Prop. 133 L (2020–2021)

Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven

Til innholdsfortegnelse

15 Fosterhjem

15.1 Gjeldende rett

15.1.1 Menneskerettslige forpliktelser

Etter praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD) kan forholdet mellom fosterbarn og fosterforeldre utgjøre et familieliv etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.1 Ved vurderingen av om forholdet utgjør et familieliv, må det ses hen til plasseringens karakter, plasseringens varighet og den rolle fosterforeldrene har hatt overfor barnet.2 I Kopf og Liberda mot Østerike (2012) hadde fosterforeldrene hatt barnet hos seg i nesten fire år da det ble tilbakeført til sin biologiske mor. Fosterforeldrene fremmet krav om samvær med barnet. EMD la til grunn at fosterforeldrene var genuint opptatt av barnet, og at det var utviklet følelsesmessige bånd mellom barnet og fosterforeldrene i en periode da barnet utviklet seg. Dette var tilstrekkelig til at relasjonen falt inn under familiebegrepet i EMK artikkel 8. Fordi fosterforeldrenes krav om samvær ikke ble avgjort av de nasjonale domstoler før det var gått over tre år, var kravene til den nasjonale beslutningsprosessen i EMK artikkel 8 krenket. I Moretti og Bennedetti mot Italia (2010), var spørsmålet om det å bortadoptere et barn til en annen familie enn fosterfamilien som barnet hadde bodd med i 19 måneder, krenket fosterfamiliens familieliv. EMD konkluderte med at fosterforeldrene hadde et konvensjonsvernet familieliv. Det ble vektlagt at barnet hadde bodd med fosterfamilien i sine første levemåneder. Barnet var også godt integrert i familien og nært knyttet til fosterforeldrene og familiens biologiske barn. Fosterforeldrene hadde på alle måter opptrådt som barnets foreldre, og hadde dessuten fremmet en forespørsel om å adoptere barnet.

EMD stadfestet denne praksisen i en av de senere avsagte dommene hvor Norge er blitt dømt for krenkelse av EMK artikkel 8.3

15.1.2 Barnevernloven

Med fosterhjem menes private hjem som tar imot barn til oppfostring på grunnlag av barneverntjenestens beslutning om hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, eller i samband med omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12 eller § 4-8 andre og tredje ledd, samt private hjem som skal godkjennes etter § 4-7. Denne definisjonen av fosterhjem fremgår av barnevernloven § 4-22 første ledd.

I medhold av barnevernloven § 4-22 fjerde ledd er det gitt utfyllende regler om fosterhjem i forskrift av 18. desember 2003 nr. 1659 om fosterhjem (fosterhjemsforskriften). Departementet har videre gitt retningslinjer om fosterhjem.4 Ved behandlingen av Prop. 73 L (2016–2017) sluttet Stortinget seg til forslag til en rekke materielle og redaksjonelle endringer i § 4-22.5 Som følge av lovendringene, og på bakgrunn av NOU 2018:18 Trygge rammer for fosterhjem, er det også vedtatt endringer i fosterhjemsforskriften. Lov- og forskriftsendringene trer i kraft 1. januar 2022.

Det følger av barnevernloven § 4-22 annet ledd at fosterforeldre skal ha særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem og kunne løse oppfostringsoppgavene i samsvar med barneverntjenestens eller fylkesnemndas vedtak. Fosterforeldre har rett og plikt til å utøve grensesetting innenfor det som følger av at de utøver omsorgsansvaret for barnet. Utover dette er krav til fosterforeldre regulert i fosterhjemsforskriften §§ 3 og 4.

Etter § 4-22 tredje ledd første punktum skal barneverntjenesten alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem.6 Kommunens plikt til å dokumentere sine vurderinger av om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, er presisert i fosterhjemsforskriften § 4 tredje ledd som nytt andre punktum.7Barnevernstjenesten skal ved slike vurderinger legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering, dersom det er hensiktsmessig, jf. annet punktum.

Det følger av barnevernloven § 4-22 femte ledd at det er fosterhjemskommunen som har ansvaret for godkjenning av fosterhjemmet. Fra 1. januar 2022 endres bestemmelsen slik at ansvaret for godkjenning av fosterhjem overføres til omsorgskommunen, slik at omsorgskommunen får ansvaret for både valg og godkjenning av fosterhjem til det enkelte barnet. Bestemmelsen flyttes til § 4-22 tredje ledd. I samsvar med vedtatte endringer i fosterhjemsforskriften § 5, kan omsorgskommunen og fosterhjemskommunen avtale en annen ansvarsfordeling.

Kommunens plikt til å følge opp fosterhjemmet og barnet er i dag særskilt regulert i fosterhjemsforskriften § 7. Fra 1. januar 2022 løftes oppfølgingsansvaret inn i loven jf. § 4-22 fjerde ledd første punktum. Bestemmelsen presiserer barnevernstjenestens plikt til å følge opp hvert enkelt barns situasjon i fosterhjemmet og for oppfølging av fosterhjemmet. Endringen innebærer at barnevernstjenesten gis et utvidet og samlet ansvar for å følge opp fosterhjemmet. Utvidelsen består i at ansvaret for å gi fosterforeldrene generell veiledning, overføres fra Bufetat til barnevernstjenesten. I fosterhjemsforskriften § 7 er det vedtatt å presisere at kommunens oppfølging skal være helhetlig og tilpasset til det enkelte fosterhjem. Det presiseres videre i § 4-22 fjerde ledd annet punktum at Bufetat har ansvaret for oppfølging av fosterhjem som Bufetat tilbyr etter § 2-3 annet ledd bokstav a og c (beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem).

Det er også vedtatt å innta et krav om grunnleggende opplæring i fosterhjemsforskriftens § 3 om generelle krav til fosterforeldre. I samme bestemmelse er det vedtatt å innta et krav om at opplæringen skal være i tråd med nasjonale faglige anbefalinger.

Det følger av barnevernloven § 4-21 at fosterforeldre skal gis anledning til å uttale seg før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves. Fosterforeldres rettigheter utover dette, er i dag i all hovedsak regulert i fosterhjemsforskriften. Særlig relevant er forskriftens § 6 om at det skal inngås avtale mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene om deres forpliktelser ved en fosterhjemsplassering, og forskriftens § 7 om barnevernstjenestens ansvar for å gi fosterforeldre nødvendig råd og veiledning så lenge plasseringen varer.

