Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 164 S (2012–2013)

Jordbruksoppgjøret 2013 – endringer i statsbudsjettet for 2013 m.m.

Til innholdsfortegnelse

3 Utviklingen i jordbruket

Dette kapitlet belyser utviklingen i jordbruket i forhold til de mål og retningslinjer Stortinget har fastsatt. For jordbrukere som selvstendige næringsdrivende er det mange forhold, også utenfor forhandlingene, som påvirker inntektene og den løpende tilpasningen det enkelte år. Næringen vil oppleve årlige svingninger, f.eks. av markedsmessig art, også under ellers stabile politiske rammer. Videre er jordbruket en kapitalintensiv næring med langsiktige tilpasninger. Derfor vil det ofte kunne ta flere år før en ser målbare resultater som følge av justeringer i politikk og virkemidler. På denne bakgrunn må virkninger av den løpende politikken og endringer i virkemiddelbruken, vurderes over tid. Videre bør utviklingen i jordbruket vurderes opp mot den helhetlige virkemiddelbruken.

Norsk landbruk består av om lag 180 000 landbrukseiendommer og om lag 45 000 jordbruksforetak. Utviklingen mellom gårdsbruk med ganske like muligheter, og fra det ene bygdesamfunnet til det andre, vil variere. Dette skyldes at bøndene, som private næringsdrivende, og deres familier treffer sine valg ut fra en helhetlig vurdering av hvilke muligheter landbruket kan by på, og hvilke andre muligheter som synes attraktive for den enkelte gårdbruker. Landbrukspolitikken må til enhver tid ta hensyn til kostnader og konkurransekraft, både for jordbruket og matindustrien. Alle ledd i verdikjeden er viktige for å oppnå et godt samlet resultat.

Grunnlagsmaterialet

Budsjettnemnda for jordbruket (BFJ) har som hovedoppgave å legge fram og bearbeide et grunnlagsmateriale for jordbruksoppgjøret. Materialet består av følgende tre rapporter:

  • Totalkalkylen for jordbruket: Jordbrukets totalregnskap og budsjett. Beregningene viser registrerte og normaliserte tall for inntekter, kostnader, arbeidsforbruk, vederlag til arbeid og kapital og vederlag til arbeid og egenkapital.

  • Referansebruksberegninger: Beregningene er basert på NILFs driftsgranskninger og brukes til å vurdere utslag av et oppgjør for ulike produksjoner, distrikter og bruksstørrelser.

  • Resultatkontrollen for gjennomføringen av landbrukspolitikken.

For mer utfyllende statistikk vises det til disse publikasjonene.

Inntektsutviklingen for jordbruket vurderes i avtalesammenheng med utgangspunkt i normaliserte regnskaper i Totalkalkylen, inkl. inntektsverdien av jordbruksfradraget ved ligningen. Totalkalkylen omfatter inntekter fra jord- og hagebruk, og inkluderer strukturendringer. Inntekter, kostnader og arbeidsforbruk knyttet til skogbruk og en del tilleggsnæringer er ikke med i Totalkalkylen, med unntak av kjøreinntekter der det er brukt maskiner som er kostnadsført i totalregnskapet. Totalkalkylen gir derfor ikke et fullstendig bilde av utviklingen i landbruksbefolkningens samlede næringsinntekter.

Totalkalkylen er et sektorregnskap for selvstendige næringsdrivende og kan ikke ha samme presisjonsnivå som lønnsstatistikk. Data på foretaksnivå viser at det er betydelig variasjon rundt gjennomsnittet, også innen produksjoner og mellom bruk med likeartede forhold og forutsetninger. I tillegg kan revisjon av dataserier med grunnlag i nye data og endring av beregningsprinsipper, gjøre at både beregnet inntektsnivå og inntektsutvikling endres mellom beregningsår. I årets beregninger har Budsjettnemnda justert tallserien for arbeidsforbruk med grunnlag i at Statistisk sentralbyrå har revidert serien mellom fulltellingene i 1999 og 2010. Videre har BFJ, med grunnlag i nytt datamateriale, justert opp investeringsserien for bygninger, skilt ut fastmontert teknisk utstyr og avskrevet denne med 10 pst., samt justert ned tallseriene for investeringer i maskiner. Nemnda har også justert opp hestetallet og tallserien for veterinærkostnader. Samlet utslag av disse endringene er relativt små.

Premissgrunnlaget og rapportering

I april 2012 behandlet Stortinget Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords, på grunnlag av Innst. 234 S (2011–2012). Meld. St. 9 vil danne premissgrunnlaget for utformingen av landbrukspolitikken i årene fremover og definerer fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: (1) Matsikkerhet, (2) Landbruk over hele landet, (3) Økt verdiskaping og (4) Bærekraftig landbruk.

Som en oppfølging av Meld St. 9 arbeider departementet med å videreutvikle mål- og resultatrapporteringssystemet. Resultatrapporteringen i dette kapitlet er organisert etter hovedmålene i meldingen. Flere resultatindikatorer er relevante for flere mål og det må gjøres løpende avveininger mellom kryssende hensyn. Det er derfor fortsatt nødvendig å gjøre en samlet vurdering av utviklingen i næringen. Utformingen av virkemidler og forvaltningen av dem må skje gjennom en organisering med god styring og kontroll, der målretting og forenkling av virkemidlene også er viktig.

3.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon

Meld. St. 9 sier følgende om produksjonsmål for jordbruket:

«Regjeringen vil, innenfor de gitte handelspolitiske rammer, legge til rette for økt produksjon av jordbruksvarer som det er naturgitt grunnlag for og som markedet etterspør, slik at selvforsyningsgraden kan opprettholdes om lag på dagens nivå.»

I Innst. 234 S (2011–2012) sier komiteen:

«Komiteen er enig i at vi i Norge må utnytte våre ressurser og legge til rette for mest mulig produksjon av de landbruksvarene vi har forutsetninger for å produsere nasjonalt.»

3.1.1 Produksjons- og markedsutvikling

Det siste tiåret har det samlede produksjonsvolumet i jordbruket økt med ca. 2,5 pst. Produksjonen av husdyrprodukter har økt med om lag 6,5 pst., mens produksjonen av planteprodukter har falt med 7 pst.

Det er særlig det kraftfôrbaserte husdyrholdet som har økt, herunder fjørfekjøtt med 85 pst. i perioden, jf. figur 3.1. For det grovfôrbaserte husdyrholdet er det bare produksjonen av kumelk som har økt, med om lag 1 pst. Produksjonen av storfekjøtt, sau og geitemelk er redusert med mellom 6 og 8,5 pst.

Produksjonen har også falt det siste tiåret for korn, frukt, poteter, bær og blomster. For korn skyldes produksjonsreduksjonen både redusert areal og svak avlingsutvikling. Produksjonen av grønnsaker har økt med 7 pst., mens fruktproduksjonen er redusert med 6 ½ pst. I grøntsektoren har markedsforholdene vært ustabile både p.g.a. nasjonale forhold og importkonkurranse. Målprisene oppnås i varierende grad. Redusert produksjon av blomster skyldes særlig at snittblomster mister markedsandeler til import. Samlet sett er det markedsmuligheter for økt planteproduksjon.

Figur 3.1 Endring i produksjonsvolum fra 2004 til 2013, iflg. normalisert regnskap.

Figur 3.1 Endring i produksjonsvolum fra 2004 til 2013, iflg. normalisert regnskap.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Det er jordbrukets økonomiske ansvar å holde råvaremarkedene i balanse. Tilbudsoverskudd gir økt omsetningsavgift og lavere prisuttak i markedet enn det jordbruksavtalen gir grunnlag for. Det er stor variasjon i markedsbalansen mellom de ulike sektorene. For storfekjøtt, korn og i grøntsektoren er det udekkede markedsmuligheter for norskprodusert vare. For egg og særlig for svin har det vært økende markedsoverskudd de siste årene. For 2013 har Budsjettnemnda beregnet et brutto pristap som følge av overproduksjon på 100 mill. kroner for egg og 315 mill. kroner for svinekjøtt. Fra 2011 til 2013 er det beregnet at brutto pristap vil øke med om lag 280 mill. kroner. For melk er omsetningsavgiften for 2013 7 øre høyere enn i 2012, bl.a. knyttet til proteinoverskudd som følge av manglende samsvar mellom tilbud og etterspørsel etter melkefett og -protein.

Selvforsyningsgraden beskriver hjemmemarkedsandelen målt på energibasis. Selvforsyningsgraden for varer produsert i jordbruket, varierer en del med værforholdene, og har ligget på 46-47 pst. det siste tiåret. Fra 2006 til 2012 ble den redusert fra 52 til 47 pst. Den er gjennomgående høy for husdyrprodukter, og klart lavere, og fallende, for planteprodukter.

Av det totale fôrbehovet utgjør kraftfôr nå 46 pst. Det resterende fôrbehovet dekkes i hovedsak med grovfôr. Andelen kraftfôr har økt med 5 prosentpoeng siden 2006, iflg. Budsjettnemndas fôrregnskap. Det skyldes både at antallet grovfôrdyr er redusert, økt produksjon av svin, fjørfe og egg, økt kraftfôrandel i melkeproduksjonen og år med dårlige fôravlinger. De siste årene har om lag 1/3 av råvarene til kraftfôr blitt importert, men importandelen har vært økende. I 2012 var importen om lag 45 pst. av råvarene i kraftfôret, bl.a. som følge av økt kraftfôrbruk og dårlige avlinger både for grovfôr og fôrkorn. Av det totale fôrbehovet (grovfôr og kraftfôr) var 20 pst. importerte råvarer i 2012. Bruken av norsk korn i kraftfôr avhenger av værforholdene. Krav til energi- og proteininnhold i kraftfôret gjør at andelen karbohydrater reduseres. Om lag 11 pst. av kraftfôret er importert soya, som særlig brukes i kraftfôr til drøvtyggere. Tabell 3.1 viser norskandelen for de tre hovedbestanddelene i kraftfôr. Norskandelen er særlig redusert for fett- og proteinfraksjonen, som bl.a. henger sammen med forbud mot bruk av kjøttbeinmel og fiskemel.

Tabell 3.1 Norsk andel av råvarer i kraftfôr til husdyr. Prosent

1997

2000

2003

2006

2010

2011

2012

Karbohydrat

77

82

78

78

77

78

68

Fett

100

87

72

61

50

52

41

Protein

49

37

17

13

17

6

7

Totalt

73

75

67

67

65

62

55

Kraftfôr, 1000 tonn

1 715

1 581

1 678

1 709

1 817

1 822

1 924

Kilde: Statens landbruksforvaltning

3.2 Landbruk over hele landet

Meld. St. 9 angir at:

«Det skal legges til rette for landbruk over hele landet med sikte på matproduksjon, verdiskaping, bosetting, sysselsetting og ivaretakelse av kulturlandskap.»

I Innst. S 234 (2011-2012) heter det:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, ser det som positivt at det i meldingen legges opp til å ta hele landet i bruk, og at det skal legges til rette for økt matproduksjon basert på norske ressurser, som grovfôr og beite. Vi skal også i fremtiden ha et mangfold av gårdsbruk i Norge, med en variert bruksstruktur, og landbruk over hele landet.»

I de siste års jordbruksoppgjør er det gitt sterk prioritet til de grasbaserte produksjoner i distriktene. Landbrukspolitikken skal motvirke effekten av betydelige og tunge økonomiske og samfunnsmessige trender, og departementet har i mange år rapportert til Stortinget om grader av manglende måloppnåelse i noen områder av landet. En sammenligning med f.eks. Sverige kan likevel illustrere positive resultater av politikken i Norge på dette området.

Produktivitetsutviklingen i jordbruket har i mange år vært større enn i andre næringer som følge av økt avling og ytelse per enhet, og gjennom redusert arbeidsinnsats som følge av teknologiske forbedringer og strukturendringer etc. Når markedet i hovedsak er avgrenset til innenlands forbruk, betyr det at samlet sysselsetting går ned. Regjeringen legger stor vekt på å stimulere til å utvikle bygdenæringer.

Måloppnåelsen for landbruk over hele landet belyses gjennom følgende parametere:

  • arealutvikling og -fordeling

  • geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

  • nærings- og bygdeutvikling, inkl. likestilling og rekruttering

3.2.1 Arealutvikling og -fordeling

I perioden 1979–1999 økte det registrerte jordbruksarealet med 8,2 pst. I perioden 1999–2012 er det estimert en reduksjon i totalt jordbruksareal på ca. 4 pst., jf. tabell 3.2. Registrert totalareal var på sitt høyeste i 1998. Nedgangen i jordbruksareal skyldes i all hovedsak reduksjon i arealet med åpen åker og hage.

Fra 2005 har nytt digitalt kartgrunnlag vært tatt i bruk som kontrollgrunnlag ved søknad om produksjonstilskudd. Tall fra Statens landbruksforvaltning (SLF) viser at arealmålingene fra nytt kartverk i perioden 2005–2012 innebar en engangsreduksjon i arealet på 3 pst. i gjennomsnitt i de kommunene hvor kartverket ble tatt i bruk. For øvrige kommuner var nedgangen 0,1 pst. i gjennomsnitt per år. Effekten av nytt kartverk kan både skyldes mer nøyaktige målinger og at endringer som har skjedd over tid først fanges opp når nytt kartverk tas i bruk.

