Prop. 115 L (2012–2013)

Lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven)

Til innholdsfortegnelse

5 Internasjonalt regelverk

5.1 Innledning

Folkerettslige regler som Norge er bundet av i form av traktater, konvensjoner og sedvane trekker opp grenser for norsk lovgivning og praksis på nesten alle områder. Arbeidslivet til sjøs er ikke noe unntak. Det store antallet konvensjoner som er vedtatt av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) har stor betydning. Videre er EØS-avtalen en sentral folkerettslig avtale på dette området. I tillegg har menneskerettighetene flere bestemmelser som legger føringer for de norske reglene om sjøfartens arbeidsforhold.

Norge har ratifisert en rekke konvensjoner som gjelder kollektive og individuelle rettigheter samt helse, miljø og sikkerhet for sjøfolk. Norge er dermed folkerettslig forpliktet til å sikre at nasjonal lovgivning er i samsvar med konvensjonene, og at retts- og forvaltningsavgjørelser ikke innebærer krenkelser av konvensjonenes forpliktelser. Dersom norsk lov eller praksis bryter med våre folkerettslige forpliktelser kan det føre til ulike reaksjoner mot Norge, avhengig av hvilken konvensjon som er brutt og hvilke sanksjonsmuligheter konvensjonen gir.

Fordi norsk rett og internasjonal rett er to atskilte rettssystemer, blir folkerettslige konvensjoner og avtaler som Norge er bundet av ikke automatisk norsk rett. Gjennomføring av internasjonale forpliktelser krever derfor lovvedtak eller annen tilsvarende handling.

Nedenfor følger en kort oversikt over de mest sentrale folkerettslige regelsettene.

5.2 ILO – International Labour Organization

5.2.1 Historikk og organisasjon

International Labour Organization, ILO, ble grunnlagt i 1919 som et resultat av fredsforhandlingene i Versailles etter første verdenskrig. ILO ble i 1946 tatt inn som FNs første særorganisasjon for arbeidslivet. Per 20. oktober 2012 er 185 stater medlemmer av ILO.

ILOs målsetninger er bl.a. å gi støtte til utvikling av demokrati og grunnleggende arbeidstakerrettigheter, bidra til økt sysselsetting og fattigdomsbekjempelse samt beskyttelse av arbeidstakere. Dette gjøres i form av konvensjoner og rekommandasjoner (anbefalinger).

ILO er basert på et trepartsprinsipp, som skiller organisasjonen vesentlig fra de andre mellomstatlige organisasjoner. Dette innebærer at arbeidsgivere og arbeidstakere deltar på lik linje med myndighetene når konvensjoner og rekommandasjoner skal utformes og vedtas.

Når det gjelder ILOs strukturelle oppbygning, kan også denne deles inn i tre kategorier: Den internasjonale arbeidskonferansen, ILOs styre og Det internasjonale arbeidsbyrået.

Den høyeste beslutningsmyndigheten i ILO tilligger Den internasjonale arbeidskonferansen, «the International Labour Conference», som består av representanter fra samtlige medlemsstater, samt arbeidsgiver- og arbeidstakerrepresentanter. Dens viktigste oppgave er å forberede, diskutere og fatte beslutninger vedrørende ILOs konvensjoner og anbefalinger («recommendations»). Arbeidskonferansen samles i Geneve i juni hvert år.

Som høyeste utøvende organ i tiden mellom de internasjonale arbeidskonferansene fungerer ILOs styre, «the Governing Body». Styret består av 28 regjeringsmedlemmer, 14 medlemmer fra arbeidsgiverorganisasjoner og 14 medlemmer fra arbeidstakerorganisasjoner. ILOs styre bestemmer i all hovedsak ILOs politikk og program.

Det internasjonale arbeidsbyrået ligger i Genève og er ILOs faste sekretariat og operasjonelle hovedkvarter.

International Labour Organization har egne konferanser og instrumenter for skipsfart. I ILO Joint Maritime Commission deltar bare sosialpartene koordinert av ISF (ICS) og ITF.

Arbeidsdepartementet har mesteparten av fagansvaret og det koordinerende fagansvaret for ILO-arbeidet. Nærings- og handelsdepartementet har fagansvaret i forhold til maritime konvensjoner.

5.2.2 Sentrale ILO-konvensjoner

Tradisjonelt har ILO hatt en sentral rolle når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår for ansatte på skip. Gjennom å ratifisere en konvensjon forplikter statene seg til å oppfylle konvensjonen og samtidig akseptere internasjonal overvåking gjennom ILOs kontrollsystem. Norge har undertegnet og ratifisert en rekke ILO-konvensjoner av betydning for sjøfolks arbeidsvilkår.

Helt siden grunnleggelsen av ILO har det kontinuerlig blitt jobbet for å bedre forholdene til sjøfolk, og det har blitt avholdt særskilte arbeidskonferanser forbeholdt sjøfartsspørsmål. Det omfattende regelverket benevnes tradisjonelt som «International Seafarers’ Code». Det eksisterer 31 ILO-konvensjoner for sjøfolk. Disse gjelder bl.a. sertifisering, arbeidstid, minstealder og helseundersøkelse, sjøfolks sikkerhet, helse og velferd, inspeksjoner og trygderettigheter. I tillegg er det 23 rekommandasjoner. Det finnes også egne regelverk for fiskere, i alt 6 konvensjoner og 3 rekommandasjoner.

Det er særlig to ILO-konvensjoner som er av sentral betydning for sjøfolks arbeidsvilkår:

  • ILO-konvensjon nr. 186 The Maritime Labour Convention (MLC), 2006

  • ILO-konvensjon nr. 188 Work in Fishing Convention, 2007

Ingen av dem er pt. i kraft. MLC er ratifisert av Norge, mens konvensjonen om arbeid i fiskerisektoren er vedtatt ratifisert når nødvendige endringer i norsk regelverk er foretatt.

Videre er også ILO-konvensjon nr. 185 Seafarers’ Identity Documents Convention (Revised), 2003 av betydning for sjøfolk. Konvensjonen er pt. i kraft, men er ikke ratifisert av Norge.

Disse tre konvensjonene gjennomgås i det følgende.

I tillegg er ILO-konvensjon nr. 71 Seafarers’ Pensions Convention, 1946 av stor betydning for sjøfolk. Ettersom utvalget ifølge mandatet ikke skal vurdere endring av pensjonsreglene, er denne konvensjonen ikke nærmere omtalt.

5.2.3 The Maritime Labour Convention (MLC) 2006

5.2.3.1 Bakgrunn

En del av de maritime ILO konvensjonene har fått liten tilslutning og flere har av den grunn ikke trådt i kraft. Reglene har vært vanskelig tilgjengelige for brukerne pga. antallet konvensjoner, og har samtidig inneholdt materielle bestemmelser som en rekke stater har funnet det vanskelig å akseptere.