I henhold til barnevernloven § 6-1 første ledd gjelder forvaltningsloven med de særregler som er fastsatt i denne loven. Barnevernloven har ingen særskilte regler om fosterforeldres partsrettigheter i barnevernssaken. Hvem som er part i en forvaltningssak, herunder i en barnevernssak, er nærmere regulert i forvaltningsloven. Som part regnes den «person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder», jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Om en person er å anse som part i en barnevernssak må avgjøres etter en konkret vurdering. Det fremgår av retningslinjer til barnevernstjenestens saksbehandling (saksbehandlingsrundskrivet) at den sentrale vurderingen vil være hvorvidt vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet.8 Vurderingene vil variere avhengig av hvilken fase saken befinner seg i (om det er undersøkelsesfase eller tiltaksfase) og hva slags tiltak som vurderes som nødvendig.

En sak etter barnevernloven retter seg først og fremst mot barnets foreldre og barnet selv. Det er derfor normalt disse som er parter i saken. Fosterforeldre er i utgangspunktet ikke part i barnevernssaker. Dersom fosterforeldre etter en konkret vurdering gis status som part, vil de ha partsstatus på lik linje med foreldre som er part. Det må skilles mellom å ha partsstatus som sådan på alle stadier av en sak, og det å ha partsstatus i enkeltspørsmål som skal behandles.

Partsstatus utløser viktige rettigheter, som rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å klage på vedtak, prosessuelle rettigheter i forbindelse med fylkesnemndas og domstolenes behandling av saken, og rett til å redegjøre for sitt syn.

Fosterforeldre kan etter en konkret vurdering ha rett til å fremme krav om samværsrett med barnet for fylkesnemnda, etter at barnet har flyttet fra fosterhjemmet. I en høyesterettsdom fra 2011 kom Høyesterett til at fostermoren i medhold av barnevernloven § 4-19, hadde krav på at fylkesnemnda tok stilling til om hun skulle ha rett til samvær med barna.9 Bestemmelsen gir på visse vilkår «barnets slektninger eller andre som barnet har nær tilknytning til», rett til å kreve at fylkesnemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet.

Selv om fosterforeldre i utgangspunktet ikke regnes som part i barnevernssaken, er de likevel gitt noen særskilte prosessuelle rettigheter. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldre gis rett til å uttale seg, jf. barnevernloven § 4-21. Fosterforeldrenes uttalelse bør innhentes som ledd i saksforberedelsen for fylkesnemnda. Dersom barnet har bodd i fosterhjemmet i lang tid, bør barnevernstjenesten også vurdere om fosterforeldrene bør føres som vitner for fylkesnemndas behandling av saken.10

I andre tilfeller enn ved tilbakeføring til foreldrene, kan et barn bare flyttes fra fosterhjemmet dersom endrede forhold gjør det nødvendig, eller dersom det er til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-17. Barnevernstjenesten fatter i slike tilfeller vedtak om flytting, som kan påklages til fylkesnemnda. Fosterforeldre er ikke automatisk part i et vedtak om å flytte barnet, men kan i enkelte tilfeller få klagerett over vedtaket. Det følger av forarbeidene at om fosterforeldre bør gis klagerett vurderes konkret av fylkesnemnda i den enkelt sak.11 Departementet uttalte at tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene, og varigheten av plasseringen, bør være sentrale vurderingstema i denne sammenheng.12

Barnevernstjenesten skal ta stilling til hvem som har partsrettigheter i saker hvor det er barnevernstjenesten som har myndighet til å fatte vedtak. Fylkesnemnda har et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter i saker som hører under nemndas ansvarsområde.13

15.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

15.2.1 Bakgrunnen for høringsforslaget

Barnevernslovutvalget foreslo et eget kapittel om fosterhjem, som er ment å i hovedsak tilsvare dagens § 4-22 første til fjerde ledd og § 4-23.14 Utvalget foreslo at fosterforeldre ikke gis partsstatus eller prosessuelle rettigheter i større utstrekning enn det som følger av gjeldende rett, men understreket at det i mange tilfeller vil være grunn til å behandle fosterforeldre som parter i saker om flytting. Utvalget drøftet, men foreslo ikke, en regulering av adgang til bruk av tvang i fosterhjem, slik det er for institusjoner. Flere høringsinstanser uttalte seg til lovutvalgets kapittel om fosterhjem. Enkelte savnet en nærmere gjennomgang av bestemmelsene om fosterhjem, og viste til at fosterhjem er det mest brukte tiltaket når oppvekstsvilkårene er slik at barn ikke lenger kan bo sammen med sine foreldre.

15.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet støttet utvalgets forslag om et eget kapittel om fosterhjem og foreslo at deler av innholdet i fosterhjemsforskriften lovfestes. Departementet foreslo å innta i loven at fosterforeldre skal oppfylle generelle krav som i dag følger av fosterhjemsforskriften § 3. Departementet foreslo også at det inntas at barnevernstjenesten har ansvar for å følge opp barnet i fosterhjemmet og følge opp fosterfamilien, blant annet ved å gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning. Dette følger i dag av fosterhjemsforskriften § 7. Videre foreslo departementet at det inntas i loven at det skal inngås en avtale mellom barnevernstjenesten og fosterforeldre om rettigheter og plikter, som i dag følger av fosterhjemsforskriften § 6. Departementet uttalte at forslagene ikke vil endre gjeldende rett, men vil kunne bidra til å tydeliggjøre fosterforeldres stilling og rettigheter og barnevernstjenestens forpliktelser overfor fosterforeldre. Departementet uttalte videre at forslagene innebærer at fosterhjemsforskriften må revideres.

Departementet foreslo en ny bestemmelse om barnets rettigheter under opphold i fosterhjem i forslag til ny § 9-2. Bestemmelsen fastslår at barnet skal få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, skal behandles hensynsfullt og med respekt for sin integritet, og selv skal kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med plasseringen og fosterforeldrenes ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg. Barnets alder og modenhet skal tillegges vekt. Departementet uttalte at bestemmelsen ikke er ment å endre gjeldende rett. Departementet støttet utvalgets vurdering om å ikke foreslå en regulering av tvangsbruk i fosterhjem. Departementet fastslo at det ikke er tillatt med tvang i fosterhjem.

Departementet foreslo ikke at fosterforeldre automatisk skal gis partsstatus i en barnevernssak. Departementet anbefalte heller ikke å lovfeste at en bestemt gruppe fosterforeldre, eller at fosterforeldre i visse spørsmål som skal behandles, skal gis partsstatus. Departementet mente at forvaltningslovens regler bør gjelde og at spørsmålet om fosterforeldre kan innvilges partsrettigheter, må avgjøres etter en konkret vurdering. Dette gjelder tilsvarende for foreldre og andre som kan tenkes å være part i en barnevernssak. Departementet vurderte om fosterforeldre alltid bør være part i sak om flytting fra fosterhjemmet, men mente i likhet med utvalget at dette fortsatt må bero på en konkret vurdering. Departementet uttalte imidlertid at fosterforeldres mulighet til å gis klageadgang på slikt vedtak bør gå frem av loven. Departementet foreslo derfor at det inntas en ny bestemmelse i loven om at fosterforeldre kan gis klageadgang på vedtak om flytting. Departementet presiserte at den foreslåtte bestemmelsen ikke vil endre gjeldende rett, men tydeliggjøre at fosterforeldre kan gis adgang til å klage på et vedtak om flytting fra fosterhjemmet.

