Prop. 164 S (2012–2013)

Jordbruksoppgjøret 2013 – endringer i statsbudsjettet for 2013 m.m.

Til innholdsfortegnelse

5 Importvernet og internasjonale forhold

5.1 Importvernet for landbruksvarer

Regjeringen legger i Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikken – Velkommen til bords til grunn at importvernet fortsatt kommer til å være en bærebjelke i norsk landbrukspolitikk. Importvernet er en forutsetning for å kunne sikre avsetningen av norske landbruksvarer, oppnå fastsatte priser i jordbruksavtalen og utnytte ressursene vi har til matproduksjon. Dette er grunnlaget for en tilfredsstillende inntektsutvikling i jordbruket.

Summen av handelsavtaler og forvaltningen av importvernet er avgjørende rammebetingelser for norsk matproduksjon. Derfor må ulike internasjonale forhandlinger og andre nasjonale prosesser som berører importvernet ses i sammenheng. Dette gjelder både WTO-forhandlingene og forhandlinger om bilaterale avtaler innenfor både EØS og EFTA, samt markedsåpninger til Norge gjennom vårt importregime for handel med u-land. Den samlede virkningen av ulike importlettelser bør være på et nivå som er forenlig med målsettingene for landbrukspolitikken.

Regjeringen har i internasjonale forhandlinger om handel med landbruksvarer lagt avgjørende vekt på å sikre handlingsrom for fortsatt å kunne føre en landbrukspolitikk som ivaretar nasjonale mål for landbruket. I forhandlinger har Norge i første rekke åpnet for import av landbruksvarer der det er liten eller ingen norsk produksjon, og der import vil være fordelaktig for norsk næringsmiddelindustri gjennom rimeligere innsatsvarer og for forbrukere gjennom økt matmangfold. De samme prinsippene om et sterkt, men fleksibelt, importvern er lagt til grunn for den løpende forvaltningen av tollvernet.

5.2 WTO Landbruksavtalen og nye forhandlinger

Uruguay-runden med multilaterale forhandlinger om regelverk knyttet til handel resulterte i opprettelsen av Verdens Handelsorganisasjon (World Trade Organisation – WTO) 1. januar 1995. Samtidig ble det etablert egne avtaler om landbruk (Landbruksavtalen) og om sanitære og plantesanitære forhold (SPS-avtalen). Landbruksavtalen legger viktige rammebetingelser for den nasjonale landbrukspolitikken gjennom forpliktelser og rettigheter på de tre områdene markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidier. Norge er bundet av disse forpliktelsene inntil en ny landbruksavtale eventuelt kommer på plass.

Markedsadgang

Landbruksavtalen medførte omlegging til et tollbasert importvern der tollsatsene i gjennomsnitt skulle reduseres med 36 pst. innen år 2000. I tillegg forpliktet Norge seg til å etablere importkvoter for såkalt eksisterende og ny markedsadgang. Norge har notifisert bruk av importkvoter til og med 2011.

Internstøtte

WTOs landbruksavtale skiller mellom internstøtte som er underlagt reduksjonsforpliktelser,og internstøtte som er unntatt fra dette. Unntatt fra reduksjonsforpliktelsene er støtte som ikke har noen, eller bare minimale, effekter på handel og produksjon (såkalt grønn støtte); støtte som gis under produksjonsbegrensningsordninger (såkalt blå støtte); og AMS-støtte som utgjør mindre enn 5 pst. av verdien av jordbruksproduksjonen (såkalt de minimis-støtte). Samtlige interne støttetiltak til fordel for jordbruksprodusenter som ikke er omfattet av ett av unntakene, er underlagt reduksjonsforpliktelsene. Reduksjonsforpliktelsene er uttrykt ved hjelp av et samlet mål for støtte, AMS (Aggregate Measurement of Support), også omtalt som gul støtte.

Gul støtte er verdien av differansen mellom norske målpriser og faste referansepriser fra perioden 1986-88 multiplisert med tilhørende volumer, i tillegg til prisstøtte over budsjett fratrukket særavgifter. Norges maksimale gule støtte har vært 11,4 mrd. kroner for år 2000 og deretter. Ved siste notifikasjon i 2011 var det notifiserte nivået i gul boks 9,84 mrd. kroner.

