6 Hvem kan få erstatning?

6.1 Gjeldende rett

Det følger av voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum at det i utgangspunktet er den som er strafferettslig fornærmet, det vil si den som den straffbare handlingen var rettet mot, som har rett til voldsoffererstatning.

Ved drap har de etterlatte rett til erstatning, jf. voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. Det følger av utmålingsregelen om erstatning til etterlatte i voldsoffererstatningsloven § 7 tredje ledd at «etterlatte» i utgangspunktet er avdødes ektefelle, samboer, barn eller foreldre. Etter voldsoffererstatningsloven § 7 tredje ledd siste punktum kan dessuten søsken til avdøde «i særlige tilfeller tilkjennes erstatning og oppreisning». Bestemmelsen om erstatning til søsken kom inn i loven i 2008. I forarbeidene står det, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) punkt 3.3 side 18:

«Alminnelig erstatningsrett er ikke utvetydig klar om slike etterlatte har krav på erstatning fra skadevolderen. Dette vil kunne avhenge av domstolens konkrete vurdering. Dette kan føre til at voldsoffererstatningsordningen ved slik erstatning til etterlatte i tråd med lovforslaget her i noen tilfeller vil kunne gå lenger enn alminnelig erstatningsrett. Dette vil innebære et brudd på prinsippet om at voldsoffererstatningsordningen er subsidiær i forhold til skadevolderens personlige ansvar.»

I tillegg til å ha rett til erstatning i kraft av å være etterlatt, jf. voldsoffererstatningsloven §§ 1 og 7, kan de etterlatte i noen tilfeller tilkjennes erstatning som direkte skadelidte i såkalte «tredjemannssaker». Dette er saker der det er årsakssammenheng mellom drapet og den personskaden den etterlatte har blitt påført, og personskaden ikke er en upåregnelig eller fjern følge av drapet. Pårørende til overlevende kan få erstatning på samme grunnlag. I Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) uttaler departementet følgende om erstatning til pårørende, jf. punkt 3.3 side 18:

«Der den som er strafferettslig fornærmet overlever, åpner imidlertid alminnelig erstatningsrett unntaksvis for at pårørende kan tilkjennes erstatning fra skadevolderen. Det vises i den forbindelse bl.a til Rt-1975-670 (Sykebesøkdommen). Departementet vil foreslå at også denne gruppen kan tilkjennes voldsoffererstatning i samme utstrekning som den gjør etter alminnelig erstatningsrett. På den måten vil ordningen bli knyttet enda tettere opp mot skadevolderens ansvar etter alminnelig erstatningsrett.

De ulovfestede alminnelige erstatningsrettslige prinsippene om at det må foreligge en tilstrekkelig nær og påregnelig årsakssammenheng mellom skadefølgen og det økonomiske tapet på den ene siden og den ansvarsbetingende handlingen på den andre siden (kravet til adekvat årsakssammenheng) setter imidlertid begrensninger både når det gjelder hvem som kan tilkjennes erstatning og for hvilke poster. Disse kravene gjelder også i forhold til de primært skadelidte, men i utgangspunktet står pårørende og etterlatte fjernere i årsaksrekken og dette vil ha betydning for vurderingen.»

Vurderingen av om en tredjeperson skulle anses som den direkte skadelidte har fulgt en streng linje trukket av Høyesterett gjennom de såkalte sjokkskadedommene, jf. Rt-1960-357, Rt-1966-163 og Rt-1985-1011. Rettspraksisen har også fått virkning i voldsoffererstatningssaker, se for eksempel ENV-2017-1405:

«Ved nemndas vurdering av om tredjepersoner skal tilkjennes erstatning har det – på bakgrunn av de nevnte dommer – særlig blitt lagt vekt på graden av skyld hos skadevolder, om den straffbare handlingen har vært særlig egnet til å påføre søker et psykisk traume, om det er konstatert årsakssammenheng mellom den straffbare handling og traumet, og om dette var en påregnelig følge av den straffbare handlingen. I denne forbindelse er det et moment hvor nært erstatningssøkeren er knyttet til den som er fornærmet i strafferettslig forstand og også hvor nært erstatningssøkeren er knyttet til den straffbare handlingen.»

