11 Forholdet til andre erstatningsordninger
11.1 Bilansvarsloven
11.1.1 Gjeldende rett
Etter voldsoffererstatningsloven § 1 tredje ledd ytes det ikke voldsoffererstatning for skader som går inn under lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova). Bilansvarsloven dekker de samme erstatningspostene som voldsoffererstatningsloven.
11.1.2 Forslaget i høringsnotatet
Departementet foreslo å videreføre bestemmelsen om at skader som omfattes av bilansvarsloven skal falle utenfor ordningen om erstatning fra staten til voldsutsatte. Departementet viste til at når det finnes en tvungen ansvarsforsikring som dekker den aktuelle skaden og de samme erstatningspostene, er det mest rimelig at utgiftene belastes denne fremfor at de dekkes av fellesskapet.
11.1.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om spørsmålet.
11.1.4 Departementets vurdering
Departementet har kommet til at skader som omfattes av bilansvarsloven ikke skal omfattes av voldserstatningsloven.
11.2 Pasientskadeloven
11.2.1 Gjeldende rett
Som nevnt i punkt 10.4, er voldsoffererstatningen subsidiær i den forstand at det gjøres fullt fradrag for ytelser og annen økonomisk støtte den voldsutsatte er berettiget til som følge av skaden, jf. voldsoffererstatningsloven § 9. Det gjøres fradrag post for post slik at det bare utbetales voldsoffererstatning for erstatningsposter som ikke kan dekkes etter andre ordninger, se blant annet ENV-2017-3509 og ENV-2013-3432.
Personer som har blitt skadet i forbindelse med helsehjelp, har rett til erstatning etter lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven). Ansvarsgrunnlaget er objektivt, og pasienten har krav på erstatning dersom skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, teknisk svikt, smitte, infeksjon eller vaksinasjon, jf. pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a til d. I tillegg ytes pasientskadeerstatning for forhold som medfører ansvar etter alminnelige erstatningsregler, jf. pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav e. Det har vært uklart om pasientskadeordningen gjelder ved volds- eller seksuallovbrudd utøvd i forbindelse med helsehjelp, se Pasientskadenemndas avgjørelse PSN-2011-1227, men Norsk pasientskadeerstatning utbetaler erstatning i disse tilfellene i dag. Pasientskadeordningen dekker erstatning for skade på person og menerstatning, men ikke oppreisning, jf. pasientskadeloven § 4. Flere av dem som har fått utbetalt pasientskadeerstatning for et volds- eller seksuallovbrudd får derfor utbetalt oppreisning gjennom voldsoffererstatningsordningen.
11.2.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet var departementet usikker på om voldserstatningsloven burde gjelde for saker som omfattes av pasientskadeloven, men helte mot å videreføre dagens system der erstatning for skade på person og menerstatning dekkes av pasientskadeloven, og oppreisning dekkes etter voldserstatningsloven.
Departementet skisserte tre alternative løsninger. Det første alternativet var å la skader som omfattes av pasientskadeloven falle utenfor virkeområdet til ny lov. Det andre alternativet var å la skader som omfattes av pasientskadeloven falle utenfor virkeområdet til ny lov, men samtidig sørge for at oppreisning dekkes etter pasientskadeloven. Det tredje alternativet var å videreføre dagens system, slik at de som er utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp får dekket erstatning for skade på person og menerstatning etter pasientskadeordningen, men kan få oppreisning etter voldserstatningsloven.
Departementet trakk frem at det første alternativet er enkelt og forutsigbart for brukerne, fordi de utelukkende trenger å forholde seg til pasientskadeordningen. Ulempen er at personer utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp ikke vil få utbetalt oppreisning, med mindre skadevolderen er kjent og betalingsdyktig eller har tegnet ansvarsforsikring. Departementet påpekte at det kan virke urimelig at de voldsutsatte ikke skal kunne få oppreisning utelukkende fordi skaden skjedde på en slik måte at den samtidig kvalifiserer til pasientskadeerstatning, og at det taler imot å la pasientskadesaker falle utenfor voldserstatningsordningen.
