Prop. 7 L (2018–2019)

Lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven)

Til innholdsfortegnelse

19 Taushetsplikt og innsynsrett

19.1 Gjeldende rett

19.1.1 Taushetsplikt

I rapporten pkt. 14.1.1 har arbeidsgruppen redegjort slik for gjeldende rett om taushetsplikt for ansatte med flere i verdipapirregistre:

«Tillitsvalgte, ansatte og revisorer i verdipapirregistre plikter å hindre at noen får adgang eller kjennskap til det som de i sitt arbeid får vite om noens forretningsmessige eller personlige forhold, med mindre annet følger av lov, jf. verdipapirregisterloven § 8-1. Det er lagt til grunn at taushetsplikten, under gitte forutsetninger, også viker for avtale. Det vises til drøftelsen i kapittel … Andre som utfører arbeid eller oppdrag på vegne av et verdipapirregister har tilsvarende taushetsplikt. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten, oppdraget eller vervet. Brudd på taushetsplikten kan straffes etter verdipapirregisterloven § 10-4.
Verdipapirregistrene er pålagt omfattende opplysningsplikter. Verdipapirregistrenes lovpålagte opplysningsplikter går foran taushetsplikten etter verdipapirregisterloven § 8-1.
Det følger av betalingssystemloven § 6-2 at ansatte og tillitsvalgte i institusjoner omfattet av betalingssystemloven har taushetsplikt om opplysninger om andres forretningsmessige eller private forhold med mindre annet følger av lov. Det samme gjelder andre som utfører oppdrag for institusjonen. Bestemmelsen får anvendelse på verdipapirregistre når de er operatør av verdipapiroppgjørssystemer som er godkjent etter betalingssystemloven § 4-1.»

19.1.2 Innsynsrett

19.1.2.1 Innsyn etter verdipapirregisterloven

Når det gjelder rett til innsyn etter verdipapirregisterloven, har arbeidsgruppen i rapporten pkt. 14.1.2.1 redegjort slik for gjeldende rett:

«Verdipapirregisterloven §§ 8-2, 8-3 og 8-6 gir en rekke unntak fra verdipapirregisterets taushetsplikt.
Det følger av lovens § 8-2 at kontohaverne har rett til å få alle opplysninger som er registrert på kontoen. Panthavere og andre innehavere av begrensete rettigheter registrert på en konto har rett til å få alle opplysninger som er registrert på kontoen som kan ha betydning for rettigheten. I tillegg har kontohavere og andre rettighetshavere krav på endringsmeldinger og årlige beholdningsoversikter i henhold til verdipapirregisterloven § 6-7. …
Følgende har krav på å få opplysninger i henhold til verdipapirregisterloven § 8-2 nr. 3:
  • Tingretten og namsmannen har rett til å få opplyst hvilke registrerte finansielle instrumenter som tilhører en saksøkt, en skyldner eller en person som er fratatt rettslig handleevne, og om det er øvrige begrensede rettigheter i disse.

  • Retten, bostyrer og leder av gjeldsnemnd som er oppnevnt av retten, samt leder av administrasjonsstyret for finansinstitusjon oppnevnt av Finansdepartementet eller Finanstilsynet, har rett til å få alle opplysninger som er registrert om:

    • en konkursskyldner,

    • en skyldner som er under gjeldsforhandling, eller

    • en avdød ved skifte av insolvent dødsbo.

Retten omfatter også alle opplysninger om finansielle instrumenter som er innført i verdipapirregisteret.
Verdipapirregisterloven § 8-2 nr. 4 fastsetter at «Enhver har rett til å få opplysninger som er registrert om et finansielt instrument, med mindre noe annet følger av lov eller forskrift». Dette viser til opplysninger om selve det finansielle instrumentet, eksempelvis ISIN, utsteders navn og adresse, utstedt antall, pålydende mv. …
Et praktisk viktig og omfattende unntak fra taushetsplikten, er verdipapirregisterloven § 8-2 nr. 5. Denne bestemmelsen fastsetter at når noen med hjemmel i lov har krav på opplysninger, og disse opplysningene finnes i et verdipapirregister, har vedkommende rett til å få disse opplysningene fra verdipapirregisteret. Dette gjelder selv om særloven ikke henviser til verdipapirregistre. Arbeidsgruppen forstår «lov» som å vise til norsk lov. Bestemmelsen er praktisk for myndigheter med tilsyns- og kontrolloppgaver, men har også blitt benyttet av eksempelvis ektefeller som ønsker opplysninger om den andre ektefellens formuesforhold i henhold til ekteskapsloven § 39. Finansdepartementet la i brev av 13. september 2004 til grunn at bestemmelsen gir enhver adgang til å kreve innsyn i aksjeeierregistre direkte overfor et verdipapirregister.
I tillegg kan Finanstilsynet bestemme at verdipapirregistrene, uten hinder av taushetsplikten, kan gi opplysninger til bruk for forskning, jf. verdipapirregisterloven § 8-3. Forutsetningen er at dette finnes rimelig og ikke medfører uforholdsmessig ulempe for andre interesser. …
Politiet, Finanstilsynet og norske regulerte markeder skal ha elektronisk tilgang til opplysninger i norske verdipapirregistre, jf. verdipapirregisterloven § 8-6. De kan kun foreta søk i verdipapirregisteret når de har behov for dette for henholdsvis forebygging og bekjempelse av kriminalitet, tilsynsoppgaver og markedsovervåkning i henhold til børsloven § 27. Finanstilsynet, Økokrim og Oslo Børs har elektronisk tilgang til VPS.
Det følger av verdipapirregisterloven § 8-5 at verdipapirregistrene kan kreve vederlag for utlevering av opplysninger til kontohavere, rettighetshavere og andre, men ikke for utlevering av opplysninger som offentlige myndigheter har krav på i medhold av lov eller forskrift. Bestemmelsen bør sees i sammenheng med departementets adgang til å gi forskrift om verdipapirregisterets vederlag for registreringstjenester, jf. verdipapirregisterloven § 6-9. Slik forskrift er ikke gitt… »

19.1.2.2 Innsyn etter andre lover enn verdipapirregisterloven

Arbeidsgruppen har redegjort slik for gjeldende rett om opplysningsplikt etter andre lover enn verdipapirregisterloven, jf. rapporten pkt. 14.1.3:

«Det følger av børsloven § 27 tredje ledd at regulerte markeder kan kreve at verdipapirregistre gir slike opplysninger som er nødvendige for at markedet skal kunne oppfylle sin plikt til å drive markedsovervåkning. De mottatte opplysningene kan ikke benyttes til andre formål.
Verdipapirhandelloven § 15-2 fjerde ledd gir Finanstilsynet rett til å kreve de opplysninger det finner påkrevet i sin kontrollvirksomhet fra et verdipapirregister på den måten Finanstilsynet finner hensiktsmessig. Denne opplysningsplikten går foran verdipapirregistrenes taushetsplikt. Finanstilsynet mottar eksempelvis daglig informasjon fra VPS om samtlige registrerte transaksjoner det siste døgnet. Denne informasjonen benyttes ved Finanstilsynets tilsyn med at markedsadferdsreglene i verdipapirlovgivningen overholdes, og er blant annet input i Finanstilsynets IKT-systemer for automatisk overvåkning av at flaggereglene overholdes, jf. verdipapirhandelloven § 4-3.
Etter ligningsloven § 5-3 nr. 1 bokstav d plikter verdipapirregistre å gi opplysninger om finansielle forhold til skattemyndighetene. Opplysningsplikten er utdypet i samleforskriften §§ 5-3-20 flg. VPS sender også ligningsopplysninger på vegne av VPS-registrerte aksje- og allmennaksjeselskaper og verdipapirfond. Skattyterne skal ha kopi av opplysningene som verdipapirregistrene sender til ligningsmyndighetene, jf. samleforskriften § 5-11 nr. 3.
Vergemålsloven § 54 fastsetter at det kan gis forskrift om at verdipapirregistre skal gi melding til fylkesmannen når mindreårige og personer som er fratatt den rettslige handleevnen tilføres eiendeler. Slik forskrift er ikke gitt. Samme bestemmelse pålegger verdipapirregistrene opplysningsplikt overfor vergen og fylkesmannen for personer som er under vergemål eller begjært satt under vergemål.»

