Prop. 7 L (2018–2019)

Lov om verdipapirsentraler og verdipapiroppgjør mv. (verdipapirsentralloven)

Til innholdsfortegnelse

15 Adgang og plikt til å innføre visse finansielle instrumenter i en verdipapirsentral, utsteders rett til å velge verdipapirsentral mv.

15.1 Gjeldende rett

15.1.1 Finansielle instrumenter som kan innføres i et verdipapirregister

Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 15.1.3 redegjort slik for adgangen til å få innført finansielle instrumenter i et verdipapirregister:

«Utgangspunktet er at alle typer finansielle instrumenter kan innføres i et verdipapirregister, jf. verdipapirregisterloven § 2-2. Utsteders valgfrihet har imidlertid enkelte begrensninger. En viktig årsak til begrensningene er at innføringen har rettsvernsvirkninger som fastsatt i verdipapirregisterlovens kapittel 7. Et verdipapirregister kan ikke innføre finansielle instrumenter dersom det allerede er utstedt et dokument som representerer det finansielle instrumentet på en måte som kan komme i strid med verdipapirregisterloven, jf. verdipapirregisterloven § 2-2 annet ledd. Dette har særlig betydning for utenlandske finansielle instrumenter ettersom det ikke er uvanlig at disse er representert ved fysiske ihendehaverdokumenter, eksempelvis aksjebrev og obligasjoner. De fysiske dokumentene må enten makuleres eller på annen måte sikres mot å komme i omsetning (eksempelvis ved oppbevaring i sikkert depot). Det er heller ikke adgang til å innføre finansielle instrumenter som allerede er innført i et eventuelt annet norsk verdipapirregister, eller i et utenlandsk register med rettsvirkninger som kan komme i strid med verdipapirregisterloven, jf. verdipapirregisterloven § 2-2 tredje ledd. …»

15.1.2 Plikt til å innføre visse finansielle instrumenter i et verdipapirregister

Verdipapirregisterloven § 2-1 pålegger utstedere å registrere visse typer omsettelige verdipapirer i et verdipapirregister, mens utsteder har valgfrihet for øvrige finansielle instrumenter.

Aksjer og tegningsrettigheter i norske allmennaksjeselskaper skal innføres i et verdipapirregister med tillatelse etter verdipapirregisterloven, jf. verdipapirregisterloven § 2-1 første ledd nr. 1 og allmennaksjeloven § 4-4. Tilsvarende gjelder for egenkapitalbevis, jf. finansforetaksloven § 10-12. Plikten til å sørge for registrering påhviler utsteder.

Norske ihendehaverobligasjoner skal registreres i et verdipapirregister med tillatelse etter verdipapirregisterloven, jf. verdipapirregisterloven § 2-1 første ledd nr. 2. Ifølge forskrift 6. februar 2003 nr. 139 om unntak fra registreringsplikt for ihendehaverobligasjoner gjelder ikke registreringsplikten for ihendehaverobligasjoner pålydende norske kroner utstedt av norske utstedere utenfor Norge dersom disse obligasjonene er forbeholdt utlendinger. Registreringsplikten gjelder ifølge forskriften heller ikke for ihendehaverobligasjoner utstedt av norske foretak utenfor Norge i fremmed valuta.

Når det gjelder hvilke hensyn registreringsplikt skal ivareta, står følgende i arbeidsgruppens rapport pkt. 15.1.3:

«Registreringsplikten er innført av hensyn til skattekontroll, statistikkføring og effektivt tilsyn med verdipapirmarkedene, i tillegg til at registreringsplikt for aksjer ivaretar hensyn til åpenhet omkring eierforhold i næringslivet. Ved innføringen av registreringsplikt for aksjer i allmennaksjeselskaper, ble det dessuten fremhevet at registrering i et verdipapirregister bidrar til en sikker og velordnet verdipapirhandel. Mothensynet har vært hensynet til norske utstederes konkurranseevne. I forarbeidene til verdipapirregisterloven fremhevet Finansdepartementet blant annet risikoen for at de norske reglene om innsyn [synes å vise til innsyn for ligningsmyndighetene] og registreringskostnader kan medføre økte innlånskostnader for obligasjonsutstedere. Dette hensynet ble ikke ansett tilstrekkelig tungtveiende til å oppheve registreringsplikten, særlig fordi det samtidig ble åpnet for forvalterregistrering av obligasjoner og for at utenlandske verdipapirregistre kan få norsk tillatelse. …»

Det er etter gjeldende rett ikke plikt til å innføre andre finansielle instrumenter, som for eksempel aksjer i aksjeselskaper og andeler i verdipapirfond, i et verdipapirregister.

