3 Virkeområde mv.

3.1 Regnskapsloven

3.1.1 Virkeområde etter foretakets størrelse

3.1.1.1 Gjeldende rett

Det følger av regnskapsloven § 2-3 første ledd at store foretak skal innta bærekraftsrapportering for foretaket i årsberetningen i samsvar med § 2-4. Dette gjelder også for små og mellomstore foretak som er noterte foretak, men ikke for noterte mikroforetak. Bestemmelsen gjennomfører regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 1.

Etter regnskapsloven § 2-5 skal morselskap i store konsern innta konsolidert bærekraftsrapportering for konsernet i årsberetningen i samsvar med § 2-5. Bestemmelsen gjennomfører regnskapsdirektivet artikkel 29a nr. 1.

Regnskapsloven § 1-5 definerer foretak og konsern etter størrelse. Bestemmelsen gjennomfører regnskapsdirektivets kategorisering av foretak og konsern etter størrelse, jf. direktivet artikkel 3 nr. 1 til 6. Det følger av loven § 1-5 fjerde ledd at store foretak er regnskapspliktige foretak som på balansedagen overskrider minst to av følgende tre terskler:

• a. balansesum: 290 mill. kroner

• b. salgsinntekter: 580 mill. kroner

• c. gjennomsnittlig antall ansatte i regnskapsåret: 250 årsverk

Konsern som på balansedagen oppfyller vilkårene for store foretak i fjerde ledd, beregnet etter reglene i tolvte ledd, anses etter syvende ledd som store konsern.

Det følger av loven § 1-5 første ledd at mikroforetak er regnskapspliktige foretak som på balansedagen overskrider én eller ingen av følgende tre terskler:

• a. balansesum: 5 mill. kroner

• b. salgsinntekter: 10 mill. kroner

• c. gjennomsnittlig antall ansatte i regnskapsåret: 10 årsverk

Det følger av § 1-5 annet ledd at små foretak er regnskapspliktige foretak som på balansedagen overskrider én eller ingen av følgende tre terskler:

• a. balansesum: 84 mill. kroner

• b. salgsinntekter: 168 mill. kroner

• c. gjennomsnittlig antall ansatte i regnskapsåret: 50 årsverk

Det følger av § 1-5 tredje ledd at mellomstore foretak er regnskapspliktige foretak som ikke er mikroforetak, små foretak eller store foretak.

Regnskapsloven § 1-6 definerer foretak av allmenn interesse. Definisjonen benyttes for å avgrense rapporteringsplikten for regnskapsårene 2024 til 2026, se omtale av overgangsreglene i punkt 3.2.1. Foretak av allmenn interesse er etter første ledd:

• a. noterte foretak

• b. banker

• c. kredittforetak

• d. forsikringsforetak

Det følger av § 1-6 annet ledd at regnskapspliktige som har utstedt omsettelige verdipapirer som er tatt opp til handel på et regulert marked i EØS, regnes som noterte foretak.

3.1.1.2 Forventet EØS-rett

Omnibus I-direktivet endrer virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering på selskapsnivå som følger av regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 1 og virkeområdet for krav om rapportering på konsernnivå som følger av regnskapsdirektivet artikkel 29a nr. 1. Endringene innebærer at kravene bare gjelder for foretak som på balansedagen har en netto omsetning (salgsinntekter) på over 450 mill. euro og et gjennomsnittlig antall ansatte på over 1 000 i løpet av regnskapsåret.

Endringen er omtalt i fortalen avsnitt 7, hvor det vises til at det europeiske rammeverket for bærekraftsrapportering er trukket frem som en betydelig regulatorisk byrde i rapporten «The future of European competitiveness» («Draghi-rapporten»). Det heter i fortalen at et mer målrettet virkeområde vil sikre at byrdene ved pliktig rapportering begrenses til de største foretakene og konsernene. Det vises videre til at det er disse foretakene som har størst påvirkning på bærekraftsforhold, og samtidig er best rustet til å håndtere kostnadene som følger av bærekraftsrapportering.

Omnibus I-direktivet endrer regnskapsdirektivet artikkel 3 nr. 13 om at EU-kommisjonen minst hvert femte år skal vurdere, og når det er hensiktsmessig, endre terskelverdiene i artikkel 3 nr. 1 til 7 gjennom delegerte rettsakter. Terskelverdiene ble sist endret ved kommisjonsdirektiv (EU) 2023/2775, se nærmere omtale i Prop. 57 L (2023–2024) punkt 5.1.3.3. Bestemmelsen endres slik at hjemmelen for EU-kommisjonen også omfatter terskelverdiene for plikt til å utarbeide bærekraftsrapportering i artikkel 19a, artikkel 29a og artikkel 40a, samt plikten til å gi opplysninger om sentrale immaterielle ressurser etter artikkel 19. I fortalen avsnitt 29 vises det til at det er viktig at EU-kommisjonen i forberedelsen av delegerte rettsakter om endring i terskelverdiene innhenter innspill, herunder på ekspertnivå.

3.1.1.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å endre virkeområdet til krav til bærekraftsrapportering i regnskapsloven i tråd med endringene i regnskapsdirektivet, slik at kravene bare skal gjelde for foretak med salgsinntekter over 5,3 mrd. kroner (450 mill. EUR) og over 1 000 ansatte. Departementet la i høringsnotatet vekt på at norske foretak ikke bør pålegges mer omfattende krav til bærekraftsrapportering enn sammenlignbare foretak i andre europeiske land. Departementet vurderte videre at rammene direktivet setter for hvilken informasjon foretak med rapporteringsplikt kan be om fra foretak i verdikjeden med færre enn 1 000 ansatte, begrenser mulighetene for å pålegge foretak med færre enn 1 000 ansatte å utarbeide rapportering i tråd med direktivet. Departementet la samtidig til grunn at direktivet ikke er til hinder for å pålegge foretak med over 1 000 ansatte, men med en omsetning under terskelverdiene i direktivet, å følge direktivreglene.

Departementet viste i høringsnotatet til at endringene i virkeområdet for regnskapsdirektivet artikkel 19a og 29a innebærer at betydelig færre norske foretak må pålegges å utarbeide bærekraftsrapportering sammenlignet med gjeldende regler i regnskapsloven. Etter departementets foreløpige beregninger oppfyller om lag 120–160 norske foretak vilkårene i direktivet om å ha over 1 000 ansatte og over 5,3 mrd. kroner i salgsinntekter, og samtidig ikke være datterselskap eller filial eller ha en foretaksform som ikke omfattes av regnskapsloven § 1-2a.

Departementet viste videre til at departementet i Prop. 57 L (2023–2024) la til grunn at om lag 1 200 norske foretak ville omfattes av gjeldende regler i regnskapsloven og at Verdipapirlovutvalget i NOU 2023: 15 anslo at om lag 300 norske foretak var omfattet av de tidligere reglene om rapportering om samfunnsansvar. Departementet viste videre til at de fleste norske foretakene som ikke lenger omfattes av direktivreglene, ikke har hatt rapporteringsplikt etter CSRD, men at også enkelte norske foretak som hadde rapporteringsplikt for regnskapsåret 2024, faller utenfor det nye virkeområdet for direktivet.

Departementet viste videre til at departementet i Prop. 57 L (2023–2024) sluttet seg til Verdipapirlovutvalgets vurdering om at hensynet til mest mulig like regler som i andre EØS-stater, tilsa at direktivkravene kun gjøres gjeldende for de foretakene hvor dette er et krav etter CSRD. Departementet la i Prop. 57 L (2023–2024) også vekt på at rapporteringskravene som ble innført med CSRD, er omfattende og innebærer ikke ubetydelige administrative byrder for foretakene som omfattes.