15.3 Høringsinstansenes syn

15.3.1 Eget fosterhjemskapittel

I underkant av 20 høringsinstanser uttaler seg om forslaget om et eget kapittel om fosterhjem. Alle høringsinstansene som uttaler seg, støtter forslaget. Dette er blant annet Bufdir, Bufetat region Midt-Norge, Bufetat region sør, Bufetat region øst, Barneombudet, Statsforvalteren i Vestland, Bergen kommune, Gjesdal kommune, Horten kommune, Kristiansand kommune, Sandes kommune, Time kommune, Ideelt barnevernsforum, Kirkens Bymisjon, Norsk Fosterhjemsforening, OsloMet og SOS-Barnebyer.

Barneombudet uttaler at de er fornøyde med at hjemlene samles og at barns rettigheter i fosterhjem synliggjøres. Ideelt barnevernsforum støtter departementets forslag om at fosterhjem reguleres i eget kapittel om fosterhjem i ny barnevernslov og mener dette vil bidra til å tydeliggjøre fosterhjemmenes sentrale rolle i barnevernet sitt arbeid.

Enkelte av disse instansene understreker samtidig at et slikt grep ikke er tilstrekkelig. Bufetat region sør støtter forslaget om et eget kapittel i loven om fosterhjem, men uttaler at det anses som nødvendig med en revisjon av både loven, og fosterhjemsforskriften. Også Fellesorganisasjonen uttaler at de forutsetter nye lovforslag på bakgrunn av høringssvarene som ble avgitt til NOU 2018: 18 Trygge rammer for fosterhjem. Norsk Fosterhjemsforening er positive til at det er laget et eget kapittel om fosterhjem, men mener at dette ikke er tilstrekkelig. Fosterhjemsforeningen uttaler at det er behov for en egen lov om fosterhjem, eventuelt en vesentlig utbygging av kapittelet om fosterhjem, og at den rettslige regulering av fosterhjem må undergis en helhetlig gjennomgang slik at det ivaretar barnets beste. Fosterhjemsforeningen er videre kritisk til at fosterforeldrenes vilkår er regulert i en oppsigelig avtale. At vilkårene i avtalen kan endres og at barnevernstjenesten kan si opp avtalen uten noen form for rettslig overprøving av om dette vil være til barnets beste, medfører ifølge Fosterhjemsforeningen en usikkerhet for fosterbarnet.

Om lag 20 høringsinstanser uttaler seg om forslaget om at deler av innholdet i fosterhjemsforskriften lovfestes. Dette er blant annet Bufdir, Bufetat region Midt-Norge, Bufetat region sør, Bufetat region øst, Barneombudet, Helsetilsynet, OsloMet, Asker kommune, Bergen kommune, Fredrikstad kommune, Gjesdal kommune, Horten kommune, Kristiansand kommune, Sandes kommune, Time kommune, Trondheim kommune, Fellesorganisasjonen, Ideelt barnevernsforum, Norsk Fosterhjemsforening og Stine Sofies Stiftelse.

Alle høringsinstansene som uttaler seg, er positive til forslaget.

Bufetat region øst mener forslaget vil bidra til å tydeliggjøre, styrke og løfte barn i fosterhjem sine rettigheter samt synliggjøre både fosterhjem som tiltak og fosterforeldres status. Helsetilsynet uttaler at de støtter forslaget om å flytte noen av kravene fra fosterhjemsforskriften inn i loven med intensjon om å heve kravene til kvalitet, kompetanse og oppfølging. OsloMet mener forslaget styrker barnets rettsstilling.

Fosterhjemsforeningen uttaler på sin side at en lovfesting gjør reguleringen mer oversiktlig, men at det ikke forbedrer rettsstillingen til barn i fosterhjem. Fosterhjemsforeningen mener at også bestemmelser i fosterhjemsavtalen bør tas inn i loven.

15.3.2 Barnets rettigheter under opphold i fosterhjem

Om lag 20 høringsinstanser uttaler seg om forslaget om en ny bestemmelse i § 9-2 om barnets rettigheter under opphold i fosterhjem. Dette er blant annet Bufetat region sør, Bufetat region øst, Barneombudet, Bergen kommune, Fredrikstad kommune, Gjesdal kommune, Horten kommune, Kristiansand kommune, Sandes kommune, Stavanger kommune, Time kommune, Trondheim kommune, Forandringsfabrikken, Ideelt barnevernsforum, Kirkens Bymisjon, Norsk barnevernlederorganisasjon (NOBO), Norsk Fosterhjemsforening, Redd Barna og Stine Sofies Stiftelse.

Det er bred støtte til forslaget blant høringsinstansene, og flere (blant annet Bufetat region øst, Bufetat region sør og Asker kommune) mener det er positivt at bestemmelsen understreker barnets rett til trygghet og selvbestemmelse. Stine Sofies Stiftelse er positive til lovfesting av barns rettigheter under opphold i fosterhjem, men mener at kravet til forsvarlig omsorg bør konkretiseres nærmere i lov eller forskrift. Forandringsfabrikken og Stavanger kommune mener at kjærlighet bør inngå som en del av barnets rettigheter. Norsk Fosterhjemsforening støtter forslaget, men etterlyser «reelle rettigheter» for fosterhjem og fosterbarn, og peker som eksempel på at fosterforeldre ikke kan påklage forvaltningsvedtak som gjelder fosterbarnet.

Det er om lag 10 høringsinstanser som uttaler seg om at departementet ikke foreslo å regulere tvangsbruk i fosterhjem. Dette er Barneombudet, Bufetat region sør, Bergen kommune, Gjesdal kommune, Kristiansand kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Kirkens Bymisjon og Norsk Fosterhjemsforening.

Det er kun Norsk Fosterhjemsforening som er uenig i forslaget. Foreningen uttaler at den er bekymret for fravær av regulering av tvangsbruk i fosterhjemmet, og mener at det uansett bør lages retningslinjer som tar opp de problemstillinger som fosterforeldre og fosterbarn kan stå i. Foreningen viser til at det for institusjon er utførlige regler om lovlig og ikke lovlig grensesetting overfor barna som bor der, og at de ansatte på institusjon kurses om behandling av barna og grensesetting. Foreningen mener at det å sette grenser for et barn som er plassert i hjemmet etter tvungen omsorgsovertagelse, ikke kan sidestilles med det å sette grenser for egne barn.

