11 Merknader til de enkelte bestemmelsene
11.1 Til endringene i straffeprosessloven
Til § 100 a
I § 100 a første ledd første punktum foreslås henvisningen til straffeprosessloven § 202 a annet ledd endret til en henvisning til ny § 202 f. Endringen er foranlediget av de strukturelle endringene i reguleringen av skjult kameraovervåking som foreslås i proposisjonen her. Forslaget viderefører gjeldende rett og innebærer at det fortsatt skal oppnevnes offentlig forsvarer ved skjult kameraovervåking som er vedvarende eller regelmessig gjentatt rettet mot personer på privat sted som ikke er synlig for allmennheten.
Til § 202 d
Det følger av første ledd at paragrafen regulerer politiets adgang til skjult kameraovervåking rettet mot personer som befinner seg på på offentlig og privat sted som ledd i ordinær etterforskning. Dersom den skjulte kameraovervåkingen må anses som «vedvarende eller regelmessig gjentatt», reguleres kameraovervåkingen i §§ 202 e eller 202 f. Dette er nærmere behandlet i de alminnelige motivene punkt 6.3.4 til 6.3.7 og merknadene til § 202 e nedenfor.
Med «kamera» i første ledd menes apparat som kan skape bilder, enten dette er stillbilder eller film. Et apparat som kan skape bilder, skal regnes som kamera selv om det brukes uten at det lagres bilder, for eksempel der det overføres bilder i sanntid til en skjerm (monitorering). Hvorvidt et kamera lagrer bildemateriale, og om det i så fall er tale om stillbilder eller film, har likevel betydning for om kamerabruken i det konkrete tilfellet vil regnes som kameraovervåking i medhold av § 202 d, se nedenfor. Et optisk instrument man kun ser direkte gjennom, som en tradisjonell kikkert, skaper ikke bilder, og vil ikke være omfattet av reguleringen. Det må vurderes konkret om et apparat kan skape bilder.
Bestemmelsen regulerer kun «skjult» kameraovervåking. Politiets åpne eller varslede bruk av kamera faller dermed utenfor reguleringen. Åpen kamerabruk er regulert i politiloven § 6 a, se punkt 3.1 og 6.3.1 ovenfor.
At kameraovervåkingen må være «rettet mot personer», innebærer at den må være rettet mot en eller flere personer som kan identifiseres. I dette ligger det at det ut fra bildematerialets kvalitet må være mulig å identifisere eller gjenkjenne den eller de som iakttas, men det er ikke et krav at de aktuelle personene er eller blir identifisert. Kameraovervåking av for eksempel ting eller dyr faller utenfor reguleringen. Dette er en videreføring av gjeldende rett, se punkt 3.3.1 ovenfor.
I motsetning til §§ 202 e og 202 f skiller ikke § 202 d mellom privat sted som er synlig for allmennheten, og privat sted som ikke er det. Bestemmelsen omfatter skjult kameraovervåking rettet mot begge deler, i tillegg til offentlig sted. Hva slags sted kamerabruken er rettet mot, kan likevel ha betydning for om det foreligger kameraovervåking etter bestemmelsen, se nedenfor. Det er for øvrig hverken tillatt å overvåke noens private hjem eller gjøre innbrudd for å installere kamerautstyr i medhold av § 202 d, jf. § 202 g første og fjerde ledd. Steder som er særlig vernet etter § 202 g annet ledd, kan heller ikke overvåkes med hjemmel i § 202 d, jf. § 202 g annet ledd annet punktum.
Begrepet «kameraovervåking» markerer at reguleringen ikke omfatter enhver planmessig observasjon av personer der det også brukes kamera – det må være tale om så omfattende bruk av kamera at selve kamerabruken må anses som kameraovervåking.
Det er ikke mulig å angi skjematisk eller generelt når politiets bruk av skjult kamera skal anses som skjult «kameraovervåking». Det må imidlertid være tale om en målrettet og systematisk bruk av skjult kamera rettet mot en eller flere personer. Om kamerabruken i et konkret tilfelle utgjør skjult kameraovervåking, vil bero på en helhetlig vurdering, der det blant annet må ses hen til kamerabrukens omfang og intensitet. I vurderingen av omfanget må det ses hen til kamerabrukens varighet og hyppighet, og det må i alle tilfeller være snakk om bruk av kamera over noe tid for at tiltaket skal utgjøre skjult kameraovervåking. Flere forhold har betydning for hvilken intensitet kamerabruken må anses å ha. Det er av særlig betydning hvor mye informasjon som samles inn og om bildemateriale lagres. Det må også legges vekt på om den eller de som observeres, befinner seg på offentlig eller privat sted, samt hvilken forventning det med rimelighet vil være til privatliv på det aktuelle stedet. Videre er det av betydning om kamerabruken skjer med et fjernbetjent eller automatisk virkende kamera, der kamerabruken vil ha et mer skjult og inngripende preg, eller med et kamera som betjenes av mennesker på stedet, som uansett kan observere mye av det samme som kameraet.
