7 Særlig om skjult kameraovervåking i forebyggende og avvergende øyemed

7.1 Gjeldende rett

7.1.1 Innledning

De fleste reglene om bruk av skjulte tvangsmidler i straffeprosessloven krever at det er skjellig grunn til mistanke om at det begås eller er begått et lovbrudd av en viss alvorlighetsgrad. Ved lov 17. juni 2005 nr. 87 ble imidlertid politiet og PST gitt adgang til å bruke skjulte tvangsmidler for å avverge bestemte former for organisert og annen alvorlig kriminalitet, jf. straffeprosessloven § 222 d. Samtidig ble det innført en hjemmel i politiloven § 17 d som gir PST adgang til å bruke skjulte tvangsmidler for å forebygge et utvalg alvorlige straffbare handlinger innenfor PSTs ansvarsområde.

Skillet mellom skjult tvangsmiddelbruk i forebyggende og avvergende øyemed knytter seg til grensedragningen mellom generell forebyggende virksomhet og strafferettslig etterforskning. Bruken av de to ulike betegnelsene markerer at en – når metodebruken skjer som ledd i etterforskning – i tid gjerne befinner seg nærmere handlingen som søkes forhindret, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 13.1 side 171.

7.1.2 Skjult kameraovervåking i forebyggende saker

Politiloven § 17 d åpner for at PST kan bruke skjulte tvangsmidler som ledd i sin forebyggende virksomhet. Det følger av § 17 d første ledd at retten ved kjennelse kan gi PST tillatelse til å benytte blant annet skjult kameraovervåking etter straffeprosessloven § 202 a i forebyggende øyemed. Det kreves at det er grunn til å undersøke om noen forbereder en handling som rammes av straffeloven §§ 131, 133 eller 134 (terrorhandlinger, terrorforbund eller terrortrusler), straffeloven §§ 121 til 126 eller § 130 a (ulike former ulovlig etterretningsvirksomhet), straffeloven § 142 (ulovlig befatning med farlig materiale mv.), eller straffeloven §§ 251, 254, 256, 263, 273 eller 275 (tvang, frihetsberøvelse, forbund om grov frihetsberøvelse, trusler, kroppsskade eller drap) når handlingen retter seg mot medlemmer av Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller representanter for tilsvarende organer i andre stater.

Som nevnt i punkt 2.5.2 har departementet i høringsnotatet 19. desember 2025 foreslått å utvide PSTs adgang til bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed, herunder å åpne for bruk av tvangsmidler for å forebygge overtredelser av flere bestemmelser enn det som følger av politiloven § 17 d første ledd i dag. Høringsfristen var 13. mars 2026 og forslaget er til behandling i departementet.

Politiloven § 17 d annet ledd fastsetter at tillatelse til bruk av skjulte tvangsmidler bare kan gis dersom det er grunn til å tro at inngrepet vil gi opplysninger av «vesentlig betydning» for å kunne forebygge handlingen, at forebygging ellers i «vesentlig grad» vil bli vanskeliggjort og at inngrepet etter sakens art og forholdene ellers ikke fremstår som uforholdsmessig. For enkelte tvangsmidler, herunder for skjult kameraovervåking på privat sted etter straffeprosessloven § 202 a annet ledd, er det oppstilt et tilleggsvilkår om at «særlige grunner» må tilsi at tillatelse skal gis.

Beslutning om bruk av tvangsmidler i forebyggende øyemed etter politiloven § 17 d treffes i utgangspunktet av retten, jf. første ledd. Begjæring om slik tvangsmiddelbruk kan bare fremsettes av sjefen eller den assisterende sjefen for PST, jf. instruks 19. august 2005 nr. 920 for Politiets sikkerhetstjeneste (instruks for Politiets sikkerhetstjeneste) § 5 fjerde ledd.

I politiloven § 17 d tredje ledd er det gitt regler om hastekompetanse for å forebygge forhold som nevnt i første ledd bokstav a eller d, det vil si terrorrelaterte handlinger og de såkalte attentatsakene. Dersom det ved opphold er «stor fare» for at muligheten til å forebygge slike forhold vil gå tapt, kan ordre fra sjefen eller den assisterende sjefen for PST tre i stedet for kjennelse av retten. Hastekompetansen gjelder likevel ikke for romavlytting som nevnt i straffeprosessloven § 216 m. Departementet bemerker at det i det ovennevnte høringsnotatet 19. desember 2025 også foreslås å utvide hastekompetansen til å omfatte saker om ulovlig etterretningsvirksomhet og sabotasje, se høringsnotatet punkt 6.5 side 47–49.

Beslutning truffet ved bruk av hastekompetansen i politiloven § 17 d tredje ledd, skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmiddelet ble tatt i bruk, forelegges retten for godkjennelse, jf. tredje ledd annet punktum.

Det følger av politiloven § 17 d fjerde ledd at sjefen eller den assisterende sjefen for PST på samme vilkår som nevnt i første ledd, jf. annet ledd, kan tillate bruk av tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 202 b og 216 l. De sistnevnte bestemmelsene regulerer henholdsvis teknisk sporing og opptak av samtale med den mistenkte, dersom politiet enten selv deltar i samtalen eller har fått samtykke fra en av samtalepartene. Disse tvangsmidlene er ansett som mindre inngripende enn de øvrige tvangsmidlene som § 17 d gir adgang til å bruke, og plasseringen av beslutningskompetansen hos sjefen og den assisterende sjefen for PST er begrunnet i en avveining mellom behovet for domstolskontroll og hensynet til å ikke belaste domstolene unødvendig, se spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt 13.2 side 152.

PSTs bruk av skjulte tvangsmidler i forebyggende saker kontrolleres av EOS-utvalget, jf. lov om kontroll med etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-kontrolloven) § 6 fjerde ledd nr. 1.

7.1.3 Skjult kameraovervåking i avvergende etterforskning

Det følger av straffeprosessloven § 222 d at politiet og PST, som ledd i etterforskning, kan bruke tvangsmidler for å avverge alvorlig kriminalitet, herunder skjult kameraovervåking etter straffeprosessloven § 202 a. Vilkårene i straffeprosessloven § 222 d erstatter vilkårene i straffeprosessloven § 202 a i saker om avverging, se spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt 13.1 side 150–151.

