Prop. 115 L (2012–2013)

Lov om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven)

Til innholdsfortegnelse

15 Rederiets og skipsførerens omsorgsplikt

15.1 Gjeldende rett

Sjømannsloven har i §§ 27 til 31 og §§ 46 og 47 bestemmelser om de plikter rederiet og skipsføreren har overfor den som har sitt arbeid om bord i forbindelse med sykdom, skade og død og i forbindelse med at eiendeler tilhørende vedkommende blir skadet eller går tapt om bord eller blir etterlatt når vedkommende forlater skipet. Bestemmelsene er omfattende og svært detaljerte. I tillegg har skipssikkerhetsloven § 27 regler om legemidler og (rett til) behandling av syke, som supplerer reglene i sjømannsloven.

Arbeidsmiljøloven inneholder – naturlig nok – ikke tilsvarende bestemmelser. I MLC er det først og fremst regel 4.1 og 4.2 som er av interesse. Disse reglene inneholder bestemmelser om medisinsk behandling om bord og i land og om rederiets erstatningsansvar, og går på mange måter på tvers av den inndelingen vi finner i sjømannsloven og skipssikkerhetsloven.

Sjømannslovens bestemmelser legger i betydelig utstrekning omsorgsplikten ved en sjømanns sykdom og skade, og handlingsplikten ved en sjømanns død, på skipsføreren. Tilsvarende er skipsføreren pålagt ivaretakelsesplikten der sjømannen har etterlatt eiendeler om bord i det han forlater skipet.

15.2 Utvalgets forslag

Utvalget fremmer i NOU 2012: 18 kapittel 15 forslag om bestemmelser om rederiets og skipsførerens omsorgsplikter. Det vises til lovutkastet kap. 8.

Utvalget har lagt til grunn at hovedtrekkene i den gjeldende lovgivningen kan videreføres. Samtidig er det behov for en betydelig forenkling og en bedre strukturering av bestemmelsene.

Skipssikkerhetsloven betegner personer som er beskyttet av lovens regler som «den som har sitt arbeid om bord». Dette omfatter flere enn de som i dag faller inn under sjømannsloven. Utvalget har funnet det riktig å anvende det videre begrepet i dette kapitlet. De plikter kapitlet oppstiller, bør komme alle til gode som har sitt arbeid på skipet, uavhengig av om de er arbeidstakere eller ikke, og uansett om de ellers anses å falle utenfor lovens virkeområde, slik dette er beskrevet i § 1-2.

Siden både sjømannsloven og skipssikkerhetsloven i dag inneholder bestemmelser som gjelder behandling av syke, har utvalget vurdert om det er behov for en klarere grensegang mellom bestemmelsene, eventuelt om slike bestemmelser kan behandles samlet i én lov.

Utvalget er kommet til at den fordelingen som i dag er mellom lovene er hensiktsmessig og bør opprettholdes. Omsorgspliktene hører derfor hjemme i skipsarbeidsloven og ikke i skipssikkerhetsloven, se også NOU 2012: 18 punkt 7.9.1.

Samtidig vil utvalget foreslå at overskriften til ssl. § 27 endres, slik at det klart fremgår at bestemmelsen handler om retten (kompetansen) til å behandle syke og ikke om rederiets og skipsførerens plikt til å sørge for sykebehandling. Det er ikke nødvendig med noen endring av ssl. § 27 annet ledd, siden det der går klart frem at bestemmelsen bare omhandler retten til å behandle syke.

Utvalget drøfter problemer knyttet til ansvarsplasseringen og rettighetssubjekt.

Utvalget har funnet det uheldig at omsorgs- og handlingspliktene i første rekke legges på skipsføreren. I stedet bør de legges på vedkommendes arbeidsgiver eller på rederiet som driftsansvarlig for skipet. En annen ting er at skipsføreren bør ha en medvirkningsplikt, siden skipsføreren er om bord og dermed er den som ofte er nærmest til å handle i en akutt situasjon.

Når det gjelder spørsmålet om det er rederiet eller arbeidsgiveren som bør være ansvarlig for slike omsorgs- og handlingsplikter, finner utvalget at det bør være rederiet, som driftsansvarlig for skipet. Rederiet vil ha kommandomyndigheten over skipet og herunder instruksjonsmyndighet overfor skipsføreren. I tillegg kommer at de som har sitt arbeid om bord vil kunne ha forskjellige arbeidsgivere, og at det kan oppstå unødvendige komplikasjoner om flere arbeidsgivere skal involveres i forhold som knytter seg til skipets drift. Endelig kommer at arbeidsgiveren til den som har sitt arbeid om bord, ikke behøver å ha arbeidsgiveransvar og dermed instruksjonsmyndighet over skipsføreren.