Bruk av skjult kamera som ikke når opp til terskelen som ligger i begrepet kameraovervåking, faller utenfor reguleringen i straffeprosessloven kapittel 15 b. I det vesentlige vil vurderingen av om det foreligger kameraovervåking, sammenfalle med inngrepsvurderingen etter Grunnloven § 113 og EMK artikkel 8. Bruk av skjult kamera som ikke utgjør et inngrep etter Grunnloven og EMK, forutsettes å kunne gjennomføres i medhold av den alminnelige handlefriheten, slik det også er etter gjeldende rett. Bestemmelsen er ikke ment å endre vurderingen av når hjemmelskravet slår inn etter gjeldende rett – dette følger av EMK og Grunnloven, og forslagene her endrer ikke rettskildebildet på dette punktet.
Som nevnt ovenfor er det i vurderingen av om skjult bruk av kamera utgjør skjult kameraovervåking, relevant hvor mye bildemateriale som innhentes og om det lagres. Dersom det brukes kamera til å observere personer uten at det gjøres opptak av bildemateriale (monitorering), skal det vesentlig mer til for at kamerabruken anses som kameraovervåking. Ved monitorering ved bruk av kroppsnære eller håndholdte kameraer, eller kameraer påmontert bemannede enheter, som biler eller helikoptre, må grensene for hva politiet kan foreta i medhold av den alminnelige handlefriheten i stor grad antas å falle sammen med hvor langt politiet ellers kan gå i målrettet og systematisk observasjon av personer uten lovhjemmel. Hvorvidt iakttakeren ser gjennom en tradisjonell kikkert eller via et kamera hvor det ikke lagres bildemateriale, har i prinsippet liten betydning for hvor inngripende slik observasjon må anses å være. Monitorering som ikke innebærer et inngrep i privatlivet, forutsettes å kunne iverksettes i medhold av den alminnelige handlefriheten. Se de alminnelige motivene punkt 6.3.5.
Det vil også ha betydning om eventuelle opptak skjer i form av film eller stillbilder. Som nevnt ovenfor skal det legges vekt på hvor mye informasjon som samles inn. Det skal vesentlig mer til for at bruk av kamera for å ta stillbilder kan anses som kameraovervåking enn det som er tilfelle for opptak av film, da bruken av kamera i de fleste tilfeller vil være langt mer sporadisk og mengden informasjon som innhentes, regelmessig vil være langt mindre ved opptak av stillbilder enn ved filmopptak. Skjult bruk av for eksempel håndholdt kamera for å ta stillbilder på offentlig sted vil som den klare hovedregel ikke utgjøre kameraovervåking og vil dermed kunne gjennomføres i medhold av den alminnelige handlefriheten.
Bakgrunnen for at bestemmelsen omfatter både monitorering og opptak av stillbilder, er at det kan tenkes tilfeller hvor også slik kamerabruk utgjør et inngrep og dermed krever lovhjemmel. For eksempel kan inngrepsterskelen etter omstendighetene tenkes nådd ved monitorering eller opptak av stillbilder gjennomført ved bruk av teknologiske løsninger som muliggjør kamerabruk fra posisjoner som det ikke kan observeres manuelt fra, slik som kamera montert på en drone. Det samme gjelder dersom slik kamerabruk rettes mot personer som oppholder seg på privat sted som ikke er synlig for allmennheten. Selv om det også i slike tilfeller skal en del til, kan dette være eksempler der monitorering og opptak av stillbilder etter omstendighetene kan tenkes å utgjøre skjult kameraovervåking. Det ville vært lite hensiktsmessig om bestemmelsen kun ga hjemmel for skjult kamerabruk som innebærer opptak og lagring av levende bilder. Dette ville i så fall bety at politiet var henvist til å bruke et mer inngripende virkemiddel enn nødvendig for å ha lovhjemmel, eller at hjemmelsgrunnlaget måtte ha vært utledet av et «fra det mer til det mindre»-prinsipp, noe departementet ser som lite heldig.
Som nevnt vil varigheten på kamerabruken være et viktig moment i vurderingen av om det foreligger kameraovervåking. Kortvarig bruk av skjult kamera når overlevering av narkotika oppdages eller under forfølgelse av en antatt gjerningsperson på fersk gjerning, for eksempel ved lovbrudd i trafikken, vil kunne gjøres uten lovhjemmel og vil ikke utgjøre kameraovervåking. Dersom en slik forfølgelse varer lenge, vil den imidlertid måte forankres i § 202 d, for eksempel ved bruk av politiets hastekompetanse etter tredje ledd. Bruk av skjult kamera som iverksettes for å få oversikt over en situasjon eller en begivenhet, vil normalt heller ikke i hverken varighet eller systematikk utgjøre skjult kameraovervåking. Ett eksempel kan være bruk av kamera montert på en drone for å følge noen inn på et område som er vanskelig tilgjengelig for manuell spaning, eller for å følge transporten av et parti ulovlige varer frem til mottakeren. Et annet eksempel kan være bruk av fastmontert kamera for å skaffe opplysninger om hvilke personer som ankommer et avtalt møte som skal gjennomføres på et gitt tidspunkt eller hvem som henter noe fra et bestemt sted. Slik kamerabruk kan, som i dag, gjennomføres i medhold av den alminnelige handlefriheten, forutsatt at tiltaket ikke varer mange timer.
Dersom politiet bruker skjult kamera som ledd i gjennomføringen av et annet tvangsmiddel, for eksempel bruk av kamera for å sikre en lokasjon før eller under en pågripelse eller ved skjult ransaking, vil dette normalt ikke utgjøre kameraovervåking etter § 202 d. Det samme gjelder der skjult kamera brukes som støtte ved akutte, skarpe oppdrag. I disse tilfellene antar departementet at det som regel vil være snakk om så kort tid der kamerabruken er rettet mot personer, at det ikke vil bli tale om skjult kameraovervåking etter § 202 d.
