16 Frist for å fremme krav om erstatning
16.1 Gjeldende rett
Søknad om voldsoffererstatning må være fremsatt for Kontoret for voldsoffererstatning før erstatningskravet mot skadevolderen er foreldet etter reglene i foreldelsesloven. Det er likevel tilstrekkelig at søknaden fremsettes før skadevolderens eventuelle straffansvar er foreldet etter reglene i straffeloven eller før den voldsutsatte fyller 21 år, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 andre ledd. En søknad om voldsoffererstatning skal med andre ord avvises dersom den voldsutsatte er over 21 år og kravet er foreldet etter både de sivilrettslige og de strafferettslige foreldelsesreglene.
Den strafferettslige foreldelsesfristen avhenger av strafferammen for lovbruddet, jf. straffeloven § 86 første ledd:
«Fristen for foreldelse av straffansvar er
a) 2 år når den høyeste lovbestemte straffen er bot eller fengsel inntil 1 år,
b) 5 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 3 år,
c) 10 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 10 år,
d) 15 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 15 år,
e) 25 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 21 år.»
Fristen starter å løpe den dagen den straffbare handlingen opphørte, jf. straffeloven § 87 første ledd. For enkelte handlinger skal fristen likevel regnes fra den dag den fornærmede fyller 18 år, jf. straffeloven § 87 første ledd. Det gjelder ved overtredelse av straffeloven § 253 (tvangsekteskap), § 257 (menneskehandel), § 282 (mishandling i nære relasjoner), § 284 (kjønnslemlestelse), § 299 (voldtekt av barn under 14 år), § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år) og § 304 (seksuell handling med barn under 16 år). En sak om straffeloven § 282 (mishandling i nære relasjoner) vil derfor ikke kunne være strafferettslig foreldet før den voldsutsatte fyller 28 år. Gjelder saken straffeloven § 283 (grov mishandling i nære relasjoner) og handlingen skjedde da den voldsutsatte var barn, foreldes kravet først når den voldsutsatte fyller 33 år.
Enkelte handlinger vil aldri foreldes, jf. straffeloven § 91. Det gjelder fullbyrdede overtredelser av straffeloven § 275 (drap), § 291 (voldtekt), § 299 (voldtekt av barn under 14 år) og § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år).
Etter straffeloven § 88 avbrytes foreldelsen ved at den mistenkte får stilling som siktet, jf. straffeprosessloven § 82.
De strafferettslige foreldelsesreglene har blitt endret en rekke ganger, og det er reglene som gjaldt på handlingstidspunktet som skal legges til grunn, jf. straffeloven § 3. Endringene som trådte i kraft 1. juli 2014 fikk imidlertid virkning på de handlingene som ikke var foreldet på dette tidspunktet, jf. lov 20. juni 2014 nr. 46 om endringer i straffeloven 1902 (foreldelse). Tilsvarende gjelder for lovendringene som trådte i kraft 1. januar 2021, jf. lov 4. desember 2020 nr. 135 om endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.). Fullbyrdede overtredelser av straffeloven § 275 (drap), § 291 (voldtekt), § 299 (voldtekt av barn under 14 år) og § 302 (seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år) som ikke var foreldet da bestemmelsene trådte i kraft 1. juli 2014, vil med andre ord aldri foreldes.
Hovedregelen om foreldelse for sivile krav står i foreldelsesloven § 9. Etter denne bestemmelsen foreldes krav på erstatning eller oppreising tre år etter den dagen da den skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige, jf. foreldelsesloven § 9 første ledd. I kravet om nødvendig kunnskap ligger blant annet at det kan ta tid for den skadelidte å ta innover seg virkningen av for eksempel overgrep begått i barndommen. Bestemmelsen inneholder også en absolutt foreldelsesfrist på 20 år, men denne gjelder blant annet ikke ved personskade dersom den skadelidte var under 18 år, og skadevolderen (eller noen skadevolderen hefter for) kjente eller burde kjenne til at det skadegjørende forholdet kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.