På denne bakgrunn besluttet ILO i 2001 å starte forhandlinger om en ny konvensjon for sjøfolks arbeids- og levevilkår. «The Maritime Labour Convention» (MLC) ble vedtatt 23. februar 2006.

Maritime Labour Convention reviderer og innarbeider 68 tidligere ILO-konvensjoner og rekommandasjoner.1 De mest sentrale av disse konvensjonene som er ratifisert av Norge og som er i kraft, er:

  • ILO-konvensjon nr. 8: Unemployment Indemnity (Shipwreck) Convention, 1920 (Arbeidsløshet ved skipsforlis)

  • ILO-konvensjon nr. 9: Placing of Seamen Convention, 1920 (Arbeidsformidling for sjøfolk)

  • ILO-konvensjon nr. 22: Seamen’s Articles of Agreement Convention, 1926 (Sjømenns hyreavtaler)

  • ILO-konvensjon nr. 56: Sickness Insurance (Sea) Convention, 1936 (Syketrygd for sjøfolk)

  • ILO-konvensjon nr. 145: Continuity of Employment (Seafarers) Convention, 1976 (Kontinuitet i sjøfolks sysselsetting)

  • ILO-konvensjon nr. 163: Seafarers’ Welfare Convention, 1987 (Sjøfolks velferd til sjøs og i havn)

  • ILO-konvensjon nr. 164: Health Protection and Medical Care (Seafarers) Convention, 1987 (Helsevern og medisinsk behandling for sjøfolk)

  • ILO-konvensjon nr. 178: Inspection of Seafarers’ Working and Living Conditions, 1996 (Tilsyn med sjøfolks arbeids- og levevilkår)

  • ILO-konvensjon nr. 179: Recruitment and Placement of Seafarers Convention, 1996 (Rekruttering og formidling av sjøfolk).

Disse konvensjonene er i norsk rett gjennomført i medhold av en rekke bestemmelser i sjømannsloven, skipssikkerhetsloven, folketrygdloven og arbeidsmarkedsloven.

De mest sentrale konvensjonene MLC erstatter som er ratifisert av Norge, men som ikke er i kraft, er følgende:

  • ILO-konvensjon nr. 91: Paid Vacations (Seafarers) Convention, 1946 (Revidert) (Ferie med lønn for sjøfolk).

  • ILO-konvensjon nr. 109: Wages, Hours of Work and Manning (Sea) Convention, 1958 (Revidert) (Hyrer, arbeidstid og bemanning om bord på skip).

Videre erstatter MLC-konvensjonen flere konvensjoner som ikke er ratifisert av Norge, men som er satt i kraft:

  • ILO-konvensjon nr. 23: Repatriation of Seamen Convention, 1926 (Hjemsending av sjøfolk)

  • ILO-konvensjon nr. 55: Shipowners’ Liability (Sick and Injured Seamen) Convention, 1936 (Rederes ansvar i tilfelle av sjømenns sykdom, skade eller død)

  • ILO-konvensjon nr. 146: Seafarers’ Annual Leave with Pay Convention, 1976 (Ferie med lønn for sjøfolk)

  • ILO-konvensjon nr. 165: Social Security (Seafarers) Convention (Revised), 1987

  • ILO-konvensjon nr. 166: Repatriation of Seafarers Convention (Revised), 1987 (Hjemreise for sjøfolk).

Endelig erstatter MLC flere konvensjoner som verken er trådt i kraft eller ratifisert av Norge:

  • ILO-konvensjon nr. 72: Paid Vacations (Seafarers) Convention, 1946 (Ferie med lønn for sjømenn)

  • ILO-konvensjon nr. 54: Holidays with Pay (Sea) Convention, 1936 (Ferie med lønn for sjøfolk)

  • ILO-konvensjon nr. 70: Social Security (Seafarers) Convention, 1946 (Sosial sikkerhet for sjømenn)

  • ILO-konvensjon nr. 76: Wages, Hours of Work and Manning (Sea) Convention, 1946 (Hyrer, arbeidstid og bemanning om bord på skip)

  • ILO-konvensjon nr. 93: Wages, Hours of Work and Manning (Sea) Convention, 1949 (Revidert) (Hyrer, arbeidstid og bemanning om bord på skip)

Hensikten med MLC har vært å lage en mer oversiktlig og brukervennlig konvensjon som styrker rettighetene til sjømenn.2 Konvensjonen betegnes som den «fjerde pilar» i det internasjonale regelverket om sikkerhet og miljø til sjøs, sammen med tre konvensjoner utarbeidet av IMO: Den internasjonale konvensjon om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (SOLAS), Den internasjonale konvensjon om hindring av forurensning fra skip (MARPOL) og STWC-konvensjonen.

Ikrafttredelsen vil gi en verdensomspennende reform av sjøfolks arbeidsmiljø og rettigheter.

Konvensjonen vil tre i kraft ett år etter ratifikasjon av 30 stater med totalt minst 33 prosent av verdenstonnasjen. Norge ratifiserte konvensjonen den 10. februar 2009.3 Kravene ble oppfylt 20. august 2012, konvensjonen vil følgelig tre i kraft 20. august 2013. Mye tyder på at konvensjonen videre fremover vil få bred internasjonal aksept, noe ILOs sekretariat også har lagt ned vesentlig arbeid med å få til.

En rekke av de materielle krav i konvensjonen faller inn under sjømannsloven. Ved gjennomføringen av konvensjonen i norsk rett ble det foretatt noen endringer i sjømannsloven. I forarbeidene er det uttalt at gjeldende norsk lovgivning stort sett sikret de rettigheter som følger av konvensjonen, men at det allikevel var påkrevet å gjøre noen endringer i sjømannsloven for å sikre at sjøfolk fullt ut får de rettighetene som konvensjonen fastsetter.4 Bakgrunnen for at norsk lovgivning i det vesentligste var i samsvar med konvensjonen, skyldes bl.a. at Norge hadde ratifisert et stort antall av ILOs maritime konvensjoner som ble samlet i MLC.

5.2.3.2 Generelt om konvensjonen

I utgangspunktet omfatter konvensjonen alle som har sitt arbeid om bord på skip. Den gjelder i prinsippet for alle skip, enten de er offentlig eller privat eide, som til vanlig benyttes i kommersiell virksomhet. Fiske- og fangstfartøy er unntatt. Likeledes gjelder den heller ikke for krigsskip, hjelpefartøyer i marinen eller flyttbare innretninger i petroleumsvirksomhet.

Konvensjonen dekker alle vesentlige sider ved arbeids- og levevilkår på skip. Dette omfatter minstealder, helsekrav, arbeidsformidling, ansettelsesavtale, lønnsutbetaling, arbeids- og hviletid, ferie, hjemreiser, lugarer og fritidsområder om bord, forpleining, medisinsk hjelp, rederiets ansvar ved sykdom og personskade, krav til arbeidsmiljø og vern mot arbeidsulykker, velferdsanlegg i havner, trygdeordninger for medisinsk pleie og for ytelser ved sykdom og yrkesskade.

