3 Gjeldende rett

3.1 Innledning

I punkt 3 redegjøres det for reglene i straffeprosessloven § 202 a om skjult kameraovervåking som ledd i ordinær etterforskning. Kameraovervåking er definert i bestemmelsen fjerde ledd. Definisjonen tar utgangspunkt i overvåkingsobjektet, varigheten av tiltaket og hjelpemidlene som brukes. Det må dreie seg om vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende overvåkingskamera eller annet lignende utstyr som er fastmontert.

Skjult kameraovervåking kan også iverksettes for å avverge eller forebygge straffbare handlinger, jf. henholdsvis straffeprosessloven § 222 d og politiloven § 17 d. Disse reglene behandles i punkt 7.

For øvrig åpner politiloven § 6 a for at politiet kan foreta kameraovervåking for å gjennomføre oppgavene de er tillagt etter politiloven § 2 nr. 1 til 4, men i slike tilfeller skal overvåkingen varsles og er dermed ikke skjult. Med kameraovervåking i politiloven § 6 a menes vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende overvåkingskamera eller annet lignende utstyr som er fastmontert. Videre omfattes både overvåking med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale. Disse reglene behandles ikke nærmere i proposisjonen her.

3.2 Lovhistorikk

Straffeprosessloven § 202 a ble tilføyd ved endringslov 15. mars 1991 nr. 5. Utformingen av bestemmelsen er nært knyttet til andre regler om kameraovervåking og må tolkes i lys av disse. Bakgrunnen for innføringen av en regulering av skjult kameraovervåking i § 202 a var at det i nevnte endringslov ble inntatt et generelt forbud mot skjult fjernsynsovervåking på offentlig sted i straffeloven 1902 § 390 b. I forarbeidene uttalte departementet at straffeprosessloven § 202 a var et unntak fra forbudet i straffeloven 1902 § 390 b, se Ot.prp. nr. 56 (1989–90) Om lov om megling i konfliktråd og om endringer i straffeloven m.m. (hemmelig opptak av samtale og offentlig gjengivelse; fjernsynsovervåkning; uforsiktig omgang med skytevåpen; ulovlig innførsel, produksjon og omsetning av alkohol; falsk utrykningsmelding; skyldkravet ved heleri m.m) punkt 4.3 side 36:

«Departementet foreslår […] at det gjøres unntak for politiet fra forbudet i strl § 390 b, ved at det gis en egen bestemmelse som gir retten myndighet til å samtykke til at det foretas overvåkning. En adgang til å foreta overvåkning uavhengig av forbudet i strl § 390 b er begrunnet i etterforskningsmessige behov.»

Straffeprosessloven § 202 a hadde lenge ingen egen definisjon av skjult kameraovervåking. Bestemmelsen viste først til definisjonen i straffeloven 1902 § 390 b. Fra 1. januar 2001 ble det vist til definisjonen i personopplysningsloven § 40. Ved endringslov 17. juni 2016 fikk straffeprosessloven § 202 a en egen definisjon i fjerde ledd. Straffeloven 1902 og personopplysningsregelverket er derfor sentrale for forståelsen av hvordan definisjonen av kameraovervåking i straffeprosessloven § 202 a har endret seg siden bestemmelsen ble vedtatt.

Kameraovervåking, da kalt fjernsynsovervåking, var opprinnelig definert i straffeloven 1902 § 390 b som vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende fjernsynskamera, fotografiapparat eller lignende apparat.

I forbindelse med stortingsbehandlingen av forslaget til straffeloven 1902 § 390 b og straffeprosessloven § 202 a, ga justiskomiteen uttrykk for et ønske om også å lovregulere lagring og etterbruk av opptak, se Innst. O. nr. 25 (1990–91) punkt 6 side 6. Departementet fulgte opp anmodningen, og i endringslov 11. juni 1993 nr. 78 ble det inntatt et nytt kapittel 9 a om fjernsynsovervåking i lov 9. juni 1978 nr. 48 om personregistre m.m. (personregisterloven), som var ment å supplere straffelovens forbud mot fjernsynsovervåking på offentlig sted. Personregisterloven kapittel 9 a hadde et videre virkeområde enn straffelovens bestemmelse, ved at den ikke var begrenset til fjernsynsovervåking på offentlig sted, men gjaldt «fjernsynsovervåking og billedopptak i forbindelse med slik overvåking» mer generelt, jf. personregisterloven § 37 a første ledd. I personregisterloven § 37 a tredje ledd ble det inntatt en legaldefinisjon av «fjernsynsovervåking» som samsvarte med definisjonen i straffeloven 1902 § 390 b som gjengitt ovenfor. I samme endringslov ble forbudet i straffeloven 1902 § 390 b utvidet til også å omfatte skjult overvåking av ansatte på arbeidsplassen.

Personregisterloven ble senere opphevet og erstattet av lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven 2000). Straffeloven 1902 § 390 b ble ved samme lov opphevet som følge av at varslingsplikten nå ble regulert i personopplysningsloven 2000 § 40, i tillegg til at det i lovens kapittel VII ble oppstilt en rekke tilleggsvilkår for kameraovervåking, som strakk seg utover straffelovens regulering. Legaldefinisjonen av «fjernsynsovervåking» i personregisterloven § 37 a ble videreført uten endringer i personopplysningsloven 2000 § 36. Som følge av dette ble henvisningen i straffeprosessloven § 202 a til straffeloven 1902 § 390 b endret til en henvisning til personopplysningsloven § 40, som igjen viste videre til definisjonen av «kameraovervåking» i lovens § 36.