Foreldelsesloven § 11 har dessuten en tilleggsfrist for krav i forbindelse med straffesaker. Etter denne bestemmelsen kan krav på erstatning, oppreisning og inndragning som springer ut av en straffbar handling, settes fram under en straffesak der skyldneren blir funnet skyldig i det forhold som medfører ansvaret. Kravet kan også settes fram ved særskilt søksmål som er reist innen ett år etter at fellende dom i straffesaken ble rettskraftig.
Voldsoffererstatningssaker skjedd før 1. juli 2001 behandles etter voldsoffererstatningsforskriften. Forskriften har ikke foreldelsesregler. Etter voldsoffererstatningsforskriften § 1 skal det imidlertid bare tilkjennes voldsoffererstatning i den utstrekning det finnes rimelig. Nemnda har i denne rimelighetsvurderingen lagt til grunn at langvarig passivitet knyttet til å fremme søknad om voldsoffererstatning, er et moment som kan tillegges avgjørende vekt, jf. for eksempel ENV-2011-4795.
16.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet at ny voldserstatningslov ikke skal ha egne foreldelsesregler, men at krav om erstatning må fremsettes innen tre måneder etter at det foreligger rettskraftig dom eller rettsforlik om erstatning mot skadevolderen. I saker der det ble foreslått å ikke kreve dom, foreslo departementet at søknad må fremsettes innen seks måneder eller ett år etter at det er tatt endelig påtaleavgjørelse i saken. Dersom påtalemyndigheten har lagt til grunn at saken er strafferettslig foreldet, foreslo departementet at søknaden avslås. Departementet foreslo dessuten å legge til at fristene aldri skal begynne å løpe før den voldsutsatte er 18 år.
Departementet påpekte at foreldelsesreglene bør være enkle for at de voldsutsatte skal kunne forutberegne sin rettsstilling, for å hindre feil og forskjellsbehandling, og for å unngå at det går mye ressurser på saksbehandling. Departementet påpekte at voldsoffererstatningslovens foreldelsesregler er kompliserte, og uttalte, jf. punkt 16.1.4 side 108:
«Man må forholde seg til både de strafferettslig foreldelsesreglene, de sivilrettslige foreldelsesreglene og voldsoffererstatningslovens foreldelsesregler og se på dem i samspill. De strafferettslige foreldelsesreglene har blitt endret en rekke ganger, og også de sivilrettslige reglene (foreldelsesloven) og voldsoffererstatningsloven har blitt endret. I tillegg er overgangsreglene tidvis vanskelig tilgjengelige. Det er normalt reglene på handlingstidspunktet som skal anvendes. Dette innebærer at selv for noen som kjenner regelverket godt, kan det være tidkrevende og utfordrende å finne ut hvilke foreldelsesregler som gjelder i en aktuell sak og hvordan de skal tolkes.»
Departementet uttalte videre, jf. punkt 16.1.4 side 109:
«Departementet påpeker at man vanskelig kommer utenom at en sak som gjelder erstatningskrav knyttet til en straffbar handling påvirkes både av de strafferettslige og sivilrettslige foreldelsesreglene. Særlig gjelder dette fordi et sivilt krav som springer ut av en straffbar handling kan settes frem under en straffesak selv om forholdet ellers ville vært foreldet etter de sivilrettslige reglene, jf. foreldelsesloven § 11.»