15.1.3 Særlig om aksjeeierregistre

Det følger av allmennaksjeloven § 4-4 at når allmennaksjeselskap er stiftet, skal styret uten opphold sørge for at det opprettes et aksjeeierregister i et norsk verdipapirregister, det vil si at verdipapirregisteret må ha tillatelse etter verdipapirregisterloven. En erverver kan bare utøve rettigheter som aksjeeier når ervervet er innført i aksjeeierregisteret eller er meldt og godtgjort, jf. allmennaksjeloven § 4-2.

Også aksjeselskaper kan velge å registrere selskapets aksjer i et verdipapirregister, jf. aksjeloven §§ 4-4 og 4-11. Det skal i så tilfelle fremgå av selskapets vedtekter. Er selskapets aksjer registrert i et verdipapirregister, gjelder reglene i allmennaksjeloven om slik registrering for aksjene.

15.1.4 Framgangsmåte ved innføring i et verdipapirregister mv.

Arbeidsgruppens rapport pkt. 15.1.4.1 inneholder følgende redegjørelse for hvem som beslutter om finansielle instrumenter skal innføres i et verdipapirregister:

«Det er utsteder som beslutter om de finansielle instrumentene skal innføres i et verdipapirregister, jf. verdipapirregisterloven § 2-3. Verdipapirregisteret kan ikke innføre finansielle instrumenter på eget initiativ. For enkelte typer finansielle instrumenter, typisk derivater, kan det være uklart hvem som er å anse som utsteder. Det følger derfor av verdipapirregisterloven § 2-3 at verdipapirregisteret skal fastsette regler om hvem som er å anse som utsteder. Disse reglene skal godkjennes av Finanstilsynet, jf. verdipapirregisterloven § 1-2. …»

Når det gjelder den praktiske fremgangsmåten ved innføring av finansielle instrumenter i et verdipapirregister, står følgende i arbeidsgruppens rapport pkt. 15.1.4:

«Det følger av verdipapirregisterloven § 2-4 at verdipapirregisteret skal fastsette regler om innføring i registeret. Disse reglene skal godkjennes av Finanstilsynet, jf. verdipapirregisterloven § 1-2.
Det er bare for aksjer i norske aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper at norsk lov oppstiller særskilte regler om fremgangsmåten ved innføring av et finansielt instrument i et verdipapirregister.
Det er registreringsplikt for aksjer i norske allmennaksjeselskaper. Allmennaksjeloven § 4-4 første ledd fastsetter at når et allmennaksjeselskap er stiftet, skal styret uten opphold sørge for at det opprettes et aksjeeierregister for selskapet i et verdipapirregister med norsk tillatelse.
Aksjeeierregisteret skal blant annet vise informasjon om aksjeeierne og deres aksjeinnehav. Denne informasjonen hentes ved at det gjøres et uttrekk fra kontoene i verdipapirregisteret. …
Dersom aksjer i norske aksjeselskaper skal innføres i et verdipapirregister skal dette fremgå av selskapets vedtekter, jf. aksjeloven § 4-4. Det er dermed generalforsamlingen som beslutter om selskapets eieroversikt skal føres i et verdipapirregister eller ikke. Beslutning om vedtektsendring krever flertall av 2/3 av både de avgitte stemmer og av den aksjekapital som er representert på generalforsamlingen, jf. aksjeloven § 5-18. Det er derimot ikke et krav at det vedtektsfestes at aksjene ikke skal være innført i et verdipapirregister. Allmennaksjelovens regler om registrering i verdipapirregisteret får anvendelse for registrerte aksjeselskaper, jf. aksjeloven § 4-4. Det er i aksjeloven § 4-11 gitt regler om overgang fra aksjeeierbok til aksjeeierregistrering i et verdipapirregister og omvendt. Etter at generalforsamlingen har vedtatt at selskapet skal være innført i et verdipapirregister, skal selskapet sende varsel til de som ifølge aksjeeierboken er aksjeeiere, samt kunngjøre varselet i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon, jf. aksjeloven § 4-11 første og annet ledd. Varselet skal angi tidspunktet for innføring i verdipapirregisteret, samt opplyse om at den som er registrert som aksjeeier vil bli innført i aksjeeierregisteret som eier for det antall aksjer aksjeeierboken viser med mindre det godtgjøres at en annen er aksjeeier. Forholdet til panthavere og andre innehavere av begrensede rettigheter til aksjene er ikke direkte regulert. …»