Definisjonen i personopplysningsloven 2000 § 36 ble endret ved endringslov 20. april 2012 nr. 18 ved at «fjernsynskamera, fotografiapparat eller lignende apparat» ble erstattet med «overvåkingskamera eller annet lignende utstyr». Departementet uttalte at dette var en språklig endring, som ikke i seg selv innebar noen materiell utvidelse av kameraovervåkingsbegrepet, se spesialmerknaden til § 36 i Prop. 47 L (2011–2012) Endringer i personopplysningsloven punkt 9 side 42.

Videre ble formuleringen «som er fastmontert» tatt inn i bestemmelsen for å tydeliggjøre «at kun fastmontert utstyr er omfattet», se samme proposisjon punkt 7.3.5.4 side 29. I omtalen i spesialmerknaden på side 42 uttales det at endringen klargjør at «håndholdt eller annen form for mobil kameraløsning» falt utenfor definisjonen. Departementet uttalte på samme sted i proposisjonen at avgrensingen mot håndholdte og mobile kameraer allerede fulgte av etablert praksis hos Datatilsynet og tidligere uttalelser i forarbeidene til personopplysningsloven. I spesialmerknaden til straffeloven 1902 § 390 b i Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 58 ble avgrensningen av hvilket utstyr straffeloven § 390 b og straffeprosessloven § 202 a var ment å omfatte, beskrevet slik:

«Lovforslaget omfatter ikke kameraer som blir manøvrert fra det sted kameraet er plassert.»

Ved endringen av personopplysningsloven i 2012 kan det synes som at man i proposisjonen likestilte håndholdte (manuelt betjente) kameraer med mobile kameraer, se Prop. 47 L (2011–2012) punkt 7.3.5, hvor det gjennomgående refereres til «mobile/håndholdte kameraer».

I forbindelse med oppfølgningen av Metodekontrollutvalgets utredning NOU 2009: 15 Skjult informasjon – åpen kontroll, se Prop. 68 L (2015–2016) Endringer i straffeprosessloven mv. (skjulte tvangsmidler), ble det gjort endringer i straffeprosessloven § 202 a, jf. endringslov 17. juni 2016 nr. 54. Blant annet ble det innført en særregulering av overvåking på privat sted i straffeprosessloven § 202 a, se punkt 3.3.4 nedenfor. Videre ble en legaldefinisjon av «kameraovervåking» inntatt i bestemmelsen fjerde ledd, samtidig som henvisningen til personopplysningsloven 2000 § 40 ble tatt ut. Departementets forslag til definisjon av kameraovervåking i § 202 a fjerde ledd var likelydende med definisjonen i personopplysningsloven § 36 og skulle forstås på samme måte, se spesialmerknadene til § 202 a i Prop. 68 L (2015–2016) punkt 16 side 279. Begrunnelsen for å ha samme definisjon i de to lovene, var systembetraktninger, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.4 side 162–163. På samme sted i proposisjonen fremgår det at formålet med å innta en definisjon fremfor en henvisning til personopplysningsloven, var å klargjøre hvilke tiltak politiet kunne iverksette, for på den måten å forenkle rettsanvendelsen. Lovreguleringen av utstyr som lett kan forveksles med ekte kameraløsning (uekte kamerautstyr), jf. personopplysningsloven 2000 § 36 første ledd, ble likevel holdt utenfor definisjonen i straffeprosessloven. Slikt utstyr var antatt å være lite relevant ved etterforskning. Ved denne lovendringen fikk straffeprosessloven § 202 a fjerde ledd første og annet punktum sin nåværende utforming.

Ordlyden i straffeprosessloven § 202 a er likevel ikke identisk med den nevnte bestemmelsen i personopplysningsloven 2000. Dette skyldes at justiskomiteen ved behandlingen av lovforslaget tilrådet en annen formulering i § 202 a fjerde ledd annet punktum, se Innst. 343 L (2015–2016) side 16 og 24. Komiteen foreslo å erstatte «[s]om kameraovervåking anses både overvåking med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale» med «[s]om kameraovervåking anses overvåking med mulighet for opptak av bildemateriale». Begrunnelsen for endringsforslaget var at henvisningen til opptak av «lyd- og bildemateriale» ble oppfattet som flertydig. Komiteens flertall uttalte følgende i innstillingen side 15–16:

«Flertallet registrerer dermed at straffeprosessloven § 216 m om romavlytting kan synes å være overflødig, siden forslaget til ny § 202 a kan gi inntrykk av at både lyd og bilde tillates av retten i en og samme kjennelse etter denne bestemmelsen. Flertallet vil dermed presisere, i likhet med statsråden, at adgangen til romavlytting fremdeles skal avgjøres etter § 216 m, slik at det fremdeles vil være to vurderinger som skal ligge til grunn for at kameraovervåkning med lyd skal kunne anvendes. Flertallet er videre enig i at ‘lyd’ fjernes fra definisjonen av kameraovervåkning i § 202 a femte ledd.»