Departementet foreslo å innføre en frist som begynner å løpe når det foreligger rettskraftig dom eller endelig påtaleavgjørelse i saken, jf. punkt 16.1.4 side 109:
«Departementet mener imidlertid at forslaget til Erstatningsnemnda for voldsofre (ny) om å sette en søknadsfrist vil innebære en vesentlig forenkling av ordningen. En slik frist henger også naturlig sammen med departementets øvrige forslag om å stille krav om at det må foreligge dom for kravet mot skadevolder. Departementet vil videre fremheve at de andre nordiske landene har slike søknadsfrister. I Sverige må søknad fremsettes innen tre år etter at det foreligger en rettskraftig dom eller endelig påtaleavgjørelse, alternativt tre år etter at handlingen er begått. I Danmark må søknaden fremsettes to år etter at det foreligger en rettskraftig dom eller endelig påtaleavgjørelse, alternativt to år etter at handlingen er begått. Etter finsk og islandsk rett må søknad som hovedregel fremsettes innen to år etter at handlingen er begått. Som det fremgår av punkt 16.2, foreslår departementet at det etter ny ordning som hovedregel ikke skal være behov for å fylle ut noen søknad om erstatning fra staten. Staten skal forespørre den voldsutsatte om vedkommende ønsker at staten utbetaler det skadevolder er dømt til å betale. Den voldsutsatte skal bare svare ja eller nei på dette spørsmålet og trenger altså ikke fremme noen søknad. Det innebærer at kravet om erstatning fra staten bør kunne fremsettes umiddelbart etter at dommen er meddelt. Det bør med andre ord ikke være behov for like rommelige frister som etter de andre nordiske landenes ordninger. Som nevnt i punkt 15.4, trekker flere voldsofre frem viktigheten av at skadevolder betaler for seg. Om innkreving kommer raskt i gang er sannsynligheten for oppgjør større. Får staten inn mye i regress, vil det innebære at en større andel av det staten betaler ut i erstatning til de voldsutsatte blir dekket av skadevolder i stedet for at det dekkes med fellesskapets midler. Alt dette taler for at søknadsfristen bør være kort. Departementet foreslår på denne bakgrunn at søknad om erstatning fra staten må fremsettes innen tre måneder etter at det foreligger rettskraftig dom om erstatning mot skadevolder.
Departementet foreslår at det også skal gjelde en søknadsfrist for saker der det gjøres unntak fra kravet om dom. Hensynet til et enkelt regelverk taler for at søknadsfristen bør være på tre måneder etter at påtalemyndigheten har henlagt saken. Samtidig må disse personene fremsette en søknad om erstatning, mens det i saker med dom er tilstrekkelig å bekrefte at man ønsker at staten utbetaler erstatningen. I tillegg vil det ikke være aktuelt å kreve regress i saker der det ikke foreligger dom, jf. punkt 15.4. Hensynet til å holde skadevolder ansvarlig og bedre statens utsikter for å få tilbake pengene som er utbetalt i erstatning gjør seg således ikke gjeldende. Som det fremgår av rapporten Virkningene av voldsoffererstatning, er det imidlertid viktig at søknad om erstatning fra staten er ferdigbehandlet for at den voldsutsatte i størst mulig grad skal kunne gå videre i livet. Det taler for en kort frist. Videre vil den voldsutsatte allerede ha anmeldt saken og således begynt å forholde seg til den. Det bør da kunne kreves at erstatningskravet fremmes innen rimelig tid etter at påtalemyndigheten har henlagt saken. Departementet foreslår at fristen settes til enten seks måneder eller ett år etter at påtalemyndigheten har henlagt saken.»
Departementet foreslo dessuten at det i lovteksten skulle stå at fristen for barn tidligst skulle begynne å løpe når den voldsutsatte fyller 18 år, jf. punkt 16.1.4 side 110.
Departementet drøftet deretter hvordan straffesaker henlagt på grunn av foreldelse skulle vurderes og påpekte at i flertallet av sakene der det foreslås å gjøre unntak fra kravet om dom, vil skadevolderen være er ukjent. Den voldsutsatte vil da ikke ha «nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige», jf. foreldelsesloven § 9, og forholdet vil da ikke være sivilrettslig foreldet med mindre den absolutte foreldelsesfristen i foreldelsesloven § 9 andre ledd kommer til anvendelse. Når staten skal betale erstatningen, kan imidlertid den voldsutsatte fremme kravet mot staten i stedet for mot den ansvarlige. Vedkommende vil da anses for å ha den nødvendige kunnskap om hvor kravet kan fremmes. Det taler mot å la de sivilrettslige foreldelsesreglene komme til anvendelse i disse sakene. Departementet foreslo derfor at sakene som behandles av forvaltningen skal avslås dersom påtalemyndigheten har lagt til grunn at saken er strafferettslig foreldet, jf. punkt 16.1.4 side 110.
