10 Avkortning
10.1 Den øvre grensen for erstatning
10.1.1 Gjeldende rett
Den øvre grensen for hvor mye som kan utbetales i voldsoffererstatning er gitt i voldsoffererstatningsloven § 11 første ledd. Etter bestemmelsen ytes det som utgangspunkt ikke høyere voldsoffererstatning til hver person for hvert enkelt skadetilfelle enn 60 G. Det tilsvarer 6 383 940 kroner per 1. mai 2021. Det er G på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved beregningen av den øvre grensen, jf. Prop. 65 L (2011–2012) Endringer i voldsoffererstatningsloven og straffeprosessloven punkt 11.2 side 41. Den øvre grensen kan fravikes i særlige tilfeller, jf. § 11 første ledd andre punktum. Om hvordan unntaksbestemmelsen skal forstås uttaler departementet, jf. Prop. 65 L (2011–2012) punkt 11.2 side 41:
«Med særlige tilfeller menes tilfeller der grensen på 60 G vil slå særlig urimelig ut. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil. Det kan være saker der erstatningsbeløpet er høyt fordi ofrene etterlater seg mange små barn. Videre kan unntakshjemmelen komme til anvendelse når unge mennesker blir invalidiserte og varig uføre og får et ekstraordinært pleiebehov som det er særlig urimelig at de ikke får dekket. Dersom det foreligger grunn til å fravike den øvre grensen, skal erstatningsutbetalingen bare overstige 60 G i den grad kravet er beregnet ut fra en alminnelig levestandard. Erstatningskrav utover dette vil ikke bli dekket av voldsoffererstatningsordningen. Det innebærer at dersom offeret eller de etterlatte for eksempel har et erstatningskrav på 80 G, men 70 G er tilstrekkelig for å leve et liv med en alminnelig levestandard, vil voldsoffererstatningsmyndighetene kunne fravike grensen på 60 G, men likevel avkorte erstatningen og utbetale 70 G. Hjemmelen til å fravike den øvre grensen i særlige tilfeller skal være en snever unntaksregel. Det legges derfor til grunn at begrepet alminnelig levestandard tolkes strengt. Hva som ligger i begrepet vil variere over tid, og hvor mye som i den enkelte sak eventuelt kan dekkes over 60 G vil bero på en konkret vurdering.
Forslaget etablerer ikke et rettskrav på erstatning over 60 G. Voldsoffererstatningsmyndighetene har en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne høyere erstatning.»
Justis- og beredskapsdepartementet har ved instruks 19. juni 2013 gitt en nærmere angivelse for hvilke tilfeller unntaksregelen om «særlige tilfeller» kommer til anvendelse og hvilke deler av et tap som overstiger 60 G som kan dekkes.
Den øvre grensen for voldsoffererstatningen har blitt endret en rekke ganger, og tidligere var det handlingstidspunktet som avgjorde hvilken øvre grense som gjaldt. Det innebar at den øvre grensen kunne variere helt fra 150 000 kroner for saker skjedd før 1994 til 60 G for handlinger skjedd etter 1. januar 2011. Ved lov 11. juni 2021 nr. 69 om endringer i voldsoffererstatningsloven (den øvre grensen) ble den øvre grensen endret til 60 G per person per sak. For at den øvre grensen skulle bli enklere å forstå og oppleves mindre urimelig, ble den gitt virkning for alle som for første gang søker om erstatning etter at lovendringen trådte i kraft 1. juli 2021. I tillegg fikk den øvre grensen virkning for allerede behandlede saker ved at voldsoffererstatningsloven fikk en ny § 17 b. Etter bestemmelsen kan den som har fått voldsoffererstatningen avkortet på grunn av en lavere øvre grense og som ved dom er tilkjent høyere erstatning fra skadevolderen, få utbetalt tilleggserstatning. Denne utgjør differansen mellom det de voldsutsatte eller deres etterlatte ved dom er tilkjent i erstatning i medhold av skadeserstatningsloven §§ 3-1, 3-2, 3-4 og 3-5, og det de har mottatt i erstatning.
