Prop. 133 L (2020–2021)

Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven

Til innholdsfortegnelse

24 Økonomiske og administrative konsekvenser

24.1 Innledning

Forslaget til ny barnevernslov, inkludert en fullstendig språklig og redaksjonell gjennomgang av hele loven, forventes å medføre en enklere og lettere tilgjengelig barnevernslov som skal legge til rette for bedre faglig arbeid. Den nye loven skal gi økt rettssikkerhet for barn og familier og bidra til at alle som har behov for hjelp fra barnevernet får riktig hjelp til rett tid.

En barndom uten trygge oppvekstvilkår påvirker den enkelte langt frem i tid. Bedre rettssikkerhet for barn og familier og riktigere tiltak fra barnevernet vil gi gevinster, både for den enkelte som er i kontakt med barnevernet og for samfunnet som helhet. En ny lov som fører til et bedre barnevern og bidrar til at flere barn og familier får rett hjelp, kan redusere utenforskap og minske fremtidig etterspørsel etter helsetjenester, sosialtjenester og annen offentlig støtte som medfører store kostnader for samfunnet. Departementet legger derfor til grunn at ny barnevernslov vil kunne være en god samfunnsøkonomisk investering, i tillegg til at den vil bidra til å gi flere barn en trygg oppvekst.

Departementet har flere forslag som tydeliggjør eller presiserer gjeldende rett. Enkelte forslag følger også av gjeldende rett, selv om det ikke er uttrykt direkte i dagens barnevernlov. Presiseringene kan medføre økt bevissthet om gjeldende rett og dermed gi økonomiske eller administrative konsekvenser for de aktørene som ikke i dag følger gjeldende rett. Dette er imidlertid forslag som aktørene allerede er finansiert for.

Departementet foreslår flere forskriftshjemler, for eksempel hjemmel for å stille kvalitetskrav til hjelpetiltak, herunder krav til oppfølging av ungdom i botiltak. En forskriftshjemmel i seg selv har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. Departementet vil komme tilbake til de økonomiske og administrative konsekvensene av forskriftene når de utarbeides.

Departementet har også flere forslag som innebærer oppgaveendringer for kommunene eller andre aktører. En nærmere vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av disse forslagene for ulike aktører og for utgiftene til fri rettshjelp omtales i kapittel 24.2–24.9.

Det pågår flere prosesser for å styrke barnevernet i kommunene. Det er eksempelvis, gjennom prosjektet DigiBarnevern, satt i gang arbeid med å utvikle bedre digitale løsninger for barnevernstjenestene. Dette skal omfatte et barnevernsfaglig kvalitetssystem, som skal gi de ansatte et bedre faglig rammeverk for sitt arbeid. Videre inneholder kompetansestrategien for det kommunale barnevernet (2018–2024) etter- og videreutdanningstilbud som kan understøtte praksisendringer i tråd med ny barnevernslov. Viktige fagområder er blant annet samarbeid med barn og foreldre, nettverksinvolvering og barnevernsjuss i utrednings- og tiltaksarbeid. Pågående prosesser for å styrke barnevernet vil ha positiv innvirkning på kommunenes forutsetninger for å tilpasse seg ny barnevernslov.

Endringer i utgifter omtales gjennomgående i 2021-kroner. Det er betydelig usikkerhet knyttet til anslagene. Departementet vil komme tilbake med oppdaterte beregninger av nødvendige bevilgningsendringer for ulike aktører i de ordinære budsjettfremleggene. Forslag med vesentlige økonomiske konsekvenser vil ikke tre i kraft før det er budsjettmessig dekning for ikrafttredelse av endringene.

