8 Øvrige vilkår for å få erstatning fra staten
8.1 Gjeldende rett
Voldsoffererstatning ytes som hovedregel bare når den straffbare handlingen er anmeldt til politiet, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd første punktum. Den voldsutsatte må dessuten ha krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolderen, jf. voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd andre punktum. Etter voldsoffererstatningsloven § 3 tredje ledd siste punktum kan kravene fravikes i særlige tilfeller.
Vilkåret om at handlingen må være anmeldt er begrunnet med at en anmeldelse vil bidra til at saken blir oppklart og gjerningspersonen straffet. Om adgangen til å fravike vilkåret uttales det i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) punkt 3.7 side 23:
«Etter departementets syn bør praksis her ikke være så streng at anmeldelse blir en prinsippsak, men det bør heller ikke være slik at man kan velge om man vil anmelde eller ikke. Momenter ved vurderingen vil blant annet være hvor godt saken er dokumentert, om det er vektige grunner for å unnlate å anmelde og samfunnets interesse i at handlingen blir anmeldt.»
Nemnda har i sin praksis lagt til grunn at alle de tre momentene må være oppfylt for at det skal kunne gjøres unntak fra hovedregelen om anmeldelse, jf. ENV-2013-1213 og ENV-2016-494. Kravet til dokumentasjon vil være oppfylt dersom skadevolderen har innrømmet forholdet eller det foreligger andre sterke objektive holdepunkter. At den voldsutsatte står i et avhengighetsforhold til den påståtte skadevolderen, har gjerne vært ansett som en vektig grunn for å unnlate å anmelde. Videre har det vært lagt til grunn at samfunnet ikke har interesse i at forholdet blir anmeldt dersom straffeansvaret er foreldet, påtalemyndigheten har tatt ut tiltale eller det foreligger dom i saken.
Nemnda tolker lovens krav om anmeldelse som at det også stilles krav om at den voldsutsatte, i en viss utstrekning, har bistått politiet med den videre etterforskningen. Den voldsutsatte må blant annet avgi forklaring til politiet dersom det er nødvendig, gjøre rede for hendelsesforløpet slik vedkommende har oppfattet det og gi opplysninger om det politiet anser som nødvendig for etterforskningen, jf. for eksempel ENV-2014-172 og ENV-2014-555.
Vilkåret om at erstatningskravet skal tas med i en eventuell straffesak mot den påståtte skadevolderen fravikes i praksis ofte. Om adgangen til å fravike bestemmelsen uttaler departementet, jf. Ot.prp. nr. 10 (2007–2008) punkt 3.1 side 26:
«Departementet viser også til at voldsoffererstatningsmyndighetene praktiserer unntaket om ‘særlige tilfeller’ svært liberalt. Avslag på grunnlag av at skadelidte ikke har krevd at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolderen, antas i praksis bare å forekomme i de tilfellene hvor skadelidte er gjort oppmerksom på vilkåret, men likevel bevisst velger å ikke kreve at erstatningskravet tas med. Med denne liberale praktiseringen, mener departementet at det bør være et vilkår at erstatningskravet tas med i en eventuell straffesak mot skadevolder.»
De voldsutsatte og de etterlatte skal gjøres kjent med adgangen til å kreve erstatning av staten, jf. forskrift 28. juni 1985 nr. 1679 om ordningen av påtalemyndigheten (påtaleinstruksen) § 8-6 tredje ledd. I praksis vil voldsoffererstatningsmyndighetene bare nekte den voldsutsatte erstatning dersom det kan dokumenteres at den voldsutsatte bevisst har unnlatt å ta erstatningskravet med i straffesaken, jf. ENV-2019-2738.
8.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet at det skal stilles krav om at forholdet det søkes erstatning for er anmeldt. I saker der det ble foreslått å gjøre unntak fra kravet om dom, foreslo departementet at det både stilles krav om at forholdet er anmeldt og om at den voldsutsatte har bistått ved etterforskningen. I begrunnelsen skrev departementet, jf. punkt 9.4 side 53:
«Det er prinsipielt viktig og i samfunnets interesse at straffbare handlinger anmeldes, etterforskes og at gjerningspersonene blir påtalt og straffet. Kunnskap om straffbare handlinger kan benyttes til å forebygge andre straffbare handlinger og til å gjøre samfunnet bedre i stand til å gi den hjelpen, beskyttelsen og oppfølgingen de utsatte har behov for.»