19.1.2.3 Særskilt om innsyn hos forvaltere av kontoer i verdipapirregistre

I rapporten pkt. 14.1.2.2 har arbeidsgruppen redegjort slik for gjeldende rett om forvalteres opplysningsplikt:

«Verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd pålegger forvaltere en tilsvarende opplysningsplikt som verdipapirregistre. De skal gi opplysninger om de reelle eierne i samme omfang og på samme måte som verdipapirregisteret plikter å gi opplysninger etter § 8-2 eller annen lov. Bestemmelsen ble i forarbeidene begrunnet med at:
«En utvidet adgang til forvalterregistrering nødvendiggjør etter departementets syn klare regler om forvalters opplysningsplikt. Departementet viser til at en effektiv tilgang til registrerte opplysninger vil være av stor betydning for offentlige myndigheters kontrollvirksomhet. Tilgangen til slike opplysninger bør være den samme uavhengig av om opplysningene finnes i registeret eller hos forvalter. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag om at forvalterne skal pålegges plikt til å opplyse om de reelle eiernes identitet. Opplysningsplikten bør være av samme omfang som registerets opplysningsplikt.»
Dersom en forvalter er underlagt sekretessebestemmelser som kan hindre vedkommende i å oppfylle opplysningsplikten, må forvalter sikre seg rettslig grunnlag for å kunne gi opplysninger gjennom nødvendige avtaler med sine kunder (forhåndssamtykke). Det er forholdsvis vanlig med forvalterregistrering i flere ledd, det vil si at forvalters kunde selv er forvalter. Kravet om å kunne gi opplysninger om reelle eiere er forstått slik at den som opptrer som forvalter i verdipapirregisteret må påse at også «underforvalterne» er forpliktet til å oppgi identiteten til sine respektive kunder på forespørsel fra forvalteren. Dette forutsetter at det foreligger forhåndssamtykke fra underforvalternes kunder i de tilfeller hvor en eller flere underforvaltere har taushetsplikt.
Departementet vurderte om det burde bli gitt unntak fra opplysningsplikten for utenlandske verdipapirregistre som opptrer som forvaltere, men konkluderte med at dette ikke var ønskelig:
«Utvalget drøfter særlig om det bør gjelde et unntak fra opplysningsplikten der forvalter er et utenlandsk verdipapirregister. Departementet viser til at en ubetinget opplysningsplikt vil være av stor betydning for offentlige myndigheters kontrollvirksomhet. Videre vises til at utvalget ikke har funnet konkrete holdepunkter for at en ubetinget opplysningsplikt vil utgjøre noen avgjørende hindring for samarbeid mellom verdipapirregistre i andre europeiske land. I likhet med utvalget vil derfor ikke departementet foreslå unntak fra opplysningsplikten der forvalter er et utenlandsk verdipapirregister.»
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om forvalterens opplysningsplikt og plikt til oppbevaring av opplysningene. Slik forskrift er ikke gitt.
I tillegg inneholder allmennaksjeloven § 4-10, jf. aksjeloven § 4-4, og verdipapirfondsforskriften § 13-4 bestemmelser om forvalters plikt til å gi opplysninger om hvem som eier de finansielle instrumentene som omfattes av forvalteroppdraget.»

19.1.2.4 Alternative kilder til informasjon registrert i verdipapirregistre

I arbeidsgruppens rapport pkt. 14.4.1 fremgår følgende under overskriften «Internasjonale avtaler om utveksling av informasjon»:

«OECD (The Organisation for Economic Co-operation and Development) har utarbeidet en global standard for automatisk utveksling av «finansielle kontoopplysninger» for skatteformål («Common Reporting Standards», forkortet «CRS»). Norge undertegnet en multilateral avtale om automatisk utveksling av CRS opplysninger i oktober 2014. CRS bygger i stor grad på den amerikanske mønsteravtale om forbedret internasjonal overholdelse av skattelovgivningen og gjennomføringen av FATCA-(IGA). Norge inngikk en slik IGA med USA i 2013. Begge avtalene må gjennomføres i nasjonal lovgivning i de enkelte landene. Det er i tillegg utferdiget et EU direktiv, direktiv 2014/107/EU, som regulerer obligatorisk automatisk utveksling av informasjon på skatteområdet. Dette direktivet er ikke EØS-relevant.
Både IGAen og den multilaterale avtalen om automatisk utveksling av CRS opplysninger innebærer at de tiltredende landene forplikter seg til årlig automatisk utveksling av opplysninger om finansielle forhold og forsikringer. Slik utveksling fordrer at finansnæringen identifiserer utenlandske kunder og innrapporterer kontoopplysninger for disse til sine nasjonale skattemyndigheter. Det er gitt detaljerte regler om hvordan de finansielle institusjonene skal identifisere finansielle kontoer som direkte eller indirekte eies av kunder som er skattepliktige til andre land.
CRS har til hensikt å sikre et felles rammeverk for rapportering og hvert enkelt land skal selv implementere CRS i sin lovgivning. Det er ca. 100 land som har forpliktet seg til å innføre CRS i sin lovgivning. De aller fleste av disse landene har undertegnet den multilaterale avtalen om automatisk utveksling av CRS opplysninger. Denne danner det nødvendige rammeverket for at slike opplysninger kan utveksles bilateralt mellom de aktuelle landene. Det er også antatt at flere land vil tiltre den multilaterale avtalen på et senere tidspunkt. For land som ikke har tiltrådt den multilaterale avtalen må det eventuelt innledes bilaterale forhandlinger for å sikre automatisk utveksling av CRS opplysninger.
Som følge av disse internasjonale avtalene er det i Norge foretatt endringer i ligningsloven med tilhørende samleforskrift om tredjeparts opplysningsplikt. Opplysningspliktige skal fra 1. januar 2016 fastslå hvor kontohavere og reelle rettighetshavere er skattemessig bosatt eller skattemessig hjemmehørende. Det er gitt overgangsordninger for eksisterende kontoforhold. Opplysninger for inntektsåret 2016 skal innrapporteres til Skatteetaten i 2017.
Verdipapirregistrene er opplysningspliktige etter ligningsloven § 5-3. Det fremgår av samleforskriften § 5-3-30 (1) bokstav b at det er kontoførerne, og ikke verdipapirregisteret, som er å anse som rapporteringspliktige finansielle institusjoner for så vidt gjelder verdipapirkontoer. Det er derfor kontofører som identifiserer utenlandske kontohavere og reelle rettighetshavere, og som er ansvarlig for å sende riktig informasjon til Skatteetaten. Skatteetaten videresender denne informasjonen til skattemyndighetene i de øvrige avtalelandene, og mottar tilsvarende informasjon fra disse.»

Arbeidsgruppen har i rapport pkt. 14.4 også vist til at andre bestemmelser på verdipapirområdet kan gi myndighetene visse opplysninger på begrensede områder. Dette gjelder blant annet regler om transaksjonsrapportering, flagging og primærinnsideres meldeplikt etter verdipapirhandelloven, rapporteringsplikter etter EMIR (forordning 648/2012 om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre) og etter forordning om verdipapirfinansieringstransaksjoner (forordning 2015/2365).

19.2 Forordningen

Arbeidsgruppen har fremstilt forordningens regler om taushetsplikt mv. slik i rapporten pkt. 14.2:

«CSDR inneholder ikke bestemmelser om taushetsplikt.
Forordningen inneholder en rekke bestemmelser som gir verdipapirregistrene plikt til å gi opplysninger til allmennheten. … Videre skal verdipapirregistrene utveksle informasjon med andre foretak i forbindelse med avstemning av registrene. …
Verdipapirregistrene plikter også å gi opplysninger til tilsyns- og overvåkningsmyndigheter. Plikten til å gi opplysninger som er nødvendige for tilsyn og overvåkning av verdipapirregisteret er beskrevet i kapittel. … I tillegg plikter verdipapirregisteret å gi disse myndighetene oppgjørsinformasjon som nevnt i artikkel 7. …
CSDR pålegger ikke verdipapirregistrene ytterligere opplysningsplikter, verken overfor politi, namsmyndigheter, skattemyndigheter eller andre.»