Departementet fremhevet at det andre alternativet, det vil si at personer utsatt for et volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp får dekket erstatning for skade på person, menerstatning og oppreisning etter pasientskadeordningen, fremstår mer rettferdig. En slik løsning vil gi et enklere og mer forutsigbart regelverk, og være en fordel for de voldsutsatte fordi de slipper å forholde seg til to ulike regelverk. I forarbeidene til pasientskadeloven er det at oppreisning ikke dekkes begrunnet med «disse kravenes preg av sanksjon» og at slike krav også innen helsesektoren bør rettes direkte mot skadevolderen, jf. Ot.prp. nr. 31 (1998–99) Om lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven) punkt 10.6.2 side 57 og henvisningen til NOU 1992: 6 Erstatning ved pasientskader punkt 9.6.3 side 81. Departementet trakk frem at det å dekke oppreisning etter pasientskadeordningen kan by på utfordringer fordi oppreisning bare utbetales ved forsett eller grov uaktsomhet hos skadevolderen, mens ansvarsgrunnlaget i pasientskadesaker i utgangspunktet er objektivt.
Departementet påpekte at det tredje alternativet, det vil si å videreføre dagens praksis, har den ulempen at de voldsutsatte må forholde seg til to ulike erstatningsordninger, og at det går lang tid før de mottar hele erstatningen.
11.2.3 Høringsinstansenes syn
Statens sivilrettsforvaltning og Fellesorganisasjonen mener personer utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp ikke bør ha krav på oppreisning etter voldserstatningsloven, men at oppreisning bør dekkes etter pasientskadeordningen. De peker på at et slikt system vil være enkelt og rettferdig.
Kontoret for voldsoffererstatning, Norsk pasientskadeerstatning, Politidirektoratet, Norsk Sykepleierforbund og Personskadeforbundet LTN mener at dagens ordning bør videreføres, slik at de som blir utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp får dekket erstatning for skade på person og menerstatning etter pasientskadeordningen, og oppreisning etter voldserstatningsloven. Kontoret for voldsoffererstatning skriver:
«KFV mener at det er viktig at det ikke utbetales erstatning for krav som skadelidte kan få dekket på andre måter. Samtidig vil det være uheldig dersom skadelidte ikke skal ha krav på oppreisning, fordi skaden oppstod under utførelse av yrke eller i en pasientsituasjon.»
Norsk pasientskadeerstatning uttaler:
«Vi ser at det er en ulempe for en skadelidt å måtte forholde seg til forskjellige ordninger, og at det kan ta noe lengre tid totalt sett da skadelidte må kreve erstatning fra to forskjellige ordninger. I praksis ser vi likevel ikke at dette i de enkelte sakene har vært opplevd som problematisk. Etter vårt syn fungerer denne ordningen godt i dag.»
De påpeker videre at det dreier seg om få saker, og skriver:
«I forbindelse med høringen har vi gjort et søk for å se hvor mange saker vi behandler hvor det er snakk om mulige straffbare forhold i helsetjenesten. Det er en viss usikkerhet om tallene, men i perioden fom 2010-tom 2019 har vi mottatt 36 saker, hvorav 29 saker har gitt rett til erstatning. Så lenge det er såpass få saker som blir behandlet i pasientskadeordningen som gjelder vold og seksuelle overgrep fra helsepersonell, ser vi ikke at det er mye å vinne på å gå bort fra den måten dette blir gjort på i dag.»
Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) og Personskadeforbundet LTN mener at de som utsettes for volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp bør kunne velge om de skal få erstatningen utbetalt etter pasientskadeordningen eller etter voldserstatningsordningen, og at de voldsutsattes erstatningskrav bør dekkes i sin helhet etter én ordning, slik at de voldsutsatte slipper å forholde seg til to regelsett. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) skriver:
«Helseklage mener imidlertid at behandlingen av disse kravene faglig sett passer best i erstatningsordningen for voldsutsatte og ikke i pasientskadeordningen. Oppreisningserstatningen er tett knyttet til skadevolders ansvar og det må gjøres andre vurderinger enn de som normalt gjøres i pasientskadesaker. En samling av sakene i voldsoffererstatningsordningen må likevel ikke frata skadelidte muligheten til i stedet å søke pasientskadeerstatning dersom vilkårene for det er oppfylt. Eventuelle utbetalinger fra voldserstatningsordningen må komme til fradrag i pasientskadeerstatningen.»