10.1.2 Departementets vurdering
Forslaget om at den øvre grensen for voldserstatning skulle være på 60 G per person per sak og gis tilbakevirkende kraft, var en del av forslaget i høringsnotat 4. september 2020 forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte. For å sikre rask utbetaling til de som har fått avkortet erstatningen etter tidligere øvre grenser, ble det i mars 2021 fremmet en egen proposisjon om å endre den øvre grensen og gi denne tilbakevirkende kraft, jf. Prop. 113 L (2020–2021) om endringer i voldsoffererstatningsloven (den øvre grensen). Departementet foreslår å videreføre disse bestemmelsene i den nye loven. Regelen om tilleggsutbetaling i allerede behandlede saker, jf. voldsoffererstatningsloven § 17 b, foreslås inntatt i overgangsreglene.
10.2 Den nedre grensen for erstatning
10.2.1 Gjeldende rett
Etter voldsoffererstatningsloven § 11 andre ledd ytes det ikke voldsoffererstatning når tapet som kan kreves erstattet av staten er på mindre enn 1 000 kroner. Da ordningen ble opprettet i 1976 var grensen på 500 kroner. Den ble hevet til 1 000 kroner da forskriften ble endret i 1994, jf. voldsoffererstatningsforskriften § 6 første ledd nr. 1.
10.2.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet at ny lov verken skulle ha et grunnfradrag eller en nedre grense for hvor mye den voldsutsatte kan få i erstatning.
Departementet viste til at et grunnfradrag vil innebære at alle får avkortet erstatningen sin og blir stående med et udekket økonomisk tap. Dessuten pekte departementet på at en innføring av et grunnfradrag vil gjøre loven mindre oversiktlig og være et kompliserende element som gjør seg gjeldende i samtlige saker.
Departementet foreslo også å fjerne dagens nedre grense for erstatning. Forslaget ble begrunnet med at en nedre grense har liten betydning for kostnadene ved ordningen og at departementet ikke kjente til hensyn som med tilstrekkelig tyngde taler for å ha en nedre grense for hvor mye som utbetales i erstatning.
10.2.3 Høringsinstansenes syn
Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Norsk Sykepleierforbund og Stine Sofies Stiftelse støtter forslaget om at det ikke skal være noen nedre beløpsmessig grense for voldserstatning. Ingen har uttalt seg kritisk til forslaget.
10.2.4 Departementets vurdering
I samsvar med forslaget i høringsnotatet, har departementet kommet til at det i ny lov ikke bør være noen nedre grense for erstatning fra staten til voldsutsatte. Departementet viser til drøftelsen i høringsnotatet.
10.3 Den voldsutsattes medvirkning
10.3.1 Gjeldende rett
Etter voldsoffererstatningsloven § 10 første ledd gjelder skadeserstatningsloven § 5-1 tilsvarende i voldsoffererstatningssaker. Det innebærer at erstatningen kan settes ned eller falle bort, dersom den voldsutsatte har medvirket til skaden ved egen skyld. Dette kan gjøres «for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers», jf. skadeserstatningsloven § 5-1 første ledd. Det regnes også som medvirkning dersom den voldsutsatte i rimelig utstrekning har latt være å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden, jf. skadeserstatningsloven § 5-1 andre ledd.
Voldsoffererstatningsmyndighetene har ved rimelighetsvurderingen lagt til grunn at det bør være en lavere terskel for å sette ned erstatningen på grunn av medvirkning når staten utbetaler erstatning, enn når det er skadevolderen som betaler erstatningen. Dette er begrunnet med at det ikke anses rimelig at staten skal dekke skader som har oppstått fordi den voldsutsatte frivillig har utsatt seg selv for høy risiko, for eksempel ved å oppsøke kriminelle miljøer eller delta i kriminell virksomhet. Praksisen ligner på bestemmelsen i voldsoffererstatningsforskriften § 6 andre ledd:
«Erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom den skadde (eventuelt avdøde) eller den erstatningssøkende etterlatte har medvirket til eller foranlediget skaden ved uforsiktighet eller annen skyld. Det samme gjelder når skaden for øvrig er oppstått under slike forhold at det ikke finnes rimelig at staten yter erstatning, helt eller delvis.»
I ENV-2016-1963 uttaler Nemnda:
«Det følger av fast nemndspraksis at dersom søker har vært aktiv deltaker i et kriminelt miljø, faller voldsoffererstatningen i utgangspunktet bort i sin helhet, jf. voldsoffererstatningsloven § 10, jf. eksempelvis ENV-2011-35. Nemnda har også kommet til bortfall i tilfeller hvor det ikke har vært tale om aktiv deltakelse i kriminelt miljø, men hvor søker kun har involvert seg i ulovlig virksomhet. Det vises eksempelvis til ENV-2012-636 og ENV-2013-886. Det er et krav om årsakssammenheng mellom den skadevoldende handlingen og søkers medvirkningshandlinger, herunder hans deltakelse i kriminelt miljø eller hans involvering i ulovlig virksomhet, jf. blant annet ENV-2010-1384.»
