Prop. 7 L (2018–2019)

Lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven)

Til innholdsfortegnelse

6 Verdipapiroppgjør

6.1 Gjeldende rett

Arbeidsgruppen har redegjort slik for gjeldende rett om verdipapiroppgjør, jf. rapporten pkt. 6.2 og 4.2:

«Norsk rett har ingen generell regulering av verdipapiroppgjør, men betalingssystemloven kapittel 4 og verdipapirhandelloven § 10-7 og kapittel 12 regulerer enkelte sider av dette. Dette innebærer at reguleringen av oppgjør av verdipapirhandler og av hvordan forsinkelser behandles i stor grad følger av bakgrunnsretten (kjøps- og avtalerett) i tillegg til av verdipapiroppgjørssystemenes og verdipapirforetakenes forretningsvilkår. I tillegg har markedsplassene bestemmelser om gjennomføring av oppgjør i sine medlemsvilkår.
Verdipapirregisterloven omfatter i utgangspunktet ikke oppgjørsvirksomhet, som er å anse som tilknyttet virksomhet for verdipapirregistre. Det fremgår imidlertid av forarbeidene til verdipapirregisterloven at det ved behandling av konsesjonssøknad fra verdipapirregistre skal legges vekt på at avregning og oppgjør gjennomføres i et verdipapiroppgjørssystem som er underlagt regulering og tilsyn.
Betalingssystemloven definerer verdipapiroppgjørssystemer som systemer basert på felles regler for avregning, oppgjør eller overføring av finansielle instrumenter, jf. dens § 1-2. Definisjonen dekker også en eventuell pengeside av oppgjøret. Drift av verdipapiroppgjørssystemer krever ikke tillatelse. Finanstilsynet kan imidlertid godkjenne verdipapiroppgjørssystemer, jf. betalingssystemloven § 4-1, forutsatt at verdipapiroppgjørssystemets regler anses formålstjenlige. Når et verdipapiroppgjørssystem er godkjent etter betalingssystemloven gjelder særlige regler som beskytter de øvrige deltakerne i oppgjørssystemet dersom en av deltakerne settes under insolvensbehandling. Hovedbestemmelsen er betalingssystemloven § 4-2, som fastsetter at avtaler om avregning og oppgjør kan gjøres gjeldende etter sitt innhold selv om det innledes insolvensbehandling hos en deltaker i det aktuelle systemet eller i et samvirkende system. Forutsetningen er at oppdraget er lagt inn i systemet før det er innledet insolvensbehandling. Dette innebærer bl.a. en større adgang til motregning enn det som følger av dekningsloven § 8-1.
Verdipapirhandellovens kapittel 12 inneholder generelle bestemmelser om oppgjør av verdipapirhandel. I tillegg gjelder i utgangspunktet de ordinære reglene i avtale- og kjøpsretten for verdipapirhandler. Selv om verdipapirhandelloven kapittel 12 gjelder verdipapirforetakene, får bestemmelsene indirekte betydning for utformingen av verdipapiroppgjørssystemene.
Verdipapirforetak skal registrere handler med finansielle instrumenter i et verdipapirregister samme dag som avtale inngås (T), jf. verdipapirhandelloven § 10-7. Regelen innebærer forbud mot å registrere nettohandel (det vil si den nettede summen av kjøp og salg foretatt av samme investor i samme ISIN) og er blant annet gitt for å lette myndighetenes kontroll med overholdelse av verdipapirlovgivningen og skattelovgivningen samt av rettsvernshensyn. Registrering av en transaksjon samme dag gir ikke rettsvern. Rettsvern etableres først når resultatet av det oppgjøret som transaksjonen gjøres opp i bokføres i verdipapirregisteret.»

Departementet viser til at etter at arbeidsgruppen avga sin rapport, har Stortinget vedtatt endringer i verdipapirhandelloven, jf. lov 15. juni 2018 nr. 35 om endringer i verdipapirhandelloven og oppheving av børsloven mv., jf. Prop. 77 L (2017–2018). Endringene har foreløpig ikke trådt i kraft. Lovendringene innebærer blant annet at bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 10-7 som arbeidsgruppen har redegjort for ovenfor, oppheves.