Departementet viste i høringsnotatet til at en innskrenkning av virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering i regnskapsloven i tråd med direktivkravene, vil innebære en betydelig reduksjon i antall foretak som omfattes av reglene. Departementet pekte videre på at endringene i virkeområdet vil bidra til reduserte administrative byrder for foretakene, men redusert tilgang til beslutningsrelevant bærekraftsinformasjon for foretakenes interessenter, som investorer, långivere og sivilsamfunnet.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at investorer, långivere og andre interessenter uavhengig av lovkravene vil ha behov for informasjon fra foretakene for å kunne vurdere i hvilken grad foretakene er eksponert for bærekraftsrisiko og hvilken påvirkning foretakenes virksomhet har på miljø og samfunn. Departementet antok derfor at mange norske foretak som ikke får rapporteringsplikt etter de nye reglene, likevel vil ønske å utarbeide bærekraftsrapportering på frivillig basis, eller fordi långivere og investorer setter bærekraftsinformasjon som vilkår for å innvilge lån eller investere. Departementet pekte samtidig på at fraværet av lovkrav til bærekraftsrapportering vil kunne bidra til mer uensartet rapportering fra foretakene som ikke lenger vil ha plikt til å utarbeide rapportering i tråd med de felleseuropeiske rapporteringsstandardene eller få rapporteringen attestert. Dersom foretakene og deres interessenter samles om felles standarder for frivillig rapportering, slik som standarden som skal vedtas av EU-kommisjonen med utgangspunkt i VSME-standarden, vil det imidlertid bidra til mer ensartet rapportering og lavere kostnader for de som utarbeider og bruker rapporteringen. Departementet pekte samtidig på at VSME-standarden er utviklet for å brukes av små og mellomstore foretak, og det er usikkert i hvilken grad standarden som EU-kommisjonen fastsetter, vil være godt tilpasset større foretak.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at EØS-reglene om bærekraftsrapportering ikke er til hinder for å innføre enklere og mindre omfattende nasjonale krav til bærekraftsrapportering for foretak som ikke omfattes av direktivkravene. Departementet viste til at virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering reduseres betydelig, ikke bare sammenlignet med gjeldende regler, men også med tidligere regler om redegjørelse om samfunnsansvar. Departementet ba om høringsinstansenes vurdering av behovet for lovregler om bærekraftsrapportering fra mindre foretak, og hvordan slike regler eventuelt bør utformes, men understreket samtidig at eventuell innføring av slike krav må bygge på nærmere vurderinger av om lovkrav vil gi større samfunnsøkonomisk nytte enn frivillig rapportering, herunder analyser av kostnader for foretakene ved rapporteringen og i hvilken grad lovkrav kan forventes å gi interessentene tilgang til mer standardisert og sammenlignbar bærekraftsinformasjon.

3.1.1.4 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene, herunder Finanstilsynet, Norges Bank, Finans Norge, Fornybar Norge, Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Revisorforeningen, støtter departementets forslag om å endre virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering i regnskapsloven i tråd med endringene i direktivet.

Norges Bank forventer at betydningen av bærekraft vil øke over tid og at foretakene derfor må være forberedt på at investorer vil ønske denne typen informasjon selv om det ikke foreligger offentlige krav. Norges Bank vurderer at det er gunstig at det foreligger en offentlig standard fremfor at hvert foretak selv skal bestemme hvordan det ønsker å rapportere. Selv om et formelt rapporteringskrav bortfaller, vil Norges Bank oppfordre foretak som ikke lenger har et formelt rapporteringskrav, til å fortsette å rapportere etter samme standard, så langt det lar seg gjøre.

Et flertall av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet om behovet for enklere nasjonale regler for foretak som ikke oppfyller vilkårene for rapporteringsplikt etter direktivet, mener slike regler ikke bør innføres nå. Etter Finanstilsynets vurdering bør det vinnes erfaring med forenklingene som direktivet legger opp til, før ytterligere nasjonale krav innføres. Advokatforeningen vurderer at selv om det isolert sett er uheldig at virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering snevres inn betydelig, tilsier hensynet til like konkurransevilkår og EØS-harmonisering at det ikke fastsettes nasjonale lovkrav nå. Finans Norge støtter Finansdepartements vurdering i høringsnotatet om at innføring av slike krav eventuelt må bygge på en nærmere vurdering av om lovkrav vil gi større samfunnsøkonomisk nytte enn frivillig rapportering, og vurderer det som hensiktsmessig å la eksisterende terskelverdier få virke en stund før man gjør en evaluering. NHO viser til at formålet med Omnibus I-direktivet er å redusere pliktig rapportering og styrke konkurransekraften, og at eventuelle rapporteringskrav for foretak under tersklene i direktivet vil virke i motsatt retning. Revisorforeningen mener at norske foretak, så langt det lar seg gjøre, bør omfattes av de samme rapporteringsforpliktelsene som tilsvarende virksomheter innen EU og advarer mot å innføre særnorske rapporteringskrav nå.

Finansforbundet mener endringene i virkeområdet for direktivreglene innebærer en reell risiko for at vesentlige bærekraftsforhold ikke lenger blir systematisk belyst, og at departementet derfor bør vurdere nasjonale løsninger, for eksempel basert på VSME-standarden.

3.1.1.5 Departementets vurdering

Departementet viser til forslagene i høringsnotatet og at høringsinstansene har sluttet seg til vurderingen om at virkeområdet for reglene om bærekraftsrapportering i regnskapsloven bør være i tråd med direktivendringene.

Det følger av regnskapsdirektivet endret artikkel 19a nr. 1 at plikten til å utarbeide bærekraftsrapportering skal gjelde for foretak med salgsinntekter over 450 mill. euro og flere enn 1 000 ansatte. Departementet viser til at gjeldende terskelverdier for antall ansatte i regnskapsloven § 1-5 om kategorier av foretak og konsern, er uttrykt i årsverk. Departementet legger til grunn at terskelverdien for antall ansatte som avgrenser plikten til å utarbeide bærekraftsrapportering også skal uttrykkes i årsverk, jf. at det følger av fortalen til Omnibus I-direktivet avsnitt 7 at terskelverdien skal gjennomføres i tråd med hvordan den er definert i nasjonale regler som gjennomfører regnskapsdirektivet.

Departementet viser til at terskelverdiene for rapporteringsplikt fremgår av regnskapsdirektivet artikkel 1 nr. 3, mens definisjonene av foretak etter størrelse med tilhørende terskelverdier fremgår av direktivet artikkel 3. Direktivet inneholder ikke regler som direkte angir hvordan terskelverdiene for plikt til å utarbeide bærekraftsrapportering skal omregnes fra euro til lokal valuta, men departementet legger til grunn at reglene om omregning av terskelverdier fra euro til lokal valuta i direktivet artikkel 3 nr. 9 skal benyttes:

• Det følger av regnskapsdirektivet artikkel 3 nr. 9 at medlemsstater som ikke har innført euro som valuta, skal benytte den offisielle valutakursen på tidspunktet direktivet som fastsetter terskelverdiene trådte i kraft, til å fastsette terskelverdiene i nasjonal valuta.

• Ved omregning av terskelverdiene for mikroforetak, mellomstore foretak og store foretak i euro til nasjonal valuta, er det etter artikkel 3 nr. 9 annet ledd adgang til å justere beløpene opp eller ned med inntil 5 pst. for å få runde beløp.

Departementets forslag til terskelverdi for salgsinntekter i høringsnotatet (5,3 mrd. kroner) tok utgangspunkt i vekslingskursen på tidspunktet for ferdigstillelse av høringsnotatet. Departementet legger til grunn at det er vekslingskursen på ikrafttredelsestidspunktet for Omnibus I-direktivet i EU som skal benyttes ved omregning av terskelverdien for salgsinntekter fra euro til norske kroner, det vil si 18. mars 2026, se også departementets vurderinger i Prop. 57 L (2023–2024) punkt 5.1.7.1. Norges Banks publiserte vekslingskurs mellom euro og norske kroner 18. mars 2026 var 11,0205, noe som gir en terskelverdi for salgsinntekter på 4,959 mrd. kroner. Departementet viser til adgangen i direktivet til å justere beløpene opp eller ned med inntil 5 pst. for å få runde beløp, som åpner for at terskelverdien kan settes i intervallet 4,711–5,207 mrd. kroner. Etter departementets vurdering bør terskelverdien settes til 5 mrd. kroner. Endringen sammenlignet med forslaget i høringsnotatet vil kunne innebære at noen flere foretak omfattes av rapporteringsplikten. Departementet legger vekt på at terskelverdien bør avrundes til nærmeste hele 100 mill. kroner, og at en terskelverdi for salgsinntekter på 5 mrd. kroner er høy sammenlignet med gjeldende regler.

