saklig grunn. Bestemmelsen er forstått slik at oppsigelse av sjømann som har opptjent full sjømannspensjon, etter fylte 62 år kan skje utelukkende med henvisning til vedkommendes alder. Dette kan også uttrykkes slik at sjømann etter fylte 62 år ikke lenger nyter godt av lovens alminnelige oppsigelsesvern. Dette ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2010 s. 202 (Kystlinkdommen), jf. nedenfor.

På land er aldersgrensen 70 år, jf. aml. § 15-13a første ledd. Om behovet for en særskilt aldersgrense for sjøfolk het det i forarbeidene:

«Forholdene til sjøs og til lands er ikke fullt ut sammenlignbare på dette punkt. 24-timers samfunnet til sjøs, med antatt større psykisk og fysisk arbeidspress enn til lands, har begrunnet de spesielt strenge helseforskrifter. Videre følger av sjømannslov og folketrygdlovens bestemmelser at en person kan ansees arbeidsufør som sjømann, uten at han derfor ville vært ufør for yrke i land. Ut fra denne bakgrunn opererer Lov om pensjonstrygd for sjømenn med en normal pensjonsalder på 60 år, men med mulighet til å opparbeide rettigheter inntil 62 år. Departementet er enig med Direktoratet for sjømenn i at oppsigelsesvern frem til fylte 62 år da vil være passende og i samsvar med prinsippet i arbeidsmiljøloven om 67 og 70 år.»124

I Kystlinkdommen var spørsmålet om § 19 nr. 1 var i strid med diskrimineringsforbudet i § 33, jf. § 33 B. Høyesterett (4-1) kom til at § 19 nr. 1 sjette ledd ikke var i strid med diskrimineringsforbudet. Det ble vist til at lovgiver mente at § 19 nr. 1 sjette ledd var forenlig med EUs rådsdirektiv 2000/78/EF (rammedirektivet), og at en aldersgrense på 62 år ikke var i strid med direktivets art. 6 nr. 1. Fellesforbundet for Sjøfolk (FFFS) har imidlertid klaget Norge inn for Europarådet med påstand om at bestemmelsen utgjør en diskriminering som er i strid med Den europeiske sosialpakt. Klagen er ikke avgjort.

I senere tid har Høyesterett behandlet to saker vedrørende aldersgrenser.

Norsk Retstidende 2011 s. 964 (Gjensidigedommen) gjaldt spørsmålet om en bedriftsintern aldersgrense på 67 år hos Gjensidige Forsikring ASA var i strid med forbudet mot aldersdiskriminering i aml. § 13-1, jf. §§ 13-3 annet ledd og 15-13 a første ledd. Høyesterett kom til at aldersgrensen ikke var i strid med forbudet mot aldersdiskriminering. I sin begrunnelse viste Høyesterett til en lang og utbredt tradisjon for bedriftsfastsatte aldersgrenser i Norge, og vurderte det slik at norske myndigheter – også etter innføringen av aldersdiskrimineringsforbudet i 2004 – fortsatt aksepterer slike aldersgrenser.

Norsk Retstidende 2012 s. 219 (Helikopterpilotdommen) ble det lagt til grunn at en bestemmelse i tariffavtale om 60 års aldersgrense for helikopterflygere ikke kunne opprettholdes. Grensen ble ikke ansett å stride mot aldersdiskrimineringsforbudet i aml. § 13-1, jf. § 13-3 annet ledd. Den siste bestemmelsen er basert på art. 6 nr. 1 i direktiv 2000/78/EF. Sentralt i avgjørelsen stod EU-domstolens dom av 13. desember 2011 i sak C-447/09 (Prigge). Her ble det lagt til grunn at en egen aldersgrense på 60 år for flygere ikke kunne begrunnes med sikkerhetshensyn eller hensyn til helse når sertifikatreglene setter en grense på 65 år.

Etter § 19 nr. 1 sjette ledd annet punktum er det adgang til på forhånd i tariffavtale å bestemme fratredelse før fylte 62 år. I forarbeidene er det fremhevet at det ikke gyldig kan fastsettes i individuell arbeidsavtale at sjømannen skal fratre før fylte 62 år.125 Etter dommen i Rt. 2012 s. 219 kan det imidlertid stilles spørsmål om det vil være adgang til å fastsette en lavere aldersgrense enn 62 år for sjøfolk i tariffavtale.

Bestemmelsen i § 19 nr. 1 sjette ledd kan fravikes i tariffavtale for skip i NIS, jf. NIS-loven § 8. Selv om bestemmelsen gir hjemmel for å etablere avvikende avtalebestemmelser, vil forbudet mot aldersdiskriminering også gjelde for NIS-skip. NIS-loven oppstiller ikke unntaksadgang fra § 33. Dette betyr at en eventuell tariffavtale må være i overensstemmelse med diskrimineringsforbudet i § 33.

Bestemmelsen i § 19 nr. 2 regulerer sjømannens fortrinnsrett til nyansettelse i rederiet. Etter første ledd første punktum har sjømann som er sagt opp på grunn av mangel på arbeid, i inntil ett år fortrinnsrett til nyansettelse i rederiet. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra aml. 1977 § 67 (nå aml. § 14-2).126 Bestemmelsen inneholder ikke noen regel om den innbyrdes prioritetsorden mellom flere fortrinnsberettigede. Mellom flere fortrinnsberettigede må utvelgelsen av hvem som skal tilbys stilling, trolig skje på grunnlag av alminnelige saklighetskriterier.127 For arbeidsforhold som omfattes av arbeidsmiljøloven, følger dette uttrykkelig av aml. § 14-2 sjette ledd.

Fortrinnsretten gjelder imidlertid bare for sjømenn som har vært ansatt i til sammen minst 12 måneder i de to siste årene før ansettelsesforholdet opphørte, jf. § 19 nr. 2 første ledd annet punktum. I tilfeller hvor sjømannen var midlertidig ansatt da ansettelsesforholdet opphørte, må sjømannen dersom han ønsker fortrinnsrett ved ny ansettelse, gi rederiet skriftlig varsel om dette, jf. § 19 nr. 2 første ledd tredje punktum. Fortrinnsrett etter § 19 nr. 2 første ledd kan fravikes når rederiet må ansette en sjømann straks, og fortrinnsberettiget sjømann ikke vil kunne varsles eller tiltre i tide, jf. bestemmelsens fjerde punktum.

Har ikke sjømannen akseptert tilbud om ansettelse i en passende stilling senest 14 dager etter mottakelsen, faller fortrinnsretten bort, jf. § 19 nr. 2 annet ledd.

Sjømannsloven § 20 har overskriften «Tvist om usaklig oppsigelse». Bestemmelsen er utformet etter mønster fra arbeidsmiljølovens regler. På grunn av de spesielle forhold til sjøs er bestemmelsen gjort noe mindre detaljert i sjømannsloven enn i arbeidsmiljøloven.128 I motsetning til arbeidsmiljøloven gir ikke sjømannsloven sjømannen rett til å fortsette i sin stilling inntil tvisten er avgjort. Lovgiver kunne ikke se at en slik rett ville være praktisk gjennomførbar til sjøs, og la avgjørende vekt på de sosiale og miljømessige problemer som kunne oppstå for de øvrige om bord.129

Sjømannsloven § 20 nr. 1 første punktum gir sjømannen en rett til å kreve forhandlinger med rederiet dersom han vil gjøre gjeldende at oppsigelsen ikke er saklig begrunnet. Det samme gjelder dersom sjømannen vil bestride avskjedens rettmessighet, jf. § 16 nr. 5. Formålet med forhandlingene er å få løst tvisten uten rettssak.130

De formelle krav til forhandlingsadgangen er nærmere beskrevet i § 20 nr. 1 annet til sjette punktum og i forskrift 25. april 2002 nr. 424 om tvistebehandling på norske skip (tvistebehandlingsforskriften).131

Dersom forhandlingene ikke fører frem eller forhandlinger ikke blir avholdt, kan sjømannen innen to måneder fra henholdsvis forhandlingenes avslutning eller tidspunktet for oppsigelsen, bringe saken inn for retten i Norge, jf. § 20 nr. 2 første punktum. Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) §§ 16-12 til 16-14 får tilsvarende anvendelse, og innbærer at det kan gis dispensasjon for oversittelse av søksmålsfristen.

Krever sjømannen bare erstatning, er søksmålsfristen seks måneder fra mottakelsen av oppsigelsen, jf. § 20 nr. 2 tredje punktum. Er oppsigelsen ikke gitt skriftlig eller fyller den ikke formkravene i § 5 A annet ledd, gjelder det ingen søksmålsfrist, jf. § 20 nr. 2 fjerde punktum.

For skip i NIS kan sjml. § 20 fravikes, slik at det her er tariffavtalens regulering som vil være gjeldende, jf. NIS-loven § 8. I praksis er bestemmelsen fraveket i alle utenlandske NIS-avtaler.

I motsetning til sjømannsloven, har arbeidsmiljøloven et eget kapittel om hvilke prosessuelle regler som gjelder ved tvister om oppsigelse og avskjed, jf. kap. 17. I den utstrekning det ikke er fastsatt særskilte prosessregler i kap. 17, kommer reglene i tvisteloven og lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) til anvendelse, jf. aml. § 17-1. Etter at ordningen med særlige stillingsverndomstoler er opphevet, er det ikke store forskjeller mellom de særlige prosessreglene i arbeidsmiljøloven og de alminnelige regler i tvisteloven og domstolloven. Den sentrale forskjellen – som gjelder for alle søksmål etter aml. § 17-1 – er reglene om særskilte arbeidslivskyndige meddommere i § 17-6. I stillingsvernssaker etter aml. § 17-3 skal det ikke foretas forliksrådsmeklinger, jf. § 17-1 tredje ledd. Unntaket fra forliksrådsbehandling er begrunnet med lovens forhandlingssystem, jf. § 17-3. Dette innebærer en mulighet for forliksbehandling hvor partene ofte er representert ved rådgivere. Videre skal retten påskynde saken og, om nødvendig, beramme den utenom tur, jf. § 17-1 fjerde ledd.