Den viktigste nyskapningen i konvensjonen er tilsynssystemet. Konvensjonen innfører krav om at alle skip over 500 bruttotonn i internasjonal fart eller mellom to utenlandske havner skal ha et sertifikat. Sertifikatet er et bevis på at flaggstaten har kontrollert og funnet arbeids- og levevilkårene om bord på skipet i samsvar med konvensjonens krav.

Det er flaggstatene som har hovedansvaret for å gjennomføre bestemmelsene i konvensjonen. I tillegg vil havnestater gjøre en kontroll av at dette blir ivaretatt. Denne kontrollen ved anløp av havner blir en viktig del av konvensjonens gjennomføring.

Konvensjonen inneholder også en bestemmelse om ikke å gi mer fordelaktig behandling til et skip som fører flagget til en stat som ikke har ratifisert konvensjonen. Dette er nødvendig for å sikre at det ikke skal lønne seg ikke å ha ratifisert konvensjonen. Bestemmelsen er således viktig for å sikre konkurransedyktighet så vel som sjøfolkenes rettigheter. Slik bestemmelse finnes også i sentrale IMO-konvensjoner som SOLAS og MARPOL.

5.2.3.3 Innhold

Konvensjonen består av ett innledende avsnitt og tre deler – artikler, reguleringer og koden (The Code). Koden består igjen av to deler; del A om bindende standarder og del B om anbefalte retningslinjer.

I fortalen til konvensjonen vises det til ønsket om å skape et helhetlig, sammenhengende dokument som i størst mulig grad tar opp i seg alle oppdaterte standarder fra eksisterende internasjonale konvensjoner og rekommandasjoner om sjøfolks arbeids- og levevilkår, og de grunnprinsipper som er å finne i andre internasjonale konvensjoner om arbeids- og levevilkår.

Av art. I fremgår konvensjonens alminnelige forpliktelser. Partene forplikter seg til å gi konvensjonens bestemmelser full virkning som fastsatt i art. VI. Statene skal samarbeide for å sikre effektiv gjennomføring og håndhevelse av konvensjonen.

Artikkel II inneholder definisjoner og virkeområde. Rederi betyr skipets eier eller en annen organisasjon eller person, for eksempel disponent, agent eller bareboat-befrakter, som har påtatt seg ansvaret for driften av skipet på vegne av rederiet, og som ved overtakelsen av slikt ansvar, har gått med på å overta de plikter og oppgaver som rederiene er pålagt i henhold til denne konvensjon, uten hensyn til om noen annen organisasjon eller andre personer oppfyller enkelte av pliktene eller oppgavene på rederiets vegne. Sjømann betyr enhver som er ansatt eller engasjert eller arbeider i enhver egenskap om bord på et skip som omfattes av denne konvensjon. Skip betyr andre skip enn de som utelukkende seiler i innenlands farvann eller farvann innenfor eller inntil skjermede farvann eller områder der havnebestemmelser gjelder.

Av art. III fremgår grunnleggende rettigheter og prinsipper som medlemsstaten skal forvisse seg om at dens lover og forskrifter innfrir. Disse rettighetene omfatter foreningsfrihet og reell anerkjennelse av retten til kollektive forhandlinger, avskaffelse av alle former for tvangs- eller pliktarbeid, reell avskaffelse av barnearbeid og avskaffelse av diskriminering med hensyn til sysselsetting og yrke.

Artikkel IV lister opp sjøfolks ansettelses- og sosialrettigheter. Medlemsstaten skal sikre at disse rettigheter gjennomføres. Alle sjøfolk skal ha rett til en trygg og sikker arbeidsplass som tilfredsstiller sikkerhetsstandardene: rett til rimelige ansettelsesvilkår, rett til anstendige arbeids- og levevilkår om bord, rett til helsevern, medisinsk behandling, velferdstiltak og andre former for sosial beskyttelse.

Artikkel V omhandler gjennomførings- og håndhevelsesplikter som medlemsstaten må følge for å oppfylle sine forpliktelser etter konvensjonen. Dette gjelder skip under staters eget flagg, men kan også gjelde skip under andre medlemslands flagg i egne havner. Skip som fører flagget til en stat som ikke har ratifisert konvensjonen skal ikke gis gunstigere behandling enn de skip som fører flagget til en stat som har ratifisert den.

Artikkel VI omhandler reglene og kodens del A og B. Koden inneholder standarder og retningslinjer som gjennomfører reglene. Koden kan endres gjennom den forenklede prosedyren som framgår av art. XV.

Av art. VII fremgår prosedyre for fravikelse, unntak eller annen fleksibel anvendelse av konvensjonen dersom denne krever samråd med reder- og sjømannsorganisasjonene, og slike ikke finnes i en medlemsstat. Vedtak kan da bare fattes av vedkommende medlemsstat gjennom samråd i trepartskomiteen nevnt i art. XIII.

Artikkel VIII fastsetter at konvensjonen skal tre i kraft 12 måneder etter at minst 30 medlemsstater med samlet andel av verdens brutto tonnasje på 33 prosent har ratifisert.

Artikkel IX nedfeller en rett til oppsigelse. Konvensjonen kan sies opp 10 år fra dens ikrafttredelse.

Artikkel X lister opp konvensjoner som revideres av den nye konvensjonen.

Av artiklene XI og XII fremgår ILOs depositarfunksjoner for konvensjonen.

Artikkel XIII inneholder regler om en egen trepartskomité som skal settes opp når konvensjonen trer i kraft internasjonalt. ILOs styre skal gjennom komiteen føre kontinuerlig tilsyn med hvordan konvensjonen fungerer.

Artikkel XIV inneholder prosedyrer for endringer i konvensjonen, mens Art. XV inneholder prosedyrer for endringer i koden.

Artikkel XVI fastslår at konvensjonen har samme gyldighet i engelsk og fransk utgave.

Reglene og koden er delt inn i fem kapitler etter generelle områder (Titles):

  • Minstekrav til sjøfolk som skal arbeide på skip,

  • Ansettelsesvilkår,

  • Innredning, rekreasjonstilbud, kost og forpleining,

  • Helsevern og medisinsk behandling, velferd og trygd,

  • Tilsyn.

Hvert kapittel inneholder grupper av bestemmelser knyttet til en bestemt rettighet, et bestemt prinsipp eller i kap. 5 et håndhevelsestiltak.

Medlemsstater som ratifiserer konvensjonen er ikke bundet av retningslinjer i del B. Havnestatsinspeksjoner vil bare gjelde de bindende kravene i konvensjonen, som er artikler, regler og standarder i del A. Medlemsstatene skal imidlertid etter art. VI nr. 2 vurdere å gjennomføre sine forpliktelser etter del A i koden på den måten som er beskrevet i del B.