Omnibus I-direktivet gir ingen nærmere anvisning om reglene og medlemsstatsopsjonene i regnskapsdirektivet artikkel 3 om henholdsvis alternativ beregning av konserngrenser (nr. 8), forsinket overgang mellom størrelseskategorier (nr. 10) og at inntektene fra den regnskapspliktiges hovedaktiviteter skal anses som salgsinntekt (nr. 12), kan gjøres gjeldende for reglene som avgrenser plikten til å utarbeide bærekraftsrapportering etter direktivets artikkel 1 nr. 3. Departementet viser til at det er gitt regler som gjennomfører de nevnte direktivreglene i regnskapsloven § 1-5 henholdsvis tolvte, åttende og niende ledd.

Etter departementets vurdering bør de ovennevnte bestemmelsene gjelde også ved vurderinger av om et foretak oppfyller vilkårene for plikt til å utarbeide bærekraftsrapportering. I vurderingen legger departementet vekt på at systemet med forsinket overgang mellom størrelseskategorier er etablert i norsk regnskapslovgivning og gir økt forutsigbarhet for foretakene. Departementet legger også vekt på at det kan gi urimelige utslag om regnskapsloven § 1-5 niende ledd om at inntektene fra den regnskapspliktiges hovedaktiviteter skal anses som salgsinntekt, ikke skal gjelde ved vurderinger av om et foretak skal utarbeide bærekraftsrapportering. Departementet viser i denne forbindelse til at det i den svenske utredningen om gjennomføring av Omnibus I-direktivet er lagt til grunn at gjeldende svenske regler om forsinket overgang mellom størrelseskategorier kan og bør gjøres gjeldende for tersklene for plikt til å utarbeide bærekraftsrapportering, se SOU 2026:27 Lättnader i kraven på hållbarhetsrapportering s. 44.

Departementet foreslo i høringsnotatet å ta inn en bestemmelse som avgrenser virkeområdet for reglene regnskapsloven om bærekraftsrapportering etter foretakets størrelse i § 1-2a, som etter gjeldende regler avgrenser virkeområdet for reglene etter foretaksform. Etter departementets vurdering er det imidlertid mer hensiktsmessig om bestemmelsen tas inn i § 1-5 om kategorier av foretak og størrelse, jf. at reglene i § 1-5 nåværende åttende, niende og tolvte ledd skal gjelde for bestemmelsen. Det vises til forslaget til endringer i regnskapsloven § 1-5.

Departementet slutter seg til høringsinstansenes vurderinger av behovet for lovregler om bærekraftsrapportering fra mindre foretak, og vil ikke prioritere å utrede slike regler nå. Departementet vil vurdere behovet for eventuelle nasjonale regler i lys av erfaringene med frivillig bærekraftsrapportering og eventuelle endringer i virkeområdet for direktivreglene. Departementet viser i den forbindelse til at EU-kommisjonen innen 30. april 2029 skal vurdere endringer i virkeområdet for direktivreglene, se nærmere omtale i punkt 3.3.1.

3.1.2 Virkeområde etter foretaksform

3.1.2.1 Gjeldende rett

Reglene om bærekraftsrapportering i regnskapsloven gjelder ikke alle regnskapspliktige. Det følger av loven § 1-2a første ledd at plikten bare gjelder for:

• 1. aksjeselskaper,

• 2. allmennaksjeselskaper,

• 3. selskaper som nevnt i § 1-2 nr. 4, hvis alle deltakerne som har ubegrenset ansvar, er selskaper med begrenset ansvar,

• 4. banker,

• 5. kredittforetak,

• 6. forsikringsforetak,

• 7. statsforetak,

• 8. filialer som nevnt i § 2-8 annet ledd,

• 9. andre regnskapspliktige når det er fastsatt i forskrift gitt av departementet.

Det følger av § 1-2a annet ledd at reglene om bærekraftsrapportering ikke gjelder for alternative investeringsfond, selv om det er organisert som aksjeselskap.

Avgrensningen av rapporteringsplikten etter regnskapsloven er i hovedsak i tråd med regnskapsdirektivets virkeområde og direktivets avgrensning av krav til bærekraftsrapportering. I tillegg til foretaksformene som må omfattes etter direktivet, er statsforetak omfattet av kravene i regnskapsloven, se nærmere omtale i Prop. 57 L (2023–2024) punkt 5.3.5.3. Kravene til bærekraftsrapportering må etter direktivet artikkel 1 nr. 1 gjøres gjeldende for selskaper med begrenset ansvar angitt i vedlegg I til direktivet, og for selskaper angitt i vedlegg II til direktivet, hvor alle selskapsdeltakerne som har ubegrenset ansvar, er selskaper med begrenset ansvar. For Norge er allmennaksjeselskaper og aksjeselskaper oppført i vedlegg I. Partrederier, ansvarlige selskaper og kommandittselskaper er oppført i vedlegg II, og er omfattet av direktivet hvis alle selskapsdeltakerne som har ubegrenset ansvar, er selskaper med begrenset ansvar. Kravene til bærekraftsrapportering må etter direktivet artikkel 1 nr. 3 også gjøres gjeldende for kredittinstitusjoner (banker mv.) og forsikringsforetak som er store foretak eller som er små eller mellomstore noterte foretak, uavhengig av foretaksform. Etter artikkel 1 nr. 4 skal kravene til bærekraftsrapportering ikke gjelde for alternative investeringsfond (AIF) eller UCITS-fond.

Finansdepartementet har etter regnskapsloven § 1-2a første ledd nr. 9 hjemmel til å gi forskrift om at også andre regnskapspliktige skal utarbeide bærekraftsrapportering. Hjemmelen er ikke benyttet.

Foretak som har en annen foretaksform enn de som er nevnt i regnskapsloven § 1-2a, men som har utstedt verdipapirer som er notert på et regulert marked i EØS, vil likevel være omfattet av kravene til bærekraftsrapportering gjennom kravene i verdipapirhandelloven § 5-5, se Prop. 57 L (2023–2024) punkt 4.5.5 og 5.3.5.3.

3.1.2.2 Forventet EØS-rett

Omnibus I-direktivet endrer regnskapsdirektivet artikkel 1 nr. 3 om krav som skal gjelde for kredittinstitusjoner (banker mv.) og forsikringsforetak uavhengig av foretaksform, slik at kravene bare skal gjelde for kredittinstitusjoner og forsikringsforetak som har en årlig omsetning på over 450 mill. euro og over 1 000 ansatte, jf. endringene i virkeområdet i krav til bærekraftsrapportering. Endringen er omtalt i direktivets fortale avsnitt 8.

Omnibus I-direktivet endrer direktivet artikkel 1 nr. 4 ved at det spesifiseres at det europeiske stabiliseringsfondet («European Financial Stability Facility», EFSF) ikke omfattes av reglene om bærekraftsrapportering. Endringen er omtalt i fortalen avsnitt 10.

Omnibus I-direktivet innebærer ellers ikke endringer i hvilke foretaksformer som omfattes av kravene til bærekraftsrapportering etter regnskapsdirektivet.