Disse reglene gjelder ikke ved behandling av tvister om oppsigelse eller avskjed etter sjømannsloven. Tvister om oppsigelse eller avskjed etter sjømannsloven behandles etter tvistelovens alminnelige regler. Tidligere tvistemålslov § 274 nr. 7 hadde en bestemmelse om at forliksmegling ikke var nødvendig i saker som hører under sjøloven eller sjømannsloven. Denne bestemmelsen ble ikke videreført i den nye tvisteloven.

Sjømannsloven § 20 A gjelder virkninger av usaklig oppsigelse. En usaklig oppsigelse kan kjennes ugyldig av retten, jf. første ledd første punktum. Dette medfører at ansettelsesforholdet fortsetter, og at sjømannen har rett til å få gjeninntre i stillingen. Imidlertid kan retten bestemme at ansettelsesforholdet skal opphøre etter krav fra rederiet, dersom det etter en interesseavveining fremstår som åpenbart urimelig at det fortsetter, jf. første ledd annet punktum. Dette unntaket er ment som en sikkerhetsventil. Bestemmelsen vil bl.a. kunne komme til anvendelse i tilfeller hvor oppsigelse skyldes press fra det øvrige mannskap, og hvor det vil by på store problemer for videre samarbeid på arbeidsplassen om sjømannen skal fortsette i stillingen.

Etter § 20 A annet ledd kan sjømannen kreve erstatning, dersom oppsigelsen er usaklig. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten, under hensyn til det økonomiske tap, rederiets og sjømannens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. Bestemmelsen tilsvarer aml. § 15-12 annet ledd.

Sjømannsloven § 20 B gjelder attest. Bestemmelsen er utformet etter mønster fra arbeidsmiljøloven 1977 § 68 (nå aml. § 15-15).132 Bestemmelsen fastslår at en sjømann som fratrer etter lovlig oppsigelse skal ha skriftlig attest av rederiet. Videre oppstiller bestemmelsen formelle krav til hva attesten skal inneholde. Det er antatt at bestemmelsen bør anvendes analogisk på tilfeller hvor ansettelsesforholdet opphører automatisk uten oppsigelse, jf. sjml. § 5 nr. 3.133

Bestemmelsen begrenser ikke sjømannens rett til å kreve en mer utførlig attest i ansettelsesforholdet, der dette er sedvane og ikke annet er fastsatt i tariffavtale, jf. § 20 B annet ledd. Sjømann som får avskjed har rett til attest, men rederiet kan uten nærmere angivelse av grunnen anføre på attesten at sjømannen har fått avskjed, jf. sjml. § 20 B tredje ledd.

4.7.4.2 Beregning og utbetaling av hyre

Kap. II, avsnitt 2 gir regler om beregning og utbetaling av hyre. Rederiets plikt til å betale hyre som vederlag for det utførte arbeidet er motstykket til sjømannens arbeidsplikt.

I sjml. § 21 gis det regler om beregning av hyren. Nærmere regler er gitt i forskrift 3. februar 1986 nr. 230 om ansettelsesavtale og hyreoppgjørsskjema.

Hovedregelen er at sjømannen har krav på dreiende hyre så lenge ansettelsesforholdet består, jf. § 21 første og annet ledd. Unntaket er der han er ulovlig fraværende, jf. § 21 syvende ledd.

Lønnsplikten består selv om arbeidsgiver ikke tar i mot sjømannens arbeidsytelse. Regelen gjelder for tiden der sjømannen er arbeidsfør. Regelen må for øvrig ses i sammenheng med sjml. § 28 nr. 2, som gjelder sjømann som er arbeidsufør for stillingen han er forhyrt til.

Sjømannsloven inneholder imidlertid ingen regler om størrelse eller grunnlag for beregning av sjømannens hyre. Dette vil avhenge av tariff- eller arbeidsavtale.134 De regler § 21 gir for hvordan hyren skal beregnes, forutsetter at det er avtalt løpende tidshyre. Paragraf 21 femte ledd gir regler om beregning av hyre i tilfeller hvor hyren er fastsatt til et bestemt beløp pr. reise (reisehyre). I fiske- og fangstvirksomhet er det vanlig at mannskapet – på grunnlag av tariffavtale, arbeidsavtale eller sedvane – blir avlønnet i form av fangstens nettoverdi, dvs. fangstens bruttoverdi med fradrag for de driftsutgifter som direkte knytter seg til den enkelte reise.135

Det vanlige for norske sjøfolk i dag er at hyren utbetales månedlig til sjømannens konto. Sjømannsloven § 22136 om utbetaling av hyre angir et annet system, og er skrevet med en annen tid for øye. Bestemmelsen fastsetter at sjømannen bare kan kreve hyre utbetalt når skipet ligger i havn, og ikke oftere enn hver sjuende dag i samme land. Hyren skal betales i kontanter hvis ikke sjømannen forlanger anvisning på rederiet og utbetaling kan kreves i stedets mynt etter dagens kurs, dersom ikke annet er fastsatt i lov. For utenlandske sjøfolk er det imidlertid vanlig med betaling dels til bank og dels kontant, idet de har behov for å handle varer mv. under landlov.

En sjømann kan sende hyrebeløpet til Norge gjennom de utenriksstasjoner som Kongen137 bestemmer dersom dette er tillatt etter de stedlige valutabestemmelser, jf. § 22 tredje ledd. Ordningen har gått ut av bruk da penger på lønnskonto i bank nå stort sett kan disponeres over hele verden.

Har en sjømann som ulovlig er gått fra tjenesten i rederiet hyre tilgode, skal rederiet snarest sende beløpet til Sjøfartsdirektoratet, jf. § 22 femte ledd første punktum.138 Beløpet kan nyttes til dekning av utgifter som sjømannen måtte ha påført staten eller rederiet. Før slikt oppgjør foretas av vedkommende myndighet i samråd med rederiet, skal sjømannen ha utbetalt det som trengs til hans og hans families underhold, se henvisningen i § 22 femte ledd til § 23 nr. 2 annet ledd.

Er sjømannen søkt underrettet om sitt tilgodehavende, men ikke har krevd å få det utbetalt innen tre år fra tjenestens opphør, brukes beløpet til fordel for sjømenn eller deres pårørende i samsvar med forskrift gitt av Kongen, jf. § 22 sjette ledd. Nærmere regler om slike oppgjør fantes tidligere i forskrift 31. januar 1986 nr. 223 om ulovlig fratrådt sjømanns hyretilgodehavende. Forskriften er opphevet med virkning fra 15. mars 2002.139

Sjømannsloven § 23 omhandler rederiets adgang til å foreta fradrag i sjømannens hyrekrav. Fradrag i hyren kan bare gjøres dersom det foreligger skriftlig samtykke, det er hjemlet i lov eller tariffavtale eller der skade eller tap er forsettlig eller grovt uaktsomt voldt i tjenesten og skriftlig erkjent av sjømannen eller fastsatt i dom, jf. § 23 nr. 1 bokstav a, b og c. Bakgrunnen for kravet om skriftlig erkjennelse eller dom har sammenheng med at det ikke er sjømannen som skal tvinges til å reise sak for å få hyre der et krav er erkjent.

Selv om man finner at vilkårene for å motregne med erstatningskravet er til stede, kan rederiet ikke motregne med større beløp enn at sjømannen av sitt hyrekrav beholder det han med rimelighet trenger til underhold for seg og sin familie, jf. § 23 nr. 1 bokstav c annet punktum. Før det foretas fradrag i hyren etter nr. 1 bokstav c, skal rederiet eller skipsføreren rådføre seg med sjømannens tillitsvalgte eller to representanter valgt av sjømannen om grunnlaget for fradraget og beløpets størrelse, jf. § 23 nr. 2 første ledd. Etter aml. § 14-15 fjerde ledd stilles det krav om at arbeidsgiveren også må rådføre seg med arbeidstakeren selv. Noe slikt krav inneholder ikke sjømannsloven.

Fradrag i hyren skal fortrinnsvis skje i hyren som utbetales sjømannen, med mindre sjømannen bestemmer noe annet, jf. § 23 nr. 2 annet ledd. Bestemmelsen sikter til tilfeller hvor sjømannen etter § 22 fjerde ledd har bestemt at en del av hans hyre skal utbetales som månedlig trekk til bestemt oppgitt mottaker i Norge eller settes inn i norsk bank.140

Sjømannsloven § 24 inneholder bestemmelser om fordeling av spart hyre i tilfeller hvor et skip på grunn av sykdom, feriefravær eller av andre årsaker må ut på reise med mindre mannskap enn forutsatt, eller hvor arbeidsdyktig mannskap blir redusert underveis («kortmannshyre»). Ved lovendringen i 1985 var bestemmelsen foreslått opphevet. Departementet så imidlertid på retten til kortmannshyre som en innarbeidet og rimelig ordning som burde beholdes.141

Sjømannsloven § 25 gjelder hyre ved dødsfall. Etterlater sjømannen seg ektefelle eller barn under 18 år, skal rederiet betale dem en måneds hyre regnet fra dødsdagen eller fra den dagen hans rett til hyre opphørte. Skal det oppstå krav på etterlattehyre, er det et minstevilkår at sjømannen var ansatt i rederiet på dødsfallstidspunktet. Dersom sjømannen ved dødsfallet ikke hadde rett til hyre etter § 21, er det et vilkår for etterlattehyre at han var syk eller skadet på dette tidspunkt.