24.2 Konsekvenser for kommunene

Flere av forslagene i proposisjonen tydeliggjør eller presiserer gjeldende rett. Dette er oppgaver som kommunene allerede er finansiert for. Departementet erfarer imidlertid at gjeldende rett etterleves i varierende grad i kommunene. For enkelte kommuner vil disse forslagene derfor kunne medføre økt bevissthet om kravene som allerede følger av barnevernloven og dermed praksisendringer som kan gi utgiftsreduksjoner eller utgiftsøkninger. Dette gjelder forslagene om tydeligere vilkår for retten til ettervern, herunder plan for ettervernstiltak, om at barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon, om plan for undersøkelsen, om samvær med søsken og andre nærstående, om oppfølging av barn og foreldre, om begrensinger i partenes rett til dokumentinnsyn, om at barnevernstjenestene skal ha en akuttberedskap, om journalplikt, om at barnevernstjenesten kan la seg bistå av private tjenesteytere og om kommunens ansvar for å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer, samt å presisere kommunens generelle ansvar for veiledning av ansatte i det kommunale barnevernet. Bedre etterlevelse av loven vil føre til riktigere avgjørelser og kan redusere behovet for inngripende tiltak. Dette vil i så fall være bra for det enkelte barn og ressurssparende for kommunen.

Andre forslag inneholder oppgaveendringer, herunder nye plikter for kommunene, som det legges til grunn at ikke har vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunene. Dette gjelder forslagene om at kommunestyret skal vedta en plan for det forebyggende arbeidet, om krav til plan når det er truffet akuttvedtak, om varsling av fornærmede og etterlatte når barn under 15 år begår alvorlige lovbrudd, om plikt til å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak, om behandling av klager over akuttvedtak og om barns medvirkning i saker for barneverns- og helsenemnda. Det følger av forsvarlighetskravet at kommunene skal jobbe planmessig, forslagene påvirker et fåtall saker og de nye pliktene innebærer lite merarbeid. Departementet legger derfor til grunn at ingen av disse forslagene medfører vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunene.

Flere av forslagene i ny lov, og den nye loven som helhet, vil ha positive og kostnadsbesparende effekter for kommunene, ved at en tydeligere, enklere og mer tilgjengelig lov er ventet å føre til mer effektivt arbeid og bedre beslutninger i kommunene. Enkelte forslag kan medføre et behov for økte administrative ressurser på kort sikt, men antas over tid å føre til besparelser. Eksempler på enkeltforslag som departementet antar at kan ha kostnadsbesparende effekter på lengre sikt, er forslagene om at barnevernet skal legge til rette for å involvere barnets familie og nettverk, om at barnevernet skal ta hensyn til barns etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn, om hjemmel til å pålegge hjelpetiltak i samværshjemmet og til å pålegge utredning i senter for foreldre og barn. Departementet legger til grunn at disse forslagene kan føre til at barn i større grad får riktig hjelp til rett tid og forebygge behovet for mer kostnadskrevende tiltak, som for eksempel omsorgsovertakelse. Dette vil kunne bidra til besparelser for kommunen på et senere tidspunkt. Videre er også forslagene om begrensninger i partenes rett til å kreve ny samværssak og adgang til å forene saker som behandles i nemnda ventet å ha noen kostnadsbesparende effekter for kommunene.

I kapittel 24.2.1–24.2.7 presenteres forslag med vesentlige økonomiske konsekvenser for kommunene. Totalt er merutgiftene for kommunene beregnet til om lag 450–600 mill. kroner.

24.2.1 Plan for samvær og kontakt etter omsorgsovertakelse

Departementet foreslår en plikt for barnevernstjenesten til å utarbeide en plan for gjennomføring av samvær og kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående som barnet har et etablert familieliv med og nære personlige bånd til. Mye av informasjonen som er nødvendig for å utforme en plan for samvær er innhentet i forkant av omsorgsovertakelsen. Barnevernstjenesten skal etter gjeldende rett lage en plan for oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse. Barnevernstjenesten må også allerede i dag utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon, og en del av planen skal vedrøre kontakt og samvær. Det skal også legges til rette for samvær med søsken, der hensynet til barnet ikke taler imot slikt samvær. Etter gjeldende rett kan også enkelte andre nærstående kreve at nemnda tar stilling til deres samvær.

Departementet legger til grunn at en egen plan for samvær og kontakt vil medføre noe merarbeid. Blant annet vil det være mer arbeidskrevende for barnevernstjenesten at de involverte skal få medvirke i utarbeidelsen av planen. Departementet anslår at de årlige merutgiftene for kommunesektoren knyttet til samværsplanen vil bli om lag 5 mill. kroner samlet for kommunene. Det året loven trer i kraft vil merutgiftene være høyere, fordi det da må lages en samværsplan for alle barn som allerede er under barnevernets omsorg.