3.1.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre gjeldende virkeområde etter foretaksform. Departementet viste til at departementet i Prop. 57 L (2023–2024) ga uttrykk for at kravene til bærekraftsrapportering som utgangspunkt bør avhenge av foretakets størrelse, virksomhet og rolle i kapitalmarkedet, og ikke av selskapsform. Departementet foreslo i Prop. 57 L (2023–2024) derfor at krav til bærekraftsrapportering lovfestes for selskapsformene som omfattes av direktivet i tråd med utvalgets flertalls forslag, men at plikten også lovfestes for statsforetak. I vurderingen i Prop. 57 L (2023–2024) la departementet vekt på at staten forvalter sitt eierskap i statsforetakene på vegne av befolkningen, og at innsikt for allmennheten i hvordan store statsforetak påvirker, og påvirkes av, bærekraftsforhold derfor er særlig viktig. I høringsnotatet viste departementet til at disse hensynene fortsatt gjør seg gjeldende, og at statsforetak som oppfyller de nye størrelsesvilkårene, derfor fortsatt bør ha plikt til å utarbeide bærekraftsrapportering. Departementet la i høringsnotatet også vekt på at de europeiske rapporteringsstandardene vil bli forenklet, slik at byrdene ved rapporteringen for de berørte statsforetakene vil reduseres.

Departementet la i høringsnotatet til grunn at endringen i direktivet artikkel 1 nr. 4 om at det europeiske stabiliseringsfondet ikke omfattes av reglene om bærekraftsrapportering, ikke krever endringer i norsk lov.

3.1.2.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til departementets forslag om å videreføre gjeldende avgrensning av rapporteringsplikt etter foretaksform i regnskapsloven § 1-2a, herunder at statsforetak som oppfyller størrelsesvilkårene fortsatt omfattes av rapporteringsplikten.

3.1.2.5 Departementets vurdering

Departementet viser til vurderingene i høringsnotatet, og foreslår ikke endringer i lovreglene som avgrenser rapporteringsplikten etter foretaksform.

3.1.3 Unntak for datterselskaper

3.1.3.1 Gjeldende rett

Regnskapsloven § 2-3 fjerde til åttende ledd gir på visse vilkår unntak fra krav om bærekraftsrapportering for datterselskaper. Bestemmelsene gjennomfører regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 9 og 10 og artikkel 29a nr. 8 og 9.

Det følger av fjerde ledd at et datterselskap er unntatt fra plikt til å utarbeide bærekraftsrapportering hvis datterselskapet med sine datterselskaper er inkludert i årsberetningen til et morselskap, og morselskapets årsberetning er utarbeidet i samsvar med § 2-1 annet ledd, § 2-2 og § 2-5, og det avgis en attestasjonsuttalelse i samsvar med revisorloven § 9-7 a. Et morselskap som selv er datterselskap, er på samme vilkår unntatt fra plikt til å utarbeide konsolidert bærekraftsrapportering for konsernet.

Etter regnskapsloven § 2-3 femte ledd er et datterselskap også unntatt fra plikt til å utarbeide bærekraftsrapportering hvis datterselskapet med sine datterselskaper er inkludert i den konsoliderte bærekraftsrapporteringen til et morselskap som er etablert utenfor EØS, og denne bærekraftsrapporteringen er utarbeidet i samsvar med standardene for bærekraftsrapportering som er nevnt i § 2-6 nr. 1, eller på en likeverdig måte i samsvar med beslutninger om likeverdige standarder om bærekraftsrapportering fastsatt i forskrift i medhold av verdipapirhandelloven § 5-7. Et morselskap som selv er datterselskap, er på samme vilkår unntatt fra plikt til å utarbeide konsolidert bærekraftsrapportering for konsernet.

Regnskapsloven § 2-3 sjette ledd fastsetter nærmere vilkår som må være oppfylt for at et datterselskap kan benytte unntakene i fjerde og femte ledd. Syvende ledd stiller krav om at dersom morselskapet er etablert utenfor EØS, må opplysninger etter taksonomiforordningen artikkel 8 inntas i årsberetningen til datterselskapet eller i den konsoliderte bærekraftsrapporteringen. Videre må en attestasjonsuttalelse avgitt av en person eller et foretak med godkjenning i hjemlandet til å attestere bærekraftsrapporteringen, sendes inn til Regnskapsregisteret, jf. § 8-2 tredje ledd.

Det følger av åttende ledd at unntakene i fjerde og femte ledd ikke gjelder for store foretak som er noterte foretak. Bestemmelsen gjennomfører regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 10 og artikkel 29a nr. 9.

3.1.3.2 Forventet EØS-rett

Omnibus I-direktivet endrer regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 10 og 29a nr. 9 ved at unntakene for datterselskap som følger av bestemmelsene, gjøres gjeldende for alle foretak av allmenn interesse. Unntakene gjaldt tidligere ikke for store noterte foretak.

3.1.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet at det er nødvendig å endre regnskapsloven § 2-3 for å gjennomføre endringene i regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 10 og 29a nr. 9. Direktivbestemmelsene innebærer at unntakene for datterselskap som tidligere fulgte av direktivet artikkel 19a nr. 9 og 29a nr. 8, gjøres gjeldende for alle foretak av allmenn interesse. Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve regnskapsloven § 2-3 åttende ledd.

3.1.3.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til forslaget.

3.1.3.5 Departementets vurdering

Departementet viser til vurderingene i høringsnotatet, og foreslår lovendringer for å gjennomføre endringene i regnskapsdirektivet artikkel 19a nr. 10 og 29a nr. 9. Det vises til forslaget til endringer i regnskapsloven § 2-3.

3.1.4 Unntak for finansielle holdingselskaper

3.1.4.1 Gjeldende rett

Regnskapsdirektivet artikkel 2 punkt 15 definerer «finansielle holdingforetak» som

«foretak som har som eneste formål å erverve eierandeler i andre foretak og å forvalte disse eierandelene slik at de gir avkastning, uten direkte eller indirekte å ta del i forvaltningen av disse foretakene, med forbehold for deres rettigheter som aksjeeiere.»

Regnskapsdirektivets definisjon er ikke gjennomført i regnskapsloven.

Regnskapsloven § 2-3 stiller krav om at morselskap i store konsern inntar konsolidert bærekraftsrapportering for konsernet i årsberetningen i samsvar med § 2-5. Reglene gjelder uavhengig av morselskapets virksomhet, gitt at det har en foretaksform som omfattes av § 1-2a.

3.1.4.2 Forventet EØS-rett

Omnibus I-direktivet innfører et nytt nr. 7a i regnskapsdirektivet artikkel 29a om unntak fra rapporteringskravene for visse morselskaper som er finansielle holdingselskaper. Etter bestemmelsen skal medlemsstatene påse at finansielle holdingselskaper som har datterselskaper med forretningsmodeller og virksomhet som er uavhengig av hverandre, skal kunne velge å ikke innta bærekraftsrapportering for konsernet i den konsoliderte årsberetningen.

Unntaket er omtalt i fortalen til direktivet avsnitt 17, hvor det vises til at det kan være praktisk utfordrende og byrdefullt å utarbeide konsolidert bærekraftsrapportering i konsern som kun eksisterer som følge av et finansielt holdingselskaps diversifiserte investeringer, og at rapporteringen kan være av liten nytte for andre markedsdeltagere. Det understrekes at unntaket er snevert og bare skal gjelde der morselskapet oppfyller vilkårene for å være et finansielt holdingselskap, herunder vilkåret om å ikke være direkte eller indirekte involvert i driften av datterselskapene. Det understrekes videre at unntaket kun gjelder for finansielle holdingselskaper som har diversifiserte og uavhengige datterselskaper. Unntaket skal ikke gjelde der datterselskapene er tett sammenknyttede, for eksempel ved at et datterselskaps virksomhet muliggjør eller direkte støtter virksomheten til et annet datterselskap. Videre presiseres det at unntaket ikke påvirker rapporteringsforpliktelsene til andre foretak i konsernet, for eksempel dersom et av foretakene oppfyller vilkårene for å ha rapporteringsplikt etter artikkel 19a eller 29a.