19.3 Høringsforslaget

19.3.1 Taushetsplikt

Arbeidsgruppen legger til grunn at verdipapirsentralforordningen ikke er til hinder for nasjonale regler som oppstiller taushetsplikt, og mener at gjeldende regler bør videreføres. Arbeidsgruppen mener det er viktig for tilliten til det norske verdipapirmarkedet at norske verdipapirregistre har en lovfestet taushetsplikt. Arbeidsgruppen har vist til at det er økt fokus, både nasjonalt og internasjonalt, på behovet for åpenhet om hvem som eier aksjeselskaper, men at det ikke er vanlig med åpenhet om eierskapet til andre typer finansielle instrumenter. Arbeidsgruppen har videre uttalt, jf. rapporten pkt. 14.5.2:

«Det er vanlig at rettsvernsregistre, typisk grunnboken for fast eiendom og Norges luftfartøyregister, er offentlige. Dette er drøftet i Ot.prp. nr. 39 (2001–2002) (side 118):
«I forarbeidene til gjeldende vpsl. § 2-15 vises til at behovet for allment innsyn i Verdipapirsentralen ikke er det samme som behovet for innsyn i andre rettsvernsregistre. Det uttales bl.a. i Ot.prp. nr. 83 (1984–85) s. 41:
«En vil her peke på at de øvrige rettsvernregistre etablerer vern for rettsstiftelser i formuesgoder utenfor registrene, mens verdiene i VPS for så vidt bare vil kunne finnes i registrene. Det vil rent faktisk ikke være mulig å råde over et formuesgode utenfor et register i strid med eventuelle registrerte heftelser, noe som gjør at behovet for allment innsyn ikke vil være spesielt fremtredende når det gjelder VPS. Dersom det gjøres feil vil VPS være erstatningspliktig.»
I likhet med utvalget mener departementet at et slikt synspunkt fortsatt har en viss relevans, særlig i forholdet mellom konkurrerende omsetningserververe. Departementet vil imidlertid ikke utelukke at dobbeltsalg av aksjer er mulig, siden salgstidspunkt i prinsippet vil ligge forut for rettvernstidspunktet. Innsyn på investorkonto vil imidlertid ikke avhjelpe risikoen for dette, siden avtaleforpliktelsen vil kunne oppfylles med andre aksjer enn de som finnes på konto på avtaletidspunktet, og som f.eks vil kunne være på vei inn til selgers konto. Legitimasjonsvirkningene av innsyn på investorkonto vil således være begrenset. Justisdepartementet fremhever særlig at innsyn vil kunne være aktuelt for kreditorer. Det er imidlertid et alminnelig tingsrettslig prinsipp at kreditor ikke vil kunne påberope seg debitors legitimasjon som grunnlag for ekstinksjon. Etter departementets syn vil derfor innsynsrett i debitors investorkonto ha begrenset rettslig relevans for kreditor. Dersom f.eks kreditor gir et lån i tillit til opplysninger på investorkonto om at debitor er eier av 1 million aksjer, vil ikke kreditor kunne ta beslag i aksjene under henvisning til dette, hvis det siden skulle vise seg at aksjene i realiteten tilhørte en annen.»
Arbeidsgruppen mener disse uttalelsene fra forarbeidene til gjeldende verdipapirregisterlov fremdeles er relevante. Arbeidsgruppen har for øvrig merket seg at svenske verdipapirregistre er underlagt taushetsplikt, også etter gjennomføringen av CSDR.
Etter forslaget skal taushetsplikten fortsatt gjelde for verdipapirregistre og for eventuelle kontoførere. Taushetsplikten viker for lovbestemt opplysningsrett eller -plikt. Det nevnes for ordens skyld at med «lov» vises i utkastet §§ 7-1 og 7-2 nr 5 til norsk lov. Taushetsplikten kan tilsidesettes ved samtykke. …»

19.3.2 Unntak fra taushetsplikt

19.3.2.1 Innsyn hos norske verdipapirsentraler

Arbeidsgruppen mener at unntakene fra taushetsplikten i verdipapirregisterloven § 8-2 nr. 1-5 bør videreføres, og foreslår ingen vesentlige endringer i disse.

Arbeidsgruppen har foreslått en ny bestemmelse i lovutkastet § 7-2 nytt tredje ledd, som innebærer at et verdipapirregister kan fastsette krav til hvordan det skal dokumenteres at noen har rett til innsyn i sitt regelverk. Bakgrunnen for forslaget er at tingretter og namsmenn etter någjeldende verdipapirregisterlov § 8-2 nr. 3 har rett til å få opplyst hvilke registrerte finansielle instrumenter som tilhører en saksøkt, en skyldner eller en person som er fratatt rettslig handleevne, og om det er øvrige begrensede rettigheter i disse. Ifølge arbeidsgruppen får verdipapirregisteret svært mange forespørsler fra namsmyndighetene, og har praktisert reglene slik at disse myndighetene må fremlegge dokumentasjon på at hver enkelt person de ber om opplysninger om er en saksøkt, en skyldner eller person som er fratatt rettslig handleevne. Arbeidsgruppen har videre uttalt:

«… Samtidig har de færreste personene som namsmyndighetene ber om opplysninger om en verdipapirkonto. Dokumentasjonskravene, slik de er praktisert, medfører derfor et ikke ubetydelig arbeid for de enkelte namsmennene og for verdipapirregisteret. Arbeidsgruppens vurdering er at det ikke er hensiktsmessig med en særregulering av hvilke dokumentasjonskrav som bør stilles til tingretter og namsmenn. Kravene til dokumentasjon av at den som ber om opplysninger har rett til å få dem, bør imidlertid kunne tilpasses risikoen for uberettiget utlevering av opplysninger. Arbeidsgruppen mener blant annet at det normalt kan antas at offentlige myndigheter kun ber om opplysninger når de har krav på dette. Det kan også være grunn til å skille mellom utlevering av ulike typer opplysninger. Det kan eksempelvis være forsvarlig med mindre strenge dokumentasjonskrav for å opplyse om noen har en verdipapirkonto og hos hvilken kontofører, enn for utlevering av informasjon om hva som er registrert på den aktuelle kontoen. Arbeidsgruppen foreslår derfor at verdipapirregistrene, i sitt regelverk, gis adgang til å regulere hvordan de innsynsberettigede skal dokumenteres at de har slik rett. I samsvar med gjeldende praksis for så vidt gjelder fastsettelse av krav til dokumentasjon av identitet, jf. verdipapirregisterloven § 6-5, forutsettes det ikke en veldig detaljert regulering. Regelverket skal godkjennes av Finanstilsynet.»

I rapporten kapittel 9.3 har arbeidsgruppen foreslått å videreføre gjeldende verdipapirregisterlov § 8-5 første ledd om verdipapirregisterets adgang til å kreve vederlag for utlevering av opplysninger, jf. arbeidsgruppens lovutkast § 4-6.