I komiteens tilrådning og det endelige lovvedtaket ble også ordene «eller uten» fjernet fra passusen «med eller uten mulighet for opptak» i departementets forslag til definisjon. Dermed synes ren monitorering, det vil si bruk av kamera uten mulighet for opptak av bildemateriale, ikke å skulle anses som kameraovervåking etter bestemmelsen. Justiskomiteen kommenterte likevel ikke denne endringen nærmere.

Personopplysningsloven 2000 ble senere opphevet og erstattet av lov 15. juni 2018 nr. 38 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven 2018). Loven gjennomfører forordning (EU) 2016/679 av 27. april 2016 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger samt oppheving av direktiv 95/46/EF (personvernforordningen). Bestemmelsene om kameraovervåking i den tidligere loven ble i hovedsak ikke videreført i personopplysningsloven 2018 under henvisning til at personvernforordningen etter departementets syn ikke åpnet «for generelle nasjonale særreguleringer av behandling av personopplysninger ved kameraovervåking», se Prop. 56 LS (2017–2018) Lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) og samtykke til deltakelse i en beslutning i EØS-komiteen om innlemmelse av forordning (EU) nr. 2016/679 (generell personvernforordning) i EØS-avtalen punkt 3.2 side 17. Kun reglene om uekte kameraovervåkingsutstyr er videreført i § 31. Legaldefinisjonen av «kameraovervåking» er i all hovedsak beholdt i bestemmelsen annet ledd.

3.3 Nærmere om straffeprosessloven § 202 a

3.3.1 Personovervåking

Det følger av legaldefinisjonen av «kameraovervåking» i § 202 a fjerde ledd at det må dreie seg om «personovervåking» for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Det ble i spesialmerknaden til straffeloven 1902 § 390 b i Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 57–58 gitt en nærmere beskrivelse av hva som ligger i dette uttrykket:

«Personovervåkning innebærer for det første at iakttakelsen ved hjelp av fjernsynsovervåkningsutstyr må være rettet mot personer. Overvåkning av f.eks industrielle prosesser eller av dyr faller utenfor. Dette gjelder selv om personer tilfeldig kan komme inn i kameraets blikkfang. Videre må overvåkningen gjøre det mulig å identifisere eller gjenkjenne den eller de personer som iakttas. Er overvåkningen av en slik karakter at man normalt ikke kan identifisere den eller de som iakttas, men bare personer med særskilte kjennetegn, f.eks spesielt ganglag eller funksjonshemming, vil iakttakelsen likevel være å anse som personovervåkning. Personvernet skal ikke være mindre for dem som lett kan identifiseres.»

Departementet pekte her på at personovervåking må være rettet mot personer. Det avgrenses mot overvåking rettet mot for eksempel dyr eller industrielle prosesser. Mer tilfeldig iakttakelse eller opptak av en person er ikke å regne som «personovervåking» i lovens forstand.

3.3.2 Vilkår om «vedvarende eller regelmessig gjentatt» personovervåking

Etter legaldefinisjonen av «kameraovervåking» i straffeprosessloven § 202 a fjerde ledd må personovervåkingen være «vedvarende eller regelmessig gjentatt» for å omfattes av bestemmelsens virkeområde. Dette innebærer at fotografering og filming av bestemte begivenheter faller utenfor reguleringen, mens systematisk iakttakelse eller opptak vil være omfattet, se spesialmerknaden til straffeloven 1902 § 390 b i Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 58:

«Fotografering, filming o l av bestemte begivenheter, selv om dette skulle strekke seg over noe tid, vil ikke ha karakter av overvåkning, og følgelig falle utenfor lovreguleringen. Systematisk iakttakelse eller opptak vil imidlertid omfattes, selv om iakttakelsen eller opptaket ikke skjer permanent. F eks vil bruk av kameraer som bare trer i funksjon med faste mellomrom, til bestemte tider, eller når en person kommer inn i kameraets billedfelt, omfattes.»

I proposisjonen punkt 4.3 side 36 presiseres det at vilkårene også innebærer et krav til hvor lang tid overvåkingen må vare:

«[…] overvåkning som f.eks foretas over kortere tid i forbindelse med etterforskningen av en bestemt sak, i forbindelse med bestemte begivenheter osv, [vil] normalt ikke […] rammes av bestemmelsen.»

I Ot.prp. nr. 56 (1992–93) Om lov om endringer i lov 9 juni 1978 nr 48 om personregistre m m (fjernsynsovervåkning) punkt 4.2 side 12 om endringer i personregisterloven uttalte departementet at det kunne være behov for «i forbindelse med enkeltstående begivenheter å foreta overvåkning ved hjelp av fjernbetjente eller automatisk virkende kameraer m v, uten at kravet om varsling skal gjelde».