6.2 Forordningen

6.2.1 Definisjon av oppgjør

«Oppgjør» er definert som «avslutning av en verdipapirtransaksjon, når den gjennomføres med sikte på å oppfylle transaksjonspartenes forpliktelser ved å overføre kontanter og/eller verdipapirer», jf. CSD-forordningen art. 2 nr. 1 underpunkt 7.

6.2.2 Kontobasert form

Utstedere etablert i EU skal sikre at omsettelige verdipapirer som er tatt opp til notering eller handles på en handelsplass foreligger i kontobasert form gjennom immobilisering eller etter en direkte utstedelse i dematerialisert form, jf. art. 3 nr. 1. Bestemmelsen får anvendelse fra 1. januar 2023 for omsettelige verdipapirer som er utstedt etter den datoen, og fra 1. januar 2025 for alle andre omsettelige verdipapirer, jf. art. 76 nr. 2.

Dematerialiserte finansielle instrumenter eksisterer kun i form av elektroniske registreringer, jf. artikkel 2 nr. 1 underpunkt 4. Immobilisering innebærer at de fysiske dokumentene som representerer det finansielle instrumentet samles i en verdipapirsentral slik at de senere kan overføres ved elektroniske registreringer, jf. artikkel 2 nr. 1 undetpunkt 3. Dette betyr vanligvis at verdipapirsentralen påser at de fysiske dokumentene legges i sikker forvaring, for eksempel i et hvelv, mens eierskapet til dem registreres i verdipapirsentralen. Senere overføringer skjer ved registrering i verdipapirsentralen. Det er ikke krav om at de innføres i en verdipapirsentral. Dette antas likevel å bli hovedregelen som følge av kravene i artikkel 3 nr. 2, jf. nedenfor.

Når en transaksjon i omsettelige verdipapirer gjennomføres på en handelsplass, skal de aktuelle verdipapirene registreres i kontobasert form i en verdipapirsentral på eller før den planlagte oppgjørsdatoen, med mindre de allerede er registrert der, jf. art. 3 nr. 2. Tilsvarende gjelder dersom omsettelige verdipapirer overføres som ledd i en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse som definert i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) i direktiv 2002/47/EF.

Reglene i verdipapirsentralforordningen art. 3 er også omtalt nedenfor i kapittel 15 i forbindelse med adgang og plikt til å innføre visse finansielle instrumenter i en verdipapirsentral og usteders rett til å velge verdipapirsentral.

6.2.3 Oppgjørsperioder

Forordningen art. 5 inneholder bestemmelser om planlagt oppgjørstidspunkt ved verdipapiroppgjør. Bestemmelsene pålegger deltakere i verdipapiroppgjørssystemer å gjøre opp transaksjoner i omsettelige verdipapirer, pengemarkedsinstrumenter, verdipapirfondsandeler og utslippskvoter på den planlagte oppgjørsdatoen. For transaksjoner i slike verdipapirer som gjennomføres på en handelsplass, skal den planlagte oppgjørsdatoen være senest to bankdager etter handelen. Dette omtales gjerne som T + 2 (transaksjonsdag pluss to dager).

6.2.4 Oppgjørsdisiplin

6.2.4.1 Tiltak for å unngå falte handler

Forordningen art. 6 inneholder regler om tiltak for å forebygge manglende oppgjør. Dette omtales gjerne som falte handler. Bestemmelsen oppstiller plikter for både markedsplasser, verdipapirforetak og verdipapirsentraler.

Markedsplasser skal ha rutiner som gjør det mulig å bekrefte relevante opplysninger om transaksjoner på handelsdag, jf. art. 6 nr. 1.

Videre skal verdipapirforetak treffe tiltak for å begrense antall falte handler, jf. art. 6 nr. 2. De skal minst ha ordninger som sikrer rask allokering av finansielle instrumenter og bekreftelse av handelsvilkårene hvis kunden er profesjonell. Profesjonelle kunder defineres som i MiFID II (direktiv 2014/65/EU).