5.2.4 The Work in Fishing Convention 2007

På ILOs 96. arbeidskonferanse i juni 2007 ble det vedtatt en ny konvensjon nr. 188 om arbeidsvilkår i fiskerisektoren. I tillegg til ILO-konvensjon nr. 188 ble det utarbeidet en ILO-rekommandasjon nr. 199 om arbeidsvilkår i fiskerisektoren.

Konvensjonen, som har fått tittelen «The Work in Fishing Convention, 2007», vil tre i kraft ett år etter at 10 stater, hvorav åtte kyststater, har ratifisert den. Pr. 20. oktober 2012 har to stater ratifisert konvensjonen. I St.meld. nr. 30 (2007–2008) anbefalte imidlertid regjeringen å ratifisere konvensjonen når nødvendige endringer i det nasjonale regelverk er foretatt.

5.2.4.1 Bakgrunn

Bakgrunnen for konvensjonen er at ILOs konvensjoner som retter seg mot fiskere er mer enn 40 år gamle og har en lav ratifiseringsgrad. Disse konvensjoner anses derfor mindre relevante for dagens fiskerinæring. Næringen preges av globalisering, og dette har for enkelte fiskere ført til dårlige arbeids- og levevilkår.

Den nye konvensjonen omfatter de standarder som ILO tidligere har vedtatt i konvensjons form. The Work in Fishing Convention vil blant annet erstatte følgende konvensjon som er av betydning for sjømannsloven:

  • ILO-konvensjon nr. 114: Fishermen’s Articles of Agreement Convention, 1959 (Arbeidsavtaler for fiskere).

Denne konvensjonen er trådt i kraft, men er ikke ratifisert av Norge.

I tillegg omfatter konvensjonen også nye standarder.

Rekommandasjonen bidrar med ytterligere veiledning vedrørende bestemmelsene i konvensjonen.

5.2.4.2 Generelt om konvensjonen

Konvensjonen dekker alle relevante sider av arbeidsforholdet, og inneholder bestemmelser som skal sikre at arbeidstakere i fiskerisektoren har bedre arbeidsmiljø, sikkerhet og helse til sjøs, og at syke og skadete fiskere får behandling i land. Videre inneholder konvensjonen bestemmelser om tilstrekkelig hvile, vern gjennom skriftlig arbeidsavtale og tilsvarende trygdebeskyttelse som andre arbeidstakere.

Konvensjonens bestemmelser skal også sikre at fiskebåter bygges og vedlikeholdes slik at arbeidstakerne i denne sektoren har levevilkår om bord som tar høyde for de lange periodene de tilbringer til sjøs. Konvensjonen sørger også for tilsyn med at dens krav blir overholdt både med tanke på flaggstatskontroll og havnestatskontroll, for å sikre at fiskere ikke utsettes for forhold som kan sette deres sikkerhet og helse i fare. Havnestatskontroll har som mål å fjerne båter som har uakseptabelt dårlige arbeids- og levevilkår, og som opererer på bekostning av ansvarsfulle rederier.

Mange land har ikke den nødvendige infrastruktur eller institusjoner på plass for med en gang å gjennomføre alle konvensjonens bestemmelser. Konvensjonen har derfor en nyskapende mekanisme som tillater slike land å gjennomføre de enkelte bestemmelsene gradvis, jf. art. 4.

I St.meld. nr. 30 (2007–2008) er det lagt til grunn at skipssikkerhetsloven og sjømannsloven samsvarer med kravene i konvensjonen, men at det sannsynligvis er nødvendig med noen endringer i regelverket på forskriftsnivå.5

5.2.4.3 Innhold

Konvensjonen består av ni deler og 54 artikler med to vedlegg. Rekommandasjonen består av fem deler og 55 bestemmelser.

I fortalen til konvensjonen fremgår det at formålet med konvensjonen er å sørge for at fiskere har anstendige arbeidsforhold på fiskefartøyer med tanke på minstekrav til arbeid om bord, tjenestevilkår, innredning og kost, vern om sikkerhet og helse på arbeidsplassen, helsetjeneste og trygdedekning.

Del I inneholder definisjoner og virkeområde. Som hovedregel gjelder konvensjonen for alle fiskere og fiskefartøy som driver med næringsfiske. Næringsfiske betyr all fiskevirksomhet, herunder fiskevirksomhet i elver, innsjøer eller kanaler, med unntak av husbehovs- eller fritidsfiske. Fisker betyr enhver som er ansatt eller engasjert i enhver egenskap, eller utøver en yrkesvirksomhet, om bord på et fiskefartøy, herunder personer som arbeider om bord og er betalt lott. Loser, besetning på marinefartøyer, andre personer som er i fast regjeringstjeneste, landbaserte personer som utfører arbeid om bord på et fiskefartøy og fiskeobservatører er likevel unntatt. Fiskefartøyets rederi betyr fiskefartøyets eier eller en annen organisasjon eller person, for eksempel disponent, agent eller bareboat-befrakter, som har påtatt seg ansvaret for driften av fartøyet på vegne av rederiet, og som ved overtakelsen av slikt ansvar har gått med på å overta de plikter og oppgaver som fiskefartøyets rederi er pålagt i henhold til konvensjonen, uten hensyn til om noen annen organisasjon eller andre personer oppfyller enkelte av pliktene eller oppgavene på rederiets vegne.

Del II omhandler allmenne prinsipper. Medlemsstatene skal forvisse seg om at dens lover og forskrifter innfrir konvensjonens krav. Fiskefartøyets rederi har det helhetlige ansvar for å sørge for at skipsføreren har de nødvendige ressurser og midler tilgjengelig for å oppfylle forpliktelsene i konvensjonen, mens ansvaret for fiskerens sikkerhet om bord og for sikker drift av fartøyet påhviler likevel primært skipsføreren.

Del III oppstiller minstekrav til arbeid om bord på fiskefartøyer. Disse bestemmelsene omfatter bl.a. krav til minstealder og krav til gyldig helseerklæring som viser at fiskerne er skikket til de arbeidsoppgavene de skal utføre.

Del IV omhandler tjenestevilkår. Disse tjenestevilkårene omfatter bemanning og hviletid, besetningsliste, fiskernes arbeidsavtale, hjemreise, rekruttering og formidling og betaling.

Del V inneholder regler om innredning og kost, mens del IV gjelder helsetjeneste, helsevern og trygdedekning.

Del VII omhandler etterlevelses- og håndhevelsesplikter som medlemsstaten må følge for å oppfylle sine forpliktelser etter konvensjonen.

Del VIII inneholder prosedyrer for endringer i vedlegg I, II og III.