Når det gjelder innføring av verdipapirfondsandeler i et verdipapirregister, fremgår følgende i arbeidsgruppens rapport pkt. 15.1.4.5:

«Forvaltningsselskaper skal føre et andelseierregister der andelseierne er angitt med navn, fødselsdato eller organisasjonsnummer, adresse og nummer på andelene, jf. verdipapirfondloven § 4-10 første ledd. Det er ikke registreringsplikt for verdipapirfondsandeler, men det er ikke uvanlig at disse innføres i et verdipapirregister. I disse tilfellene vil andelseierregisteret i praksis føres i verdipapirregisteret.
I et verdipapirfonds prospekt skal det opplyses hvem som fører andelseierregisteret, jf. verdipapirfondforskriften § 8-1 første ledd nr. 2 bokstav e). …»

15.1.5 Sletting av finansielle instrumenter fra et verdipapirregister

Arbeidsgruppen har redegjort slik for sletting av finansielle instrumenter i et verdipapirregister, jf. rapporten pkt. 15.1.5:

«Det følger av verdipapirregisterloven § 2-4 at verdipapirregisteret skal fastsette regler om fremgangsmåten der et finansielt instrument ikke lenger skal være innført i verdipapirregisteret. Disse reglene skal godkjennes av Finanstilsynet, jf. verdipapirregisterloven § 1-2.
Det følger av VPS’ regler at det er utstederen av de finansielle instrumentene som beslutter om det finansielle instrumentet skal slettes i VPS. …
Selv om utsteder ikke ønsker sletting, følger det av VPS’ regelverk at kontofører utsteder kan si opp kontoføringsavtalen med vedkommende dersom det foreligger saklig grunn. …»

Når det gjelder aksjer, skal det fremgå av et aksjeselskaps vedtekter om aksjene i selskapet er registrert i et verdipapirregister, jf. aksjeloven § 4-4. Ønsker selskapet at aksjene ikke lenger skal være registrert i et verdipapiregister, må generalforsamlingen treffe beslutning om å endre vedtektene. Dette krever tilslutning fra minst to tredeler så vel av de avgitte stemmer som av den aksjekapital som er representert på generalforsamlingen, jf. aksjeloven § 5-18.

Beslutter generalforsamlingen at selskapets aksjer ikke lenger skal være registrert i et verdipapirregister, skal selskapet sende varsel til de som ifølge aksjeeierboken er aksjeeiere, jf. aksjeloven § 4-11 tredje ledd. Varselet skal i tillegg kunngjøres i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon, jf. aksjeloven § 4-11 tredje ledd. Varselet skal angi at den som er registrert som aksjeeier vil bli innført i aksjeeierboken som eier for det antall aksjer aksjeeierregisteret viser, med mindre det godtgjøres at en annen er aksjeeier. Varselet skal også angi tidspunktet for innføringen. Når selskapet går over til aksjeeierbok anses de rettighetene i aksjene, eksempelvis pant, som var registrert i verdipapirregisteret som meldt til selskapet, med den prioritet de har etter registreringen i verdipapirregisteret.

Aksjene i allmennaksjeselskaper skal være registrert i et verdipapirregister med tillatelse etter verdipapirregisterloven. Allmennaksjeloven regulerer derfor ikke sletting av et allmennaksjeselskap i et verdipapirregister.