En plan for samvær og kontakt kan medføre riktigere utmåling av samvær, og det kan også medføre mer samvær. Lovkravet om en plan for samvær innebærer imidlertid ikke endringer i kravene til omfang eller hyppighet av samvær, og samvær må som i dag fortsatt vurderes individuelt.

24.2.2 Kompetansekrav i kommunalt barnevern

Departementet foreslår å lovfeste et krav om barnevernsfaglig eller annen relevant utdanning på mastergradsnivå i barnevernstjenestene for å utføre nærmere bestemte oppgaver. Departementet foreslår at kravet skal gjelde for ledere og ansatte med ansvar for å gjennomgå og vurdere bekymringsmeldinger, gjennomføre undersøkelser av barnets omsorgssituasjon, treffe vedtak om hjelpetiltak, forberede saker for behandling i nemnda og iverksette og følge opp tiltak. For å sikre at både kommunene og utdanningssektoren skal få tilstrekkelig tid til forberedelser og implementering av kravene, foreslås det at kravet skal gjelde fra 2031. For ansatte som ble ansatt før 2031 foreslås det at kravet kan oppfylles gjennom en kombinasjon av videreutdanning og minst fire års arbeidserfaring fra statlig eller kommunalt barnevern.

Det foreslåtte kravet om utdanning på masternivå vil omfatte omtrent 80 prosent av de ansatte i barnevernstjenestene. Departementet anslår at den totale lønnseffekten for kommunene vil være om lag 430–590 mill. kroner ved full implementering, fordelt på om lag 100 mill. kroner i lønnskompensasjon for ansatte som oppnår kompetansekravet med videreutdanning og erfaring, og 330–490 mill. kroner i økte lønnsutgifter til nyansatte med mastergrad. Departementet understreker at anslagene er usikre og at faktiske merutgifter vil avhenge av blant annet lønnsforhandlinger hvor staten ikke er part.

24.2.2.1 Dispensasjon fra utdanningskravet i kommunalt barnevern

Departementet foreslår at dispensasjon ved tilsettinger kan innvilges dersom nyansatte uten mastergrad gjennomfører en relevant videreutdanning innen en gitt periode, samt at kommunen kan vise til en tydelig plan for at ansatte uten mastergrad får systematisk veiledning av erfarne medarbeidere det første året. Kravet om systematisk veiledning det første året vil medføre økte utgifter ved at veiledere må bruke tid på veiledning av den nyansatte. Kommunen vil bli kompensert for økte utgifter som følge av kompetansekravet. Dersom kommunen tilsetter personer med lavere utdanning enn mastergrad, vil kommunen ha lønnsutgifter som tilsvarer lønnsnivået til ansatte med utdanning på lavere nivå enn det utdanningskravet tilsier. Departementet legger derfor til grunn at det ikke er behov for særskilt finansiering av utgifter til systematisk veiledning av nyansatte som ikke oppfyller kompetansekravet, utover finansieringen som er omtalt over. Det antas at det eksisterende videreutdanningstilbudet, som dekkes innenfor gjeldende bevilgninger, er tilstrekkelig til også å dekke etterspørselen etter videreutdanning fra nyansatte innenfor dispensasjonsordningen.

24.2.3 Plikt for kommunen til å ta imot praksisstudenter

Departementet foreslår å lovfeste en plikt for kommuner og Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) til å ta imot praksisstudenter, dersom utdanningsinstitusjonene ber om det. Det å ta imot praksisstudenter medfører merarbeid. Departementet anslår at merutgiftene knyttet til dette vil være om lag 17 mill. kroner per år. Med samme fordeling mellom studenter i praksis i henholdsvis kommunalt og statlig barnevern som i dag, vil merutgiftene fordeles med 2/3 i kommunalt barnevern og 1/3 i statlig barnevern, det vil si i overkant av 11 mill. kroner for kommunene.

