Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 7 L (2018–2019)

Lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven)

Til innholdsfortegnelse

5 Lovens formål, virkeområde, definisjoner

5.1 Gjeldende rett

Ifølge verdipapirregisterloven § 1-1 er lovens formål «å legge til rette for sikker, ordnet og effektiv registrering av finansielle instrumenter og rettigheter i slike instrumenter med de rettsvirkninger som er bestemt i denne lov.»

Gjeldende verdipapirregisterlov inneholder ikke bestemmelser om lovens virkeområde.

5.2 Forordningen

Formålet med verdipapirsentralforordningen er ifølge art. 1 nr. 1 å fastsette ensartede krav til oppgjør av finansielle instrumenter i Unionen og regler for verdipapirsentralers organisering og adferd for å fremme et sikkert, effektivt og smidig oppgjør.

Det saklige virkeområdet til forordningen fremgår av art. 1 nr. 2. Der heter det at forordningen får anvendelse på oppgjør av alle finansielle instrumenter og virksomheter hos verdipapirsentraler, med mindre annet er angitt i forordningen. Videre er det presisert at forordningen ikke berører bestemmelser i EU-retten som gjelder bestemte finansielle instrumenter, særlig direktiv 2003/87/EF (kvotehandelsdirektivet).

Forordningen art. 2 nr. 2 til 46 inneholder en lang rekke definisjoner av ord og uttrykk som benyttes i forordningen. Flere av disse vil bli omtalt senere i proposisjonen i forbindelse med de materielle bestemmelsene i forordningen der ordene og uttrykkene benyttes. Definisjonen av verdipapirsentral behandles i kapittel 8 om krav om tillatelse for verdipapirsentraler med videre.

5.3 Høringsforslaget

Arbeidsgruppen har foreslått en nasjonal bestemmelse om virkeområde i sitt forslag til ny verdipapirregisterlov. Forslaget går ut på at lovens bestemmelser om verdipapirregistre og deres virksomhet gjelder, med mindre noe annet fremgår, for verdipapirregistre etablert i Norge. Det fremgår av spesialmerknaden til arbeidsgruppens lovforslag at meningen er at verdipapirregistre med tillatelse fra norsk vedkommende myndighet etter verdipapirsentralforordningen art. 16 nr. 1 skal omfattes av forslaget.

Når det gjelder definisjonen av oppgjørssystem for verdipapirer, jf. verdipapirsentralforordningen art. 2 nr. 1 underpunkt 10), har arbeidsgruppen følgende vurdering, jf. rapporten pkt. 6.2:

«Verdipapiroppgjørssystemer er definert i betalingssystemloven § 1-2 hvor det fremgår at «Som verdipapiroppgjørssystem regnes systemer basert på felles regler for avregning, oppgjør eller overføring av finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven § 2-2». CSDR definerer derimot et verdipapiroppgjørssystem som et oppgjørssystem (i finalitetsdirektivets forstand) som ikke drives av en sentral motpart og som har som virksomhet å utføre overførselsordrer. Definisjonen av verdipapiroppgjørssystem i betalingssystemloven er derfor videre enn CSDRs definisjon ved at den blant annet omfatter systemer operert av sentrale motparter. CSDR artikkel 18 nr. 2 fastsetter videre at bare verdipapirregistre, og sentralbanker som opptrer som verdipapirregistre, kan drifte et verdipapiroppgjørssystem. Arbeidsgruppen har vurdert om disse bestemmelsene tilsier at betalingssystemloven § 1-2 bør endres. Det følger imidlertid av EMIR artikkel 17 nr. 4 at sentrale motparter skal være godkjent etter finalitetsdirektivet. Dette direktivet ligger til grunn for betalingssystemloven. Ettersom både sentrale motparter og verdipapirregistre må være godkjent etter betalingssystemloven, mener arbeidsgruppen at det er hensiktsmessig med en definisjon av verdipapiroppgjørssystemer i betalingssystemloven som dekker begge typer foretak.»

Arbeidsgruppen har videre foreslått å definere begrepene «innføring», «kontofører», «registreringsvirksomhet», «sekundærinnføring», «verdipapirkonto», jf. arbeidsgruppens lovforslag § 1-4.