Vurderingen av hva som er skjult kameraovervåking vil være relativ, slik at både utstyret som benyttes og stedet som overvåkes vil være av betydning. Det er dermed ikke mulig å angi et bestemt antall timer som gjelder alle situasjoner. Departementet antar for eksempel at mer eller mindre sammenhengende filming av en bestemt person med et kamera påmontert en drone i luften, som hovedregel må anses som skjult kameraovervåking etter kortere tid enn hva som gjelder ved kontinuerlig skjult filming ved bruk av et fastmontert kamera som kun fanger opp den aktuelle personen når vedkommende passerer et bestemt sted. Dersom personen kamerabruken retter seg mot, helt eller delvis oppholder seg på privat sted, vil også dette påvirke inngrepsvurderingen.
Skjult kamerabruk med opptak der det benyttes håndholdte kameraer eller kamera montert på kroppen til en tjenesteperson, bemannet kjøretøy eller lignende, vil som utgangspunkt måtte anses mindre inngripende enn opptak gjort med kamera på droner eller fastmonterte kameraer, idet observatøren normalt vil være på samme sted som den som observeres. Selv om det ikke er klart for observasjonsobjektet at det brukes kamera eller at de aktuelle observatørene kommer fra politiet, har observatørens tilstedeværelse betydning for observasjonsobjektets berettigede forventning om privatliv. I slike tilfeller vil det derfor kunne gjøres opptak av større omfang eller høyere hyppighet, før det blir tale om skjult kameraovervåking, enn ved bruk av kamera påmontert droner eller fastmonterte skjulte kameraer – særlig dersom kamerabruken er rettet mot offentlig sted eller privat sted som er synlig for allmennheten.
Et særlig spørsmål er hvor mange ganger skjult bruk av kamera som i seg selv kan gjennomføres i medhold av den alminnelige handlefriheten, kan gjentas før aktiviteten samlet sett vil utgjøre skjult kameraovervåking som krever lovhjemmel. Dette vil bero på en rekke omstendigheter, herunder omfanget av bildematerialet som samles inn hver enkelt gang og hvor lang tid det går mellom hver sesjon.
For øvrig vises det til de alminnelige motivene punkt 6.3.3–6.3.5.
Første ledd i § 202 d oppstiller videre krav om at «det foreligger skjellig grunn til mistanke om en straffbar handling som etter loven kan medføre frihetsstraff». Det kreves ikke at mistanken kan rettes mot en eller flere bestemte personer, se de alminnelige motivene punkt 6.3.4. Politiet kan dermed gis tillatelse til skjult kameraovervåking etter § 202 d dersom det for eksempel foreligger mistanke om at det på et bestemt sted foregår hyppig omsetning av narkotika eller tyvgods, men uten at mistanken kan rettes mot bestemte personer.
Av annet ledd første punktum fremgår det at beslutning om å iverksette skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt, treffes av påtalemyndigheten. Uttrykket «påtalemyndigheten» sikter her til påtalemyndighetens tjenestepersoner, jf. straffeprosessloven § 55 a første ledd. Annet ledd annet punktum fastsetter at påtalemyndighetens beslutning så vidt mulig skal være skriftlig. Videre stiller bestemmelsen krav til beslutningens innhold. For det første skal beslutningen opplyse om hva saken gjelder, det vil si hvilket lovbrudd mistanken gjelder og eventuelt en kort beskrivelse av de faktiske forholdene. Dersom mistanken er rettet mot bestemte personer, skal det også opplyses om dette. For det andre skal det angis hva tiltaket går ut på, herunder hva slags kamerautstyr som skal kunne benyttes, varigheten av beslutningen og for hvilket sted beslutningen gjelder. Beslutning om skjult kameraovervåking etter bestemmelsen kan bare gis for det tidsrommet som er nødvendig, jf. straffeprosessloven § 170 a. Dersom den skjulte kameraovervåkingen skal rettes mot ulike steder, for eksempel ved bruk av et kamera montert på en drone, skal beslutningen angi disse stedene i den grad det er mulig. Etter annet ledd tredje punktum skal en muntlig beslutning snarest mulig nedtegnes. Formålet med regelen i annet ledd annet og tredje punktum er å sikre notoritet for påtalemyndighetens avgjørelse, se nærmere i de alminnelige motivene punkt 6.3.4.
I tredje ledd første punktum gis det en regel om hastekompetanse til politiet, som innebærer at polititjenestepersoner kan iverksette skjult kameraovervåking etter første ledd på to alternative grunnlag angitt i første punktum bokstav a og b, se nærmere nedenfor. Uttrykket «polititjenestepersoner» omfatter her polititjenestepersoner uten påtalekompetanse, og er valgt for å følge opp endringene som er foreslått i Prop. 35 L (2025–2026) Endringer i politiloven og tvangsfullbyrdelsesloven m.m. (kjønnsnøytrale betegnelser). Etter tredje ledd første punktum bokstav a kan skjult kameraovervåking iverksettes uten tillatelse etter annet ledd når «mistenkte observeres på fersk gjerning eller ferske spor». Begrepene «fersk gjerning» og «ferske spor» skal forstås på samme måte som ellers i straffeprosessen. Etter tredje ledd første punktum bokstav b har polititjenestepersoner også hastekompetanse når «det ved opphold er fare for at etterforskningen vil lide». Dette skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 210 annet ledd.