Sjømannsloven § 25 kan fravikes i tariffavtale for skip i NIS, jf. NIS-loven § 8.

4.7.4.3 Legeundersøkelse, sykdom og dødsfall

Kap. II, avsnitt 3 har overskriften «Legeundersøkelse. Sykdom. Dødsfall.»

To av bestemmelsene i dette avsnittet er opphevet. Sjømannsloven § 26 ble opphevet ved skipssikkerhetsloven. De regler bestemmelsen inneholdt, er videreført i ssl. § 17.142Sjømannsloven § 27A ble opphevet ved lov 16. februar 2007 nr. 8 og bestemmelsen overført til sjml. § 33D.143

Sjømannsloven § 27 omhandler skipsførerens omsorgsplikt ved sjømanns sykdom og skade. Etter denne bestemmelse er skipsføreren på rederiets vegne forpliktet til å sørge for at sjømannen får en forsvarlig sykepleie. Kan dette ikke ordnes om bord, må skipsføreren sørge for at sjømannen blir brakt i land, og at han der får den sykepleie han trenger. Bestemmelsen kommer også til anvendelse på personer som arbeider om bord som selvstendige næringsdrivende, jf. virkeområdeforskriften § 3.

Sjømannsloven § 28 har som overskrift «Hyre og pleie m.v. ved sykdom og skade.»

Sjømannsloven § 28 nr. 1 første ledd regulerer rederiets plikt til å dekke utgiftene til sykepleie for syk eller skadet sjømann så lenge han er i tjeneste om bord. Bestemmelsen kan ses i sammenheng med ssl. § 27, som fastsetter at skipet skal være utstyrt med legemidler og annet som er nødvendig til behandling av syke og skadede og til forebyggelse av sykdom om bord, og at syke og skadede i nødvendig utstrekning skal tas under behandling om bord.

Bestemmelsen må forstås slik at sjømannen har rett til sykepleie så lenge han er i tjeneste om bord, og dette gjelder enten sjømannen er i arbeid eller ikke. Bestemmelsen må også forstås slik at selv om sjømannen er ansatt i rederiet, har sjømannen ikke rett til dekning av sykepleie dersom han ikke er i tjeneste om bord.

Er sjømannen syk eller skadet ved fratredelsen, har han den samme rett i inntil 16 uker etter fratredelsen, jf. § 28 nr. 1 annen setning. Dette medfører i praksis at rederiets ansvar går lenger enn ansvaret for arbeidsgiver etter arbeidsmiljøloven. Regelen har sin bakgrunn i at sjømannen gjerne får sykepleie utenfor bostedet og i utlandet.

Dersom sjømannen i Norge eller i annet land hvor han måtte ha sitt bosted, er medlem av noen trygdeinnretning som dekker utgifter ved hans sykepleie etter fratreden, opphører rederiets forpleiningsplikt når trygdeinnretningen overtar, senest innen to uker etter at sjømannen er kommet dit, jf. § 28 nr. 1 tredje setning. Tilsvarende gjelder dersom sjømannen ved ansettelsen eller senere har hatt adgang til å bli medlem av noen trygdeinnretning som nevnt. Tiden regnes fra fratredelsen om bord.

Dersom sjømannen har sitt bosted i Norge og lider av tuberkulose, sinnslidelse eller kjønnssykdom, dekker staten utgifter ved sykepleie i utlandet som rederiet ikke får godtgjort av offentlig trygd, jf. § 28 nr. 1 annet ledd. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for selvstendige næringsdrivende som arbeider om bord, jf. virkeområdeforskriften § 3.

Etter bestemmelsens tredje ledd begrenser ikke § 28 nr. 1 første og annet ledd de rettigheter sjømannen har etter trygdelovgivningen. Ved forpleining i Norge faller imidlertid rederiets forpleiningsplikt etter første ledd bort i den utstrekning det ytes stønad etter folketrygdloven kap. 5 og 8.

Sjømannsloven § 28 nr. 2 gjelder sykehyre. Sjømann som er arbeidsufør på grunn av sykdom eller skade, har rett til hyre så lenge ansettelsesforholdet består, jf. § 28 nr. 2 første punktum. Avgjørende for retten til sykehyre er at sjømannen på det tidspunkt han ble arbeidsufør, stod i et ansettelsesforhold til rederiet. Noe krav om at sjømannen må ha vært i tjeneste om bord på dette tidspunkt, er det ikke.144

Retten til hyre faller bort i den utstrekning sjømannen har rett til sykepenger etter folketrygdloven kap. 8, jf. § 28 nr. 2 annet punktum. Dersom sjømannen har krav på sykepenger etter folketrygdloven, men disse utgjør et lavere beløp enn sykehyren, vil rederiet være forpliktet til å betale mellomlegget.145

Gulating lagmannsrett avsa 4. januar 2008 en dom vedrørende forståelsen av denne bestemmelsen. Saken gjaldt spørsmålet om arbeidsgiver måtte utbetale differansen mellom ordinær hyre og utbetalt rehabiliteringsstønad fra folketrygden. Retten kom til at sjømannsloven § 28 nr. 2 gir sjømenn en bedre kompensasjon ved sykdom enn hva som følger av folketrygdloven, og at dette også måtte gjelde etter at sjømannen har gått over fra sykepenger til attførings- og rehabiliteringsstønad.

Sjømann som ikke er norsk statsborger eller bosatt i Norge og som ikke mottar tilsvarende trygdeordning i sitt hjemland, har rett til fortsatt hyre så lenge han er arbeidsufør, men ikke utover to måneder, jf. § 28 nr. 2 tredje punktum. Har sjømannen i løpet av de siste 10 år 36 måneders tjeneste eller mer på norske skip, har han rett til hyre som nevnt i inntil tre måneder, jf. § 28 nr. 2 fjerde punktum.

Regelen i sjml. § 28 nr. 2 får sentral betydning for noen grupper ansatte som har hyre over maksbeløpet fra folketrygden. Dette gjelder bl.a. for de som har offisersstillinger på skip. Uten denne bestemmelsen ville disse kunne få redusert hyre etter arbeidsgiverperioden i folketrygdloven med 10-40 %. Bestemmelsen har også betydning i tilfeller hvor sjømannen ikke har krav på sykepenger etter folketrygdlovens regler.

Sjømannsloven § 28 nr. 3 gjelder fri reise med underhold dersom dette er nødvendig eller når sjømannen er etterlatt i en havn på grunn av sykdom eller skade. Bestemmelsen i nr. 3 annet ledd gjelder tilsvarende for selvstendige næringsdrivende som arbeider om bord for så vidt angår statens plikt til å dekke utgifter, jf. virkeområdeforskriften § 3.

Sjømannen har ikke krav på de rettigheter som fremgår av § 28 nr. 1 til 3 dersom han svikaktig har fortiet sykdommen eller skaden ved ansettelsen eller dersom han har pådratt seg sykdommen eller skaden ved forsett, jf. § 28 nr. 4. Skal fortielsen være svikaktig, må sjømannen ikke bare ha visst om sykdommen eller skaden, men han må også ha forstått at det var uriktig ikke å opplyse om den.146 Skal sykdommen eller skaden anses pådratt med forsett, må sjømannen enten ha pådratt seg den med vilje, eller latt være å ta forholdsregler til tross for at han visste at dette sannsynligvis ville resultere i sykdom eller skade, jf. ND 1946 s. 49 Grimstad.147

Etter § 28 nr. 5 og 6 kan Kongen148 gi nærmere regler om hjemsendelse av sjømann under 20 år der det finnes utilrådelig at han fortsetter i tjenesten, og til gjennomføring av bestemmelsene i paragrafen. Forskriftshjemlene er endret til flere bestemmelser i skipssikkerhetsloven, og i medhold av disse bestemmelsene er det gitt forskrift 25. april 2002 nr. 423 om arbeid og utplassering av ungdom på norske skip.

I sjml. §§ 29, 30 og 31 er det gitt bestemmelser om statens refusjon av rederiets utlegg i forbindelse med sjømanns sykdom og skade, dødsfall og begravelse og utgifter ved begravelse. Bestemmelsene i §§ 29 og 30 kommer også til anvendelse på personer som arbeider om bord som selvstendige næringsdrivende. Det samme gjelder § 31 for så vidt angår statens plikt til å dekke utgifter ved begravelse mv., jf. virkeområdeforskriften § 3.

Endelig pålegger sjml. § 32 rederiet en plikt til å stille garanti for arbeidstaker som faller utenfor norsk trygdedekning i henhold til folketrygdlovens bestemmelser. Den opprinnelige § 32 ble opphevet i 1985. Ny § 32 ble tilføyd ved lov 19. januar 1990 nr. 1, men endret ved lov 4. desember 1992 nr. 121 (lov om tjenesteytelser/sjøtransport (EØS)) og lov 17. desember 1993 nr. 118 fra den tid EØS-avtalen trådte i kraft for Norge. Ved lovendringen i 1993 ble betegnelsen «sjømann» erstattet med betegnelsen «arbeidstaker». I forarbeidene er dette begrunnet med at bestemmelsen også skal omfatte hotell- og restaurantansatte.149 Dette må imidlertid være en feilslutning siden uttrykket «sjømann» i sjømannsloven ikke bare omfatter personer som er ansatt av rederiet, men enhver som har sitt arbeid om bord, se § 1 første ledd.