Departementet understreket at et krav om anmeldelse vil være oppfylt når den voldsutsatte har blitt tilkjent erstatning i en straffesak. I saker der den voldsutsatte er tilkjent erstatning fra skadevolderen i en sivil sak, påpekte departementet at tilleggsbelastningen ved å anmelde forholdet vil være liten, og at det for samfunnet er viktig at forholdet blir etterforsket, påtalt og straffet. Departementet foreslo derfor at også når skadevolderen er dømt til å betale erstatning i en sivil sak, skal det stilles krav om at forholdet er anmeldt.
Forslaget om å kreve anmeldelse i saker der det ble foreslått unntak fra kravet om dom, fordi skadevolderen er ukjent, død, under 15 år eller utilregnelig, begrunnet departementet slik:
«Departementet ser at det kan virke unødvendig byråkratisk å kreve anmeldelse dersom oppgitt skadevolder er død. Men også om skadevolder er død, kan det være i samfunnets interesse at forholdet anmeldes og etterforskes. Ser man for eksempel for seg at forholdet gjelder seksuelle overgrep i en barnehage, vil det være av betydning å finne ut om det er andre involverte i saken og om arbeidsgiver har tilstrekkelig internkontroll og rutiner. Dessuten kan etterforskningen få betydning for bevisvurderingen i erstatningssaken. At forholdet anmeldes bidrar videre til at samfunnet stilles bedre i stand til å gi den hjelpen, beskyttelsen og oppfølgingen de utsatte har behov for. Om skadevolder er utilregnelig eller under 15 år, og for eksempel noen man har en nær relasjon til, kan det være særlig krevende å anmelde forholdet. Det er fullt forståelig at skadelidte ønsker å få erstatning, men ikke ønsker å anmelde. Selv om skadevolder ikke blir straffet, er det imidlertid viktig at samfunnet kan sette i verk tiltak for skadevolder og hindre at andre blir utsatt for overgrep. I saker der skadevolder er ukjent vil det være ekstra viktig at forholdet blir anmeldt slik at politiet får etterforsket saken og hindret at andre blir utsatt for straffbare handlinger. I lovforarbeidene er det dessuten pekt på at terskelen for å gi en falsk anmeldelse trolig er høyere enn terskelen for å sende en søknad om erstatning fra staten med uriktige opplysninger. Dette hensynet gjør seg fortsatt gjeldende for saker der det foreslås unntak fra kravet om dom. Departementet foreslår derfor at det også i saker der skadevolder er død, ukjent, under 15 år eller utilregnelig stilles krav om anmeldelse.»
Departementet åpnet for at det kan gjøres unntak fra kravet om anmeldelse dersom personer på grunn av lovbestemt taushetsplikt er forhindret fra å anmelde forholdet, og når skadevolderen er under behandling eller offentlig omsorg og individuelle behandlingsmessige forhold vanskeliggjør anmeldelse. Departementet påpekte imidlertid at et unntak fra anmeldelse ikke nødvendigvis ville løse utfordringen i disse sakene, fordi det etter forslaget uansett ville være nødvendig å gi opplysninger om skadevolderen, enten i forbindelse med sivilt søksmål mot den påståtte skadevolderen eller for å fremme søknad for Kontoret for voldsoffererstatning. Departementet uttalte videre at problemstillingen må ses i sammenheng med spørsmålet om hvorvidt de som omfattes av lov 16. juni 1989 nr. 65 om yrkesskadeforsikring (yrkesskadeforsikringsloven) skal omfattes av voldserstatningsloven.
Departementet foreslo at det ikke skal oppstilles noen frist for når forholdet må være anmeldt, og presiserte at det ikke bør kreves at det er den voldsutsatte som selv har foretatt anmeldelsen. Det avgjørende bør være at den voldsutsatte er registrert som fornærmet i saken.
