7 Beviskrav
7.1 Gjeldende rett
Det stilles ulike krav til bevis i en straffesak og i en sivil erstatningssak. For at en person skal kunne dømmes til straff, må det bevises utover enhver rimelig tvil at vedkommende har begått handlingen. I sivile saker er hovedregelen at kravet må bevises med alminnelig sannsynlighetsovervekt. Gjelder saken en særlig klanderverdig og stigmatiserende handling, stilles det strengere krav til beviset. Det må da være klar sannsynlighetsovervekt for at handlingen er utført, se for eksempel Rt-2003-1671 avsnitt 34.
Etter voldsoffererstatningsloven § 3 fjerde ledd tilkjennes det bare voldsoffererstatning når det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at den som krever erstatning har vært utsatt for en handling som nevnt i § 1.
For andre vilkår, for eksempel kravet om å sannsynliggjøre personskade, er det tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt.
7.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet at beviskravet etter ny ordning skal følge beviskravet etter alminnelig erstatningsrett. Det vil normalt innebære at det kreves klar sannsynlighetsovervekt for at vedkommende som ønsker erstatning fra staten har blitt utsatt for handlingen.
7.3 Høringsinstansenes syn
Foreldrenettverk mot mobbing og Stine Sofies Stiftelse mener det bør være tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å få erstatning fra staten. Departementet oppfatter at Norsk Sykepleierforbund mener det samme. Stine Sofies Stiftelse skriver:
«Verken barnets forklaring eller langvarig medisinsk dokumentasjon som understøtter denne, har vist seg tilstrekkelig for å oppnå det strenge beviskravet i dagens voldsoffererstatningslov. Konsekvensene er at noen voldsutsatte får avslag på sine søknader til tross for langvarige og traumatiserende overgrepserfaringer.
Stiftelsen mener derfor at det bør innføres et lavere beviskrav i ny voldsoffererstatningslov. I tillegg til den økonomiske oppreisningen ved å motta voldsoffererstatning, vil en erstatning også innebære en viktig annerkjennelse fra staten av hva barnet har opplevd.»
7.4 Departementets vurdering
Departementet mener, i likhet med i høringsnotatet, at beviskravet for å få erstatning fra staten bør følge beviskravet etter alminnelig erstatningsrett. Det innebærer at det normalt vil stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for at den som krever erstatning har blitt utsatt for handlingen det utbetales voldserstatning for.
Foreldrenettverk mot mobbing og Stine Sofies Stiftelse mener det bør være tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å få erstatning. Departementet viser til at det i erstatningsretten stilles strengere krav til bevis enn sannsynlighetsovervekt når det dreier seg om et belastende faktum, jf. HR-2016-2579-A avsnitt 36:
«Også i saker hvor et krav om erstatning og/eller oppreisning begrunnes i at motparten har begått en straffbar handling, har det normalt vært oppstilt et skjerpet beviskrav. I Rt-1996-864, som gjelder krav om oppreisning etter frifinnelse for voldtekt og seksuell omgang med barn under 14 år, uttaler førstvoterende at et skjerpet beviskrav i slike saker er utslag av ‘et alminnelig prinsipp’. Deretter tilføyer hun at ‘et moment som taler for at det stilles strenge krav til beviset for å legge et faktum til grunn, [er] at dette faktum er belastende og dommen kan tenkes å få alvorlige konsekvenser for en parts moralske omdømme’ (side 869–870). Dette standpunktet er fulgt opp i senere saker hvor det har vært spørsmål om å tilkjenne erstatning og/eller oppreisning ved påståtte grove seksuallovbrudd, jf. Rt-2003-1671. En tilsvarende praksis har også vært fulgt i saker hvor kravet er basert på at det er begått drap, jf. Rt-1999-1363, og voldslovbrudd av en viss alvorlighetsgrad, jf. Rt-2005-1322 avsnitt 28 og Rt-2014-1134 avsnitt 47 og 48.»
Departementet mener denne begrunnelsen for beviskravet gjør seg gjeldende i like stor grad når staten utbetaler erstatning. Det er også nødvendig at voldserstatningsloven har samme beviskrav som alminnelig erstatningsrett, dersom det skal være mulig å utbetale erstatning automatisk uten søknad og etterfølgende forvaltningsbehandling.
I HR-2016-2579-A uttaler Høyesterett videre, jf. avsnitt 37:
«Høyesterett har imidlertid understreket at det ikke generelt kan oppstilles et skjerpet beviskrav når ansvarsgrunnlaget må begrunnes i en straffbar handling. I Rt-2005-1322 uttaler førstvoterende at rettspraksis ‘kan ikke forstås slik at ethvert straffbart forhold innebærer et slikt belastende eller klanderverdig faktum at det skjerpede beviskrav kommer inn’ (avsnitt 28). Det ble lagt til grunn at det skjerpede kravet gjelder for alvorlige forhold som seksuelle overgrep, voldtekt og drap. Utover dette måtte beviskravet «avgjøres ut fra en konkret vurdering av det aktuelle forholdet».»
Borgarting lagmannsretts avgjørelse 13. februar 2018 (LB-2017-63193) gjaldt en sak der en person på grunn av nødverge var frikjent for overtredelse av straffeloven § 274 (grov kroppsskade). Lagmannsretten la til grunn at det var tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å dømme vedkommende til å betale erstatning til den voldsutsatte. Anken til Høyesterett ble forkastet.
I noen tilfeller vil det altså være tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for å bli tilkjent erstatning fra skadevolderen for handlinger omfattet av voldserstatningslovens virkeområde. Departementet foreslår at loven skal følge alminnelige erstatningsregler, også dersom disse endrer seg. I lovteksten vil det derfor fremgå at ordningen skal følge alminnelige erstatningsregler, uten at det presiseres hva beviskravet er.