Tabell 3.2 Utviklingen i jordbruksareal, 1000 dekar

1979

1989

1999

2005

2010

2011

2012*

Endring 1999-2012

Åker og hage

4 147

4 430

3 995

3 804

3 536

3 476

3 429

-14 %

Fulldyrket eng og beite

4 211

4 384

4 877

4 858

4 765

4 747

4 727

-3 %

Sum fulldyrket jord

8 358

8 814

8 872

8 662

8 301

8 223

8 156

-8 %

Annen eng og beite

1 239

1 095

1 511

1 692

1 758

1 766

1 761

17 %

Jordbruksareal i drift i alt

9 597

9 909

10 383

10 354

10 059

9 989

9 917

-4 %

Jordbruksareal i daa/innbygger

2,36

2,35

2,34

2,25

2,07

2,03

1,99

-12 %

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Reduksjonen i totalt jordbruksareal i drift fra 1999 til 2012 har først og fremst skjedd på Vestlandet, i Agder-fylkene og i Nord-Norge, som har hatt en reduksjon på mellom 6 og 11 pst. I alle landsdeler reduseres totalt jordbruksareal, med unntak av Rogaland, som har en økning på 14 pst.

3.2.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk

Når det gjelder produksjonsutviklingen fra 2006 til 2012, er hovedbildet at økningen i produksjoner med vekst kommer i mer sentrale områder, mens produksjonen for øvrig er stabil. Den sterke produksjonsøkningen av kylling har først og fremst kommet i Trøndelag, i Rogaland og på Østlandet. Det har imidlertid også vært vekst i kyllingproduksjonen i områder med mindre produksjon. Veksten i grønnsaker på friland har kommet på Østlandet. Veksten i svinekjøttproduksjonen har i størst grad kommet i Rogaland.

For de grasbaserte produksjonene har produksjonen vært mer stabil det siste tiåret og det har vært relativt små endringer i den geografiske produksjonsfordelingen etter sentrum/ periferiinndelingen.

Rogaland og Østlandet har hatt en reduksjon i arbeidsforbruket siden 1999 på henholdsvis 28 og 31 pst., mens reduksjonen for øvrige landsdeler har vært fra 38 til 42 pst. At Trøndelag er på linje med øvrige landsdeler, målt med denne indikatoren, kan skyldes at den arbeidskrevende melkeproduksjonen utgjør en stor andel i Trøndelag og at det har skjedd betydelige strukturendringer det siste tiåret.

Endringene i melkeproduksjonen påvirker også fordelingen av arbeidsforbruket inndelt etter virkeområdet for de distriktspolitiske virkemidlene. Til tross for omfattede bruk av virkemidler har reduksjonen i registrert arbeidsforbruk i jordbruket det siste tiåret vært minst utenfor virkeområdet (31 pst. i sone 1), mens reduksjonen i alle de tre øvrige sonene har vært henholdsvis 39, 38 og 37 pst. Figur 3.2 viser andelen av arbeidsforbruket i jordbruket som foregikk innenfor de ulike sonene i 1999 og 2010.

Figur 3.2 Andel av totalt arbeidsforbruk i jordbruket i sonene for distriktspolitiske virkemidler i 1999 og 2010.

Figur 3.2 Andel av totalt arbeidsforbruk i jordbruket i sonene for distriktspolitiske virkemidler i 1999 og 2010.

3.2.3 Nærings- og bygdeutvikling

Jordbruksavtalen finansierer en rekke virkemidler som skal bidra til næringsutvikling i landbruket. Midlene er vesentlige for å nå målsettingen om å opprettholde et levende landbruk over hele landet. Meld. St. 9 har særskilt oppmerksomhet på behovet for investeringer i landbruket og for et løft for bygdenæringer. Landbruks- og matdepartementets strategi Ta landet i bruk! har fram til 2012 vært førende for arbeidet med landbruksbasert næringsutvikling.

Alle fylker har i tillegg en egen regional strategi for næringsutvikling som tilpasser virkemiddelbruken til de mest aktuelle utfordringene i regionen. De regionale strategiene er utarbeidet av det regionale partnerskapet bestående av fylkesmannen, Innovasjon Norge, fylkeskommunen, landbrukets organisasjoner, og kommunene med flere. Fra 2013 forvaltes en større andel av næringsutviklingsmidlene regionalt, og det er opprettet Regionale bygdeutviklingsprogram.

Det er fremdeles stor etterspørsel etter investeringsvirkemidler i landbruket. Mange av søknadene gjelder midler til oppgradering av eksisterende driftsapparat for å imøtekomme nye krav til driftsbygninger, miljøhensyn og dyrevelferd, eller for å effektivisere driften. Det er også stor etterspørsel etter midler til utvikling av bygdenæringer.

3.2.3.1 Stiftelsen Matmerk

Stiftelsen Matmerk har som formål å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon og å skape preferanse for norskprodusert mat. Det skjer gjennom arbeid med kvalitetsstyring, kompetanse og synliggjøring av norske konkurransefortrinn og opprinnelse overfor matprodusenter, handel og forbrukere. Stiftelsen har i oppgave å administrere og videreutvikle Kvalitetssystem i landbruket (KSL), godkjennings- og merkeordningen for Inn på tunet, merkeordningene Nyt Norge, Beskyttede betegnelser og Spesialitet, Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL), samt generisk markedsføring av økologisk mat. Stiftelsen har også en viktig oppgave gjennom å bidra til profilering og markedsadgang for norske matspesialiteter.

Kvalitetssystem i landbruket (KSL)

Formålet med KSL er å dokumentere for forbrukerne, varekjedene og myndighetene hvordan produksjonen på norske gårdsbruk foregår, og å være et styrings- og kvalitetssystem for den enkelte bonde. I 2012 ble det gjennomført om lag 4 500 eksterne revisjoner. Bondeweben ble lansert og bidrar til en tydeliggjøring av egenrevisjon m.m. KSL-standarden er revidert.

Inn på tunet

Matmerks ansvar for Inn på tunet omfatter fra 2012 drift av godkjenningsordningen og viderutvikling av KSL-standarden. Det er etablert en fylkes- og temavis tilbyderoversikt basert på godkjente og innmeldte Inn på tunet-tilbydere registrert i KSL-systemet. Ved utgangen av første halvår 2013 vil 520 tilbydere være enten godkjente eller under godkjenning etter KSL-standard 11. Den nye godkjenningsordningen vil gi bedre statistikk om aktive tilbydere og ulike typer tilbud som gis. Matmerk har opprettet en egen faggruppe for Inn på tunet som skal bistå i det generelle utviklings- og kommunikasjonsarbeidet.

Utvikling av merkeordningen Nyt Norge

Merkeordningen ble lansert i 2009 og er et viktig virkemiddel i konkurransestrategien for norsk matproduksjon. I 2012 har arbeidet vært konsentrert omkring tre hovedområder; øke oppslutningen om Nyt Norge gjennom flere produkter og virksomheter, markedsføring overfor forbruker og søknadsbehandling/revisjon/utvikling. Ved utgangen av 2012 er det godkjent 1 700 Nyt Norge-produkter fra i alt 38 godkjente virksomheter. Med unntak av kornsektoren, er alle kategoriene representert med merkede produkter i butikk. Markedsføringen av merkeordningen viser gode resultater i form av høy merkekjennskap og positive holdninger til å kjøpe norsk mat.

Merkeordningen Beskyttede betegnelser

Beskyttede betegnelser er en offentlig merkeordning som gir mulighet til å lovbeskytte matspesialiteter som har spesiell geografisk opprinnelse, tradisjon og/eller særpreg. Totalt har 23 norske produkter slik godkjenning. I 2012 fikk seks nye produktbetegnelser beskyttelse, hvorav to var italienske og fire norske. Fenalår fra Norge er det største av de norske produktene med slik beskyttelse.

Merkeordningen Spesialitet

Ved utgangen av 2012 var 210 produkter godkjent for bruk av Spesialitetmerket. 15 nye produkter og en ny virksomhet ble godkjent. Et prioritert område i 2012 har vært å utarbeide nytt kravsett for merket, nytt revisjonsinnhold og –rutiner, samt etablere nytt fagutvalg og ny logo.

Kompetanseutviklingsprogrammet i landbruket (KIL)

Formålet med KIL er å bidra til kompetanseutvikling for yrkesutøvere innen landbruket og i bygdenæringene. Midlene skal bl.a. bidra til å utvikle nye kompetansegivende tilbud og til videreføring og videreutvikling av eksisterende kompetansegivende tilbud. KIL ble evaluert av Landbrukets utredningskontor i 2012. Evalueringen konkluderer med at målene for ordningen i stor grad oppfylles. Det er utviklet gode og relevante tilbud og mange av dem er tilgjengelige for et stort antall produsenter. Evaluator mener imidlertid at ressursene kan utnyttes bedre dersom man kan treffe enda bedre på hvilke prosjekter som får støtte, og peker på en del tiltak som kan bidra til dette. Blant annet mener evaluator at kriteriene «varige tilbud» og «landsdekkende tilbud» bør vektlegges sterkere. Programmet har ikke skapt noen større arena der de ulike aktørene som jobber med kompetanseutvikling kan møtes. Evaluator foreslår bl.a. å etablere et årlig seminar eller konferanse for å bidra til dette. Når det gjelder kurs for avløsere konkluderer evaluator med at ordningen fungerer i tråd med hensikten.

I 2012 ble 14 søknader om støtte innvilget. Til sammen ble det gitt tilsagn om tilskudd på omkring 4,8 mill. kroner.

3.2.3.2 Rekruttering, likestilling, utdanning og kompetanse

Landbruks- og matdepartementet har i Strategi for likestilling i landbrukssektoren fra 2007 satt mål om 40 pst. kvinnelig representasjon når det gjelder eierandel, næringsutøving og deltagelse i styrende organ i landbrukssektoren. Handlingsplan for meir entreprenørskap blant kvinner fra 2008 er en felles satsing fra sju departement, herunder Landbruks- og matdepartementet.

Kvinner eier i dag 25 pst. av alle landbrukseiendommer, og andelen kvinnelige aktive brukere er 14 pst. Kvinner driver og eier ofte de mindre gårdsbrukene. Flere av samvirkeorganisasjonene har nådd målet om minst 40 pst. representasjon av hvert kjønn i sine styrer.

Andelen BU-midler til kvinner de siste årene er økende. Tilsagn fra BU-midlene registreres som kvinnerettet når bl.a. kvinner er med på å starte, eller er medeier i, egen virksomhet/eiendom hvor prosjektet gjennomføres. I 2012 var kvinneandelen på 52 pst. for BU-midlene totalt. For tradisjonelt landbruk er kvinneandelen av innvilget beløp på 46 pst. For bygdenæringer har kvinneandelen av innvilget beløp økt fra 70 pst. i 2011 til 76 pst. i 2012. For etablererstipend er kvinneandelen av bevilget beløp på hele 84 pst. Størst økning i kvinneandelen innenfor BU-midlene ser vi for tilskudd til bedriftsutvikling (fra 51 pst. i 2011 til 83 pst. i 2012), og tilskudd til generasjonsskifte innenfor bygdenæringer (fra 70 pst. i 2011 til 93 pst. i 2012). Det vises til tabell 3.4 for fordelingen av innvilgning til investeringer og andel til kvinner i 2012.

Undersøkelser gjennomført av Bygdeforskning (Trender i norsk landbruk) viser en forholdsvis høy kvinneandel i bygdenæringer som Inn på tunet, gårdsturisme/grønt reiseliv, samt innen økologisk drift.

Som en del av satsingen for å rekruttere ungdom inn i næringen ble det i jordbruksoppgjøret for 2010 satt av 4,5 mill. kroner til et treårig nasjonalt prosjekt «Velg landbruk». Prosjektet avsluttes i 2014. Prosjektet skal arbeide for å styrke rekrutteringen til landbruksutdanning på alle nivå. Prosjektansvar og -sekretariat er lagt til Norges Bondelag.

Matindustriens kompetanseprosjekt FEED er et samarbeid mellom NHO Mat og Landbruk, NHO Mat og Drikke, og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN), for å styrke kompetanse- og rekrutteringsgrunnlaget til matindustrien gjennom kompetanseutvikling og profilering. Prosjektet har etablert et samarbeid med 13 større referansebedrifter fra matindustrien. Landbruks- og matdepartementet har støttet prosjektet med 4,5 mill. kroner over en treårsperiode fra sentrale BU-midler. 2012 var siste år med bevilgning til prosjektet, som avsluttes i 2013. Prosjektet har gjennomført en kartlegging av kompetansen i matindustrien og har funnet at den største utfordringen er underdekning av fagarbeidere. Industriell produksjonskompetanse er faget med størst rekrutteringsutfordringer i tillegg til kjøttfagene. Matindustrien har behov for å bygge bedre omdømme blant unge. Det er derfor gjennomført og prøvet ut ulike rekrutteringskampanjer på ungdomskoler i nært samarbeid med lokale bedrifter. Det er også utviklet kampanjer på sosiale medier og nettsiden www.jobbimatbransjen.no.

Landbruks- og matministerens ungdomsråd startet sitt arbeid i 2012 og legger fram sin rapport i 2013. Ungdomsrådet skal gi råd om hva ungdom i landbruket legger vekt på i sitt yrkesvalg, og jobber etter mandat gitt av Landbruks- og matministeren.

Som en oppfølging av Meld. St. 9. (2011–2012), har departementet påbegynt arbeidet med en evaluering av landbruks- og gartnerutdanningen på videregående nivå, og kartlegging av fagskoletilbud i landbruks- og matfag på fagskolenivå. Evalueringen er planlagt gjennomført i løpet av 2013.

Fylkesvise midler til rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket

Fylkeskommunene er tildelt 20 mill. kroner til arbeid med rekruttering, likestilling og kompetanseheving i landbruket. Ordningen skal tilpasses regionale utfordringer på området innen både tradisjonelt landbruk og bygdenæringer. Fylkesvis fordeling av midlene er basert på samme fordelingsnøkkel som de fylkesvise bygdeutviklingsmidlene.