Ved bruk av hastekompetansen skal kameraovervåkingen meldes til påtalemyndigheten for godkjennelse så snart som mulig, jf. tredje ledd annet punktum. I dette ligger det en forutsetning om at påtalemyndigheten så snart som mulig skal vurdere kameraovervåkingen. Dersom påtalemyndigheten finner at det ikke er grunnlag for den skjulte kameraovervåkingen som er iverksatt av polititjenestepersonen, skal påtalemyndigheten umiddelbart stanse kameraovervåkingen. Uttrykket «påtalemyndigheten» skal forstås på samme måte som i annet ledd første punktum, se ovenfor.
Til § 202 e
Det følger av første ledd at paragrafen regulerer «vedvarende eller regelmessig gjentatt» skjult kameraovervåking rettet mot personer på «offentlig sted eller privat sted som er synlig for allmennheten». Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende § 202 a første ledd.
Skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt, er regulert i § 202 d. Vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking mot privat sted som ikke er synlig for allmennheten, reguleres i § 202 f.
Grensen for når kameraovervåking må anses som vedvarende eller regelmessig gjentatt, er skjønnsmessig, og det er hverken mulig eller hensiktsmessig å angi skjematiske grenser. Terskelen «vedvarende» knytter seg til den skjulte kameraovervåkingens varighet, mens «regelmessig gjentatt» knytter seg til graden av systematikk og frekvensen ved kameraovervåkingen. I likhet med vurderingen av om politiets bruk av kamera utgjør «kameraovervåking» etter § 202 d første ledd, vil vurderingen av om kameraovervåkingen er vedvarende eller regelmessig gjentatt til en viss grad være relativ og måtte foretas i lys av hva slags kameraovervåking det er snakk om i den konkrete saken. De samme momentene som inngår i inngrepsvurderingen etter § 202 d, vil være relevante også i vurderingen av om kameraovervåkingen er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Departementet viser til redegjørelsen i spesialmerknaden til § 202 d ovenfor. Det vil for eksempel være relevant om kameraovervåkingen foregår på offentlig eller privat sted, og eventuelt hva slags privat sted det er snakk om. Hva slags kamerautstyr som anvendes, vil også ha betydning. Langvarig kameraovervåking ved hjelp av drone vil måtte regnes som vedvarende etter kortere tid enn kontinuerlig bruk av et fastmontert kamera som kun fanger opp de aktuelle personene når disse passerer et bestemt sted, for eksempel en trappeoppgang. Videre må tersklene, selv om de er formulert som alternative, til en viss grad ses i sammenheng. Helt kortvarig skjult kameraovervåking vil kunne gjentas flere ganger før den anses regelmessig gjentatt, særlig dersom det går en del tid mellom hver gang.
Det kan med andre ord ikke oppstilles klare grenser for når kameraovervåking må anses som vedvarende eller regelmessig gjentatt. Departementet antar imidlertid at enkeltstående skjult kameraovervåking med fastmontert kamera som gjør opptak av film, og som pågår i ett par døgn, i mange tilfeller vil kunne nå opp til grensen for hva som må regnes som «vedvarende», avhengig av hva slags sted kameraet er rettet mot. Ved bruk av kamera montert på droner som filmer en person, vil denne terskelen i de fleste tilfeller nås etter kortere tid. Departementet antar at det skal mye til før bruken av kamera som er håndholdt, festet til en tjenesteperson eller en bemannet enhet, vil nå grensen for hva som utgjør vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking. For eksempel vil terskelen kunne være nådd ved opptak av levende bilder som varer over flere timer, og som systematisk gjentas et betydelig antall ganger. Grensen kan nås etter kortere tid dersom den overvåkede befinner seg på et privat sted.
Det følger av første ledd at bestemmelsen gjelder vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking «rettet mot personer på offentlig sted eller privat sted som er synlig for allmennheten». Det avgjørende er dermed ikke kameraets plassering, men plasseringen til den eller de som overvåkes. Det vises til de alminnelige motivene punkt 6.3.6.
Formuleringen «privat sted som er synlig for allmennheten» innebærer at det er adgang til skjult kameraovervåking etter de lempeligere vilkårene for offentlig sted når kameraovervåkingen er rettet mot personer på private steder som kan observeres fra offentlig sted. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Eksempler på private steder som vil være omfattet av reguleringen dersom de er synlige for allmennheten, er inngangsparti, gårdsrom og hager. Kameraovervåking rettet mot personer på private steder som kun er synlige ved bruk av tekniske hjelpemidler, for eksempel droner i luften, faller derimot utenfor det som anses «synlig for allmennheten». Det vises til de alminnelige motivene punkt 6.3.6.
I første ledd videreføres vilkårene i gjeldende rett for vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted etter § 202 a første ledd. Det innebærer at det for kameraovervåking som er omfattet av § 202 e, gjelder et krav om «skjellig grunn til mistanke om en eller flere straffbare handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder», og at kameraovervåkingen vil være av «vesentlig betydning for etterforskningen». Det kreves ikke at mistanken kan rettes mot en eller flere bestemte personer, se de alminnelige motivene punkt 6.3.6. Videre må tillatelse til skjult kameraovervåking etter § 202 e første ledd gis av retten ved beslutning, med mindre vilkårene for hastekompetanse etter § 202 e annet ledd er oppfylt.