Personskadeforbundet LTN trekker frem at menerstatning i pasientskadesaker skal utmåles med utgangspunkt i ny forskrift om menerstatning i pasientskadesaker, se forskrift 1. mars 2021 nr. 622 om menerstatning ved pasientskader, mens det etter alminnelig erstatningsrett er reglene i forskrift om menerstatning ved yrkesskade som gjelder.
11.2.4 Departementets vurdering
Departementet har kommet til at personer som er utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp bør få dekket hele erstatningen etter voldserstatningsordningen. Dette er ikke til hinder for at de som ønsker det i stedet kan søke om erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning, men pasientskadeerstatningen vil komme til fradrag dersom de senere søker om voldserstatning.
Departementet har i samråd med Helse- og omsorgsdepartementet vurdert de ulike alternativene som ble skissert i høringsnotatet. Som påpekt i høringsnotatet og av høringsinstansene, kan det virke urimelig dersom de voldsutsatte ikke får oppreisning utelukkende fordi handlingen skjedde i forbindelse med helsehjelp. Departementet går derfor ikke inn for at pasientskadesaker skal falle utenfor voldserstatningsordningen. Hensynet til en enkel løsning for de som er utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp taler for at disse får dekket både erstatning for skade på person, menerstatning og oppreisning gjennom pasientskadeerstatningen. Samtidig er oppreisning, som Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) påpeker, tett knyttet til skadevolderens ansvar og innebærer andre vurderinger enn de som normalt gjøres i pasientskadesaker. At oppreisning skal ha et pønalt aspekt og forutsetter forsett eller grov uaktsomhet hos skadevolderen, taler for at utbetalingen skjer gjennom en ordning der det stilles krav om anmeldelse og der skadevolderen i størst mulig grad holdes ansvarlig. Departementet er derfor enig med Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) i at oppreisning faglig sett passer bedre i erstatningsordningen for voldsutsatte enn i pasientskadeordningen. Samtidig er departementet enig med Statens sivilrettsforvaltning og Fellesorganisasjonen i at det er uheldig at de voldsutsatte må forholde seg til to ulike regelverk og søke to steder for å få full erstatning. Det tredje alternativet, nemlig å videreføre dagens ordning, der de som er utsatt for et volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp først må få dekket erstatning for skade på person og menerstatning etter pasientskadeordningen og deretter søke om å få dekket oppreisning etter voldserstatningsordningen, er etter departementets syn derfor heller ikke heldig. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) sitt forslag, nemlig at de som er utsatt for et volds- eller seksuallovbrudd i forbindelse med helsehjelp kan få dekket både erstatning for skade på person, menerstatning og oppreisning etter voldserstatningsordningen, klart er å foretrekke. Tall fra Norsk pasientskadeerstatning viser at det bare dreier seg om et fåtall saker. Merkostnaden ved å dekke hele tapet etter voldserstatningsordningen vil derfor være ubetydelig. Departementet er enig med Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten (Helseklage) i at en slik løsning ikke bør frata den voldsutsatte muligheten til i stedet å søke pasientskadeerstatning, dersom vilkårene for det er oppfylt. Departementet foreslår derfor at disse fortsatt skal kunne få utbetalt pasientskadeerstatning for forholdet. Forslaget om at ny voldserstatningslov skal følge skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd innebærer uansett at en utbetalt pasientskadeerstatning vil komme til fradrag fra voldserstatningen. Tilsvarende vil utbetalt voldserstatning komme til fradrag fra pasientskadeerstatningen, jf. pasientskadeloven § 4.
11.3 Yrkesskadeforsikringsloven
11.3.1 Gjeldende rett
Som nevnt i punkt 10.4 og 11.2, er voldsoffererstatningsordningen subsidiær slik at det bare utbetales voldsoffererstatning for erstatningsposter som ikke kan dekkes av andre ordninger, jf. voldsoffererstatningsloven § 9 og ENV-2017-3509 og ENV-2013-3432.