16.3 Høringsinstansenes syn
Statens sivilrettsforvaltning støtter forslaget om å innføre søknadsfrister. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Fellesorganisasjonen Trøndelag, Foreldrenettverk mot mobbing, Juristforbundet, Nok. Oslo, Norsk Sykepleierforbund, Rettspolitisk forening, ROSA og Stine Sofies Stiftelse er kritiske til forslaget. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS og Rettspolitisk forening mener dagens foreldelsesordning bør videreføres. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS skriver:
«Annen forvaltning og domstol klarer fint å forstå og bruke gjeldende foreldelsesregler, vi mener at det må man fint også (fortsatt) kunne klare i voldsoffererstatningssakene.
Forslaget er også på dette punkt et unntak fra det departementet sier er et hovedmål, nemlig å samkjøre med alminnelig erstatningsrett (hvor vanlige foreldelsesregler gjelder, som i dagens voldsoffererstatningsordning).
Vi mener forslaget forverrer de fornærmedes rettigheter i betydelig grad.»
Juristforbundet skriver:
«Departementet foreslår at erstatningskrav kun skal vurderes i overenstemmelse med de sivilrettslige foreldelsesreglene i foreldelsesloven.
Betydningen av endringen synes, etter vår mening, å være underkommunisert i lovforslaget. Vi ser dessverre at mange som utsettes for handlinger som krenker livet, helsen eller friheten venter lenge med å søke erstatning, ofte fordi de ønsker å få handlingen på avstand og til de er psykisk sterke nok til å ‘rippe opp i’ det straffbare forholdet. I flere tilfeller tar det også tid før skadene blir så fremtredende at skadelidte for eksempel faller ut av arbeid. Dette vil det bli mye mindre rom for etter det nye lovforslaget.
Særlig gjelder dette fornærmede som er utsatt for seksuelle overgrep og de fornærmede i 22. juli sakene. I sistnevnte sakskompleks ser vi at de fleste søker om oppreisning kort tid etter forholdet, men at flere først nå fremsetter de større kravene som inntektstap og ménerstatning. I saker om seksuelle overgrep ser vi dessverre at mange venter lenge med å stå frem med det straffbare forholdet. Vi anser det som hensiktsmessig at de strengere vilkårene til når krav skal fremsettes fremheves mer, slik at rettighetene til denne gruppen fornærmede synliggjøres i større grad. Det er viktig at konsekvensene av de ulike lovendringene ikke skjules, men fremheves slik at det lettere kan imøtegås.»
Statens sivilrettsforvaltning mener at en søknadsfrist på tre måneder er tilstrekkelig i saker hvor det foreligger dom for kravet. Kontoret for voldsoffererstatning skriver at en kort frist for å fremme krav kan bidra til mindre misbruk av ordningen, fordi staten da kan fremme regresskrav mot skadevolderen tidligere og forhindre at vedkommende unndrar midler. Norsk Sykepleierforbund mener departementets forslag til søknadsfrister vil medføre en alvorlig svekkelse av de voldsutsattes rettigheter. Kvinnegruppa Ottar, Rettspolitisk forening og ROSA skriver at de foreslåtte fristene er for korte. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS, Fellesorganisasjonen Trøndelag, Foreldrenettverk mot mobbing, Nok. Oslo, Norsk Sykepleierforbund og Stine Sofies Stiftelse nevner spesielt at fristene for barn og unge voksne må være romsligere. Nok. Oslo skriver:
«Det kan ta mange år før et menneske som har vært utsatt for overgrep klarere å fortelle for første gang om vold og seksuelle overgrep i barndommen. Som vi kan lese i høringen så foreslår departementet en meldefrist på 3 måneder etter at en mindreårig har fylt 18 år. Mennesker som har vært utsatt for overgrep i barndommen skal etter vår mening ikke miste retten til å motta voldsoffererstatning fordi den utsatte ikke har fått informasjon om rettighetene i tide.»