Eldre rettspraksis om tolkingen av den tilsvarende ordlyden i personopplysningsloven 2000 § 36 og straffeloven 1902 § 390 b kan også gi bidrag til klargjøring av hva som skal regnes som «vedvarende eller regelmessig gjentatt» overvåking. Rt. 2004 side 878 gjaldt avskjæring av et videoopptak som bevis i en avskjedssak. Arbeidsgiveren hadde tatt et videoopptak på om lag 7,5 timer. I avsnitt 15–16 sluttet kjæremålsutvalget seg til lagmannsrettens tolkning og anvendelse av personopplysningsloven 2000 § 36:

«Opptaket som påberopes gjelder ikke en bestemt begivenhet, men har derimot karakter av overvåking av en bestemt ansatt. Opptak av en bestemt ansatt, på hans faste arbeidsplass, fra omkring kl 1200 til kl 1930, må anses som et vedvarende opptak. […] Lagmannsretten er kommet til at opptaket som påberopes må anses som vedvarende personovervåking.»

Høyesterett behandlet i Rt. 2002 side 1572 en annen sak som gjaldt spørsmål om overvåking av en arbeidstaker på arbeidsplassen innebar en overtredelse av straffeloven 1902 § 390 b. På bakgrunn av mistanke om underslag hadde arbeidsgiveren rettet et videokamera mot arbeidstakerens arbeidsplass ved kassen og tatt seks opptak som varte i tre timer hver over en tidsperiode på to måneder. Høyesterett viste til at det var en snever adgang til å unnlate varsling av kameraovervåking, og at uttalelsene i Ot.prp. nr. 56 (1992–93), som er gjengitt ovenfor, tydet på at det kun var adgang til å unnlate å varsle om kameraovervåking ved overvåking av enkeltstående begivenheter og der det ville være praktiske vanskeligheter med skilting. I kjennelsen fremgår blant annet «at det [ikkje] kan vere tvilsamt at vår sak gjeld noko som ligg langt frå å vere ei enkeltståande hending», se side 1575.

Avgjørelsen gjelder forbudet i straffeloven 1902 § 390 b mot å unnlate å varsle om vedvarende eller regelmessig gjentatt personovervåking på offentlig sted eller av arbeidssted ved hjelp av fjernbetjent eller automatisk virkende kamera. Det kan stilles spørsmål om overføringsverdien ved tolkingen av straffeprosessloven § 202 a. Samtidig gjelder kjennelsen tolkingen av en legaldefinisjon som bygget på systemhensyn, og som har vært utformet tilnærmet likt i alle lover hvor uttrykket «kameraovervåking» har vært inntatt siden vedtakelsen av straffeloven 1902 § 390 b.

I riksadvokatens brev 4. april 2023, se redegjørelsen i punkt 2.2 ovenfor, vises det til at Riksadvokaten i et brev til Oslo politidistrikt i 2004 ga uttrykk for at en til to dagers opptak ved hjelp av fjernbetjent utstyr ikke var å anse som «vedvarende» etter straffeprosessloven § 202 a. Dette ga opphav til den såkalte «48-timersregelen», som må forstås i lys av at straffeprosessloven § 202 a tidligere ikke oppstilte regler om hastekompetanse, som i dag er gitt i bestemmelsen syvende ledd. I brevet fra 2023 uttaler riksadvokaten at det er åpenbart at det ut fra dagens rettskildebilde neppe er grunnlag for å operere med en slik 48-timersregel.

3.3.3 Kamerautstyret

Straffeprosessloven § 202 a regulerer etter definisjonen i bestemmelsen fjerde ledd kun kameraovervåking med «fjernbetjent eller automatisk virkende overvåkingskamera eller annet lignende utstyr som er fastmontert».

Vilkåret om at kameraovervåkingsutstyret må være «fjernbetjent eller automatisk virkende» innebærer at bruk av utstyr som blir manøvrert fra det stedet utstyret er plassert, ikke omfattes, se spesialmerknaden til straffeloven 1902 § 390 b i Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 58. Den nærmere begrunnelsen for avgrensningen ble ikke eksplisitt behandlet i forarbeidene. Departementet viste imidlertid til at det vil kunne skape «en følelse av utrygghet og ufrihet hvis […] folk, når de ferdes på offentlige steder, til stadighet skal behøve å frykte for at de er gjenstand for skjult iakttakelse fra ikke-tilstedeværende personer», se proposisjonen punkt 4.2 side 33. På bakgrunn av innspill fra Datatilsynet vurderte departementet noen år senere om vilkåret i straffeloven § 390 b og forslaget til personregisterloven § 37 a om at overvåkingen må skje ved hjelp av «fjernbetjent eller automatisk virkende» kamera, ikke burde gjelde lenger, se Ot.prp. nr. 56 (1992–93) punkt 4.2 side 11–12. Departementet pekte på at en fjerning av vilkåret ville innebære at «ordinær fotografering, filming og videoopptak som gjøres manuelt, ville falle inn under reguleringen, – forutsatt at overvåkningen har karakter av personovervåkning». Departementet fant at «dette ville være å strekke reguleringen for langt», og vilkårene ble opprettholdt.