10.3.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet at erstatningen i saker behandlet av domstolene, bare skal settes ned eller bortfalle på grunn av medvirkning, i den grad domstolene har kommet til at det skal foretas en slik reduksjon i erstatningssaken mot skadevolderen etter skadeserstatningsloven § 5-1. I saker som etter forslaget skulle behandles av Kontoret for voldsoffererstatning, foreslo departementet at det i tillegg til reglene i skadeserstatningsloven § 5-1 skulle gis adgang til å sette ned erstatningen eller avslå kravet i tilfeller der skaden er oppstått under slike forhold at det er urimelig at staten yter erstatning.
Om forslaget om å følge skadeserstatningslovens medvirkningsregler i saker der det foreligger dom, uttalte departementet, jf. punkt 12.3.4 side 76:
«Erstatningsnemnda for voldsofre (gammel) argumenterer for at det bør kunne gjøres andre vurderinger av medvirkningskriteriet når staten skal betale erstatning enn når skadevolder skal betale. Departementet ser at argumentene kan ha mye for seg. Det kan virke urimelig at fellesskapet skal betale erstatning til en person som frivillig har involvert seg i et tungt kriminelt miljø der risikoen for å bli utsatt for vold og trusler er stor. Det er naturlig at vurderingen da kan bli en annen enn den domstolene foretar når de skal vurdere om det er skadevolder eller skadelidte som er nærmest å bære tapet. Et annet argument for å ha andre medvirkningsregler når staten skal betale erstatningen enn når skadevolder betaler skadelidte, er å minske risikoen for misbruk av ordningen.
Departementets foreløpige vurdering er at fordelene ved å få et enkelt regelverk der det kan utbetales den samme erstatningen som domstolene har dømt skadevolder til å betale, overstiger ulempene ved at staten i enkelte tilfeller vil måtte utbetale erstatning til personer involvert i kriminelle miljøer. Departementet ser som nevnt også hensyn mot en slik løsning, men antar at risikoen for misbruk av ordningen vil være mindre når det etter forslaget stilles krav om at det må foreligge dom om erstatning mot skadevolder for at staten skal utbetale erstatning og staten skal ta regress umiddelbart etter at erstatningen er utbetalt. Departementet foreslår på denne bakgrunn at ny ordning følger alminnelig erstatningsrett og domstolenes avgjørelse i de sakene der det kreves at det foreligger dom.»
For saker der det ble foreslått å gjøre unntak fra kravet om dom, foreslo departementet andre medvirkningsregler og uttalte, jf. punkt 12.3.4 side 76:
«Sakene foreslås behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning og de må i alle tilfelle gå inn i saken og vurdere den, jf. punkt 16.3. Hensynet til et enkelt regelverk taler for at de samme vilkårene bør gjelde for disse sakene som for saker behandlet av domstolene. Samtidig kan det, som nevnt over, i enkelte saker fremstå urimelig at fellesskapets midler skal brukes til å betale erstatning når personer frivillig har involvert seg i virksomhet der det er høy risiko for å bli utsatt for vold, for eksempel i et tungt kriminelt miljø. I sakene der skadevolderen er død, ukjent, under 15 år eller utilregnelig foreslås det at staten ikke skal kreve regress. Det fremstår således enda mer urimelig at staten skal utbetale erstatning i disse sakene enn i saker der det utbetalte vil bli krevd tilbake fra skadevolder. Videre vil risikoen for misbruk av ordningen være langt større i saker der det ikke kreves dom, for eksempel når skadevolder er ukjent, og staten ikke vil kreve regress fra skadevolder. Departementet foreslår derfor at skadeserstatningsloven § 5-1 også skal gjelde i saker der det gjøres unntak fra kravet om dom, men at det i tillegg gis adgang til å sette ned erstatningen eller avslå kravet dersom skaden er oppstått under slike forhold at det er urimelig at staten yter erstatning.»