Blå støtte er støtteordninger under produksjonsbegrensende programmer basert på faste arealer eller avlinger, eller på et fast antall dyr. Blå støtte var unntatt fra reduksjonsforpliktelsene i Uruguayrunden. I 2011 var notifisert blå støtte på 4,47 mrd. kroner.

Grønn støtte er støtte som har liten eller ingen innvirkning på produksjon og handel. Dette er støtte bl.a. til miljøprogrammer og velferdsordninger. Grønn støtte er unntatt fra reduksjonsforpliktelsene. I 2011 var notifisert grønn støtte på 7,34 mrd. kroner.

Eksportstøtte

Landbruksavtalen begrenser bruken av eksportsubsidier både målt i verdi og målt i volum. Norge har notifisert bruk av eksportsubsidier til og med år 2011, og da var eksportstøtten notifisert til 226,3 mill. kroner.

Landbruksforhandlingene

Landbruksforhandlingene er en del av den brede forhandlingsrunden som ble vedtatt på WTOs ministerkonferanse i Doha i 2001. 1. august 2004 ble det vedtatt et rammeverk som la føringer for de videre forhandlingene for landbruksvarer, industrivarer inkl. fisk, tjenester og forenkling av handelsprosedyrer.

Ministerkonferansen i Hongkong i desember 2005 innebar et skritt videre i forhandlingene ved at en kom til enighet om bl.a. eliminering av eksportstøtte, bedret markedsadgang for MUL inn på i-landenes markeder og rammer for reduksjon av tollsatser og intern støtte. Disse elementene inngår i en bred forhandlingspakke som skal vedtas samlet.

På bakgrunn av tekster som det hadde vært forhandlet om siden juli 2007, ble det i juli 2008 avholdt et ministermøte i Genève med sikte på å ferdigstille avtaletekster for landbruk og industrivarer, inkl. fisk. Forhandlingene stoppet opp da det viste seg at avstanden mellom enkelte av aktørene på sentrale punkter var for stor. Forsøkene på å få til et nytt ministermøte i desember 2008 basert på enda en ny revisjon av avtaletekstene, førte ikke fram.

Forhandlingsprosessen siden 2009 har ikke lyktes i å oppnå betydelig fremgang på de uløste spørsmålene i forhandlingstekstene fra 2008. Det er samtidig usikkerhet rundt hvilke justeringer som eventuelt må til i eksisterende forhandlingsgrunnlag for å kunne oppnå multilateral enighet. Med fortsatt global usikkerhet omkring økonomien og et vanskelig politisk klima for handelsliberalisering hos enkelte nøkkelaktører, er det heller ikke i 2013 mulig med en sluttføring av runden. Den 9. ordinære ministerkonferansen i WTO avholdes på Bali 3.-6. desember 2013. Medlemslandene i WTO har antydet vilje til å fremforhandle beslutninger for ministermøtet. På landbruksområdet er aktuelle temaer som kan komme opp for beslutning tollkvoteadministrering, støtte for å oppnå matvaresikkerhet og eksportstøtte.

5.3 Import fra u-land

Toll- og kvotefri markedsadgang for alle produkter fra verdens minst utviklede land er et sentralt tiltak i Regjeringens utviklings- og handelspolitikk. Formålet er å fremme handel og utvikling, og slik bidra til at de fattigste landene blir bedre integrert i verdensøkonomien.

Regjeringen iverksatte fra 1. januar 2013 en ny GSP-ordning (General System of Preferences). Toll- og kvotefri markedsadgang for produkter fra land som står på FNs offisielle MUL-liste og alle lavinntektsland med mindre enn 75 millioner innbyggere, blir videreført. Ordningen omfatter nå 59 land.