I senere forarbeider til endringer i personopplysningsloven 2000 ble det også lagt til grunn at vilkårene «fjernbetjent eller automatisk virkende» avgrenset mot mobile og håndholdte kameraer, se Prop. 47 L (2011–2012) punkt 7.3.5.1 side 28. I de samme forarbeidene pekte departementet på at personvernhensyn kunne tilsi at bruken av «mobile/håndholdte kameraer [også] bør inkluderes i definisjonen av kameraovervåking», se proposisjonen punkt 7.3.5.2 side 29. Departementet uttalte at overvåking med slike kameraer vil kunne være «like inngripende som tradisjonell kameraovervåking, ikke minst fordi mobiliteten vil kunne gjøre det vanskelig å forutse når og hvor en overvåking finner sted». Begrunnelsen for at departementet likevel ønsket å avgrense mot håndholdte og mobile kameraer, var for det første at slik kameraovervåking uansett ville omfattes av personopplysningslovens alminnelige regler, og at man dermed ikke stod overfor et lovtomt rom, se Prop. 47 L (2011–2012) punkt 7.3.5.4 side 29. Det ble også vist til at spesialreglene i personopplysningsloven §§ 38 til 40 var utformet med henblikk på permanent eller stedbunden overvåking, og at varslingsregelen i § 40 kunne være vanskelig å overholde ved bruk av mobile kameraer, se proposisjonen punkt 7.3.5.2 side 29. Avgrensningen mot håndholdte og mobile kameraer ble tydeliggjort ved at «som er fastmontert» kom inn i lovteksten i personopplysningsloven 2000 § 36, se spesialmerknaden til § 36 i Prop. 47 L (2011–2012) punkt 9 side 42.

Straffeprosessloven § 202 a omfatter fjernbetjent eller automatisk virkende overvåkingskamera «eller annet lignende utstyr». Ved vedtakelsen av straffeloven § 390 b og straffeprosessloven § 202 a ga departementet uttrykk for at det var behov for å være oppmerksom på den raske tekniske utviklingen. Det var et uttalt siktemål å regulere «bruk av alle former for tekniske innretninger som kan formidle bilder» og at lovgivningen skulle utformes på en slik måte at den «også skal fange opp framtidige måter å kunne foreta optisk personovervåking på», se spesialmerknaden til straffeloven 1902 § 390 b i Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 58.

Av straffeprosessloven § 202 a fjerde ledd annet punktum fremgår det at «[s]om kameraovervåking anses overvåking med mulighet for opptak av bildemateriale». Ordlyden tilsier at overvåking i form av ren monitorering, det vil si overvåking uten mulighet for opptak av bildemateriale, ikke omfattes av bestemmelsen. Etter straffeloven 1902 § 390 b var det imidlertid «uten betydning om overvåkningen er forbundet med opptak av bildene på film, video eller liknende, eller om fjernsynsovervåkningen bare består i umiddelbar iakttakelse på en fjernsynsskjerm, uten at det samtidig foretas opptak av bilder», se spesialmerknaden til straffeloven 1902 § 390 b i Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 58. Som omtalt ovenfor i punkt 3.2, ble definisjonen av kameraovervåking i § 202 a fjerde ledd senere utformet med utgangspunkt i personopplysningsloven § 36 og skulle forstås på samme måte, se spesialmerknadene til § 202 a i Prop. 68 L (2015–2016) punkt 16 side 279. Også i personopplysningsloven § 36 første ledd annet punktum var det presisert at «både overvåking med og uten mulighet for opptak av lyd- og bildemateriale» anses som kameraovervåking. Departementet foreslo tilsvarende formulering inntatt i definisjonen av kameraovervåking i § 202 a fjerde ledd, se spesialmerknaden til § 202 a i Prop. 68 L (2015–2016) punkt 16 side 279. Justiskomiteen tilrådet imidlertid en annen formulering, se ovenfor i punkt 3.2.

Det er uten betydning om overvåkingen skjer ved hjelp av kamera som tar bevegelige bilder, eller bare stillbilder, se spesialmerknaden til straffeloven 1902 § 390 b i Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 58. Hemmelig avlytting eller opptak av lyd som ledd i den skjulte kameraovervåkingen, forutsetter for øvrig at vilkårene i straffeprosessloven § 216 l eller § 216 m er oppfylt.

3.3.4 Stedsavgrensingen

Etter straffeprosessloven § 202 a kan overvåking foregå «på eller fra offentlig sted» etter første ledd eller «på privat sted» etter annet ledd. Adgangen til overvåking er i alle tilfeller begrenset ved at det ikke er tillatt å overvåke «noens private hjem», jf. fjerde ledd annet punktum.

Uttrykket «offentlig sted» i straffeprosessloven § 202 a skal forstås på samme måte som i straffeloven § 10 første ledd, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 16.1 side 279. Straffeloven § 10 første ledd fastsetter at med «offentlig sted» menes «et sted bestemt for alminnelig ferdsel» eller «et sted der allmennheten ferdes». Bestemmelsen viderefører den tilsvarende definisjonen i straffeloven 1902 uten realitetsendringer, se spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (Straffeloven) punkt 30.1 side 408 og Prop. 53 L (2012–2013) Endringer i straffeloven 1902 mv. (offentlig sted, offentlig handling m.m.) punkt 3.6 side 6. At et område er privat eid, utelukker ikke at det kan regnes som et offentlig sted. Begrepet vil kunne omfatte for eksempel en butikk eller et handlesenter, eller en privateid vei eller lignende som er alminnelig beferdet, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.1 side 159.