I HR-2018-2080-A uttalte Høyesterett at adekvansvurderingen i tredjemannssakene har vært praktisert mindre fleksibelt og snevrere enn ellers i erstatningsretten. Høyesterett foretok en viss justering, og viste til at psykiske skader i dag har det samme erstatningsrettslige vernet som fysiske skader og til at «sjokkskadedommene» sto i et vanskelig forhold til det erstatningsrettslige «sårbarhetsprinsippet». Høyesterett uttalte at det i sterkest grad var grunnlag for en justering i saker der noen mister barnet sitt som følge av en erstatningsbetingende handling, eller barnet på denne måten blir alvorlig skadet. Departementet viser også til Borgarting lagmannsretts dom 20. september 2016 (LB-2016-58330-3) der både foreldrene og søsteren til den drepte ble tilkjent erstatning for personskade, fordi de som tredjepersoner ble ansett som direkte skadelidte. Saken ble nektet fremmet for Høyesterett, jf. HR-2016-2437-U.

I ENV-2019-1404 kom flertallet i nemnda til at det skulle utbetales erstatning i en «tredjemannssak», og viste til at Høyesterett i HR-2018-2080-A hadde foretatt en justering av rettstilstanden. Den som krevde erstatning var vitne til at en nær familievenn ble knivstukket og drept og en annen forsøkt drept. Flertallet la vekt på at handlingen var «særlig gruoppvekkende». De viste til at selv om det er antatt i rettspraksis at den vernede personkretsen i utgangspunktet skal trekkes snevert, var ikke det til hinder for å gi erstatning i denne spesielle saken. Mindretallet mente at den som krevde erstatning ikke var erstatningsberettiget som direkte skadelidt, og viste til Høyesteretts uttalelse om at det «fortsatt er grunn til å trekke nokså snevre rammer for hvilken personkrets som omfattes» og at «vedkommende bør høre til den indre kjernen av pårørende».

Departementet antar at det etter alminnelig erstatningsrett vil være flere etterlatte og pårørende som vil få erstatning som tredjepersoner i fremtiden.

Etter voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd ytes det også voldsoffererstatning til barn som har opplevd vold mot en nærstående person, dersom det er egnet til å skade barnets trygghet og tillit. Da bestemmelsen ble innført uttalte departementet, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) punkt 3.2 side 14:

«For et barn vil det være en meget belastende opplevelse å være vitne til at en av foreldrene eller andre nærstående personer utsettes for vold eller trusler om vold. En slik opplevelse kan gi følelser og reaksjoner av samme art som når barnet selv utsettes for vold. De vil da ha samme behov for støtte. I den grad det oppstår skade, vil skadevolderen kunne være erstatningsansvarlig etter alminnelig erstatningsrett. Men som ellers, kan dette erstatningskravet være verdiløst fordi skadevolderen ikke har noe å betale med. Forslaget her går noe lengre, slik at barnet vil få rett til erstatning selv om skadevolderen ikke er erstatningspliktig etter alminnelig erstatningsrett.»

Etter voldsoffererstatningsloven § 1 andre ledd bokstav a kan voldsoffererstatning også ytes ved personskade som har oppstått i forbindelse med hjelp til politiet eller andre med politimyndighet. Hjelpen skal være gitt under arrestasjon, i forbindelse med avverging eller forsøk på avverging av en straffbar handling, eller i forbindelse med lovlig pågripelse eller forsøk på dette. En person som har bistått politiet, har ikke noe rettslig krav på voldsoffererstatning. Voldsoffererstatningsmyndighetene har en skjønnsmessig adgang til å tilkjenne erstatning i disse tilfellene.