4.7.5 Kapittel IIA Forbud mot diskriminering

Kapitlet inneholder regler om forbud mot diskriminering. Kapitlet ble tilføyd ved lov 16. februar 2007 nr. 8.150 Bestemmelsene gjennomfører rådsdirektiv 2000/78/EF av 27. november 2000 om generelle rammebestemmelser om forbud mot diskriminering i arbeidslivet og Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/14/EF av 11. mars 2002 om fastsettelse av en generell ramme for informasjon til og konsultasjon av arbeidstakere i Det europeiske fellesskap. Disse direktivene er ikke omfattet av EØS-avtalen, men Norge har likevel valgt å implementere dem.

Ved lovendringen fikk sjømannsloven bestemmelser som tilsvarer kap. XA i arbeidsmiljøloven av 1977 (nå aml. kap. 13). Kap. IIA inneholder bestemmelser om forbud mot direkte og indirekte diskriminerlig på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, funksjonshemming eller alder (§ 33), eksempler på noen viktige sider ved arbeidsforholdet som omfattes av diskrimineringsforbudet (§ 33A), unntak fra forbudet mot diskriminering (§ 33B), arbeidsgivers adgang til innhenting av opplysninger ved ansettelse (§ 33C),151 tilrettelegging for sjømenn med funksjonshemming (§ 33D), positiv særbehandling (§ 33E),152 rederiets opplysningsplikt (§ 33F), forbud mot gjengjeldelse (§ 33G) og bevisbyrde (§ 33H).

Som nevnt i punkt 4.8.4.1, kom Høyesterett i Rt. 2010 s. 202 til at aldersgrensen i sjml. § 19 nr. 1 sjette ledd ikke var i strid med diskrimineringsforbudet i sjml. § 33, jf. § 33B. Det ble vist til at lovgiver mente at sjml. § 19 nr. 1 sjette ledd var forenlig med EUs rådsdirektiv 2000/78/EF, og at en aldersgrense på 62 år ikke var i strid med direktivets art. 6 nr. 1.

Videre har Høyesterett i Rt. 2012 s. 219 (Helikopterpilotdommen) lagt til grunn at en bestemmelse i tariffavtale om 60 års aldersgrense for helikopterflygere ikke kan opprettholdes. Bestemmelsen kom i strid med bestemmelsen om aldersdiskriminering i aml. § 13-1, jf. § 13-3 annet ledd. Denne bestemmelse er basert på art. 6 nr. 1 i direktiv 2000/78/EF.

4.7.6 Kapittel IIB Informasjon og drøfting

Kapitlet har bestemmelser om informasjon og drøfting. Kapitlet ble tilføyd ved lov 16. februar 2007 nr. 8. Bestemmelsene bidrar til å gjennomføre Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/14/EF av 11. mars 2002 om fastsettelse av en generell ramme for informasjon til og konsultasjon med arbeidstakere i Det europeiske fellesskap i norsk rett.153 Kap. IIB tilsvarer i hovedtrekk aml. kap. 8.

Rederi som jevnlig sysselsetter minst 50 sjømenn, skal informere om og drøfte spørsmål av betydning for ansettelsesforholdene med ansattes representanter, jf. sjml. § 34 første ledd. Plikten til informasjon og drøfting omfatter den aktuelle og forventede utvikling av rederiets aktiviteter og økonomiske situasjon, den aktuelle og forventede bemanningssituasjonen i rederiet, og andre beslutninger som kan føre til vesentlige endringer i arbeidsorganiseringen eller ansettelsesforhold, jf. sjml. § 35 første ledd bokstav a til c. Tidspunktet for når rederiet skal drøfte eller informere de ansattes representanter reguleres i § 35 annet ledd. Situasjonen der rederiet har behov for at bestemte opplysninger ikke gis videre er regulert i sjml. § 36.

Bestemmelsene i kapitlet gjelder kun så langt ikke annet følger av tariffavtale eller annen lovgivning, jf. sjml. § 37.

Bestemmelsene i kapitlet er begrenset til å gjelde skip registrert i norsk ordinært skipsregister, når disse er enten passasjerskip eller er i fart på innsjøer og elver, jf. § 34 annet ledd første punktum. Bestemmelsen har følgelig et snevert virkeområde. Reglene kommer ikke til anvendelse på lasteskip, tankskip, hjelpefartøyer i oljevirksomhet eller fiskefartøyer registrert i norsk ordinært register. Bestemmelsene vil heller ikke komme til anvendelse på skip i NIS.

4.7.7 Kapittel III Skipstjenesten

Kapitlet har bestemmelser om skipstjenesten, herunder rederiets rett til å organisere og tilrettelegge arbeidet og til å pålegge endringer i arbeidsforholdet innenfor rammene av lov og avtalebegrensninger (arbeidsgivers styringsrett) og sjømannens plikt og rett til å utføre det arbeidet som pålegges (sjømannens arbeidsplikt).

Sjømannsloven § 38 første ledd regulerer sjømannens arbeidsplikt. Etter bestemmelsen skal det ved ordning av arbeidet «tas omsyn til den stilling enhver har ombord, og så vidt mulig til at vedkommende får anledning til å dyktiggjøre seg i sitt fag». Bestemmelsen setter en grense for arbeidsgivers styringsrett. Med hjemmel i sjml. § 38 annet ledd er det ved forskrift 17. oktober 1975 nr. 2 om arbeidsområdet for sjømann som innehar ledende stilling om bord, gitt bestemmelser om det øverste skipsbefals arbeids- og myndighetsområde. Arbeidsområdet for lavere skipsbefal og for sjømenn som ikke tilhører skipsbefalet, er ikke nærmere regulert ved bestemmelser i lov eller forskrift. I den utstrekning arbeidsområdet for disse grupper av sjømenn ikke er tariffregulert eller fastsatt ved individuelle arbeidsavtaler, må spørsmålet om hvilke oppgaver sjømannen plikter å utføre, avgjøres på grunnlag av stillingsbetegnelse, omstendighetene rundt ansettelsen, sedvaner i bransjen, praksis i det aktuelle arbeidsforhold og hva som finnes rimelig i lys av samfunnsutviklingen.154

Sjømannens arbeidsplikt er videre presisert i sjml. § 39 første ledd annet punktum hvor det heter at sjømannen skal utføre sin tjeneste påpasselig.

Rederiets styringsrett som arbeidsgiver er utdypet i sjml. § 39 første ledd første punktum. Bestemmelsen fastsetter at sjømannen har plikt til å innrette seg etter de ordrer som vedkommende mottar i tjenesten og ved tydelig svar vise at han har forstått dette. Som hovedregel kan ikke lydighet fremtvinges med fysisk makt, men etter ssl. § 40 er det i ytterste konsekvens adgang til dette dersom det er nødvendig for å opprettholde ro og orden.

Sjømannen er forpliktet til å underrette skipsføreren uten opphold, dersom han blir hindret fra å komme om bord i rett tid, jf. sjml. § 39 annet ledd.

Skade som en sjømann volder ved feil eller forsømmelse i tjenesten, plikter han å erstatte etter gjeldende erstatningsregler, jf. lov av 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning i visse forhold (skl.) § 2-3, jf. sjml. § 39 tredje ledd. Bestemmelsen gir ikke noen selvstendig hjemmel for erstatningsansvar, men står som en påminnelse om bestemmelsen i skl. § 2-3.

Sjømannsloven § 39 kommer også til anvendelse på personer som arbeider om bord som selvstendige næringsdrivende, jf. virkeområdeforskriften § 3.

Bestemmelsene i sjml. §§ 40-42 ble opphevd ved skipssikkerhetsloven. De regler som bestemmelsene inneholdt, ble da overført til skipssikkerhetsloven.155

Sjømannsloven § 43 har overskriften «Ordensregler m.v.». Bestemmelsens første ledd slår fast at «alle skal følge de ordensregler som blir gitt. Enhver skal behandle sine medarbeidere om bord på en sømmelig måte». Dernest gis det regler om oppbevaring av pass mv. og gudstjeneste om bord, jf. sjml. § 43 annet og tredje ledd. Bestemmelsen kommer også til anvendelse på personer som arbeider om bord som selvstendige næringsdrivende, jf. virkeområdeforskriften § 3.

Sjømannsloven § 44 har overskriften «Sjømanns rett til å gå i land i sin fritid».

Etter første ledd har alle sjømenn rett til å benytte den alminnelige daglige fritid de har under skipets opphold i havn eller på annen sikker ankerplass, til å gå i land. Sjømannen kan imidlertid nektes landlov dersom det er påkrevd at han blir om bord av hensyn til de «ombordværendes, skipets eller lastens sikkerhet, utføring av nødvendig skipsarbeid, eller skipets forestående avreise eller forhaling». På de vilkår som fremgår av denne bestemmelse, vil sjømannen kunne bli pålagt å holde seg om bord i hans alminnelige daglige fritid under havneoppholdet for å stå til tjeneste i påkommende tilfelle – såkalt stopptørn, stand by eller lugarvakt.

Det følger av § 44 annet ledd at en sjømann som blir nektet landlov etter første ledd, skal ha en «passende godtgjøring». Denne bestemmelsen har gitt opphav til en rekke tariffavtalebestemmelser om stopptørn, lugarvakt etc. Flere av de gjeldende tariffavtalene har en standardkompensasjon for slike tilfeller. Forutsetningen for kravet om kompensasjon etter loven er at sjømannen ikke blir pålagt å holde seg om bord i fritiden på grunn av hans eget forhold, eller som følge av at myndighetene på vedkommende sted nekter ham landlov.

En gang i måneden skal en sjømann under opphold som nevnt, ha rett til i sin fritid å gå i land for å ordne egne saker i tiden etter kl. 12 eller til en annen tid som måtte bli avtalt, og på en dag da butikker og ekspedisjonssteder holdes åpne, jf. § 44 tredje ledd første punktum. Er oppholdet av kortere varighet enn 48 timer, er denne rett betinget av at skipets avgang ikke forsinkes, jf. § 44 tredje ledd annet punktum. Sjml. § 44 tredje ledd begrenser ikke bare rederiet adgang til å pålegge «stand by», men begrenser også rederiets adgang til å pålegge overtidsarbeid under havneopphold.