Stine Sofies Stiftelse er sterkt imot forslaget, og skriver:
«I dag er det tilstrekkelig at voldsutsatte barn fremmer søknad om voldsoffererstatning innen de fylt 21 år. Dette er ment å være et sikkerhetsnett for tilfeller der vergene ikke har sørget for å søke i tide. Stiftelsen er derfor forskrekket over at departementet nå vil innføre søknadsfrister på tre måneder der det foreligger rettskraftig dom og en frist på enten seks måneder eller ett år dersom påtalemyndigheten har henlagt saken, fristene begynner å løpe fra den dagen barnet har fylt 18 år. Voldsutsatte barn og ungdom er prisgitt at voksne følger opp og tar ansvar for at deres rettigheter blir oppfylt. Ikke alle foreldre har ressurser eller evne til å følge opp, noen vet ikke en gang om muligheten til å søke om voldsoffererstatning. Departementet uttaler at ‘det må forutsettes at en person som har nådd myndighetsalder er i stand til å ivareta sine egne interesser, også når det gjelder følsomme saker som dette’. Vi er rystet over departementets argumentasjon, og synes det er et svik mot barn som har vært utsatt for vold og overgrep, at de skal ha så lite tid til å områ seg etter de er fylte 18 år.»
Statens sivilrettsforvaltning skriver på sin side:
«Innledningsvis vil vi særlig fremheve at forslaget i stor grad ivaretar barn som skadelidte. Forslaget tar hensyn til at barn er særlig utsatt for enkelte lovbrudd og sårbare hva gjelder oppfølging etter at den straffbare handlingen har funnet sted. Eksempler på dette er forslag om utskutt søknadsfrist for barn frem til myndighetsalder.»
Kontoret for voldsoffererstatning peker på at det er viktig å huske at de voldsutsatte på 18 år fremdeles kan være under skadevolderens daglige omsorg. Advokatfirmaet Salomon Johansen AS skriver at de som har verger som ikke følger opp saken, vil kunne miste retten til erstatning, og uttaler:
«Departementet foreslår en meldefrist på 3 måneder etter at mindreårige har fylte 18 år. Det er grunn til å spørre hvem som skal passe på at den mindreårige får kunnskap om kravet/fristen når man blir myndig. Hva om foreldrene ikke følger opp, eller glemmer fristen etter flere år (eks. tilkjent erstatning når 7 år gammel, hvem informerer fornærmede når han er 18?)? I de saker hvor det er oppnevnt midlertidig verge for den mindreårige, for eksempel i familievoldssaker, kan det oppstå problemer dersom midlertidig verge slutter eller tas ut av saken. Man kan risikere at ingen passer på fristen/informerer skadelidte om saken når vedkommende blir myndig.
På strafferettens område er trenden å forbedre/utvide foreldelsesreglene for barn og ungdom. Aktuelle lovforslag går motsatt vei, til ugunst for mindreårige/de yngste voldsutsatte.»
Om den foreslåtte fristen for å fremme søknad i saker som ikke har vært behandlet av domstolene, skriver Statens sivilrettsforvaltning:
«Når det gjelder voldsutsatte som er omfattet av unntaksregelen om krav til dom og hvor søknaden skal behandles av Kontoret for voldsoffererstatning har departementet foreslått en frist på 6 måneder eller 1 år. Vi tilrår en frist på minimum 1 år i disse sakene og viser til at det her ikke vil foregå en automatisert prosess. De voldsutsatte har ikke fått sitt krav forberedt og behandlet av en domstol og bør derfor få rimelig god tid til å forberede kravet før det sendes til Kontoret for voldsoffererstatning.»
Norsk Sykepleierforbund skriver at krav om voldserstatning ikke i noen tilfeller må foreldes tidligere enn det som følger av de alminnelige foreldelsesreglene. De skriver:
«Voldsutsatte venter ofte med å søke om erstatning til det viser seg at plagene etter volden blir varige, eller når det økonomiske tapet blir tydelig. Det kan ta flere år. Et typisk eksempel er voldsutsatte som utvikler/diagnostiseres med PTSD (post traumatisk stress syndrom) flere år etter en voldshandling.