3.1.4.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet at det er behov for lovendringer for å gjennomføre regnskapsdirektivet artikkel 29a nytt nr. 7a, som gir unntak fra krav til bærekraftsrapportering for visse morselskap som er finansielle holdingselskaper. Departementet viste til at finansielle holdingselskaper ikke er definert i regnskapsloven, men er definert i regnskapsdirektivet artikkel 2 punkt 15. Departementet viste til at definisjonen i regnskapsdirektivet til nå kun har blitt benyttet for å avgrense hvilke unntak medlemslandene kan gi fra direktivreglene for mikroforetak etter artikkel 36.

Departementet vurderte at selv om oversettelsen av regnskapsdirektivet benytter begrepet «holdingforetak», vil det være mer hensiktsmessig å bruke begrepet «holdingselskap» i regnskapsloven. Departementet viste i den anledning til at Finanstilsynet i forbindelse med gjennomføring av direktiv (EU) 2024/1619 (CRD6) i norsk rett hadde foreslått lovbestemmelser i finansforetaksloven som viser til definisjonen av «finansielle holdingforetak» i forordning (EU) nr. 575/2013 (kapitalkravsforordningen) artikkel 4 nr. 1 punkt 21. Departementet viste til at definisjonen av «finansielle holdingforetak» i regnskapsdirektivet ikke samsvarer med definisjonen i kapitalkravsforordningen, og vurderte at det ville være hensiktsmessig å benytte ulike begreper i norsk lovgivning for å tydeliggjøre at det dreier seg om forskjellige grupper foretak.

Departementet foreslo i høringsnotatet å ta inn en definisjon av finansielle holdingselskap i regnskapsloven hovedsakelig i tråd med den norske oversettelsen av regnskapsdirektivets definisjon. Formålet med definisjonen ville være å avgrense unntaket som følger av regnskapsdirektivet artikkel 29a nytt nr. 7a. Departementet vurderte videre at unntaket for morselskap i konsern som er et finansielt holdingselskap hvis datterselskaper har forretningsmodeller og virksomhet som er uavhengige av hverandre, burde fremgå av § 2-3 annet ledd. Departementet la i høringsnotatet til grunn at unntaket vil være snevert, jf. direktivets fortale avsnitt 17, men ba om innspill om behovet for en tydeligere definisjon av finansielle holdingselskap.

3.1.4.4 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet mener en eventuell definisjon av finansielle holdingselskap bør være direktivnær, og understreker at en definisjon som avviker fra direktivets kan komme i konflikt med etterfølgende rettsakter og europeiske retningslinjer.

Flere høringsinstanser mener at det er behov for å tydeliggjøre rammene for unntakene for finansielle holdingselskaper. BDO AS mener rekkevidden av kravet om at foretaket ikke direkte eller indirekte kan ta del i driften av det underliggende selskapet er uklar, og at det derfor er viktig med veiledning om hvor grensen går for å sikre en ensartet praksis. Etter BDOs vurdering bør omfanget av unntaket avklares nærmere og koordineres tett med EU-retten, slik at forståelsen blir mest mulig ensartet i Norge og innenfor EØS. BDO viser til at det er nyanseforskjeller mellom den norske, engelske og danske ordlyden i definisjonen av et finansielt holdingselskap i regnskapsdirektivet, og mener at de norske lovreglene bør legges tettere opp mot ordlyden som er benyttet i engelsk og dansk versjon av direktivet.

Også Deloitte AS mener unntakets virkeområde er uklart, og forventer at bruken av unntaket kan bli utfordrende uten ytterligere veiledning. Deloitte viser til at unntaket er et obligatorisk unntak som skal gjelde likt i alle medlemsstater, og at det derfor er avgjørende at veiledningen er enhetlig og konsistent i EU/EØS. Ernst & Young AS mener det er behov for en klargjøring av hva det vil si «å direkte eller indirekte ta del i driften», og viser eksempelvis til hvilken avgrensning som gjelder med tanke på styrerepresentasjon og administrative funksjoner for å avgjøre om en tilfredsstiller vilkårene for å være et finansielt holdingselskap eller ikke. Ernst & Young mener videre at kriteriet om at «datterselskap har forretningsmodeller og virksomhet som er uavhengige av hverandre» kan tolkes bredt og bør tydeliggjøres. Med formål om å sikre konsistent forståelse og praksis etterspør Ernst & Young en tydeligere definisjon av begrepet «finansielt holdingselskap» og gjerne at det gis eksempler.

KPMG AS mener det er uklart hva som menes med «forretningsmodeller og virksomhet som er uavhengige av hverandre», og anmoder departementet om å klargjøre rekkevidden av bestemmelsen. KPMG mener videre at den foreslåtte definisjonen av finansielt holdingselskap bør beholdes som foreslått, men at også formuleringen «without prejudice to their rights as shareholders» fra direktivets definisjon tas inn i lovbestemmelsen.

Pricewaterhouse Coopers AS (PwC) mener definisjonen av finansielle holdingselskap er uklar, og ber departementet om å klargjøre i forarbeidene hvordan man skal forstå vilkåret om å ikke «være direkte eller indirekte involvert i driften av datterselskapene», og hva det betyr at datterselskapene har «forretningsmodeller og virksomhet som er uavhengig av hverandre». PwC mener videre at definisjonen i regnskapsloven bør være så lik definisjonen i regnskapsdirektivet som mulig.

Revisorforeningen mener også det er behov for å klargjøre rammene for unntaket, og skriver:

«Revisorforeningen mener det er uklart hva som utgjør kriteriene for å være et finansielt holdingselskap. Begrepet er definert i regnskapsdirektivet og har eksistert over tid, men har fått økt praktisk betydning som følge av at slike foretak er unntatt fra pliktig bærekraftsrapportering.

Revisorforeningen erfarer at uklarheten særlig gjelder diversifiserte datterselskaper, og graden av direkte eller indirekte involvering i underliggende virksomhet. Det er uklart hva som menes med datterselskaper med ‘forretningsmodeller og virksomhet som er uavhengige av hverandre,’ jf. ny § 2-3 annet ledd. Uklarheten skaper utfordringer i den praktiske avgrensningen.

Revisorforeningen oppfatter at den norske oversettelsen av definisjonen av et finansielt holdingsselskap ser ut til å være annerledes enn for eksempel den danske. Det skaper en ekstra uklarhet at den norske definisjon ikke er tett nok opp mot regnskapsdirektivet.

Revisorforeningen anbefaler at Finansdepartementet arbeider for en felleseuropeisk begrepsavklaring, og at den norske definisjonen bringes tettere opp mot regnskapsdirektivets ordlyd. Dette vil bidra til mer ensartet praktisering og redusere risikoen for ulik tolkning mellom Norge og øvrige EØS-land.»

Næringslivets Hovedorganisasjon støtter på bakgrunn av direktivkravet en innføring av en definisjon av finansielt holdingselskap og en unntaksregel for rapportering, men peker på at det trolig ikke er særlig vanlig at morselskaper ikke deltar i styringen av datterselskaper.

Finansforbundet ser behovet for å unngå uforholdsmessige byrder i komplekse konsernstrukturer, men mener at unntaket for finansielle holdingselskaper må avgrenses strengt. Det bør stilles tydelige krav til dokumentasjon for at morselskapet faktisk ikke har operativ innflytelse, særlig der det finnes felles funksjoner innen HR, IT, kapitalforvaltning eller risikostyring.