Del IX oppstiller sluttbestemmelser. Art. 46 lister opp konvensjoner som revideres av den nye konvensjonen. Art. 48 nr. 2 og 3 fastsetter at konvensjonen skal tre i kraft 12 måneder etter ratifikasjon fra 10 medlemsstater, herunder åtte kyststater. Konvensjonen kan sies opp etter 10 år fra dens ikrafttredelse, jf. art. 49 nr. 1.

Vedlegg I gjelder likeverdighet ved måling. Vedlegg II omhandler fiskernes arbeidsavtale, mens vedlegg III gjelder innredning på fiskefartøyene.

Rekommandasjonen del I har bestemmelser om arbeidsvilkår om bord på fiskefartøyer, herunder bestemmelser om vern av unge mennesker, legeundersøkelse og kompetanse og opplæring.

Del II omhandler tjenestevilkår. Her gis det bestemmelser om registrering av tjenestetid, spesialtiltak og betaling til fiskere.

Del III omhandler krav til innredning, og stiller bl.a. krav til oppvarming, belysning og soverom.

Medisinsk behandling, helsevern og trygdeordninger reguleres av del IV.

Del V har overskriften «Andre bestemmelser» og fastsetter at den kompetente myndighet bør utarbeide et kontrollsystem for tjenestemenn og så langt som mulig samarbeide med hverandre for å vedta internasjonale retningslinjer angående kontrollsystemet. Videre kan en medlemsstat kreve at fiskefartøyene overholder kravene i konvensjonen før den gir tillatelse til fiske i sin eksklusive økonomiske sone.

5.2.5 Seafarers’ Identity Documents Convention 2003

ILO-konvensjon nr. 108 av 1958 om sjøfolks identitetskort ble ratifisert av Norge i 1970. En ny konvensjon, ILO-konvensjon nr. 185, ble fremforhandlet i 2003 til erstatning for ILO-konvensjon nr. 108. ILO-konvensjon nr. 185 trådte i kraft 9. februar 2005.

Sjøfolks identitetsbevis (SID) er ikke et reisedokument, men sammen med pass er det tenkt å lette transitt for sjøfolk. Det skal ikke kreves visum ved landlov hvis sjøfolkene har et SID. Kortet kan kontrolleres av for eksempel havnemyndigheter og immigrasjonsmyndigheter med en leser mot sjømannens fingeravtrykk (fingeravtrykket skal gjøres om til en tallrekke i en strekkode som lagres i kortet). Dersom det i kontrollen er noe som ikke stemmer kan kontrollmyndigheten kontakte en nasjonal database for å få kortet verifisert.

Bakgrunnen for denne ILO-konvensjonen er terroraksjonen i USA 11. september 2001. Man ønsker en strengere kontroll av personer om bord, ved landlov og reise. Videre er skipsfart en internasjonal virksomhet som krever rask transitt. Landlov ses som en viktig del av arbeidsmiljø, helse og sikkerhet for sjøfolkene.

Norge har ikke ratifisert ILO-konvensjon nr. 185, men Justis- og politidepartementet vedtok endringer i forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften) §§ 2-8 og 3-1, samt vedlegg 8, som trådte i kraft 11. februar 2011. Endringene innebærer at identitetskort for sjømann utstedt i samsvar med ILO-konvensjon nr. 185 likestilles med identitetskort for sjømann utstedt i samsvar med ILO-konvensjon nr. 108 for så vidt gjelder krav til reisedokumenter for innreise i Norge og unntak fra visumplikten.

5.3 EU – Den europeiske union

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. EØS-avtalen er en folkerettslig avtale som er gjort til norsk lov ved lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet mv. (EØS-loven). Gjennom EØS-avtalen har Norge forpliktet seg til å respektere EUs felles arbeidslivsregler.

EU-arbeidsretten er i utgangspunktet et sett av visse individuelle rettigheter, uten egentlig å utgjøre et samlet arbeidsrettslig system. Formålet med de arbeidsrettslige reglene var først kun like konkurransevilkår for medlemslandene. Senere har det sosiale aspektet og hensynet til større velferd blitt mer fremtredende som et selvstendig formål med reguleringene. Dette ser en blant annet ved den posisjon menneskerettighetene etter hvert har fått i EU-retten.

Det er et stort antall direktiver som gjelder arbeidsmiljø. Det er for det første tale om over 60 rene arbeidsmiljødirektiv som gjelder arbeidstid, konkrete arbeidsmiljøkrav mv. For det andre er det rundt 20 direktiv som stiller krav knyttet til andre forhold ved ansettelser. Disse direktivene har regler om diskriminering, masseoppsigelser, utsendte arbeidstakere, informasjon og konsultasjon, deltidsansattes og midlertidig ansattes rettigheter, virksomhetsoverdragelser, arbeidsavtaler, foreldrepermisjon mv.

Direktivene stiller som hovedregel minimumskrav med hensyn til arbeidstakernes rettigheter. Det åpnes altså for at arbeidstakere gis bedre rettigheter enn det direktivene krever. Derimot vil det gjennomgående være i strid med direktivene om staten svekker arbeidstakernes stilling hvis det nasjonale beskyttelsesnivået er høyere enn direktivet krever ved at nivået senkes i sammenheng med at direktivet gjennomføres i nasjonal rett. Som hovedregel stiller EU-direktivene krav om gjennomføring i lov eller forskrift. Dette betyr blant annet at det er visse begrensninger med hensyn til statens adgang til å gjennomføre direktivenes krav i tariffavtaler.

Direktivene om arbeidsmiljø er i all hovedsak gjennomført i arbeidsmiljøloven, men ikke i sjømannsloven. Årsaken til dette er at flere av direktivene har gjort unntak for sjøgående skip. Blant annet masseoppsigelsesdirektivet6 og virksomhetsoverdragelsesdirektivene7 gjelder ikke for besetningen på sjøgående skip.

Unntaket for sjøgående skip har sammenheng med flaggstatsprinsippet. Kjøp og salg av skip vil ofte innbære endring av skipets flagg. I forbindelse med forslag til endring av de danske regler om virksomhetsoverdragelse ble det fra Søfartsstyrelsen lagt til grunn at virksomheten på skip flytter rundt, og at det ville være problemer å anvende de samme regler som for stasjonære virksomheter.8

I flere EU-land er reglene om virksomhetsoverdragelse gjort gjeldende for skip.9 De britiske og svenske reglene for virksomhetsoverdragelse får anvendelse for sjøgående skip, men reglene fastsetter at overdragelse av ett enkelt skip ikke anses som en virksomhetsoverdragelse i reglenes forstand. Tilsvarende gjelder reglene om virksomhetsoverdragelse i Tyskland, Spania, Frankrike, Italia og Portugal.