Mange voldsofre kjenner ikke til voldsoffererstatningsordningen, slik departementet påpeker, og får derfor ikke kjennskap til den før de evt søker bistand. Mange vil heller ikke ha krefter til å ta tak i saken før det er gått lang tid. Da kan saken være strafferettslig foreldet.»
16.4 Departementets vurdering
Innledningsvis vil departementet presisere at de foreslåtte fristene vil starte å løpe når rettskraftig dom eller endelig påtaleavgjørelse foreligger. Fristene vil altså ikke starte å løpe når handlingen har skjedd, slik flere av høringsinstansene ser ut til å ha lagt til grunn. Når det i proposisjonen foreslås en helt ny behandlingsmåte i saker der den påståtte skadevolderen er kjent, men kravet ikke er behandlet av domstolene, får dette også virkning for utformingen av frister for å fremme krav om erstatning fra staten. Som en konsekvens av dette, foreslår departementet tre ulike frister for å fremme krav om voldserstatning. Departementet foreslår at de voldsutsatte som ved dom er tilkjent erstatning av skadevolderen, må fremme krav om å få utbetalt erstatningen fra staten innen seks måneder etter at dommen mot skadevolderen er rettskraftig. I saker der det ikke foreligger dom, men det finnes en skadevolder å rette kravet mot, foreslår departementet at søknaden må fremmes for Kontoret for voldsoffererstatning før kravet mot den påståtte skadevolderen er foreldet. Departementet foreslår at foreldelsesfristen for kravet mot skadevolderen avbrytes etter foreldelsesloven § 16 når søknaden om erstatning fremmes for Kontoret for voldsoffererstatning. I saker der skadevolderen er død eller ukjent, foreslår departementet at søknaden om erstatning må fremmes for Kontoret for voldsoffererstatning innen ett år etter at det er truffet endelig påtaleavgjørelse i saken.
Tre ulike søknadsfrister gjør regelverket mer komplisert, men er, etter hva departementet kan se, en nødvendig følge av at det åpnes opp for forvaltningsbehandling av saker der den påståtte skadevolderen er kjent og skal holdes ansvarlig for sine handlinger.
Departementet mener det bør løpe en frist for å fremme krav om erstatning i saker der det foreligger dom. Departementet vil understreke at fristen først skal begynne å løpe fra det tidspunktet dommen mot skadevolderen er rettskraftig. Når en domstol allerede har behandlet straffesaken og erstatningskravet, er det lenge siden den voldsutsatte begynte å forholde seg til saken. Den voldsutsatte vil i forbindelse med meddelelsen av dommen bli forespurt om vedkommende ønsker at staten skal utbetale erstatningen og overta kravet mot skadevolderen. Det kreves ikke mer av den voldsutsatte enn å svare bekreftende på henvendelsen om staten skal utbetale erstatningen, og fylle ut enkel informasjon på en nettside. Etter hva departementet kan se, er det ingen god grunn for at den voldsutsatte ikke skal kunne gi beskjed om at vedkommende ønsker at staten skal utbetale erstatningen. Dette gjelder etter departementets syn også i saker der barn er utsatt for volds- eller seksuallovbrudd fra foreldre. I disse sakene vil det alltid være oppnevnt en verge for barnet når barnet har blitt avhørt ved tilrettelagt avhør. I tillegg vil alle barn i saker om mishandling i nære relasjoner eller seksuallovbrudd som er omfattet av voldserstatningslovens virkeområde, få oppnevnt bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven § 107 a. Når disse allerede har bistått barnet og det har falt dom i saken, vil de også kunne sikre at det blir gitt melding til staten om at den voldsutsatte ønsker at staten utbetaler erstatningen. Til dette kommer at tidsaspektet har stor betydning for statens utsikter til å få dekning for regresskravet mot skadevolderen. Jo tidligere staten krever regress fra skadevolderen, desto mer vil staten få tilbake fra skadevolderen. Ettersom mange har ment at en frist på tre måneder er for kort, foreslår departementet at fristen settes til seks måneder etter at dommen er rettskraftig.