Departementet foreslo også at Kontoret for voldsoffererstatning skal kunne avslå en søknad om erstatning fra staten i tilfeller der det fremstår urimelig at staten yter erstatning fordi den voldsutsatte ikke i tilstrekkelig grad har bistått ved etterforskningen, og skrev, jf. 9.4 side 55:
«Departementet mener det er viktig at den voldsutsatte bidrar til politiets etterforskning, slik at gjerningspersoner blir identifisert og hendelsesforløpet klarlagt. Dette kan ha stor betydning for å hindre at andre blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep. Utover at det må kunne stilles krav om at skadelidte avgir forklaring til politiet og da gjør rede for hendelsesforløpet slik vedkommende har oppfattet det og gir opplysninger om det politiet anser nødvendig for etterforskningen, kan departementet vanskelig se at det er mulig å oppstille objektive kriterier for hva som bør kvalifisere som tilstrekkelig medvirkning til etterforskningen. Departementet foreslår derfor en skjønnsmessig bestemmelse og at denne bare skal gjelde i saker der det gjøres unntak fra kravet om dom, det vil si saker som uansett skal behandles av Kontoret for voldsoffererstatning.»
8.3 Høringsinstansenes syn
Kontoret for voldsoffererstatning, Politidirektoratet og Statens sivilrettsforvaltning støtter forslaget om å opprettholde et krav om anmeldelse. Barneombudet, Foreldrenettverk mot mobbing, Norske Kvinners Sanitetsforening og Stine Sofies Stiftelse mener det bør være adgang til å gjøre unntak fra kravet om anmeldelse for barn. Barneombudet påpeker at det følger av Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon at barnets beste er et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. De mener at høringsnotatet ikke i tilstrekkelig grad vurderer hvilken virkning forslagene har for barn og barns rettigheter. Om kravet til anmeldelse skriver de:
«Barn er ofte utsatt for vold eller overgrep fra sine nærmeste. Det er en ekstra stor belastning for et barn å anmelde disse sakene. Dette utgangspunktet er klart når det er barnet selv som skal anmelde, men det vil også gjelde der barnets historie er grunnlag for at politiet oppretter en sak. Barneombudet ønsker å understreke at den store belastningen barnet utsettes for må være et vesentlig hensyn når departementet vurderer kravet om anmeldelse. Det er også viktig å understreke at mange saker, særlig om seksuelle overgrep eller incest, ikke kommer frem før mange år etter at handlingene har skjedd.
I saker der handlingene er begått av et barns nærmeste, mener vi det bør være unntak fra kravet om at saken må være anmeldt.»
Stine Sofies Stiftelse mener det bør gjøres unntak i tilfeller der den voldsutsatte er påført så alvorlig psykiske eller fysiske belastninger at anmeldelse ikke er forsvarlig med hensyn til den voldsutsatte sin psykiske helse. De mener også at å kreve anmeldelse i saker hvor gjerningspersonen er død eller under den kriminelle lavalder, fremstår grunnløst og urimelig.
Norsk Sykepleierforbund mener det må gjøres unntak fra anmeldelseskravet for ansatte i helse- og omsorgssektoren, og viser til at å anmelde voldelige demente, utviklingshemmede eller barn, kan føles meningsløst og til dels uetisk for mange sykepleiere. De mener dessuten at det ikke er behov for politianmeldelse for å ivareta bevishensyn fordi skaden meldes til NAV og forsikringsselskap. Erstatningsnemnda for voldsofre skriver:
«Særlig innen helsetjenesten synes det å være forskjellige regler og oppfatninger om når et forhold skal anmeldes. De straffbare handlingene kan også være utløst av sykdomstilstander (demens, psykoser, angstlidelser), hvilket også reiser særlige spørsmål.»
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Norske Kvinners Sanitetsforening skriver at anmeldelsene ofte leveres for å oppfylle vilkåret om anmeldelse etter voldsoffererstatningsloven.
Samtlige av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, er enige i at det ikke bør være avgjørende hvem som har anmeldt forholdet, så lenge den som ønsker erstatning er registrert som fornærmet i saken. Det er ingen av høringsinstansene som tar til orde for at det skal settes en frist for når forholdet må være anmeldt.