Arbeidsgruppen har foreslått forskriftshjemler i lovutkastet § 1-1 annet og tredje ledd. Hensikten er å sikre at nivå 2-reglene til verdipapirsentralforordningen kan gis som forskrifter, jf. at verdipapirsentralforordningen gir omfattende hjemler for EU-kommisjonen til å gi utfyllende rettsakter. Videre er hensikten å gi hjemmel for departementet til å fastsette mindre senere endringer i verdipapirsentralforordningen ved forskrift, dersom endringene etter sin natur normalt ville vært gjennomført ved forskrift i norsk rett.

5.4 Høringsinstansenes merknader

Justis- og beredskapsdepartementet mener arbeidsgruppens lovforslag om lovens anvendelsesområde i § 1-2 er uklar, og har blant annet uttalt:

«For det første kan henvisningen til «[l]ovens bestemmelser om verdipapirregistre og deres virksomhet» gjøre at det fremstår som uklart om bestemmelsen er ment å angi lovens anvendelsesområde generelt, eller om det ligger en avgrensning i henvisningen. Det kan for eksempel spørres om de foreslåtte reglene i kapittel 6 om rettsvern og andre rettsvirkninger av registrering er regler som gjelder «verdipapirregistre og deres virksomhet». Disse bestemmelsene regulerer forholdet mellom ulike rettighetshavere, og ikke egentlig registeret eller dets virksomhet som sådan.
Det kan videre være uklart hva som menes med «verdipapirregistre i Norge». Det følger av forordningen artikkel 23 at verdipapirregistre skal ha rett til å etablere seg, herunder ved opprettelse av filial hvor som helst i Unionen på grunnlag av tillatelse utstedt i hjemlandet. Gjennomføring av forordningen medfører altså at utenlandske verdipapirregistre skal ha rett til å drive virksomhet i Norge gjennom filialer eller datterselskaper som etablerers her. På tilsvarende måte skal register med tillatelse utstedt av norske myndigheter kunne etablere virksomhet i andre land på grunnlag av denne tillatelsen. Henvisningen til «verdipapirregistre i Norge» kan gjøre at det er uklart om denne typen av grenseoverskridende virksomhet faller innenfor bestemmelsen i lovforslaget § 1-2.
… Det synes dermed å være meningen at bestemmelsen skal avgrense mot utenlandske verdipapirforetak [op. cit] som driver virksomhet i Norge på grunnlag av tillatelse utstedt i en annen medlemsstat. På den annen side synes det å være meningen at virksomheten som registre med tillatelse fra norske myndigheter driver gjennom filialer eller datterselskaper i utlandet, skal være omfattet.
Vi stiller spørsmål om dette er en hensiktsmessig avgrensning av den foreslåtte verdipapirregisterlovens anvendelsesområde. Som eksempel kan det vises til reglene om erstatning i lovforslaget kapittel 8. Disse reglene får anvendelse dersom et register med tillatelse fra norske myndigheter påfører noen tap. Det fremstår derimot som uklart om reglene er ment å gjelde hvis en filial eller et datterselskap som driver virksomhet i Norge på grunnlag av en utenlandsk tillatelse, påfører noen tap. Dette er uklart dels fordi den foreslåtte regelen i § 1-2 er uklar, men også fordi arbeidsgruppen unnlater å ta stilling til spørsmål om lovvalg mer generelt. Det bør vurderes om det kan være et alternativ til arbeidsgruppens forslag å la loven få anvendelse på virksomhet som drives i Norge.

Justis- og beredskapsdepartementet har videre vist til avsnitt 57 i fortalen til verdipapirsentralforordningen, der det heter at det er viktig å fastsette klare lovvalgsregler om de formuesrettslige aspektene i forbindelse med verdipapirer på kontoer som forvaltes av verdipapirsentraler. I høringsmerknaden fremgår videre blant annet:

«… Reglene om virkningen av registeringen er imidlertid som nevnt ikke harmonisert. Dermed vil det nødvendigvis være slik at virkningene av registerering vil kunne variere avhengig av hvilket lands rett som får anvendelse.
Spørsmålet om lovvalg er ikke nærmere utredet i rapporten, og det er ikke inntatt bestemmelser om lovvalg i lovforslaget.
… Det er mulig dette beror på at den beste løsningen hadde vært at også reglene om lovvalg var harmoniserte – slik fortalen til forordningen påpeker. Når det ikke finnes slike harmoniserte lovvalgsregler, må det imidlertid være bedre med klare enn uklare nasjonale lovvalgsregler.»