Etter yrkesskadeforsikringsloven § 1 første ledd første punktum, utbetales yrkesskadeerstatning ved «personskade påført arbeidstakere hos arbeidsgivere i riket». Yrkesskadeforsikringen gir rett til erstatning «uten hensyn til om noen har skyld i skaden», jf. yrkesskadeforsikringsloven § 3 første ledd, og dekker erstatning for skade på person, menerstatning og erstatning for en persons død, men ikke oppreisning, jf. yrkesskadeforsikringsloven § 12. Flere av de som har fått utbetalt yrkesskadeforsikring for en straffbar handling, får i dag utbetalt oppreisning etter voldsoffererstatningsordningen. Personer som har bistått med hjelp til ofre for et volds- eller seksuallovbrudd, og som av den grunn kan få voldsoffererstatning i medhold av voldsoffererstatningsloven § 1 andre ledd bokstav b, kan imidlertid ikke få oppreisning etter voldsoffererstatningsordningen dersom de er omfattet av yrkesskadeforsikringsordningen, jf. Prop. 65 L (2011–2012) punkt 7.2.4 side 27.
11.3.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet var departementet usikker på om voldserstatningsloven burde gjelde for saker som omfattes av yrkesskadeforsikringen, men helte mot å videreføre dagens system der erstatning for skade på person, menerstatning og erstatning for en persons død dekkes av yrkesskadeforsikringen og oppreisning dekkes av voldserstatningsloven.
Som for forholdet til pasientskadeerstatningen, skisserte departementet tre alternative løsninger. Det første alternativet var å la skader som omfattes av yrkesskadeforsikringen falle utenfor virkeområdet til ny lov. Det andre alternativet var å la skader som omfattes av yrkesskadeforsikringen falle utenfor virkeområdet til ny lov, men samtidig sørge for at oppreisning dekkes etter yrkesskadeforsikringen. Det tredje alternativet var å videreføre dagens system slik at de som er utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i sitt yrke får dekket erstatning for skade på person og menerstatning etter yrkesskadeforsikringen, men kan få oppreisning etter voldserstatningsloven.
Departementet trakk frem at det første alternativet er enkelt og forutsigbart for brukerne fordi de utelukkende trenger å forholde seg til yrkesskadeforsikringen, men at det kan virke urimelig at de voldsutsatte ikke skal kunne få oppreisningen utelukkende fordi skaden skjedde mens de var på jobb. Departementet la til at et slikt utfall også er i strid med intensjonene bak yrkesforsikringsordningen, jf. Ot.prp. nr. 44 (1988–89) Om lov om yrkesskadeforsikring punkt VI 11.2 side 76:
«Departementet vil bemerke at yrkesskadeforsikringen etter forslaget skal utgjøre et minimumsvern. Den skal ikke hindre ordninger som gir større rettigheter til skadelidte arbeidstakere. For forholdet til ulovfestet erstatningsrett spesielt, fremgår dette uttrykkelig av utkastet § 8 første ledd. Loven skal ikke avskjære krav etter alminnelige erstatningsregler, f.eks for sykdommer som ikke er tatt med i listen etter ftrl § 11-4 nr 1, eller ikke er omfattet av lovutkastet § 11 første ledd bokstav c. Tilsvarende må en arbeidstaker kunne kreve oppreisning hvor vilkårene i ski § 3-5 er oppfylt.»
Departementet påpekte at det andre alternativet, det vil si at personer utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i sitt yrke får dekket erstatning for skade på person, menerstatning og oppreisning etter yrkesskadeforsikringen, fremstår mer rettferdig, og vil være en fordel for de voldsutsatte fordi de får færre regelverk å forholde seg til. Departementet trakk frem at en av årsakene til at voldsoffererstatningsordningen ble opprettet, er at det som hovedregel ikke er mulig å tegne ansvarsforsikring for voldshandlinger, jf. St.prp. nr. 39 (1975–76) vedlegg 4 side 62. Når en skade dekkes av yrkesskadeforsikringen er det mulig også å la oppreisningen dekkes av forsikringen. Samtidig påpekte departementet at ansvarsgrunnlaget ved yrkesskade er objektivt, og at yrkesskadeforsikringen er ment å omfatte et langt videre spekter av skader og er begrunnet i helt andre hensyn enn voldsoffererstatningsordningen. Departementet viste også til at det i Ot.prp. nr. 44 (1988–89) punkt VI 1.3 side 41 blant annet var fremhevet at en objektivisering av dekningsgrunnlaget kunne forebygge konflikter på arbeidsplassen. Dessuten påpekte departementet at det trolig er få saker per år der ansatte utsettes for volds- eller seksuallovbrudd i sitt yrke, og at det kan tale imot å foreta endringer i yrkesskadeforsikringsloven.