Også Kirkens Bymisjon mener at det bør gis retningslinjer for hvordan barn og ungdom med grenseoverskridende atferd skal møtes i fosterhjem. Barneombudet mener at tvangsbruk ikke bør reguleres i lov, men heller unngås ved god opplæring og veiledning om grensesetting og omsorg.

15.3.3 Fosterforeldres partsstatus

Det er i overkant av 20 høringsinstanser som uttaler seg om forslaget om at fosterforeldre ikke automatisk skal ha partsstatus i en barnevernssak.

De fleste som uttaler seg, støtter forslaget. Dette er blant annet Bufdir, Bufetat region Midt-Norge, Bufetat region sør, Bufetat region øst, Helsetilsynet, Statsforvalteren i Nordland, Bergen kommune, Gjesdal kommune, Kristiansand kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Fellesorganisasjonen, Ideelt barnevernsforum, KS, Organisasjonen for barnevernsforeldre (OBF), NOBO og Redd Barna.

Helsetilsynet støtter forslaget, men peker samtidig på at en helt sentral del av barnevernstjenestens oppfølgingsansvar når barn bor i fosterhjem, innebærer å sikre en god oppfølging og involvering av fosterforeldre til det beste for barnet.

Flere av høringsinstansene som støtter forslaget, blant annet Ideelt barnevernsforum og Bufetat region øst, peker på at det er viktig at det blir foretatt en reell vurdering av fosterforeldrenes partsstatus, og tar til orde for at dette bør komme til uttrykk i lovteksten. Ideelt barnevernsforum mener det bør fremkomme i lovteksten at fosterforeldres partsstatus alltid skal vurderes og at vurderingen må dokumenteres. De mener en slik formulering vil tydeliggjøre fosterforeldres viktige rolle knyttet til barnets sak. Bufetat region øst mener at det bør presiseres i lovteksten at det skal vurderes om fosterforeldre skal være part i sak om flytting, eventuelt at fosterforeldrene gis en lovfestet rett til å kreve at fylkesnemnda avgjør om de skal være part i sak om flytting.

Stine Sofies Stiftelse mener at fosterforeldre bør gis en lovfestet rett til å uttale seg og si sin mening i barnevernssaken. OsloMet anbefaler at fosterforeldre gis en rett til å uttale seg før det besluttes endringer i samværsordningen. Fosterforeldrene er de som ser barnet før og etter samvær, og som har mest kunnskap om hvordan samværet påvirket barnets hverdag i fosterhjemmet. OsloMet mener derfor fosterforeldrenes vurderinger vil være viktige momenter i vurderingen av samværsordningen.

Enkelte høringsinstanser mener at fosterforeldre bør ha partsrettigheter i saker som gjelder flytting av barnet ut av fosterhjemmet. Dette er blant annet Norsk Fosterhjemsforening, Barneombudet, Stine Sofies Stiftelse, OsloMet, NOBO og Statsforvalteren i Nordland.

Norsk Fosterhjemsforening mener at fosterforeldre bør gis automatiske partsrettigheter i saker som gjelder flytting av fosterbarnet ut av fosterhjemmet, slik at fosterforeldrene kommer tidlig inn i saken. Fosterhjemsforeningen viser i denne forbindelse til forvaltningslovens regler om plikt til å sikre at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes vedtak i saken. Fosterhjemsforeningen påpeker at flytting av barn handler om viktige avgjørelser av fundamental betydning for barnet, og at det stilles krav til betryggende saksbehandling og riktige avgjørelser. Foreningen mener videre at avgjørelser om flytting av barn i fosterhjem alltid bør behandles av fylkesnemnd der fosterforeldrene er uenig i flyttevedtaket, og viser til at departementet går imot forslaget fra lovutvalget om at saker om tilbakeføring av fosterbarnet kan bestemmes av barnevernstjenesten dersom barnevernstjenesten og foreldrene er enige. Fosterhjemsforeningen hevder at mange fosterforeldre er usikre på om de kan risikere at barnet blir flyttet i tilfeller hvor fosterforeldrene er uenige med barnevernstjenesten. Dette skaper ifølge Fosterhjemsforeningen utrygghet, og er ikke forenlig med ivaretagelse av barnets beste.

Både Barneombudet og Fosterhjemsforeningen peker på at de ser at mange barn flyttes fra fosterhjem i en hurtig prosess hvor det foreligger lite dokumentasjon og vurderinger av om flyttingen er til barnets beste. Begge instansene stiller spørsmål ved om rettssikkerheten er godt nok ivaretatt i disse sakene. Fosterhjemsforeningen peker blant annet på barnets og fosterfamiliens rett til familieliv.

Organisasjonen for barnevernsforeldre uttaler at de støtter departementets forslag, men at fosterforeldrene burde få begrunnelsen skriftlig når barnevernstjenesten beslutter å flytte et barn. Dette gjelder særlig dersom flyttingen skjer på bakgrunn av forhold som angår hjemmet eller fosterforeldrene selv.

Statsforvalteren i Nordland støtter departementets forslag om å ikke gi fosterforeldre automatisk partsstatus i en barnevernssak, og at partsstatus fortsatt skal vurderes konkret i den enkelte sak. Statsforvalteren viser imidlertid til NOU 2018: 18 Trygge rammer for fosterhjem, der det foreslås å styrke fosterforeldres posisjon ved å gi dem uttalerett ved vedtak om flytting etter dagens § 4-17. Statsforvalteren mener at dette forslaget bør tas inn i ny barnevernslov, da det både styrker fosterforeldrenes posisjon, og kan gi bedre grunnlag for å vurdere barnets beste ved vedtak om flytting.

15.3.4 Fosterforeldres uttalerett og klagerett ved vedtak om flytting fra fosterhjemmet

Om lag 30 høringsinstanser uttaler seg om forslaget om at det inntas en ny bestemmelse i loven om at fosterforeldre kan gis klageadgang på vedtak om flytting. Blant disse er Bufdir, Bufetat region Midt-Norge, Bufetat region sør, Bufetat region øst, Barneombudet, Helsetilsynet, OsloMet, Universitets- og høyskolerådet, VID, Kommuneadvokaten i Trondheim kommune, Bergen kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Gjesdal kommune, Horten kommune, Kristiansand kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Trondheim kommune, Fellesorganisasjonen, Fokus på barnevernet, Ideelt barnevernsforum, Kirkens Bymisjon, KS, NOBO, Norsk fosterhjemsforening, Redd Barna og Stine Sofies Stiftelse. Det er bred støtte til forslaget blant høringsinstansene som uttaler seg.