10.3.3 Høringsinstansenes syn
Kontoret for voldsoffererstatning mener voldserstatningskravet bør avkortes når den voldsutsatte har involvert seg i et kriminelt miljø, selv om saken er behandlet av domstolene og erstatningen ikke er avkortet i medhold av skadeserstatningsloven § 5-1 om medvirkning. De mener en slik kontroll ikke vil være ressurskrevende.
Fellesorganisasjonen Trøndelag og Kvinnegruppa Ottar er negative til en regel om at erstatningsbeløpet skal kunne avkortes fordi den voldsutsatte har involvert seg i et kriminelt miljø. De er opptatt av at personer i rusmiljøer og prostituerte ikke skal få avkortet erstatningen sin og sitte igjen med skyld og ansvar etter vold og overgrep.
10.3.4 Departementets vurdering
Departementet foreslår at erstatningskrav behandlet av domstolene, bare skal avkortes i den grad domstolene har avkortet erstatningen i medhold av skadeserstatningsloven § 5-1, slik at de voldsutsatte kan få utbetalt den erstatningen skadevolderne er dømt til å betale. Departementet foreslår likevel at det for krav som behandles av Kontoret for voldsoffererstatning, skal være adgang til i tillegg å avkorte erstatningen, dersom det er urimelig at staten yter erstatning, for eksempel fordi den voldsutsatte har involvert seg i et kriminelt miljø. Dette er i tråd med forslaget i høringsnotatet.
Departementet er enig med Kontoret for voldsoffererstatning i at det i utgangspunktet ikke er ønskelig at fellesskapets midler benyttes til å utbetale erstatning til personer som har involvert seg i kriminell virksomhet, og som av den grunn har blitt utsatt for en voldshandling. For å få en effektiv løsning der voldsutsatte skal kunne få utbetalt erstatningen tilnærmet automatisk og uten å søke, finner departementet det likevel nødvendig at erstatningskrav behandlet av domstolene utelukkende skal avkortes etter skadeserstatningsloven § 5-1.
I de sakene der Kontoret for voldsoffererstatning skal behandle kravet, mener departementet at erstatningen i tillegg bør avkortes dersom det er urimelig at staten yter erstatningen, for eksempel fordi den voldsutsatte har involvert seg i et kriminelt miljø. Typisk vil det kunne virke urimelig dersom en person som er et aktivt medlem av et miljø som driver med narkotikasmugling og -salg, skal få utbetalt erstatning fra staten fordi vedkommende har blitt utsatt for vold av et annet medlem i miljøet. Til Fellesorganisasjonen Trøndelag og Kvinnegruppa Ottars uttalelse, vil departementet presisere at det skal foretas en rimelighetsvurdering. Regelen innebærer for eksempel ikke at det å være narkoman eller prostituert i seg selv medfører at man ikke har rett til erstatning.
Som det fremgår av punkt 14 og 15, vil flere krav bli behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning enn etter forslaget i høringsnotatet. Departementet foreslår at vurderingen om å sette ned erstatningen dersom skaden har oppstått under slike forhold at det er urimelig at staten yter erstatning, alltid skal gjøres når Kontoret for voldsoffererstatning behandler et krav. Det innebærer at dersom Kontoret for voldsoffererstatning mottar kravet om tilleggserstatning, skal de vurdere om tilleggserstatningen skal nedsettes i medhold av bestemmelsen. Det gjelder selv om det ikke er adgang til å sette ned den delen av erstatningen som allerede er utbetalt i tråd med dommen mot skadevolderen.
Departementet legger til at det i voldsofferkonvensjonen artikkel 8 fremgår eksplisitt at det er anledning til å avkorte eller nekte erstatning på bakgrunn av den voldsutsattes handlemåte.
10.4 Fradrag
10.4.1 Gjeldende rett
Etter voldsoffererstatningsloven § 9 skal det ved utmålingen av voldsoffererstatningen gjøres fullt fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke. Videre gjøres det fullt fradrag for forsikringsytelser og annen økonomisk støtte som den voldsutsatte er berettiget til som følge av skaden. I merknaden til bestemmelsen uttaler departementet, jf. Ot.prp. nr. 4 (2000–2001) punkt 8 side 45:
«Paragrafen regulerer hvilke ytelser som skal komme til fradrag ved erstatningsutmålingen. Det er et alminnelig erstatningsrettslig prinsipp at samme skade bare skal erstattes én gang. Siden staten ikke er skadevolder, er det behov for en bestemmelse som avviker noe fra den alminnelige fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd.»