Som det fremgår av punkt 15, foreslår departementet at de voldsutsatte skal kunne fremme søknad om voldserstatning for Kontoret for voldsoffererstatning når straffesaken er avsluttet uten domstolbehandling og den påståtte skadevolderen er kjent. Tilsvarende gjelder de voldsutsatte som har fått utbetalt erstatning i tråd med dommen mot skadevolderen, men som i ettertid får erstatningskrav som ikke var modne da straffesaken ble behandlet. Voldsoffererstatningsordningen ble, som tidligere nevnt, opprettet for at staten skulle tre inn og utbetale erstatning når skadevolderen var død, ukjent eller betalingsudyktig. Det er derfor et helt sentralt prinsipp i forslaget til ny voldserstatningslov at skadevolderen holdes ansvarlig for erstatningen staten utbetaler til den voldsutsatte. Det må da være samsvar mellom det som utbetales til den voldsutsatte og det staten kan kreve i regress fra skadevolderen. Som redegjort for i punkt 16.1, foreldes kravet mot skadevolderen tre år etter den dag da den skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Fristen begynner ikke å løpe før den skadelidte har slik kunnskap om skaden at han eller hun kan fremme et erstatningskrav. I kravet om nødvendig kunnskap ligger blant annet at det kan ta tid for den skadelidte å ta innover seg virkningen av for eksempel overgrep begått i barndommen. Kravet foreldes senest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Denne absolutte foreldelsesfristen gjelder imidlertid ikke ved personskade dersom den skadelidte var mindreårig, og skadevolderen (eller noen skadevolderen hefter for) kjente eller burde kjenne til at det skadegjørende forholdet kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade. Bakgrunnen for dette unntaket fra den absolutte foreldelsesfristen var nettopp hensynet til at det kan ta tid før den skadelidte har tilstrekkelig kunnskap om skade som blir påført i barndommen, slik som seksuelle overgrep og andre former for mishandling, jf. Ot.prp. nr. 38 (2003–2004) Om lov om endringar i lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer og finansavtalelova m.m punkt 6 s. 26, som viser til begrunnelsen for lovforslaget i departementets høringsnotat. Departementet er derfor ikke enig med Juristforbundet i at foreldelsesloven ikke hensyntar om det tar lang tid før skaden blir så fremtredende at den voldsutsatte for eksempel faller ut av arbeid. Ettersom treårsfristen først begynner å løpe når den voldsutsatte får tilstrekkelig kunnskap om skaden til å kunne fremme et erstatningskrav, vil ikke fristen begynne å løpe før etter at den voldsutsatte har blitt klar over at skadene blir så fremtredende. I saker der skadevolderen er kjent, mener derfor departementet at kravet om voldserstatning må avslås når kravet mot skadevolderen er foreldet.
