9 Økonomiske og administrative konsekvenser

9.1 Konsekvenser for foretak med rapporteringsplikt

De foreslåtte endringene i virkeområdet for regnskapslovens regler om bærekraftsrapportering innebærer at langt færre foretak vil få rapporteringsplikt. Departementet anslår at om lag 120–160 norske foretak vil omfattes av rapporteringsplikten fra regnskapsåret 2027. En del av disse foretakene har hatt rapporteringsplikt etter CSRD og regnskapsloven § 2-4 fra og med regnskapsåret 2024 («bølge 1») gjennom å være store foretak av allmenn interesse med over 500 ansatte. En del av foretakene som omfattes av det nye virkeområdet, har imidlertid ikke hatt rapporteringsplikt tidligere, siden de ikke har vært foretak av allmenn interesse. Departementet anslår at om lag 40 «bølge 1-foretak» ikke omfattes av det nye virkeområdet. Departementet tar sikte på å fastsette overgangsregler for å unnta disse foretakene fra rapporteringsplikt for regnskapsåret 2026.

Finansdepartementet viste i høringsnotatet om gjennomføring av Stopp klokken-direktivet til at kostnadene ved å utarbeide bærekraftsrapportering i tråd med reglene i regnskapsloven forventes å variere betydelig mellom foretakene, og at besparelsene ved at foretakene ikke får rapporteringsplikt, vil variere tilsvarende. Departementet viste videre til at nytte-kostnadsanalyser utarbeidet i forbindelse med innføringen av CSRD i Norge og andre land, kan gi en indikasjon på besparelsene for foretakene, herunder at en konsekvensanalyse utarbeidet for Erhvervsstyrelsen i Danmark i 2024 i forbindelse med gjennomføringen av CSRD indikerte at de samlede årlige kostnadene for om lag 2 200 danske foretak ville være ca. 7,6 mrd. norske kroner, i gjennomsnitt om lag 3,5 mill. norske kroner per foretak. Den danske konsekvensanalysen indikerte videre at de samlede engangskostnadene i forbindelse med innføringen ville være om lag 9,2 mrd. norske kroner, i gjennomsnitt i underkant av 4,2 mill. norske kroner per foretak.

Departementet bemerker at kostnadsanslagene i Danmark er utarbeidet med utgangspunkt i gjeldende europeiske rapporteringsstandarder. De kommende forenklingene i standardene vil forventelig bidra til lavere rapporteringskostnader for foretakene som fortsatt har rapporteringsplikt, og dermed også til lavere besparelser for foretakene som ikke får rapporteringsplikt. En nytte-kostnads-analyse utarbeidet av European Financial Reporting Advisory Group (EFRAG) i forbindelse med arbeidet med forenklinger i rapporteringsstandarder, indikerer en kostnadsreduksjon for foretakene med rapporteringsplikt på 34 pst. i perioden 2027–2031 sammenlignet med rapportering etter gjeldende standarder. Om det også tas hensyn til besparelsene for foretak i verdikjeden, øker disse besparelsene til 44 pst. ifølge analysen. Om man legger til grunn at de danske kostnadsanslagene og EFRAGs anslag på besparelser er overførbare til norske forhold, vil de om lag 1 000 norske foretakene som ikke lenger vil få rapporteringsplikt, unngå årlige kostnader på om lag 2,3 mrd. kroner. Legger man de ovennevnte anslagene til grunn, vil de om lag 950 norske foretakene som ikke vil få rapporteringsplikt, og som ikke har vært omfattet av CSRD «bølge 1», også unngå engangskostnader på om lag 2,6 mrd. kroner. Departementet legger til grunn at mange av foretakene som likevel ikke får rapporteringsplikt har hatt kostnader knyttet til forberedelse til det nye regelverket, slik at de unngåtte engangskostnadene vil variere mellom foretakene.

Gevinstene for foretakene ved bærekraftsrapportering er vanskeligere å kvantifisere enn kostnadene ved å utarbeide rapporteringen og få den attestert av revisor. I likhet med kostnadene, vil gevinstene som følger av rapporteringen variere mellom foretak. Enkelte foretak kan anse at rapporteringen bidrar til bedre styring og risikohåndtering, gjennom økt informasjon om natur- og klimarisiko og kunnskap om verdikjedene. Andre foretak kan se på bærekraftsrapportering som et verktøy for å sikre tilgang til finansering og kunder gjennom økt informasjon om natur- og klimarisiko og kunnskap om verdikjedene. Finansdepartementet pekte i Prop. 57 L (2023–2024) på at kostnadene knyttet til etterlevelsen av de nye rapporteringsforpliktelsene til en viss grad kunne oppveies av at ensartet rapportering i tråd med standardene reduserer antall enkeltforespørsler fra interessenter om bærekraftsinformasjon. Videre pekte departementet på at attestasjon av rapporteringen kunne gi gevinster for foretakene i form av bedre prosesser, økt trygghet for at riktig informasjon ligger til grunn for ledelsens beslutninger, og økt trygghet for at informasjonen som blir gitt til markedet og andre interessenter, er riktig. Dersom foretak som ikke er omfattet av virkeområdet, vurderer at gevinstene for foretaket ved å utarbeide bærekraftsrapportering i tråd med direktivreglene er større enn kostnadene, vil de kunne utarbeide rapporteringen på frivillig basis.