Når det gjelder gjeldende verdipapirregisterlov § 8-6, som gir politiet, Finanstilsynet og norsk regulert marked rett til elektronisk tilgang til opplysninger i norske verdipapirregistre, har arbeidsgruppen følgende forslag:

«Arbeidsgruppen foreslår ikke endringer i Finanstilsynets og politiets elektroniske tilgang til opplysninger, jf. verdipapirregisterloven § 8-6, men anbefaler visse endringer i reglene om regulerte markeders tilgang. Operatører av regulerte markeder og multilaterale handelsfasiliteter plikter å overvåke egne markeder, jf. børsloven § 27 og verdipapirhandelloven § 11-2. Ved markedsovervåkningen vil de kunne ha nytte av tilgang til de verdipapirregistrene som registrerer de finansielle instrumentene som er tatt opp til handel. Oslo Børs har i dag slik tilgang til VPS. Verdipapirmarkedene har imidlertid blitt fragmenterte, og en betydelig del av handelen i finansielle instrumenter notert på Oslo Børs foregår på utenlandske markedsplasser. Arbeidsgruppen kan vanskelig se at samtlige regulerte markeder bør ha tilgang til disse opplysningene, men samtidig bør også utenlandske markedsplasser med en utstrakt handel i finansielle instrumenter registrert i et norsk verdipapirregister kunne søke om slik tilgang. Adgangen bør heller ikke være forbeholdt regulerte markeder, men bør også omfatte multilaterale handelsfasiliteter og organiserte handelsfasiliteter. Arbeidsgruppen foreslår derfor at Finanstilsynet gis adgang til å treffe vedtak om at norske og utenlandske markedsplasser skal kunne få elektronisk tilgang til norske verdipapirregistre. Adgangen til å få slik tilgang bør være snever, og bør begrenses til markedsplasser med en utstrakt handel i finansielle instrumenter registrert i det aktuelle verdipapirregisteret. Verdipapirregisteret bør kunne kreve at markedsplassen dekker dets kostnader knyttet til å gi, og opprettholde, slik tilgang for en markedsplass.»

Når det gjelder spørsmålet om det bør gjelde unntak fra verdipapirregisterets taushetsplikt på bakgrunn av utenlandsk rett, har arbeidsgruppen følgende vurdering i rapporten pkt. 14.5.3:

«Arbeidsgruppen har vurdert i hvilken grad utenlandsk rett bør kunne hjemle unntak fra verdipapirregisterets taushetsplikt. CSDR forutsetter i artikkel 49 at et verdipapirregister skal kunne innføre finansielle instrumenter utstedt etter en annen EØS-stats rett. Nasjonal selskapslovgivning mv. («corporate law and similar law») vil imidlertid fortsatt gjelde, og de relevante bestemmelsene skal beskrives i en liste som ESMA publiserer. Verdipapirregisteret må derfor tilrettelegge for at utstederne oppfyller den nasjonale selskapslovgivningen mv, jf. artikkel 23 (3) bokstav e. Med en streng tolkning av taushetsplikten vil norske verdipapirregistre være avskåret fra å innføre finansielle instrumenter fra jurisdiksjoner som gir utsteder innsyn i aksjeeierregistrene, typisk Sverige og Finland. Videre mener arbeidsgruppen at bestemmelser i utenlandsk selskapslovgivning om føring av eierregistre og innsyn i disse i utgangspunktet kan sees som en egenskap ved de finansielle instrumentene som også erververe av disse må respektere. Denne typen bestemmelser har likhetstrekk med andre deler av selskapslovgivningen, eksempelvis regler om hvordan organisatoriske og økonomiske rettigheter til de aktuelle finansielle instrumentene skal utøves. Disse reglene blir en del av rammeverket som investorene må forholde seg til når de erverver de finansielle instrumentene, og vil i utgangspunktet gjelde selv om de er innført i et norsk verdipapirregister. Dette tilsier at utstederne bør derfor kunne etterleve en eventuell rett og/eller plikt etter hjemlandets lovgivning til å fremskaffe eieropplysninger selv om dette føres i et norsk verdipapirregister.
For finansielle instrumenter utstedt etter retten i en EØS-stat, foreslår derfor arbeidsgruppen at verdipapirregisteret kan utlevere de opplysninger som følger av «selskapsrett og lignende rett» i utstederlandet, jf. CSDR artikkel 49 nr. 1 annet ledd. Informasjonen om selskapsrettslige nøkkelbestemmelser i de enkelte medlemsstatene skal fremgå av den listen som ESMA skal offentliggjøre etter artikkel 49 nr. 1 tredje ledd. Investorer som er interessert i å erverve et finansielt instrument utstedt i et annen EØS-stat kan dermed konsultere nevnte liste for å finne ut hvilke innsynsbestemmelser som gjelder. Listens opplysningsverdi varierer imidlertid fra jurisdiksjonen til jurisdiksjon. Eksempelvis er informasjonen for enkelte land kun inntatt på det aktuelle landets eget språk, og detaljnivået varierer betydelig. Ved avgrensningen av om en bestemmelse er å anse som «selskapsrett og lignende rett», mener arbeidsgruppen at det er naturlig å se hen til om den aktuelle innsynsretten fremgår av artikkel 49-listen.
Arbeidsgruppen mener samtidig at det bør vises varsomhet med å gi en for stor krets innsyn i opplysninger registrert i et verdipapirregister. Dette tilsier at verdipapirregisterets utleveringsadgang er mer begrenset for finansielle instrumenter utstedt etter retten til et land utenfor EØS-området. I disse tilfellene vil heller ikke listen publisert etter forordningens artikkel 49 nr. 1 gi veiledning. Arbeidsgruppen mener imidlertid at verdipapirregisteret bør kunne gi aksjeselskaper og lignende foretak innsyn i eget eierregister dersom dette følger av hjemlandets lovgivning. Det bør være tilstrekkelig at slikt innsyn forutsettes, eksempelvis ved at utsteder er pålagt å føre et eierregister. I motsetning til den innsynsretten som gjelder for finansielle instrumenter utstedt etter retten i en EØS-stat, som i prinsippet gjelder samtlige finansielle instrumenter, er det bare foreslått rett til innsyn i hvem som eier aksjer og andre verdipapirer som kan sidestilles med aksjer.
Arbeidsgruppen har vurdert om andre enn utsteder bør kunne innhente informasjon direkte fra norske verdipapirregistre med hjemmel i lovgivningen i land utenfor EØS. Dette vil imidlertid kunne medføre innsyn for en stor krets som det kan være vanskelig å forutsi omfanget av. Det å gi utenlandske myndigheter, eksempelvis politi, domstol eller tilsynsmyndigheter, rett til å innhente informasjon direkte fra det norske verdipapirregisteret samsvarer dessuten dårlig med folkerettslige prinsipper om samarbeidet mellom stater. Disse bør derfor henvises til å innhente informasjon fra selskapet, alternativt fra norske myndigheter.
Arbeidsgruppen legger til grunn at verdipapirregisteret har adgang til å, etter avtale med selskapet, oppfylle selskapets eventuelle plikt til å utlevere informasjon fra eierregisteret. Dette kan eksempelvis innebære at verdipapirregisteret offentliggjør eierregisteret dersom dette skal være allment tilgjengelig etter lovgivningen i hjemlandet.
Arbeidsgruppen ser ikke bort fra at det kan være ønskelig å åpne for innsyn hjemlet i utenlandsk rett også i andre tilfeller. Dette antas å være særlig aktuelt når det gjelder utsteders innsyn i eierregisteret til annet enn aksjer og aksjelignende instrumenter. Arbeidsgruppen foreslår derfor en forskriftshjemmel som gjør dette mulig. Arbeidsgruppen antar at bruk av denne forskriftshjemmelen vil være lite praktisk for finansielle instrumenter utstedt etter retten i en EØS-stat, ettersom det her er foreslått en relativt vid innsynsadgang. Den foreslåtte forskriftshjemmelen dekker imidlertid, som en sikkerhetsventil, også disse tilfellene.
Arbeidsgruppen foreslår ikke endringer i reglene om utlevering av opplysninger til bruk for forskning, jf. verdipapirregisterloven §§ 8-3 og 8-4, eller i verdipapirregisterloven § 8-5 om vederlag…»

19.3.2.2 Innsyn i utenlandske verdipapirregistre

I rapporten pkt. 14.5.4 har arbeidsgruppen følgende vurdering:

«Norske regler om taushetsplikt og innsyn gjelder i utgangspunktet ikke for utenlandske verdipapirregistre. Som nevnt gjelder imidlertid nasjonal selskapsrett eller lignende rett, jf. CSDR artikkel 49 nr. 1 annet ledd. Arbeidsgruppen legger derfor til grunn at norske aksje- og allmennaksjeselskaper må sikre at de kan etterleve aksjelovenes bestemmelser om aksjeeierregisterets offentlighet dersom de velger et utenlandsk verdipapirregister. Et utenlandsk verdipapirregister vil derfor ikke kunne benyttes til registrering av norske aksjer dersom det eksempelvis er underlagt taushetspliktbestemmelser som hindrer utlevering av aksjeeierregistre. Verdipapirregisteret må, før det kan innføre norske finansielle instrumenter, fremlegge en vurdering av hvilke tiltak det vil ta for å sikre at dets brukere kan overholde slik nasjonal lovgivning, jf. CSDR artikkel 23 nr. 3 bokstav e.
Etter gjeldende rett får skattemyndighetene årlig levert betydelige mengder data fra VPS. Dette er til dels informasjon som VPS plikter å utlevere som norsk verdipapirregister, jf. ligningsloven § 5-3. Denne plikten omfatter opplysninger om utstedere og kontohavere i VPS, uavhengig av om de er norske eller ikke. Annen informasjon som oversendes fra VPS er informasjon der rapporteringsplikten påhviler utsteder av finansielle instrumenter registrert i VPS, for eksempel verdipapirfond og aksjeselskaper, men hvor rapporteringen utføres av VPS på deres vegne. Dette gjelder eksempelvis informasjon om aksjeeierne og deres beholdning, samt transaksjoner foretatt i ligningsåret. Arbeidsgruppen legger til grunn at en den foreslåtte opphevelsen av nåværende plikt til å registrere norske ihendehaverobligasjoner og aksjer i allmennaksjeselskaper i et norsk verdipapirregister … kan medføre at flere norske utstedere vil velge innføring i utenlandske verdipapirregistre. Utstedernes eventuelle rapporteringsplikt etter ligningsloven vil imidlertid bestå. En tredje type rapportering som forestås av VPS, er knyttet til FATCA. Her rapporterer VPS på vegne av norske finansielle institusjoner (kontoførere i VPS). Disse må gi opplysninger om amerikanske kontohavere og reelle rettighetshavere til skattemyndighetene for å unngå trekk av kildeskatt. Denne rapporteringsplikten vil bli utvidet til skatteytere fra andre land som ledd i CRS.
Det er av stor betydning for tilliten til et velfungerende verdipapirmarked at det er en effektiv markedsovervåkning og et velfungerende tilsyn. Både Oslo Børs og Finanstilsynet har i dag mulighet til å søke direkte i VPS’ registre. Søkemuligheten er et viktig tilsynsredskap. Arbeidsgruppen har vurdert om det bør lovfestes at utenlandske verdipapirregistre bare kan registrere norske aksjer, eventuelt også andre norske finansielle instrumenter, dersom de gir norske tilsynsmyndigheter og/eller markedsplasser løpende tilgang til informasjon. Selv om det skulle være adgang til dette etter CSDR, det vil si at dette anses som et utslag av «similar law» i henhold til artikkel 49, antas et slikt krav å innebære en vesentlig begrensning i norske utstederes mulighet til å velge et utenlandsk verdipapirregister. Arbeidsgruppen kjenner heller ikke til at andre land vil foreslå tilsvarende regler. Det er for øvrig sannsynlig at en tilkobling til flere utenlandske registre vil by på praktiske utfordringer for tilsynsmyndigheten, eksempelvis ved ulike systemløsninger. Det er derfor usikkert om tilkoblingsmuligheten vil bli benyttet. Arbeidsgruppen har også merket seg at TRS-rapporteringen ventes å bli et mer effektivt tilsynsredskap når MiFIR trer i kraft. Arbeidsgruppen har derfor ikke foreslått slike regler.»

Når det gjelder skattemessige forhold, herunder skatterapportering, vises det til kapittel 16.

19.3.2.3 Særskilt om innsyn hos forvaltere

Når det gjelder rett til innsyn hos forvaltere etter verdipapirregisterloven, har arbeidsgruppen følgende vurdering i rapporten pkt. 14.5.5.1:

«Arbeidsgruppen mener utgangspunktet fortsatt bør være at adgangen til å få opplysninger om registrerte finansielle instrumenter, er mest mulig lik for finansielle instrumentene registrert på en enkeltkonto i reell eiers navn, og på en forvalterkonto. Dette er viktig både for å sikre effektiv tilgang til informasjon, samt for å redusere sannsynligheten for en vridning i retning økt forvalterregistrering. Arbeidsgruppen har derfor foreslått en videreføring av verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd om forvalters opplysningsplikt. Bestemmelsen vil gjelde forvaltere av kontoer i norske verdipapirregistre.
Forvalters opplysningsplikt gjelder de reelle eiere av de finansielle instrumenter som forvalteroppdraget omfatter. Dette er de fysiske eller juridiske personene som bakgrunnsretten utpeker som eier av de finansielle instrumentene og som derfor skulle vært registrert i eierregistrene dersom de ikke benyttet en forvalter. Det er ikke uvanlig at reell eier er registrert via flere lag av forvaltere. Den som er registrert som forvalter i det norske verdipapirregisteret må i tilfelle kunne frembringe informasjon om reell eier selv om dette innebærer at forvalter må innhente informasjonen via flere underforvaltere.»

Arbeidsgruppen har videre vurdert om det bør kunne gjøres unntak fra forvalters opplysningsplikt der forvalter er utenlandsk og er bundet av taushetspliktregler som gjør det vanskelig å oppfylle opplysningspliktene etter norsk rett. Ifølge arbeidsgruppen har den svenske tilsynsmyndigheten anledning til å dispensere fra forvalteres opplysningsplikt når det foreligger særlige grunner. Arbeidsgruppen mener at et unntak fra forvalters opplysningsplikt vil innebære en uthuling av utgangspunktet om at norske myndigheter og andre opplysningsberettigede skal ha samme tilgang til opplysninger, uavhengig av om de er registrert i et verdipapirregister eller i en forvalters underregister. Arbeidsgruppen har videre uttalt:

«Eksempelvis vil slike unntak innebære en betydelig begrensning i aksjeselskapenes og norske myndigheters mulighet til å få opplyst hvem som eier, og dermed kontrollerer, de aktuelle selskapene. Dersom en aksjeeier ikke ønsker at vedkommendes eierskap blir kjent, vil det være enkelt for vedkommende å benytte et verdipapirregister med link til det norske verdipapirregisteret. Dersom eksempelvis utenlandske verdipapirregistre gis unntak fra den opplysningsplikten som øvrige forvaltere har, er det også en risiko for at dette vil kunne virke konkurransevridende. Arbeidsgruppen har for øvrig ikke inntrykk av at nåværende opplysningsplikt for forvaltere har vært et hinder for etablering av linker inn i Norge, og viser til at det er flere verdipapirregistre som er godkjent som forvaltere etter verdipapirregisterloven § 6-3 og allmennaksjeloven § 4-10.»

Arbeidsgruppen har videre påpekt at forvaltere har opplysningsplikt etter selskapslovgivningen, jf. arbeidsgruppens rapport pkt. 14.5.5.1:

«I dag blir de fleste finansielle instrumenter som omsettes i det norske markedet innført i et norsk verdipapirregister. Ved siden av de registreringspliktige finansielle instrumentene, det vil si aksjer i allmennaksjeselskaper og norske ihendehaverobligasjoner, gjelder dette de fleste av de omsettelige verdipapirene som handles på norske markedsplasser. Dersom disse blir innført i et utenlandsk register og forvalterne i dette registeret ikke har opplysningsplikt, kan dette innebære en betydelig begrensning i selskapenes og norske myndigheters tilgang til opplysninger om reell eiere.
Arbeidsgruppen legger til grunn at reglene om forvalterregistrering i allmennaksjeloven vil fortsette å gjelde selv om et allmennaksjeselskap innføres i et utenlandsk verdipapirregister. Dette gjelder blant annet forvalters opplysningsplikt, forbud mot forvalterregistrering for nordmenn og krav om godkjennelse av forvalter. Dette er selskapsrettslige bestemmelser. Det er ikke nødvendig å endre disse bestemmelsene som følge av CSDR, og de er derfor utenfor arbeidsgruppens mandat. Det samme gjelder for andeler i norske verdipapirfond, der regulering av forvalterregistrering er inntatt i verdipapirfondsforskriften kapittel 13. Arbeidsgruppen nevner imidlertid at en videreføring av bestemmelsene kan medføre vesentlige begrensninger på hvilke verdipapirregistre som norske aksje- og allmennaksjeselskaper samt forvaltningsselskaper vil kunne velge.
Arbeidsgruppen foreslår ikke at det innføres tilsvarende bestemmelser om opplysningsplikt for andre typer finansielle instrumenter enn aksjer og verdipapirfondsandeler, eksempelvis obligasjoner. Ettersom norsk lov ikke kan regulere forhold knyttet til utenlandske verdipapirregistre, ville dette i tilfelle måtte gjøres ved innføring av bestemmelser som nevnt i CSDR artikkel 49, typisk ved å regulere eierregistrene til de finansielle instrumentene. Slik opplysningsplikt foreligger ikke i dag, og arbeidsgruppen er ikke kjent med at dette har gitt nevneverdige problemer i praksis. Det er imidlertid grunn til å tro at flere av de finansielle instrumentene som omsettes i det norske verdipapirmarkedet vil bli registrert i utenlandske verdipapirregistre når gjeldende plikt til å registrere norske ihendehaverobligasjoner i et norsk verdipapirregister bortfaller. På den annen side ventes som nevnt CRS og utvidelsen av TRS-rapporteringen å gi norske tilsyns- og ligningsmyndigheter bedre kontrollopplysninger om utenlandskregistrerte finansielle instrumenter enn i dag. Det er også i andre tilfeller mulig å innhente opplysninger med bistand fra myndighetene i forvalters hjemland. Arbeidsgruppen legger dessuten til grunn at håndhevelsen av forvalternes opplysningsplikt kan være krevende når de ikke har annen tilknytning til Norge enn at de håndterer norske finansielle instrumenter.»

19.4 Høringsinstansenes merknader

Norges Bank har uttalt:

«Norges Banks arbeid med finansiell stabilitet fordrer god informasjon om det finansielle systemet, herunder om finansinstitusjoners innehav av verdipapirer. Opplysninger om eierbeholdning på ISIN-nivå (aksjer, obligasjoner, fondsandeler) for de finansinstitusjoner som er aktive i Norge, inkludert filialer av utenlandske finansinstitusjoner, er viktig i Norges Banks arbeid med å kartlegge risikoer i finansmarkedene. Norges Bank foreslår at lovforslaget endres slik at også Norges Bank gis rett til informasjon fra verdipapirregistre. Vi antar at en slik rett kan tas inn i § 7-2 i forslag til ny verdipapirregisterlov. Vi foreslår også at det tas inn en forskriftshjemmel slik at det kan gis nærmere regler om Norges Banks adgang til å få innsyn i opplysninger i verdipapirregister».

Oslo Børs er enig i forslaget om å videreføre bestemmelsen om opplysningsplikt i gjeldende verdipapirregisterlov § 6-3 fjerde ledd. Oslo Børs støtter også forslaget om at det ikke bør gjøres unntak fra forvalters opplysningsplikt der forvalter er utenlandsk. Oslo Børs har videre vist til arbeidsgruppens vurderinger om at reglene om forvalterregistrering i allmennaksjeloven fortsatt vil gjelde uavhengig av om usteder velger et utenlandsk verdipapirregister, siden dette er selskapsrettslige bestemmelser og ligger utenfor forordningen, og påpekt at tilsvarende vil gjelde for norske verdipapirfond. Oslo Børs støtter også arbeidsgruppens vurderinger om at det ikke bør innføres tilsvarende opplysningsplikt for andre typer finansielle instrumenter enn aksjer og verdipapirfondsandeler, jf. at norsk lov i utgangspunktet ikke kan regulere forhold knyttet til utenlandske verdipapirregistre, med mindre det innføres bestemmelser som omtalt i forordningen art. 49.

Skattedirektoratet antar videre at det er behov for regler om rapportering fra forvaltere av forvalterkonti i verdipapirregister. For norske forvaltere i siste ledd, er det etter gjeldende rett opplysningsplikt etter skatteforvaltningsloven § 7-3. En mulig løsning er å innarbeide en bestemmelse som tilsvarer gjeldende verdipapirregisterlov § 6-3 om forvalters opplysningsplikt i skatteforvaltningsloven § 7-3, som kan omfatte forvalterregistrering i utenlandsk verdipapirregister.

Skattedirektoratet støtter forslaget om å videreføre forvalteres opplysningsplikter i gjeldende verdipapirregisterloven § 6-3 fjerde ledd. Det er viktig at adgangen til å få opplysninger om registrerte finansielle instrumenter er mest mulig lik uavhengig av om instrumentene er registrert på enkeltkonto eller forvalterkonto.

Skattedirektoratet støtter også forslaget om å ikke gjøre unntak fra forvalters opplysningsplikt der taushetspliktregler i hjemlandet kan gjøre det vanskelig å oppfylle pliktene, jf. også FATFs anbefaling om tilgang til informasjon der finansielle instrumenter holdes gjennom forvalter. Når det gjelder Skattedirektoratets uttalelser om andre skattemessige forhold, vises det til kapittel 17.

Verdipapirsentralen ASA (VPS) mener det bør presiseres i loven at retten til vederlagsfri utlevering av opplysninger fra verdipapirregister for offentlige myndigheter bare gjelder deres «kontrollvirksomhet», jf. någjeldende verdipapirregisterlov § 8-5. VPS støtter videre lovutkastet § 7-2 annet ledd om at et verdipapirregister skal kunne gi opplysninger om hvem som holder finansielle instrumenter i verdipapirregisteret hvor dette følger av utstederlandets selskapsrett eller lignende rett. VPS mener imidlertid at § 7-2 mangler et viktig unntak fra taushetsplikten. VPS har vist til at et norsk verdipapirregister kan ha en beholdning med finansielle instrumenter som er primærinnført i en utenlandsk CSD. Da er det norske verdipapirregisteret investor-CSD, og instrumentene er sekundærinnført i et norske verdipapirregisteret. Etter gjeldende verdipapirregisterlov og arbeidsgruppens lovutkast § 3-4 plikter en forvalter å gi opplysninger på samme måte som verdipapirregisteret til norske myndigheter, namsmenn mv. VPS har videre uttalt:

«En rekke utenlandske foretak, herunder europeiske CSD-er, opptrer som forvalter i VPS. Etter det VPS kjenner til kan de gjøre dette fordi de har inntatt i sine avtaler med sine underliggende kunder at dette ikke er i strid med taushetsplikt. VPS´ taushetsplikt er fastsatt ved lov. VPS mener at den nye verdipapirregisterloven bør legge til rette for at et norsk verdipapirregister, i forbindelse med sekundærinnføring av finansielle instrumenter hvor den norske CSD-en opptrer som forvalter i et høyereliggende register, kan oppfylle en tilsvarende opplysningsplikt som den som følger av norsk lov for utenlandske (og norske forvaltere) som holder en forvalterkonto i et norsk verdipapirregister. Det norske registeret bør kunne fastsette i sitt regelverk med bindende virkning for kontohavere at VPS kan gi ut nødvendig informasjon etter den rett som gjelder for VPS som investor-CSD i disse tilfellene.
VPS foreslår av den grunn at det inntas et nytt punktum i § 7-2 annet ledd hvor det fremgår at verdipapirregisteret i sitt regelverk, etter godkjenning fra Finanstilsynet, kan fastsette unntak fra taushetsplikten i den utstrekning dette er nødvendig for å oppfylle sin opplysningsplikt etter den rett som gjelder for et utenlandsk register som verdipapirregisteret har forbindelse til. Alternativt foreslås at det fremgår i loven at departementet i forskrift kan fastsette at verdipapirregisteret kan innta dette i sitt regelverk, etter godkjenning fra Finanstilsynet».