Midlene er forvaltet med bakgrunn i regionale strategier for landbruksbasert næringsutvikling, og fylkeskommunenes øvrige strategi- og plandokumenter på området. Enkelte fylker har utarbeidet egne strategier og handlingsplaner for bruken av midlene regionalt.

I 2012 er tilskuddsmidlene hovedsakelig benyttet til kompetansehevende kurs og tiltak av kortere varighet. Det er også tildelt midler til tiltak med formål om å øke rekrutteringen til næringen og til videregående opplæring og voksenopplæring innenfor landbruksfag. Det har vært fylkesovergripende samarbeid om flere prosjekter. Tildeling av midler er forankret politisk i fylkene etter prosesser der nærings- og interesseorganisasjoner og fylkesmannen har vært rådgivende.

3.2.3.3 HMS i landbruket

Ulykker og skader i landbruket medfører store personlige belastninger og påfører både næringen og samfunnet store kostnader. Arbeidsgrupperapporten Helse, miljø og sikkerhet i landbruket – organisering og arbeidsformer fra 2010 ligger til grunn for arbeidet med HMS i landbruket. Nasjonalt samarbeidsforum for HMS i landbruket ble opprettet i 2010 og møtes minst to ganger i året, under ledelse av Landbruks- og matministeren. Styret for forskningsmidler over jordbruksavtalen har innvilget 5,6 mill. kroner over fire år (2011–2014) til forskningsprosjektet Sikkerhetskultur, arbeidshelse og ulykker i norsk landbruk – situasjonsbeskrivelse og framtidige utfordringer.

Landbrukets HMS-tjeneste tilbyr rådgiving i form av kurs, krisebistand og tilleggstjenester. Det ble bevilget 14 mill. kroner til Landbrukets HMS-tjeneste i 2012. Under jordbruksoppgjøret 2012 ble det i tillegg avsatt 1 mill. kroner til en toårig kampanje om HMS, Trygghet og helse i landbruket. Kampanjen startet i juni 2012. Det er blitt gjennomført en rekke fagarrangementer innenfor temaene trygg bruk av traktor, sikrere håndtering av store dyr, brann og brannsikring, reduksjon av støveksponering, reduksjon av fallfarer og sikkerhet i skogen.

3.2.3.4 Lokalmatprogrammet

Lokalmatprogrammet skal øke verdiskapingen for primærleddet, øke kunnskapen om lokalmat og regionale konkurransefortrinn og bidra til økt vektlegging av kvalitet. Programmet består i hovedsak av ordningene mobilisering og bedriftsutvikling, kompetansetiltak og omdømmetiltak. Budsjettrammen for programmet var på 75 mill. kroner i 2012.

Det ble søkt om 116 mill. kroner i støtte fra programmet i 2012. Det ble innvilget 75 mill. kroner til 165 prosjekter. Etterspørselen fra bedriftene har fortsatt å øke også i 2012. Det var mange relativt små prosjekter, av typen forundersøkelser og markedsundersøkelser. Flere av disse gir grunnlag for større vekstprosjekter og/eller produsentsammenslutninger.

Innovasjon Norges Kundeeffektundersøkelse viser gjennomgående gode resultater for programmets brukere. Programmet oppgis å ha svært høy addisjonalitet, dvs. at programmet anses å ha vært utløsende for at prosjektene har blitt realisert. Et stort flertall av de spurte bedriftene oppgir at tjenesten som tilbys har middels eller høy addisjonalitet. Effekten med hensyn til samarbeid er spesielt god. Effekten på innovasjon og omsetningsøkning ligger godt over gjennomsnittet for Innovasjon Norges programmer.

Omdømmesatsingen

Det ble satt av totalt 18 mill. til ulike omdømmetiltak over Lokalmatprogrammet i 2012. Midlene forvaltes dels av Innovasjon Norge og dels av Landbruks- og matdepartementet, hvorav departementet forvaltet om lag 5 mill. kroner. Midlene brukes til å synliggjøre og profilere norske råvarer og matkultur nasjonalt og internasjonalt med sikte på å styrke omdømmet til norsk mat og landbruk. I tillegg stimulerer midlene til ny næringsutvikling på mat- og reiselivsområdet.

Matstreif på Rådhusplassen og deltagelsen på Internationale Grüne Woche (IGW) i Berlin er de to viktigste omdømmeprosjektene i programmet. Gjennom Matstreif profileres lokmalmatprodusenter fra hele landet på Rådhusplassen i Oslo. IGW er et samarbeid mellom Landbruks- og matdepartementet og Innovasjon Norge, der også Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet, Samferdselsdepartementet og Utenriksdepartementet bidrar. Evalueringene av satsingen viser at den har god effekt både i form av norgesprofilering, utvikling av samarbeidsrelasjoner og bedriftsutvikling. I 2013 vil det bli gjennomført en evaluering der langtidseffektene av satsingen skal vurderes.

Av midlene departementet forvaltet i 2012 ble det utover dette gitt støtte til Måltidets Hus/NCE Culinology i Stavanger, til delfinansiering av den landsomfattende konkurransen Det norske måltid, samt støtte til en rekke mindre prosjekter. Fra 2013 er programmet slått sammen med Utviklingsprogrammet for grønt reiseliv og Utviklingsprogrammet for innlandsfisk i det nye Utviklingsprogram for lokalmat og grønt reiseliv.

3.2.3.5 Fylkesvise bygdeutviklingsmidler (BU-midlene)

De fylkesvise BU-midlene har et todelt formål. De skal bidra både til utvikling av ny næringsvirksomhet på landbrukseiendommen, og til utvikling og modernisering av det tradisjonelle landbruket.

Forvaltningsansvaret er delt mellom Innovasjon Norge og fylkesmannen på regionalt nivå. Det er Innovasjon Norge som forvalter de bedriftsrettede midlene, og fylkesmannen som forvalter de øvrige midlene til utviklings- og tilretteleggingstiltak. Midlene forvaltes i henhold til forskrift om midler til bygdeutvikling, og regionale strategier ligger til grunn for prioriteringen av midlene.

For 2012 ble fylkene tildelt til sammen 473 mill. kroner i BU-midler ekskl. rentestøtte og administrasjonskostnader. Tabell 3.3 gir en oversikt over de fylkesvise BU-midlene i 2012. Som det framgår av tabellen, er ordningen med lokal forvaltning av BU-midler i Valdres og Nord-Gudbrandsdal finansiert innenfor rammen for fylkesvise BU-midler. I 2012 innvilget Innovasjon Norge støtte til 1 348 søknader, som omfattet 1 399 bedriftsrettede tiltak og 1 990 tilsagn. Avslagsprosenten hos Innovasjon Norge i 2012 for landet totalt var på 8 pst. og utgjør 111 søknader. Det blir imidlertid foretatt en betydelig siling av prosjekter på kommunenivå for å utnytte de begrensede rammene best mulig.

Tabell 3.3 Fylkesvise BU-midler (ekskl. adm. kostnader og rentestøtte), mill. kroner

Innvilgningsramme 2012

Innvilget 20121

Budsjett 2013

Innovasjon Norge: Bedriftsrettede tiltak

399,4

430,1

457,5

Lokal forvaltning BU-midler2

15,6

16,5

16,5

Fylkesmannen: Utviklings-/tilretteleggingstiltak

58,0

64,5

58,0

Totalt

473,0

511,1

532,0

1 Faktisk innvilget er høyere enn innvilgningsramme pga. overføring av ubrukte midler fra tidligere år.

2 Gjelder regionrådene i Valdres og Nord-Gudbrandsdalen, og både bedriftsrettede tiltak og utviklings- og tilretteleggingstiltak.

Investeringsstøtte til tradisjonelt jord- og hagebruk skal avpasses de nasjonale markedsforholdene. Av de 1 990 innvilgede tilsagnene i 2012, ble det innvilget 1 440 tilsagn om tilskudd, rentestøtte og risikolån til investeringer i det tradisjonelle landbruket. Hoveddelen av tilsagnene går til bygningsinvesteringer. Antall tilsagn er en del lavere enn i 2011, men innvilget beløp er om lag det samme. Ved slike investeringer foretas det ofte en betydelig modernisering av driften på eiendommene. Dette vil ofte være en forutsetning for at foretakene kan fortsette å gi arbeid og inntekt for en ny generasjon, samt imøtekomme krav til dyrevelferd og miljøhensyn. En slik modernisering fører vanligvis til at arbeidsforbruket blir redusert per produsert enhet og at arbeidstid frigjøres.

I tilknytning til etablering av bygdenæringer i landbruket er det en klar politisk målsetting at BU-midlene skal bidra til økt sysselsetting og etablering av nye, lønnsomme arbeidsplasser. Innovasjon Norges rapport om fylkenes bruk av bygdeutviklingsmidler i 2012 anslår en sysselsettingsvekst på omlag 450 årsverk, basert på søkernes forventninger. Gjennomsnittlig forventet sysselsettingseffekt per innvilget søknad har gått opp fra 1,27 årsverk i 2011 til 1,42 årsverk i 2012. Antall arbeidsplasser vil som oftest være større enn antall årsverk.

Fylkesmannen har i 2012 innvilget BU-midler til 574 utviklings- og tilretteleggingstiltak. Utviklings- og tilretteleggingstiltak omfatter mange ulike tiltak, som næringsutviklings- og mobiliseringsprosjekter, reiseliv og opplevelsesproduksjon, rekrutteringstiltak, tiltak for økt matproduksjon, Inn på tunet, økologisk landbruk, skogbruk, bioenergi, praktikantordningen m.v. En stor andel av midlene går til utviklingsprosjekt innenfor det tradisjonelle landbruket. Midlene inngår ofte som en del av landbrukets bidrag til regionale utviklingsprosjekt initiert av andre regionale utviklingsaktører. En kartlegging av midlene fra 2010 gjort av Landbruks- og matdepartementet, viser at midlene i stor grad blir brukt i partnerskap og samfinansiering med andre lokale og regionale aktører. Kartleggingen viste også at midlene har en utløsende effekt på andre regionale utviklingsmidler som kommer landbruket til gode.

BU-midlene skal legge til rette for økt deltakelse fra det underrepresenterte kjønn i landbruket. Tabell 3.4 viser fordelingen av midler fordelt på ulike formål, og viser at en betydelig andel av tilsagnene ble gitt til kvinner. Kvinneandelen av innvilget beløp har økt i 2012 både innenfor tradisjonelt landbruk og innenfor bygdenæringer, med henholdsvis 4 pst. og 6 pst. sammenliknet med 2011. Det vises for øvrig til kapittel 3.2.3.2 for ytterligere omtale.

Tabell 3.4 Fylkesvise bedriftsrettede BU-midler ekskl. rentestøtte. Fordeling av innvilgning til investeringer og andel til kvinner, 2012.

Ordning

Innvilget i mill. kroner

Kvinneandel av midlene i %

Investeringer, tradisjonelt landbruk

312,7

45

Investeringer, bygdenæringer

44,7

76

Investeringer, lokal forvaltning av BU-midler1

14,7

34

1 Gjelder regionrådene i Valdres og Nord-Gudbrandsdalen, både tradisjonelt landbruk og bygdenæringer. Tallet for innvilget 2012 fra Nord-Gudbrandsdal regionråd gjelder bedriftsrettede tilskudd totalt, og ikke bare til investeringer.

Innovasjon Norge har målt den distriktspolitiske innretningen av BU-midlene ved å registrere hvor stor andel av innvilget beløp som har gått til foretak lokalisert innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. I 2012 gikk 72 pst. av BU-midlene til tiltak innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Av midlene til tradisjonelt jord- og hagebruk er tildelingen til foretak i kommuner med distriktspolitisk status 73 pst. Nivået på innvilget beløp innenfor det distriktspolitiske virkeområdet er relativt stabilt, men har økt noe fra 2011.

Rentestøtte

Ordningen med rentestøtte er en del av BU-ordningen, og reguleres av forskrift om midler til bygdeutvikling. Støtten innvilges i forkant av investeringen og utbetales hvert halvår fra investeringen er ferdigstilt og i 15 år. Det kan gis rentestøtte til lån innenfor en låneramme på totalt 1 mrd. kroner. Det ble i 2012 gitt rentestøtte til en låneramme på i alt 1 129,4 mill. kroner (inkl. overføring av ramme fra tidligere år).

Risikolån

Det ble åpnet for å sette av midler til et taps- og rentestøttefond innenfor rammen av de fylkesvise BU-midlene fra og med 2006. Avsetningen i 2012 var på 5,5 mill. kroner.

3.2.3.6 Sentrale bygdeutviklingsmidler

De sentrale BU-midlene brukes til prosjektrettet virksomhet og tiltak av landsomfattende karakter. Rammen for de sentrale BU-midlene i 2012 var på 12 mill. kroner. Av midlene ble 3 mill. kroner forvaltet av Innovasjon Norge, mens 9 mill. kroner ble disponert av Landbruks- og matdepartementet. Midlene forvaltet av Innovasjon Norge ble bevilget til tiltak for kompetanseutvikling i landbruket, utredningsprosjekter og tiltak knyttet til omdømmebygging.

Av midlene som Landbruks- og matdepartementet disponerte ble det bevilget støtte til matpolitiske prosjekter, kompetanse- og rekrutteringsprosjekter, skogpolitiske prosjekter, prosjekter knyttet til næringsutvikling og midler til omdømmetiltak.

3.2.3.7 Områderettet innsats – arktisk landbruk

I 2012 ble det satt av 3 mill. kroner over jordbruksavtalen til en satsing på arktisk landbruk. Satsingen skulle støtte opp under prosesser som allerede er initiert regionalt, og bidra til utvikling og bedre utnytting av arktisk kvalitet som konkurransefortrinn for landbruket i nordområdene. Midlene er fordelt til de tre nordligste fylkene ved fylkesmannsembetene, og er organisert som en felles programsatsing. Det er etablert et samarbeid med fylkeskommunene, Sametinget og næringsorganisasjonene i landsdelen om satsingen.