I Norge er unntaket for sjøgående skip gjennomført. Ved innføringen av virksomhetsoverdragelsesdirektivet la departementet til grunn at begrepet sjøgående skip omfattet alle skip som ikke hadde fartsområde knyttet til elver og innsjøer, dvs. indre vannveier.10 Med andre ord kan skillet forstås som et skille mellom ferskvann og saltvann. Utenriksdepartementet la til grunn samme forståelse av direktivet som danskene på dette punkt.11 Siden det ikke foregår skipstrafikk av betydning i næringsøyemed på norske elver og innsjøer, fant departementet at det ikke var nødvendig å foreta endringer i sjømannsloven. Denne oppfatningen av hva som omfattes av begrepet sjøgående skip er gjentatt i relasjon til andre direktiver med samme anvendelsesområde.12

Direktivene som retter seg mot sikkerhetsmessige forhold i arbeidslivet har imidlertid i stor utstrekning blitt gitt full anvendelse for all skipsfart. Det sentrale direktivet her er det såkalte rammedirektivet, rådsdirektiv 89/391, som også er hjemmelsdirektiv for en rekke særdirektiv om beskyttelse av arbeidstakere.

Blant de direktivene som spesielt gjelder for skipsfarten kan særlig nevnes Rådets direktiv 1999/63/EF av 21. juni 1999 om avtalen om organisering av sjøfolks arbeidstid, inngått mellom Sammenslutningen av skipsredere i Den europeiske union (ECSA) og Sammenslutningen av transportarbeiderforbund i Den europeiske union (FST). Direktivet og Avtalen får anvendelse for sjøfolk om bord på alle sjøgående skip, i offentlig eller privat eie, som er registrert på en medlemsstats territorium og som vanligvis brukes til skipsfart. Direktivet gir generelle bestemmelser om grenser for hviletid for sjømenn. Direktivet er fulgt opp av et direktiv13 som har til formål å håndheve bestemmelsene i direktivet og ILO-konvensjon nr. 180, for ethvert skip som anløper en havn i Fellesskapet. Direktivet gjelder uansett hvilket flagg skipet seiler under, og har som formål å kunne identifisere og utbedre alle forhold som klart utgjør en fare for sjøfolks sikkerhet eller helse.

Direktivet om MLC 200614 inngått mellom ECSA og FST er av stor betydning på sjøfartens område. Direktivet trer ikke i kraft før MLC selv trer i kraft. Kravene i direktivet gir kun minstestandarder, slik at medlemsstatene har adgang til å iverksette tiltak som gir gunstigere vilkår for arbeidstakere. Medlemsstatene pålegges å vedta de nødvendige sanksjoner for å motvirke at bestemmelser vedtatt i medhold av direktivet blir krenket. Disse sanksjonene skal være effektive, forholdsmessige og avskrekkende. Medlemsstatene pålegges å gjennomføre kravene i direktivet enten i form av bestemmelser som sikrer gjennomføring eller ved å påse at kravene i direktivet er tilfredsstilt gjennom avtale mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner.

Av relevans er også EUs forordning om maritim kabotasje (forordning 3577/92/EØF) som også inneholder bestemmelser for regulering av spørsmål knyttet til besetningen.

5.4 Menneskerettighetene

En rekke av menneskerettighetene har relevans for arbeidslivet til sjøs.

I det følgende nevnes noen av de mest sentrale konvensjonsbestemmelsene. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) (1950) art. 11 nr. 1 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) (1966) art. 22 fastsetter at enhver har rett til å danne og slutte seg til fagforeninger.

Den europeiske sosialpakt (1961, revidert 1996) fastsetter på arbeidsrettens og sosialrettens område en rekke omfattende bestemmelser, bl.a. om retten til arbeid, retten til rettferdige arbeidsvilkår, retten til trygge og sunne arbeidsforhold, retten til rimelig godtgjøring, retten til å drive økonomisk virksomhet på andre parters territorium og rett til vern og hjelp for vandrearbeidere og deres familier.

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) (1966) inneholder bl.a. bestemmelser om retten til arbeid og retten til rettferdige og gode arbeidsvilkår, som sikrer lik lønn for arbeid av lik verdi særlig skal kvinner sikres lik lønn for likt arbeid og samme mulighet for alle til forfremmelse. Arbeidsforholdene skal være trygge og sunne. Det skal være hvile, fritid, en rimelig begrensning av arbeidstiden, periodiske fridager med lønn og godtgjørelse for offentlige fridager. Retten til å danne og slutte seg til fagforeninger etter eget valg skal sikres, og likedan retten til å streike. Mødre bør ha særskilt vern i en rimelig tid før og etter fødsel, og arbeidende mødre bør i denne tid ha permisjon med lønn eller motta tilfredstillende sosiale ytelser. Særskilte vernetiltak bør bli iverksatt for barn og unge, blant annet bør skadelig og farlig arbeid av barn og unge forbys, og nedre aldersgrense for barnearbeid bør fastsettes.

Videre kan nevnes FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (CERD) (1966), og FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (CEDAW) (1979).

Grunnloven fikk i 1994 en ny § 110 c som fastslår at myndighetene skal respektere og sikre menneskerettighetene. Grunnloven § 110 c ble fulgt opp med vedtakelsen av lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). I dag er EMK, ØSK, SP og CEDAW, samt FNs barnekonvensjon ved menneskerettsloven gjort til norsk lov med forrang, jf. § 3. CERD er i diskrimineringsloven også gjort til norsk lov, men uten forrang.

5.5 Andre konvensjoner og folkerettslige avtaler

5.5.1 STCW-konvensjonen

Kvalifikasjonskrav for sjøfolk baserer seg på internasjonale normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk, jf. The Convention on Standards of Training, Certification and

Watchkeeping for Seafarers (STCW-konvensjonen). Konvensjonen ble vedtatt av IMO 7. juli 1978. Konvensjonen var noe vag, og for å forbedre dens gjennomslagskraft, ble den revidert i 1995. STCW-koden 1995 er en del av den reviderte STCW-konvensjonen 1995. Koden er forankret i konvensjonen, jf. kap. VIII.

STCW-konvensjonen og koden er gjennomført via ssl. §§ 15 annet ledd (vakthold), 16 (kvalifikasjonskrav og personlige sertifikater) og 24 (hviletid). Utfyllende regler om hviletid for sjøfolk på passasjer- og lasteskip fremgår av forskrift 26. juni 2007 nr. 705 om arbeids- og hviletid på norske passasjer- og lasteskip mv.

På en diplomatkonferanse i Manila i juni 2010 vedtok IMO en revidert STCW-konvensjon. Det overordnede målet med revisjonen var å bringe konvensjonen oppdatert med utviklingen i næringen. Et av delmålene var samtidig å foreta en harmonisering med MLC. Disse regelsettene overlapper hverandre delvis. Endringene i STCW-konvensjonen trådte i kraft 1. januar 2012, med overgangsbestemmelser frem til 2017.