Utvalget foreslår derfor – i tråd med hovedsystemet i skipssikkerhetsloven – at rederiet pålegges sørge for-plikten i disse situasjonene. Det betyr at rederiet både vil ha selve handlingsplikten og det økonomiske ansvaret som oppstår i forbindelse med gjennomføringen av denne plikten. Utvalget forutsetter likevel ikke at rederiet skal sitte med den endelige belastningen ved å gjennomføre sin sørge for-plikt. Rederiet er gitt hjemmel til å søke tilbake sine utlegg fra arbeidsgiveren til den som har sitt arbeid om bord, og som er blitt syk eller skadet, eller i verste fall er død. Om arbeidsgiveren for sin del skal sitte med den endelige belastningen avhenger av om det finnes offentlige trygdeordninger som gir dekning av slike utgifter. Utvalget har ikke funnet det nødvendig å kartlegge i hvilken utstrekning slike ordninger finnes i de land som er mest aktuelle. For norske arbeidsgivere vil folketrygden i betydelig utstrekning dekke utgifter som kan oppstå.

15.3 Høringsinstansenes syn

Det Norske Veritas registrerer at det i utkastet § 8-1 femte ledd gis hjemmel til forskrift om nærmere innhold og omfang av omsorgsplikten, men bemerker likevel at tannlege ikke er nevnt som del av forsvarlig sykepleie. Tannlege er eksplisitt nevnt i MLC.

Landsorganisasjonen i Norge støtter utvalgets forslag.

Norges Rederiforbund viser til at utvalget i utkastet § 8-4 pålegger rederiet et ubegrenset objektivt ansvar for eiendeler som skades eller går tapt. Rederiforbundet mener at det bør fastsettes et tak for hvor høy erstatning som kan kreves for den enkelte gjenstand eller totalt. Dette kan knyttes opp mot folketrygden grunnbeløp. Nærmere regler kan fastsettes i forskrift, men forutsetter at departementet får en forskriftshjemmel.

15.4 Departementets vurderinger

Departementet slutter seg til utvalgets forslag og begrunnelse. Etter utkastet til § 8-3 kan omkostninger som rederiet eller skipsfører pådrar seg i henhold til utkastet § 8-1 om omsorgsplikt ved sykdom eller skade, eller etter § 8-2 om omsorgsplikt ved dødsfall og begravelse, kreves dekket av arbeidsgiver. Departementet vil fremholde at dette gjelder kun i de tilfelle hvor det ikke er noe kontraktsforhold mellom arbeidsgiveren og rederiet slik denne er definert i utkastet § 2-3. I de tilfelle hvor det foreligger et kontraktsforhold mellom rederiet og arbeidsgiveren, kommer det an på avtalen mellom rederiet og arbeidsgiver om det skal være regressadgang. Poenget er at den som har rett til erstatning, alltid kan holde seg til rederiet.

Utkastet § 8-4 avløser sjml. § 47 som omhandler erstatning for tapte eiendeler. Denne bestemmelse hjemler adgang til fastsettelse av forskrifter. I henhold til forskrift av 3. februar 1986 nr. 241 er det en øvre grense for en erstatning på 2/3-deler av folketrygdens grunnbeløp i utenriksfart, og på halve grunnbeløpet i innenriksfart med mindre annet er fastsatt i tariffavtale. Dette ansvar kan i visse tilfelle lempes. For bøker, instrumenter og verktøy som vedkommende selv holder for utførelse av sin tjeneste om bord, skal ansvaret tilsvare verdien for nyanskaffelse.

Departementet finner at den regel som utvalget foreslår, gir størst fleksibilitet. Bestemmelsen tar sikte på at den erstatningsberettigede skal få dekket vanlige ting som det er naturlig å bringe med seg om bord. Dette er noe som vil endre seg over tid. Dersom man bringer med seg eiendeler som i seg selv er uvanlige eller som på grunn av sin verdi fremstår som uvanlig, vil det ofte være naturlig at vedkommende bærer risikoen selv. Vanlig datautstyr, fotoutstyr eller musikkinstrument vil som utgangspunkt være erstatningsberettiget. Det samme gjelder gjenstander som er kjøpt i utlandet og som det er vanlig å ta med hjem.

Kostbare smykker, klokker eller for eksempel en omfattende frimerkesamling er det ikke alltid naturlig at reder skal erstatte dette fullt ut. Skadelidtes krav kan således lempes ut fra gjenstandens art og verdi og ut fra skadelidtes eget forhold. Ut fra dette finner departementet ikke å kunne støtte Rederforbundets forslag. Departementet finner det ikke hensiktsmessig med en lovfestet beløpsgrense slik Rederiforbundet ønsker, men foreslår inntatt en hjemmel til å gi forskrifter om dette.

Departementet merker seg ved Det Norske Veritas’ bemerkning om at retten til tannlege ikke er nevnt. Det er naturlig at dette må vurderes i de forskrifter som blir utarbeidet i medhold av § 8-1 femte ledd.

Departementet viser for øvrig til utkastet §§ 8-1 til 8-5 merknadene til de enkelte bestemmelser.

Til dokumentets forside