3.2.3.8 Inn på tunet

Nasjonal strategi for Inn på tunet ble lagt fram 20. februar 2012 av Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Strategien skal følges opp med en egen handlingsplan for konkretisering av tiltak og satsinger.

Inn på tunet-løftet (2010-2012) var et samarbeid mellom Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet, der målet var økt forankring av tilbudene i kommunesektoren og utvikling av gode tjenestetilbud til innbyggerne. 2012 var siste år med bevilgning fra jordbruksavtalen, og totalrammen var på 18 mill. kroner. Midlene er fordelt som tilskudd til totalt 77 kommuner (53 prosjekter) over de tre årene. Hittil er om lag 1/3 av prosjektene ferdigstilt. Samtlige fylker er representert, og det er god spredning i målgruppene for prosjektene. Prosjektene omfatter integrering av flyktninger, arbeidstrening, rusomsorg, tilpasset opplæring i skolen, frafall i videregående skole og tilbud for demente.

Under Nordisk ministerråds sommermøte i Trondheim i juni 2012 ble det arrangert en nordisk forskningsworkshop om Inn på tunet og en nordisk fagkonferanse om Inn på tunet for politikere, embetsverk, forskning og forvaltning. Matmerk har fra 2012 fått ansvar for arbeid knyttet til Inn på tunet.

3.2.3.9 Grønt reiseliv

Grønt reiseliv er landbrukets bidrag til oppfølgingen av Regjeringens reiselivsstrategi Destinasjon Norge. Landbruks- og matdepartementet har flere reiselivsrelaterte satsinger. I tilegg til satsingene nevnt nedenfor er støtten til verdensarvområdene og Utvalgte kulturlandskap, satsingen på frukt/bær/kulturlandskap/reiseliv på Vestlandet og Norges stand på Internationale Grüne Woche, viktige bidrag til en reiselivsrelatert satsing på landbruks- og matområdet.

Utviklingsprogrammet for Grønt reiseliv

Utviklingsprogrammet for Grønt reiseliv skal bidra til å videreutvikle det natur- og kulturbaserte reiselivet i tilknytning til landbruket. Programmets innsatsområder er produktutvikling, kompetanse, markedsføring og samarbeid. Med overførte midler hadde programmet en disponibel ramme på 23,2 mill. kroner for 2012. Av dette er 11,1 mill. kroner fordelt til markedsføringstiltak og temaprosjekter innenfor vandring og fiske, mens omlag 6,4 mill. kroner er tildelt til 14 større utviklingsprosjekter og kompetansetiltak på grunnlag av søknader fra ulike reiselivsaktører. Markedsføringstiltakene omfatter Bygdeturismekampanjen (5,7 mill. kroner) og Norgeskampanjen (2 mill. kroner). 224 enkeltaktører deltok i Bygdeturismekampanjen i 2012, mot 190 i 2011. På spørsmål om hvordan sesongen 2012 hadde vært, svarte nærmere halvparten av aktørene at de opplevde sterk/moderat økning i besøk i forhold til 2011, og 77 pst. sier de er fornøyd eller svært fornøyd med deltakelsen i kampanjen. Oppmerksomheten rundt programmet og etterspørselen etter midler har steget som et resultat av aktiv markedsføring av programmet. Fra 2013 er programmet slått sammen med Lokalmatprogrammet og Utviklingsprogrammet for innlandsfisk i det nye Utviklingsprogram for lokalmat og grønt reiseliv.

Utviklingsprogrammet for innlandsfiske

Utviklingsprogrammet for innlandsfiske har vært gjennomført i perioden 2008–2012. Det er et uutnyttet potensial i innlandsfiske som tilleggsnæring i landbruket, både som matressurs (yrkesfiske og oppdrett) og som fiskeopplevelser (landbruksbasert turisme og reiseliv). Innvilgningsrammen for programmet var 4,5 mill. kroner i 2012, inkl. midler til evaluering. For 2012 kom det inn over 40 søknader med et samlet søknadsbeløp på over 13 mill. kroner. Prosjektene det er gitt støtte til favner bl.a. utvikling av internettbasert fiskekortsalg, utvikling av et mangfold av fisketurismeprodukter, utviklingstiltak som skal legge grunnlag for aktivt næringsfiske og kunnskapsutvikling knyttet til oppdrett av røye. Fra 2013 inngår midler til utvikling av innlandsfiske i det nye Utviklingsprogrammet for lokalmat og grønt reiseliv.

Mat langs Nasjonale turistveger

I jordbruksoppgjøret 2009 ble det vedtatt å igangsette et treårig prosjekt kalt Mat langs Nasjonale turistveger med en totalramme på 6 mill. kroner. Målet er å øke landbruksbasert næringsutvikling innen mat, reiseliv og opplevelser langs 4 turistveger i samarbeid med andre aktører i verdikjedene for mat og reiseliv. For å sikre eierskap og engasjement i de berørte regioner har Fylkesmannen i Oppland fra 2010 hatt ansvaret for koordinering og økonomiforvaltning, og det er opprettet en regional styringsgruppe for dette formål. Prosjektet er forlenget til utgangen av 2013 og skal etter planen evalueres på slutten av prosjektperioden. I 2012 har aktivitetene i prosjektet vært rettet mot klyngesamlinger for næringsaktørene i området og synliggjøring av prosjektet.

3.2.3.10 Skogbruk og bioenergi

Regjeringen vil legge til rette for å styrke skogens bidrag til verdiskaping i hele landet og til å nå viktige energi-, klima- og miljømål gjennom St.meld. nr. 39 (2008–2009) Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen understrekes jf. Meld. St 9 (2011–2012) skogens rolle i klimasammenheng. Målbevisst ressursoppbygging og forvaltning av skogressursene gir grunnlag for å nå målene. Regjeringen skrev i Meld. St. 21 (2011–2012) Norsk klimapolitikk at i samsvar med norsk holdning i de internasjonale klimaforhandlingene og skogens reelle binding av karbon, vil Regjeringen føre en aktiv skogpolitikk gjennom tiltak som øker skogens karbonlager bl.a. gjennom skogplanting, planteforedling og gjødsling av skog. Skogressursene er også en viktig kilde til fornybar energi og til produksjon av trematerialer som erstatning for mer klimabelastende materialer. Skogens rolle som fornybar ressurs styrkes gjennom forskning, verdiskaping og langsiktig bærekraftig forvaltning.

I 2012 ble det i Norge satt ut ca. 26 mill. skogplanter. I forhold til 2011 er dette en økning på 11 pst. i antall planter. Det var også en positiv oppgang på ungskogpleie på 21 000 dekar eller 7,7 pst. i forhold til 2011.

Stående kubikkmasse er større enn noen gang tidligere i moderne tid. I Meld. St. 9 har Regjeringen sagt at det skal legges til rette for økt avvirkning for å møte en eventuell økt etterspørsel etter råstoff. Avvirkningen i norske skoger har de senere årene ligget på rundt 8-10 mill. m3. I tillegg kommer hogst til ved som årlig ligger på mellom 2 og 3 mill. m³. I 2012 ble det hogd 8,9 mill. m3 tømmer, pluss hogst til ved. Skognæringen er direkte eller indirekte påvirket av konjunktursvingninger og utvikling i internasjonal økonomi, og de ulike delene av næringen påvirker hverandre.

Innvilgningsrammen til skogbrukstiltak og bioenergi over Landbrukets utviklingsfond var i 2012 på 229 mill. kroner, jf. tabell 3.5. Gjennom ordningen for tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket ble det i 2012 gitt totalt 141 mill. kroner i tilskudd til skogkultur, førstegangstynning, miljøtiltak i skog, veibygging, og drift med taubane og med hest. Tilskuddet til veibygging omfatter både nybygging og ombygging av skogsveier, hvorav tilskudd til ombygging har den største andelen. Midlene til veibygging og drift med taubane og med hest blir forvaltet av fylkesmannen, mens de øvrige midlene blir forvaltet av kommunene.

Det ble bevilget 29 mill. kroner til skogbruksplanlegging med miljøregistreringer i 2012. Skogbruksplan med miljøregistreringer er et viktig grunnlag for skogeier for å planlegge hogst, planting og andre skogbrukstiltak og for å ivareta hensyn til miljøverdier. Miljøregistreringer må være gjennomført før man kan sette i gang med skogbrukstiltak i et område. Registreringene dekker nå store deler av det produktive skogarealet, og det er viktig å følge opp dette arbeidet på en god måte. Det er et mål at databasen skal være oppdatert med ev. endringer i MiS-figurer, og skal synliggjøre disse sammen med annen miljøinformasjon som er tilrettelagt slik at den er relevant ved skogbrukstiltak for å sikre en bærekraftig skogforvaltning. Dette gjelder også informasjon fra Artsdatabanken, Riksantikvaren og Direktoratet for naturforvaltning. Skogeierne har hittil satt til side opp mot 0,66 mill. dekar, fordelt på 80 000 – 90 000 forekomster, for frivillige miljøhensyn, i hovedsak ikke-hogst. På det nåværende tidspunkt utgjør dette arealet 2 pst. av taksert produktivt skogareal. Det er grunn til å anta at områdene inneholder 8-10 mill. m3 som ellers kunne vært avvirket. Dette er i tråd med krav i sertifiseringsordningen for Norsk PEFC Skogstandard og forskrift om bærekraftig skogbruk.

Den norske rødlista er en viktig kilde til kunnskap. Andelen av de vurderte artene som rødlistes (20 pst.) har ikke forandret seg så lenge rødlista har blitt utarbeidet. Om lag halvparten av de truede og nær truede artene i Norge lever i skog, og for ca. 1 400 av disse artene er skogbruk antatt å være en negativ påvirkning. Fra 2006 til 2010 har det totalt sett ikke vært noen endring i situasjonen for våre truete og nært truete arter. Ingen av hakkespettene er nå rødlistet, det vil si at alle er vurdert å ha livskraftige bestander i Norge. Hønsehauken er nedgradert en kategori fra sårbar i 2006 til nær truet i 2010.

Miljøregistreringer og fortsatt kunnskapsutvikling danner grunnlaget for bl.a. gode avveiinger mellom næringsinteresser, klimatiltak og hensynet til biologisk mangfold i skog.

Skogbruk i kyststrøkene har særskilte utfordringer knyttet til bl.a. lav veidekning, høy andel vanskelig terreng, eiendomsstruktur og mangel på utbygd industri. Med bakgrunn i dette har skogbruket i kyststrøkene over tid fått tildelt større andel av de ordinære tilskuddsmidlene enn objektive kriterier skulle tilsi. I tillegg gis det en særskilt bevilgning til Kystskogbruket, som omfatter kystfylkene fra Vest-Agder til Finnmark. Disse fylkene har betydelige skogressurser, bl.a. fordi skogen i tidligere tiders skogreisingsområder nå er i ferd med å bli hogstmoden. Tilskuddet til Kystskogbruket er et tiltak for å legge til rette for et mer lønnsomt skogbruk og økt verdiskaping i disse områdene.

Skogbrukets Kursinstitutt (Skogkurs) er en sentral aktør når det gjelder å utvikle og gjennomføre kompetansetiltak på skog- og utmarksområdet, rettet mot både offentlig og privat veiledningsapparat, og skogeiere, skogsarbeidere og entreprenører over hele landet. Produkter og tjenester fra skogsektoren er viktige både for verdiskapingen over hele landet og for arbeidet mot menneskeskapte klimaendringer, og dette krever høy kompetanse i alle deler av sektoren og i alle deler av verdikjeden. Det er derfor viktig å videreføre og øke satsingen på økt kunnskap og kompetanse i skognæringen.

Tabell 3.5 Innvilgningsramme skogbruk og bioenergi i perioden 2010-2012, mill. kroner

2010

2011

2012

Nærings- og miljøtiltak i skogbruket

126

134

141

Veibygging, taubane og hest

66

66

66

Skogkultur, miljøtiltak og andre tiltak

60

68

75

Kystskogbruket

10

10

10

Skogbruksplanlegging med miljøregistrering

33

29

29

Bioenergi1

39

45

50

Sentrale tiltak

10

11

11

Skogbrukets Kursinstitutt

10

11

11

Totalt

218

229

229

1 1 mill. kroner til administrasjon av Bioenergiprogrammet ble overført fra Nærings- og handelsdepartementets budsjett i 2011.

Satsingen på bioenergi gjennom Bioenergiprogrammet bidrar til mer miljøvennlige energiløsninger både i landbruket og i andre sektorer, samtidig som det gir mulighet for økt verdiskaping for skogeiere. Aktiviteten under Bioenergiprogrammet var noe mindre i 2012 enn i 2011 pga. lavere disponibelt budsjett, med 219 saker totalt mot 300 i 2011. I 2012 ble det gitt tilsagn for 58 mill. kroner, hvorav 7 mill. kroner fra statsbudsjettet kapittel 1149. Den største andelen prosjekter var, som tidligere år, større gårdsvarmeanlegg for leveranse av energi til næringsdrift. Det var likevel 30 pst. færre innvilgede saker enn i 2011. Aktiviteten under de øvrige målområdene lå i 2012 på omtrent samme nivå som tidligere, med unntak av varmesalgsanlegg (produksjon av biovarme for salg til eksterne kunder) hvor det var 35 pst. økning i antall saker. Prosjektene har utløst en energiproduksjon tilsvarende 30,3 GWh.