Verdipapirsentraler skal, for hvert oppgjørssystem som de driver, ha prosedyrer som legger til rette for oppgjør på handelsdag, med minst mulig motparts- og likviditetsrisiko for deltakerne, jf. art. 6 nr. 3. Videre skal verdipapirsentraler treffe tiltak for å oppmuntre og stimulere deltakerne til rettidig oppgjør av transaksjoner. Videre skal verdipapirsentraler kreve at deltakerne gjør opp sine transaksjoner på den planlagte oppgjørsdatoen, jf. art. 6 nr. 4.

Tiltakene for å unngå falte handler gjelder oppgjør av transaksjoner i omsettelige verdipapirer, pengemarkedsinstrumenter, verdipapirfondsandeler og utslippskvoter, jf. art. 6 nr. 1, jf. art. 5 nr. 1.

Utfyllende regler vil bli fastsatt i en kommisjonsforordning, jf. art. 6 nr. 5.

6.2.4.2 Krav til verdipapiroppgjørssystemer

Arbeidsgruppen har redegjort slik for forordningens krav til verdipapiroppgjørssystemer, jf. rapporten pkt. 6.1:

«For å være et verdipapirregister, må foretaket operere et verdipapiroppgjørssystem, jf. CSDR artikkel 2 (1) nr. 1. Dette verdipapiroppgjørssystemet må tilby hensiktsmessig beskyttelse til oppgjørsdeltakerne, jf. artikkel 39 nr. 1, og skal være godkjent etter lov om betalingssystemer § 4-1.
Verdipapiroppgjørssystemet skal offentliggjøre reglene om endelig oppgjør («finalitet») av penger og finansielle instrumenter. Det skal treffe alle rimelige tiltak for å sikre at finalitet inntreffer i realtid eller intradag, og i alle tilfeller senest innen utløpet av virkedagen da oppgjøret gjennomføres. Videre skal verdipapirregisteret ha regler og prosedyrer som begrenser virkningene av mislighold hos en oppgjørsdeltaker (artikkel 41). Oppgjør av verdipapirtransaksjoner mot betaling mellom direkte deltakere skal skje DvP. Pengeoppgjøret skal, om mulig, skje via konto i sentralbanken som utsteder den aktuelle valutaen (artikkel 40). Dette innebærer i tilfelle at oppgjøret gjennomføres i sentralbankpenger. Det er kun verdipapirregistre med tillatelse etter CSDR samt sentralbanker som opptrer som verdipapirregistre, som kan drifte et verdipapiroppgjørssystem, jf. artikkel 18 nr. 2.
Verdipapirregistrene skal, for hvert verdipapiroppgjørssystem som de opererer, ha prosedyrer som legger til rette for oppgjør på avtalt oppgjørsdag med minst mulig kreditt- og likviditetsrisiko for oppgjørsdeltakerne, jf. artikkel 6. I tillegg skal verdipapirregistrene ha virkemidler «for at tilskynde og skabe incitamenter til» rettidig oppgjør av transaksjoner, og de skal pålegge oppgjørsdeltakerne å gjøre opp transaksjonene på avtalt oppgjørsdag, jf. artikkel 6 nr. 4. Kravene til verdipapirregistrenes oppgjørssystemer skal spesifiseres nærmere i en utfyllende kommisjonsforordning. ESMA har i sitt utkast til slik kommisjonsforordning oppstilt detaljerte krav til hvilken oppgjørsfunksjonalitet verdipapirregistrene skal tilby. Det er blant annet ventet at verdipapirregistrene enten må tilby realtids bruttooppgjør («RTGS») eller minst tre oppgjør pr. dag.
Verdipapirregistrene skal også ha prosedyrer som forenkler oppgjør av falte handler, jf. artikkel 7 nr. 2. Disse prosedyrene skal utformes etter konsultasjon av relevante markedsplasser og sentrale motparter, og skal pålegge oppgjørsdeltakerne som er skyld i falte handler å betale bøter. …»