Frem til 2016 åpnet straffeprosessloven § 202 a kun for overvåking på offentlig sted. Utvidelsen av straffeprosessloven § 202 a til også å omfatte overvåking fra offentlig sted mot privat sted og på privat sted ble foreslått av Metodekontrollutvalget i evalueringen av lovgivning om politiets bruk av skjulte tvangsmidler, NOU 2009: 15. Utvidelsen ble innført ved endringslov 17. juni 2016 nr. 54, se Prop. 68 L (2015–2016). Etter lovendringen ble det stilt samme vilkår for adgang til overvåking på offentlig sted som for overvåking fra offentlig sted mot privat sted. Begrunnelsen for dette var dels at politiet allerede hadde anledning til å observere private steder fra offentlig sted manuelt, dels at de som ferdes slike steder, ikke kan ha noen forventning om ikke å bli iakttatt, se Prop. 68 L (2015– 2016) punkt 12.5.3 side 163–164. Departementet fant det ikke avgjørende at bruken av kameraovervåkingsutstyr ville være mer inngripende enn manuell observasjon. Private steder som typisk vil kunne iakttas fra et offentlig sted, er inngangsparti, gårdsrom og hage, se Prop. 68 L (2015–2016) 12.5.3 side 164.

Overvåking på privat sted reguleres i § 202 a annet ledd. Eksempler på private steder er fellesområder i et boligområde eller borettslag, slik som bakgård, portrom, loft og kjeller, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.6.3.1 side 166–167. At disse områdene ikke er synlige fra et offentlig sted og dermed ikke kan iakttas av enhver, gjør overvåkingen vesentlig mer inngripende. Dette er reflektert i at det er oppstilt strengere vilkår for overvåking på privat sted. Samtidig kan man ikke forvente å ferdes helt fritt, uten å bli iakttatt av andre mennesker på slike steder, siden både naboer og gjester vil kunne overvære aktivitet som foregår, se samme proposisjon punkt 12.6.3.1 side 166.

Straffeprosessloven § 202 a gir derimot ikke adgang til å overvåke «noens private hjem», jf. fjerde ledd tredje punktum. I bestemmelsen skilles det altså mellom «privat hjem» og «privat sted». Det innebærer blant annet at kameraovervåkingen ikke kan være innrettet slik at det fanges opp aktiviteter som finner sted i private hjem, selv om denne aktiviteten er synlig fra et offentlig sted, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.5.3 side 164. Retningslinjer for den nærmere vurderingen av hva som utgjør «noens private hjem» etter straffeprosessloven § 202 a fjerde ledd tredje punktum, er gitt i samme proposisjon punkt 12.6.3.1 side 167:

«Hvorvidt noe skal anses som privat bolig, og derfor ikke kan kameraovervåkes, må bero på om begrunnelsen for en sterkere beskyttelse gjør seg gjeldende. Her vil rekkevidden av Grunnloven § 102 kunne tjene som rettesnor. Således vil husværets art ikke i seg selv være avgjørende, slik at eksempelvis en hytte, husbåt eller campingbil omfattes av forbudet, dersom den benyttes som noens permanente bolig. Derimot antas unntaket normalt ikke å gjelde for steder hvor personer oppholder seg over kortere tidsrom, slik som fritidsboliger, hotellrom, kontorlokaler og lignende. Det legges likevel til grunn at personverninteresser i slike tilfeller vil kunne gjøre seg gjeldende i varierende grad, avhengig av stedets karakter og bruk. Dette vil etter omstendighetene kunne komme inn som et viktig moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a.»

I Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.6.3.1 side 167 er det videre lagt til grunn at dekkboliger vanligvis ikke er å anse som privat hjem, og derfor ikke vil omfattes av unntaket. Personene som oppholder seg der, vil sjelden ha en beskyttelsesverdig interesse i å bli vernet mot skjult kameraovervåking. I proposisjonen vises det til at skillet mellom «faktiske» dekkboliger og «steder som brukes som alminnelig bolig, men som også fungerer som åsted for planlegging av kriminelle handlinger, skjulested for mistenkte eller lignende», kan by på problemer i praksis, særlig tidlig i etterforskningen. De nærmere grensedragningene må foretas med en alminnelig bevisvurdering, og det er i proposisjonen vist til at rettens avgjørelsesform er kjennelse, med de krav til begrunnelse som følger av dette, se punkt 12.6.3.1 side 167.

Det følger videre av straffeprosessloven § 202 a femte ledd at tillatelse etter annet ledd bare kan gis for sted hvor det må antas at den mistenkte vil oppholde seg.

Av femte ledd følger det at tillatelse til overvåking av sted hvor advokat, lege, prest eller andre erfaringsmessig fører samtaler av svært fortrolig art, eller av redaksjonslokale eller tilsvarende sted hvor redaktør eller journalist fører samtaler av yrkesmessig art, bare kan gis når det foreligger «særlige grunner», såfremt vedkommende ikke selv er mistenkt i saken. Vilkåret «særlige grunner» skal forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 216 c annet ledd om kommunikasjonskontroll, se spesialmerknadene til bestemmelsen i Prop. 68 L (2015–2016) punkt 16.1 side 280. Av spesialmerknadene til straffeprosessloven § 216 c, fremgår det at særlige grunner vil kunne foreligge dersom de hensynene som ellers begrunner adgang til tvangsmiddelet gjør seg «særlig sterkt gjeldende», for eksempel dersom det fremstår som klart at tvangsmiddelet er nødvendig for å oppklare saken eller dersom det straffbare forholdet må anses å ha «særlig høy alvorlighetsgrad», se Prop. 147 L (2012–2013) Endringer i straffeprosessloven mv. (behandling og beskyttelse av informasjon) punkt 11.1 side 177. Det er videre presisert at kravet ikke skal forstås så strengt at mistenkte i praksis helt kan unndra seg tvangsmiddelet.