Etter voldsoffererstatningsloven § 1 andre ledd bokstav b kan voldsoffererstatning også ytes ved personskade som har oppstått i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling som krenker liv, helse eller frihet, eller for å avverge eller begrense skadefølgene av den straffbare handlingen. Bestemmelsen kom inn i loven i 2012 med virkning for handlinger skjedd etter 1. januar 2011. I høringsnotatet Behandlingen av sivile krav etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Forslag til enkelte endringer i voldsoffererstatningsloven og straffeprosessloven punkt 7.2 side 16, fremholder departementet:

«Departementet mener at angivelsen av personkretsen som kan tilkjennes erstatning etter § 1 annet ledd trolig bør utvides noe. Per i dag gjelder bestemmelsen bare personer som har bistått politiet med opprettholdelsen av ro og orden. Dette treffer ikke helt for de som ytet nødhjelp til ungdommene på Utøya 22. juli 2011 ved å frakte dem i sikkerhet med båt, ta imot dem på fastlandet etc., eller som kom til og bisto ofre for angrepet på regjeringskvartalet. Noen av disse antas å ville kunne være fornærmet eller bli ansett som skadelidt, jf. nemndas praksis, og således ha rett til erstatning etter voldsoffererstatningsloven § 1 første ledd første punktum. For å sikre at ingen av de som hjalp terrorofrene avskjæres muligheten for voldsoffererstatning, foreslår departementet en utvidelse av personkretsen som etter skjønn kan tilkjennes voldsoffererstatning etter § 1 annet ledd.»

6.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at ny lov skal følge alminnelig erstatningsrett slik at det gis erstatning til den samme personkretsen som har krav på erstatning fra skadevolderen. Forslaget innebærer at staten vil utbetale erstatning til fornærmede og de som regnes som direkte skadelidte i «tredjemannssakene», samt til etterlatte. Etter forslaget skulle ikke ny lov inneholde særregler for erstatning til etterlatte søsken, barn som har opplevd vold mot en nærstående, personer som blir skadet når de bistår politiet og de som har fått personskade i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling. Det ble foreslått at disse skal få erstatning dersom de har krav på det etter alminnelig erstatningsrett. Departementet begrunnet forslaget slik, jf. punkt 6.4 side 37:

«Departementet anser det som rimelig at ny ordning følger samme avgrensning som det som gjelder ved erstatningskrav mot skadevolderen. Voldsoffererstatningsordningen ble opprettet for at voldsutsatte skulle få erstatning når skadevolderen var betalingsudyktig, død eller ukjent. Staten skulle, med enkelte begrensninger, tre inn og betale det den voldsutsatte skulle fått utbetalt fra skadevolderen. De nærmere grensene for hvem som bør ha krav på erstatning fra skadevolder, er fastsatt ved grundige avveielser gjennom lang tids rettspraksis. Departementet mener på denne bakgrunn at det må kunne legges til grunn at rammene for hvilken personkrets som har krav på erstatning fra skadevolder anses rimelige. Dersom nytt regelverk skal bli enkelt og legge til rette for automatisk saksbehandling, er det dessuten, etter hva departementet kan se, ikke mulig å operere med egne bestemmelser om hvem som kan få erstatning.»

Om ulikhetene mellom voldsoffererstatningsloven og alminnelig erstatningsrett skrev departementet, jf. punkt 6.4 side 37:

«Etter alminnelig erstatningsrett vil skadevolder bli erstatningsansvarlig ovenfor fornærmede. Videre har etterlatte krav på erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-4. Søsken anses ikke som etterlatt etter skadeserstatningsloven og har derfor i utgangspunktet ikke rett på erstatning fra skadevolder. Som redegjort for i punkt 6.1, kan etterlatte og pårørende, inklusiv søsken, i spesielle tilfeller få erstatning fra skadevolder som direkte skadelidt i såkalte ‘tredjepersonssaker’.

Det er i dag ikke tvilsomt at barn som har vært vitne til vold vil kunne ha krav på erstatning etter alminnelig erstatningsrettslige regler og at det ikke er noe krav om at det må foreligge skade for at barnet skal få oppreisning. Departementet viser til Rt. 2010 side 949 der Høyesterett uttaler, jf. avsnitt 12:

‘Hvis også barnet anses krenket, vil imidlertid barnet ha et selvstendig krav på oppreisning etter skadeserstatningsloven, jf. § 3-5 første ledd bokstav b, jf. § 3-3. Dessuten vil en anvendelse av straffeloven § 219 [straffeloven 2005 § 282 (mishandling i nære relasjoner)] bidra til å markere at også barnet har et selvstendig behov for vern i slike situasjoner.’