Når det gjelder plikten til å bistå i etterforskningen, er Kontoret for voldsoffererstatning positive til forslaget om at en slik plikt skal fremgå av lovteksten. Politidirektoratet skriver:
«Politidirektoratet støtter forslaget om krav til anmeldelse og mener det i utgangspunktet er rimelig å forvente at søker har bistått ved etterforskning. Vi vil imidlertid påpeke at det finnes tilfeller der det av forståelige grunner er slik at fornærmede ikke samarbeider med politiet. Dette kan for eksempel gjelde saker om mishandling i nære relasjoner, tvangsekteskap eller menneskehandel, hvor fornærmede kan være ambivalent til å samarbeide med politiet. Samarbeidet med politiet kan føre til brudd med familie, og fornærmede kan frykte for represalier fra bakpersoner mv. Direktoratet forutsetter at departementet tar dette med i vurderingen og eventuelt åpner for unntak fra krav om medvirkning til etterforskningen.»
Fellesorganisasjonen Trøndelag og Kvinnegruppa Ottar mener det er viktig at forventningene til den voldsutsattes bistand i etterforskningen ses i sammenheng med det vedkommende er i stand til, og at vedkommende ikke påføres urimelige belastninger. Stine Sofies Stiftelse mener det bør være tilstrekkelig at den voldsutsatte avgir forklaring eller redegjør for hendelsesløpet. Statens sivilrettsforvaltning ber departementet vurdere å konkretisere innholdet i kravet om at den voldsutsatte skal bistå i etterforskningen.
8.4 Departementets vurdering
Departementet mener, i likhet med det som ble foreslått i høringsnotatet, at det bør være et vilkår for å få erstatning fra staten at forholdet er anmeldt, men at det ikke skal settes noen frist for anmeldelsen. I saker som ikke er behandlet av domstolene, foreslår departementet at det i tillegg stilles krav om at den voldsutsatte i rimelig utstrekning har bistått politiet i forbindelse med etterforskningen.
Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Det er prinsipielt viktig og i samfunnets interesse at straffbare handlinger anmeldes, etterforskes og at gjerningspersonene blir påtalt og straffet. Det bør derfor kreves at forholdet er anmeldt både i saker der det foreligger sivil dom mot skadevolderen og i saker uten dom. Som påpekt i punkt 15.1.4, må det av hensyn til den påståtte skadevolderens rettssikkerhet kreves at den påståtte skadevolderen er part i saker der det søkes om voldserstatning uten at kravet er behandlet av domstolene. Den påståtte skadevolderen vil derfor få adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter etter forvaltningslovens regler om partsinnsyn. Departementet antar da at tilleggsbelastningen med å anmelde forholdet er relativt liten. Anmeldelse av forholdet er nødvendig for at saken kan bli etterforsket, og slik få saken opplyst og kunne hindre at andre blir utsatt for det samme. Anmeldelse kan også være nødvendig for iverksettelse av tiltak for å ivareta den voldsutsatte. Både Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og Norske Kvinners Sanitetsforening skriver dessuten at anmeldelse ofte leveres for å få utbetalt voldsoffererstatning. Et vilkår om anmeldelse vil i så fall kunne bidra til å forebygge andre straffbare handlinger.
Barneombudet peker på at det for barn utsatt for volds- eller seksuallovbrudd av foresatte, er en særlig stor belastning å anmelde forholdet. Departementet er enig i det, men mener at det likevel ikke vil være til barnets beste om det gjøres unntak for kravet om anmeldelse i slike saker. Etter departementets syn kan ikke vurderingen av barnets beste etter Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 gjøres utelukkende ved å se på opplevelsen av å anmelde et forhold. Det er også nødvendig å se på konsekvensene av ikke å anmelde et forhold, og på statens forpliktelser til å beskytte barn mot vold og seksuelle overgrep etter barnekonvensjonen artikkel 19 og 34 og EMK artikkel 3 og 8. Ved vurderingen av om barn får en effektiv tilgang på erstatning og oppreisning, slik Barneombudet etterlyser i sin høringsuttalelse, må det dessuten ses hen til om barnet har en reell mulighet til å nå frem med en søknad om voldserstatning dersom forholdet ikke er anmeldt. Når et volds- eller seksuallovbrudd mot et barn anmeldes, tar politiet et tilrettelagt avhør av barnet på et barnehus, jf. straffeprosessloven § 239. Avhørene gjennomføres hensynsfullt av spesialtrente etterforskere, og det tas videoopptak av avhøret. Et tilrettelagt avhør av barnet på et tidlig stadium i saken kan være nødvendig for at forholdet blir iretteført, og kan ha stor betydning for muligheten til å iverksette tiltak for å beskytte barnet. Uten et tilrettelagt avhør, vil det, for å belyse forholdet, gjerne være nødvendig at vergen får en forklaring fra barnet. Vergen har ikke forutsetninger for å gjennomføre avhør av barn, og et slikt «avhør» vil kunne forspille bevis. Bevisverdien av en forklaring til vergen vil dessuten være lav, og sjansen for å nå frem med en søknad om voldserstatning vil være liten. Departementet mener derfor at et unntak fra kravet om anmeldelse for å søke om voldserstatning vil kunne være uheldig for barnet, både med hensyn til forebygging av nye overgrep og med hensyn til mulighetene for å nå frem med en søknad om voldserstatning.