Det er i 2012 gjennomført en effektundersøkelse på varmesalgsanlegg som viser at prosjektene gir positive driftsresultater og reduserte klimagassutslipp. Dette er i tråd med målene som er satt for programmet. Undersøkelsen viser også at varmeproduksjonen fra anleggene er høyere enn planlagt (13,2 pst.). Støttenivået ligger på 8 øre/kWh (til sammenligning er støttenivået under elsertifikatordningen for tiden 18 øre/kWh). Siden programmet ble etablert i 2003, er det gitt 170 mill. kroner i støtte til varmesalgsanlegg og det er beregnet at dette gir en varmeproduksjon på 47,2 GWh

3.2.3.11 Utviklingstiltak for geit – Friskere geiter

Målet med prosjektet Friskere geiter er å få kontroll med sjukdommene CAE, byllesjuke og paratuberkulose hos geit, og dermed sikre friske dyr, bedre dyrevelferd og bedre produkter. I Jordbruksavtalen 2010 ble det bestemt å videreføre saneringsprosjektet i en fase III og gjennomføring i hele geitepopulasjonen. Sluttfasen av prosjektet har vært planlagt gjennomført i perioden 2011-2013 og målet har vært at alle geitebesetninger skal ha startet sanering innen utgangen av 2013.

Totalt 136 besetninger har gjennomført eller startet med sanering i 2012. Siden 2001 har 588 besetninger meldt seg på sanering, derav 421 med Norsk melkegeit mens 167 har andre geiteraser. Til sammen har 515 produsenter gjennomført, eller er i gang med, saneringen. Prosjektet har over tid blitt utvidet. I tillegg til melkegeiter har ammegeiter og sau fra foretak med kombinert småfehold kommet med i prosjektet. I 2012 var det ikke påvist tilbakefall av verken paratuberkulose, byllesjuke eller CAE (kronisk hjerne- og leddbetennelse) i sanerte besetninger. I løpet av 2012 har alle geitemelksleverandører som skal levere melk etter 2013 enten sanert eller står i ferd med å sanere. Etter 2013 vil all foredlet geitemelk fra TINE komme fra sanerte besetninger. Helsetilstanden i sanerte besetninger er i hovedsak god.

Saneringen innebærer bedre dyrevelferd, bedre smittevern, økt produktkvalitet, økt ytelse og holdbarhet hos geit, samt generell kompetanseheving hos brukerne. Besetningene følges opp av prosjektet Friskere geiter med prøvetaking på melketank, enkeltprøver og kliniske undersøkelser. I 2012 ble det utbetalt 9,5 mill. kroner i saneringstiltak til prosjektet Friskere geiter. Det ble i tillegg utbetalt 8,8 mill. kroner for bortfall av produksjonstilskudd og avløsertilskudd ved ferie og fritid til deltagere i smittesaneringstiltaket.

3.2.3.12 Beiteprosjekt

Beiteprosjektet med formål om et bedre sauehold med mindre tap av dyr på beite, har vært gjennomført i perioden 2009–2012 med totalt 22 mill. kroner over jordbruksavtalen. Prosjektet ble satt i gang på bakgrunn av utfordringer med områdevis store tap på utmarksbeite både av kjente årsaker som rovvilt og sjukdom, og ukjente årsaker. Prosjektet ble avsluttet med en todagers beitekonferanse i mars 2013.

Beiteprosjektet har lagt vekt på utprøving av elektronisk overvåkingsutstyr, arbeid med planlegging og organisering av beitebruken, samt prosjekter rettet mot beiterelaterte sjukdommer. Utviklingen av elektronisk utstyr er i en tidlig fase, men styringsgruppen konkluderer med at deler av utstyret fungerer og bidrar til bedre og mer effektiv beitebruk. Prosjekter innen planlegging/organisering har vist at arbeidet er tid- og ressurskrevende, og at det ofte vil være behov for økonomisk bistand til prosjektledelse og juridisk kompetanse. Av beiterelaterte sjukdommer har tilskudd vært rettet mot sjukdommer forårsaket av flått og forgiftning som fører til alveld. Utprøving av tiltak mot sjodogg i Møre og Romsdal i 2010 ledet til at Bioforsk ble innvilget et fireårig prosjekt (Tickless) rettet mot flåttbåren sjukdom fra 2011. Støtte til alveldforskning ledet av Universitetet i Oslo har resultert i funn av sannsynlig nytt årsaksforhold til sjukdommen som kan åpne for muligheter til å finne forebyggende tiltak. Beiteprosjektet har også hatt miljøformål.

3.2.3.13 Fotråte – Prosjekt Friske føtter

Målet med prosjektet var å bekjempe sjukdommen fotråte hos sau og geit i Norge. Fotråte er en alvorlig smittsom sjukdom med potensielt store konsekvenser for dyrevelferd og produksjon. Prosjektet startet i 2009 som en nasjonal videreføring av prosjektet «Snu sauen». Ved utgangen av 2012 var alvorlig fotråte påvist i 102 besetninger i Rogaland, hvorav 11 nye tilfeller i 2012. I 2011 og 2012 har det vært en nedgang i antall tilfeller, og prosjektet vurderer at utbruddet er under kontroll.

3.2.3.14 Forskning

Forskningsmidlene over jordbruksavtalen (JA) forvaltes av et eget styre bestående av avtalepartene. Formålet med midlene er å bidra til å dekke opp avtalepartenes behov for FoU med hovedvekt på anvendt kunnskap. Avgjørende for bruken av midlene er prosjektsøknadens faglige kvalitet og relevans for avtalepartene. Midlene disponeres i hovedsak til prosjekter etter åpen utlysning, enten som egen utlysning eller som fellesutlysning med programmer i Norges forskningsråd. Det kan også gis midler til utredningsprosjekter innen midlenes prioriterte områder.

I 2012 var det satt av 48 mill. kroner til forskningsmidler over jordbruksavtalen. Tematiske prioriteringer for 2012 var 1) økt matproduksjon med norske ressurser 2) mat, helse og forbruker 3) klimatilpasset, bærekraftig landbruk 4) råvarekvalitet og mattrygghet. Med overførte midler fra tidligere år ble det i 2012 innvilget om lag 50 mill. kroner. Mesteparten av midlene gikk til ulike forskningsprosjekter, mens om lag 2,4 mill. kroner gikk til utredningsprosjekter.

Norge og Sverige har inngått et samarbeid om hesteforskning med en samlet ramme på 70 mill. kroner. Av dette bidrar forskningsmidlene over jordbruksavtalen med til sammen 8 mill. kroner fordelt over perioden 2010-2013.

3.2.3.15 Overføring til Samisk utviklingsfond (SUF) og konfliktforebyggende tiltak jordbruk – reindrift

Avsetningen over LUF på 2 mill. kroner disponeres av Sametinget. Totalt tildelte Sametinget 2,4 mill. kroner til investeringer og utviklingstiltak innen jordbruket i 2012.

Det ble også avsatt 1,4 mill. kroner til konfliktforebyggende tiltak mellom jordbruk og reindrift i 2012. Midlene er forvaltet av Innovasjon Norge. Det ble i 2012 tildelt 0,6 mill. kroner til syv prosjekter i Troms og Finnmark.

3.2.3.16 Tilbakeførte reguleringsmidler

Tilbakebetalte reguleringsmidler er i 2012 disponert til ulike satsningsområder i henhold til tabell 3.6

Tabell 3.6 Tilbakeførte reguleringsmidler – innvilgningsramme, mill. kroner

Tiltak

2012

Nasjonalt program for landbruksbygg og kulturlandskap

2,0

Frukt/bær/kulturlandskap/reiseliv på Vestlandet

2,0

Totalt

4,0

Prosjektet nasjonalt utviklingsprogram for landbruksbygg og kulturlandskap

I jordbruksoppgjøret 2007 vedtok avtalepartene å opprette et nasjonalt program for Landbruksbygg og kulturlandskap. Programmet var 5-årig, med en årlig ramme på 2 mill. kroner, og ble avsluttet i 2012. Hensikten var å se på mulighetene for å sikre en bedre landskapsmessig utforming ved oppføring av nye store landbruksbygg, og å stimulere til ny bruk av ledige bygninger. Utviklingsprogrammet har hatt som mål å fremskaffe ny kunnskap, finne flaskehalser, mangler og utfordringer i regelverk, samt se på og formidle erfaringer fra utviklingsprosjekter og gode byggeprosjekter. Programmet har også arbeidet med å utvikle metoder for å registrere kulturhistorisk viktige landbruksbygg. Arbeidet med programmet har vært delt inn i 3 grupper med en koordinerende styringsgruppe.

Gjennom prosjektet har det blitt avholdt flere seminar både lokalt, regionalt og nasjonalt. Seminarene har både bidratt til innhenting av kunnskap og til å spre kunnskap. Videre utvikles det et eget nettsted, www.landbruksbygg.no, for å formidle kunnskapen. Gruppene har kommet med anbefalinger for bedre ivaretakelse av de aktuelle verdiene, bl.a. innspill til regelverk, til søknadsprosesser, til kompentanse og til økonomiske virkemidler som vil bidra til ivaretakelse av kulturmiljø og kulturlandskap. Erfaringene fra programmet vil bli brukt videre i landbrukssektorens arbeid med å ivareta disse verdiene, i samarbeid med kulturminne- og miljøvernmyndigheter.

Frukt og bær rundt neste sving

Det femårige prosjektet «Frukt og bær rundt neste sving», med Hordaland og Sogn og Fjordane som hovedområde, har årlig disponert 2 mill. kroner over jordbruksavtalen, samt 1 mill. kroner i lokale midler til og med 2012. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane er sekretariatsfylke for satsingen. Med utgangspunkt i profesjonell frukt- og bærproduksjon, skulle programmet utvikle og videreutvikle salgbare produkter og tjenester, særlig til reiselivsformål. Prosjektet har utviklet og synliggjort en rekke gode bedrifter både i Hardanger og Sogn, og har fått til et konstruktivt samarbeid med destinasjonsselskapene og lokale hotell. Flere samarbeidsprosjekter mellom bedrifter sikrer fleksibilitet og gjør det lettere å tilby opplevelser gjennom hele turistsesongen. Smak av lokale produkter som friske bær, eplejuice og cider medvirker til å gi en god opplevelse. Det skal utarbeides en sluttrapport fra programmet innen 1. halvår 2013 av Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Videre oppfølging av bedriftene vil skje i regi av fylkesmannen og Innovasjon Norge i Hordaland og Sogn og Fjordane.

3.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen

3.3.1 Inntektsutvikling

Inntektsutviklingen i næringen er, ved siden av å være et mål, også det viktigste virkemiddelet for å kunne oppnå landbruk over hele landet. Tilstrekkelig lønnsomhet er en viktig forutsetning for at dyktige næringsutøvere, og ikke minst ungdommen, skal finne jordbruk som en interessant arbeidsplass for framtida. Meld. St. 9 sier følgende om inntektsutviklingen i jordbruket:

«Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Regjeringen vil derfor videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket med utgangspunkt i den landbrukspolitikken som er ført etter 2005.»

Fra 2006 til 2013 har bruttoinntektene i jordbruket økt med vel 9,3 mrd. kroner, etter at de lå nokså stabilt rundt 30 mrd. kroner i en årrekke. Kostnadene, utenom renter, har økt med 5,8 mrd. kroner. Fra 2011 til 2013 øker bruttoinntektene med 2,4 mrd. kroner, mens kostnadene (inkl. realrentekostnaden) øker med 2,1 mrd. kroner. Vederlag til arbeid og egenkapital for jordbrukssektoren øker dermed med 250 mill. kroner fra 2011 til 2013.

Tabell 3.7 viser utviklingen i vederlag til arbeid og egenkapital fra 2011 til budsjetterte tall for 2013 iflg. Budsjettnemndas normaliserte regnskaper. Tabellen viser også resultat per utført årsverk i sektoren, og resultat inkl. verdien av jordbruksfradraget ved ligningen.

I jordbruksavtalen for 2011, ble det fra 2012 gitt kompensasjon for økt trygdeavgift (fra 7,8 til 11 pst.) ved at bevilgning til medlemsavgift til folketrygden over jordbruksavtalen, ble omdisponert til inntektsgivende tiltak og ved at jordbruksfradraget ble utvidet. Budsjettnemnda beregnet denne kompensasjonen til 289 mill. kroner totalt i 2012. I det endelige resultatmålet Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. verdi av jordbruksfradraget, utgjør kompensasjonen 6 100 kroner per årsverk i 2012. Fordi kompensasjonen ble gitt gjennom flere ordninger, påvirkes flere av tallene for 2012 og 2013 i tabell 3.7.

Tabell 3.7 Utviklingen i inntekter og kostnader, samt vederlag til arbeid og egenkapital i flg. Budsjettnemndas normaliserte regnskaper. Tall for 2012 og 2013 inkl. kompensasjon for økt trygdeavgift.

2011

20121

20132

12/11

13/12

Prosent

Prosent

Produksjonsinntekter, mill. kr

26 696

28 055

28 377

5,1 %

1,1 %

Direkte tilskudd, mill. kr

10 018

10 514

10 697

5,0 %

1,7 %

Sum inntekter, mill. kr

36 713

38 569

39 074

5,1 %

1,3 %

Driftskostnader, mill. kr

16 998

17 779

18 253

4,6 %

2,7 %

Kapitalkostnader, mill. kr

8 116

8 591

8 973

5,9 %

4,4 %

Sum kostnader, mill. kr

25 114

26 370

27 226

5,0 %

3,2 %

Vederlag arbeid og egenkapital, mill. kr

11 599

12 200

11 849

5,2 %

-2,9 %

Antall årsverk

49 400

47 400

45 500

-4,0 %

-4,0 %

Kroner per årsverk

234 800

257 400

260 400

9,6 %

1,2 %

Verdi skatteordning, kr per årsverk

25 700

34 200

35 000

Totalt, kr per årsverk

260 500

291 600

295 400

11,9 %

1,3 %

1 Foreløpig regnskap

2 Budsjett

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Årets beregninger viser en økning i vederlag til eget arbeid og egenkapital fra 2011 til 2012 på 12 pst., eller 31 100 kroner per årsverk, inkl. kompensasjon for økt folketrygdavgift. Fra 2012 til 2013 budsjetteres det med en økning på 1 pst., tilsvarende 3 800 kroner per årsverk. Inntektsveksten fra 2011 til 2013 er svakere enn lagt til grunn for oppgjøret i 2012. Det kan forklares med økt overproduksjon, spesielt av svinekjøtt.