For 26 andre u-land (GSP+land) ble det gitt tollfri markedsadgang for 51 nye tollinjer og redusert tollsats med 50 pst.for 15 tollinjer. Disse endringene omfatter blomster, grønnsaker, oljer og konserverte grønnsaker og frukter. Det ble videre iverksatt en ny importkvote for melasse og utnyttelsen av enkelte eksisterende GSP-kvoter ble gjort mer fleksible.

Den eksisterende særordningen for Namibia, Botswana og Swaziland ble fjernet, slik at disse land blir behandlet på linje med andre u-land på samme inntektsnivå. De indikative takene for import av storfekjøtt og sauekjøtt fra disse landene blir videreført.

Importen fra de fattigste landene har relativt sett økt betydelig de siste årene for enkelte varer, f.eks. blomster fra Kenya og honning fra Etiopia og Zambia. Likevel utgjorde importen fra de fattigste landene bare 1,3 pst. av den totale importen av landbruksvarer i 2012. Importen fra alle u-land utgjør vel 21 pst. av totalimporten. U-landsimporten er klart størst fra Brasil med en importverdi i 2012 på ca. 4,2 milliarder kroner.

5.4 EUs landbrukspolitikk og forhandlinger med EU

5.4.1 Utviklingen i EUs landbrukspolitikk

Landbrukspolitikken er ikke en del av EØS-avtalen, men utviklingen av EUs landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutviklingen på landbruksproduktene i EU påvirker omfanget av grensehandelen og konkurransekraften til i første rekke RÅK-industrien, som er konkurranseutsatt både på hjemmemarkedet og eksportmarkedet.

Den siste omfattende reformen av EUs landbrukspolitikk ble gjennomført fra 2005–2006 hvor en hovedmodell var landbruksstøtte utbetalt på grunnlag av historisk produksjon. Samtidig med overgangen til nye støtteformer ble det innført såkalte «tverrvilkår», som innebærer at bøndene må innfri bestemte krav om miljøvennlig drift, dyrevelferd, dyrehelse, matvarekvalitet og god agronomi. Endringen innebar at en større del av overføringene til landbruket i EU falt innenfor kategorien grønn støtte i WTO.

EU gjennomgår nå sin landbrukspolitikk fram mot utgangen av 2013 da gjeldende mandater og budsjettfullmakter utløper. Rådet vedtok i februar 2013 langtidsbudsjett for perioden 2014 til 2020 som innebærer en reduksjon i det felles landbruksbudsjettet på mer enn 10 pst. i faste 2011-kroner.

I oktober 2011 la Kommisjonen fram forslag til fire forordninger om den felles landbrukspolitikken i EU. De gjelder 1) forslag om direkte støtte per hektar, 2) forslag om en felles markedsordning, 3) forslag om bygdeutviklingstiltak og 4) forslag om administrering og finansiering av den felles landbrukspolitikken.

Av de viktigste stridsspørsmålene kan nevnes

  • kutt i støtten for store bruk, frivillig eller obligatorisk for medlemslandene

  • tilnærming i støttenivå per hektar for ulike medlemsland og regioner

  • fleksibel utforming av miljørettet støtte med varig eng, ulike vekster og økologisk areal

  • økt nasjonal fleksibilitet i bruken av støttemidlene til landbruk, inkl. produksjonsstøtte

  • utfasing av kvoteordningen for sukker

Rådet, Kommisjonen og Parlamentet er nå i dialog om en rammeavtale slik at detaljene i den nye landbrukspolitikken kan være på plass innen utgangen av 2013.

Situasjonen i matmarkedet i EU de siste årene har ført til økt oppmerksomhet om styrkeforholdene i verdikjeden og handelens makt til å holde oppe forbrukerpriser selv om produsentpriser faller. EU har iverksatt omfattende arbeid med sikte på tiltak for en bedre fungerende matvarekjede.

Kommisjonen avsluttet i desember 2012 den første fasen av utredningsarbeidet hvor en har kommet fram til en felles forståelse av uredelig handelspraksis. Det er ennå ikke enighet om hvordan regelverket og håndhevingen mot uredelig atferd bør organiseres. Med sikte på å komme i mål med retningslinjer, mest sannsynlig i form av et rammedirektiv som gir rom for ulike nasjonale løsninger, har Kommisjonen gjenoppnevnt Høynivåforumet og gitt det og seg selv en frist ut 2014 til å utarbeide en konklusjon. Kommisjonen har uttalt seg forpliktende til å sikre effektiv håndheving, enten bransjebasert eller myndighetsstyrt.