Et grunnvilkår for å iverksette skjult kameraovervåking i avvergende øyemed er at det er «rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå» en straffbar handling som angitt i straffeprosessloven § 222 d første ledd bokstav a til c. Etter opplistingen kan politiet gis tillatelse til bruk av tvangsmidler for å avverge ulike terrorhandlinger som nevnt i straffeloven §§ 131 og 134, forsettlig drap etter straffeloven § 275, grov narkotikaovertredelse som omfatter en meget betydelig mengde (straffeloven § 232 annet ledd) og grovt ran (straffeloven § 328). For de to sistnevnte bestemmelsene er det en forutsetning at handlingen er utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe, jf. straffeloven § 79 bokstav c.

I den utstrekning en handling som nevnt i straffeprosessloven § 222 d første ledd hører under PSTs ansvarsområde etter politiloven § 17 b, kan PST hjemle en begjæring om bruk av tvangsmidler i avvergende øyemed i § 222 d første ledd, se spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt 13.1 side 148. I tillegg kan PST etter straffeprosessloven § 222 d annet ledd gis adgang til å benytte tvangsmidler for å avverge flere nærmere angitte straffbare handlinger innenfor tjenestens ansvarsområde.

Det følger av straffeprosessloven § 222 d tredje ledd at tillatelse til bruk av tvangsmidler etter bestemmelsen bare kan gis dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av «vesentlig betydning» for å kunne avverge handlingen og at avverging ellers «i vesentlig grad» vil bli vanskeliggjort. For blant annet bruk av skjult kameraovervåking på privat sted etter § 202 a annet ledd er det videre et tilleggsvilkår at «særlige grunner» tilsier at det gis tillatelse.

Tillatelse til avvergende tvangsmiddelbruk må gis av retten ved kjennelse, jf. straffeprosessloven § 222 d første ledd. Dersom det «ved opphold er stor fare for at en handling som nevnt i første eller annet ledd ikke vil kunne avverges», kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for rettens kjennelse, jf. fjerde ledd første punktum. Beslutningen skal snarest mulig, og senest 24 timer etter at tvangsmiddelet ble tatt i bruk, legges frem for domstolen for godkjennelse, jf. fjerde ledd annet punktum.

Det følger av straffeprosessloven § 222 d fjerde ledd femte punktum at § 216 d første ledd tredje til femte punktum og annet ledd gjelder tilsvarende. Det innebærer blant annet at det i utgangspunktet er politimesteren eller visepolitimesteren som treffer avgjørelse om skjult kameraovervåking ved utøvelse av hastekompetansen, jf. § 216 d annet ledd første punktum. I politimesterens fravær kan hans eller hennes faste stedfortreder ta avgjørelsen, og politimesteren kan også på nærmere vilkår bestemme at andre tjenestemenn i ledende stillinger i påtalemyndigheten skal ha samme kompetanse som politimesterens faste stedfortreder, jf. § 216 d annet ledd annet og tredje punktum.

I saker som hører under PST, ligger hastekompetansen ikke hos politimesteren, men hos sjefen eller den assisterende sjefen for PST, se spesialmerknadene til § 222 d i Ot.prp. nr. 60 (2004–2005) punkt 13.1 side 150. Med hjemmel i straffeprosessloven § 59 annet ledd har riksadvokaten i rundskriv nr. 4/2007 Politiets sikkerhetstjeneste – etterforskningsansvar og påtalekompetanse m.v. bestemt at det bare er sjefen eller den assisterende sjefen for PST som kan beslutte tvangsmiddelbruk etter straffeprosessloven § 222 d i saker som hører under PST, se rundskrivet del II punkt 2 side 3.

PSTs bruk av skjulte tvangsmidler i avvergende etterforskningssaker kontrolleres av EOS-utvalget, jf. EOS-kontrolloven § 6 fjerde ledd nr. 1.

7.2 Forslagene i høringsnotatene

7.2.1 Høringsnotat 25. juni 2024 – spørsmål om beslutningskompetanse

I høringsnotatet 25. juni 2024 punkt 6.7 side 45–46 pekte departementet på at endringene som er foreslått i straffeprosessloven § 202 a i utgangspunktet vil få tilsvarende anvendelse i det forebyggende og det avvergende sporet, fordi både politiloven § 17 d og straffeprosessloven § 222 d gir politiet adgang til skjult kameraovervåking som nevnt i straffeprosessloven § 202 a.

Departementet foreslo i høringsnotatet punkt 6.7 side 46 å videreføre PSTs adgang etter gjeldende rett til å foreta skjult kameraovervåking i det forebyggende sporet på tilsvarende måte som under ordinær etterforskning. Departementet begrunnet forslaget med at det er viktig at PST kan benytte moderne og effektive metoder også i arbeidet med å forebygge alvorlig kriminalitet. Videre viste departementet til at vilkårene i politiloven § 17 d for øvrig tar høyde for det særegne ved bruken av skjulte tvangsmidler i forebyggende øyemed.

Samme sted fremhevet departementet at PST, med mindre vilkårene for å benytte hastekompetanse etter politiloven § 17 d tredje ledd er oppfylt, etter forslaget må innhente domstolens tillatelse til å bruke skjult kameraovervåking i det forebyggende sporet. Etter forslaget til endringer i straffeprosessloven § 202 a første ledd første og annet punktum gjelder dette også ved overvåking rettet mot personer på offentlig sted og privat sted som er synlig for allmennheten, og som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Som følge av at høringsforslaget tok sikte på å regulere også bruk av skjult kamera som ikke trenger lovhjemmel, uttalte departementet at dette i prinsippet ville innebære en innstramming sammenlignet med gjeldende rett. På denne bakgrunn ba departementet om høringsinstansens syn på om dette er hensiktsmessig, eller om sjefen for PST bør gis en tilsvarende beslutningskompetanse som påtalemyndigheten etter forslaget til endringer i straffeprosessloven § 202 a første ledd annet punktum om skjult kameraovervåking mot personer på offentlig sted og privat sted som er synlig for allmennheten, og som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Departementet fremholdt at en slik kompetanseregel eventuelt kunne inntas i politiloven § 17 d fjerde ledd.