6.2.4.3 Tiltak ved falte handler

Forordningen art. 7 inneholder bestemmelser om tiltak som kan, eller eventuelt skal, gjennomføres ved falte handler (manglende oppgjør). Dette omfatter:

  • Bøter

  • Dekningskjøpsprosess («buy in»)

  • Suspensjon av oppgjørsdeltakere

Bestemmelsene gjelder oppgjør av transaksjoner i omsettelige verdipapirer, pengemarkedsinstrumenter, verdipapirfondsandeler og utslippskvoter som er tatt opp til handel, eller handles, på en markedsplass eller cleares av en sentral motpart, jf. art. 7 nr. 1 og 10. Det er gjort enkelte unntak, for eksempel der det innledes insolvensbehandling mot den misligholdende deltakeren.

Forordningen krever at verdipapirsentraler har systemer for å overvåke falte handler. jf. art. 7 nr. 1. Verdipapirsentralene skal rapportere regelmessig til myndighetene om falte handler med videre.

For hvert oppgjørssystem skal verdipapirsentralene ha en sanksjonsordning som effektivt skal avskrekke deltakere som forårsaker falte handler. Sanksjonsordningen skal omfatte bøter for misligholdende deltakere, jf. art. 7 nr. 2. Bøtene skal beregnes daglig. De skal løpe fra første bankdag etter avtalt oppgjørsdag og frem til handelen enten er oppgjort, annullert eller perioden for tvangsgjennomføring er utløpt. Det er presisert at bøter ikke kan være en inntektskilde for verdipapirsentralen. I avsnitt 16 i fortalen til forordningen heter det at bøtene så vidt mulig bør krediteres de oppgjørsdeltakerne som har lidt tap som følge av de falte handlene.

Dersom en misligholdende deltaker ikke leverer de finansielle instrumentene innen fire bankdager etter avtalt oppgjørsdato, skal det innledes en dekningskjøpsprosess («buy-in»), jf. art. 7 nr. 3. Det innebærer at de finansielle instrumentene kjøpes inn for den misligholdende oppgjørsdeltakerens regning og leveres til den mottakende oppgjørsdeltakeren. Perioden kan forlenges i visse tilfeller. Reglene om dekningskjøp knytter seg kun til manglende levering av finansielle instrumenter, ikke til manglende betaling. Dekningskjøp skal som hovedregel ikke foretas ved sammensatte transaksjoner, dersom tidsfristene er så korte at tvangsgjennomføringen vil være virkningsløs, jf. art. 7 nr. 4. Dersom dekningskjøp ikke er mulig, skal den mottakende oppgjørsdeltakeren få kontantvederlag i stedet, jf. art. 7 nr. 7. For transaksjoner clearet av en sentral motpart, er det den sentrale motparten som skal forestå dekningskjøpet, jf. art. 7 nr. 10.

Dersom en deltaker i et verdipapiroppgjørssystem eller et medlem av en handelsplass eller av en sentral motpart konsekvent og systematisk ikke leverer finansielle instrumenter på avtalt oppgjørsdag, skal henholdsvis verdipapirsentralen, den sentrale motparten eller markedsplassen kunne suspendere vedkommende, jf. art. 7 nr. 9. Dette skal skje etter konsultasjon med vedkommende myndighet for markedsplassen/verdipapirsentralen/den sentrale motparten. I tillegg skal deltakeren/medlemmet informeres før suspensjonen, og ha fått mulighet til å uttale seg.

Art. 7 nr. 11 og 12 inneholder unntak fra nr. 2 til 9 for henholdsvis misligholdende deltakere som er sentrale motparter og for det tilfelle at det innledes insolvensbehandling mot den misligholdende deltakeren. I art. 7 nr. 13 er det gjort unntak fra hele art. 7 der hovedhandelsplassen for en aksje ligger i en tredjestat.

Utfyllende regler til art. 7 vil bli fastsatt i kommisjonsforordninger, jf. art. 7 nr. 14 og 15.