Bufdir uttaler at de støtter forslaget om at fosterforeldres mulighet til å påklage flyttevedtak fortsatt skal vurderes i hver enkelt sak etter de retningslinjer som trekkes opp i høringsnotatet.

Fellesorganisasjonen uttaler at det er viktig å tydeliggjøre at fosterforeldre kan gis rett til å klage på barnevernets flyttevedtak.

Stine Sofies Stiftelse støtter forslaget og mener det er viktig at klageadgangen vurderes konkret basert på blant annet varigheten av plasseringen og tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene.

Norsk Fosterhjemsforening mener det bør komme klart frem av lov og lovkommentarer at vurderingen som må foretas for å avgjøre om fosterforeldrene har klageadgang, er om fosterforeldrene har rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven § 28. Fosterhjemsforeningens primære synspunkt er imidlertid at fosterforeldre bør gis automatiske partsrettigheter i saker som gjelder flytting av fosterbarnet ut av fosterhjemmet. Også Helsetilsynet viser til forvaltningsloven § 28 om rettslig klageinteresse. Barneombudet uttaler i likhet med Fosterhjemsforeningen at det kan være grunn til å se på om fosterforeldre i alle saker om flytting bør ha anledning til å påklage vedtaket.

15.3.5 NOU 2018: 18 Trygge rammer for fosterhjem

Fosterhjemsutvalget, som har gjennomgått rammebetingelser for ordinære fosterhjem, leverte sin utredning i desember 2018.15 Utvalget skulle blant annet vurdere hvordan man på en god måte kan håndtere interessemotsetninger mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene, gjennomgå og vurdere dagens fosterhjemskontrakter, og anbefale eventuelle endringer. Utvalgets innstilling ble sendt på høring 18. februar 2019 med høringsfrist 24. mai 2019.

Utvalget uttalte at fosterforeldrenes vurdering av hva som er til barnets beste, alltid bør høres og dokumenteres og foreslo en lovfestet uttalerett for fosterforeldre i saker om flytting av et barn etter barnevernloven § 4-17. Utvalget viste til at fosterforeldrene ofte har god innsikt i hva som vil være bra for barnet. I tillegg kan en mulighet for fosterforeldrene til å påvirke en situasjon hvor flytting av barnet kan være aktuelt, gi fosterforeldrene en innflytelse som kan redusere noe av usikkerheten som fosterforeldre kan oppleve ved fosterhjemsoppdraget. Utvalget viste også til Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD) sine vurderinger om at et fosterhjemsforhold kan være beskyttet av retten til familieliv etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.

Utvalgets forslag fikk bred støtte fra høringsinstansene. Det er 23 høringsinstanser som støtter forslaget. Dette er blant annet Bufdir, Barneombudet, Folkehelseinstituttet, Statsforvalteren i Oslo og Viken, Statsforvalteren i Rogaland, Statsforvalteren i Nordland, Sentralenheten for Fylkesnemndene, Statens helsetilsyn, Asker kommune, Bergen kommune, Barneverntjensten Bodø, Steigen, Røst, Værøy, Bærum barneverntjeneste, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Kristiansand kommune, Kvitseid kommune v/barnevernssambandet i Vest-Telemark, Larvik kommune, Oslo kommune, Stavanger kommune, Trondheim kommune, Fagforbundet, Fellesorganisasjonen, Norsk Barnevernssamband, Norsk Fosterhjemsforening, Stine Sofies Stiftelse og VID vitenskapelige høgskole.

Skiptvedt kommune støtter ikke forslaget, og mener at dagens regler på dette området er tilstrekkelige. Kommunens uttalelser gjelder generelt for alle forslagene i utredningens kapittel 5 og er ikke slik departementet forstår det spesielt myntet på dette forslaget.

15.4 Departementets vurderinger og forslag

15.4.1 Innledning

Fosterforeldres rettigheter i barnevernssaker har over tid vært løftet frem som et område med behov for endringer, både fra forskere, interesseorganisasjoner og fosterforeldre selv. Det blir ofte anført at det først og fremst er i barnets interesse at det skapes best mulig vilkår for fosterforeldrene. I det følgende foreslås enkelte lovendringer, herunder at fosterhjem får et eget kapittel i barnevernsloven.

Departementet viser for øvrig til at regjeringen våren 2021 vil legge frem en fosterhjemsstrategi. Strategien skal gi en helhetlig fremstilling av regjeringens politikk, prioriteringer og tiltak på fosterhjemsområdet. Den vil særlig fokusere på følgende tiltak: Rekruttere flere fosterhjem som gir barn en god og stabil omsorgssituasjon, styrke opplæringen og oppfølgingen av fosterhjem, slik at barna og fosterforeldrene får den hjelpen og støtten de trenger, og tilpasse rammevilkårene til fosterfamilienes og barnas behov.

Strategien vil blant annet bygge på tiltak fra Meld. St. 17 (2015–2016) Trygghet og omsorg – fosterhjem til barns beste og forslag som ble fremmet i NOU 2018: 18 Trygge rammer for fosterhjem.

15.4.2 Eget fosterhjemskapittel

Departementet opprettholder forslaget om et eget kapittel om fosterhjem. Det er bred støtte til forslaget fra høringsinstansene.

Fosterhjem er det mest brukte tiltaket når barn ikke kan bo hjemme hos sine foreldre. Fosterforeldre utøver omsorgen for fosterbarnet på vegne av barnevernstjenesten eller barnets foreldre, og skal gi barnet et trygt og godt hjem. Departementet mener at ny barnevernslov i større grad enn i dag bør gjenspeile dette ved å synliggjøre fosterhjem som tiltak. Departementet er enig med Fosterhjemsforeningen i at et eget kapittel om fosterhjem ikke vil løse alle dagens utfordringer på fosterhjemsområdet. Departementet vurderer likevel at dette er et viktig grep. Departementet viser også til at det er flere pågående prosesser i departementet som gjelder fosterhjem.

Departementet fastholder forslaget om å lovfeste deler av innholdet i fosterhjemsforskriften. Allerede ved endringene som trer i kraft 1. januar 2022, vil dagens lovregulering utfylles noe ved at kommunens oppfølgingsansvar løftes fra fosterhjemsforskriften til barnevernloven § 4-22. Departementet foreslår i det følgende flere slike grep.

Krav til kvalitet og kompetanse for fosterhjem er i liten grad lovregulert. Departementet mener at overordnede generelle krav som stilles til fosterforeldre bør fremgå av ny barnevernslov. Det vises til at det også for institusjonsområdet foreslås å lovfeste krav til kvalitet som i dag følger av forskrift.