Verdipapirsentralen ASA (VPS) har vist til at oppgjørssystem for verdipapirer er definert i verdipapirsentralforordningen art. 2 nr. 1 punkt 10, og har uttalt:

«VPS mener det ville være en fordel om begrepet «verdipapiroppgjørssystem» i betalingssystemloven § 1-2, som omfatter både en SSS operert av en CSD og et oppgjørssystem operert av en CCP, ble erstattet med et annet begrep som ikke er likt med den norske oversettelsen av en SSS operert av en CSD.»

5.5 Departementets vurdering

5.5.1 Lovens formål og virkeområde

Departementet viser til at formålsbestemmelsen i verdipapirsentralforordningen art. 1 nr. 1 vil gjelde som norsk lov når forordningen inkorporeres i ny verdipapirsentrallov.

Når det gjelder lovens virkeområde, har Justis- og beredskapsdepartementet i sin høringsmerknad blant annet uttalt at det er uklart om det har vært meningen å gi loven anvendelse for filialer og datterselskaper av utenlandske verdipapirsentraler som driver virksomhet i Norge, jf. ovenfor. Justis- og beredskapsdepartementet har i den forbindelse også bedt om at spørsmålet om lovvalgsregler utredes nærmere. Videre har Justis- og beredskapsdepartementet foreslått at det vurderes om det kan være et alternativ til arbeidsgruppens forslag å la loven få anvendelse på virksomhet som drives i Norge.

Departementet viser til at når det gjelder lovens virkeområde, vil forordningen regulere både det saklige virkeområdet, jf. art. 1 nr. 2, og langt på vei det geografiske virkeområdet innenfor det som er regulert av forordningen. Som det vil bli redegjort for nedenfor i kapittel 8, er forordningens system at verdipapirsentraler må søke vedkommende myndighet i den staten der verdipapirsentralen er etablert om tillatelse, jf. art. 16 nr. 1. Når verdipapirsentralen har fått tillatelse, vil forordningen regulere adgangen til å yte tjenester grensekryssende i Unionen både direkte fra forretningssted i hjemstaten og ved å opprette en filial, jf. blant annet art. 23.

Slik departementet forstår arbeidsgruppens rapport, har arbeidsgruppen foreslått at de særnorske reglene i den nye verdipapirsentralloven som supplerer forordningen, bare skal gjelde for verdipapirsentraler med tillatelse fra norske myndigheter.

Det er etter departementets syn klart at verdipapirsentraler med Norge som hjemstat må omfattes av verdipapirsentralloven. Hjemstaten er den medlemsstaten som verdipapirsentralen er etablert i, jf. forordningen art. 2 nr. 1 underpunkt 23. Verdipapirsentraler med Norge som hjemstat, skal ifølge lovforslaget søke Finanstilsynet om tillatelse, jf. verdipapirsentralforordningen art. 11 og 16 og forslag til ny verdipapirsentrallov § 11-1. Det vil si at loven skal gjelde for verdipapirsentraler med tillatelse fra Finanstilsynet. Departementet foreslår at det fastsettes uttrykkelig i den nye verdipapirsentralloven at der ikke annet er bestemt, gjelder loven for verdipapirsentraler med Norge som hjemstat, jf. lovforslaget § 1-2 første ledd. Meningen med forbeholdet «der ikke annet er bestemt», er særlig å unngå å skape tvil om at verdipapirsentralforordningens regler om verdipapirsentralers adgang til å yte grensekryssende tjenester gjelder fullt ut, slik at Norges fremtidige EØS-forpliktelser som tilsvarer forordningen blir oppfylt. Med andre ord vil reglene i den nye verdipapirsentralloven gjelde for verdipapirsentraler som har tillatelse fra Finanstilsynet etter verdipapirsentralforordningen art. 16.

Når det gjelder datterselskaper av verdipapirsentraler, legger departementet til grunn at verken verdipapirsentralforordningen eller den norske verdipapirsentralloven skiller mellom datterselskaper og andre selskaper. Et datterselskap anses som et eget rettssubjekt, og dersom en verdipapirsentral som har tillatelse fra vedkommende myndighet i en annen stat vil etablere et datterselskap i Norge, vil datterselskapet anses å være etablert her i forordningens forstand. Det kreves da tillatelse fra det norske Finanstilsynet. Dette gjelder så vidt departementet forstår uavhengig av om morselskapet har tillatelse fra en annen EØS-stat.