Rederiet er forpliktet til å sørge for båtforbindelse slik at retten til å gå i land skal kunne benyttes, jf. § 44 fjerde ledd. Plikten er bl.a. betinget av at den ikke påfører rederiet uforholdsmessige omkostninger.156 Mannskapet må også finne seg i at båttransporten blir samordnet for en større del av besetningen.157

Sjømannsloven § 45 omhandler medtakelse av gods.

I bestemmelsens første ledd første punktum heter det at «enhver kan ta med seg ting til personlig bruk i rimelig omfang når det ikke er til ulempe for skip eller last eller kan medføre fare for uorden om bord».

Uten tillatelse fra rederiet må ingen ta med varer til salg for egen eller andres regning, jf. § 45 første ledd annet punktum. Bestemmelsen er begrunnet i at dersom sjømannen skulle ha anledning til å ta med varer til salg for egen eller andres regning, ville sjømannen komme i et konkurranseforhold til rederen på fraktmarkedet. Bestemmelsen fremstår som et enkeltstående uttrykk for sjømannens alminnelige lojalitets- og troskapsplikt.158

Dersom noen har tatt med gods ulovlig, plikter han å betale frakt og erstatte voldt skade etter de ellers gjeldende regler, jf. sjml. § 45 annet ledd.

Sjømannsloven § 45 tredje ledd første punktum oppstiller et absolutt forbud mot å bringe om bord narkotika eller andre farlige giftstoffer. Uten tillatelse fra skipsføreren må heller ingen ta med våpen eller ammunisjon, jf. sjml. § 45 tredje ledd annet punktum.

Finner skipsføreren grunn til mistanke om at noe ulovlig er brakt om bord, «kan han la mannskapets gjemmer undersøke i vedkommendes nærvær», jf. sjml. § 45 fjerde ledd. Dersom det foreligger grunn til mistanke om en alvorlig forbrytelse, og ransaking antas å kunne bidra til sakens opplysning, vil ransaking kunne foretas med hjemmel i forannevnte bestemmelse, jf. forskrift 1. mars 2005 nr. 235 om skipsførerens og rederiets plikter i tilfelle straffbare handlinger av alvorlig art begås om bord og melding om savnede personer159 § 3, jf. § 7.

Det som ulovlig er tatt med, kan skipsføreren ta i forvaring, bringe i land eller, om nødvendig, tilintetgjøre, jf. sjml. § 45 femte ledd.

Sjømannsloven § 45 kommer også til anvendelse på personer som arbeider om bord som selvstendige næringsdrivende, jf. virkeområdeforskriften § 3.

Sjømannsloven § 46 regulerer skipsførerens plikt til å ta vare på de eiendeler som en sjømann ved ansettelsesforholdets opphør etterlater om bord. Om eiendeler som er etterlatt om bord, blir beskadiget eller går tapt, vil rederen bare kunne gjøres erstatningsansvarlig såfremt han selv eller noen han hefter for, kan klandres for dette, jf. sjøl. § 151. Sjml. § 46 gjelder tilsvarende for selvstendige næringsdrivende for så vidt angår plikt for skipsføreren til å ta vare på eiendeler som etterlates om bord, jf. virkeområdeforskriften § 3.

Sjømannsloven § 47 omhandler erstatning for tapte eiendeler.

Har en sjømann mistet eller fått beskadiget ombordværende eiendeler ved forlis, sjørøveri, brann, annet havari eller annen ulykke som har rammet skipet, skal rederiet betale erstatning etter forskrift som Kongen160 gir, jf. sjml. § 47 første ledd første punktum. I medhold av bestemmelsen er det gitt forskrift av 3. februar 1986 nr. 241 om erstatning for tapte eiendeler.161 I forskriften er det fastsatt beløpsgrenser for erstatning etter sjml. § 47 første og annet ledd. Disse gjelder bare så langt ikke høyere beløp er fastsatt i tariffavtale.

Beløpsgrensene gjelder imidlertid ikke ved tap av eller skade på bøker, instrumenter, verktøy eller liknende som arbeidstaker selv holder for utførelsen av sin tjeneste om bord. Ved tap av eller skade på slike gjenstander skal sjømannen ha «særskilt erstatning» som beregnes etter nyanskaffelsesverdien, med mindre det er truffet annen avtale i tariffavtale, jf. forskriften § 4.

Sjømannsloven § 47 første ledd første punktum gjelder ikke ved tap eller beskadigelse av gjenstander mens gjenstandene er under forsendelse eller sjømannen er under reise til eller fra skipet.162 Dersom annet ikke er bestemt i tariff- eller arbeidsavtale, vil rederiet bare kunne ilegges ansvar for tap eller beskadigelse som oppstår i slike perioder dersom rederiet eller noen det hefter for, har opptrådt klanderverdig, jf. sjøl. § 151.

Fradrag gjøres ikke for nødvendige klær etter sjml. § 18 annet ledd, jf. sjml. § 47 første ledd annet punktum. Henvisningen gjelder bestemmelsen i § 18 nr. 1 annet ledd annet punktum. Etter denne bestemmelse har sjømannen i tilfeller hvor skipet er gått tapt eller blitt uistandsettelig ved sjøulykke, og han ikke kan omplasseres til tjeneste på annet skip, rett til å få dekket utgifter til nødvendige klær til hjemreisen i tillegg til den erstatning han har krav på etter § 47 første ledd.

Rederiet skal likeså erstatte eiendeler til personlig bruk som sjømannen oppbevarer om bord, eller eiendeler som skipet oppbevarer for ham, og som han mister eller som beskadiges på annen måte enn omtalt i første ledd, jf. sjml. § 47 annet ledd første punktum. Skal rederiet komme i ansvar etter bestemmelsen, må den gjenstand som går tapt, ha vært oppbevart om bord – enten av sjømannen selv eller av skipet. Eiendeler som sjømannen har på seg, faller utenfor rederiets ansvar etter § 47 annet ledd første punktum.163

Erstatningsansvaret etter annet ledd kan lempes under hensyn til sjømannens egen atferd og forholdene for øvrig, jf. sjml. § 47 annet ledd annet punktum. I forskrift av 3. februar 1986 nr. 241 om erstatning for tapte eiendeler § 3 er det fastsatt at erstatning etter § 47 annet ledd «kan settes ned eller falle bort i den utstrekning dette finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, forholdene om bord eller omstendighetene for øvrig».

Bestemmelsen i sjml. § 47 kan fravikes i tariffavtale for NIS-skip, jf. NIS-loven § 8.

Sjømannsloven § 49 gjelder skipsførerens plikter i tilfelle grovere forbrytelse begås om bord. I medhold av § 49 tredje ledd er det gitt utfyllende regler i forskrift 1. mars 2005 nr. 235 om skipsførerens og rederiets plikter i tilfelle straffbare handlinger av alvorlig art begås om bord og melding om savnede personer og forskrift 6. august 2009 nr. 1032 om bruk av skipsarrest om bord på norske skip.

Dersom det er begått en straffbar handling av alvorligere art om bord, og skipet ikke er i norsk havn, skal skipsføreren snarest mulig foreta undersøkelser, sikre bevis og ta opp forklaring etter reglene i sjml. § 16, jf. § 49 første ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder uten hensyn til om den som har begått handlingen, utfører arbeid om bord som ansatt eller som selvstendig næringsdrivende, eller er passasjer eller av andre grunner befinner seg om bord, jf. virkeområdeforskriften § 3 og sjøl. § 408 annet ledd. Skipsføreren er ikke forpliktet til å foreta undersøkelser osv. dersom forbrytelsen er forøvet på fremmed territorium og forfølges av stedets myndigheter, jf. § 49 første ledd annet punktum.

Inntil norsk utenriksstasjon eller politiet i Norge kan ta seg av saken, skal skipsføreren så vidt mulig sørge for at den mistenkte ikke unnviker, jf. § 49 annet ledd første punktum. Er det nødvendig, kan skipsføreren la ham sperre inne eller anvende andre maktmidler, men skipsføreren må ikke behandle ham strengere enn øyemedet krever, jf. § 49 annet ledd annet punktum.

4.7.8 Kapittel IV Tvister

Kapitlet omhandler tvister. Ved lov 19. desember 2008 nr. 123 (ikke i kraft) er kapitlets overskrift endret til «Tvister og klage».

Sjømannsloven § 50 har overskriften «Avgjørelse av tvist mellom skipsfører og mannskap i utlandet».

Regelen etter § 50 første ledd første punktum er at dersom det i utlandet oppstår tvist mellom skipsfører og mannskap om avregningen eller tjenesteforholdet for øvrig, skal saken legges frem for utenriksstasjonen til avgjørelse.

Med «mannskap» siktes bare til ansatte sjømenn, og ikke til selvstendige oppdragstakere, se virkeområdeforskriften § 3.

I medhold av § 50 er det gitt forskrift 25. april 2002 nr. 424 om tvistebehandling på norske skip (tvistebehandlingsforskriften).164 Etter forskriften § 11 gjelder ikke § 50 bare tjenestetvister mellom mannskapet og skipsføreren, men også tjenestetvister mellom mannskapet og rederiet. I samme stilling som tvister mellom mannskapet og rederiet må komme tvister mellom mannskapet og annen arbeidsgiver enn rederiet.

Bestemmelsen gjelder bare tvister om ansettelsesforholdet, for eksempel om rett til overtidsgodtgjørelse og utregning av hyre, oppsigelse, avskjed, omfanget av sjømannens tjenesteplikter og rett til hjemreise.