Hovedinnholdet i fosterhjemsforskriften § 3 om at fosterforeldre skal ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et godt og trygt hjem foreslås derfor lovfestet, jf. lovforslaget § 9-3. Departementet viderefører imidlertid ikke forslaget om å lovfeste kravet i fosterhjemsforskriften § 3 om at fosterforeldrene må ha stabil livssituasjon, alminnelig god helse, og gode samarbeidsevner. Departementet mener dette er momenter som vil måtte inngå i vurderingen av om fosterforeldrene har særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et godt og trygt hjem. Sammenhengen i regelverket tilsier etter departementets syn at slike, mer spesifikke krav, fortsatt bør reguleres i forskrift. Departementet fastholder forslaget om å ikke lovfeste en opplæringsplikt for fosterforeldre. Det er allerede vedtatt å innta et krav om grunnleggende opplæring i fosterhjemsforskriftens § 3 om generelle krav til fosterforeldre.16 Kravet om opplæring er en utdyping av kravet om at fosterforeldre skal ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et godt og trygt hjem. Etter departementets vurdering er det mest hensiktsmessig at kravet om opplæring knyttes til godkjenningen av fosterforeldre og at kravet til godkjenning fremgår av loven. De nærmere vilkårene for godkjenning, herunder krav om grunnleggende opplæring utdypes i forskrift.

Gjeldende barnevernlov § 4-22 annet ledd om at fosterforeldrene skal ivareta omsorgen for barnet i samsvar med forutsetningene i barnevernstjenestens eller barneverns- og helsenemndas vedtak tas inn i samme bestemmelse. Dette er en videreføring av forslaget i høringsnotatet.

Departementet foreslår videre å videreføre forslaget om å lovfeste kravet om at barnevernstjenesten i omsorgskommunen og fosterforeldrene skal inngå en avtale om barnevernstjenestens og fosterforeldres forpliktelser, jf. fosterhjemsforskriften § 6 første ledd. Fosterhjemsavtalen skal benyttes etter en omsorgsovertakelse, og så langt som mulig ved frivillige plasseringer. At det skal inngås en avtale om partenes forpliktelser bør følge av ny barnevernslov. Departementet foreslår ikke å lovfeste krav til innholdet i avtalen eller at det skal benyttes en bestemt avtalemal. Ved plassering i beredskapshjem og i spesialiserte fosterhjem tilbudt av Bufetat, må fosterforeldrene i tillegg til avtalen med kommunen, inngå avtale med Bufetat. Kommunen har imidlertid alltid ansvaret for å følge opp barnet. Dette fremgår av forslagets § 9-6 første ledd.

Det er allerede vedtatt å lovfeste omsorgskommunens ansvar for å følge opp hvert enkelt barn i fosterhjem og for å følge opp fosterforeldre, jf. Prop. 73 L (2016–2017). Endringen videreføres i ny lov. Kommunens ansvar for oppfølging omfatter all veiledning av fosterhjemmet og all annen hjelp og støtte til hjemmet som er nødvendig og hensiktsmessig for å ivareta fosterbarnet. Kommunens oppfølgingsansvar omfatter flere ulike elementer. I tillegg til råd og veiledning til fosterforeldrene, innebærer oppfølging praktisk støtte, økonomisk støtte og ulike former for tilrettelegging. Det er vedtatt å presisere i fosterhjemsforskriften at kommunens oppfølging skal være helhetlig og tilpasset til den enkelte fosterfamilie og det enkelte barn. Et krav om helhetlig oppfølging innebærer at barnevernstjenesten må se både økonomiske, praktiske og faglige virkemidler og tiltak overfor fosterhjemmene i sammenheng. Departementet opprettholder ikke forslaget i høringsnotatet om å lovfeste at omsorgskommunen som en del av sitt oppfølgingsansvar skal gi fosterforeldre nødvendig råd og veiledning. I forbindelse med arbeidet med endringer i fosterhjemsforskriften som trer i kraft 1. januar 2022, har departementet kommet til at sammenhengen i regelverket tilsier at det er uheldig å fremheve kun deler av oppfølgingsansvaret i lov. Dette gjelder selv om kommunens ansvar for råd og veiledning anses som viktig. Etter departementets oppfatning er det mer hensiktsmessig at denne presiseringen følger av forskrift.

Forslaget om et eget fosterhjemskapittel som inneholder noen av dagens forskriftsbestemmelser vil ikke endre gjeldende rett, men vil kunne bidra til å tydeliggjøre fosterforeldres stilling og rettigheter og barnevernstjenestens forpliktelser overfor fosterforeldre. Departementet mener disse forslagene gir et viktig signal både til barnevernstjenestene og til fosterforeldrene om viktigheten av fosterforeldres innsats overfor utsatte barn og unge, samtidig som de har en pedagogisk og symbolsk funksjon som kan bidra til å løfte fosterforeldres status overfor barnevernstjenesten.

Departementet foreslår etter dette at det inntas i loven at fosterforeldre skal oppfylle generelle krav som i dag følger av fosterhjemsforskriften § 3, og at det skal inngås en avtale mellom barnevernstjenesten og fosterforeldre om rettigheter og plikter som i dag følger av fosterhjemsforskriften § 6. Det vises til lovforslaget § 9-7.

15.4.3 Barns rettigheter under opphold i fosterhjem

Departementet opprettholder forslaget om en ny bestemmelse om barnets rettigheter under opphold i fosterhjem. Departementet mener det er viktig å tydeliggjøre barns rettigheter under opphold i fosterhjem i ny barnevernslov.

Dette vil være i tråd med utviklingen av barnets posisjon i barnevernsloven, herunder styrking av barnets rett til medvirkning, samt at barnevernsloven nå er en rettighetslov. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om å presisere i ny barnevernslov at barnet skal få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, skal behandles hensynsfullt og med respekt for sin integritet, og at barnet selv skal kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med plasseringen og fosterforeldrenes ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg. Barnets alder og modenhet skal tillegges vekt. En slik regulering vil også innebære en utdyping av kravet om at fosterforeldre må ha særlig evne til å gi et barn et trygt og godt hjem.

Departementet fastholder videre å ikke foreslå en regulering av tvangsbruk i fosterhjem. Dette er i tråd med forslaget fra utvalget og har fått bred støtte fra høringsinstansene.

Straffeloven og barnelova har regler som gir beskyttelse mot vold og overgrep. Grunnloven § 104 tredje ledd første setning, barnekonvensjonen artikkel 16 og den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3 og 8 gir barn rett til vern om sin personlige integritet.