Det kan likevel komme tilfeller der barn som er vitne til vold ikke får erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler, men ville fått det etter dagens voldsoffererstatningslov.»

Departementet pekte videre på at personer som får personskade når de bistår politiet eller i forbindelse med hjelp til ofre for en straffbar handling, normalt ikke har krav på erstatning etter alminnelig erstatningsrett.

Departementet viste dessuten til dommen i HR-2017-352-A (Utøya), og skrev at det ikke er utelukket at ansvarlig skadevolders ansvar i saker med særlig grov skyld vil kunne gå lenger enn statens ansvar etter voldsoffererstatningsloven. Departementet foreslo at ny lov også i slike tilfeller fullt ut skal følge alminnelig erstatningsrett. Departementet uttalte deretter, jf. punkt 6.4 side 38:

«Særreglene i voldsoffererstatningsloven har relativt liten praktisk betydning. I mange av tilfellene der det er utbetalt voldsoffererstatning i medhold av bestemmelsene, kunne også skadevolderen ha blitt dømt til å betale erstatning. Departementet antar forslaget om å følge alminnelige erstatningsrettslige regler for hvilken personkrets som skal ha rett til erstatning, i liten grad vil svekke voldsutsattes stilling i praksis. Fordelene ved å følge alminnelig erstatningsrett slik at alle som har fått dom for erstatning mot skadevolder vet at de vil ha rett til erstatning fra staten og kan få det raskt etter at dommen er rettskraftig og skadevolders betalingsfrist har utløpt, vil etter hva departementets nå kan se, veie opp for ulempene knyttet til å fjerne nevnte særregler.»

6.3 Høringsinstansenes syn

Statens sivilrettsforvaltning støtter forslaget om at det etter den nye ordningen skal gis erstatning til den samme personkretsen som har rett til erstatning fra skadevolderen, og uttaler:

«En avvikling av voldsoffererstatningslovens særregler på dette området gir forutberegnelighet, fremmer likebehandling og gir en mer effektiv avvikling av erstatningssakene. Vi viser også til at alminnelig erstatningsrett er dynamisk, jf. for eksempel HR-2018-2080-A hvor Høyesterett etablerte tredjemannsvern knyttet til de såkalte sjokkskadesakene.»

Kontoret for voldsoffererstatning, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli, Juristforbundet, Stine Sofies Stiftelse og Erik Nadheim er negative til forslaget. Flere skriver at særreglene sjelden kommer til anvendelse, men er negative til forslaget fordi det er en endring som vil være til ugunst for dem det gjelder.

Både Kontoret for voldsoffererstatning, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS og Juristforbundet er negative til at søsken til drapsofre etter forslaget ikke vil kunne få utbetalt oppreisning. Kontoret for voldsoffererstatning oppfordrer lovgiver til å vurdere spørsmålet opp imot de erfaringene som er gjort i forbindelse med behandlingen av saker etter 22. juli.

Kontoret for voldsoffererstatning og Juristforbundet er kritiske til at det i ny lov ikke foreslås en egen bestemmelse om erstatning til barn som er vitne til vold. Juristforbundet skriver:

«I høringsnotatet er det erkjent at det kan komme tilfeller der barn som er vitne til vold ikke får erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler, som ville fått det etter dagens voldsoffererstatningslov. I lys av det vide nedslagsfeltet til voerstl. § 1 anser vi at forslaget innebærer en vesentlig innsnevring av barns rett til voldsoffererstatning. Etter forslaget vil ikke barn som har opplevd vold mot nærstående ha rett til erstatning, med mindre forholdet gjelder mishandling i nære relasjoner og barnet selv anses som krenket, jf. straffeloven (1902) § 219 og straffeloven (2005) § 282. At barn kan få erstatning som tredjeperson er med andre ord fjernet i forslaget til ny lov.»

Lagdommer Bjarte Askeland og lagdommer Arnt Erlend Skjefstad viser til HR-2017-352-A (Utøya) og påpeker at Høyesterett implisitt anerkjenner at grov skyld påvirker grensene for hvilke tredjeparter som er berettiget til erstatning. De skriver at departementets standpunkt er sympatisk sett fra de voldsutsattes side, men mener de prinsipielle vurderingene med fordel kunne ha vært grundigere drøftet.