Departementet pekte videre på at spørsmålene som oppstår knyttet til politiloven § 17 d også oppstår for bruk av skjult kameraovervåking under avvergende etterforskning etter straffeprosessloven § 222 d. Departementet foreslo ingen endringer i § 222 d.

7.2.2 Høringsnotat 19. desember 2025 – hastekompetanse eller adgang til å delegere beslutningskompetanse

I høringsnotatet 19. desember 2025 om forslag til endringer i politiloven § 17 d punkt 6.6 side 49–50 pekte departementet på at sjefen og den assisterende sjefen for PST etter gjeldende rett kan gi tillatelse til bruk av tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven § 202 b (teknisk sporing) og § 216 l (opptak av samtale med den mistenkte som politiet selv deltar i mv.), dersom vilkårene for øvrig er oppfylt.

Departementet ba om høringsinstansenes syn på om det er behov for en delegeringsadgang eller en regel om hastekompetanse i politiloven § 17 d fjerde ledd og hvordan en eventuell regulering bør innrettes. Departementet viste til at det i forebyggende saker kan haste med å iverksette tvangsmidler etter straffeprosessloven §§ 202 b og 216 l, og at behovet for iverksettelse kan oppstå til alle døgnets tider. Sjefen eller den assisterende sjefen for PST kan imidlertid vanskelig være tilgjengelig til enhver tid. Departementet ga uttrykk for at en regel om delegeringsadgang eller hastekompetanse vil kunne sikre at tvangsmidlene kan tas i bruk til rett tid. Videre uttalte departementet at disse løsningene kunne anses forsvarlige, da de aktuelle tvangsmidlene regnes som mindre inngripende, og pekte også på at bestemmelser om delegeringsadgang og hastekompetanse ikke er fremmede ordninger i lovverket ellers.

Departementet skisserte en regel om delegeringsadgang som åpner for at kompetansen til å gi tillatelse etter fjerde ledd, kan gis til den som sjefen eller den assisterende sjefen for PST «bemyndiger» eller til «saksansvarlig jurist». En mulig regel om hastekompetanse i politiloven § 17 d fjerde ledd nytt annet og tredje punktum ble skissert slik:

«Dersom det ved opphold er stor fare for at muligheten til å forebygge et forhold som nevnt i første ledd vil gå tapt, kan tillatelse gis av saksansvarlig jurist. Tillatelsen må forelegges sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste snarest mulig.»

Departementet viste videre til høringsnotatet 25. juni 2024 og forslaget om å regulere skjult kameraovervåking rettet mot personer på offentlig sted og privat sted som er synlig for allmennheten, og som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Departementet pekte på at en delegeringshjemmel eller en bestemmelse om hastekompetanse i politiloven § 17 d fjerde ledd også vil kunne gjelde for en eventuell ny regulering av slik mindre inngripende skjult kameraovervåking, dersom forslaget ble fulgt opp. Departementet ba om høringsinstansenes syn på behovet for delegeringsadgang eller hastekompetanse for slik overvåking.

7.3 Høringsinstansenes syn

7.3.1 Høringsnotat 25. juni 2024 – spørsmål om beslutningskompetanse

Mange av høringsinstansene har ikke kommentert forslagene i høringsnotatet 25. juni 2024 som gjaldt skjult kameraovervåking i avvergende og forebyggende øyemed og beslutningskompetanse for mindre inngripende skjult kameraovervåking i politiloven § 17 d. Blant de høringsinstansene som har kommentert forslaget, er meningene delte.

Etterretningstjenesten gir uttrykk for å støtte departementets forslag om å videreføre at reguleringen av skjult kameraovervåking i straffeprosessloven § 202 a også gjelder for skjult kameraovervåking i avvergende og forebyggende øyemed. Etterretningstjenesten fremhever i den forbindelse at det er viktig at PST har tilstrekkelig klare og tydelige lovhjemler til å kunne utføre sine oppgaver og at hjemlene så langt som mulig er teknologinøytrale. Kripos uttrykker på sin side støtte til at det, utover de endringer som følger av de ulike forslagene til justering av ordlyden i straffeprosessloven § 202 a, ikke foreslås endringer for bruk av skjult kameraovervåking etter straffeprosessloven § 222 d.

Datatilsynet viser til at det etter forslaget i høringsnotatet er domstolen som skal beslutte PSTs bruk av skjult kameraovervåking i det forebyggende sporet og støtter dette. Det pekes på at skjult overvåking i forebyggende øyemed er svært inngripende. Politihøgskolen gir derimot uttrykk for at PST i forebyggende saker bør ha samme kompetanse som påtalemyndigheten har under etterforskning.

PST påpeker på sin side at det i høringsnotatet ikke ble foreslått endringer i politiloven § 17 d, og gir uttrykk for at dette innebærer at PSTs adgang til skjult kameraovervåking i forebyggende saker blir «vesentlig strengere» enn i dag. Videre mener PST at forslaget i høringsnotatet ikke tar høyde for behovet for å kunne handle raskt i PSTs forebyggende virksomhet, og tjenesten uttaler:

«Uten mulighet for å kunne bruke ulovfestet kamera slik dette anvendes i dag, vil PSTs mulighet til å forebygge de alvorligste truslene i samfunnet bli redusert.»

I tilknytning til forslaget om å regulere mer kortvarig og sporadisk bruk av skjult kamera, understreker PST at det kan være helt avgjørende for muligheten til å forebygge og etterforske straffbare handlinger at det er adgang til å bruke kamera i tilfeller der mistankegrunnlaget oppstår brått. PST uttaler:

«Det kan ikke tas høyde for alle slike situasjoner ved å sørge for å ha domstolens kjennelse på forhånd. Hasteelementet i slike tilfeller kan derfor ikke understrekes nok. I realiteten risikerer man at bestemmelsen ikke vil fungere etter sitt formål fordi politiet og PST ikke vil ha en reell mulighet til å innhente nødvendig kjennelse eller beslutning fra påtalemyndigheten.