Tvisten må ikke bringes inn for utenlandsk myndighet, jf. § 50 første ledd annet punktum. Blir dette likevel gjort, vil det være et rettsbrudd som vil gi den annen part rett til å heve tjenesteforholdet og kreve erstatning for det tap som han i anledning av hevingen og tvisten måtte bli påført, jf. § 15 nr. 1 bokstav f.

Bestemmelsen fastsetter videre at søksmål mot rederiet om erstatning for yrkesskade bare kan anlegges ved domstol her i riket, jf. § 50 første ledd tredje punktum.

Utenriksstasjonen skal avgjøre saken etter å ha innhentet partenes forklaring, jf. § 50 annet ledd. Nærmere regler om saksbehandlingen for utenriksstasjonen er gitt i tvistebehandlingsforskriften §§ 11-27.

Avgjørelsen er bindende for partene, men kan innen seks måneder bringes inn for retten i Norge, jf. § 50 tredje ledd første punktum. Sjømannsloven § 50 tredje ledd annet punktum gir tvisteloven §§ 16-12 til 16-14 tilsvarende virkning, som innebærer at det kan gis dispensasjon (oppfriskning) for oversittelse av søksmålsfristen.

Dersom rederiet vil bringe saken inn for domstolene og det gjelder en sjømann som ikke har verneting her i Norge, kan søksmål reises i den rettskrets hvor skipet har sitt hjemsted, jf. sjml. § 50 tredje ledd tredje punktum. Det samme gjelder når saken vedrører flere sjømenn med forskjellig verneting, jf. § 50 tredje ledd fjerde punktum.

Reglene om domsmyndighet i tvister mellom skipsfører og mannskap i utlandet er ikke til hinder for at sak reises i en annen stat når det følger av Luganokonvensjonen 2007 at det skal være adgang til det, jf. § 50 første ledd fjerde punktum. Etter tvisteloven § 4-8, jf. § 19-16 første ledd annet punktum gjelder Luganokonvensjonen som norsk lov. Det følger av tvisteloven § 1-2 at Luganokonvensjonen har forrang foran annen lovgivning. Av rettspedagogiske grunner har lovgiverne valgt å gi uttrykk for dette også i § 50 første ledd fjerde punktum.165

Etter NIS-loven § 6 tredje ledd kan det i tariffavtale avtales verneting i et annet land. Dersom det dreier seg om en individuell ansettelsesavtale, åpner NIS-loven § 6 fjerde ledd første punktum for at sak mot rederiet i anledning den ansattes tjeneste på skipet kan anlegges enten ved norsk domstol eller ved domstol i det land hvor den ansatte har sitt bosted. Individuell ansettelsesavtale for skip i NIS er imidlertid ikke til hinder for at sak reises i et annet land når det følger av Luganokonvensjonen 2007 at det skal være adgang til det, jf. § 6 fjerde ledd annet punktum og punkt 5.5.5.

Sjømannsloven § 50A fastsetter regler om sjømannens rett til å klage til rederiet eller tilsynsmyndigheten på avregningen, skipstjenesten eller ansettelsesforholdet for øvrig. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 19. desember 2008 nr. 123, som gjennomfører MLC. Bestemmelsen er forutsatt å tre i kraft samtidig med MLC, 20. august 2013. Departementet har omtalt bestemmelsen slik:

«Sjølv om det ikkje er ein uttrykkjeleg skyldnad etter konvensjonen, foreslår departementet at sjøfolk også får rett til å setje fram klage overfor tilsynsstyresmakta. Lovforslaget vil på den eine sida innebere ei ytterlegare styrking av sjøfolks rettar, samtidig som departementet trur føresegna vil stimulere til at tvistar om sjøfolks rettar kan løysast på ein meir effektiv måte om bord eller av reiarlaget.»166

Ved lovendringen i 2008 er det også innført en ny bestemmelse i ssl. § 72 som gir sjøfolk adgang til å klage til rederiet eller tilsynsmyndigheten dersom vedkommende mener det foreligger brudd på bestemmelsene i ssl. §§ 15 første ledd, 16, 17, 18 eller kap. 4. Bestemmelsen er ikke trådt i kraft.

4.7.9 Kapittel V Forskjellige bestemmelser

Kapitlet har åtte bestemmelser.

Sjømannsloven § 51 gjelder lån av norsk utenriksstasjon. Hva lån kan benyttes til og tilbakebetaling av lån, er regulert i forskrift 3. februar 1986 nr. 243 om norsk utenriksstasjons lån til sjømenn167 §§ 2 og 3.

Sjømannsloven § 52 slår fast hvilke regelverk som skal være tilgjengelig for mannskapet.

Bestemmelsene i §§ 51 og 52 kommer også til anvendelse på personer som arbeider om bord som selvstendige næringsdrivende, jf. virkeområdeforskriften § 3.

Skipsførerens plikt til å møte på utenriksstasjon reguleres av sjml. § 53, mens sjml. § 54 omhandler statens adgang til å inndrive utlegg.

Sjømannsloven § 54a gjelder register over norske sjømenn og utenlandske sjømenn på norske skip. Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 16. desember 1988 nr. 77. Bakgrunnen for tilføyelsen var ønske om å sidestille sjømenn med andre yrkeskategorier når det gjelder arbeidsformidling. Ved lov 19. desember 2008 nr. 123 ble paragrafnummereringen endret til sjml. § 54 B. Samtidig fikk paragrafen en overskrift som angir dens innhold. Endringen har ikke trådt i kraft.

Sjømannsloven § 55 gjelder ikrafttreden av loven.

Ved lovendringen i 2008 fikk kapitlet en ny bestemmelse i sjml. § 54 A om rederiets inntreden i sjømannens rettigheter. Bestemmelsen er ikke trådt i kraft.

Ved lovendring 19. juni 2009 nr. 74 ble det tilføyd en bestemmelse i sjml. § 54 C om straff. Bestemmelsen ble inntatt i forbindelse med ny straffelov og som ledd i et mål om å innta flere straffebud i spesiallovgivningen i stedet for i den alminnelige straffeloven. Revisjonen medførte at de mange straffebudene i straffeloven 1902 ikke ble videreført materielt sett, men erstattet av en generell straffetrussel i § 54 C. Lovendringen medfører en vesentlig avkriminalisering av brudd på sjømannsloven sammenlignet med gjeldende straffelov av 1902. Bestemmelsen er ikke trådt i kraft.

4.7.10 Kapittel VI Tilsyn og sertifisering

Kapitlet gjelder tilsyn og sertifisering, og ble tilføyd ved lovendringen i 2008. Kapitlet er ikke trådt i kraft. Det vises til nærmere behandling av tilsynsordninger i punkt 4.8.13.

4.7.11 Kapittel VII Forvaltningstiltak

Kapitlet omhandler forvaltningstiltak og ble tilføyd ved lov 19. desember 2008 nr. 123.

Kapitlet er ikke trådt i kraft.

Kapitlet er lagt opp slik at tiltakene i praksis normalt gjennomføres, dvs. med det mildeste tiltaket først og det strengeste til slutt.

Etter sjml. § 61 kan tilsynsmyndigheten gi pålegg til rederiet om å gjennomføre bestemte tiltak. Bestemmelsen tilsvarer ssl. § 49 og skal forstås på samme måte.168

Sjømannsloven §§ 62 og 63 regulerer tvangsmulkt og tilbaketrekking av sertifikater. Sjml. § 62 tilsvarer ssl. § 50, mens sjml. § 63 tilsvarer ssl. § 51. I forarbeidene er det imidlertid presisert at tilbaketrekking av sertifikatet for arbeids- og levevilkår først og fremst er aktuelt i de tilfellene hvor skipet blir holdt tilbake etter sjml. § 64.

Sjømannsloven § 64 tilsvarer med unntak av § 64 første ledd bokstav a, ssl. § 52.

Departementet har omtalt kapitlet slik:

«På same måte som i føresegner om tilsyn og sertifikat meiner departementet at det bør gå tydeleg fram av sjømannslova kva for tiltak tilsynet kan setje i verk ved brot på lova eller forskrifter gitt i medhald av lova.»169

4.7.12 Kapittel VIII Avsluttende bestemmelser

Kapitlet ble tilføyd ved lov 19. desember 2008 nr. 123 og inneholder kun en bestemmelse. Bestemmelsen har følgende ordlyd «L19.12.2008 nr. 123 i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Nytt kap. VIII. Nåværende § 55 blir ny § 65.» Kapitlet er ikke trådt i kraft.

4.7.13 Tilsynsordninger

Mønstring er en form for forhåndskontroll av sjøfolks kvalifikasjoner. Mønstringsinstituttet var opprinnelig en ordning hvor sjømannens dokumentasjon på fartstid mv. ble kontrollert før vedkommende kunne ta tjeneste om bord. Lenge skjedde kontrollen gjennom private agenter, som også sto for hyring av sjøfolk. Denne ordningen ble opphevet i 1927.

Mønstringskontrollen har deretter skjedd gjennom den offentlige arbeidsformidlingen, men likevel slik at det i de største byene var egne sjømannskontorer.

ILO-konvensjon nr. 22 (1926) om sjømenns hyreavtaler krever at administrasjonen skal føre kontroll med personell som mønstrer på skip registrert i vedkommende land. Hos oss inneholdt Lov 18. juni 1971 nr. 90 om mønstring av arbeidstaker på skip mv. (mønstringsloven) regler om mønstring.