Etter departementets vurdering vil en regulering av tvangsbruk kunne innebære en form for institusjonalisering av fosterhjemmene, noe departementet mener er uheldig. Departementet mener at et fosterhjem skal fungere så likt andre hjem som mulig.

Fosterforeldre har rett og plikt til å utøve grensesetting innenfor det som følger av deres ansvar for den daglige omsorgen overfor barnet. Som Norsk Fosterhjemsforening påpeker, kan det være vanskelig å sette grenser for et barn som ikke er ditt eget og som er plassert i hjemmet etter tvungen omsorgsovertagelse. Fosterhjemsforeningen etterlyste derfor nærmere regulering av hvilken grensesetting som kan benyttes. Departementet mener likevel adgangen til alminnelig grensesetting som ledd i daglig omsorg, samt de alminnelige bestemmelsene om nødverge og nødrett i straffeloven, vurderes som tilstrekkelig. Det forventes at fosterforeldre handler som foreldre flest i grensesettingssituasjoner. De vil ikke ha en snevrere eller videre adgang til grensesetting enn foreldre. Grensesetting kan uansett være en utfordring for foreldre, dette gjelder både barns biologiske foreldre og fosterforeldre. Departementet er imidlertid enig med høringsinstansene som understreker behov for retningslinjer og faglige anbefalinger, og viser i den forbindelse til at Folkehelseinstituttet på oppdrag fra Bufdir har gjennomgått og sammenstilt kunnskap om grensesetting og tvang i barnevernsinstitusjoner og fosterhjem. Bufdir har også lyst ut et forskningsprosjekt om grensesetting og tvang i fosterhjem. Formålet med prosjektet er å undersøke hvordan grensesetting og tvang kan forebygges i en fosterhjemskontekst. Prosjektet skal gi kunnskapsbaserte anbefalinger og forslag til tiltak for hvordan uønsket grensesetting og ulovlig tvangsbruk kan forebygges i fosterhjem.

15.4.4 Fosterforeldres partsstatus

Departementet fastholder forslaget om at fosterforeldre ikke skal gis automatisk partsstatus i en barnevernssak. Det å få partsstatus i en barnevernssak utløser omfattende rettigheter. Parter har blant annet rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å klage på vedtak, prosessuelle rettigheter og rett til kontradiksjon, altså en rett til å redegjøre for sitt syn. Departementet viser til at fosterforeldre er en sammensatt gruppe og vil ha ulik grad av tilknytning til barnet de ivaretar omsorgen for. Det skal mye til før fosterforeldre er å anse som part etter forvaltningsloven i en barnevernssak. Departementet fastholder også forslaget om å ikke lovfeste at en bestemt gruppe fosterforeldre, eller at fosterforeldre i visse spørsmål som skal behandles, skal gis partsstatus. Departementet mener at partsrettigheter til fosterforeldre også i slike tilfeller må innvilges etter en konkret vurdering i samsvar med forvaltningslovens regler. De fleste av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet støtter forslaget.

Det er samtidig ingen tvil om at fosterforeldre er en viktig del av barnets liv. Som nevnt er fosterforeldre en sammensatt gruppe, og har ulik tilknytning til barnet de ivaretar omsorgen for. Noen er fosterforeldre for barn i midlertidige akuttsituasjoner, andre tar imot barn med sikte på langvarige plasseringer, andre igjen ivaretar omsorg for ungdom og frem til overgangen til voksenlivet, og noen fosterforeldre er i barnets familie eller nære nettverk. Oppholdene kan være frivillige, eller de kan være bestemt av barneverns- og helsenemnda eller domstolen. Spørsmålene som skal behandles i en barnevernssak kan også være svært ulike, slik som oppfølging av barnets foreldre, oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, samvær mellom barnet og foreldrene og vedtak om å flytte barnet ut av fosterhjemmet.

Departementet legger vekt på at en barnevernssak først og fremst retter seg mot barnets foreldre og barnet selv. Fosterforeldre utøver omsorgen for barnet på vegne av barnets foreldre eller barnevernstjenesten. Utgangspunktet er at en plassering i fosterhjem er midlertidig, og at barnet skal tilbakeføres til foreldrene så snart det er mulig.17 Etter en omsorgsovertakelse er det barnevernstjenesten som har omsorgen for barnet og som har et løpende og helhetlig ansvar for å følge opp barnet og fosterforeldrene.

Dersom fosterforeldre automatisk skulle hatt partsstatus ville det gjøre prosesser mer omfattende for alle involverte, noe som kan oppleves som en belastning, særlig for barnet. At fosterforeldre får innsyn i sensitive opplysninger om barnets foreldre, vil kunne være problematisk for foreldrene og dermed være ødeleggende for samarbeidet mellom foreldrene og fosterforeldrene. Departementet viser til at heller ikke foreldres partsstilling foreslås nærmere regulert i lovforslaget.

Samtidig mener departementet at en helt sentral del av barnevernstjenestens oppfølgingsansvar når barn bor i fosterhjem, innebærer å sikre en god oppfølging og involvering av fosterforeldre til det beste for barnet. Barnevernstjenesten må samarbeide tett med fosterfamilien for å kjenne til barnets og fosterfamiliens behov. Fosterforeldrene har viktig kunnskap om barnet, og barnevernstjenesten må som regel innhente deres synspunkter før viktige beslutninger om barnet skal tas. Departementet viser i denne forbindelse til forvaltningslovens regler om plikt til å påse at en sak er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Departementet foreslår også å gi fosterforeldre enkelte prosessuelle rettigheter, se kapittel 1.4.5.

Departementet fastholder på denne bakgrunn forslaget om at fosterforeldre ikke automatisk skal gis partsstatus i en barnevernssak. Det er departementets vurdering at forvaltningslovens regler bør gjelde, og at fosterforeldre etter en konkret vurdering kan innvilges partsrettigheter.

15.4.5 Fosterforeldres uttalerett og klagerett ved flytting fra fosterhjemmet

Et vedtak om at et barn skal flytte fra fosterhjemmet til et annet fosterhjem eller institusjon, vil ha stor betydning for fosterforeldrene, og vil ofte være inngripende i både barnets og fosterforeldrenes liv.

I tråd med anbefaling fra Fosterhjemsutvalget, foreslår departementet å lovfeste en uttalerett for fosterforeldre i saker om flytting av et barn, se forslag til § 9-8 første ledd. Fosterforeldrene har ofte en klar formening om hva som vil være bra for barnet. I tillegg kan en mulighet for fosterforeldrene til å påvirke en situasjon hvor flytting av barnet kan være aktuelt, gi fosterforeldrene en innflytelse som kan redusere noe av usikkerheten som fosterforeldre kan oppleve ved fosterhjemsoppdraget. Etter departementets vurdering vil en lovfestet rett til å uttale seg for fosterforeldre kunne bidra til løfte viktigheten av å innhente og dokumentere tilstrekkelige uttalelser fra fosterforeldrene. Et godt samarbeid med fosterforeldrene vil også være viktig for at gjennomføringen av flyttingen skal bli så skånsom som mulig for barnet. Departementet viser også til at fosterforeldrene allerede har uttalerett i saker om tilbakeføring av barnet til foreldrene etter § 4-21.