24.2.4 Kompetansekrav i barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn

Departementet foreslår å lovfeste et krav om relevant bachelorutdanning for nyansatte i barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere. Departementet foreslår også et krav om at personell i sentre for foreldre og barn som utfører utredningsoppgaver på vegne av det kommunale barnevernet skal ha utdanning på minst samme nivå som kravene som gjelder for barnevernstjenestens ansatte for å utføre samme type arbeid, det vil si relevant mastergrad. Kravene medfører i hovedsak konsekvenser for Bufetat, men påvirker også Oslo kommune. I Oslo kommune vil det påløpe kostnader i kommunale institusjoner og sentre for foreldre og barn. Departementet anslår at det vil utgjøre om lag 13 mill. kroner når ufaglært fagpersonell er erstattet med fagpersonell med relevant bachelorutdanning.

24.2.5 Forbud mot bruk av private tjenesteytere til enkelte kommunale oppgaver

Ved utøvelse av offentlig myndighet kan kommunen la seg bistå av private tjenesteytere. Dette følger av gjeldende rett og departementet foreslår å lovfeste kommunens adgang til å la seg bistå av private tjenesteytere. Departementet foreslår også å lovfeste at barnevernstjenesten ikke kan inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til funksjonen som leder og stedfortredende leder av barnevernstjenesten, bistand til partsrepresentasjon i barneverns- og helsenemnda og bistand til å treffe avgjørelser og vedtak etter barnevernsloven. Forslagene er en presisering av gjeldende rett.

Departementet foreslår videre at barnevernstjenesten ikke kan inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til valg og godkjenning av fosterhjem, utarbeidelse og evaluering av plan for oppfølging av barn og foreldre, samt plan for gjennomføring av samvær og kontakt. Dette innebærer en innstramming i barnevernstjenestens adgang til å la seg bistå av private tjenesteytere. På kort sikt vil innstrammingen medføre et omstillingsbehov i kommuner som i dag benytter private tjenesteytere på områder hvor dette ikke lenger vil være tillatt. Disse vil måtte omstille sin ressursbruk fra kjøp av tjenester til oppbygging av kapasitet og kompetanse i kommunen selv. Samarbeid med andre kommuner vil kunne være aktuelt, som alternativ til kjøp av tjenester fra private tjenesteytere. Departementet legger til grunn at forslaget samlet for kommunesektoren ikke vil ha vesentlige økonomiske konsekvenser.

24.2.6 Kommunens adgang til å benytte ordinære fosterhjem tilknyttet private tjenesteytere

Departementet foreslår å lovfeste at barnevernstjenesten ikke kan plassere barn i fosterhjem som har inngått avtale med private tjenesteytere om godtgjøringen og innholdet i fosterhjemsoppdraget. Det antas at forslaget ikke har vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunene. Kommunene inngår i liten grad slike avtaler i dag. Det er usikkert hvordan etterspørselen etter fosterhjem tilknyttet private aktører ville blitt når kommunene fra 2022 får økt finansieringsansvar for ordinære fosterhjem. Bufetat har, og skal fortsatt ha, ansvar for å rekruttere fosterhjem på anmodning fra kommunene. Departementet mener likevel at forslaget vil gi kommunene større grad av kontroll med barnas situasjon i fosterhjemmene og kostnadene ved fosterhjemstiltak.

24.2.7 Betalingsansvar for godtgjøring til tolk og sakkyndige

Departementet foreslår at staten får betalingsansvaret for godtgjøring til sakkyndige som oppnevnes av barneverns- og helsenemnda og tolk som brukes under møter i nemnda.

Departementet anslår at samlede utgifter til tolker som brukes i møter i nemnda er 9–12 mill. kroner årlig. Videre anslår departementet samlede utgifter til sakkyndige oppnevnt av nemnda til 5–8 mill. kroner. Utgiftene til tolk og sakkyndige dekkes i dag av kommunene. Departementet legger opp til at det i tråd med etablert praksis for oppgaveoverføringer overføres midler mellom avgivende og mottakende forvaltningsnivå senest ved ikrafttreden av forslaget. I dette tilfellet vil det si fra kommunenes rammetilskudd til staten.