3.1.4.5 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til høringsinstansenes vurdering om at definisjonen av finansielle holdingselskap i regnskapsloven bør utformes i tråd med definisjonen i regnskapsdirektivet. Som BDO og Revisorforeningen peker på i sine høringssvar, avviker den offisielle norske oversettelsen av regnskapsdirektivets definisjon av finansielle holdingselskap noe fra den danske oversettelsen. De engelske og danske språkversjonene av regnskapsdirektivet definerer finansielle holdingselskaper slik:

«undertakings the sole object of which is to acquire holdings in other undertakings and to manage such holdings and turn them to profit, without involving themselves directly or indirectly in the management of those undertakings, without prejudice to their rights as shareholders»

«virksomheder, der alene har til formål at erhverve kapitalinteresser i andre virksomheder samt at forvalte og udnytte disse interesser uden direkte eller indirekte at blande sig i ledelsen af nævnte virksomheder, med forbehold af de rettigheder, som holdingvirksomheder besidder i deres egenskab af selskabsdeltager»

Departementet viser til at der den norske oversettelsen angir at det finansielle holdingselskapet ikke skal ta del i «forvaltningen» av de andre foretakene, angir den danske oversettelsen at det finansielle holdingselskapet ikke skal «blande sig i ledelsen» av foretakene. Departementet foreslår en definisjon av finansielle holdingselskap i regnskapsloven som hovedsakelig samsvarer med den norske oversettelsen av regnskapsdirektivets definisjon, men hvor det fremgår at det finansielle holdingselskapet ikke skal ta del i «forvaltningen eller ledelsen» av foretakene. Avgrensningen dekker både styret og den daglige ledelsens oppgaver, jf. aksjeloven henholdsvis §§ 6-12 og 6-14.

Etter departementets vurdering må forbeholdet i definisjonen om det finansielle holdingselskapets rettigheter som aksjeeiere forstås slik at det finansielle holdingselskapet kan utøve sin stemmerett ved datterselskapets generalforsamling i egenskap av å være eier, jf. fortalen til Omnibus 1-direktivet avsnitt 17. Som det fremgår av fortalen vil det blant annet innebære at holdingselskapet kan være med på å påvirke utnevnelsen av medlemmene i datterselskapets ledelse, administrasjon og tilsynsorganer med henblikk på å ivareta kontroll og beskyttelse av sine investeringer. Det vises til forslaget til regnskapsloven ny § 1-12.

Departementet viser til at fortalen til Omnibus I-direktivet artikkel 17 gir nærmere veiledning om avgrensningen av unntaket for finansielle holdingselskaper, herunder at unntaket ikke skal gjelde der datterselskapene er tett sammenknyttede, for eksempel ved at et datterselskaps virksomhet muliggjør eller direkte støtter virksomheten til et annet datterselskap. Departementet forstår vilkåret om at datterselskapenes forretningsmodeller og virksomhet må være uavhengige av hverandre slik at det ikke er til hinder for at datterselskapene kan operere i samme sektor, så lenge deres virksomhet faktisk er uavhengig av hverandre.

Etter departementets vurdering kan det være behov for å gi nærmere regler for å tydeliggjøre virkeområdet for unntaket for finansielle holdingselskaper i lys av erfaring med lovreglene i Norge og praktisering av unntaket i EØS. Departementet foreslår derfor en hjemmel for departementet til å gi nærmere regler om unntaket for finansielle holdingselskaper i forskrift for å utfylle lovreglene. Det vises til forslaget til endringer i regnskapsloven § 2-3.

3.1.5 Opplysninger om sentrale immaterielle ressurser

3.1.5.1 Gjeldende rett

CSRD innførte en ny bestemmelse i regnskapsdirektivet artikkel 19 nr. 1 fjerde ledd om opplysninger om sentrale immaterielle ressurser i årsberetningen. Med sentrale immaterielle ressurser menes ressurser uten fysisk substans som foretakets forretningsmodell grunnleggende er avhengig av, og som er en kilde til verdiskaping for foretaket. Virkeområdet for direktivbestemmelsen er den samme som for plikten til å utarbeide bærekraftsrapportering, se nærmere omtale av direktivbestemmelsen i Prop. 57 L (2023–2024) punkt 4.1.2.5 og 4.1.5.5. Bestemmelsen er gjennomført i regnskapsloven § 2-2 syvende ledd.

Det følger av regnskapsloven § 2-2 syvende ledd at foretak som skal utarbeide bærekraftsrapportering etter § 2-3 første ledd, skal opplyse om sentrale immaterielle ressurser i årsberetningen. Det skal forklares på hvilken måte foretakets forretningsmodell grunnleggende er avhengig av slike ressurser, og på hvilken måte slike ressurser er en kilde til verdiskaping for virksomheten.

3.1.5.2 Forventet EØS-rett

Omnibus I-direktivet endrer regnskapsdirektivet artikkel 19 nr. 1 fjerde ledd om opplysninger om sentrale immaterielle ressurser i årsberetningen, slik at bestemmelsen bare gjelder for foretak som har over 450 mill. euro i salgsinntekter og 1 000 ansatte, jf. endringene i virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering. Endringen er omtalt i Omnibus I-direktivets fortale avsnitt 11, hvor det vises til hensynet til harmonisering av virkeområdet for bestemmelsen og krav til bærekraftsrapportering og proporsjonalitet.

3.1.5.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet la i høringsnotatet til grunn at regnskapsdirektivet ikke er til hinder for å pålegge flere foretak å gi opplysninger om sentrale immaterielle ressurser i årsberetningen enn det som følger av direktivet. Departementet vurderte likevel at hensynet til forenkling tilsier at virkeområdet for regnskapsloven § 2-2 syvende ledd burde endres i tråd med endringene i regnskapsdirektivet artikkel 19 nr. 1 fjerde ledd og endringene i virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering i regnskapsloven.

3.1.5.4 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til vurderingene i høringsnotatet.

3.1.5.5 Departementets vurdering

Departementet viser til vurderingene i høringsnotatet. Departementet legger vekt på hensynet til harmonisering av virkeområdet for bestemmelsen og krav til bærekraftsrapportering og proporsjonalitet, jf. fortalen til Omnibus I-direktivet avsnitt 11. Det vises til forslaget til endringer i regnskapsloven § 2-2 syvende ledd.

3.1.6 Tredjelandsforetak

3.1.6.1 Gjeldende rett

Regnskapsloven § 2-8 gir regler om bærekraftsrapportering for foretak etablert utenfor EØS (tredjeland). Det følger av bestemmelsen første ledd at store foretak som er datterselskap i konsern hvor konsernspissen er et morselskap som er etablert utenfor EØS, skal publisere en bærekraftsrapport som dekker det konsernet som datterselskapet inngår i. Plikten gjelder også for små og mellomstore foretak som er noterte foretak med slik konserntilknytning. Mikroforetak er unntatt. Rapporteringsplikten gjelder bare hvis konsernet som datterselskapet inngår i, har hatt salgsinntekter på over 150 mill. euro innenfor EØS i hvert av de siste to regnskapsårene. Bestemmelsen gjennomfører regnskapsdirektivet artikkel 40a nr. 1 første, annet og femte ledd.

Etter bestemmelsen annet ledd skal en norsk filial av et foretak som er etablert utenfor EØS, hvis filialen hadde salgsinntekter tilsvarende 40 mill. euro eller mer i det foregående regnskapsåret, publisere en bærekraftsrapport som dekker konsernet som filialen er en del av. Hvis foretaket som filialen er en del av, ikke inngår i et konsern, skal bærekraftsrapporten dekke dette foretaket. Rapporteringsplikten gjelder bare hvis foretaket som filialen er en del av:

• 1. har en selskapsform som tilsvarer aksjeselskap eller allmennaksjeselskap,

• 2. enten ikke inngår i et konsern eller inngår i et konsern hvor konsernspissen er et morselskap som er etablert utenfor EØS, eller

• 3. inngår i et konsern som har hatt salgsinntekter på over 150 mill. euro innenfor EØS i hvert av de siste to regnskapsårene, eller selv har hatt slike salgsinntekter.

Rapporteringsplikten gjelder ikke hvis foretaket som filialen er en del av, har et datterselskap som har rapporteringsplikt etter første ledd eller tilsvarende regler i en annen EØS-stat. Med filial menes regnskapspliktig etter § 1-2 første ledd nr. 13 som har et fast forretningssted i Norge. Bestemmelsen gjennomfører regnskapsdirektivet artikkel 40a nr. 1 tredje og fjerde ledd.