Annet ledd viderefører gjeldende § 202 a syvende ledd. Det følger av annet ledd første punktum at påtalemyndigheten har hastekompetanse dersom det «ved opphold er stor fare for at etterforskningen vil lide». Videre følger det av annet ledd annet punktum at straffeprosessloven § 216 d gjelder tilsvarende, slik at hastekompetansen som hovedregel ligger hos politimesteren, visepolitimesteren eller politimesterens faste stedfortreder, men med en delegeringsadgang.
Til § 202 f
Paragrafen regulerer «vedvarende eller regelmessig gjentatt» skjult kameraovervåking rettet mot personer på «privat sted som ikke er synlig for allmennheten». Slik skjult kameraovervåking rettet mot personer på offentlig sted eller privat sted som er synlig for allmennheten, reguleres i § 202 e. Innholdet i tersklene vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking og stedsavgrensningen er beskrevet i merknaden til § 202 e første ledd ovenfor.
Første ledd viderefører i all hovedsak reguleringen av vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking på privat sted i gjeldende § 202 a annet ledd, men med en justering. Blant annet på bakgrunn av at den nye reguleringen av skjult kameraovervåking omfatter bruk av mobile kameraer, endres formuleringen «på privat sted» i gjeldende § 202 a annet ledd til «mot personer på privat sted» i § 202 f. Denne endringen markerer at det er plasseringen til den som overvåkes som er avgjørende for hvilke vilkår som gjelder, og ikke kameraets plassering, se nærmere de alminnelige motivene punkt 6.3.7.
For øvrig viderefører første ledd kravene til mistanke og strafferamme som følger av gjeldende § 202 a annet ledd første punktum. Det følger av annet ledd at tillatelse gis av retten ved kjennelse.
Tredje ledd slår fast at tillatelsen til vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking mot privat sted som ikke er synlig for allmennheten, bare kan gis for sted hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 202 a femte ledd første punktum. Det vises til de alminnelige motivene punkt 3.3.4.
Etter fjerde ledd kan tillatelse til vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking etter første ledd bare gis dersom det må antas at slik kameraovervåking vil være av «vesentlig betydning for å oppklare saken» og «oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort». Bestemmelsen viderefører gjeldende § 202 a annet ledd annet punktum. Det vises til de alminnelige motivene punkt 3.3.5.
Det følger av femte ledd at reglene i ny § 202 e annet ledd om hastekompetanse for påtalemyndigheten skal gjelde tilsvarende for skjult kameraovervåking etter § 202 f. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 202 a syvende ledd uten realitetsendringer.
Til § 202 g
Forslaget til ny § 202 g regulerer en rekke fellesspørsmål for skjult kameraovervåking etter de foreslåtte bestemmelsene i §§ 202 d til 202 f.
I første ledd foreslås en videreføring av forbudet i gjeldende § 202 a fjerde ledd tredje punktum mot å overvåke noens private hjem. Dette innebærer at kameraovervåkingen ikke kan være innrettet slik at den fanger opp aktiviteter som finner sted i private hjem, selv om denne aktiviteten er synlig fra et offentlig sted. Forbudet er blant annet begrunnet i den enkeltes tungtveiende interesse i å ha et område «innenfor husets fire vegger» hvor det er adgang til å være helt i fred, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.6.3.1 side 167. Aktivitet som foregår utenfor noens private hjem, for eksempel ved et inngangsparti eller i fellesarealer som bakgård, portrom, loft, kjeller e.l., er ikke omfattet av forbudet.
I Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.6.3.1 side 167 er det gitt nærmere retningslinjer for vurderingen av hva som utgjør «noens private hjem»:
«Hvorvidt noe skal anses som privat bolig, og derfor ikke kan kameraovervåkes, må bero på om begrunnelsen for en sterkere beskyttelse gjør seg gjeldende. Her vil rekkevidden av Grunnloven § 102 kunne tjene som rettesnor. Således vil husværets art ikke i seg selv være avgjørende, slik at eksempelvis en hytte, husbåt eller campingbil omfattes av forbudet, dersom den benyttes som noens permanente bolig. Derimot antas unntaket normalt ikke å gjelde for steder hvor personer oppholder seg over kortere tidsrom, slik som fritidsboliger, hotellrom, kontorlokaler og lignende. Det legges likevel til grunn at personverninteresser i slike tilfeller vil kunne gjøre seg gjeldende i varierende grad, avhengig av stedets karakter og bruk. Dette vil etter omstendighetene kunne komme inn som et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a.»
Samme sted i proposisjonen er det videre lagt til grunn at dekkboliger vanligvis ikke er å anse som private hjem, og derfor ikke vil omfattes av unntaket. Personene som oppholder seg der, vil sjelden ha en beskyttelsesverdig interesse i å bli vernet mot skjult kameraovervåking. Skillet mellom faktiske dekkboliger og steder som brukes som alminnelig bolig, men som også fungerer som åsted for planlegging av kriminelle handlinger, skjulested for mistenkte eller lignende, kan by på problemer i praksis, særlig tidlig i etterforskningen. De nærmere grensedragningene må foretas med en alminnelig bevisvurdering, og det er i proposisjonen vist til at rettens avgjørelsesform er kjennelse, med de krav til begrunnelse som følger av dette. Se de alminnelige motivene punkt 3.3.4.