Referansebrukene

Referansebrukene er basert på NILFs driftsgranskinger, som gir data på foretaksnivå. Beregningsprinsippene er forskjellige fra Totalkalkylen på noen områder. Bl.a. føres avskrivningene etter historisk kostnad og lånt kapital godtgjøres med betalt nominell rente. I Totalkalkylen inflasjonsjusteres kapitalsaldoen før beregning av kapitalslit og lånt kapital godtgjøres med normalisert realrente. Dette gir ulik utvikling i kapitalkostnadene mellom enkeltår. Samtidig er inntektsnivået høyere i referansebrukene. Det henger sammen med at deltagerbrukene er rekruttert blant de om lag 70 pst. av jordbruksforetakene som har størst driftsomfang.

Tabell 3.8 viser Budsjettnemndas beregninger av vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. virkningen av jordbruksfradraget, for referansebrukene i årene 2011 til 2013.

Tabell 3.8 Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk på referansebrukene. Inntektsverdi av jordbruksfradraget ved ligningen er lagt til. Tall for 2012 og 2013 er inkl. kompensasjon for økt medlemsavgift til folketrygden.

2011

2012

2013

11 til 12

12 til 13

11 til 13

1

Melk og storfe, 22 årskyr

257 300

324 200

311 800

66 900

-12 400

54 500

2

Korn, 341 daa

137 500

136 300

121 300

-1 200

-15 000

-16 200

3

Sau, 140 vinterfôra

185 500

224 600

238 700

39 100

14 100

53 200

4

Melkegeit, 101 årsgeiter

298 400

355 100

357 600

56 700

2 500

59 200

5

Svin og korn, 44 avlssvin

295 500

323 300

236 800

27 800

-86 500

-58 700

6

Egg og planteprodukter, 7 200 høner

347 800

460 300

391 100

112 500

-69 200

43 300

7

Poteter og korn, 113 daa poteter

324 600

331 500

342 900

6 900

11 400

18 300

8

Ammeku/storfeslakt, 28 ammekyr

183 400

236 400

261 500

53 000

25 100

78 100

9

Frukt/bær og sau, 48 daa frukt

242 400

258 300

289 000

15 900

30 700

46 600

10

Fjørfekjøtt og planteprodukter

284 300

392 200

356 800

107 900

-35 400

72 500

11

Økologisk melk, 23 årskyr

287 500

352 700

342 700

65 200

-10 000

55 200

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

Alle referansebrukene viser en økning i inntekter fra 2011 til 2012, med unntak av korn. Den beregnede inntektsveksten for melk fra 2011 til 2012 henger sammen med at melkeprisen i regnskapsåret 2011 er lav pga. en regnskapsteknisk omlegging knyttet til at forskudd på etterbetaling fra TINE ble ført som lån fra og med dette året. Det gjør at melkeprisen er 14 øre lavere i 2011, enn om tidligere praksis hadde vært videreført.

Inntektsveksten er ellers sterkest på referansebrukene med egg og planteprodukter og fjørfekjøtt og planteprodukter. Fra 2012 til 2013 er utviklingen negativ for flere av referansebrukene, sterkest for referansebruk 5 Svin og korn og 6 Egg og planteprodukter, som følge av økt overproduksjon. I perioden fra 2011 til 2013 er det referansebruk 8 Ammeku/storfeslakt som har størst inntektsøkning. Det øvrige grasbaserte husdyrholdet viser også en god utvikling. Bruk med korn som hovedproduksjon eller i kombinasjon med svin er de eneste produksjonene som har negativ utvikling i toårsperioden. Nettoresultatet i kornproduksjonen påvirkes sterkt av svingninger i gjødselprisene. Volumframregningen for korn er usikker og resultatet svinger fra år til år.

Det er stor variasjon rundt gjennomsnittet i de enkelte produksjoner, bl.a. som følge av investeringstidspunkt, ulike driftsmåter, omfang av leasing osv.

Lønnsutvikling for andre grupper

Tabell 3.9 viser årslønnsveksten for alle grupper lønnsmottagere, iflg. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, t.o.m. inntektsåret 2012. Det er lagt til grunn en inntektsvekst på 3,5 pst. for 2013, som anslått i Revidert nasjonalbudsjett. For 2014 er det lagt til grunn 3,9 pst., som anslått av SSB i Økonomiske analyser, nr. 2/2013.

Tabell 3.9 Lønnsutviklingen for alle grupper lønnsmottakere1

2006

2007

2008

2009

2010

2011

2012

2013

2014

Andre grupper %

5,4 %

6,3 %

4,2 %

3,7 %

4,2 %

4,0 %

3,5 %

3,9 %

Andre kr (TBU)

358 900

378 300

402 100

419 000

434 500

452 800

470 900

487 400

506 400

Andre økning

19 400

23 800

16 900

15 500

18 300

18 100

16 500

19 000

1 Utvikling fra 2006 og nivå i 2012 fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU)

3.3.2 Kostnadsutvikling og investeringer

Som det går fram av tabell 3.7, økte både driftskostnadene og kapitalkostnadene relativt betydelig fra 2011 til 2012. Driftskostnadene økte med 4,6 pst, særlig p.g.a. sterk vekst i kraftfôr- og gjødselkostnadene. Kapitalkostnadene økte med 5,9 pst., særlig pga. økt gjeldsmasse og økt realrente.

Fra 2012 til 2013 regner Budsjettnemnda med en total kostnadsvekst på 3,2 pst. Driftskostnadene er budsjettert å øke med 2,7 pst., eller om lag 470 mill. kroner. Kostnadsveksten er størst for kraftfôr, som budsjetteres å øke med vel 5 pst, eller 326 mill. kroner. Gjødselkostnadene er budsjettert svakt opp, pga. volumøkning, mens det budsjetteres med en liten prisreduksjon. Det budsjetteres med at mengden mineralgjødsel i 2013 vil være 14 pst. lavere enn gjennomsnittet for årene 2000–2007.

Kapitalkostnadene, inkl. realrente, er budsjettert å øke med 4,4 pst. eller 382 mill. kroner fra 2012-2013. Det er særlig den normaliserte realrentekostnaden som øker, med 12,7 pst. eller 168 mill. kroner. Det skyldes både økning i gjeldsmassen og økning i realrenteprosent. Kapitalslit og leasing øker med henholdsvis 1,9 og 9,3 pst.

Målt i faste priser (volum) nådde investeringene sitt laveste nivå etter opptrappingen på 70-tallet i 2002. Investeringsvolumet økte til 2006 og har deretter vært om lag på samme nivå. Figur 3.3 viser utviklingen i bruttoinvesteringene og inngåtte leasingkontrakter i nominelle verdier etter 1990. Budsjettnemnda prognoserer en økning på 3,6 pst. i investeringene, ekskl. leasing, i 2013. Nemnda regner med vekst i bygningsinvesteringene og om lag uendrede investeringer i maskiner og redskaper.

Figur 3.3 Utvikling i bruttoinvesteringer, løpende kroner.

Figur 3.3 Utvikling i bruttoinvesteringer, løpende kroner.

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

3.3.3 Utvikling i sysselsetting

Jordbruket stod for 2,0 pst. av samlet sysselsetting i Norge i 2012, mot 5,5 pst. i 1990. I tillegg leverer mange foretak varer og tjenester til landbruket, og det er en omfattende virksomhet knyttet til foredling og omsetning av landbruksvarer.

Tabell 3.10 viser utviklingen i antall jordbruksbedrifter i drift og antall årsverk siden 1979. På grunn av usikkerheten om utvalgstellingene, har SSB til årets beregninger foretatt en evaluering av arbeidsforbruksregistreringene for årene 2001, 2003, 2005 og 2007. På grunnlag av evalueringen og at sammenveiingsmetoden er endret, er arbeidsforbrukstallene for perioden 2000–2009 nedjustert i forhold til beregningene i fjor. Årets nedjustering slår mest ut for perioden 2000–2005.

På 90-tallet var den gjennomsnittlige årlige nedgangen i antall årsverk 2,4 pst. Etter 2000 har den årlige nedgangen vært klart høyere. For framregningsårene 2012–2014 har Budsjettnemnda forutsatt en nedgang på 4 pst. per år. Med disse forutsetningene er nedgangen i arbeidsforbruk anslått til ca. 2 000 årsverk per år fra 2011 til 2014.

Tabell 3.10 Antall jordbruksbedrifter og årsverk i 1 000 stk. for landet, 1979-2014

År

1979

1989

1999

2005

2011

2012

2013

2014

Antall jordbruksbedrifter

125,3

99,4

70,7

53,0

45,6

44,7

43,8

42,9

Antall årsverk

134,6

101,2

81,6

63,5

49,4

47,4

45,5

43,7

Kilde: Budsjettnemnda for jordbruket

3.3.4 Strukturutvikling

Antall jordbruksbedrifter er redusert med 37 pst., eller 26 000 bedrifter, fra 1999 til 2012. Reduksjonstakten de siste årene er likevel lavere enn de første årene på 2000-tallet. Gjennomsnittlig antall dekar per jordbruksbedrift har økt fra 148 dekar i 1999 til 222 dekar i 2012.

Det har vært en vesentlig strukturendring i alle produksjoner. I 2012 var det 9 951 jordbruksforetak med melkeproduksjon, når samdrifter regnes som ett foretak. Dette innebærer en reduksjon i antall bedrifter med melkeproduksjon på 56 pst. i perioden 1999 til 2012. Gjennomsnittlig antall melkekyr per melkebruk økte fra 14 i 1999 til 23 melkekyr i 2012.

Antallet samdrifter med melkeproduksjon økte raskt fram til 2008, for så å gå ned. Nedgangen skyldes i all hovedsak innføringen av kvoteleie fra 1. mars 2009. I 2008 ble det på det meste registrert 2 068 samdrifter, mens det ved kvoteårets start i 2013 ble registrert 1 263 samdrifter. Per 1. mars 2013 utgjorde samdrifter 13 pst. av alle foretak med melkeproduksjon.

Antall dekar korn per bedrift med kornproduksjon økte fra 150 dekar i 1999 til 240 dekar i 2012. I samme periode økte gjennomsnittlig potetareal fra 15 til 55 dekar og gjennomsnittlig grønnsaksareal fra 28 til 77 dekar per foretak. Gjennomsnittlig sauebesetning økte fra 42 til 63 sauer. Antallet verpehøner per bedrift økte fra ca. 2 600 til 7 400, når bedrifter med under 500 høner holdes utenom. Gjennomsnittlig besetningsstørrelse for jordbruksbedrifter med avlsgris økte fra 27 til 74 purker per bedrift i samme periode. Gjennomsnittstall for antall dyr eller dekar preges av at mange bedrifter har flere produksjoner, hvor noen er mer typiske tilleggsproduksjoner. Strukturutviklingen innebærer likevel generelt at bedriftene spesialiseres.

Arealet til jordbruksbedrifter som går ut av drift, overtas i stor grad av andre jordbruksbedrifter og i hovedsak ved leie. Statistikken viser imidlertid betydelig regional variasjon. Andelen leid areal er i gjennomsnitt om lag 42 pst.

3.3.5 Produktivitet

Produktivitetsveksten i jordbruket er høy. Med det oppdaterte tallgrunnlaget har jordbrukssektoren, de siste 10 årene, hatt en vekst i brutto arbeidsproduktivitet på 5,9 pst. per år. Tallgrunnlaget indikerer at produktivitetsveksten har vært noe mindre de siste årene enn tidligere i perioden. Tilsvarende produktivitetsmål for norsk industri (bruttoprodukt per timeverk) viser en gjennomsnittlig årlig vekst på 2 ½ pst. de siste ti år, iflg. det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Gjennomsnittlig vekst i Fastlands-Norge var 1,4 pst.

3.3.6 Overføringene til jordbruket

OECDs PSE-analyser (Producer Support Estimate) viser næringsstøttens andel av jordbrukets samlede brutto inntekt. Beregningene omfatter både budsjettstøtte og virkning av importbeskyttelsen (skjermingsstøtte), dvs. forskjellen mellom verdensmarkedspris og norsk pris. Beregningene skal i prinsippet gi et totalmål for støtten til produsentene. For Norges del er jordbruksfradraget i skatteligningen og avgiftsfritak på diesel eksempler på avgiftslettelser som også inkluderes i beregningene. PSE-prosenten gir med andre ord en indikasjon på støttenivået. Den gir ikke grunnlag for en nøyaktig sammenligning mellom land, fordi det varierer hvor stor andel av jordbruksproduksjonen og hvilke virkemidler som er inkludert.

Netto overføringer i faste kroner var høyest i siste halvdel av 1980-årene og har deretter hatt en nedadgående trend. Etter 2007 har det vært en viss økning i realverdien av totaloverføringene, iflg. OECD. Norge har, sammen med Sveits, Sør-Korea, Japan og Island, den mest omfattende jordbruksstøtten blant OECD-landene.