Etter PSTs vurdering vil departementets forslag om å lovregulere mer kortvarig og sporadisk bruk av skjult kamera, innebære at politiet vil miste et viktig handlingsrom og fleksibilitet, særlig i den innledende fasen av en etterforskning eller i det forebyggende sporet hos PST. Spaning og bruk av skjult kamera vil være en av de metoder politiet setter inn helt i startfasen, typisk for å identifisere eller verifisere opplysninger fra publikum, kilder og eksterne samarbeidspartnere/etater.»

PST uttaler at tjenesten i dag har hastekompetanse i saker som gjelder forebygging av terrorrelaterte handlinger som nevnt i politiloven § 17 d første ledd bokstav a, og ikke i forebyggende saker som gjelder ulovlig etterretning. Tjenesten peker på at det ikke foreslås endringer i politiloven § 17 d i høringsnotatet og legger til grunn at det vil medføre at PST etter forslaget vil være avskåret fra enhver bruk av skjult kamera, med mindre det foreligger en kjennelse fra domstolen eller vilkårene for hastekompetanse i en terrorrelatert sak er oppfylt. PST gir uttrykk for at dette vil redusere tjenestens mulighet til å forebygge de alvorligste truslene i samfunnet og vurderer at tjenesten som følge av de foreslåtte endringene i straffeprosessloven § 202 a vil bli «mer sårbar som sikkerhets- og etterretningstjeneste», noe som etter PSTs oppfatning harmonerer dårlig med utviklingen i trusselbildet. PST peker også på at forslaget vil innebære et økt ressursbehov for domstolen:

«Dersom departementets forslag om at kortvarig og sporadisk bruk av skjult kamera skal omfattes av strpl. 202a, vil det innebære at domstolen må avsi langt flere kjennelser enn i dag. Det må antas at flere ‘hastebegjæringer’ fra PST og politiet vil utløse et økt ressursbehov for domstolen.»

PST uttaler at dersom kortvarig og sporadisk kamerabruk på offentlig sted skal omfattes av den nye reguleringen, må beslutningskompetansen for slik overvåking ligge hos politiet, både i etterforsknings- og forebyggende saker. Tjenesten viste til at det er polititjenestepersonen som er tilstede og ser hendelsesforløpet som er nærmest til å vurdere behovet for bruk av kamera i operative situasjoner. PST gir videre uttrykk for at departementet bør vurdere hastekompetanse på politinivå for «kortvarig og sporadisk kamerabruk på privat sted», også i forebyggende saker.

PST uttaler at dersom departementet skulle opprettholde forslaget om at påtalemyndigheten i etterforskningssakene har beslutningskompetanse ved kortvarig skjult kameraovervåking rettet mot personer på offentlig sted og privat sted som er synlig for allmennheten, «må beslutningskompetansen i PSTs forebyggende saker tilsvarende tillegges Sjef PST, jf. politiloven § 17d fjerde ledd». Etter PSTs syn ville dette imidlertid være en lite egnet løsning.

7.3.2 Høringsnotat 19. desember 2025 – hastekompetanse eller adgang til å delegere beslutningskompetanse

Mange av høringsinstansene har ikke kommentert forslaget i høringsnotatet 19. desember 2025 om å innta en delegeringsadgang eller en regel om hastekompetanse i politiloven § 17 d fjerde ledd. Blant de høringsinstansene som har kommentert forslaget, er meningene delte.

Etterretningstjenesten uttaler på generelt grunnlag at de fullt ut støtter forslagene om utvidelse av PSTs adgang til bruk av tvangsmidler i forebyggende saker. PST og Norges politilederlag støtter forslaget om å gjøre endringer i politiloven § 17 d fjerde ledd og mener at det bør inntas en delegeringsadgang. NIM er kritisk til forslaget, men støtter en regel om hastekompetanse dersom forslaget følges opp. Datatilsynet, Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening mener som utgangspunkt at bruken av skjulte tvangsmidler bør prøves av domstolene, men støtter i likhet med NIM en regel om hastekompetanse fremfor en delegeringsadgang.

NIM legger innledningsvis til grunn at det i høringsnotatet foreslås at sjefen eller den assisterende sjefen for PST «skal kunne delegere hastekompetanse videre til saksansvarlig jurist». I den forbindelse viser NIM til at det etter EMK artikkel 8 er avgjørende om rettsregler og praksis inneholder tilstrekkelige og effektive rettssikkerhetsgarantier for å beskytte mot misbruk, og at dette gjør seg særlig gjeldende for skjulte tvangsmidler som er «spesielt inngripende». NIM uttaler videre:

«EMDs praksis om inngripende tvangsmidler viser gjennomgående at forutgående rettslig kontroll er en vesentlig rettssikkerhetsgaranti, selv om dette [sic] ikke oppstilles noe absolutt krav i alle tilfeller. For skjulte tvangsmidler er domstolskontroll å foretrekke, jf. Roman Zakharov v. Russland avsn. 233.

Dette tilsier etter NIMs syn at det bør utvises varsomhet med ytterligere delegasjonsadgang enn det som nå er tilfellet. Dersom det likevel gås videre med forslaget støtter NIM at det inntas i bestemmelsen at det må foreligge stor fare for at muligheten til å forebygge et forhold ellers vil gå tapt, og at tillatelsen må forelegges både sjef/assisterende sjef PST snarest mulig. Avgjørelsen med begrunnelse for hvorfor vilkårene anses oppfylt bør nedtegnes for å sikre notoritet.

NIM mener dessuten at hastekompetanse ikke bør benyttes der det kan være snakk om tilgang til kildesensitivt materiale […].»