Departementet foreslår i punkt 11.3.4 at personer som har rett til yrkesskadeforsikring skal kunne få utbetalt oppreisning etter voldserstatningsloven. Som Norsk Sykepleierforbund trekker frem, kan det være krevende for ansatte i helse- og omsorgssektoren å anmelde vold fra en pasient. Tilsvarende kan gjelde for ansatte i barneverntjenesten som arbeider med barn som er under offentlig omsorg på grunn av voldelig adferd. Departementet har likevel kommet til at det ikke bør gjøres unntak fra kravet om anmeldelse for disse yrkesgruppene. En anmeldelse er også viktig når den påståtte skadevolderen ikke er strafferettslig ansvarlig. Om faren for en ny og alvorlig integritetskrenkelse er nærliggende, og det er nødvendig for å verne samfunnet, kan skadevolderen dømmes til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. straffeloven §§ 62 og 63. Etter departementets syn, kan det være problematisk om staten utbetaler erstatning for et volds- eller seksuallovbrudd uten at politiet, gjennom en anmeldelse, gis mulighet til å iverksette tiltak for å hindre at andre blir utsatt for en lignende handling i fremtiden.
Til dette kommer at det å gjøre unntak fra kravet om anmeldelse uansett ikke innebærer at den voldsutsatte ikke trenger å konfrontere den påståtte skadevolderen, ettersom den påståtte skadevolderen uansett vil være part i saken for voldserstatningsmyndighetene, jf. punkt 15.1.4.
Som Erstatningsnemnda for voldsofre peker på i sin høringsuttalelse, kan det synes som om det innen helsetjenesten er forskjellige oppfatninger om når et forhold kan anmeldes. Departementets inntrykk er at det også har vært en viss usikkerhet om hvorvidt taushetsplikten er til hinder for at ansatte i barneverntjenesten kan anmelde volds- eller seksuallovbrudd de har blitt utsatt for i tjenesten. De generelle reglene om taushetsplikt er gitt i forvaltningsloven. Utgangspunktet er at en ansatt har taushetsplikt om det vedkommende i sitt arbeid får vite om noens personlige forhold, jf. forvaltningsloven § 13. Etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 6 er taushetsplikten likevel ikke til hinder for at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten «når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver». I utkast til veileder om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen, som er utarbeidet i samarbeid mellom Justis- og beredskapsdepartementet og professor ph.d. Morten Holmboe, og som ble sendt på høring 15. februar 2021, står det følgende om bestemmelsen, jf. punkt 6.7.2 side 33:
«Dersom lovbruddet retter seg mot forvaltningsorganet selv eller dets ansatte, må det anses å ha en naturlig sammenheng med dets oppgaver å anmelde lovbruddet. Den ansatte må også kunne anmelde lovbrudd mot seg selv, for eksempel om man er blitt utsatt for vold i tjenesten.»