Tilsvarende vil gjelde dersom en verdipapirsentral med tillatelse fra Finanstilsynet vil etablere et datterselskap i en annen stat. Det kreves i slike tilfeller tillatelse fra vedkommende myndighet i det aktuelle landet.

Dersom en verdipapirsentral med Norge som hjemstat etablerer en filial i en annen stat, gjelder etter departementets syn i utgangspunktet verdipapirsentralloven fullt ut for filialens virksomhet i det aktuelle andre landet. Samtidig kan det tenkes å oppstå forhold som tilsier at det bør være mulig å gjøre unntak fra enkelte av lovens bestemmelser for filialen. Departementet foreslår på denne bakgrunn en forskriftshjemmel, slik at det i forskrift kan gjøres unntak fra deler av loven der en verdipapirsentral med Norge som hjemstat etablerer en filial i et annet land, jf. lovforslaget § 1-2 annet ledd.

Når det gjelder spørsmålet om loven helt eller delvis skal gjelde også for verdipapirsentraler som yter tjenester grensekryssende direkte fra forretningssted i en annen EØS-stat, eller som etablerer en filial i Norge, har departementet vurdert om loven helt eller delvis kan og bør få anvendelse. Det ville for eksempel være en fordel for norske myndigheter og andre om bestemmelsene om rett til innsyn i opplysninger i lovforslaget § 8-3 kunne gjelde for filialer etablert i Norge.

Departementet viser til at den svenske loven som supplerer verdipapirsentralforordningen (lag (1998:1479) om värdepappercentraler och kontofõring av finansiella instrument) bare gjelder for svenske verdipapirsentraler og deres kontoførere. Bestemmelsene i den danske loven om kapitalmarkeder inneholder så vidt departementet kan se ikke særskilte regler om virkeområdet for de danske reglene som supplerer forordningen.

Etter departementets syn er det neppe i tråd med verdipapirforordningens regler om adgang til å yte tjenester grensekryssende direkte fra forretningssted i en annen EØS-stat, eller gjennom å etablere en filial, å la den norske verdipapirsentralloven få anvendelse for tjenester som ytes til utstedere eller investorer i Norge. Det vil fort kunne bli ansett som en etableringshindring. I punkt 5 i fortalen til forordningen er det fremhevet at forordningen innfører «et sett av felles krav for verdipapirsentraler som driver oppgjørssystemer for verdipapirer», og at forordningen «bør gi verdipapirsentraler mulighet til å yte tjenester over landegrensene uten at de må oppfylle forskjellige nasjonale sett av krav…». Departementet viser til at verdipapirsentraler kan yte tjenester direkte grensekryssende eller opprette filialer i andre stater når vilkårene i art. 23 er oppfylt. Å stille tilleggskrav for slik virksomhet harmonerer dårlig med systemet med et europeisk «pass» som gir rett til å yte tjenester i andre EØS-stater. Den eneste nasjonale lovgivningen det er vist til i forordningen art. 23, er det som fremgår av art. 49 om utstederes rett til å velge mellom verdipapirsentraler. Det er «selskapsretten eller tilsvarende lovgivning i medlemsstaten der verdipapirene er utstedt». Verdipapirsentraler som vil yte tjenester i forbindelse med verdipapirer som er utstedt etter selskapsretten eller tilsvarende lovgivning i en annen stat, må påse at brukerne av tjenestene overholder nasjonal selskapsrett eller tilsvarende lovgivning. Dette er omtalt nærmere nedenfor i kapittel 15. Ut over dette synes det ikke å være rom for å stille krav nasjonalt til verdipapirsentraler etablert i andre EØS-land som vil yte tjenester grensekryssende inn i Norge direkte eller gjennom å etablere en filial.