10.4.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet at den nye loven ikke skal ha en egen fradragsregel, men fullt ut følge skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd. I begrunnelsen uttalte departementet, jf. punkt 12.4.4 side 77:
«Departementet ønsker som nevnt at den voldsutsatte tilnærmet automatisk skal kunne få utbetalt den samme erstatningen fra staten som skadevolder ble dømt til å betale. Etter hva departementet kan se, er det da nødvendig å følge skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd fullt ut. Etter bestemmelsen skal det, i likhet med voldsoffererstatningsloven § 9, gjøres fradrag for lønn under sykdom og liknende ytelser, trygdeytelser og ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke. For forsikringsytelser gjøres det fradrag i den utstrekning den erstatningsansvarlige har betalt premien. Når det gjelder andre forsikringsytelser og annen økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden og til forholdene ellers, kan det tas hensyn til disse ved utmålingen. Selv om utgangspunktet etter alminnelig erstatningsrett er at skadelidte ikke skal få dekket sitt tap to ganger, gjelder det altså ikke fullt ut for forsikringsutbetalinger og annen økonomisk støtte. Retten gjør i disse tilfellene en skjønnsmessig vurdering av om og i hvor stor grad en forsikringsutbetaling skal komme til fradrag fra erstatningssummen. I Rt-1998-639 (Bastrup) medførte forsikringsutbetalinger på 1,2 millioner kroner en reduksjon i forsørgertapserstatningen på 250 000 kroner. I Rt-1999-1382 medførte forsikringsytelser på 3,2 millioner kroner et fradrag i erstatningen på 700 000 kroner. Departementets forslag om at ny ordning skal følge fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd, innebærer at voldsutsatte som mottar forsikringsutbetalinger og annen økonomisk støtte som følge av skaden, i mindre grad vil få erstatningsutbetalingen sin avkortet.»
10.4.3 Høringsinstansenes syn
Norsk Sykepleierforbund og Personskadeforbundet LTN støtter forslaget om at ny lov ikke skal ha egne fradragsregler, men fullt ut følge skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd. Personskadeforbundet LTN mener videre det ikke bør gjøres fradrag for private forsikringer etter alminnelig erstatningsrett.
Kontoret for voldsoffererstatning uttaler at de i de fleste sakene der det foreligger dom, utmåler voldsoffererstatning i samsvar med dommen, men at de foretar en enkel kontroll, blant annet for å påse at den voldsutsatte ikke får dekket sine tap to ganger, for eksempel om den voldsutsatte har krav på menerstatning gjennom sine forsikringer.
10.4.4 Departementets vurdering
Departementet har blitt stående ved at ny lov bør følge fradragsregelen i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd, slik at de voldsutsatte får utbetalt det samme fra staten som skadevolderen blir dømt til å betale dem.
Departementet viser til drøftelsen i høringsnotatet. Dersom voldserstatningsmyndighetene må gå manuelt inn i alle saker og vurdere fradrag, er det stor risiko for at utbetalingene vil bli forsinket og saksbehandlingen mer ressurskrevende. Det har ikke kommet frem noe i høringen som tilsier at det vil være mulig å sikre tilnærmet automatisk utbetaling dersom det i ny lov gis andre fradragsregler enn i skadeserstatningsloven.
10.5 Lemping av erstatningen på grunn av forhold på skadevolderens side
10.5.1 Gjeldende rett
Bestemmelsene i skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 og 5-2 om at erstatningsbeløpet kan settes ned på grunn av forhold på skadevolderens side, kommer ikke til anvendelse i voldsoffererstatningssaker, jf. voldsoffererstatningsloven § 10 andre ledd.
Etter skadeserstatningsloven § 1-1 plikter barn og ungdom under 18 år å erstatte skade som de volder forsettlig eller uaktsomt, men dette gjelder bare for så vidt det finnes rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Om den nærmere rimelighetsvurderingen har Høyesterett uttalt, jf. HR-2018-1014-A avsnitt 54:
«Oppsummert legger jeg til grunn at skadeserstatningsloven § 1-1 er utformet slik at den gir rom for den fleksibiliteten som er nødvendig for å ivareta forpliktelsene overfor barn etter Grunnloven og barnekonvensjonen. Både ved vurderingen av grunnvilkåret og ved fastsettelsen av erstatningens omfang må det ses hen til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Ved erstatningsansvar som følge av kriminelle handlinger skal derfor blant annet hensynene til rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet tillegges vekt. Hensynene vil inngå i den rimelighetsvurderingen som skal foretas, men det er ikke påkrevd at disse blir tillagt avgjørende vekt. Dersom erstatningskravet knytter seg til alvorlige straffbare handlinger, kreves det betydelig mer for å unnlate å pålegge ansvar eller utmåle en lavere erstatning enn ellers.»