6.4 Departementets vurdering

Departementet har, i likhet med i høringsnotatet, kommet til at ny lov bør følge alminnelig erstatningsrett. Slik vil de som har krav på erstatning fra skadevolderen, eller ville hatt det dersom skadevolderen var kjent og i live, være de samme som får erstatning fra staten. Departementet foreslår likevel at det i loven inntas en forskriftshjemmel for å kunne gi regler om voldserstatning til barn som har opplevd vold mot en nærstående, og som ikke har krav på erstatning etter alminnelige erstatningsregler.

Som flere av høringsinstansene er inne på, kommer særreglene i voldsoffererstatningsloven sjelden til anvendelse. Juristforbundet påpeker at det å følge alminnelig erstatningsrett vil innebære at søsken til drepte ikke vil få utbetalt oppreisning. Det stemmer at å følge alminnelig erstatningsrett vil innebære at tilfeller som gir rett til voldsoffererstatning i dag, ikke vil gi rett til erstatning med forslaget til ny lov. Det motsatte kan også skje. Departementet ser poenget til lagdommer Bjarte Askeland og lagdommer Arnt Erlend Skjefstad om at det på mange måter er underlig at staten skal utbetale erstatning til noen som etter alminnelig erstatningsrett utelukkende får erstatning fordi skadevolderens skyld er særlig grov. Samtidig sondres det allerede mellom uaktsomme handlinger og forsett i dag, og det utbetales normalt bare voldsoffererstatning for forsettlige handlinger. Begrunnelsen for ordningen er at staten skal tre inn og betale erstatningen når den ansvarlige er død, ukjent eller ute av stand til å gjøre opp for seg. Departementet mener det riktige må være at voldserstatningsordningen dekker det skadevolderen er ansvarlig for, selv om det innebærer at tilfeller som i dag gir rett til erstatning fra staten, ikke vil gi rett til det i fremtiden, og at tilfeller som ikke gir rett til erstatning i dag, vil gi rett til det i fremtiden. Eventuelle ulemper ved at tilfeller som i dag gir rett til erstatning ikke vil gi det i fremtiden, oppveies etter departementets syn av fordelen med et enkelt, forutsigbart og rettferdig regelverk der de som har krav på erstatning vil kunne få erstatningen utbetalt tilnærmet automatisk og uten å måtte søke, og av at skadevolderen kan holdes ansvarlig.

Som nevnt i høringsnotatet, er det ikke tvilsomt at barn som er vitne til vold, og som anses krenket, har et selvstendig krav på oppreisning etter alminnelig erstatningsrett. Det har over tid vært en utvikling i rettspraksis på dette feltet, men særregelen i voldsoffererstatningsloven kan også ha ført til at færre slike krav har blitt fremmet for domstolene. Det er dermed vanskelig å si eksakt hvor grensene etter alminnelig erstatningsrett går. Etter departementets syn, er det prinsipielle betenkeligheter ved å utbetale erstatning dersom staten ikke kan holde skadevolderen ansvarlig for erstatningsbeløpet. Det kan komme tilfeller der skadevolderen fortsatt har foreldreansvar og bor sammen med barnet som har vært vitne til volden. Selv om vergemålsmyndighetene fatter vedtak om at erstatningen skal forvaltes av statsforvalteren, vil erstatningen kunne benyttes til anskaffelser av ting barnet trenger i det daglige. Det vil kunne være en fordel for skadevolderen som forsørger barnet. Samtidig er det en høyt prioritert samfunnsoppgave å ivareta barn som opplever familievold, og det kan gi et uheldig signal om disse ikke eksplisitt blir gitt rett til erstatning. Departementet foreslår derfor at det inntas en forskriftshjemmel for å kunne gi regler for å utbetale erstatning til barn som har opplevd vold mot en nærstående, i tilfeller der de ikke har krav på det etter alminnelige erstatningsregler. Ettersom en slik regel vil bryte med hovedprinsippene for loven ellers og skadevolderen ikke kan holdes ansvarlig, vil det kunne bli behov for å fastsette nærmere vilkår og saksbehandlingsregler.