9.2 Konsekvenser for foretak i verdikjeden til rapporteringspliktige foretak

De foreslåtte endringene forventes å innebære forenklinger og besparelser for foretak i verdikjeden til rapporteringspliktige foretak på flere måter. At færre foretak får rapporteringsplikt, forventes å bidra til at små foretak får færre forespørsler om bærekraftsinformasjon fra større foretak i verdikjeden. At det settes klarere rammer for hvilken informasjon rapporteringspliktige foretak kan be om fra foretak i verdikjeden for å oppfylle egne rapporteringsforpliktelser, forventes å innebære forenklinger for foretak uten rapporteringsplikt, ved at forespørslene blir mindre omfattende. Som nevnt under punkt 9.1, forventes også forenklingene i rapporteringsstandardene for rapporteringspliktige foretak å bidra til forenklinger og besparelser for små foretak.

9.3 Konsekvenser for brukere av bærekraftsrapportering

Finansdepartementet viste i Prop. 57 L (2023–2024) til at et bredt spekter av interessenter har nytte av pålitelig, sammenlignbar og relevant bærekraftsinformasjon fra norske foretak, og at krav om at rapporteringen skal være i samsvar med felleseuropeiske rapporteringsstandarder forventes å gi gevinster for brukerne ved at informasjonen blir sammenlignbar på tvers av selskaper og sektorer. Videre pekte departementet på at innføringen av krav til attestasjon av bærekraftsrapportering forventes å gi gevinster for brukerne av rapporteringen ved at informasjonen vil bli mer pålitelig.

De foreslåtte endringene i virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering må forventes å føre til redusert tilgang til bærekraftsinformasjon for brukerne. I fortalen til Omnibus I-direktivet avsnitt 8 vises det til at foretakene som omfattes av det nye virkeområdet, er foretakene som har størst påvirkning på bærekraftsforhold. Etter departementets vurdering vil et foretaks påvirkning på ulike bærekraftsforhold imidlertid variere betydelig mellom sektorer, og det vil ikke nødvendigvis være slik at antall ansatte i et foretak er en god indikator for foretaks påvirkning på miljøforhold. Endringene i virkeområdet kan derfor bidra til at tilgangen til bærekraftsinformasjon fra foretak med vesentlig påvirkning på enkelte bærekraftsforhold svekkes.

Som nevnt under punkt 9.1, kan bærekraftsrapportering gi gevinster for rapporterende foretak. Departementet legger derfor til grunn at mange foretak uten rapporteringsplikt vil rapportere bærekraftsinformasjon på frivillig grunnlag. Forenklingene i de europeiske rapporteringsstandardene forventes å bidra til at kostnadene ved frivillig rapportering i tråd med direktiv- og lovreglene blir lavere, men fraværet av lovkrav for disse foretakene forventes likevel å bidra til mer uensartet rapportering og dermed redusert sammenlignbarhet og nytte for brukerne av rapporteringen.

9.4 Konsekvenser for revisorer

Finansdepartementet viste i Prop. 57 L (2023–2024) til at innføring av krav om attestasjon av bærekraftsrapportering må forventes å utvide markedet for slike tjenester og øke omsetningen for revisjonsbransjen. Tilsvarende må det forventes at innsnevring av virkeområdet for krav til bærekraftsrapportering vil redusere det fremtidige markedet for attestering av bærekraftsrapportering. Som nevnt over, utelukker departementet ikke at en del foretak uten rapporteringsplikt vil utarbeide bærekraftsrapportering på frivillig grunnlag. Departementet utelukker heller ikke at foretak som rapporterer frivillig, vil kunne ønske å få rapporteringen attestert av revisor eller en annen uavhengig tredjepart.

Departementet legger til grunn at de foreslåtte endringene i revisorloven ikke vil ha økonomiske og administrative konsekvenser av betydning.

9.5 Konsekvenser for offentlig sektor

Endringer i virkeområdet for reglene om bærekraftsrapportering i regnskapsloven innebærer at færre offentlig eide foretak som er store foretak etter regnskapsloven § 1-5 og organisert som aksjeselskap eller statsforetak, eller som har ustedt verdipapirer som er notert på et regulert marked, vil ha plikt til å utarbeide bærekraftsrapportering. Besparelsene for offentlig eide foretak forventes ikke å avvike vesentlig fra besparelsene for andre foretak som ikke lenger vil omfattes av regelverket.

Finanstilsynet fører i samsvar med verdipapirhandelloven kontroll med den finansielle rapporteringen til foretak som har Norge som hjemstat og som har omsettelige verdipapirer notert på Oslo Børs. Departementet legger til grunn at endringer i virkeområdet for reglene vil innebære noe mindre tilsynsaktivitet knyttet til bærekraftsrapportering, ettersom antallet rapporteringspliktige noterte foretak vil bli redusert. Finansdepartementet viste i Prop. 57 L (2023–2024) til at innføringen av de nye rapporteringskravene, herunder de nye europeiske rapporteringsstandardene, forventes å medføre et visst behov for veiledning til de rapporteringspliktige, både fra Finanstilsynet og andre myndigheter, som Miljødirektoratet og Likestillings- og diskrimineringsombudet. Departementet forventer at behovet for veiledning vil bli redusert noe når virkeområdet for pliktig bærekraftsrapportering snevres inn.