Støttenivået i Norge målt ved PSE-prosenten har i gjennomsnitt vært om lag 60 de siste årene. Prosenten har variert en del fra år til år, særlig pga. svingninger i verdensmarkedspriser på en rekke landbruksprodukter. PSE-prosenten i gjennomsnitt for OECD-land var 19 i 2011. Endringer i PSE-prosenten kan skyldes både endringer i det interne støttenivået og valutakurser. Endringer i verdensmarkedspriser vil imidlertid ha særlig stor betydning. Tabell 3.11 gir en oversikt over PSE for Norge og sammenlignbare land.

Tabell 3.11 Gjennomsnittlig PSE for Norge og andre land

1986-88

2009-11

2009

2010

2011

OECD-gjennomsnitt

37

20

23

20

19

EU

39

20

23

20

18

Norge

70

60

61

61

58

Sveits

76

56

60

54

54

Island

77

47

51

47

44

Japan

64

51

49

53

52

Sør-Korea

70

50

51

45

53

Kilde: OECD (2012), Agricultural Policy Monitoring and Evaluation 2012

OECDs system for støtte målt i PSE kan ikke sammenlignes direkte med WTOs inndeling av internstøtte, bl.a. fordi WTO-beregningene benytter administrerte priser og verdensmarkedspriser fra 1986-88 til å beregne «skjermingsstøtten». WTO-beregningene angir derfor ikke et lands oppdaterte skjermingsstøtte. Når det gjelder Norges forpliktelser på internstøtte, vises det til kapittel 5.2.

CSE (Consumer Support Estimate) er et uttrykk for den implisitte skatt som pålegges forbrukerne som følge av landbrukspolitikken (negativ verdi fordi det er en overføring fra forbrukerne). Norges prosentvise CSE var i 2011 på -37 pst. I gjennomsnitt for OECD-land var CSE på -7 pst.

3.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima

3.4.1 Miljø

Meld St. 9 om landbruks- og matpolitikken definerer fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: (1) Matsikkerhet, (2) Landbruk over hele landet, (3) Økt verdiskaping og (4) Bærekraftig landbruk. Dette kapitlet rapporterer på målsettingene til bærekraftig landbruk. I Meldingen heter det bl.a.:

Regjeringen vil

  • ivareta naturmangfoldet, legge til rette for jordbrukets produksjon av miljøgoder og begrense miljøbelastninger fra jordbruket, bl.a. gjennom å videreutvikle dagens økonomiske virkemidler og forvaltningen av disse.

  • redusere avrenning og tilførsel av næringsstoffer til vann.

  • øke kunnskapen om teknologi, drift og organisering knyttet til biogassproduksjon for å redusere kostnadene og øke lønnsomheten.

  • bevare og videreutvikle landbrukets genetiske mangfold med sikte på klimatilpasning og økte klimagevinster.

3.4.1.1 Bedre miljørapportering

En betydelig del av miljøvirkemidlene over jordbruksavtalen ligger i ordningen Regionale miljøprogram. I år innføres et nytt søknads- og saksbehandlingssystem som vil gjøre datainnsamlingen bedre. Det kan rapporteres på de nye og forbedrede indikatorene fra 2014.

3.4.1.2 Næringsstoffavrenning og vannforurensing

Til tross for omfattende tiltaksgjennomføring i jordbruket kan man ikke se tydelige forbedringer i sårbare vassdrag. I følge Bioforsk skyldes dette at mer nedbør og ustabile vintre har gitt økt avrenning. Vannforskriften forutsetter vassdragsvis forvaltning og lokal tilnærming til utfordringene. Målretting av tiltakene er viktig for å få kostnadseffektiv gjennomføring.

Bruk av mineralgjødsel

Figur 3.4 viser utviklingen i gjødselforbruket siden 2004. Det har vært en gjennomgang av gjødslingsnormene de siste årene, og anbefalt fosforgjødsling er betydelig redusert for mange vekster. Fosforforbruket har gått ned mer enn 30 pst. fra 2004, mens nitrogenbruken har gått ned ca. 10 pst. i samme tidsperiode.

Figur 3.4 Omsetning av nitrogen, kalium og fosfor fra 2004 til 2012.

Figur 3.4 Omsetning av nitrogen, kalium og fosfor fra 2004 til 2012.

Kilde: SSB

3.4.1.3 Klima og jordbruk

Jordbrukets utslipp av klimagasser

Jordbrukets utslipp av klimagasser var i 2011 4,5 mill. CO2 ekvivalenter og utgjorde ca. 8 pst. av de totale norske utslippene. Jordbrukets utslipp har blitt redusert med 10,1 pst. fra 1990 til 2011, og er redusert med 0,7 pst fra 2010 til 2011. Nedgangen skyldes i hovedsak reduksjon i lystgassutslippene som følge av lavere bruk av nitrogengjødsel, samt reduksjon i utslipp av metan som i hovedsak skyldes nedgang i antall melkekyr.

I tillegg til disse utslippene rapporterer Norge et tap av CO2 fra dyrket myr og åpenåkerproduksjoner (i hovedsak korn) på ca. 2,1 mill. tonn CO2 i 2011. Utslippet er synkende. Dette er ikke en del av Kyotoforpliktelsen, men rapporteres til UNFCCC (FNs klimakonvensjon) under kategorien areal, arealbruksendringer og skogbruk.

Husdyrgjødsel

Optimal utnyttelse av husdyrgjødsel bidrar til å redusere klimagassutslippene, reduserer behovet for mineralgjødsel, bedrer vannmiljøet og reduserer nedfallet av nitrogen i naturen (nitrogenforbindelser som slippes ut i lufta og som faller ned igjen i naturen). Fornuftig bruk av denne ressursen er derfor viktig for å redusere klimabelastningen fra landbruket. Norge har forpliktet seg gjennom Gøteborgprotokollen til å redusere utslipp av ammoniakk. 83 pst. av alle ammoniakkutslipp i Norge kommer fra husdyrgjødsel. I 2008 ble det igangsatt en pilotordning for miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel. I 2012 inngikk 170 000 dekar i denne ordningen. Fra 2013 inngår miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel som en del av regionale miljøprogram (RMP), og ordningen er prioritert i flere fylker. Forskrift om gjødselvarer m.v. av organisk opphav, er under revisjon.

3.4.1.4 Handlingsplan for redusert risiko ved bruk av plantevernmidler

Handlingsplanen (2010-14) viderefører målsetningene om å redusere avhengigheten av kjemiske plantevernmidler i norsk landbruk og redusere risikoen for helse og miljø ved bruk av slike midler. Etter endt planperiode skal minst 70 pst. av brukerne av plantevernmidler i jordbruket ha gode kunnskaper om integrert plantevern, og minst 50 pst. av brukerne benytte integrert plantevern.

For å nå disse målsetningene fokuseres det spesielt på å øke kunnskapsnivået om rett bruk av plantevernmidler og alternativer til kjemisk bekjempelse av skadegjørere. Den partssammensatte arbeidsgruppen som følger opp handlingsplanen, har vurdert status for gjennomføring av pågående prosjekter.

Departementet har for 2013 fordelt 10 mill. kroner til prosjekter i regi av Bioforsk, Norsk landbruksrådgiving og Mattilsynet i samsvar med arbeidsgruppens tilrådning. Hovedparten av prosjektene er en videreføring fra tidligere år. Det er igangsatt seks nye prosjekter i 2013. Det er også bevilget 1,5 mill. kroner til utprøving av plantevernmidler til småkulturer.

Utvikling i omsetning og utvikling i helse- og miljørisiko

Omsetningen av plantevernmidler i 2012 var på samme nivå som i 2011. Det har vært en økning i omsetningen de siste par årene. Helse- og miljørisikoen er likevel redusert i løpet av de siste 10 årene, jf. figur 3.5. Den økte omsetningen skyldes i hovedsak økt bruk av jernsulfat til bekjempelse av mose i plen, samt at de siste årenes nedbørrike vekstsesonger har ført til økt behov for sprøyting mot soppsykdommer. Preparater til hobbyhager utgjorde i 2012 nærmere en fjerdedel av total mengde plantevernmidler.

Figur 3.5 Utvikling i omsetning og utvikling i risiko basert på risikoindikatorer for helse og miljø.

Figur 3.5 Utvikling i omsetning og utvikling i risiko basert på risikoindikatorer for helse og miljø.

Kilde: Mattilsynet

3.4.1.5 Nasjonalt miljøprogram

Nasjonalt miljøprogram har som hovedmål å sikre et åpent og variert jordbruks- og kulturlandskap, og å sikre at et bredt utvalg av landskapstyper og særlige verdifulle biotoper og kulturmiljøer ivaretas og skjøttes. Det skal også bidra til at jordbruksproduksjonen fører til minst mulig forurensing og tap av næringsstoffer.

Programmet består av både tilskuddsordninger, miljøkrav i forskrift om produksjonstilskudd, samt forskrift om miljøplan. Nasjonalt miljøprogram ble revidert i 2012 med ny virkningsperiode fra 2013 til 2016. Programmet har også retningslinjer for utformingen av regionale miljøprogram.

Arealutvikling og beiting i utmark

Kun om lag 3 pst. av Norges areal er dyrket. Både fulldyrka areal og totalt jordbruksareal er redusert fra 2011 til 2012. Se kapittel 3.2.1 for mer detaljer.

Beiting i utmark er viktig for ivaretakelse av kulturlandskap og for mange plante-, sopp- og dyrearter. De ulike dyreslagene har ulik innvirkning på naturmangfoldet, og det er derfor behov for at både storfe, geit og sau er på beite. Det var totalt 2,2 mill. beitedyr i utmark i 2012, noe som er en reduksjon på ca. 50 000 fra 2011. Det er en tilbakegang i antall sau, lam og geit på utmarksbeite. Det har vært en økning i antall storfe på utmarksbeite siden 2008, og antallet er nå på samme nivå som i 1999. 27 pst. av alle storfe gikk på utmarksbeite i 2012.

Genetiske ressurser – Bevaringsverdige storferaser

Rundt 1990 begynte registreringsarbeidet av bevaringsverdige storfe. Som bevaringsverdige storferaser regnes sidet trønder- og nordlandsfe, østlandsk rødkolle, dølafe, vestlandsk raudkolle, vestlandsk fjordfe og telemarksfe. Sidet trønder- og nordlandsfe ble tatt inn i registeret i 2012. Figur 3.6 viser at det har vært en oppgang i antall dyr for alle rasene siden registreringsarbeidet begynte, men det har vært en negativ utvikling det siste året for telemarksfe og vestlandsk raudkolle. Fremdeles regnes alle rasene som truet etter FAOs definisjon av hva som er truet rase (færre enn 1 000 hunndyr i avl) med unntak av sidet trønder- og nordlandsfe. Den nasjonale tilskuddsordningen for bevaringsverdige storferaser ble etablert i 2000.

Figur 3.6 Utviklingen i antall avlshunndyr, fra 1990 til 2012. Registrert i Kuregisteret.

Figur 3.6 Utviklingen i antall avlshunndyr, fra 1990 til 2012. Registrert i Kuregisteret.

3.4.1.6 Regionale miljøprogram

De regionale miljøprogrammene (RMP) er en sentral del av de miljørelaterte tiltakene og virkemidlene over Jordbruksavtalen. Å bevare spesielle kulturlandskap er et viktig mål innenfor RMP, og det er etablert en rekke forskjellige ordninger for å sikre særskilt skjøtsel av disse. I tillegg er det etablert flere tiltak for å redusere forurensing til vann. I 2012 mottok nesten 26 000 foretak tilskudd for å gjøre tiltak innenfor de regionale miljøprogrammmene. I 2012 var utbetalingene fra RMP på i overkant av 418 mill. kroner. Figur 3.7 viser fordelingen per hovedområde. Tiltakene for å redusere avrenning til vassdrag fikk omlag 45 pst. av midlene i 2012. Det er stor variasjon i prioriteringer av tiltak mellom de ulike fylkene. Fylker med stor andel korndyrking bruker en betydelig andel av midlene til tiltak for å redusere erosjon og næringsstoffavrenning, mens de øvrige fylkene vektlegger tiltak som hindrer gjengroing og ivaretar verdifulle kulturlandskap og naturtyper.

Figur 3.7 RMP fordelt på hovedområder i 2012

Figur 3.7 RMP fordelt på hovedområder i 2012

For å begrense avrenning av næringsstoff og partikler til vassdrag, er endret jordarbeiding (areal i stubb om vinteren uten høstpløying) den klart største ordningen. Nær 80 pst. av midlene innen kategorien «Avrenning til vassdrag» ble brukt til dette formålet i 2012. Andelen av jordbruksarealet med åker i stubb har gått noe ned det siste året. Den største nedgangen har skjedd på de minst erosjonsutsatte arealene. Økt oppmerksomhet mot soppsmitte i åkeren og større målretting av tiltakene kan være faktorer som forklarer denne utviklingen. Fylkene målretter virkemiddelbruken mot arealene med størst risko for avrenning av næringsstoff, og det gis mindre tilskudd til andre arealer. Det gis tilskudd til styrket veiledning slik at Vanndirektivets målsetninger kan nås. Dette øker miljøeffekten av ordningene.

Tilskudd til seter er ett av kulturminne/kulturmiljøtiltakene i RMP. Det var om lag 1 100 setre i drift i 2012. Tiltakene for biologisk mangfold går til verdifulle slåtte- og beitemarker, kystlynghei, bevaringsverdige husdyrraser og til styvingstrær. Kystlynghei gis det tilskudd til gjennom arealtilskudd i noen fylker og dyretilskudd i noen. Det skjøttes drøyt 150 000 daa kystlynghei. Det er en liten økning fra i fjor. I tillegg er det nesten 10 000 dyr som får tilskudd for å beite kystlynghei.