Departementet bemerker for øvrig at dersom bruk av skjult kamera skjer som ledd i gjennomføringen av et annet tvangsmiddel, for eksempel bruk av skjult kamera for å sikre en lokasjon før en pågripelse eller ved skjult ransaking, vil bruken av kamera rettet mot personer normalt være av så kort varighet at den ikke vil utgjøre «skjult kameraovervåking» etter § 202 d. Det samme gjelder der skjult kamera brukes som støtte ved akutte, skarpe oppdrag, se merknaden til § 202 d ovenfor. Slike tilfeller er heller ikke omfattet av forbudet mot skjult kameraovervåking i private hjem, da den aktuelle kamerabruken ikke vil utgjøre skjult kameraovervåking i lovens forstand. Dersom den skjulte kamerabruken i slike situasjoner til tross for kortere varighet blir så intensiv at den likevel innebærer et inngrep i privatlivet, for eksempel fordi den rettes inn i private hjem, må det vurderes konkret om kamerabruken kan hjemles i et annet grunnlag enn § 202 d, for eksempel i bestemmelsene om andre tvangsmidler sammenholdt med de alminnelige kravene til forsvarlig og skånsom metodebruk, som forutsatt i riksadvokatens midlertidige retningslinjer 10. februar 2023 for bruk av mobilt kamera (drone mv.) i etterforskning.
Annet ledd første punktum viderefører de skjerpede kravene i gjeldende § 202 a femte ledd annet punktum for tillatelse til skjult kameraovervåking av sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art eller av redaksjonslokale eller tilsvarende sted hvor redaktør eller journalist fører samtaler av yrkesmessig art, med mindre vedkommende selv er mistenkt i saken. Det vises til de alminnelige motivene punkt 3.3.4.
Det følger av annet ledd annet punktum at tillatelse til å overvåke steder som nevnt i annet ledd første punktum bare kan gis etter reglene i forslaget til §§ 202 e og 202 f. Dette innebærer at det ikke kan gis tillatelse etter § 202 d til skjult kameraovervåking på slike steder som nevnt i annet ledd første punktum. Skjult kameraovervåking på slike steder må besluttes etter reglene i § 202 e hvis den er rettet mot offentlig sted eller privat sted som er synlig for allmennheten, og etter reglene i § 202 f hvis den er rettet mot privat sted som ikke er synlig for allmennheten, uavhengig av om den skjulte kameraovervåkingen er vedvarende eller regelmessig gjentatt.
Av tredje ledd fremgår det at tillatelse til vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking etter §§ 202 e og 202 f må gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig, og som uansett ikke kan overstige fire uker om gangen. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 202 a sjette ledd. Tilføyelsen av formuleringen «om gangen» markerer at tillatelsen kan fornyes ved ny begjæring.
Fjerde ledd viderefører politiets adgang etter gjeldende § 202 a åttende ledd til å foreta innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr som er nødvendig for å gjennomføre kameraovervåkingen. Adgangen til å foreta innbrudd gjelder kun for skjult kameraovervåking etter ny §§ 202 e og 202 f, som krever domstolsbehandling. Med mindre retten bestemmer noe annet i avgjørelsen om skjult kameraovervåking etter §§ 202 e eller 202 f, kan politiet foreta innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr som er «nødvendig» for å gjennomføre kameraovervåkingen. Dette innebærer en videreføring av gjeldende rett, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.9 side 169–170 og de alminnelige motivene punkt 3.3.5 ovenfor. For øvrig følger det også av forholdsmessighetsprinsippet i straffeprosessloven § 170 a at politiet plikter å vurdere om kameraovervåkingen kan gjennomføres uten innbrudd, for eksempel ved å bruke en annen type utstyr som er tilgjengelig.
Det legges til grunn at lovligheten av et eventuelt innbrudd vil inngå i den etterfølgende domstolskontrollen av om vilkårene for skjult kameraovervåking var oppfylt, dersom beslutning om skjult kameraovervåking etter §§ 202 e eller 202 f treffes av påtalemyndigheten ved bruk av hastekompetansen etter disse bestemmelsene, jf. forslaget til § 202 e annet ledd og § 202 f femte ledd. Se nærmere om rettens etterkontroll i de alminnelige motivene punkt 3.3.5.
Dersom det er nødvendig å gjøre innbrudd for å kunne gjennomføre skjult kameraovervåking som nevnt i forslaget til § 202 d, gjelder likevel de strenge materielle vilkårene og kravet om domstolsbehandling i §§ 202 e eller 202 f.
Femte ledd viderefører gjeldende § 202 a niende ledd. Første punktum bestemmer at «[a]vgjørelse om skjult kameraovervåking treffes uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen ellers rammer, gis adgang til å uttale seg», og at avgjørelsen ikke blir meddelt dem. For vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking på privat sted etter § 202 f, skal den mistenkte og den som har rådighet over stedet, underrettes om kameraovervåkingen når den er avsluttet, jf. forslaget femte ledd annet punktum. Også dette er en videreføring av gjeldende rett. Videre foreslås det i tredje punktum å videreføre at reglene i § 216 j gjelder tilsvarende.