24.3 Konsekvenser for Bufetat

Departementet foreslår at barneverns- og helsenemnda skal vurdere om barnevernsinstitusjonen skal varsle fornærmede og etterlatte om hvor barn under 15 år som har begått alvorlige lovbrudd oppholder seg. Forslaget vil medføre noe merarbeid for institusjonene. Det er imidlertid få slike saker og departementet antar derfor at forslaget ikke medfører økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

I kapittel 24.3.1–24.3.3 presenteres forslag med vesentlige økonomiske konsekvenser for Bufetat. Totalt er det beregnet til om lag 140 mill. kroner i merutgifter.

24.3.1 Kompetansekrav i barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre

Departementet foreslår å lovfeste et krav om relevant bachelorutdanning for nyansatte i barnevernsinstitusjoner. I forslaget er det lagt vekt på at dagens institusjonsansatte skal kunne fortsette i jobben sin. Kompetansekravet skal derfor ikke gjelde for ansatte som er tilsatt før kravet trer i kraft, men kun for nyansatte og det vil skje gradvis gjennom naturlig utskiftning. Med videreføring av dagens turnover blant ufaglærte i statlige institusjoner, vil det ta 19–23 år før ufaglært fagpersonell er erstattet med fagpersonell med relevant bachelorutdanning. Det foreslås også at ledere og stedfortredende leder skal ha barnevernsfaglig eller annen relevant masterutdanning. For ledere og stedfortredende ledere tilsatt før 2031 foreslås det at kompetansekravet skal kunne oppfylles gjennom videreutdanning.

Lønnseffektene for kompetansekrav i barnevernsinstitusjoner er estimert til om lag 120 mill. kroner per år inkludert arbeidsgiverkostnader når alle fagansatte i barnevernsinstitusjoner har en bachelor.

For ledere og stedfortredere legger departementet til grunn at det vil være andre kriterier enn utdanningsbakgrunn, som for eksempel ansiennitet, kompetanse og ansvar, som vil være avgjørende for lønnsnivået. I tillegg foreligger det allerede i dag et krav om tilleggsutdanning i administrasjon og ledelse, som vil bortfalle med innføring av masterkravet. Departementet ser derfor ikke behov for særskilt kompensasjon for kompetansekrav for ledere og stedfortredere på barnevernsinstitusjoner.

Departementet foreslår at de samme kompetansekravene som gjelder for barnevernsinstitusjoner også skal gjelde for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere. Tilsvarende som for institusjon skal kravet gjelde ved nyansettelser. Lønnseffektene for omsorgssentrene er estimert til om lag 5 mill. kroner per år inkludert arbeidsgiverkostnader, når alle fagansatte i omsorgssentrene har bachelorgrad.

24.3.2 Kompetansekrav i sentre for foreldre og barn

Departementet forslår at personell i sentre for foreldre og barn, og eventuelt annet personell i statlig barnevern som utfører utredningsoppgaver på vegne av det kommunale barnevernet, skal ha utdanning på minst samme nivå som de kravene som gjelder for barnevernstjenestens ansatte for å utføre samme type arbeid, det vil si relevant mastergrad. For personell som er ansatt før kompetansekravet trer i kraft, foreslås det at kravet kan oppfylles med videreutdanning og fire års ansiennitet.

Lønnseffekter av kompetansekravet for statlige ansatte som utfører utredningsoppgaver for kommunene er estimert til om lag 5 mill. kroner ved full implementering.

24.3.3 Plikt for Bufetat til å ta imot praksisstudenter

Departementet forslår å lovfeste en plikt for kommuner og Bufetat til å ta imot praksisstudenter, dersom utdanningsinstitusjonene ber om det. Det å ta imot praksisstudenter medfører merarbeid. Departementet anslår at merutgiftene knyttet til dette vil være om lag 17 mill. kroner per år. Med samme fordeling mellom studenter i praksis i henholdsvis kommunalt og statlig barnevern som i dag, vil merutgiftene fordeles med 2/3 i kommunalt barnevern og 1/3 i statlig barnevern, det vil si om lag 6 mill. kroner for det statlige barnevernet.