3.3.5 Mistanke- og strafferammekrav, beslutningskompetanse mv.

For å kunne iverksette skjult kameraovervåking på eller fra offentlig sted må det etter straffeprosessloven § 202 a første ledd foreligge skjellig grunn til mistanke om en eller flere straffbare handlinger som etter loven kan medføre «høyere straff enn fengsel i 6 måneder». Det er ikke tilstrekkelig med mistanke om en straffbar handling med en øvre strafferamme på fengsel i 6 måneder. Det er heller ikke tilstrekkelig at handlingen kan straffes med fengsel inntil 6 måneder eller bøter. Dersom handlingen etter loven kan medføre fengsel inntil 6 måneder, og det i tillegg kan ilegges bot, vil strafferammekravet imidlertid være oppfylt, se Rt. 2006 side 65 avsnitt 9 om det tilsvarende strafferammekravet i straffeprosessloven § 171 første ledd.

Ordlyden «en eller flere straffbare handlinger» markerer at forhøyelse av strafferammen på grunn av konkurrens får betydning, jf. straffeloven § 79 bokstav a. Det innebærer at strafferammekravet kan være oppfylt når det foreligger skjellig grunn til mistanke om flere straffbare handlinger som ikke alene kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, men der det etter straffeloven § 79 bokstav a kan idømmes en felles straff for handlingene på mer enn fengsel i 6 måneder.

Det er ikke noe vilkår etter straffeprosessloven § 202 a første ledd at mistanken kan rettes mot en eller flere bestemte personer. Overvåking vil for eksempel kunne iverksettes dersom politiet har mistanke om at det på et bestemt sted foregår hyppig omsetning av narkotika eller tyvegods, men uten at mistanken kan rettes mot en identifisert person, se Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 60 og Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.1 side 159.

Videre er det et vilkår at kameraovervåkingen vil være av vesentlig betydning for etterforskningen. Vilkåret innebærer at overvåkingen på en kvalifisert måte må være til hjelp for å avdekke de straffbare forholdene, sikre bevis mv., men det kreves ikke at skjult kameraovervåking er den eneste mulig etterforskningsmetoden i saken, se Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 60 og Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.1 side 159.

For overvåking på privat sted kreves det etter straffeprosessloven § 202 a annet ledd at «noen» med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 121, 123, 125, 126, 127 jf. 123, 128 første punktum, 129, 136, 136 a, 231, 254, 257, 311, 332 jf. 231, 335 jf. 231, 337 jf. 231 eller 340 jf. 231 eller av lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi mv. § 5 eller av utlendingsloven § 108 femte ledd. Vilkåret om at «noen» må være mistenkt innebærer at mistanken må være rettet mot en eller flere bestemte personer. I tillegg er det for overvåking på privat sted presisert at også forsøk på en handling som nevnt i annet ledd kan gi grunnlag for bruk av tvangsmiddelet. Det er videre et krav for overvåking på privat sted at det må antas at kameraovervåkingen vil være av «vesentlig betydning for å oppklare saken, og oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort».

Spørsmålet om når det vil være av etterforskningsmessig betydning å iverksette kameraovervåking på privat sted, er drøftet i Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.6.3.1 side 166–167:

«En adgang til å iverksette skjult kameraovervåking antas å kunne være av etterforskningsmessig betydning når politiet får kunnskap om narkotika, våpen, utstyr mv. som oppbevares på steder hvor det er vanskelig å foreta spaning. Dette gjelder for eksempel når man finner slike gjenstander i fellesområder i bygårder som ikke er offentlig tilgjengelig. Ved å iverksette skjult kameraovervåking på stedet vil politiet kunne observere personer som oppsøker gjenstandene, og dermed lettere kunne knytte mistenkte til funnet.

Som Metodekontrollutvalget påpeker, vil skjult kameraovervåking på privat sted dessuten kunne være et effektivt virkemiddel i kombinasjon med andre skjulte tvangsmidler. Dette gjelder eksempelvis romavlytting eller kommunikasjonskontroll. Ved bruk av romavlytting alene kan det være nødvendig å lytte på samtalene til tredjepersoner selv om mistenkte ikke er til stede, for å kunne fastslå om vedkommende er der. Ved å kameraovervåke for eksempel inngangspartiet til lokalet som avlyttes, vil man kunne klargjøre om mistenkte på et bestemt tidspunkt befinner seg i lokalet.»

I forarbeidene til endringslov 15. mars 1991 nr. 5 la departementet til grunn at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering – som nå følger direkte av straffeprosessloven § 170 a – før skjult kameraovervåking tillates. Det ble uttalt følgende i spesialmerknaden til straffeprosessloven § 202 a i Ot.prp. nr. 56 (1989–90) side 60:

«Hvorvidt fjernsynsovervåkning skal iverksettes eller ikke må bero på en avveining av på den ene siden hensynet til en effektiv etterforsking, og på den annen side hensynet til de som måtte ferdes på det sted hvor det er aktuelt med overvåkning. Dette vil i det enkelte tilfelle måtte bero på en konkret vurdering, der det særlig legges vekt hvor alvorlig de straffbare handlinger er, hvorvidt det foreligger alternative etterforskingsmetoder, hvor beferdet stedet er osv.»