19.5 Departementets vurdering

19.5.1 Taushetsplikt

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til arbeidsgruppens forslag om å videreføre bestemmelsen i verdipapirregisterloven § 8-1, som oppstiller taushetsplikt for ansatte med flere i verdipapirregistre om det som de i sitt arbeid får vite om noen forretningsmessige eller personlige forhold. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det er viktig for tilliten til det norske verdipapirmarkedet at ansatte med flere i verdipapirsentraler har en lovfestet taushetsplikt. Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at verdipapirsentralforordningen ikke er til hinder for å videreføre nasjonale bestemmelser om taushetsplikt, så lenge de opplysningspliktene som er følger av forordningen oppfylles. Departementet legger til grunn at når det gjelder utlevering av opplysninger fra verdipapirsentraler med flere til vedkommende myndighet, ESMA mv. etter bestemmelser i verdipapirsentralforordningen, viker den lovbestemte taushetsplikten i verdipapirregisterloven § 8-1 for plikten til å gi opplysninger. Tilsvarende gjelder andre foretak som plikter å gi opplysninger eller å rapportere til myndigheter etter forordningen. Det gjelder for eksempel verdipapirforetak som har taushetsplikt etter verdipapirhandelloven, og som foretar internoppgjør som skal rapporteres til myndighetene etter verdipapirsentralforordningen art. 9.

Det vises til lovforslaget § 8-1, som viderefører gjeldende verdipapirregisterlov § 8-1, men slik at det er presisert uttrykkelig at taushetsplikten også gjelder for kontoførerne og andre som utfører arbeid eller oppdrag på vegne av en kontofører.

19.5.2 Unntak fra taushetsplikt/innsynsrett

19.5.2.1 Innsyn hos norske verdipapirsentraler

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at unntakene fra taushetsplikten i gjeldende verdipapirregisterlov § 8-2 nr. 1 til 5 bør videreføres også etter gjennomføringen av forordningen. Bestemmelsen gir blant annet kontohavere og panthavere rett til innsyn i det som er registrert på kontoen. Videre gir bestemmelsen alle rett til å få opplysninger som er registrert om et finansielt instrument, jf. nærmere under redegjørelsen for gjeldende rett i kapittel 18.1.2. Det vises til lovforslaget § 8-3 første ledd.

Arbeidsgruppen har videre foreslått et nytt unntak fra taushetsplikten, som innebærer at for finansielle instrumenter utstedt etter retten i en EØS-stat, kan verdipapirsentralen utlevere de opplysninger som følger av selskapsrett og lignende rett i utstederlandet, jf. verdipapirsentralforordningen artikkel 49 nr. 1 annet ledd og omtale av høringsforslaget i kapittel 18.3.2 ovenfor. VPS har støttet forslaget i sin høringsmerknad.

Departementet viser til at dersom ordet «lov» i gjeldende verdipapirregisterlov § 8-2 nr. 5 bare anses å omfatte norsk lov, kan en konsekvens være at norske verdipapirsentraler være avskåret fra å innføre finansielle instrumenter utstedt etter retten i land som gir utsteder innsyn i aksjeeierregistrene, som Sverige og Finland, uten en slik bestemmelse som arbeidsgruppen har foreslått. Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at rett til innsyn i opplysninger om et finansielt instrument kan anses som en del av selskapsretten eller annen tilsvarende lovgivning, og at det er en del av rammeverket som investorer og andre må forholde seg til når de erverver finansielle instrumenter, jf. verdipapirsentralforordningen art. 49. Dersom det følger av utstederlandets rett at for eksempel aksjeeierregisteret er offentlig, bør norsk rett legge til rette for at det er klart at dette gjelder selv om aksjene er innført i en norsk verdipapirsentral. Etter departementets syn er det forsvarlig å gjøre et lovbestemt unntak fra verdipapirsentralens taushetsplikt på dette punkt for finansielle instrumenter utstedt etter retten i et annet EØS-land, jf. arbeidsgruppens begrunnelse i kapittel 19.5.2 ovenfor. Departementet foreslår imidlertid å gjøre det tydeligere i lovforslaget at det dreier seg om en ytterligere hjemmel for rett til innsyn, som kommer i tillegg til retten til innsyn etter lovforslaget § 8-3 første ledd nr. 1 til 5. Hensikten er å unngå tvil om at for eksempel panthavere har rett til å få opplysninger som er registrert på kontoen etter § 8-1 første ledd nr. 2 også for aksjer utstedt etter retten i et annet land og som er innført i en norsk verdipapirsentral. Tilsvarende gjelder også for eksempel tingretten og namsmannens rett til å få opplyst hvilke registrerte finansielle instrumenter som tilhører en saksøkt eller en skyldner med videre etter § 8-3 første ledd nr. 3. Det vises til lovforslaget § 8-3 annet ledd første punktum.

Når det gjelder finansielle instrumenter utstedt etter retten i et land utenfor EØS-området, har arbeidsgruppen foreslått at utstedere av aksjer og verdipapirer som kan sidestilles med aksjer skal ha rett til å få innsyn i opplysninger om eiere og rettighetshavere til de finansielle instrumentene dersom utstederen har rett til innsyn etter retten i landet der instrumentene er utstedt. Etter departementets syn ser arbeidsgruppens forslag ut til å innebære en hensiktsmessig avveining av de ulike hensynene som gjør seg gjeldende, jf. arbeidsgruppens begrunnelse i kapittel 18.5.2 ovenfor og lovforslaget § 8-3 annet ledd annet punktum. Også her foreslår departementet å få tydeligere frem i loven at det dreier seg om en ytterligere hjemmel for rett til innsyn, som kommer i tillegg til hjemlene for innsyn i § 8-3 første ledd.

Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at det bør gis en ny forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi nærmere regler om innsyn for finansielle instrumenter utstedt etter lovgivningen i andre land. I tråd med høringsforslaget foreslår departementet at det i forskrift også kan utvide retten til innsyn for finansielle instrumenter utstedt etter retten i et annet land, slik at det kan gis innsyn også i andre tilfeller enn dem som er drøftet ovenfor der det følger av det aktuelle landets lovgivning. Dette antas å være særlig aktuelt når det gjelder utsteders innsyn i eierregisteret til andre finansielle instrumenter enn aksjer og verdipapirer som kan sidestilles med aksjer. Departementet viser til arbeidsgruppens vurdering i kapittel 19.5.2 ovenfor, som det i hovedsak slutter seg til, og til lovforslaget § 8-3 annet ledd siste punktum.

VPS har i sin høringsmerknad uttalt at arbeidsgruppens lovutkast § 7-2 mangler et viktig unntak fra taushetsplikten for det tilfelle at et norsk verdipapirregister har sekundærinnført finansielle instrumenter via en link/forbindelse til et utenlandsk verdipapirregister der de finansielle instrumentene er primærregistrert, jf. redegjørelsen for høringsmerknadene ovenfor i kapittel 19.4. Departementet foreslår at det gis en forskriftshjemmel slik VPS har foreslått, som gir hjemmel til å fastsette unntak fra verdipapirsentralens taushetsplikt, jf. lovforslaget § 8-3 tredje ledd. Forskriftshjemmelen kan blant annet benyttes til å fastsette at en verdipapirsentral uten hinder av taushetsplikten kan gi opplysninger til en annen verdipapirsentral som den har opprettet en forbindelse til etter verdipapirsentralforordningen art. 48 med videre.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om at et verdipapirregister kan fastsette krav i sitt regelverk til hvordan det skal dokumenteres at noen har rett til innsyn, er departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke er hensiktsmessig med en særregulering av hvilke dokumentasjonskrav som bør stilles til tingretter og namsmenn med videre. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det i stedet kan gis regler om hvordan de innsynsberettigede skal dokumentere at de har rett til innsyn i verdipapirsentralenes regelverk, jf. lovforslaget § 2-2.

Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at gjeldende verdipapirregisterlov § 8-3 og § 8-4 om forskeres adgang til opplysninger i verdipapirregister og forskeres taushetsplikt bør videreføres uten endringer. Forordningen ser ikke ut til å være til hinder for å videreføre bestemmelsene. Det vises til lovforslaget § 8-4 og § 8-5.