Datatilsynet uttaler at deres generelle anbefaling er at alle inngrep som innebærer skjulte metoder, må lovreguleres og underlegges kontrollmekanismer, og at beslutninger om bruk av slike metoder innebærer inngrep i den enkeltes personvern, som alltid bør være underlagt forhåndskontroll eller etterfølgende domstolskontroll. EOS-utvalgets etterkontroll har etter Datatilsynets mening ikke samme funksjon som domstolskontroll:

«Videre mener vi at etterkontroll som gjennomføres av EOS-utvalget ikke vil oppfylle samme funksjon som forhåndskontroll eller etterfølgende domstolskontroll, siden den kun vil basere seg på stikkprøver og ikke omfatte alle avgjørelser.»

Videre uttales at dersom det «likevel innføres bestemmelser om hastekompetanse hvor det ikke vil være praktisk mulig med forhåndskontroll», støtter Datatilsynet forslaget om at tillatelsen gitt ved hastekompetanse må forelegges sjefen eller den assisterende sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste snarest mulig. Datatilsynet mener at det er en styrke «at ansvarsforholdene fremgår tydelig i lovbestemmelsen, slik forlaget [sic] legger opp til».

Mediebedriftenes Landsforening, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening uttaler i deres felles høringssvar at deres prinsipale syn er at forslagene til endringer i høringsnotatet i sin helhet må forkastes, og det påpekes at deres konkrete merknader til endringsforslagene må leses i lys av dette. Når det gjelder forslaget til endringer i politiloven § 17 d fjerde ledd, gir disse høringsinstansene uttrykk for å støtte Datatilsynets standpunkt om at «alle inngrep som innebærer skjulte metoder må lovreguleres og underlegges kontrollmekanismer». Disse høringsinstansene understreker videre at de «primært [mener at] forhåndskontroll er nødvendig for denne type inngrep», og at slike inngrep i det minste alltid bør være underlagt etterfølgende domstolskontroll. Det påpekes videre at EMD har oppstilt krav om uavhengig kontroll ved inngrep i kildevernet, og at «[d]e samme rettslige utgangspunktene gjør seg gjeldende også her». Dersom det skal være adgang til intern delegering av kompetansen som allerede i dag er lagt til PST, mener disse høringsinstansene at denne adgangen bør gis «i form av den foreslåtte hastekompetansen».

Norges politilederlag mener at det det bør inntas en delegeringsadgang i politiloven § 17 d fjerde ledd slik at sjefen eller den assisterende sjefen for PST kan delegere kompetansen videre til den vedkommende bemyndiger eller til saksansvarlig jurist. Politilederlaget uttaler at de «tiltrer forslaget til fjerde ledd slik det er skrevet i høringen».

PST gir i sitt høringssvar uttrykk for at den mest hensiktsmessige løsningen er at beslutningskompetansen kan delegeres. Tjenesten fremhever at betenkelighetene med å tillate delegering i disse tilfellene ikke er store, siden det gjelder mindre inngripende tvangsmidler sammenlignet med de andre tvangsmidlene PST har anledning til å benytte i forebyggende øyemed. Etter PSTs syn vil den «rettslige vurderingen av mindre inngripende skjult kameraovervåking, […] også være egnet for delegering». Videre påpeker PST:

«[…] tvangsmidlenes natur og slik de er ment å fungere, [vil] innebære et visst hasteelement og vil ofte kunne kreve en relativt rask beslutning og til alle døgnets tider. Sjef PST/assisterende Sjef kan vanskelig være tilgjengelig til enhver tid. Vi har over flere år, blant annet på grunn av den endrede sikkerhetssituasjonen, hatt økende antall forebyggende saker med behov for ulike former for skjult overvåking. Det er derfor viktig å ha bestemmelser som ivaretar PSTs daglige oppgaveløsning og evne til å forebygge alvorlige straffbare handlinger.

En slik regulering vil gi Sjef PST/assisterende Sjef adgang til å regulere internt ut i fra hva som er mest praktisk/effektivt og hensiktsmessig. De står også fritt til når som helst å trekke tilbake en eventuell delegasjon.»

PST anbefaler ikke det alternative forslaget om hastekompetanse til saksansvarlig jurist. Det påpekes at ved en slik løsning må det foretas en vurdering av om det foreligger et hasteelement. Løsningen vil ifølge PST gi en «en dobbel saksbehandling ved at beslutningen må forelegges Sjef PST/assisterende Sjef, snarest mulig». Etter PSTs syn vil det alternative forslaget om hastekompetanse gi en lite effektiv saksbehandling.

EOS-utvalget og Sysselmesteren på Svalbard kommenterer ikke forslaget til endringer i politiloven § 17 d fjerde ledd spesielt. EOS-utvalget påpeker imidlertid i tilknytning til omtalen i høringsnotatet av EOS-utvalgets arbeid med å kontrollere PSTs bruk av skjulte tvangsmidler i forebyggende øyemed, at utvalget ikke kontrollerer alle saker der PST har benyttet skjulte tvangsmidler:

«Utvalget vil peke på at ikke alle saker der PST har benyttet skjulte tvangsmidler kontrolleres, og vi gjennomgår heller ikke alle PSTs begjæringer til retten og rettens kjennelser i slike saker. Utvalgt baserer sin etterfølgende kontroll på området på stikkprøver ved inspeksjoner og undersøkelser, og følger ved behov opp med spørsmål og uttalelser til PST, jf. EOS-kontrolloven §§ 5, 6 og 7, jf. § 14.»

Sysselmesteren på Svalbard viser på generelt grunnlag til at politiloven også gjelder på Svalbard, slik at de foreslåtte endringene også vil gjelde for Svalbard dersom de blir vedtatt. I den forbindelse uttaler Sysselmesteren på Svalbard:

«Sysselmesteren på Svalbard viser til den økte interessen rundt nordområdene, samt etterretningstrusselen fra Russland og Kina. Det er derfor viktig at PST får nødvendige virkemidler for sin virksomhetsutøvelse.»