Etter skadeserstatningsloven § 1-3 plikter også den som er «sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden» i utgangspunktet å erstatte den skade han volder, men også denne bestemmelsen gjelder bare for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers.
Lempingsreglen i skadeserstatningsloven § 5-2 gjelder alle skadevoldere. Etter denne bestemmelsen kan erstatningsansvaret lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers, finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfeller er rimelig at den voldsutsatte helt eller delvis bærer skaden.
10.5.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre bestemmelsen om at lempingsreglene i skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 og 5-2 ikke skal komme til anvendelse når staten utbetaler erstatning til voldsutsatte.
I drøftelsen påpekte departementet at hensynet til å få en enkel lov og at de voldsutsatte automatisk skal få utbetalt det samme fra staten som skadevolderen er dømt til å betale, talte mot å gjøre unntak fra alminnelige erstatningsregler. Departementet viste imidlertid til at mange av sakene der erstatningsbeløpet blir avkortet er saker som uansett vil bli behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning, fordi skadevolderen er under 15 år eller utilregnelig. Å fravike reglene i skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 og 5-2 ville derfor få liten innvirkning på den automatiske saksbehandlingen. Departementet viste videre til at det kan virke urimelig at en som er utsatt for et volds- eller seksuallovbrudd ikke skal få dekket sitt økonomiske tap fordi skadevolderen er under 18 år, utilregnelig eller ikke har økonomi til å betale for seg, og at det i noen grad står i konflikt med at voldsoffererstatningsordningen ble opprettet for at staten skal tre inn og betale erstatningen når skadevolderen ikke kan betale for seg.
I de sakene der det foreligger dom og lempingsreglene i §§ 1-1, 1-3 og 5-2 har kommet til anvendelse, foreslo departementet at den voldsutsatte umiddelbart skal få utbetalt den erstatningen skadevolderen er dømt til å betale, og deretter kan søke om å få dekket mellomlegget fra staten.
10.5.3 Høringsinstansenes syn
Borgarting lagmannsrett mener at skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 og 5-2 også bør gjelde i voldserstatningssaker og skriver:
«Ut fra ordningens formål – om at staten trer inn og betaler i skadevolders sted – er det imidlertid vanskelig å forstå hvorfor ikke avkortingsreglene i skadeserstatningsloven §§ 1-1, 1-3 og 5-2 skal komme til anvendelse. Hvor det er avsagt dom for slik avkortning i forholdet mellom skadelidte og skadevolder, vil en slik løsning dessuten innebære et avvik fra det man ellers har lagt til grunn om at dommen er styrende for statens utbetalinger. Forslaget på dette punkt vil i slike tilfeller nødvendiggjøre en vurdering fra voldsoffererstatningsmyndighetenes side av hvilket beløp som skal tilkjennes og derved vanskeliggjøre en slik automatisering som forslaget legger opp til.»
10.5.4 Departementets vurdering
Departementet foreslår at lempingsreglene i skadeserstatningsloven § 1-1, § 1-3 og § 5-2 første punktum ikke skal komme til anvendelse i voldserstatningssaker. Som påpekt i høringsnotatet, vil unntak fra alminnelig erstatningsrett gjøre loven mer komplisert. Det taler mot en slik regel. Departementet legger imidlertid avgjørende vekt på at det kan virke uheldig om voldsutsatte får nedsatt erstatningsbeløpet på grunn av skadevolderens økonomiske situasjon, når poenget med erstatningsordningen er at staten skal tre inn og betale erstatningen når skadevolderen ikke kan betale for seg. Departementet vil presisere at unntaksregelen ikke gjelder i saker der erstatningen er avkortet etter § 5-2 andre punktum. Dersom det er rimelig at den voldsutsatte helt eller delvis bærer skaden, skal voldserstatningen altså også avkortes. Departementet understreker at staten ikke vil kunne kreve mer i regress fra skadevolderen enn det vedkommende er ansvarlig for etter skadeserstatningsloven.