Den reviderte STCW-konvensjonen innebærer bl.a. at virkeområdet utvides. Tidligere gjaldt konvensjon kun for vaktgående personell. Nå vil den som et utgangspunkt gjelde for alle som er opplistet i offisielle mannskapslister. Videre innføres det nye bindende minimumsstandarder for helse, samtidig som det er foretatt en generell oppdatering av opplæringskravene for å bringe disse på linje med utviklingen i annet regelverk.

I den reviderte konvensjonen er kravet til ukentlig hvile økt fra 70 til 77 timer og maksimaltiden på 14 timer sammenhengende vakt er beholdt. Det er imidlertid anledning til å søke om redusert hviletid pr. uke fra 77 til 70 timer. Reduksjonen kan maksimalt gis for to uker i strekk og etter en unntaksperiode skal normale hviletidskrav følges i minst det dobbelte av varigheten av unntaksperioden. I tillegg åpnes det for å gi tillatelse til en oppdeling av hviletiden utover bestemmelsene for en periode på maksimum to dager i uken, forutsatt at den ene hvileperioden er på minst seks sammenhengende timer.

Ved lovendring 20. april 2012 nr. 21 er det foretatt endringer i ssl. § 24 til gjennomføring av den reviderte STCW-konvensjonens regler om hviletid. Når det gjelder øvrige endringer som er nødvendige i norsk rett, vil disse bli foretatt av Sjøfartsdirektoratet i forskrifter gitt i medhold av loven. Endringene er pt. ikke trådt i kraft.

5.5.2 STCW-F-konvensjonen

STCW-konvensjonen gjelder ikke for fiskefartøyer. Dette skyldes at det var vanskelig å utforme regler som passet like godt for passasjer- og lasteskip som for fiskefartøyer. Det er derfor gitt en egen konvensjon om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk på fiskefartøyer, International Convention on Standards of Training, Certification and Watchkeeping for Fishing Vessel Personnel, 1995 (STCW-F). Konvensjonen får anvendelse på mannskapet om bord på fiskefartøyer på 24 meter og derover. STCW-F konvensjonen er det første forsøk på å gjøre sikkerhetsnormer for mannskap på fiskefartøyer bindende internasjonalt.

Konvensjonen setter minimumskrav for personell på fiskefartøy og gir bestemmelser om kvalifikasjonskrav for besetningen og om vakthold på dekk, i maskinen og i radioavdelingen.

Videre stiller den krav om grunnleggende sikkerhetsopplæring for alt fiskefartøypersonell.

Personell på fiskefartøy under medlemsstatens flagg skal være sertifisert. En medlemsstat har rett til å gjennomføre havnestatskontroll av utenlandsk fiskefartøy dersom det tilhører en konvensjonspart. Konvensjonen stiller krav til utstedelse av sertifikater og påtegninger. Det skal føres tilsyn med utdanning og opplæring, og sørges for at det finnes et oppdatert register over alle sertifikater som er utstedt. Flaggstaten skal føre kontroll med kvalifikasjoner for sjøfolk med sertifikater fra andre stater og flaggstaten. Det skal fastsettes prosedyrer for slik kontroll, og flaggstaten skal utstede et påtegningsdokument. Alt personell på fiskefartøy skal ha gjennomgått offentlig godkjent grunnleggende sikkerhetsopplæring.

Konvensjonen trer i kraft 29. september 2012. Konvensjonen ble ratifisert av Norge 16. juni 2006, jf. St.prp. nr. 45 (2005–2006). Konvensjonen er i hovedsak gjennomført i ssl. § 16.

5.5.3 Havrettskonvensjonen

Havrettskonvensjonen av 10. desember 1982 (United Nations Convention on the Law of the Sea) gir de sentrale bestemmelser innen havretten. Konvensjonen trådte i kraft i 1994. Pr. 20. oktober 2012 har 163 stater og EU ratifisert konvensjonen. Norge ratifiserte konvensjonen 14. juni 1996.15

På det åpne hav gjelder prinsippene om havets frihet, og det innebærer at det er flaggstaten som har jurisdiksjon over sine skip. Dette er utgangspunktet, med mindre noe annet fremgår av havrettskonvensjonen eller andre regelverk, jf. havrettskonvensjonen art. 92 første ledd. Som eksempel kan nevnes sjml. § 1 som angir at loven gjelder for «den som har sitt arbeid på norske skip» og NIS-loven § 2 som angir at loven gjelder skip registrert i NIS mv. Hovedretningslinjen for øvrig vil være at flaggstatens rett skal anvendes, i tråd med flaggstatsprinsippet. Ansatte på utenlandsregistrerte skip vil som hovedregel være underlagt sjømannslovgivningen i vedkommende land.

Forutsetningen for at flaggstaten har jurisdiksjon med hensyn til arbeidsrettslovgivningen om bord på skip som fører vedkommende stats flagg er at det eksisterer «a genuine link between the State and the ship», jf. art. 91. Det er uklart hva som ligger i kravet til «genuine link» etter havretten, men det er anerkjent at statene selv i alt vesentlig bestemmer hvilken tilknytning som skal kreves mellom staten og de skip som registreres der.16

5.5.4 Paris MOU

The Paris Memorandum of Understanding on Port State Control (Paris MOU) ble undertegnet av representanter for 14 europeiske skipsfartsadministrasjoner i 1982. Senere har representanter for ytterligere 13 skipsfartsadministrasjoner undertegnet memorandumet. Folkerettslig sett har memorandumet lavere rang enn en traktat, ettersom det er representanter for de nasjonale sjøfartsmyndighetene, og ikke for regjeringene i de respektive land, som har undertegnet det. Memorandumet skaper likevel folkerettslig bindende rettigheter eller forpliktelser, og fungerer i praksis som en traktat. Memorandumet fastsetter uttrykkelig at det ikke er meningen å endre noe i de rettigheter eller plikter som følger av internasjonale konvensjoner på skipsfartens område.

Paris MOU danner bakgrunn for EUs direktiv 95/21 om havnestatskontroll. I henhold til Paris MOU og EU-direktiv 95/21 med senere revisjoner, var Norge forpliktet til å kontrollere minst 25 % av individuelle fremmede skip som anløper norsk havn. I 2010 ble 794 fremmede skip kontrollert ved anløp av norske havner. Dette er 31,3 % av gjennomsnittlig anløpstall for de 3 siste år. Av de skipene som ble kontrollert dette året, ble 20 holdt tilbake pga. alvorlige mangler.17

Fra 1. januar 2011 ble kravet om kontroll av 25 % erstattet med et nytt kontrollregime (New Inspection Regime/NIR) som er utarbeidet av Paris MOU. Det nye kontrollregimet danner bakgrunn for EU-direktiv 2009/16. Forskrift 30. desember 2010 nr. 1849 om kontroll med fremmede skip og flyttbare innretninger i norsk havn mv. (havnestatskontrollforskriften) gjennomfører direktiv 2009/16 og Paris MOU i norsk rett.