Sjette og syvende ledd viderefører gjeldende § 202 a tredje og tiende ledd om at regelen i «§ 196 gjelder tilsvarende» og at «[r]eglene i § 216 g gjelder tilsvarende så langt de passer». At reglene i § 216 g gjelder tilsvarende «så langt de passer», innebærer blant annet at politiregisterloven § 50 tredje ledd kun får anvendelse for §§ 202 e og 202 f, jf. ordlyden i politiregisterloven § 50 tredje ledd fjerde punktum.
Til § 222 d
I innledningen i første ledd inntas en henvisning til nytt kapittel 15 b i oppregningen av tvangsmidler som det kan gis adgang til å benytte under avvergende etterforskning. Endringen viderefører i hovedsak gjeldende rett, likevel slik at det også gis lovhjemmel for skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt etter ny § 202 d, og for bruk av mobile kameraer og kamerautstyr som ikke er fjernbetjent eller automatisk virkende.
I tredje ledd annet punktum byttes henvisningen til straffeprosessloven § 202 a annet ledd ut med en henvisning til § 202 f. Forslaget er foranlediget av de strukturelle endringene i reglene om skjult kameraovervåking i straffeprosessloven og viderefører gjeldende rett, med de ovennevnte modifikasjonene.
I femte ledd første punktum inntas en henvisning til straffeprosessloven kapittel 15 b. Endringen er foranlediget av de strukturelle endringene i reglene om skjult kameraovervåking i straffeprosessloven. I all hovedsak viderefører endringene gjeldende rett, men i motsetning til gjeldende kapittel 15 a, regulerer nytt kapittel 15 b i ny § 202 d også skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Reglene for slik kameraovervåking skal dermed også gjelde tilsvarende så langt de passer i avvergende etterforskningssaker.
Til § 242
I § 242 første ledd annet punktum byttes henvisningen til straffeprosessloven § 202 a ut med en henvisning til de nye reglene om skjult kameraovervåking i §§ 202 d til 202 f. Forslaget viderefører i all hovedsak gjeldende rett for vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking etter §§ 202 e og 202 f, men omfatter også dokumenter som inneholder opplysninger om eller fra slik kameraovervåking med utstyr som ikke er fastmontert, fjernbetjent eller automatisk virkende. Bestemmelsen om skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt i § 202 d, er ny, og foreslås tatt inn i oppregningen i straffeprosessloven § 242 første ledd annet punktum. Se en nærmere omtale i de alminnelige motivene punkt 9.2.
11.2 Til endringene i utleveringsloven
Til § 15
I nr. 1 første punktum inntas en henvisning til straffeprosessloven nytt kapittel 15 b. Endringen er foranlediget av de strukturelle endringene i reglene om skjult kameraovervåking i straffeprosessloven. I all hovedsak viderefører endringene gjeldende rett. I motsetning til gjeldende kapittel 15 a, regulerer imidlertid ny § 202 d i nytt kapittel 15 b skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Slik kameraovervåking er etter gjeldende rett ikke særskilt lovregulert. Endringen innebærer at også skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt, kan foretas i medhold av utleveringsloven § 15, se de alminnelige motivene punkt 9.3.
Til § 20
I nr. 1 første punktum inntas en henvisning til straffeprosessloven nytt kapittel 15 b. Endringen er foranlediget av de strukturelle endringene i reglene om skjult kameraovervåking i straffeprosessloven. I all hovedsak viderefører endringene gjeldende rett. I motsetning til gjeldende kapittel 15 a, regulerer imidlertid ny § 202 d i nytt kapittel 15 b skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Slik kameraovervåking er etter gjeldende rett ikke særskilt lovregulert. Endringen innebærer at også skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt, kan foretas i medhold av utleveringsloven § 20, se de alminnelige motivene punkt 9.3.
Til § 24
I nr. 1 første punktum inntas en henvisning til straffeprosessloven kapittel 15 b. Endringen er foranlediget av de strukturelle endringene i reglene om skjult kameraovervåking i straffeprosessloven. I all hovedsak viderefører endringene gjeldende rett. I motsetning til gjeldende kapittel 15 a, regulerer imidlertid ny § 202 d i nytt kapittel 15 b skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Slik kameraovervåking er etter gjeldende rett ikke særskilt lovregulert. Endringen innebærer at også skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt, kan foretas i medhold av utleveringsloven § 24, se de alminnelige motivene punkt 9.3.
11.3 Til endringene i politiloven
Til § 17 d
I første ledd erstattes henvisningen til gjeldende § 202 a i straffeprosessloven med en henvisning til de nye reglene i straffeprosessloven §§ 202 e og 202 f. Endringen innebærer en videreføring av gjeldende rett, ved at skjult kameraovervåking som er vedvarende eller regelmessig gjentatt i forebyggende saker fortsatt krever tillatelse fra retten, jf. politiloven § 17 d første ledd. Etter endringen gis PST imidlertid også adgang til bruk av kamerautstyr som ikke er fastmontert, fjernbetjent eller automatisk virkende ved slik kameraovervåking, se de alminnelige motivene punkt 7.4.1. Enkelte fellesregler for skjult kameraovervåking som tidligere fremgikk av straffeprosessloven § 202 a, reguleres nå i straffeprosessloven § 202 g. Bestemmelsene i § 202 g vil gjelde tilsvarende så langt de passer for skjult kameraovervåking som nevnt i §§ 202 e og 202 f i forebyggende øyemed, med mindre tilsvarende spørsmål er særregulert i politiloven kapittel III a. Dette innebærer blant annet at det særlige vernet etter § 202 g annet ledd også gjelder i forebyggende saker. Tillatelse til skjult kameraovervåking mot sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art eller av redaksjonslokale eller tilsvarende sted hvor redaktør eller journalist fører samtaler av yrkesmessig art, kan dermed bare gis når det foreligger særlige grunner.