7.4 Departementets vurderinger

7.4.1 Overordnet

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet 25. juni 2024 om at endringene som foreslås i reguleringen av skjult kameraovervåking i straffeprosessloven nytt kapittel 15 b, gis tilsvarende anvendelse i forebyggende og avvergende saker. Etter departementets syn er det behov for at politiet og PST har adgang til bruk av alle typer mobile kameraer også under avvergende etterforskning og i forebyggende saker, og at reguleringen av skjult kameraovervåking også i disse situasjonene er mest mulig teknologinøytral. Videre er det departementets vurdering at politiet og PST også i forebyggende og avvergende saker bør gis en klar hjemmel for skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt, og som foreslås regulert i straffeprosessloven ny § 202 d, se punkt 6.3.4 ovenfor. Det vises til at slik overvåking innebærer mindre alvorlige inngrep enn skjult kameraovervåking som er vedvarende eller regelmessig gjentatt, og som politiet og PST etter gjeldende rett kan foreta i medhold av politiloven § 17 d og straffeprosessloven § 222 d.

Som følge av det ovenstående og av forslaget til strukturelle endringer i reguleringen av skjult kameraovervåking, foreslår departementet flere tilpasninger i henvisningene til gjeldende regulering av skjult kameraovervåking i straffeprosessloven § 202 a i politiloven § 17 d og straffeprosessloven § 222 d, se spesialmerknaden til disse bestemmelsene i punkt 11.1 og lovforslaget nedenfor.

I tillegg foreslår departementet enkelte endringer i kompetansereglene for bruk av mindre inngripende skjulte tvangsmidler i PSTs forebyggende saker, se punkt 7.4.2–7.4.3 nedenfor.

7.4.2 Beslutningskompetanse

7.4.2.1 Skjult kameraovervåking i forebyggende øyemed etter politiloven § 17 d

Departementet fastholder forslaget skissert i høringsnotatet 25. juni 2024 punkt 6.7 side 46 om at sjefen og den assisterende sjefen for PST i forebyggende saker skal gis kompetanse til å gi tillatelse til skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Endringen foreslås gjennomført ved å ta inn en henvisning til ny § 202 d i politiloven § 17 d fjerde ledd.

Etter departementets syn bør PSTs bruk av skjulte tvangsmidler i forebyggende øyemed som hovedregel godkjennes av domstolen i forkant. Om domstolskontroll utgjør en nødvendig rettssikkerhetsgaranti, vil imidlertid variere ut fra hvor alvorlige inngrep det enkelte tvangsmiddelet innebærer. Behovet for domstolskontroll må videre avveies mot hensynet til at domstolene ikke belastes unødvendig.

Skjult kameraovervåking etter ny § 202 d kan ikke være vedvarende eller regelmessig gjentatt, og vil dermed utgjøre et mindre inngrep enn skjult kameraovervåking som er regulert i straffeprosessloven § 202 a i dag. Dette gjelder etter departementets syn selv om bestemmelsen også gir adgang til å rette skjult kameraovervåking mot personer på privat sted som ikke er synlig for allmennheten. I denne forbindelse understreker departementet at det ikke er adgang til å overvåke private hjem og at det ikke kan foretas innbrudd for å få tilgang til private steder i medhold av § 202 d, jf. forslaget til § 202 g første og fjerde ledd. Videre fremhever departementet at skjult kameraovervåking i medhold av § 202 d ikke kan rettes mot steder hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art eller av redaksjonslokale eller tilsvarende sted hvor redaktør eller journalist fører samtaler av yrkesmessig art, jf. forslaget til § 202 g annet ledd.

Som følge av at skjult kameraovervåking etter forslaget til § 202 d må regnes som mindre inngripende, er det foreslått lempeligere vilkår for iverksettelse av slik kameraovervåking under ordinær etterforskning, se nærmere punkt 6.3.4 ovenfor. Blant annet skal overvåking etter forslaget til § 202 d besluttes av påtalemyndigheten, og politiet skal ha hastekompetanse. Dette tilsier at det vil være forsvarlig at slik kameraovervåking heller ikke krever domstolskontroll i PSTs forebyggende saker.

Videre er graden av inngrep som kan hjemles i ny § 202 d etter departementets syn sammenlignbar med de tvangsmidlene som etter politiloven § 17 d fjerde ledd allerede kan besluttes av sjefen eller den assisterende sjefen for PST, det vil si teknisk sporing og opptak av samtale med den mistenkte som politiet selv deltar i mv., etter henholdsvis straffeprosessloven §§ 202 b og 216 l.

Departementet viser også til at PST har gitt uttrykk for at det vil redusere tjenestens mulighet til å utføre sine forebyggende oppgaver, samt gjøre tjenesten mer sårbar som sikkerhets- og etterretningstjeneste, dersom PST må innhente rettens tillatelse for å kunne foreta skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt. Tjenesten har uttalt at det kan være «helt avgjørende» for muligheten til å forebygge straffbare handlinger innenfor PSTs ansvarsområde at det er adgang til å bruke skjult kamera også der mistankegrunnlaget oppstår brått. Tjenesten har videre vist til at hastekompetansen til sjefen og den assisterende sjefen for PST i forebyggende saker bare gjelder for et utvalg av straffebudene nevnt i politiloven § 17 d første ledd. PST har påpekt at man risikerer at reguleringen ikke vil fungere etter sitt formål dersom kompetansen til å beslutte skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt, ligger hos retten, fordi tjenesten i hastesituasjoner ikke vil ha en reell mulighet til å innhente nødvendig tillatelse.

Etter en samlet vurdering av PSTs behov for et effektivt regelverk, inngrepets intensitet og behovet for domstolskontroll, har departementet kommet til at sjefen eller den assisterende sjefen for PST i forebyggende saker skal gis kompetanse til å gi tillatelse til skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt i henhold til forslaget til ny § 202 d. Etter departementets syn er det i dagens sikkerhetspolitiske situasjon svært viktig at regelverket ivaretar PSTs oppgaveløsning og evne til å forebygge alvorlige straffbare handlinger og at reguleringen sikrer at de nødvendige tvangsmidlene kan tas i bruk til rett tid.