Mens man tidligere skulle kontrollere 25 % av antall anløpte skip, ble søkelyset i NIR satt på høyrisiko-skipene. Disse skipene må nå regne med å bli kontrollert hver femte eller sjette måned, mens skip med god standard ikke vil få besøk oftere enn hvert andre eller tredje år. Rangering av fartøy som lav-, standard- eller høyrisiko-skip avhenger av type, alder, flagg og klasseselskap, jf. havnestatskontrollforskriften § 4 annet ledd. I tillegg spiller standarden på driftsselskapet inn.

Gjennom Paris MOU er det utarbeidet retningslinjer for kontroll av om MLC er oppfylt for fremmede skip. Etter havnestatskontrollforskriften § 7 er visse skip underlagt utvidet inspeksjon, som bl.a. særlig gjelder den generelle tilstanden på arbeids- og levevilkår om bord på skipet. Disse skipene skal notifisere sin ankomst på forhånd, jf. havnestatskontrollforskriften §§ 12 og 13.

I tillegg til Paris MOU finnes det i dag syv andre memorandumer med tilsvarende oppgaver. Det er imidlertid bare Paris MOU, Tokyo MOU og US Coast Guard (som strengt tatt ikke er et memorandum) som har særlig betydning.

5.5.5 Luganokonvensjonen

Norske domstolers jurisdiksjon var tidligere regulert i Convention on jurisdiction and the enforcement of judgments in civil and commercial matters, 1988 (Luganokonvensjonen). Luganokonvensjonen av 1988 ble gjennomført ved lov 8. januar 1993 nr. 21 om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker.

Luganokonvensjonen 1988 er erstattet av Luganokonvensjonen 2007. Konvensjonen av 2007 er gjennomført i norsk rett ved lov 19. juni 2009 nr. 79 om endringer i tvisteloven m.m. og om samtykke til ratifikasjon av Luganokonvensjonen 2007 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker, og er tatt inn i Norsk lovkommentar som vedlegg til tvisteloven.

Reglene i tvisteloven kap. 4 er gjennomgående søkt tilpasset Luganokonvensjonen og dens regler om verneting. Ved motstrid med reglene, vil Luganokonvensjonen gå foran i kraft av lex specialis, se Rt. 1996 s. 25. Inntil videre gjelder imidlertid konvensjonen av 1988 fortsatt i forhold til Island, se forskrift 16. oktober 2009 nr. 1280.

Luganokonvensjonen av 2007 er inngått mellom Norge, EU, Danmark, Sveits og Island. I likhet med Luganokonvensjonen av 1988 speiler 2007-konvensjonen de tilsvarende reglene om domsmyndighet, anerkjennelse og fullbyrdelse internt i EU, se nå rådsforordning 44/2001, gjerne omtalt som «Brussel I-forordningen». En viktig formell endring sammenlignet med Luganokonvensjonen av 1988 er at EU er part på vegne av medlemsstatene (unntatt Danmark), og at konvensjonen dermed gjelder mellom Norge og alle EU-land unntatt Danmark. Ettersom Danmark like fullt ønsker å delta i Luganokonvensjonen av 2007, har Danmark gått inn som egen traktatpart i Luganokonvensjonen av 2007.

Selv om det ikke fremgår uttrykkelig av noen artikkel, er det klart at konvensjonen bare gjelder for rettsforhold som har internasjonal tilknytning og ikke for rent interne rettsforhold. Det er imidlertid ikke nødvendig at rettsforholdet involverer to konvensjonsstater, også rettsforhold som omfatter en konvensjonsstat og et tredjeland er omfattet, jf. sak C-281/02 Owusu.

Hovedregelen i Luganokonvensjonen er at tvister som faller inn under konvensjonens virkeområde skal prøves i den konvensjonsstaten der saksøkte har sitt bosted, jf. art. 2.

For arbeidsavtaler finnes det en alternativ regel om at søksmål kan anlegges på det sted der arbeidstakeren vanligvis utfører sitt arbeid, eller dersom arbeidstakeren ikke vanligvis utfører sitt arbeid i noe enkelt land, det forretningssted som han ble ansatt fra. For individuelle arbeidsavtaler vil oppfyllelsesstedet være der arbeidstaker vanligvis utfører sitt arbeid, noe som normalt må innebære at flaggstaten er det sted hvor arbeidet anses utført, se EF-domstolens sak 18/02 premiss 44 og EF-domstolens sak C-37/00 hvor arbeid utført på faste eller flytende innretninger på vedkommende stats kontinentalsokkel i denne sammenheng regnes for å være utført på vedkommende stats territorium. Dette gir imidlertid begrenset veiledning for ansatte på skip. Dette innebærer at konvensjonen gir anvisning på at søksmål kan anlegges ved det sted sjømannen ble ansatt fra, dvs. rederiets hovedkontor i de fleste tilfeller. Dvs. at søksmål vil ha verneting i Norge hvis arbeidsgiveren har forretningssted her.

Fotnoter

1.

ILO-konvensjon nr. 71 (Seafarers’ Pensions Convention), nr. 108 (Seafarers’ Identity Documents Convention) og nr. 185 (Seafarers’ Identity Documents Convention, Revised) ble holdt utenfor fordi det ble antatt at noe annet kunne forhindre ratifikasjon av MLC.

2.

Ot.prp. nr. 70 (2007–2008) s. 6.

3.

St.prp. nr. 73 (2007–2008).

4.

Ot.prp. nr. 70 (2007–2008) s. 6.

5.

St.meld. nr. 30 (2007–2008) s. 1-2.

6.

Direktiv 75/129/EØF, senere endret ved direktiv 92/56/EØF.

7.

Rådsdirektiv 77/187/EØF, senere endret ved Rådsdirektiv 98/50/EF. De to direktivene er senere opphevet og avløst av Rådsdirektiv 2001/23/EF, som er et kodifiseringsdirektiv.

8.

Dalheim m.fl. (2008) s. 226.

9.

Dalheim m.fl. (2008) s. 226.

10.

Ot.prp. nr. 71 (1991–92) s. 19.

11.

Ot.prp. nr. 71 (1991–92) s. 19.

12.

Bl.a. i forhold til direktiv 2002/14/EF, se Ot.prp. nr. 85 (2005-2006) s. 10.

13.

Europaparlamentets og Rådets direktiv 1999/95/EF av 13. desember 1999.

14.

Direktiv 2009/13/EC of 16 February 2009 implementing the Agreement concluded by the European Community Shipowners’ Associations (ECSA) and the European Transport Workers’ Federation (ETF) on the Maritime Labour Convention, 2006, and amending Directive 1999/63/EC.

15.

St.prp. nr. 37 (1995–96).

16.

Dalheim m.fl. (2008) s. 309.

17.

Sjøfartsdirektoratets årsrapport 2010.
Til dokumentets forside