3.1.6.2 Forventet EØS-rett

Omnibus I-direktivet endrer regnskapsdirektivet artikkel 40a nr. 1 annet ledd, fjerde og femte ledd ved at:

• Virkeområdet for datterselskap begrenses til foretak med en omsetning over 200 mill. euro.

• Terskelverdien for omsetning for filialer økes fra 40 til 200 mill. euro.

• Terskelverdien for omsetning i EU/EØS for tredjelandsforetak økes fra 150 til 450 mill. euro.

I fortalen til direktivet avsnitt 26 vises det til at rapporteringskravene for datterselskap og filialer av tredjelandsforetak skiller seg fra kravene som følger av artikkel 19a og 29a, og at det derfor ikke er nødvendig med samme terskelverdier som for foretak som hører hjemme i EU/EØS.

Videre innfører Omnibus I-direktivet et nytt ledd i artikkel 40a nr. 1, om at medlemsstatene skal åpne for unntak fra rapporteringskravene for datterselskap og filialer i tilfeller der tredjelandsforetaket er et finansielt holdingselskap med datterselskaper som har forretningsmodeller og drift som er uavhengig av hverandre.

3.1.6.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet ga i høringsnotatet følgende vurdering av behovet for lovendringer for å gjennomføre endringene i regnskapsdirektivet artikkel 40a:

«Etter departementets foreløpige vurdering er det nødvendig å endre regnskapsloven § 2-8 om tredjelandsforetak for å gjennomføre endringene i regnskapsdirektivet artikkel 40a, se utkast til lovendringer:

Første ledd må endres slik at plikten til å publisere en bærekraftsrapport kun gjelder for datterselskap som er store foretak og som inngår i et konsern som har hatt salgsinntekter på over 450 mill. euro innenfor EØS i hvert av de siste to regnskapsårene.

Annet ledd må endres slik at plikten til å publisere en bærekraftsrapport kun gjelder for norske filialer av et foretak som er etablert utenfor EØS, dersom filialen hadde salgsinntekter tilsvarende 50 mill. euro eller mer i det foregående regnskapsåret. Videre må bestemmelsen endres slik at plikten kun gjelder hvis foretaket som filialen er en del av, inngår i et konsern som har hatt salgsinntekter på over 450 mill. euro innenfor EØS i hvert av de siste to regnskapsårene, eller selv har hatt slike salgsinntekter.

Etter departementets foreløpige vurdering er det videre behov for å endre loven § 2-8 første og annet ledd for å gjennomføre endringene i artikkel 40a, som gir unntak fra rapporteringsplikten i tilfeller der morselskapet eller foretaket som en filial er en del av er et finansielt holdingselskap med datterselskaper som har forretningsmodeller og virksomhet som er uavhengige av hverandre.»

3.1.6.4 Høringsinstansenes syn

BDO AS og Revisorforeningen peker på en inkurie i høringsforslaget, hvor ett av vilkårene for rapporteringsplikten for datterselskap, jf. regnskapsloven § 2-8 første ledd, etter direktivendringene skal være salgsinntekter over 200 mill. euro, og ikke hvorvidt datterselskapet er et stort foretak.

3.1.6.5 Departementets vurdering

Departementet viser til vurderingene i høringsnotatet, og slutter seg også til høringsinstansenes vurdering av behovet for å justere forslaget for å sikre samsvar med regnskapsdirektivet. Departementet viser til at det følger av regnskapsdirektivet endret artikkel 40a nr. 1 annet ledd at rapporteringsplikten bare skal gjelde for datterselskap som på balansedagen har hatt salgsinntekter over 200 mill. euro i foregående regnskapsår.

Departementet viser til forslaget til endringer i regnskapsloven § 2-8.

3.2 Overgangsregler

3.2.1 Gjeldende rett

Finansdepartementet fastsatte 11. oktober 2024 overgangsregler til lov om endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering). Overgangsreglene trådte i kraft 1. november 2024. Overgangsreglene gjennomfører overgangsbestemmelser i CSRD artikkel 5 nr. 2 og andre overgangsregler i direktivet. Stopp klokken-direktivet (direktiv (EU) 2025/794), endrer CSRD artikkel 5 slik at rapporteringsplikten for grupper av foretak som i utgangspunktet skulle ha begynt å rapportere etter de nye reglene for regnskapsårene 2025 eller 2026, utsettes med to år. Finansdepartementet har fastsatt endringer i overgangsreglene i tråd med Stopp klokken-direktivet, jf. forskrift 3. juli 2025 nr. 1420 om endring i overgangsregler til lov om endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering).

Etter endringene i juli 2025 følger det av overgangsreglene punkt 2 bokstav a at reglene om bærekraftsrapportering i regnskapsloven §§ 2-3 til 2-7 skal anvendes fra følgende tidspunkter for ulike typer foretak:

Regnskapsår som starter 1. januar 2024 eller senere («bølge 1») for

• i. foretak av allmenn interesse som er store foretak og som på balansedagen har et gjennomsnittlig antall ansatte på over 500 årsverk i regnskapsåret

• ii. foretak av allmenn interesse som er morselskap i et stort konsern og som på balansedagen har et gjennomsnittlig antall ansatte i konsernet på over 500 årsverk i regnskapsåret

Verdipapirlovutvalget anslo i NOU 2023: 15 at om lag 50 norske foretak ville være omfattet av «bølge 1». Finansdepartementet legger til grunn at antallet norske foretak som hadde rapporteringsplikt for regnskapsåret 2024, er noe høyere enn anslått av utvalget. Store foretak som ikke hadde rapporteringsplikt for 2024, kunne likevel få rapporteringsplikt for 2025. Det kunne skje dersom foretaket oppfyller vilkårene for å være del av «bølge 1» i 2025 gjennom å:

• overskride terskelen på 500 ansatte eller

• noteres på et regulert marked i 2025 og dermed bli et foretak av allmenn interesse.

Regnskapsår som starter 1. januar 2027 eller senere («bølge 2») for:

• i. store foretak ut over de som er nevnt i bokstav a punkt i og som ikke er nevnt i bokstav c punkt ii

• ii. morselskap i et stort konsern ut over de som er nevnt i bokstav a punkt ii

Finansdepartementet anslo i Prop. 57 L (2023–2024) at om lag 1 100 norske foretak omfattes av krav til bærekraftsrapportering gjennom å være store foretak. Dette tallet inkluderer foretak omfattet av «bølge 1», noe som tilsier at om lag 1 000 norske foretak omfattes av «bølge 2».

Regnskapsår som starter 1. januar 2028 eller senere («bølge 3») for:

• i. små og mellomstore foretak som er noterte foretak, med unntak av mikroforetak

• ii. store foretak som er mindre og ikke-komplekse finansforetak (jf. finansforetaksloven § 1-5 ellevte ledd), egenforsikringsforetak eller egenforsikringsforetak for gjenforsikring.

Departementet anslår at om lag 100 norske foretak omfattes av «bølge 3». Verdipapirlovutvalget anslo i NOU 2023: 15 at om lag 70 norske foretak omfattes av reglene gjennom å være små eller mellomstore noterte foretak. Finansdepartementet pekte i Prop. 57 L (2023–2024) på at økningen i terskelverdiene for store foretak innebar at antallet små og mellomstore noterte foretak som omfattes av reglene, ville være noe høyere enn lagt til grunn av utvalget. Hverken utvalget eller departementet har beregnet hvor mange store norske foretak som er mindre og ikke-komplekse finansforetak, egenforsikringsforetak eller egenforsikringsforetak for gjenforsikring.

Det følger av overgangsreglene punkt 4 at regnskapsloven § 2-8 om bærekraftsrapportering for foretak etablert utenfor EØS (tredjeland) skal anvendes fra regnskapsår som starter 1. januar 2028 eller senere.