5.4.2 Forhandlinger med EU

I henhold til EØS-avtalens artikkel 19 skal EU og Norge søke å gradvis liberalisere handelen med basislandbruksvarer innenfor rammen av partenes landbrukspolitikk og på en gjensidig fordelaktig måte.

Etter å ha forhandlet siden 2008 ble Norge og EU 28. januar 2010 enige om en artikkel 19 avtale. Avtalen ble iverksatt fra 1. januar 2012. Stortinget ga sitt samtykke til avtalen gjennom Prop. 62 S (2010–2011). Norge har i denne avtalen i stor grad gitt konsesjoner for landbruksvarer der det allerede er import til ordinær toll eller der næringsmiddelindustrien allerede har et importbehov. Det er også åpnet opp for mer import av enkelte matspesialiteter. For ytterligere omtale av forhandlingsresultatet vises til Prop. 62 S (2010–2011).

5.4.3 Omlegging til prosenttoll

I samsvar med WTO-avtalen fra 1995 kan Norge velge mellom å ha kronetoll eller prosenttoll for om lag 48 pst. av toll-linjene. Disse omfatter alle viktige norske landbruksvarer. Stortinget valgte i hovedsak bruk av kronetoll fra starten i 1995, men sa samtidig at det senere kunne bli aktuelt med overgang til prosenttoll dersom dette ga bedre beskyttelse. Verdien av kronetoll minsker i takt med inflasjonen.

I forbindelse med jordbruksoppgjøret i 2010 ble det bestemt omlegging fra kronetoll til prosenttoll for tre toll-linjer for drikkemelk og fløte med virkning fra 1. januar 2011.

Ved framlegging av statsbudsjettet for 2013 foreslo Regjeringen prosenttoll istedenfor kronetoll på seks toll-linjer for storfekjøtt, lammekjøtt og ost fra 1. januar 2013. Stortinget gav sin tilslutning til denne omleggingen, jf. Prop. 1 LS (2012–2013) Skatter, avgifter og toll 2013.

Det har vært omfattende kontakt om saken mellom Norge og EU både på politisk nivå og faglig nivå. Fra norsk side er det lagt til grunn at endringene fullt ut er i samsvar med våre internasjonale handelspolitiske forpliktelser.

Som en konklusjon fra EØS-rådsmøtet høsten 2012 er det enighet om at Norge og EU skal ha en gjennomgang av vilkårene for handel med landbruksvarer i 2013/2014. Det er også andre oppfølgingspunkter etter den siste artikkel 19 avtalen som vil bli gjennomgått.

5.4.4 Forhandlinger om handelsavtaler

Norge har gjennom det europeiske frihandelsforbundet, EFTA, iverksatt 22 handelsavtaler. EFTA omfatter Sveits, Liechtenstein, Island og Norge. I 2012 ble det iverksatt nye avtaler med Hongkong, Montenegro, Peru og Ukraina. I tillegg har EFTA forhandlet ferdig handelsavtaler med Colombia i 2008 og Gulf-statene i 2009 som ennå ikke er trådt i kraft. Det pågår nå forhandlinger om handelsavtaler mellom EFTA og Algerie, Bosnia og Herzegovina, India, Indonesia, Malaysia, Thailand, tollunionen mellom Russland, Hviterussland og Kasakhstan (RuBeKa), Vietnam og flere land i Mellom-Amerika. Videre er landbruksavtalene med Chile, Israel og SACU (Southern African Customs Union) under reforhandling. Forhandlingene omfatter bl.a. handel med landbruksvarer, både råvarer og bearbeidede varer. Fra norsk side gis det i handelsavtalene i første rekke konsesjoner på produkter der det er liten eller ingen norsk produksjon.

Nye handelsavtaler forelegges Stortinget før iverksettelse.

Til dokumentets forside