6.3 Høringsforslaget

Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 6.2 følgende vurdering:

«… Kravene i forordningen om tiltak for å forebygge eller håndtere falte handler vil få virkning for markedsaktørene når EØS-forpliktelser som tilsvarer CSDR, og utfyllende kommisjonsforordninger til den, blir gjennomført og trer i kraft i norsk rett. Kravet om at oppgjør skal skje på T+ 2 er for øvrig allerede gjennomført i Norge. Dette skjedde ved at Oslo Børs fra og med 6. oktober 2014, samtidig med de fleste andre europeiske markedene, innførte T+2 som oppgjørsdag for sine markedsplasser.
Arbeidsgruppen har imidlertid vurdert om det er bestemmelser i norsk rett som bør oppheves når CSDR trer i kraft. Den har i den anledning drøftet forholdet til verdipapirhandelloven § 10-7. Bestemmelsen pålegger verdipapirforetak å registrere handler med registrerte finansielle instrumenter i et verdipapirregister samme dag som avtale inngås (T). Det er sannsynlig at innrapporteringsplikten etter verdipapirhandelloven § 10-7 vil inntreffe raskere enn det som ventes å følge av utfyllende kommisjonsforordning til CSDR artikkel 6. Det vises til at det i artikkel 3 av ESMAs utkast til slik kommisjonsforordning, er foreslått at verdipapirforetakene skal pålegge sine ikke-profesjonelle kunder å sende dem all nødvendig oppgjørsinformasjon innen kl. 12 på virkedagen etter handelen. Også profesjonelle kunder kan i mange tilfeller vente til påfølgende virkedag med å gi verdipapirforetaket oppgjørsinformasjon, jf. utkastets artikkel 2. Uten nødvendig oppgjørsinformasjon, kan ikke verdipapirforetaket registrere handelen.
Verdipapirhandellovens kapittel 12 inneholder generelle bestemmelser om blant annet verdipapiroppgjøret. Kapitlet er imidlertid ikke knyttet direkte til oppgjør i et verdipapiroppgjørssystem, og regulerer andre forhold enn CSDR. Etter arbeidsgruppens vurdering gjør ikke CSDR det nødvendig å endre verdipapirhandelloven kapittel 12.
Betalingssystemloven pålegger ikke operatører av verdipapiroppgjørssystemer å søke om godkjennelse. Arbeidsgruppen har vurdert om det bør tydeliggjøres i betalingssystemloven at slik godkjennelse er obligatorisk for oppgjørssystemet til verdipapirregistre og til sentrale motparter. Ettersom kravet om godkjennelse følger direkte av forordningene, mener arbeidsgruppen at en slik tydeliggjøring ikke er nødvendig.»

6.4 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet mener at verdipapirhandelloven § 10-7, som gir norske verdipapirforetak plikt til å registrere handler i finansielle instrumenter samme dag som avtale inngås, ikke bør oppheves. Hvis verdipapirforetak får adgang til å rapportere handler netto, vil det kun fremgå et samlet oppgjør for handler i samme verdipapir per dag. I praksis innebærer dette at verdipapirregisteret (og selskapene) ikke lenger kan oppfylle sin opplysningsplikt om opplysninger som er helt nødvendige for å foreta gevinst/tapsberegning etter FIFU-prinsippet, jf. sktl. § 10-36. Skatteetatens erfaringer med verdipapirområdet er at etterlevelsen av rapporteringspliktene er bedre der opplysninger er forhåndsutfylt i skattemeldingen eller der verdipapirforetakene tilbyr forklarende skatterapporter som grunnlag for kundenes selvfastsettelser. Der slike tjenester mangler, er etterlevelsen betydelig svakere. Skattedirektoratet har videre uttalt at av hensyn til skatteyteren, herunder at det skal være enkelt å gjøre rett, og av hensyn til skatteprovenyet er det viktig med en godt utbygd tredjepartsrapportering på verdipapirområdet.

6.5 Departementets vurdering

Når det gjelder høringsmerknaden fra Skattedirektoratet, viser departementet til kapittel 16 om skattemessige forhold.

Departementet legger videre til grunn at norsk rett ikke inneholder bestemmelser som kommer i konflikt med forordningens regler om verdipapiroppgjør.

Til dokumentets forside