Når det gjelder verdipapirsentralers adgang til å kreve vederlag for utlevering av opplysninger, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 8-5, har VPS i sin høringsmerknad uttalt at det bør presiseres i loven at retten til vederlagsfri utlevering av opplysninger for offentlige myndigheter, bare gjelder deres kontrollvirksomhet. Departementet viser til at arbeidsgruppen har foreslått en forskriftshjemmel slik at det kan gis bestemmelser om vederlag i forskrift. Departementet har ikke tilstrekkelig grunnlag til å vurdere konsekvensene av å avgrense offentlige myndigheters rett til å få opplysninger uten vederlag til å omfatte kontrollvirksomhet, jf. også at VPS´ forslag ikke har vært på høring. Departementet foreslår at forskriftshjemmelsen i § 8-7 annet ledd eventuelt kan benyttes til å foreta avgrensninger og presiseringer av hvilke opplysninger offentlige myndigheter har krav på å få vederlagsfritt.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å videreføre Finanstilsynets og politiets elektroniske tilgang til opplysninger, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 8-6 første og annet ledd, er departementet enig i at bestemmelsene bør videreføres. Formålet bak bestemmelsen, som blant annet er å gi politiet tilgang til å bekjempe økonomisk kriminalitet, herunder verdipapirkriminalitet, gjør seg fortsatt gjeldende, jf. vurderingene i Prop. 107 L (2011–2012) kapittel 5. Det vises til lovforslaget § 8-6 første og annet ledd.

Norges Bank har i sin høringsmerknad foreslått at adgangen til å få elektronisk tilgang til opplysninger i verdipapirregistre utvides til også å gjelde for Norges Bank. Departementet viser til at Norges Bank etter gjeldende rett har vide hjemler til å få opplysninger, som materielt sett ser ut til å dekke samme type opplysninger som en eventuell ny hjemmel vil omfatte, jf. sentralbankloven § 27 og forskrift 30. november 2005 om gjennomføring av opplysningsplikt etter § 27 i sentralbankloven § 1 og § 2 annet ledd bokstav g. Gjeldende hjemler for Norges Bank synes imidlertid bare å gi grunnlag for å innhente konkrete opplysninger i spesifiserte tilfelle, og ikke løpende, elektronisk tilgang. Etter departementets syn er det grunn til å gi Norges Bank en lovfestet rett til elektronisk tilgang til opplysninger i et verdipapirregister på linje med det Finanstilsynet har etter gjeldende verdipapirregisterlov § 8-6. Slik tilgang vil i større grad kunne dekke sentralbankens behov for løpende tilgang til informasjon i forbindelse med overvåkningen av finansiell stabilitet eller soliditet med videre. Departementet viser til lovforslaget § 8-6 tredje ledd, der det foreslås å gi Norges Bank tilgang til opplysninger for å utføre sentralbankens arbeidsoppgaver etter sentralbankloven eller for å støtte tilsynet med soliditet og finansiell stabilitet.

Arbeidsgruppen har foreslått endringer når det gjelder regulerte markeders elektroniske tilgang til verdipapirregistre, jf. gjeldende verdipapirregisterlov § 8-6 tredje. Forslaget innebærer at i stedet for at norsk regulert marked skal ha en lovfestet rett til elektronisk tilgang til norsk verdipapirregister i forbindelse med markedsovervåkningen, får Finanstilsynet hjemmel til i særlige tilfeller å pålegge en verdipapirsentral å gi et regulert marked, multilateral handelsfasilitet eller organisert handelsfasilitet med hovedsete i en EØS-stat elektronisk tilgang til hele eller deler av de registrerte opplysningene. Forutsetningen er at det er nødvendig for en effektiv markedsovervåkning. Ingen av høringsinstansene har hatt særskilte merknader til denne delen av høringsforslaget. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at det ikke bør lovfestes at samtlige markedsplasser skal ha rett til elektronisk tilgang til opplysninger i verdipapirregistre. Arbeidsgruppens forslag, som likestiller markedsplasser med hovedsete i EØS-området, og som stiller relativt strenge krav for at Finanstilsynet skal pålegge en verdipapirsentral å gi elektronisk tilgang til opplysninger, synes å utgjøre en hensiktsmessig avveining av de ulike hensynene som gjør seg gjeldende. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at adgangen til å få slik tilgang bør være snever, slik at den begrenses til markedsplasser som har en utstrakt handel i finansielle instrumenter som er registrert i den aktuelle verdipapirsentralen. Departementet viser for øvrig til arbeidsgruppens begrunnelse ovenfor, som departementet slutter seg til. Det vises til lovforslaget § 8-6 fjerde ledd.

19.5.3 Innsyn hos utenlandske verdipapirsentraler

Når det gjelder innsyn i opplysninger hos verdipapirsentraler som ikke er regulert av den norske verdipapirsentralloven, og som har innført finansielle instrumenter som er utstedt etter norsk rett, viser departementet til at utstederne fortsatt må oppfylle norsk selskapsrett eller tilsvarende lovgivning, jf. verdipapirsentralforordningen artikkel 49 nr. 1 annet ledd. I likhet med arbeidsgruppen, legger departementet til grunn at norske aksje- og allmennaksjeselskaper må sikre at de kan etterleve aksjelovenes bestemmelser om at aksjeeierregistre er offentlige også dersom de velger en utenlandsk verdipapirsentral. Utstederen kan for eksempel ikke benytte en utenlandsk verdipapirsentral som er underlagt taushetspliktbestemmelser som hindrer at selskapsrettens bestemmelser om rett til innsyn i aksjeeierboken kan oppfylles, jf. aksjeloven § 4-6 og allmennaksjeloven § 4-5. Departementet viser også til at det følger av verdipapirsentralforordningen art. 23 nr. 3 bokstav e at verdipapirsentraler som vil innføre finansielle instrumenter utstedt etter lovgivningen i et annet land, skal fremlegge en vurdering av hvilke tiltak det vil treffe for å sikre at brukerne overholder nasjonal selskapsrett og lignende lovgivning.

Når det gjelder skatterapportering der norske utstedere har valgt å innføre finansielle instrumenter som de har utstedt i en verdipapirsentral som er etablert utenfor Norge, vises det til kapittel 16 om skattemessige forhold.

19.5.4 Særskilt om innsyn hos forvaltere

Både Oslo Børs og Skattedirektoratet støtter arbeidsgruppens forslag om å videreføre gjeldende regler om forvalteres opplysningsplikt. Departementet er enig i at forvaltere av verdipapirkontoer i norske verdipapirsentraler fortsatt bør ha plikt til å gi opplysninger om de reelle eierne i samme omfang, og på samme måte, som verdipapirsentralene. Adgangen til å få opplysninger om registrerte finansielle instrumenter, bør fortsatt være mest mulig lik for finansielle instrumentene som er registrert på en enkeltkonto i reell eiers navn som på en forvalterkonto. Dette bidrar til å sikre effektiv tilgang til informasjon. Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen i gjeldende verdipapirregisterlov § 6-3 fjerde ledd, som gir forvaltere plikt til å gi opplysninger om de reelle eierne av finansielle instrumenter på en forvalterkonto i samme omfang og på samme måte som verdipapirsentralen plikter å gi opplysninger. Det vises til lovforslaget § 4-4 fjerde ledd.

Som Oslo Børs har påpekt i sin høringsmerknad, vil reglene om forvalterregistrering i allmennaksjeloven og forskrift til verdipapirfondloven fortsatt gjelde uavhengig av om utstederen eller forvaltningsselskapet velger en utenlandsk verdipapirsentral, siden dette er selskapsrettslige bestemmelser.

Departementet er videre enig i arbeidsgruppens vurdering om at det ikke bør foreslås unntak fra forvalters opplysningsplikt der forvalteren er utenlandsk og er bundet av taushetspliktregler som i gjør det vanskelig å oppfylle opplysningspliktene i norsk lov, jf. arbeidsgruppens vurdering i kapittel 19.3 ovenfor. Både Oslo Børs og Skattedirektoratet har uttalt at de støtter arbeidsgruppens vurdering på dette punkt.

Til dokumentets forside