Om det tredje alternativet, det vil si å videreføre dagens praksis, påpekte departementet at de voldsutsatte må forholde seg til to ulike erstatningsordninger, og at det går lang tid før vedkommende mottar hele erstatningen. Videre trakk departementet frem at både Norsk Sykepleierforbund og Barne- og likestillingsdepartementet, nå Barne- og familiedepartementet, hadde pekt på at kravet om anmeldelse gjør det vanskelig for ansatte i barneverntjenesten og helsearbeidere å få voldsoffererstatning, og at et behov for særtilpasninger taler mot at voldserstatningsloven skal dekke oppreisning i disse sakene.
11.3.3 Høringsinstansenes syn
Statens sivilrettsforvaltning og Fellesorganisasjonen mener oppreisning i yrkesskadesaker ikke bør dekkes etter voldserstatningsloven, men etter yrkesskadeforsikringen. Statens sivilrettsforvaltning skriver at et krav om anmeldelse og dom kan være utfordrende i yrkesskadesaker.
Kontoret for voldsoffererstatning, Politidirektoratet, Statens pensjonskasse, Norsk Sykepleierforbund og Personskadeforbundet LTN mener at personer utsatt for yrkesskade fortsatt bør kunne få utbetalt oppreisning etter voldserstatningsloven. Kontoret for voldsoffererstatning påpeker at det vil være urimelig om de voldsutsatte ikke skal ha krav på oppreisning utelukkende fordi skaden oppsto i yrket. Statens pensjonskasse skriver at det bare er et fåtall av yrkesskadesakene som gjelder volds- eller seksuallovbrudd, og mener oppreisning har tettere tilknytning til straffesaken og gjerningspersonens skyld, og derfor ikke bør behandles etter yrkesskadeforsikringen. Norsk Sykepleierforbund kommer med lignende synspunkter, og mener det vil være en ulempe for de voldsutsatte dersom oppreisningen skal utbetales av yrkesskadeforsikringsfirmaene. De frykter at de voldsutsatte da vil måtte vente helt til de andre erstatningspostene er vurdert til de får utbetalt oppreisning.
Fellesorganisasjonen mener oppreisning bør dekkes etter yrkesskadeforsikringen, og peker på at den voldsutsatte da slipper å forholde seg til to ulike regelverk, og at det vil være ressursbesparende å unngå dobbel saksbehandling.
Kontoret for voldsoffererstatning, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS og Personskadeforbundet LTN mener det bør gjøres fradrag krone for krone i stedet for post for post når personer som har fått utbetalt yrkesskadeforsikring får utbetalt voldsoffererstatning. Kontoret for voldsoffererstatning skriver:
«KFV oppfordrer lovgiver til å ta stilling til om krav som ikke dekkes 100% gjennom standardiserte utmålingsregler kan søkes dekket gjennom forslaget til ny erstatningsordning, herunder inntektstap etter yrkesskadeforsikringen. Se for eksempel ENV-2015-2469, som gjaldt en skadelidt fra 22. juli med et antatt udekket tap, etter at yrkesskadeforsikringen hadde utbetalt maksimal erstatning.»
11.3.4 Departementets vurdering
Departementet foreslår å videreføre dagens ordning der personer som blir utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i sitt yrke får dekket erstatning for skade på person og menerstatning gjennom yrkesskadeforsikringen og oppreisning gjennom voldserstatningsordningen.
Som for pasientskadesakene, mener departementet det kan virke urimelig at de voldsutsatte ikke skal kunne få oppreisningen utelukkende fordi skaden skjedde mens de var på jobb. Departementet går derfor ikke inn for å la yrkesskadesaker falle utenfor voldserstatningsordningen.