Departementet opprettholder forslaget om at det inntas en ny bestemmelse i loven om at fosterforeldre kan gis klageadgang på vedtak om flytting etter § 5-5. Forslaget har fått bred støtte i høringen. Etter dagens regler kan barneverns- og helsenemnda gi fosterforeldrene klageadgang, men dette fremkommer ikke direkte av loven. Departementet fastholder at fosterforeldre ikke skal ha automatisk klageadgang og begrunner dette med at spørsmålet bør vurderes konkret i hver enkelt sak, hvor tilknytning mellom barnet og fosterforeldrene og varighet av plasseringen er sentrale momenter. Dersom fosterforeldrenes og barnets forhold, etter en konkret vurdering, anses som et familieliv etter EMK artikkel 8, kan dette tilsi at fosterforeldrene gis klageadgang.

Etter departementets vurdering bør fosterforeldres mulighet til å gis klageadgang på slikt vedtak gå frem av loven. Departementet ser det som hensiktsmessig med en ny bestemmelse som presiserer at fosterforeldre kan gis klageadgang i slike saker.

Hvis fosterforeldre ønsker å klage på et vedtak om flytting, er det viktig at det foretas en reell vurdering av om fosterforeldrene skal gis adgang til å klage eller ikke. Sentrale vurderingstema er tilknytning mellom barnet og fosterforeldre, og varigheten av plasseringen. Det er også lagt til grunn at årsaken til flyttingen vil være et sentralt moment i vurderingen. Dersom vedtaket om flytting er begrunnet i forhold i fosterhjemmet, kan dette tale for at fosterforeldrene bør gis klageadgang. Det følger av juridisk litteratur at barnets alder i praksis vil bli tillagt stor vekt, både i vurderingen av tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene og i vurderingen av varigheten av plasseringen.18 Har barnet bodd kort tid i fosterhjemmet, eller barnet har liten tilknytning til fosterforeldrene, vil fosterforeldrene som et utgangspunkt ikke ha klagerett. Tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene vil ofte bli sterkere jo lenger barnet har bodd i fosterhjemmet. Ble barnet plassert som spedbarn, kan for eksempel to år i fosterhjemmet bety at det er etablert en sterk tilknytning mellom barnet og fosterforeldrene, mens det kan stilles seg annerledes om barnet var ungdom ved plasseringstidspunktet. Dette må imidlertid alltid vurderes konkret i den enkelte sak. Graden av kontakt mellom barnet og barnets foreldre kan også ha betydning ved vurderingen av om tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene er så sterk at de bør gis klagerett.

Den foreslåtte bestemmelsen vil ikke endre gjeldende rett, men tydeliggjøre at fosterforeldre kan gis adgang til å klage på et vedtak om flytting fra fosterhjemmet.

Departementet foreslår etter dette å lovfeste en uttalerett for fosterforeldre i saker om flytting av et barn etter § 5-5 (gjeldende § 4-17) i § 9-8 første ledd.

Departementet foreslår også at det inntas en ny bestemmelse i lovens § 9-8 annet ledd om at fosterforeldre kan gis klageadgang på vedtak om flytting etter § 5-5.

Fotnoter

1.

Sørensen, vedlegg 4 til NOU 2016: 16, «Barnevern og menneskerettighetene», side 337.

2.

Kjølbro 2010 side 617.

3.

Pedersen m.fl. mot Norge (2020), avsnitt 65. Saken gjaldt spørsmålet om fratagelse av foreldreansvar og adopsjon, samt begrenset kontakt i etterkant av adopsjonen, utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 8. Domstolen uttalte at avgjørende vekt ikke alltid kan legges på at de biologiske foreldrene har gjenvunnet omsorgsevne, det må også legges vekt på det faktum at det har gått lang tid, og på barnets særlige behov. I denne sammenheng viste domstolen til at barnet på tidspunktet for adopsjonsvedtaket «clearly enjoyed «familiy life» with his foster parents». I foreliggende sak hadde imidlertid myndighetene forsømt sin plikt til å ha gjenforening som målsetning og til å legge til rette for dette, og domstolen konkluderte dermed med at det forelå en krenkelse av EMK artikkel 8 allerede ved den første plasseringen av barnet.

4.

Retningslinjer for fosterhjem, Q-1072B, 15. juli 2004.

5.

Det ble foretatt ytterligere redaksjonelle endringer i bestemmelsen i endringslov 20. april 2018 nr. 5.

6.

Denne plikten ble vedtatt ved behandlingen av Prop. 73 L (2016–2017) Barnevernsreform. Endringen trådte i kraft fra 1. juli 2018 sammen med plikten til å legge til rette for nettverksinvolvering, som nytt tredje ledd i bestemmelsen, jf. Prop. 169 L (2016–2017). Fra 1. januar 2022 flyttes bestemmelsene til § 4-22 tredje ledd tredje og fjerde punktum jf. Prop. 169 L (2016–2017).

7.

Endringer i fosterhjemsforskriften fra 1. januar 2022.

8.

Saksbehandlingsrundskrivet, punkt 3.1 (Bufdir, 2017).

9.

Rt. 2011 side 1601.

10.

Ot.prp. nr. 44 (1991–92) side 55.

11.

Ot.prp. nr. 44 (1991–92) side 48.

12.

I 2020 mottok fylkesnemndene 31 saker om klage på vedtak om flytting etter barnevernloven § 4-17. I tillegg ble 4 saker overført fra 2019. 22 saker ble avsluttet uten avgjørelse. 8 saker ble overført til 2021. I fem saker er det registrert vedtak. Av de behandlede sakene er fosterforeldre registrert med partsstatus i tre av sakene. I fire saker har fosterforeldrene vært vitne. I en av sakene var fosterforeldrene verken vitne eller hadde partsstaus.

13.

Saksbehandlingsrundskrivet, punkt 3.1 (Bufdir, 2017).

14.

Noen av utvalgets forslag er allerede fulgt opp, se gjeldende rett.

15.

NOU 2018: 18 Trygge rammer for fosterhjem.

16.

Endringen vil tre i kraft 1. januar 2022.

17.

HR-2020-661-S, avsnitt 143.

18.

Ofstad/Skar, Barnevernloven med kommentarer, side 171.

Til dokumentets forside