Videre vil en eventuell anvendelse av den norske verdipapirsentralloven på utenlandske filialer etablert i Norge kunne føre til at verdipapirsentralene må tilpasse sine IT-systemer med videre på en slik måte at det anses som en konkurransehindring. For eksempel har de nordiske verdipapirsentralene hvert sitt sentrale register, der kontoførerne foretar registreringer inn mot det sentrale registeret som opereres av verdipapirsentralen. Filialene vil være underlagt regulering i verdipapirsentralens hjemstat. Dersom hele eller deler av verdipapirsentralloven gis anvendelse for filialens virksomhet i Norge, blir filialen underlagt dobbelt regulering. Det vil fort kunne oppstå motstrid mellom reglene i verdipapirsentralens hjemstat og de norske reglene. Dessuten vil det i praksis kunne oppstå vanskelige avgrensninger av hvilke deler av verdipapirsentralens tjenester som er regulert av den norske loven.

Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke å la verdipapirsentralloven få anvendelse for andre verdipapirsentraler enn dem som har Norge som hjemstat etter verdipapirsentralforordningen. Det vil si at loven bare gjelder for verdipapirsentraler med tillatelse fra Finanstilsynet etter verdipapirsentralforordningen art. 16. Departementet går ikke her inn på de bestemmelsene i forordningen og loven som pålegger andre enn verdipapirsentraler plikter, se nærmere om dette blant annet i kapittel 4.3.1. Det betyr at for eksempel reglene om rettsvirkninger av registrering i lovforslaget kapittel 7 bare gjelder for finansielle instrumenter som er registrert i en verdipapirsentral med Norge som hjemstat.

5.5.2 Definisjoner

Arbeidsgruppen har foreslått at enkelte begreper som benyttes i deres forslag til ny verdipapirregisterlov, defineres i lovforslaget § 1-4, jf. kapittel 5.3 ovenfor.

Departementet foreslår ikke å følge opp arbeidsgruppens forslag om en særskilt definisjonsbestemmelse innledningsvis i verdipapirsentralloven. Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å definere «innføring» og «verdipapirkonto», viser departementet til at dette er begreper som er definert i verdipapirsentralforordningen, jf. definisjonen av verdipapirkonto i art. 2 nr. 1 underpunkt 28 og innføringstjeneste i avsnitt A nr. 1 i vedlegget til forordningen. Forordningens bestemmelser vil gjelde som norsk lov når forordningen inkorporeres i ny verdipapirsentrallov. Departementet legger til grunn at det ikke bør foreslås særnorske definisjoner av samme begreper som er definert i forordningen. Når det gjelder de øvrige forslagene til definisjoner i arbeidsgruppens rapport, foreslår departementet i stedet å omskrive de aktuelle bestemmelsene i verdipapirsentralloven som definisjonene knytter seg til, slik at det ikke blir nødvendig å definere begrepene særskilt.

VPS har i sin høringsmerknad uttalt at det ville være en fordel om begrepet «verdipapiroppgjørssystem» i betalingssystemloven § 1-2, som omfatter både et verdipapiroppgjørssystem operert av en verdipapirsentral og et oppgjørssystem operert av en sentral motpart, ble erstattet med et annet begrep som ikke er likt med den norske oversettelsen av et verdipapiroppgjørssystem som opereres av en verdipapirsentral.

Departementet ser at det kunne være hensiktsmessig om begrepene var ulike, men viser til at begrepet «oppgjørssystem for verdipapirer» i verdipapirsentralforordningen art. 2 nr. 1 under punkt 10 uttrykkelig avgrenser mot system som drives av en sentral motpart. Departementet viser også til at begrepet «verdipapiroppgjørssystem» er godt innarbeidet i betalingssystemloven. Videre antar departementet at det i hovedsak er en begrenset, profesjonell brukergruppe som forholder seg til betalingssystemloven, og at disse antas å ha innsikt i de ulike EU-rettsaktene betalingssystemloven og verdipapirsentralloven bygger på. Departementet foreslår derfor ikke endringer i begrepet verdipapiroppgjørssystem i betalingssystemloven.