Mønstringsloven ble opphevet ved skipssikkerhetsloven av 2007. I forarbeidene sies det at en «eventuell videreføring av deler av mønstringsbestemmelsene (…) kan gis etter [§ 16 annet ledd] bokstav g».170

Da skipssikkerhetsloven trådte i kraft, var det ikke foretatt administrative endringer i ordningen med mønstring. Det var heller ikke gjort endringer av betydning i forskrift 25. november 1988 nr. 940 om kontroll av maritim tjeneste,171 som knytter seg nøye til den tidligere mønstringsloven. Dette medførte bl.a. at selve mønstringsplikten, som tidligere var inntatt i mønstringsloven § 1, ikke lenger fremgår uttrykkelig av regelverket. Det samme gjelder plikten for norske statsborgere til å av- og påmønstre når de fratrer eller tiltrer et utenlandsk fartøy.

Mønstringskontrollen utføres i dag av 18 utpekte NAV-kontorer og norske utenriksstasjoner. Kontrollen består i en undersøkelse av kvalifikasjonskrav og fartstid, gyldighet av helseerklæring og identitet og kontroll med ansettelsesavtaler, herunder at riktig hyre er avtalt, jf. forskrift 25. november 1988 nr. 940 om kontroll av maritim tjeneste § 4. Før den offentlige kontrollen skal skipsføreren, arbeidsgiver og rederiet utføre en forkontroll av den samme dokumentasjonen, jf. forskriften § 5 nr. 1. Mønstringsmyndigheten utsteder også sjøfartsbok, hvor bl.a. fartstid og eventuell påtegning innføres. Påtegningen er midlertidig inntil Sjøfartsdirektoratet formelt har gitt påtegning. Det følger videre av forskriften § 8 at rederiet og skipsføreren skal føre mannskapsliste over hvem som til enhver tid befinner seg om bord.

MLC viderefører ikke mønstringskontrollen som fulgte av ILO-konvensjon nr. 22. I stedet vil det bli utført tilsyn med sjøfolks arbeids- og levevilkår i medhold av sjømannsloven kap. VI, som tilføyd ved lov 19. desember 2008 nr. 123, herunder utstedelse av et sertifikat. Mønstringsinstituttet i sin nåværende form vil derfor bli avviklet når MLC trer i kraft. MLC legger opp til et tilsynsregime der skip over en viss størrelse skal ha et sertifikat som viser at tilsyn er utført, og at arbeids- og levevilkårene om bord er funnet tilfredsstillende.

I forarbeidene til endringsloven heter det at:

«Eit heilt sentralt element ved konvensjonen er at det skal førast tilsyn med sjøfolks arbeids- og levevilkår, og at større skip skal vere utstyrte med eit sertifikat som viser at skipet er i samsvar med konvensjonen. Eit effektivt tilsyn av arbeids- og levevilkår vil vere den viktigaste mekanismen for å avdekkje arbeidsforhold som ikkje gir sjøfolk det vernet konvensjonen set opp.»172

Sjømannsloven § 55 første ledd slår fast at skip over en viss størrelse skal ha sertifikat for arbeids- og levevilkår.173 MLC krever sertifikat for arbeids- og levevilkår for skip med en bruttotonnasje på over 500 i utenriksfart. For andre skip er det tenkt at arbeids- og levevilkårene er omfattet av fartssertifikatet. Sjømannsloven § 55 er imidlertid utformet slik at det på et senere tidspunkt blir utferdiget arbeids- og levevilkårssertifikat for andre grupper av skip enn de som er omfattet av konvensjonskravet.

Det følger av § 55 annet ledd første punktum at sertifikatet skal utferdiges av tilsynsmyndigheten eller den departementet bestemmer. Departementet har altså adgang til å bestemme at for eksempel klassifikasjonsselskapene skal utferdige sertifikat. Bestemmelsen må ses i sammenheng med ssl. § 25 annet ledd, som også inneholder hjemmel for å gi nærmere regler om sertifikat for arbeids- og levevilkår. Det er likevel bare ett sertifikat som skal utferdiges etter konvensjonen, men det er altså hjemlet i to lover. Sertifikatet kan etter § 55 annet ledd annet punktum sette særlige vilkår for at det skal være gyldig, for eksempel at mellomliggende besiktigelse er utført slik konvensjonen krever.

Etter § 55 tredje ledd kan departementet gi forskrift med nærmere bestemmelser om krav til sertifikater, herunder om hvilke skip som skal være utstyrt med sertifikat, utstedelse, gyldighet og vilkår, erklæring om samsvar med MLC, adgang til å fravike kravene i første og annet ledd samt anerkjennelse av utenlandske sertifikater.

Etter sjml. § 56 skal det utpekes en tilsynsmyndighet. Sjømannsloven § 56 er identisk med ssl. § 41 og skal forstås på samme måte. Tilsynsmyndigheten skal føre tilsyn med sjømenns arbeids- og levevilkår med det formål å bringe på det rene om de kravene som fremgår i eller i medhold av loven, er oppfylt – med mulighet for nærmere regulering i forskrift, jf. sjml. § 57. Bestemmelsen i § 57 som gjelder tilsyn med norske skip er innholdsmessig lik ssl. § 43, men er avgrenset til å gjelde tilsyn med arbeids- og levevilkår. Tilsynet med utenlandske skip er regulert i sjml. § 59, og er lik ssl. § 44, men avgrenset til å gjelde tilsyn med arbeids- og levevilkår.

Etter sjml. § 58 plikter rederiet, skipsføreren og andre å medvirke til tilsynet. Bestemmelsen tilsvarer ssl. §§ 45 og 46 og skal forstås på samme måte. At skipet tilfredsstiller kravene, skal dokumenteres gjennom et sertifikat som utstedes av tilsynsmyndigheten eller den departementet bestemmer; sertifikatet skal være om bord, jf. § 55. Utgiftene ved tilsynet dekkes gjennom gebyrer pålagt rederiet, jf. sjml. § 60 med videre henvisning til ssl. § 48.

Fotnoter

1.

Andreassen 1983 s. 12 og ND 1943 s. 497 NH.

2.

Ot.prp. nr. 45 (1986-87) s. 25.

3.

Innst.O. nr. 73 (1986-87) s. 5.

4.

NOU 2005: 14 s. 124.

5.

ND 1951 s. 404 NH.

6.

ND 1935 s. 65 Bergen.

7.

ND 1954 s. 261 Eidsivating og ND 1933 s. 113 Oslo.

8.

ND 1935 s. 65 Bergen.

9.

ND 1930 s. 133 NH og ND 1953 s. 511 Eidsivating.

10.

ND 1931 s. 73 Bergen.

11.

ND 1930 s. 133 NH, ND 1957 s. 206 Moss og ND 1951 s. 478 Steigen.

12.

Rt. 1978 s. 1554.

13.

Rt. 1978 s. 1554.

14.

Rt. 1929 s. 640.

15.

Andreassen 1983 s. 85.

16.

Fastsatt med hjemmel i sjml. § 1 tredje og fjerde ledd og § 2 bokstav b.

17.

Innst. O. nr. 10 (1976-77) s. 14-15.

18.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 3.

19.

Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 363.

20.

Fastsatt med hjemmel i ferieloven § 2 nr. 2.

21.

Jf. forordning 883/2004.

22.

Nordisk konvensjon om trygd undertegnet 18. august 2003 art. 4 og forordning 883/2004. En ny konvensjon om trygd ble vedtatt 12. juni 2012 til erstatning for den av 2003. Konvensjonen er ikke trådt i kraft, se imidlertid Prop. 40 S (2012–2013).

23.

St.prp. nr. 73 (2007-2008) s. 9.

24.

Nordisk konvensjon om trygd undertegnet 18. august 2003. Konvensjonen får anvendelse på all lovgivning som omfattes av Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71, dvs. også for sjømannspensjonstrygdloven. Se forøvrig note 22.

25.

Fastsatt av styret i Pensjonstrygden for sjømenn med hjemmel i sjømannspensjonstrygdloven §§ 1, 2, 3, 4, 6, 9, 11, 12, 20 og 28.

26.

Andreassen 1983 s. 104.

27.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 34.

28.

Fastsatt med hjemmel i lønnsgarantiloven § 2.

29.

Fastsatt med hjemmel i sjømannsloven § 32.

30.

Fastsatt med hjemmel i NIS-loven § 4 annet ledd.

31.

Fastsatt med hjemmel i NIS-loven § 4 tredje ledd.

32.

Se forskrifter av 23. desember 1988 nr. 1081, 27. desember 1988 nr. 4321, 18. februar 2005 nr. 147 og 16. februar 2007 nr. 169.

33.

Rundt 90 % av alle havfiskefartøy over 27,5 meter er medlem i Fiskebåtrederens Forbund.

34.

Ot.prp. nr. 45 (1986-87).

35.

Ot.prp. nr. 61 (1995-96).

36.

Fastsatt av Direktoratet for sjømenn med hjemmel i sjml. § 3 nr. 1 og § 21 åttende ledd, jf. delegeringsvedtak av 23. desember 1988 nr. 1081 og 27. desember 1988 nr. 4321.

37.

Prop. 134 L (2011-2012) s. 73.

38.

Rådsdirektiv 1999/63/EF av 21. juni 1999 om avtalen om organisering av sjøfolks arbeidstid inngått mellom European Community Shipowners Associations (ECSA) og European Transport Workers' Federation (EFT).

39.

Direktiv 2009/13/EC av 16. februar 2009 om implementering av avtalen mellom European Community Shipowners Associations (ECSA) og European Transport Workers' Federation (EFT) om Maritime Labour Convention 2006.

40.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 3.

41.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 18.

42.

Bestemmelsen ble tilføyd ved lov 20. juni 2003 nr. 49, og innebærer en tilpasning til EØS-avtalen art. 28, se Ot.prp. nr. 73 (2002-2003), s. 3-4.