Når det skal være samsvar mellom det staten utbetaler i erstatning til den voldsutsatte og det staten krever i regress fra skadevolderen, og Kontoret for voldsoffererstatning skal behandle kravet i stedet for domstolene, er det helt nødvendig at foreldelsesfristen mot skadevolderen avbrytes når den voldsutsatte fremmer søknad om voldserstatning for Kontoret for voldsoffererstatning. Ellers vil kravet mot skadevolderen kunne foreldes mens det er til behandling hos Kontoret for voldsoffererstatning, noe som igjen ville gjøre det nødvendig for den voldsutsatte å ta ut sivilt søksmål mot skadevolderen mens kravet er til behandling. Kontoret for voldsoffererstatning skal rett etter de har mottatt søknaden, forkynne overfor den påståtte skadevolderen at den voldsutsatte har krevd erstatning for en handling den påståtte skadevolderen skal ha utført. De skal informere om at Kontoret for voldsoffererstatning vil behandle erstatningskravet og holde skadevolderen ansvarlig, med mindre den påståtte skadevolderen motsetter seg forvaltningsbehandling. Den påståtte skadevolderen vil da, på samme måte som når den voldsutsatte tar rettslige skritt for å få dom, jf. foreldelsesloven § 15, bli gjort oppmerksom på at vedkommende må forvente å bli holdt ansvarlig for sine handlinger. Foreldelsesloven § 16 gir regler for avbrytelse av foreldelsesfristen ved administrativ avgjørelse. Etter første ledd avbrytes foreldelsesfristen når tvist om kravet bringes inn til avgjørelse ved et forvaltningsorgan som har særskilt myndighet til å avgjøre slike tvister. Dette gjelder selv om vedtaket kan overprøves av andre organer eller bringes inn for domstolene. Bestemmelsen gjelder hovedsakelig tvister mellom private parter, men kommer også til anvendelse i saker der det offentlige er part. Avgjørelsen hos Kontoret for voldsoffererstatning skiller seg fra alminnelige tvisteløsningsorganer ved at staten skal tre inn og betale erstatningen til den voldsutsatte og kreve regress mot skadevolderen. Dessuten vil det endelige vedtaket bare være gjenstand for en gyldighetsprøving hos domstolene der staten er part. Det kan da være uklart om foreldelsesloven § 16 første ledd kommer til anvendelse. Departementet foreslår derfor at foreldelsesloven § 16 andre ledd skal angi at foreldelsesfristen avbrytes når det fremmes en søknad om voldserstatning for Kontoret for voldsoffererstatning.
I saker der skadevolderen er død eller ukjent vil ikke staten kunne kreve regress fra skadevolderen, og er skadevolderen ukjent, har ikke den voldsutsatte kunnskap om den ansvarlige. De sivilrettslige foreldelsesreglene er dermed mindre relevante i disse sakene. Også for disse voldsutsatte kan det ta lang tid å få kunnskap om hva som har skjedd. De strafferettslige foreldelsesreglene er imidlertid rommelige, jf. punkt 16.1. For eksempel foreldes ikke saker som gjelder voldtekt mot barn. Barn som utsettes for voldtekt i dag, kan altså vente til de er godt voksne med å anmelde forholdet. Når forholdet er anmeldt, har den voldsutsatte begynt å forholde seg til det som har skjedd. Departementet mener derfor at det er rimelig at det stilles krav om at søknad fremmes for Kontoret for voldsoffererstatning innen en frist etter at det er tatt endelig påtaleavgjørelse i saken. Departementet er enig med Statens sivilrettsforvaltning i at en frist på seks måneder vil kunne være kort fordi den voldsutsatte må forberede en søknad om erstatning. Departementet foreslår på denne bakgrunn at fristen settes til ett år etter at endelig påtaleavgjørelse er tatt i saken.
Som nevnt i omtalen av saker der det foreligger dom, vil barn i saker som gjelder seksuallovbrudd omfattet av volderstatningslovens virkeområde, få oppnevnt en bistandsadvokat. Det samme gjelder i saker hvor det er grunn til å tro at fornærmede som følge av handlingen får betydelig skade på kropp eller helse. Retten kan også oppnevne bistandsadvokat i andre tilfeller der sakens art og alvor, hensynet til de berørte eller andre særlige forhold tilsier at det er behov for en advokat. Departementet legger derfor til grunn at barnet i saker som omfattes av voldserstatningsloven oftest vil ha både bistandsadvokat og verge, og at de i alle tilfeller vil ha en verge. Disse bør kunne sørge for at søknad om voldserstatning fremmes i tide. Det gjelder selv om det i punkt 18.4 foreslås at bistandsadvokatens oppdrag ikke omfatter å søke om voldserstatning. Bistandsadvokaten vil i alle tilfelle kunne varsle om at det bør sendes inn en søknad om voldserstatning. Er det grunnlag for å få dekket utgiftene til advokat i medhold av voldserstatningsloven, kan den som har vært bistandsadvokat utføre dette arbeidet.