24.4 Konsekvenser for barneverns- og helsenemnda

Departementet foreslår enkelte endringer som vi legger til grunn ikke vil medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for nemnda. Departementet foreslår å endre navnet på fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker til barneverns- og helsenemnda. Et navnebytte innebærer engangskostnader som departementet legger til grunn kan dekkes innenfor gjeldende budsjett. Videre foreslår departementet å presisere i loven at barn kan høres på ulike måter og å endre dagens hjemmel som gir nemnda og domstolen adgang til å innvilge yngre barn partsrettigheter dersom hensynet til barnet tilsier det. Dette kan medføre økte utgifter, dersom nemnda i større grad enn i dag velger å høre barn direkte eller innvilge yngre barn partsrettigheter. Det vil også innebære noe administrative ressurser å vurdere hvordan barn skal bli hørt. Samtidig vil det ikke være behov for talsperson for barnet dersom barnet høres direkte eller gis partsrettigheter. Det medfører isolert sett besparelser for nemnda. Departementet anslår at eventuelle merutgifter for nemnda samlet sett av disse forslagene ikke vil være vesentlige. Departementet foreslår en forskriftshjemmel som gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om barns medvirkning i saker for nemnda. Departementet vil komme tilbake til de økonomiske og administrative konsekvensene av forskriften når den utarbeides.

Videre foreslår departementet at nemnda, når ungdom som har begått alvorlig lovbrudd plasseres i barnevernsinstitusjon, også skal vurdere om lovbruddet er av en slik alvorlig art at varslingsreglene kommer til anvendelse. Departementet legger til grunn at det ikke vil medføre vesentlige merutgifter for nemnda, da det vil gjelde få saker og ikke vil innebære mye merarbeid per sak. Departementet foreslår også en hjemmel til å pålegge utredning i senter for foreldre og barn. I dag er det få saker om å pålegge hjelpetiltak og departementet antar at en hjemmel om å pålegge utredning ikke vil medføre vesentlige endringer i antallet saker for nemnda. Departementet foreslår også endringer i hvor ofte private parter kan kreve at en sak om samvær blir behandlet i nemnda. Departementet antar at det som følge av forslaget vil bli behandlet noen færre saker om samvær. Departementet anslår likevel at besparelsene for nemnda ikke vil være betydelige, fordi det fortsatt vil være en åpning for å få prøvd saken dersom det har skjedd vesentlige endringer. Selv om en sak avvises, vil den ha vært underlagt noe saksbehandling i barnevernstjenesten og i nemnda.

I kapittel 24.4.1–24.4.4 presenteres forslag med vesentlige økonomiske konsekvenser for barneverns- og helsenemnda. Samlet sett antar departementet at forslagene ikke medfører behov for bevilgningsendringer for nemnda.

24.4.1 Pålegg om hjelpetiltak i samværshjemmet

Departementet foreslår en hjemmel til å pålegge hjelpetiltak i samværshjemmet. En slik hjemmel kan føre til at noen flere saker behandles i nemnda. Departementet anslår at saker om å pålegge hjelpetiltak i samværshjemmet vil medføre en merutgift på om lag 0,4 mill. kroner for nemnda. Dette forutsetter at øvrig saksbehandlingskapasitet er uendret.

24.4.2 Betalingsansvar for godtgjøring til tolk og sakkyndige

Departementet foreslår at staten får betalingsansvaret for saksutgifter til sakkyndige som oppnevnes av nemnda og tolk som brukes under møter i nemnda. Forslaget innebærer økte utgifter til fri rettshjelp og administrativt merarbeid for nemnda. Departementet anslår at det administrative merarbeidet vil medføre i overkant av 0,4 mill. kroner i merutgifter for nemnda.

24.4.3 Behandling av klager over akuttvedtak

Departementet foreslår å innta en hjemmel som gir adgang til grundigere behandling av klager over akuttvedtak og klager over flytteforbud. Departementet foreslår at klagesaker fortsatt som hovedregel skal behandles av nemndleder alene, men med en unntakshjemmel som gir nemnda adgang til grundigere behandling i særlige tilfeller. Departementet anslår at forslaget vil medføre merutgifter på i overkant av 0,7 mill. kroner for nemnda.

24.4.4 Forening av saker

Departementet foreslår å innta en bestemmelse som gir nemnda adgang til å forene saker etter en konkret vurdering. Departementet anslår at dette vil medføre en reduksjon av utgiftene totalt for nemndene på om lag 1,5 mill. kroner, gitt at øvrig saksbehandlingskapasitet er uendret.