3.4.1.7 Miljøvirkemidler i Landbrukets utviklingsprogram

Spesielle miljøtiltak i jordbruket

Spesielle tiltak i jordbrukets kulturlandskap (SMIL) skal bidra til å ivareta natur- og kulturminneverdiene i jordbrukets kulturlandskap og til å redusere forurensningen fra jordbruket. Ordningen forvaltes av kommunene og bevilgningen for 2012 var på 120 mill. kroner. Samlet sett går nær 74 pst. av midlene fra SMIL-ordningen til tiltak for å fremme kulturlandskap og kulturmiljøer, og ca. 23 pst. til tiltak for å redusere forurensing. Figur 3.8 viser hvordan kulturlandskaps- og forurensningstiltak er fordelt på formålsgrupper. Hydrotekniske anlegg, fangdammer og våtmarker er de viktigste gruppene av tiltak innen forurensning, mens freda og verneverdige bygninger og gammel kulturmark er de største postene for bevaring av kulturlandskap.

Figur 3.8 SMIL-midler fordelt på hovedområder i 2012

Figur 3.8 SMIL-midler fordelt på hovedområder i 2012

Organisert beitebruk

Det er et mål å opprettholde beitebasert kjøttproduksjon og vedlikehold av kulturlandskap. Organisering mellom dyreeiere som benytter utmarksbeiter fremmer en effektiv utnytting av beiteressursene, og det reduserer kostnadene ved infrastruktur og tilsyn. Det gis fylkesvis driftsstøtte til ca. 900 beitelag fra RMP og dette omfatter 75 pst. av sau og 30 pst. av storfe på utmarksbeite. I tillegg gis det investeringstilskudd eksempelvis til infrastruktur som gjerder, kveer, bruer, ferister, med mer. Støtte til elektronisk overvåkingsutstyr øker i omfang etter hvert som kvalitet og funksjonalitet forbedres. Telespor AS har nå ca. 30 000 enheter «Radiobjeller» i drift som er basert på GSM-dekning. Findmysheep.com gjennomfører storskala utprøving av et konsept med GPS-basert teknologi. Investeringsstøtte til beitebruk i utmark kan ses i sammenheng med midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak mot rovviltskader over Miljøverndepartementets budsjett.

Utvalgte kulturlandskap

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket består av 22 områder som representerer variasjoner av ulike jordbrukslandskap med store verdier knyttet til biologisk mangfold og kulturminner og kulturmiljøer. For de fleste av områdene foreligger det nå forvaltningsplaner og skjøtselsplaner. Det er inngått over 300 avtaler om skjøtsel og mer enn 400 grunneiere/ drivere mottar tilskudd fra satsingen. Det arbeides med skilting og profilering av områdene. Finansieringen av ordningen har vært et årlig spleiselag mellom Landbruks- og matdepartementet (8 mill. kroner) og Miljøverndepartementet (6 mill. kroner). Det skal foretas en ekstern evaluering av de administrative elementene rundt satsingen. Sluttrapport skal leveres i god tid før jordbruksoppgjøret 2014.

3.4.2 Økologisk produksjon og forbruk

Regjeringen har som mål at 15 pst. av matproduksjonen og matforbruket skal være økologisk i 2020. Satsingen på dette området skjer med utgangspunktet i Landbruks- og matdepartementets handlingsplan Økonomisk, agronomisk – økologisk!.

3.4.2.1 Markedsutvikling

Omsetningen av økologiske matvarer i norsk dagligvarehandel var rekordstor i 2012. Samlet for alle produktgrupper økte omsetningen av økologiske produkter i dagligvarehandelen med 17 pst. i 2012 i sammenliknet med 2011.

Totalt ble det omsatt økologiske matvarer for ca. 1,17 mrd. kroner i 2012, tilsvarende 1,2 pst. av totaltmarkedet. Av dette utgjorde ca. 271 mill. kroner (ca. 23 pst.) omsetning i andre markedskanaler enn dagligvarehandelen. Eksempler på slike kanaler er storhusholdninger, spesialbutikker, Bondens marked, bakerier og abonnementssalg. I tillegg kommer salg gjennom helsekostforretninger, der det ble omsatt økologiske matvarer for ca. 130 millioner kroner i 2012. Meierivarer er fortsatt den økologiske varegruppen med høyest kronemessig omsetning (ca. 257 mill. kroner).

Tabell 3.12 viser andel økologiske varer av total omsetning og endring siden 2011 for et utvalg varer. Kjøttvarer utgjør fortsatt en svært liten del av den økologiske omsetningen. Størst vekst fra 2011 til 2012 var det innenfor produktkategoriene barnemat, meierivarer, grønnsaker/poteter og egg.

Tabell 3.12 Prosentvis andel økologiske varer av total omsetning (i verdi) i 2012 og prosentvis endring fra 2011 til 2012

Utvalg økologiske varer

Omsetning i mill. kroner i 2012

Omsetning i pst. av totalomsetning i 2012

Endring i pst. fra 2011 til 2012

Barnemat

140

23,2

31,6

Egg

102

5,3

17,5

Grønnsaker og poteter

211

2,2

16,4

Meieriprodukter

257

1,7

1,5

Kornprodukter og bakervarer

117

0,9

4,9

Frukt, bær og nøtter

63

0,8

42,1

Kjøtt

56

0,3

140,3

Kilde: Nielsen

3.4.2.2 Produksjonsutvikling

Figur 3.9 viser utvikling i økologisk drevet areal og areal under omlegging (karensareal) samt antall økologiske driftsenheter for perioden 2000 til 2012. De økologiske arealene i 2012 var på ca. 502 000 dekar, og utgjorde ca. 5,1 pst. av det totale jordbruksarealet (medregnet karensareal er andelen 5,6 pst.). Sammenliknet med tidligere år var veksten i 2012 lav; bare 0,1 pst. Karensarealet har siden 2000 variert en del. Etter sterk vekst fra 2007 til 2009, har andelen karensareal gått vesentlig tilbake og er nå nede i det laveste arealet siden 2000. Dette vil påvirke veksten i økologiske arealer og -produksjon i årene som kommer.

Figur 3.9 Utvikling i økologisk areal og karensareal samt økologiske driftsenheter, 2000 – 2012.

Figur 3.9 Utvikling i økologisk areal og karensareal samt økologiske driftsenheter, 2000 – 2012.

Kilde: Debio.

På fylkesnivå har det ikke vært noen entydig utvikling i økologisk areal i 2012. Utviklingen var positiv i enkelte fylker og negativ i andre. Buskerud (8,8 pst.), Sør-Trøndelag (8,6 pst.) og Nord-Trøndelag (8,4 pst.) hadde de høyeste andelene økologiske arealer i 2012. Finnmark hadde lavest andel (0,6 pst.), fulgt av Rogaland (0,7 pst.).

Eng-, beite- og fôrarealer utgjør hoveddelen (over 80 pst.) av de økologiske jordbruksarealene. Det var omtrent ingen endring i disse arealene i 2012 sammenliknet med året før. Det var også liten endring i arealet til korn- og oljevekster, med en vekst på kun 0,6 pst. Eng- beite- og fôrarealer og arealet til korn- og oljevekster utgjør til sammen 97 pst. av økologisk jordbruksareal.

Arealet med økologiske grønnsaker og poteter hadde en liten nedgang i 2012, og utgjør henholdsvis 3,4 og 0,9 pst. av totalt areal med de vekstene. Arealer til økologisk frukt- og bærproduksjon økte en med 8,4 pst. til 2 447 dekar, noe som utgjør 5,8 pst. av det totale frukt- og bærarealet.

Husdyr i økologisk driftsform utgjør foreløpig en liten andel av det totale antall husdyr i Norge. Fra 2011 til 2012 var det noe økning i antall dyr for storfe, gris, geit samt antall bikuber. Antall økologisk storfe utgjør 3,5 pst. av totalt antall storfe, sau og lam utgjør 4,5 pst. Økologiske verpehøns utgjør 3,8 pst. av totalt antall verpehøns.

Tabell 3.13 viser andel økologisk areal av totalt jordbruksareal for et utvalg av land i Vest-Europa. Som det framgår av tabellen, er Norge på nivå med flere land i Vest-Europa når det gjelder andel økologisk jordbruksareal.

Tabell 3.13 Økologisk areal (inkl. karens) og prosentandel av totalt jordbruksareal i 2011, hektar

Land

Hektar

% økologisk

Danmark

162 173

6,2

Frankrike

975 141

3,6

Tyskland

1 015 626

6,1

Norge

55 500

5,4

Sverige

480 185

15,4

Storbritannia

638 528

4,0

Kilde: http://www.organic-world.net/statistics-data-tables-dynamic.html

3.4.2.3 Utviklingsprosjekter

Det ble for 2012 satt av 44 mill. kroner til prosjekter som skal utvikle økologisk produksjon og forbruk i tråd med handlingsplanen. Disse utviklingsmidlene er forvaltet av SLF og gikk i 2012 til fylkenes arbeid med handlingsplaner, økologiske foregangsfylker, utviklingsprosjekter innen veiledning, produktutvikling og markedsutvikling. I tillegg ble det avsatt 2 mill. kroner til generisk markedsføring av økologiske produkter over Matmerks bevilgning.

I jordbruksforhandlingene i 2011 ble SLF og Matmerk gitt et særskilt ansvar for å sikre at utviklingsmidlene til økologisk produksjon og forbruk i 2012 ble prioritert til prosjekter rettet mot salgsleddet i verdikjeden. Arbeidet startet opp høsten 2011 og det er registrert både økt omsetning og økt engasjement i markedet for tilgjengelighet av økologisk mat, både hos dagligvareaktørene og i storhusholdning.

For å kunne videreutvikle ordningene rettet mot økologisk produksjon og forbruk gjennomførte Vista Analyse AS, i samarbeid med Damvad Norge, høsten 2012 en evaluering av tilskuddene som skal bidra til økt produksjon og forbruk av økologisk mat. Evalueringen viste at produksjonstilskuddene i all hovedsak er innrettet på en fornuftig måte. I følge evaluator har utviklingsmidlene bidratt til å redusere flaskehalser og markedssvikt i verdikjeden, men de mener midlene i større grad bør rettes mot å styrke privat forbruk. Evaluator mener også at forvaltningseffektiviteten kan bli bedre og anbefaler en sentralisering av de regionale midlene.

3.5 Målretting og forenkling, styring og kontroll

I Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket (Dokument 3:12 (2009–2010)) peker Riksrevisjonen på at Landbruks- og matdepartementet har ansvar for mål- og resultatstyring innenfor jordbruksområdet, bl.a. å utvikle mål- og resultatindikatorer. I Meld. St. 9 omtales dette slik:

«Med utgangspunkt i meldingen, og Stortingets behandling av denne, vil departementet arbeide videre med å systematisere og operasjonalisere målene på sitt område. De overordnede landbruks- og matpolitiske målene, og områder som bygger opp under disse, som beskrevet i figur 1.1, vil danne grunnlag for dette arbeidet. Dette skal bidra til en bedre oversikt over målsettingene i landbruks- og matpolitikken og danne et tydeligere grunnlag for avveininger mellom mål.
Som en oppfølging av Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og styring i jordbruket, jf. Dokument 3:12 (2009–2010), vil departementet videreutvikle mål- og resultatstyring som utgangspunkt for en forbedret framstilling av måloppnåelse og resultatrapportering på det landbruks- og matpolitiske området. Måloppnåelsen vil bli vurdert ut fra et sett med resultatindikatorer.
Mål- og resultatstyring skal videre danne utgangspunkt for den kontinuerlige utviklingen av det samlede virkemiddelapparatet og gjennom dette være med på å innrette ressursinnsatsen slik at gjennomføring av politikken skjer på en mest mulig effektiv måte. Mål- og resultatstyring vil også være et viktig verktøy i departementets videre arbeid med forenkling og videreutvikling av landbruks- og matforvaltningen.
Landbruks- og matdepartementet vil videreutvikle mål- og resultatstyring, også som et grunnleggende prinsipp for departementets styring, oppfølging og kontroll av landbruks- og matforvaltningen.»

I styringsdialogen med de underliggende forvaltningsorgan legger departementet særlig vekt på å gi klare og gode styringssignaler. Departementet har en omfattende styringsdialog med de underliggende organer både skriftlig og gjennom institusjonaliserte møter. Ved siden av styringen av forvaltningsorganer som er direkte underlagt departementet, gjennomføres det også styringsmøter med alle fylkesmannsembeter hvert andre år.

I Riksrevisjonens rapport heter det:

«Etter Riksrevisjonens vurdering kan det stilles spørsmål ved om det – i lys av tilskuddenes omfang og kompleksitet – er etablert tilstrekkelig robust kontrollsystem.»

Departementet og forvaltningen arbeider kontinuerlig med å få et så robust kontrollsystem som mulig. SLF, som har ansvar for utbetaling av aktuelle tilskudd og kontroll, har gjennomført et omfattende kontrollprosjekt i samarbeid med fylkesmennene og KS for å styrke fylkesmennenes kontrollfunksjon på landbruksområdet. Med grunnlag i kontrollprosjektet stiller SLF nå krav om at fylkesmannen hvert år skal utarbeide en risikobasert kontrollplan og gjennomføre forvaltningskontroll av kommuner, samt foretakskontroll.

Når det gjelder kompetanse i landbruksforvaltningen, har fylkesmannen og SLF en god og kontinuerlig oppfølging gjennom løpende veiledning og rådgivning, kommunebesøk, særskilte kommunesamlinger og kompetansetiltak rettet mot de landbruksansvarlige i kommunene.

Departementet legger til grunn at det er et kontinuerlig behov for forbedring av kontrollsystemet. Undersøkelser viser likevel at omfanget av feil og feilutbetalinger samlet sett er begrenset.

Til dokumentets forside