Bestemmelsene i forvaltningsloven § 13 b gjelder ikke fullt ut for barnevernet, jf. lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) § 6-7 tredje ledd, men når det er nødvendig for å fremme sine oppgaver, kan også barneverntjenesten anmelde lovbrudd. I Prop. 222 L (2020–2021) Endringer i barnevernloven mv. (tverrfaglig helsekartlegging) uttalte Barne- og familiedepartementet følgende om barnevernloven § 6-7 tredje ledd, jf. punkt 12.1 side 56:
«Barnevernet kan heller ikke ut fra allmenne hensyn anmelde eller opplyse om lovbrudd. Barnevernet har imidlertid adgang til å gi opplysninger når dette er nødvendig for å ivareta egne ansatte. Barnevernets taushetsplikt er derfor ikke til hinder for at barnevernansatte anmelder volds- eller seksuallovbrudd de har blitt utsatt for i tjenesten. Dette omfattes av adgangen til å gi opplysninger for å ivareta barnevernets oppgaver.»
Stortinget har nylig vedtatt en ny barnevernslov, jf. lov 18. juni 2021 nr. 97 om barnevern (barnevernsloven). Den forventes å tre i kraft 1. januar 2023. Adgangen til å anmelde lovbrudd mot barnevernsansatte vil gjelde også etter at den nye barnevernsloven har trådt i kraft.
Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) har også egne regler om taushetsplikt, jf. helsepersonelloven § 21. Etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysninger gis videre «når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig». Det innebærer at det kan gjøres unntak fra taushetsplikten dersom det kan motvirke skader av et visst omfang, for eksempel hvis en pasient er til fare for sine omgivelser. I utkast til veileder om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen, står det, jf. punkt 6.7.2 side 33:
«I tilfeller der den ansatte anmelder lovbrudd mot seg selv, kan han eller hun heller ikke være avskåret fra å forklare at mistenkte er pasient, klient osv, selv om dette vanligvis er belagt med taushetsplikt (for eksempel etter helsepersonelloven, barnevernloven eller konfliktrådsloven). Det vil ellers være umulig å forklare nærmere om bakgrunnen, tid og sted osv. Den fornærmede må her ha adgang til å fortelle om alt som er relevant for saken, og dette må også gjelde i en senere straffesak eller sivil rettssak, uten hinder av bevisforbudet i straffeprosessloven § 119 og tvisteloven § 22-5. EMK artikkel 13, som gir rett til et effektivt rettsmiddel, må gi adgang til å forfølge rettsbrudd mot en selv.»
Departementet legger til grunn at taushetsplikten ikke er til hinder for at ansatte i barneverntjenesten eller helse- og omsorgstjenesten kan anmelde forhold som omfattes av voldserstatningsloven til politiet.
I likhet med det som ble foreslått i høringsnotatet, mener departementet at det ikke bør stilles krav til når forholdet ble anmeldt eller hvem som anmeldte forholdet, så lenge den som krever erstatning er registrert som fornærmet i saken. Det vises til drøftelsen i høringsnotatet.
Departementet er kommet til at den voldsutsatte må bistå i etterforskningen for å få erstatning fra staten, og viser til redegjørelsen i høringsnotatet. Selv om det, som Politidirektoratet trekker frem, kan være forståelig at den voldsutsatte ikke ønsker å bistå politiet, mener departementet at det er rimelig å stille et slikt krav dersom staten skal utbetale erstatning for handlingen. Statens sivilrettsforvaltning mener det er uklart hva som ligger i forslaget om at den voldsutsatte må bistå i etterforskningen. Departementet mener at den voldsutsatte må redegjøre for hendelsesforløpet og gi de opplysningene som politiet anser som nødvendige for etterforskningen, slik at en voldsutsatt som for eksempel bevisst holder tilbake informasjon slik at politiet ikke klarer å identifisere skadevolderen, ikke skal kunne kreve erstatning fra staten. Tilsvarende må gjelde dersom den voldsutsatte ikke har svart på henvendelser fra politiet, ikke har møtt til avhør, latt være å svare på spørsmål som er relevante for etterforskningen eller holdt tilbake vesentlige opplysninger. Om den voldsutsatte trekker anmeldelsen, må søknaden om erstatning også kunne avslås med mindre vedkommende blir tilkjent erstatning fra skadevolderen av domstolen. Vilkåret om at den voldsutsatte må ha bistått i etterforskningen, vil utelukkende gjelde i saker som ikke er behandlet av domstolene.