24.5 Konsekvenser for domstolene

Departementet foreslår enkelte endringer som vil kunne bidra til riktigere avgjørelser i barnevernstjenestene og barneverns- og helsenemnda og avgjørelser som får større legitimitet. Dette gjelder for eksempel forslaget om adgang til grundigere behandling av klager over akuttvedtak og flytteforbud og tydeliggjøring av kravene til samvær og oppfølging av foreldre. Forslagene kan bidra til at færre krever rettslig overprøving av vedtak i nemnda og dermed reduserte utgifter for domstolene. Forslaget om å endre reglene for hvor ofte private parter kan kreve ny sak om samvær kan medføre at noen færre samværssaker blir anket til domstolene. Departementet legger imidlertid til grunn at det vil gjelde få saker og derfor ikke medføre vesentlige reduserte utgifter.

Andre endringsforslag vil kunne medføre merutgifter for domstolene dersom nemndas vedtak bringes inn for overprøving. Dette gjelder forslaget om hjemmel til å pålegge hjelpetiltak i samværshjemmet og forslaget om at nemnda når barn under 15 år som har begått alvorlig lovbrudd plasseres i barnevernsinstitusjon, også skal vurdere om lovbruddet er av en slik alvorlig art at varslingsreglene kommer til anvendelse. Departementet antar at hjemmelen til å pålegge hjelpetiltak i samværshjemmet i praksis vil tas i bruk i veldig få saker. Videre vil forslaget kunne forhindre sak for domstolene om endringer i samværsordning, noe som vil medføre besparelser for domstolene. Nemndas vedtak om at varslingsreglene kommer til anvendelse kan ankes og medføre noe merarbeid for domstolene. Departementet legger imidlertid til grunn at det vil gjelde svært få saker. Forslaget om å endre hjemmel til å innvilge yngre barn partsrettigheter kan medføre noen økte utgifter dersom domstolen i større grad enn i dag velger å innvilge yngre barn partsrettigheter. Samtidig vil det medføre besparelser knyttet til at det ikke er nødvendig med talsperson for barnet. Departementet legger til grunn at ingen av forslagene vil medføre vesentlige merutgifter for domstolene.

24.6 Konsekvenser for utgiftene til fri rettshjelp

Enkelte av utgiftene i saker for domstolen og barneverns- og helsenemnda dekkes av fri rettshjelp, eksempelvis godtgjøring til advokater og tolk. Flere av forslagene vil derfor medføre endrede utgifter til fri rettshjelp når saker behandles i nemnda eller domstolen. Forslagene om hjemmel til å pålegge hjelpetiltak i samværshjemmet, behandling av klager over akuttvedtak og flytteforbud samt adgang for nemnda og domstolene til å innvilge yngre barn partsrettigheter vil gi økte utgifter til fri rettshjelp. Forslaget om adgang til å forene saker vil gi noe reduserte utgifter til fri rettshjelp. Departementet anslår at forslagene totalt vil medføre merutgifter på i underkant av 6 mill. kroner. I tillegg vil forslaget om at staten får betalingsansvaret for godtgjøring til sakkyndige som oppnevnes av nemnda og tolk som brukes under møter i nemnda gi økte utgifter til fri rettshjelp. Departementet anslår at samlede utgifter til tolker som brukes under møter i nemnda er 9–12 mill. kroner årlig. Videre anslår departementet samlede utgifter til sakkyndige oppnevnt av nemnda på 5–8 mill. kroner. Dette er utgifter som i dag dekkes av kommunene. Departementet legger opp til at det i tråd med etablert praksis for oppgaveoverføringer overføres midler mellom avgivende og mottakende forvaltningsnivå senest ved ikrafttreden av forslaget. I dette tilfellet vil det si fra kommunenes rammetilskudd til staten. Departementet vil følge med på utviklingen i antall sakkyndige oppnevnt av kommunene og nemnda.