I annet ledd annet punktum erstattes henvisningen til straffeprosessloven § 202 a annet ledd med en henvisning til forslaget til § 202 f. Gjeldende § 202 a annet ledd regulerer vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult kameraovervåking på privat sted, som etter lovforslaget her vil reguleres av § 202 f. Endringen viderefører i all hovedsak gjeldende rett, men med ovennevnte utvidelse av hva slags kamerautstyr som omfattes.
I fjerde ledd gjøres to endringer. For det første innebærer tilføyelsen av ny § 202 d i oppregningen av skjulte tvangsmidler at sjefen og den assisterende sjefen for PST gis kompetanse til å beslutte bruk av skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Slik kameraovervåking var tidligere ikke særskilt lovregulert. Reguleringen innebærer at det ikke kreves tillatelse fra domstolen for at PST i forebyggende saker skal kunne benytte skjult kameraovervåking etter straffeprosessloven § 202 d. Dette anses som en forsvarlig og hensiktsmessig løsning ut fra inngrepets alvorlighetsgrad og behovet for en regulering som er praktikabel i operative situasjoner. Departementet viser til de alminnelige motivene punkt 7.4.2.
Dersom sjefen eller den assisterende sjefen for PST har gitt tillatelse til iverksettelse av skjult kameraovervåking etter § 202 d, og det etter iverksettelsen viser seg et behov for å fortsette eller gjenta kameraovervåkingen slik at den vil bli vedvarende eller regelmessig gjentatt, forutsettes at PST innhenter tillatelse fra retten, jf. politiloven § 17 d første ledd, jf. annet ledd. Dersom vilkårene for hastekompetanse er oppfylt, kan sjefen eller den assisterende sjefen for PST midlertidig treffe slik beslutning i påvente av rettens tillatelse etter regelen i politiloven § 17 d tredje ledd.
For det andre fastsetter fjerde ledd at også «den i ledende stilling i tjenesten» som sjefen eller den assisterende sjefen for PST «bemyndiger», kan gi tillatelse til bruk av tvangsmidler som nevnt i § 17 d fjerde ledd. Sjefen og den assisterende sjefen for PST må foreta en konkret vurdering av hvilke personer som bør ha slik kompetanse, og delegeringsadgangen skal praktiseres restriktivt. Det bør gis instrukser eller retningslinjer for utøvelsen av delegert kompetanse, og tillatelser gitt av andre enn sjefen eller den assisterende sjefen for PST, bør innen rimelig tid forelegges sjefen eller den assisterende sjefen for PST for å sikre at den øverste ledelsen i PST holdes orientert om tjenestens tvangsmiddelbruk i forebyggende saker og kan føre overordnet kontroll med at praksisen er ensartet og innenfor lovens rammer, se nærmere i de alminnelige motivene punkt 7.4.3.
Enkelte fellesregler for skjult kameraovervåking som tidligere fremgikk av straffeprosessloven § 202 a, reguleres nå i straffeprosessloven § 202 g. Bestemmelsene i § 202 g vil gjelde tilsvarende så langt de passer for skjult kameraovervåking som nevnt i § 202 d i forebyggende øyemed, med mindre tilsvarende spørsmål er særregulert i politiloven kapittel III a. Dette innebærer blant annet at det særlige vernet etter § 202 g annet ledd også gjelder i forebyggende saker, og at tillatelse til skjult kameraovervåking mot sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art eller av redaksjonslokale eller tilsvarende sted hvor redaktør eller journalist fører samtaler av yrkesmessig art, bare kan gis etter reglene i §§ 202 e eller 202 f, se merknaden til straffeprosessloven § 202 g ovenfor. Det kan med andre ord ikke gis tillatelse etter § 202 d til skjult kameraovervåking av slike steder.
11.4 Til endringen i politiregisterloven
Til § 50
I politiregisterloven § 50 tredje ledd fjerde punktum erstattes henvisningen til straffeprosessloven § 202 a med en henvisning til de nye reglene i straffeprosessloven §§ 202 e og 202 f. Endringen er foranlediget av de strukturelle endringene i reglene om skjult kameraovervåking i straffeprosessloven og viderefører i hovedsak gjeldende rett. Etter endringen vil imidlertid også opplysninger innhentet ved vedvarende eller regelmessig gjentatt skjult overvåking ved bruk av kamera som ikke er fastmontert, fjernbetjent eller automatisk virkende, omfattes. Skjult kameraovervåking etter ny § 202 d er mindre inngripende enn vedvarende eller regelmessig gjentatt kameraovervåking, og omfattes derfor ikke av reglene om sperring. Se nærmere i de alminnelige motivene i punkt 8.2.