Det følger av overgangsreglene punkt 8 at reglene om bærekraftsrapportering i verdipapirhandelloven skal anvendes fra følgende tidspunkter for ulike typer utstedere:

• a. Regnskapsår som starter 1. januar 2024 eller senere for

  • i. store foretak som på balansedagen har et gjennomsnittlig antall ansatte på over 500 årsverk i regnskapsåret

  • ii. morselskap i et stort konsern og som på balansedagen har et gjennomsnittlig antall ansatte i konsernet på over 500 årsverk i regnskapsåret

• b. Regnskapsår som starter 1. januar 2027 eller senere for

  • i. store foretak ut over de som er nevnt i bokstav a punkt i og som ikke er nevnt i bokstav c punkt ii

  • ii. morselskap i et stort konsern ut over de som er nevnt i bokstav a punkt ii

• c. Regnskapsår som starter 1. januar 2028 eller senere for

  • i. små og mellomstore foretak, med unntak av mikroforetak

  • ii. store foretak som er mindre og ikke-komplekse finansforetak (jf. finansforetaksloven § 1-5 ellevte ledd), egenforsikringsforetak eller egenforsikringsforetak for gjenforsikring.

3.2.2 Forventet EØS-rett

Omnibus I-direktivet endrer CSRD artikkel 5 nr. 2 første ledd om trinnvis innføring av krav til bærekraftsrapportering i regnskapsdirektivet for å ta hensyn til endringene i virkeområdet:

• Bokstav a endres slik at foretak som omfattes av «bølge 1», bare omfattes for regnskapsår som starter i perioden 1. januar 2024 til 31. desember 2026.

• Bokstav b endres slik at foretak og morselskap i konsern som omfattes av det nye virkeområdet, skal rapportere fra og med regnskapsår som starter 1. januar 2027 eller senere.

• Bokstav c oppheves som følge av at små og mellomstore noterte foretak ikke lenger er omfattet av reglene.

Bestemmelsens tredje ledd om trinnvis innføring av krav til bærekraftsrapportering for foretak som er notert på regulert marked i EØS, endres tilsvarende.

Omnibus I-direktivet innfører et nytt femte ledd i CSRD artikkel 5 nr. 2 som åpner for at medlemsstatene kan unnta foretak og morselskap i konsern som omfattes av «bølge 1», men som faller ut av det nye virkeområdet, fra rapporteringsplikt for regnskapsår som starter mellom 1. januar 2025 og 31. desember 2026.

3.2.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet anslo i høringsnotatet at det er anslagsvis 40 norske foretak som omfattes av CSRD «bølge 1», som faller ut av virkeområdet for CSRD etter direktivendringene. Departementet vurderte at hensynet til forenklinger for disse foretakene tilsier at medlemsstatsopsjonen i CSRD artikkel 5 nr. 2 nytt femte ledd bør benyttes. Departementet la videre til grunn at den gjeldende hjemmelen til å fastsette overgangsregler etter lov om endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering) ikke kan benyttes for å endre gjeldende overgangsregler for å gi unntak fra rapporteringskrav etter regnskapsloven for regnskapsårene 2025 og 2026 for foretak som oppfyller vilkårene for å være omfattet av CSRD «bølge 1».

Departementet vurderte at det burde gis hjemmel til å fastsette overgangsregler, blant annet med formål om å kunne gi unntak fra rapporteringsplikt for regnskapsåret 2026 for foretak som ikke oppfyller de nye vilkårene for rapporteringsplikt. Departementet viste videre til at hjemmelen også vil kunne benyttes for å endre gjeldende overgangsregler som gjennomfører CSRD artikkel 5 nr. 2, for å gjennomføre øvrige endringer i direktivbestemmelsen om at:

• foretak som omfattes av «bølge 1», bare omfattes for regnskapsår som starter i perioden 1. januar 2024 til 31. desember 2026,

• foretak og morselskap i konsern som omfattes av det nye virkeområdet, skal rapportere fra og med regnskapsår som starter 1. januar 2027 eller senere, og om at

• små og mellomstore noterte foretak ikke lenger er omfattet av reglene.

3.2.4 Høringsinstansenes syn

Finanstilsynet, Deloitte, Ernst & Young AS, KPMG og Næringslivets Hovedorganisasjon slutter seg til departementets vurdering om å benytte adgangen til å gi foretak som ikke lenger vil ha rapporteringsplikt fra regnskapsåret 2027, unntak fra rapporteringsplikt for regnskapsåret 2026.

3.2.5 Departementets vurdering

Departementet viser til vurderingene i høringsnotatet og at høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, mener at medlemsstatsopsjonen i CSRD artikkel 5 nr. 2 nytt femte ledd bør benyttes. Departementet foreslår en hjemmel for departementet til å fastsette overgangsregler, se lovforslaget del X. Hjemmelen vil blant annet kunne benyttes for å endre overgangsregler til lov 21. juni 2024 nr. 42 om endringer i regnskapsloven mv. (bærekraftsrapportering) for å gi foretak som ikke lenger vil ha rapporteringsplikt fra regnskapsåret 2027, unntak fra rapporteringsplikt for regnskapsåret 2026.

3.3 Øvrige endringer

3.3.1 Forventet EØS-rett

Omnibus I-direktivet endrer regnskapsdirektivet artikkel 49 om EU-kommisjonens hjemler til å fastsette delegerte rettsakter, ved at henvisningene i nr. 2, 3 og 3b til artikkel 29c om rapporteringsstandarder for små og mellomstore foretak fjernes, se også punkt 4.3.2. Omnibus I-direktivet innfører videre et nytt nr. 2a om at myndigheten til å fastsette delegerte rettsakter med hjemmel i artikkel 3 nr. 13 bokstav b og c og artikkel 29ca delegeres til EU-kommisjonen på ubestemt tid. Det følger av nytt nr. 3d at hjemlene etter artikkel 3 nr. 13 bokstav b og c og artikkel 29ca kan trekkes tilbake av Parlamentet og Rådet, men at en eventuell opphevelse av delegeringen ikke skal påvirke gyldigheten av eventuelle delegerte rettsakter fastsatt med hjemmel i bestemmelsene.

Omnibus I-direktivet endrer CSRD artikkel 6 nr. 1 om innholdet i en evalueringsrapport om direktivet som EU-kommisjonen skal utarbeide innen 30. april 2029. Etter første ledd ny bokstav b skal rapporten inneholde en vurdering av omfanget av foretak som benytter standardene for frivillig bærekraftsrapportering fastsatt med hjemmel i regnskapsdirektivet ny artikkel 29ca. Etter første ledd ny bokstav c skal EU-kommisjonen vurdere om virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering bør utvides, og da særlig til å omfatte store foretak med omsetning under terskelverdien på 450 mill. euro og som har færre enn 1 000 ansatte, i tillegg til tredjelandsforetak med betydelig direkte virksomhet i EU. Det følger av nr. 1 nytt annet ledd at rapporten med vurdering av virkeområdet skal publiseres innen 30. april 2031, og deretter minst hvert tredje år.

3.3.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet vurderte i høringsnotatet at det ikke er nødvendig med lovendringer for å gjennomføre endringene i regnskapsdirektivet artikkel 3 nr. 13, som gir EU-kommisjonen hjemmel til å endre terskelverdier i regnskapsdirektivet for å ta hensyn til inflasjon. Departementet viste videre til at endringene i regnskapsdirektivet artikkel 49 og CSRD artikkel 6 gjelder bestemmelser som retter seg mot EU-kommisjonen, og derfor ikke krever endringer i norsk rett.

3.3.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser har hatt innspill til departementets vurderinger i høringsnotatet.

3.3.4 Departementets vurdering

Departementet viser til vurderingene i høringsnotatet og foreslår ikke lovbestemmelser for å gjennomføre endringene i regnskapsdirektivet artikkel 3 nr. 13 og artikkel 49 og CSRD artikkel 6.