Det følger av straffeprosessloven § 202 a sjette ledd at tillatelse til skjult kameraovervåking gis for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn strengt nødvendig og høyst 4 uker. Dersom det er behov for overvåking som strekker seg lenger enn 4 uker, kreves det ny tillatelse fra retten, se spesialmerknadene til straffeprosessloven § 202 a i Ot.prp. nr. 56 (1989–90) punkt 12 side 60.

Det er retten som har kompetanse til å tillate skjult kameraovervåking etter både første og annet ledd, og tillatelse etter annet ledd må gis ved kjennelse. Ordre fra påtalemyndigheten kan likevel tre i stedet for rettens kjennelse der det er stor fare for at etterforskningen vil lide, jf. straffeprosessloven § 202 a syvende ledd. Regelen om hastekompetanse ble innført etter mønster av straffeprosessloven § 216 d, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.8 side 169. Opprinnelig stilte § 216 d bare krav om at etterforskningen «vil lide» ved opphold, som skulle forstås slik at det «skal en del til før […] bestemmelsen kan brukes», se spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 40 (1991–92) Om lov om endringer i straffeprosessloven (telefonavlytting i narkotikasaker) punkt 7 side 41. Det ble videre presisert at hastekompetansen først og fremst ville ha en funksjon der det er grunn til å tro at tvangsmiddelbruken vil avdekke viktige opplysninger før det er mulig å bringe saken inn for retten. Ved lov 3. desember 1999 nr. 82 ble kravet om «stor fare» for at etterforskningen ved opphold vil lide, lagt til. Departementet uttalte at denne formuleringen bedre reflekterte i hvilke situasjoner påtalemyndigheten bør kunne bruke hastekompetanse, se Ot.prp. nr. 64 (1998–99) Om lov om endringer i straffeprosessloven og straffeloven m v (etterforskningsmetoder m v) punkt 8.6 side 63–64, og i spesialmerknadene ble det vist til at endringen innebar en skjerpelse av vilkårene, se proposisjonen punkt 23 side 159.

I straffeprosessloven § 202 a syvende ledd annet punktum er det inntatt en henvisning til straffeprosessloven § 216 d. Henvisningen innebærer at påtalemyndighetens beslutning truffet ved hastekompetanse skal forelegges retten for godkjennelse snarest mulig, og senest innen 24 timer etter at overvåkingen ble påbegynt, jf. § 216 d første ledd annet punktum. Påtalemyndigheten skal aldri kunne foreta skjult kameraovervåking etter § 202 a uten at spørsmålet på forhånd eller i ettertid har blitt forelagt retten, se spesialmerknadene i Ot.prp. nr. 40 (1991–92) punkt 7 side 42. I tillegg til prøving av om vilkårene for å iverksette skjult kameraovervåking var oppfylt, skal domstolen etter § 216 d første ledd femte punktum også vurdere om vilkårene for bruk av hastekompetansen var oppfylt.

Når retten ikke bestemmer noe annet, kan politiet foreta innbrudd for å plassere eller fjerne utstyr som er nødvendig for å gjennomføre kameraovervåkingen, jf. straffeprosessloven § 202 a åttende ledd. Regelen er utformet etter mønster av straffeprosessloven § 216 m femte ledd, som gjelder adgangen til å foreta innbrudd for å gjennomføre romavlytting, se Prop. 68 L (2015–2016) punkt 12.9 side 169–170.

Avgjørelse om skjult kameraovervåking treffes uten at den mistenkte eller den som avgjørelsen rammer, gis adgang til å uttale seg, og avgjørelsen blir ikke meddelt dem, jf. straffeprosessloven § 202 a niende ledd første punktum. Ved overvåking mot privat sted skal likevel mistenkte og den som har rådighet over stedet, underrettes om overvåkingen når den er avsluttet, jf. niende ledd annet punktum. Straffeprosessloven § 216 j om underretning ved kommunikasjonskontroll, herunder om unntak fra kravet om underretning, gjelder tilsvarende. Dette innebærer blant annet at retten ved kjennelse kan beslutte utsatt underretning dersom underretning vil være til vesentlig skade for etterforskningen i saken eller en annen verserende sak om en lovovertredelse hvor det kan besluttes utsatt underretning, eller hensynet til politiets etterforskningsmetoder eller omstendighetene for øvrig gjør det strengt nødvendig. Underretning kan også på nærmere vilkår unnlates helt.

Av straffeprosessloven § 202 a tiende ledd følger det at reglene i § 216 g gjelder tilsvarende så langt de passer. Det er redegjort nærmere for innholdet i § 216 g første og annet ledd i punkt 8.2 nedenfor.

Det følger av straffeprosessloven § 100 a første ledd at det skal oppnevnes offentlig advokat når retten behandler en sak om skjult kameraovervåking på privat sted etter straffeprosessloven § 202 a annet ledd, se nærmere nedenfor i punkt 9.1.