Departementet bemerker at forslaget til endringer i politiloven § 17 d fjerde ledd i proposisjonen her, skiller seg noe fra forslaget skissert i høringsnotatet 25. juni 2024, ved at kompetansen til sjefen og den assisterende sjefen for PST ikke kun omfatter skjult kameraovervåking rettet mot personer på offentlig sted og privat sted som er synlig for allmennheten, men også skjult kameraovervåking rettet mot personer på privat sted som ikke er synlig for allmennheten. Bakgrunnen for dette er at forslaget til ny § 202 d om skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt i ordinær etterforskning, oppstiller felles vilkår for overvåking på offentlig og privat sted. Etter departementets oppfatning gjør de samme hensynene seg gjeldende i forebyggende saker som i ordinær etterforskning. Det vises til vurderingen av dette i punkt 6.3.4 ovenfor. Etter departementets syn er det dermed ikke hensiktsmessig å avgrense beslutningskompetansen i § 17 d fjerde ledd til skjult kameraovervåking på offentlig sted mv.

7.4.2.2 Skjult kameraovervåking i avvergende øyemed etter straffeprosessloven § 222 d

Departementet pekte i høringsnotatet 25. juni 2024 punkt 6.7 side 46 på at tilsvarende spørsmål som for politiloven § 17 d, se ovenfor, også oppstår for bruk av skjult kameraovervåking i avvergende øyemed etter straffeprosessloven § 222 d. Det ble imidlertid ikke foreslått endringer i bestemmelsen. Det har heller ikke i høringen kommet innspill om behov for endringer i kompetansereglene for bruk av skjult kameraovervåking i avvergende etterforskningssaker. Departementet foreslår derfor ingen endringer i kompetansereglene i § 222 d i proposisjonen her.

Departementet viser for øvrig til at straffeprosessloven § 222 d ikke har en tilsvarende regel som politiloven § 17 d fjerde ledd om primærkompetanse for andre enn retten for mindre inngripende tvangsmidler. Teknisk sporing (straffeprosessloven § 202 b) og opptak av samtale med mistenkte som politiet selv deltar i mv. (straffeprosessloven § 216 l), må i avvergende etterforskningssaker besluttes av retten. Det er med andre ord også etter gjeldende rett en forskjell mellom reguleringen i forebyggende og avvergende tvangsmiddelbruk på dette punktet.

Departementet antar at PSTs behov for å kunne treffe beslutninger om tvangsmiddelbruk i avvergende etterforskningssaker i praksis er ivaretatt gjennom hastekompetansen i straffeprosessloven § 222 d fjerde ledd for sjefen og den assisterende sjefen for PST, se punkt 7.1.3.

Videre antar departementet at behovet for å kunne treffe beslutninger om tvangsmiddelbruk i avvergende etterforskningssaker som hører under det øvrige politiet, er ivaretatt gjennom regelen om hastekompetanse i straffeprosessloven § 222 d fjerde ledd og politimesterens delegeringsadgang, jf. § 222 d fjerde ledd femte punktum og straffeprosessloven § 216 d annet ledd.

Endringer i kompetansereglene i straffeprosessloven § 222 d for mindre inngripende tvangsmidler, slik som skjult kameraovervåking etter forslaget til ny § 202 d, vil kunne vurderes på et senere tidspunkt dersom det viser seg å være behov for dette som følge av de øvrige endringene som foreslås i proposisjonen her.

7.4.3 Hastekompetanse eller adgang til å delegere beslutningskompetanse etter politiloven § 17 d fjerde ledd

I høringsnotatet 19. desember 2025 ble det foreslått å innføre en delegeringsadgang i politiloven § 17 d fjerde ledd, slik at sjefen eller den assisterende sjefen for PST kan delegere kompetansen til å tillate bruk av tvangsmidler som nevnt i straffeprosessloven §§ 202 b og 216 l. Som et alternativ ble det foreslått å innta en bestemmelse i politiloven § 17 d fjerde ledd om hastekompetanse hos saksansvarlig jurist for disse tvangsmidlene. Departementet har kommet til at forslaget om å innføre en regel om delegeringsadgang i politiloven § 17 d fjerde ledd, bør følges opp.

Departementet har tatt utgangspunkt i justiskomiteens uttalelser i Innst. O. nr. 113 (2004–2005) punkt 9.2 side 33, der komiteen gir uttrykk for at innbyggerne har forventninger til at PST skal oppdage og forhindre trusler mot samfunnssikkerheten før disse realiseres, og at det er en viktig oppgave å sikre tjenesten arbeidsvilkår og metoder som gjør dette mulig, men at disse metodene samtidig ikke må være egnet til å redusere tilliten til PST. For å balansere disse hensynene på en hensiktsmessig måte i dagens sikkerhetspolitiske situasjon og med dagens kriminalitetsbilde, er det etter departementets syn nødvendig å åpne for en utvidelse av personkretsen som kan beslutte bruk av tvangsmidler som nevnt i politiloven § 17 d fjerde ledd.

Departementet viser til at PST har påpekt at tjenesten over flere år, blant annet på grunn av den endrede sikkerhetssituasjonen, har hatt et økende antall forebyggende saker med behov for ulike former for skjult overvåking. PST har videre fremhevet at bruk av tvangsmidlene i politiloven § 17 d fjerde ledd vil kunne kreve relativt rask beslutning, og det til alle tider på døgnet. Den øverste ledelsen i PST kan imidlertid vanskelig være tilgjengelig til enhver tid, og etter departementets syn må det også tas hensyn til at deres kapasitet ikke er ubegrenset.

Departementet er enig i at det kan oppstå praktiske utfordringer som følge av at bare sjefen eller den assisterende sjefen for PST kan beslutte bruk av tvangsmidlene i politiloven § 17 d fjerde ledd. Departementet legger til grunn at disse utfordringene forsterkeres av at også skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt, foreslås lovregulert og inntatt i oppramsingen av tvangsmidler i § 17 d fjerde ledd.