24.7 Konsekvenser for politiet og påtalemyndigheten

Departementet foreslår en hjemmel til å kreve politiattest (barneomsorgsattest) for talsperson og tilsynsperson. Hjemmelen vil komme til anvendelse for personer som ansettes hos statsforvalteren etter ikrafttredelsen av loven, samt talspersoner som utfører oppdrag fra og med dette tidspunktet, anslått til utstedelse av totalt om lag 100 barneomsorgsattester årlig. Videre vil politi og påtalemyndighet få noe merarbeid i forbindelse med utveksling av nødvendig informasjon med barnevernet i et fåtall saker årlig, ved varsling av fornærmede og etterlatte når barn under 15 år begår alvorlige lovbrudd. Departementet anslår at forslagene ikke medfører vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for politiet og påtalemyndigheten.

24.8 Konsekvenser for universitets- og høyskolesektoren

En forutsetning for å innføre et krav om relevant masterutdanning i barnevernstjenestene, er at antall plasser på masterutdanningene i barnevern økes, slik at det er et tilstrekkelig antall kvalifiserte kandidater. Det er satt i gang arbeid med å utvikle læringsutbyttebeskrivelser for to barnevernsfaglige masterutdanninger; en for studenter med bachelor i barnevern og en som er åpen for flere utdanningsgrupper.

Det er vanskelig å fastslå hvor mange mastergradskandidater som må utdannes per år for å dekke barnevernstjenestenes fremtidige behov for kvalifiserte medarbeidere. Det vil blant annet avhenge av stillingsvekst i barnevernet, hvor høy turnover det vil være i fremtiden og hvor mange som vil tilegne seg mastergradskompetanse gjennom andre utdanninger enn de to barnevernsfaglige masterutdanningene. Oslo Economics har på usikkert grunnlag anslått et fremtidig behov på om lag 600 uteksaminerte mastergradskandidater per år. Departementet anslår at dette samlet vil utgjøre om lag 240 mill. kroner i varige utgifter. I tillegg vil det være utgifter til studielån og omgjøring av stipend til studentene på om lag 80 mill. kroner. Deler av utgiftene motsvares av renteinntekter på 0,6 mill. kroner. Departementet vil vurdere opptrapping av antall studieplasser i de årlige budsjettprosessene.

En forutsetning for at ansatte og ledere som er tilsatt før kompetansekravet trer i kraft skal kunne oppfylle kravet, er at det er tilstrekkelig antall relevante videreutdanningsplasser. Det legges opp til å videreføre tilbudet om barnevernsfaglig videreutdanning og tilskuddsordningen for deltakelse på videreutdanningene frem til 2031. Gjennom tilskuddsordningen kan arbeidsgiver søke om å få dekket utgifter til blant annet vikar, reise og undervisningsmateriell i forbindelse med deltakelse på videreutdanningskursene. Tilbud om videreutdanning for institusjonsledere dekkes i utgangspunktet gjennom eksisterende bevilgninger til kompetansetiltak i barnevernet.

24.9 Konsekvenser for private tjenesteytere

Ved utøvelse av offentlig myndighet kan kommunen la seg bistå av private tjenesteytere. Dette følger av gjeldende rett og departementet foreslår å lovfeste kommunens adgang til å la seg bistå av private tjenesteytere. Departementet foreslår videre en innstramming i denne adgangen, ved at kommunen ikke kan la seg bistå av private tjenesteytere til utførelsen av enkelte oppgaver. Departementet foreslår å lovfeste at barnevernstjenesten ikke kan inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til funksjonen som leder og stedfortredende leder av barnevernstjenesten, bistand til partsrepresentasjon i barneverns- og helsenemnda og bistand til å treffe avgjørelser og vedtak etter barnevernsloven. Forslagene er en presisering av gjeldende rett.

Departementet foreslår videre at barnevernstjenesten ikke kan inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til valg og godkjenning av fosterhjem og utarbeidelse og evaluering av plan for oppfølging av barn og foreldre, samt plan for gjennomføring av samvær og kontakt. Dette innebærer en innstramming i barnevernstjenestens adgang til å la seg bistå av private tjenesteytere. Videre foreslår departementet å lovfeste at barnevernstjenesten ikke kan plassere barn i fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Forslagene som innebærer å stramme inn kommunenes adgang til å la seg bistå av private tjenesteytere, vil ha konsekvenser for private leverandører av de oppgavene som omfattes av innstrammingen, ved at de ikke lenger vil få solgt disse tjenestene til kommunene.

Til dokumentets forside