5.5.3 Forskriftshjemler

Departementet foreslår en forskriftshjemmel i vedlagte lovforslag § 1-1 annet ledd. Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til å fastsette utfyllende forskrifter om verdipapirsentraler og om verdipapiroppgjør, herunder fastsette unntak fra bestemmelsene i verdipapirforordningen som gjennomført i § 1-1 første ledd til gjennomføring av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Et formål med bestemmelsen er å kunne fastsette at utfyllende nivå 2-rettsakter til hovedforordningen skal gjelde som forskrift. Videre er hensikten med bestemmelsen å kunne gjennomføre enkelte mindre endringer i verdipapirsentralforordningen i forskrifts form. Departementet viser til at råds- og parlamentsforordninger normalt gjennomføres ved inkorporasjon i lovs form, selv om de også ofte inneholder bestemmelser som etter sitt innhold kunne vært gjennomført i forskrifts form. Dette har sammenheng med at EØS-regler som svarer til forordninger, skal gjennomføres i norsk rett som sådan ved inkorporasjon, jf. EØS-avtalen artikkel 7. Det vil si at de gjennomføres ved rene henvisningsbestemmelser og ikke kan splittes opp, endres eller gjentas i de norske rettsreglene. I utgangspunktet vil derfor enhver senere endring av en forordning som er gjennomført ved henvisning i lov, uavhengig av endringens karakter, måtte gjennomføres i lovs form. I EU gjelder endringene i forordningene direkte, uten nasjonal gjennomføring. Ved mindre senere endringer i forordningen, som etter sin natur normalt ville vært gjennomført ved forskrift i norsk rett, kan det derfor være behov for en forskriftshjemmel som tillater at mindre endringer kan gjennomføres nasjonalt i forskrifts form.

Det har derfor ved tidligere gjennomføring av forordninger i lovs form på finansområdet vært inntatt en særskilt hjemmel til å kunne gjøre endringer i forordningen ved forskrift på nærmere angitte vilkår, jf. bl.a. omtale i Prop. 166 L (2015–2016) Endringer i lov om EØS-finanstilsyn, lov om kredittvurderingsbyråer, lov om forvaltning av alternative investeringsfond og verdipapirhandelloven kapittel 3. Tilsvarende hjemmel er vedtatt i verdipapirhandelloven § 8-1, jf. Prop. 77 L (2017–2018) Endringer i verdipapirhandelloven og oppheving av børsloven mv. Departementet foreslår at slik hjemmel også inntas ved gjennomføringen av verdipapirsentralforordningen. Dette er i tråd med arbeidsgruppens forslag, men slik at departementet har foreslått å slå sammen de to forskriftshjemlene til arbeidsgruppen i ett ledd. Departementet legger til grunn at denne hjemmelen kan benyttes for endringer i verdipapirsentralforordningen i de tilfeller der endringene er av en slik karakter at de normalt ville vært gjennomført i forskrift, etter en konkret skjønnsmessig vurdering. På denne måten kan det legges til rette for en hensiktsmessig, rettidig gjennomføring av mindre endringsforordninger, selv om hovedforordningen er inkorporert i lovs form.

Videre foreslår departementet en forskriftshjemmel som er ny sammenlignet med arbeidsgruppens utkast, jf. vedlagte lovforslag § 1-3. Bestemmelsen går ut på at departementet i forskrift kan gi regler om verdipapirsentraler, verdipapiroppgjør eller registrering av rettigheter til finansielle instrumenter dersom dette er nødvendig av hensyn til sikre og velfungerende verdipapirsentraler, et sikkert, effektivt eller smidig oppgjør eller et sikkert, velordnet og effektivt system for registrering av rettigheter til finansielle instrumenter. Etter departementets syn er det behov for en slik forskriftshjemmel som dekker virkeområdet i loven mer generelt. Denne hjemmelen er utformet til beskyttelse av finansiell stabilitet og trygg verdipapirregistrering, og skal bare benyttes i særlige tilfeller der det er behov for å beskytte disse formålene, og der dette ikke kan oppnås gjennom andre bestemmelser i loven. Erfaring viser at det kan oppstå uforutsette situasjoner som kan true finansiell stabilitet og velfungerende markeder, og som kan ha store økonomiske konsekvenser dersom de ikke kan håndteres effektivt i tråd med de grunnleggende hensynene som ligger til grunn for verdipapirsentralforordningen. Forskriftshjemmelen er bare ment å benyttes i særlige tilfeller innenfor formålet av loven. En lignende hjemmel er nylig vedtatt i verdipapirhandelloven § 1-3, jf. lov 15. juni 2018 nr. 35 om endringer i verdipapirhandelloven og oppheving av børsloven mv., jf. Prop. 77 L (2017–2018).

Til dokumentets forside