Departementet foreslår på denne bakgrunnen at det inntas en regel om delegeringsadgang i politiloven § 17 d fjerde ledd. Endringen foreslås gjennomført ved å innta en formulering i fjerde ledd som slår fast at også den «i ledende stilling i tjenesten» som sjefen eller den assisterende sjefen for PST bemyndiger, kan gi tillatelse til bruk av tvangsmidler som nevnt i § 17 d fjerde ledd, se forslaget til endringer i § 17 d fjerde ledd. Ved å innta en mulighet for at sjefen og den assisterende sjefen for PST kan delegere sin kompetanse, legger forslaget til rette for at det til enhver tid vil kunne være noen med beslutningskompetanse tilgjengelig. Videre vil forslaget avhjelpe kapasitetsutfordringer i PSTs øverste ledelse.

Alternativet til å innføre en regel om delegeringsadgang, er å innta en bestemmelse om hastekompetanse i politiloven § 17 d fjerde ledd. En regel om hastekompetanse vil også kunne tilrettelegge for at beslutninger om bruk av tvangsmidlene i politiloven § 17 d fjerde ledd kan treffes når det er behov for det. Som fremhevet av PST, krever imidlertid en regel om hastekompetanse at det foretas en vurdering av sakens hasteelement både før og etter at kompetansen har blitt benyttet. Etter departementets syn har dermed en regel om hastekompetanse preg av å være en unntaksregel. Som nevnt ovenfor har PST også gitt uttrykk for at tjenesten har en økende mengde forebyggende saker der det er behov for skjult overvåking, og tjenesten vektlegger at det kan oppstå behov for raske beslutninger om bruk av tvangsmidler døgnet rundt. På denne bakgrunnen ser departementet at det er et praktisk behov for å åpne for en utvidelse av personkretsen som kan treffe beslutninger etter politiloven § 17 d fjerde ledd, uten at det i hvert tilfelle må foretas en vurdering av om vilkårene for å benytte hastekompetanse er oppfylt. Etter departementets syn er en regel om delegeringsadgang dermed mest hensiktsmessig ut fra en avveining av PSTs operative behov og graden av inngrep som bruken av tvangsmidlene i politiloven § 17 d fjerde ledd utgjør.

Departementet foreslår at regelen om delegeringsadgang skal gjelde for alle tvangsmidler i politiloven § 17 d fjerde ledd. Det vises til at teknisk sporing etter straffeprosessloven § 202 b anses som den minst inngripende formen for teknisk sporing, blant annet fordi bestemmelsen hverken gir adgang til å plassere peileutstyr i klær, håndbagasje eller lignende, eller til å foreta innbrudd for å plassere peileutstyret, se spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 64 (1998–99) punkt 23 side 148. Skjult kameraovervåking som ikke er vedvarende eller regelmessig gjentatt etter straffeprosessloven ny § 202 d, innebærer også forholdsvis begrensede inngrep, se nærmere i punkt 6.3.4 ovenfor. Departementet viser særlig til at ny § 202 d ikke gir hjemmel til å foreta skjult kameraovervåking av noens private hjem eller av sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art eller av redaksjonslokale eller tilsvarende sted hvor redaktør eller journalist fører samtaler av yrkesmessig art, jf. forslaget til ny § 202 g første og annet ledd. Det kan heller ikke i medhold av § 202 d foretas innbrudd for å installere nødvendig utstyr for kameraovervåkingen, jf. ny § 202 g fjerde ledd. Se nærmere i spesialmerknadene til § 17 d fjerde ledd i punkt 11.3 nedenfor. Graden av inngrep ved opptak av samtale som politiet selv deltar i og opptak av samtale som den ene samtaleparten har samtykket til, anses også relativt begrenset, se Ot.prp. nr. 64 (1998–99) punkt 8.11.4 side 86. Inngrepets alvorlighetsgrad reflekteres i reglene om beslutningskompetanse under ordinær etterforskning, der både teknisk sporing etter § 202 b og opptak av samtaler etter § 216 l kan besluttes av påtalemyndigheten. Tilsvarende er foreslått for skjult kameraovervåking etter ny § 202 d.

På bakgrunn av det ovennevnte er det etter departementets syn forsvarlig å åpne for at også andre enn PSTs øverste ledelse kan beslutte bruk av alle tvangsmidlene i politiloven § 17 d fjerde ledd innenfor de rammene som er foreslått her. Departementet har også lagt vekt på at PST har gitt uttrykk for at det er mest hensiktsmessig med en løsning der delegeringsadgangen gjelder for alle tvangsmidlene i politiloven § 17 d fjerde ledd, og at det ut fra disse tvangsmidlenes natur ofte vil foreligge behov for å kunne treffe relativt raske beslutninger.

Departementet forutsetter at PSTs tvangsmiddelbruk i forebyggende saker fortsatt skal være høyt forankret i organisasjonen. Denne forutsetningen kommer til uttrykk i forslaget til § 17 d fjerde ledd ved at den som bemyndiges, må inneha en ledende stilling i PST. Departementet understreker at det må foretas en konkret vurdering av hvilke tjenestepersoner som bør ha slik beslutningskompetanse. Videre forutsetter departementet at delegeringsadgangen praktiseres restriktivt, slik at den bare benyttes i den utstrekning det er behov for det. Det bør gis instrukser eller retningslinjer for utøvelsen av delegert kompetanse. Tillatelser gitt av andre enn sjefen eller den assisterende sjefen for PST, bør innen rimelig tid forelegges sjefen eller den assisterende sjefen for PST for å sikre at den øverste ledelsen i PST holdes orientert om tjenestens tvangsmiddelbruk i forebyggende saker og kan føre overordnet kontroll med at praksisen er ensartet og innenfor lovens rammer. Det er etter departementets syn viktig at den øverste ledelsen i PST har oversikt over omfanget og praktiseringen av tvangsmiddelbruken i forebyggende saker.

Departementet viser også til at PSTs tvangsmiddelbruk i forebyggende øyemed inngår i EOS-utvalgets kontrollvirksomhet, se punkt 7.1.2 ovenfor.

Etter departementets syn vil forslaget legge til rette for at PST kan ivareta sine forebyggende oppgaver, samtidig som kompetansebestemmelsen er innrettet på en forsvarlig og tillitsvekkende måte.