Hensynet til å få en enkel løsning for de som er utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i sitt yrke taler for at disse får dekket både erstatning for skade på person, menerstatning og oppreisning gjennom yrkesskadeforsikringen. Utfordringen er imidlertid at yrkesskadeforsikringen er en enkel ordning der det utbetales erstatning etter objektivt ansvar og skadevolderen ikke er part. Ordningen er ment for helt andre saker enn volds- og seksuallovbrudd. At oppreisning har et pønalt aspekt og forutsetter at skadevolderen forsettlig eller grovt uaktsom har voldt skade på person, eller tilføyd krenking eller utvist mislig adferd som nevnt i nærmere angitte straffebud, gjør det vanskelig å innlemme oppreisning i yrkesskadeforsikringen. I saker der det kreves oppreisning, er det naturlig at det stilles krav om anmeldelse, at skadevolderen i størst mulig grad holdes ansvarlig og er part i saken. Som Statens pensjonskasse påpeker, har oppreisningen tettere tilknytning til straffesaken og skadevolderens skyld, og utmåling av oppreisning ligger utenfor det som naturlig hører under yrkesskadeforsikringen. Departementet er derfor enig med Statens pensjonskasse i at utbetaling av oppreisning passer bedre i voldserstatningsordningen enn i yrkesforsikringen.
Samtidig er departementet enig med Statens sivilrettsforvaltning og Fellesorganisasjonen i at det er uheldig at de voldsutsatte må forholde seg til to ulike regelverk og søke to steder for å få full erstatning. Å videreføre dagens ordning der de som er utsatt for et volds- eller seksuallovbrudd i yrket får dekket erstatning for skade på person og menerstatning etter yrkesskadeordningen, og får dekket oppreisning etter voldsoffererstatningsordningen, er etter departementets syn derfor heller ikke ideelt. Departementet har av den grunn vurdert om de som blir utsatt for et volds- eller seksuallovbrudd i sitt yrke i stedet kan få dekket både erstatning for skade på person, menerstatning og oppreisning etter voldserstatningsordningen. Departementets undersøkelser viser at dette vil gi en betydelig økning i utgiftene til voldserstatningsordningen. Dette er utgifter som i dag dekkes av arbeidsgiverne gjennom tvungen forsikring, og det blir derfor ikke riktig at utgiftene belastes voldserstatningsordningen. På denne bakgrunn har departementet kommet til at dagens ordning bør videreføres, slik at de som utsettes for et volds- eller seksuallovbrudd i yrket kan få erstatning for skade på person og menerstatning dekket etter yrkesskadeforsikringen og oppreisning dekket etter voldserstatningsordningen.
Både Kontoret for voldsoffererstatning, Advokatfirmaet Salomon Johansen AS og Personskadeforbundet LTN har tatt til orde for at fradraget for yrkesskadeforsikringen bør gjøres krone for krone i stedet for post for post, fordi de standardiserte utmålingsreglene i yrkesskadeforsikringen ikke alltid gir dekning for det fulle økonomiske tapet. Det er bare i et fåtall saker at den voldsutsatte har krav på menerstatning eller at erstatningen for skade på person utgjør betydelige beløp. I de sakene det gjelder, vil et fradrag krone for krone innebære at erstatning for skade på person og menerstatningen må beregnes etter voldserstatningsordningen. Det er ressurskrevende. Til dette kommer at yrkesskadeforsikringsloven tar sikte på å dekke det økonomiske tapet fullt ut, etter standardiserte satser. Om standardiseringen kan slå noe ulikt ut, må det derfor likevel forutsettes at de voldsutsatte får full eller tilnærmet full erstatning for sitt tap. Departementet mener på denne bakgrunn at voldserstatningsordningen ikke bør dekke erstatning for skade på person, menerstatning eller erstatning til etterlatte for personer utsatt for volds- eller seksuallovbrudd i sitt yrke.