43.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 8.

44.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 27.

45.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 18.

46.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 27.

47.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008), s. 12.

48.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008), s. 27.

49.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008), s. 27, jf. s. 11.

50.

Matheson/Woxholth 1990 s. 3.

51.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 27.

52.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 28.

53.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 16

54.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85).

55.

Myndigheten er delegert til Nærings- og handelsdepartementet, se forskrift 23. desember 1988 om overføring av myndighet etter sjømannsloven og visse andre lover avsnitt I.

56.

Andreassen 1983 s. 28.

57.

Andreassen 1983 s. 28.

58.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 29.

59.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008), s. 29.

60.

Dalheim m.fl. (2008) s. 85.

61.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 20.

62.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 19, jf. s. 7.

63.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 21.

64.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 21.

65.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 21.

66.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 21-22.

67.

Andreassen 1983 s. 104.

68.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 34.

69.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 22.

70.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 22.

71.

Innstilling om ny sjømannslov (1971) s. 45, Ot.prp. nr. 43 (1973-74) s. 39 og Andreassen 1983 s. 113.

72.

Andreassen 1983 s. 109, jf. Innstilling om ny sjømannslov (1971) s. 45.

73.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 22.

74.

Fastsatt med hjemmel i sjml. og lov 3. juni 1977 nr. 50 om arbeidstiden på skip. Hjemmel er endret til ssl. §§ 2, 6, 18, 22, 23, 24, 29 og 30, jf. delegeringsvedtak av 16. februar 2007 nr. 171 og 31. mai 2007 nr. 590.

75.

Dalheim m.fl. (2008) s. 141.

76.

Innstilling fra komiteen til revisjon av sjømannsloven (1951) s. 15.

77.

Innstilling fra komiteen til revisjon av sjømannsloven (1951) s. 15, jf. Andreassen 1983 s. 114.

78.

Andreassen 1983 s. 114.

79.

Utkast til sjømannslov (1921) s. 31.

80.

Andreassen 1983 s. 114 og ND 1965 s. 87 Drammen.

81.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 24.

82.

ND 1954 s. 406 SøHa og ND 1946 s. 279 NH.

83.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 24.

84.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 24.

85.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 24 og Innst. O. nr. 35 (1974-75) s. 7.

86.

Andreassen 1983 s. 120, jf. s. 123-124, s. 126-127 og s. 127-128.

87.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 26.

88.

Dalheim m.fl. (2008) s. 197.

89.

Ot.prp. nr. 41 (1975-76) s. 77.

90.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 26.

91.

Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) s. 231.

92.

Fastsatt med hjemmel i sjml. Hjemmel er endret til ssl. §§ 2, 17, 43 og 45.

93.

Dalheim m.fl. (2008) s. 216.

94.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 29.

95.

Dalheim m.fl. (2008) s. 217.

96.

ND 1982 s. 234 Stavanger.

97.

I Rt. 2002 s. 273 holdt Høyesterett det åpent om det stilles subjektive krav (dissens 4-1), se Dalheim m.fl. (2008) s. 216.

98.

ND 1979 s. 267 SøHa.

99.

ND 1950 s. 598 Oslo.

100.

ND 1990 s. 472 Hålogaland.

101.

Rt. 1909 s. 785.

102.

ND 1972 s. 478 Eidsivating.

103.

Rt. 1936 s. 247, ND 1961 s. 379 Oslo, ND 1939 s. 369 SøHa og ND 1936 s. 179 SøHa.

104.

ND 1936 s. 172 SøHa.

105.

ND 1958 s. 403 Eidsivating.

106.

ND 1972 s. 450 Gulating.

107.

ND 1963 s. 427 SøHa, ND 1956 s. 587 Trondheim, ND 1932 s. 289 Oslo, ND 1930 s. 341 SøHa og ND 1900 s. 472 SøHa.

108.

Rt. 1964 s. 1282, ND 1979 s. 311 Lofoten, ND 1966 s. 304 FH, ND 1963 s. 401 Bergen og ND 1959 s. 161 SøHa.

109.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 31.

110.

Rt. 1964 s. 1282.

111.

Dalheim m.fl. (2008) s. 221.

112.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 31.

113.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 32.

114.

Ot.prp. nr. 41 (1975-76) s. 72.

115.

Andreassen 1983 s. 117.

116.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 31 og Rt. 2001 s. 71.

117.

Ot.prp. nr. 41 (1975-76) s. 72.

118.

Rt. 1962 s. 6 og ND 1992 s. 355 Eidsivating.

119.

Innst. O. nr. 73 (1986-87) s. 6.

120.

Innst. O. nr. 73 (1986-87) s. 6.

121.

Dalheim m.fl. (2008) s. 231.

122.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 32.

123.

Rt. 1978 s. 160.

124.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 11.

125.

Ot.prp. nr. 16 (1984-85) s. 11.

126.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 32.

127.

Skoghøy 2011 note 222 til sjml. 20B.

128.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 32.

129.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 33.

130.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 33.

131.

Fastsatt med hjemmel i sjml. § 20 nr. 3, jf. § 16 nr. 5 og § 50 femte og sjette ledd.

132.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 34.

133.

Norsk Lovkommentar ved Jens Edvin A. Skoghøy (2011) note 255.

134.

Andreassen 1983 s. 67.

135.

Andreassen 1983 s. 67, jf. s. 70.

136.

Bestemmelsen ble endret ved lov 31. mai 1985 nr. 37.

137.

Myndigheten er delegert til Nærings- og handelsdepartementet, se forskrift 23. desember 1988 nr. 1081 om overføring av myndighet etter sjømannsloven og visse andre lover avsnitt I.

138.

Jf. forskrift 23. desember 1988 nr. 1081 om overføring av myndighet etter sjømannsloven og visse andre lover avsnitt II.

139.

Forskrift om opphevelse av forskrift om anvendelse av ulovlig fratrådt sjømanns hyretilgodehavende. Fastsatt ved kgl.res. 1. mars 2002 med hjemmel i sjml. § 22 sjette ledd.

140.

Innstilling om ny sjømannslov, avgitt 1971 s. 1.

141.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 35.

142.

Ot.prp. nr. 87 (2005-2006) s. 142.

143.

Ot.prp. nr. 85 (2005-2006) s. 17.

144.

Andreassen 1983 s. 74, sml. Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 36.

145.

Ot.prp. nr. 26 (1984-85) s. 36.

146.

ND 1979 s. 309 Nedenes, ND 1973 s. 44 Eidsivating, ND 1971 s. 93 Bergen og ND 1931 s. 6 Oslo Overrett, jf. Andreassen 1983 s. 78.

147.

Andreassen 1983 s. 78.

148.

Myndigheten er delegert til Nærings- og Handelsdepartementet, jf. forskrift 23. desember 1988 nr. 1081 om overføring av myndighet etter sjømannsloven og visse andre lover avsnitt I.

149.

Ot.prp. nr. 19 (1993-94) s. 3.

150.

Ot.prp. nr. 85 (2005-2006) s. 5. Ikrafttreden 1. mars iflg. res. 16. februar 2007 nr. 168.

151.

Bestemmelsen tilsvarer i hovedtrekk aml. § 13-4, se Ot.prp. nr. 85 (2005-2006) s. 18.

152.

Bestemmelsen tilsvarer i hovedtrekk aml. § 13-6, se Ot.prp. nr. 85 (2005-2006) s. 18.

153.

Ot.prp. nr. 85 (2005-2006).

154.

Se f.eks. Rt. 2000 s. 1602, Rt. 1936 s. 20, Rt. 1927 s. 296, Rt. 1926 s. 450, ND 1965 s. 1 Gulating, ND 1955 s. 17 Bergen, ND 1954 s. 261 Eidsivating, ND 1950 s. 252 Oslo, ND 1938 s. 433 Larvik, ND 1937 s. 184 Oslo, ND 1936 s. 158 Oslo, ND 1932 s. 33 Bergen og ND 1924 s. 303 Oslo.

155.

Ot.prp. nr. 87 (2005-2006) s. 142.

156.

Ot.prp. nr. 69 (1952), s. 34.

157.

Andreassen 1983 s. 52.

158.

Andreassen 1983 s. 40.

159.

Fastsatt med hjemmel i sjømannsloven § 49 tredje ledd.

160.

Myndigheten er delegert til Nærings- og handelsdepartementet, se forskrift 23. desember 1988 nr. 1081 om overføring av myndighet etter sjømannsloven og visse andre lover avsnitt I.

161.

Fastsatt av Direktoratet for sjømenn 3. februar 1986 med hjemmel i sjml. § 47, jf. delegeringsvedtak av 23. desember 1988 nr. 1081 og 27. desember 1988 nr. 4321.

162.

Andreassen 1983 s. 94.

163.

Andreassen 1983 s. 93.

164.

Fastsatt med hjemmel i sjml. § 20 nr. 3, jf. § 16 nr. 5 og § 50 femte og sjette ledd.

165.

Ot.prp. nr. 89 (2008-2009) s. 32.

166.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 6.

167.

Fastsatt av Direktoratet for sjømenn 3. februar 1986 med hjemmel i sjml. § 51, jf. delegeringsvedtak av 23. desember 1988 nr. 1081 og 27. desember 1988 nr. 4321.

168.

Se i det følgende til Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 31.

169.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 22.

170.

Ot.prp. nr. 87 (2005-2006) s. 114.

171.

Fastsatt ved kgl.res. av 25. november 1988 med hjemmel i lov av 18. juni 1971 nr. 90 om mønstring av arbeidstakere på skip m.v.

172.

Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 20.

173.

Se til det følgende Ot.prp. nr. 70 (2007-2008) s. 30-31.
Til dokumentets forside