Prop. 7 L (2018–2019)

Lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven)

Til innholdsfortegnelse

11 Krav til forbindelser (linker) mellom verdipapirsentraler

11.1 Gjeldende rett

Norsk rett inneholder ikke bestemmelser som regulerer verdipapirsentralers adgang til å opprette forbindelser (linker) med andre verdipapirregistre.

Verdipapirregisterloven § 2-2 tredje ledd begrenser i hvilke tilfeller et finansielt instrument som er innført i et annet verdipapirregister, kan innføres i et verdipapirregister med tillatelse etter verdipapirregisterloven. Dette er omtalt av arbeidsgruppen som «sekundærinnføring». Ifølge verdipapirregisterloven § 2-2 tredje ledd kan et finansielt instrument ikke innføres i et verdipapirregister dersom det finansielle instrumentet allerede er innført i et annet norsk verdipapirregister, eller i et utenlandsk register med rettsvirkninger som kan komme i strid med det som følger av verdipapirregisterloven.

11.2 Forordningen

Punkt 4 i fortalen til verdipapirsentralforordningen fremhever at det er ønskelig med et åpent indre marked for verdipapirsentraltjenester, der det skal være like enkelt for en investor i Unionen å investere i finansielle instrumenter fra andre EU-stater som i nasjonale finansielle instrumenter. Forordningen synes å behandle forbindelser mellom verdipapirsentraler som et bidrag til dette. Samtidig fremheves at forbindelser mellom verdipapirsentraler kan bidra til at en verdipapirsentral importerer risiko fra en annen verdipapirsentral, jf. fortalen punkt 54.

En forbindelse er i forordningen art. 2 nr. 2 underpunkt 29 definert som en avtale der en verdipapirsentral («investor-verdipapirsentral») blir deltaker i en annen verdipapirsentrals (heretter kalt «utsteder-verdipapirsentral») verdipapiroppgjørssystem, for å legge til rette for overføring av finansielle instrumenter fra deltakerne i utsteder-verdipapirsentralen til deltakerne i investor-verdipapirsentralen.

Forordningen regulerer tre kategorier forbindelser:

  • Standard forbindelse, som i art. 2 nr. 2 underpunkt 30 er definert som en forbindelse der en verdipapirsentral blir deltaker (direkte eller via en mellommann) i verdipapiroppgjørssystemet til en annen verdipapirsentral på samme vilkår som andre deltakere i oppgjørssystemet

  • Tilpasset forbindelse, som i art. 2 nr. 2 underpunkt 31 er definert som en forbindelse der en verdipapirsentral som blir deltaker i en annen verdipapirsentrals verdipapiroppgjørssystem, mottatt særlige tjenester utover dem som verdipapirsentralen vanligvis yter til deltakerne i oppgjørssystemet

  • samvirkende forbindelse (kalt interoperabel link i arbeidsgruppens rapport) er i art. 2 nr. 1 underpunkt 33 definert som en forbindelse der verdipapirsentralene avtaler å opprette gjensidige tekniske løsninger for oppgjør i deres respektive oppgjørssystemer.

Artikkel 48 er hovedbestemmelsen om forbindelser. Der stilles det blant annet krav om at verdipapirsentralen identifiserer, overvåker og håndterer alle potensielle kilder til risiko for den selv og deltakere som følge av forbindelsen, og at verdipapirsentralen treffer alle egnede tiltak for å redusere dem, jf. nr. 1.

Ifølge art. 48 nr. 2 må verdipapirsentraler som vil opprette samvirkende forbindelser (omtalt av arbeidsgruppen som «interoperable linker»), søke om tillatelse fra vedkommende myndighet, jf. artikkel 19 nr. 1 bokstav e). For å etablere standardforbindelser og tilpassede forbindelser, må det sendes melding til den anmodende verdipapirsentralens vedkommende og berørte myndigheter i henhold til kravet i art 19 nr. 5.

En forbindelse skal gi tilstrekkelig beskyttelse for verdipapirsentralene og deltakerne. Det kreves at verdipapirsentraler som har opprettet en forbindelse inngår en egnet avtale. Avtalen skal angi hvilke rettigheter og plikter verdipapirsentralene og, ved behov, deres deltakere har. En avtale som berører flere jurisdiksjoner, skal omfatte et utvetydig lovvalg for hvert enkelt aspekt ved forbindelsen, jf. art. 48 nr. 3.

Forordningen krever også at verdipapirsentralene som har opprettet forbindelser har solide framgangsmåter for avstemming for å sikre at deres respektive registre er nøyaktige, jf. art. 48 nr. 6.

Verdipapirsentralene skal dessuten som et utgangspunkt åpne for DvP-oppgjør (levering mot betaling) over forbindelsen, jf. art. 48 nr. 7.

Utfyllende regler om linker er fastsatt i kommisjonsforordning (EU) 2017/392.

11.3 Høringsforslaget

Arbeidsgruppen har vurdert at forordningens regulering av forbindelser ikke gjør det nødvendig med endringer i norsk rett, utover endringene som arbeidsgruppen har foreslått i gjeldende verdipapirregisterlov § 2-2 i forbindelse med rettsvern, jf. rapporten kapittel 9.9, jf. også proposisjonen kapittel 17 om rettsvern mv.

11.4 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet forstår ordningen med forbindelser slik at der en forbindelse er etablert, kan investorer med konto i et norsk verdipapirregister holde utenlandske finansielle instrumenter registrert i utlandet (usteder-verdipapirsentral) på sin konto i Norge. Det vil i så fall være positivt når det gjelder mulighetene for forhåndsutfylling av slike opplysninger i skattemeldingen. Skattedirektoratet har videre påpekt at forbindelser også kan gjøre det enklere for norske investorer å eie verdipapirer i utenlandske verdipapirregistre, herunder norske verdipapirer. Det kan øke risikoen for en uthuling av dagens opplysningsplikter, særlig for finansielle instrumenter der norsk utsteder og forvalter ikke har selvstendig opplysningsplikt til Skatteetaten.

11.5 Departementets vurdering

Verdipapirsentralforordningens bestemmelser om linker mellom verdipapirsentraler vil gjelde som norsk lov når forordningen inkorporeres i ny verdipapirsentrallov. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke synes å være behov for konsekvensendringer i norsk lov som følge av forordningens bestemmelser om forbindelser, utover endringer i gjeldende verdipapirregisterlov § 2-2, jf. omtale i proposisjonen kapittel 18.

Til dokumentets forside