I høringen til NOU 2016: 9, var det et tema om terskelen for å få oppreisning bør være høyere for noen yrkesgrupper enn andre. Departementet viser til at en av grunntankene ved forslaget til ny voldserstatningslov er at loven skal følge alminnelig erstatningsrett. Det innebærer at utmålingen av oppreisning til personer som utsettes for volds- eller seksuallovbrudd i sitt yrke også skal følge alminnelig erstatningsrett, jf. punkt 9. I den grad domstolene ved utmåling av oppreisning tar hensyn til at den voldsutsatte har et yrke med høy risiko for å bli utsatt for volds- eller seksuallovbrudd, skal altså voldserstatningen gjøre det samme. Departementet viser til at Høyesterett i Rt-2014-745 avsnitt 31 uttaler:
«Etter mitt syn kan det ikke sees bort fra at selve politirollen kan ha betydning i vurderingen av når oppreisning bør gis. Det kan være situasjoner hvor man bør nøye seg med å idømme en strafferettslig reaksjon. En slik synsmåte samsvarer godt med rettsutviklingen om at oppreisning først og fremst skal kompensere for den krenkelse som er påført, jf. Rt-2005-104 avsnitt 52 og Rt-2012-1576 avsnitt 13-14. Oppreisningens pønale funksjon er gradvis kommet mer og mer i bakgrunnen. Jeg peker på at politiet er forberedt på å bli utsatt for ulike typer angrep, og at de er trenet på og skal ha en mental beredskap på å takle vanskelige og krevende situasjoner. I denne vurderingen må det også kunne ha betydning at politiet har et særlig sterkt strafferettslig vern når de opptrer i tjenesten, jf. her blant annet straffeloven § 128.»
I den aktuelle saken dreide det seg om «objektivt sett meget grove krenkelser» og flertallet på fire dommere tilkjente oppreisning. Mindretallet la vekt på at den voldsutsatte var polititjenestemann og mente vedkommende ikke burde få oppreisning.
11.4 Rettferdsvederlag
11.4.1 Gjeldende rett
Den som har blitt utsatt for volds- eller seksuallovbrudd forut for 1975, kan søke om kompensasjon gjennom Stortingets rettferdsvederlagsordning. Det er ingen som har rettslig krav på rettferdsvederlag, og for å tilkjennes rettferdsvederlag for et volds- eller seksuallovbrudd kreves det klar sannsynlighetsovervekt for at handlingen har funnet sted. I tillegg må kravet mot den påstatte skadevolderen være foreldet og andre dekningsmuligheter må være uttømt. Det er tidspunktet for handlingen som avgjør om en handling omfattes av voldsoffererstatningsordningen eller rettferdsvederlagsordningen. Har handlingen funnet sted i 1975 eller senere, kan den voldsutsatte få voldsoffererstatning, men ikke rettferdsvederlag.
11.4.2 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet å videreføre dagens system, der den som er utsatt for volds- eller seksuallovbrudd før 1975 kan søke om rettferdsvederlag, mens handlinger etter dette tidspunktet omfattes av voldserstatningsloven. Departementet påpekte at erstatning for volds- og seksuallovbrudd hører mer naturlig hjemme under voldserstatningsordningen enn under rettferdvederlagsordningen, og uttalte, jf. punkt 13.2.4 side 88:
«Samtidig utbetales det ikke voldsoffererstatning dersom forholdet er foreldet. For at det skal utbetales rettferdsvederlag, må kravet mot skadevolder være foreldet. Det utbetales bare rettferdsvederlag dersom forholdet ikke omfattes av voldsoffererstatningsordningen, det vil si dersom handlingen har skjedd før 1975. Det er sjelden handlinger skjedd for mer enn 45 år siden ikke er foreldet. Etter hva departementet kan se, vil det således være en ulempe for voldsutsatte dersom ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte også skal gjelde for saker skjedd før 1975. Departementet foreslår derfor å videreføre dagens system der voldsoffererstatningsordningen bare gjelder for handlinger skjedd etter 1975.»
11.4.3 Høringsinstansenes syn
Ingen av høringsinstansene har kommentert forholdet mellom voldserstatningsordningen og rettferdsvederlagsordningen.
11.4.4 Departementets vurdering
Departementet har kommet til at den beste løsningen er å videreføre dagens system, slik at voldserstatningsloven bare gjelder for handlinger skjedd etter 1. januar 1975, og at kompensasjon for forhold før den tid eventuelt må dekkes etter rettferdsvederlagsordningen.