15.2 Forordningen

15.2.1 Adgang og plikt til å innføre visse finansielle instrumenter i en verdipapirsentral, utstederes rett til å velge verdipapirsentral mv.

Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 15.2 redegjort for forordningens regler om plikt til å innføre visse finansielle instrumenter i en verdipapirsentral, og for utsteders rett til å velge hvilken verdipapirsentral de finansielle instrumentene skal innføres i. I rapporten står det:

«CSDR oppstiller i artikkel 3 krav om innføring av visse typer finansielle instrumenter i et verdipapirregister. Utsteder står i utgangspunktet fritt til å velge hvilket verdipapirregister som skal benyttes. Det er i artikkel 23 og 49 fastsatt begrensninger i utsteders rett til å velge et utenlandsk verdipapirregister. Utsteders valgrett må også sees i sammenheng med verdipapirregistrenes adgang til å nekte forretningsforbindelse, jf. kapittel …. om tilgang.
Omsettelige verdipapirer må være innført i et verdipapirregister i dematerialisert eller immobilisert form før de inngår i oppgjør av en handel foretatt på en markedsplass eller blir overført som ledd i en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse, jf. artikkel 3 nr. 2.
Dematerialiserte finansielle instrumenter eksisterer kun i form av elektroniske registreringer, jf. CSDR artikkel 2 nr. 1 (4).
Immobilisering innebærer at de fysiske dokumentene som representerer det finansielle instrumentet samles i et verdipapirregister slik at de senere kan overføres ved elektroniske registreringer, jf. CSDR artikkel 2 nr. 1 (3). Dette betyr normalt at verdipapirregisteret påser at de fysiske dokumentene legges i sikker forvaring, f.eks. i et hvelv, mens eierskapet til dem registreres i verdipapirregisteret. Senere overføringer skjer ved registrering i verdipapirregisteret.
Utstedere etablert i EU skal sørge for at deres omsettelige verdipapirer er i dematerialisert eller immobilisert form dersom disse er tatt opp til handel, eller handles på, markedsplasser, jf. artikkel 3 nr 1. Det er ikke krav om at de innføres i et verdipapirregister. Dette antas likevel å bli hovedregelen som følge av de ovenfor beskrevne kravene i artikkel 3 nr. 2. Plikten i artikkel 3 nr. 1 gjelder kun utstedere etablert i EU. Den trer i kraft 1. januar 2023 for omsettelige verdipapirer utstedt etter den datoen, og 1. januar 2025 for øvrige omsettelige verdipapirer. Overgangsregelen antas å ha liten betydning for det norske markedet, ettersom de omsettelige verdipapirene som typisk handles på markedsplasser allerede er dematerialiserte/immobiliserte i VPS eller i tilsvarende verdipapirregistre.
Mange EØS-stater pålegger utstederne å innføre visse typer finansielle instrumenter, særlig aksjer, i det nasjonale verdipapirregister. Det er et uttalt mål med CSDR å fjerne slike nasjonale registreringsplikter ettersom disse har blitt ansett som et hinder for et «velfungerende EU-efterhandelsmarked», se fortalens punkt 56. Artikkel 49 fastsetter at utstedere av finansielle instrumenter som er tatt opp til handel på regulerte markeder eller MHF’er, eller som handles på en markedsplass, fritt kan velge hvilket verdipapirregister de ønsker å benytte. Valgretten omfatter også verdipapirregistre fra andre EØS-stater. EU kommisjonen har i en uttalelse presisert at artikkel 23 er til hinder for at medlemslandene pålegger utstedere av andre finansielle instrumenter, det vil si de som ikke er tatt opp til handel på en markedsplass, å registrere disse i det nasjonale verdipapirregisteret.
Utsteders valgrett gjelder imidlertid ikke ubetinget: CSDR griper ikke inn i medlemsstatenes selskapsrett, jf. fortalens punkt 56. Selskapsretten og lignende lov i den medlemsstaten der det finansielle instrumentet er utstedt vil fortsatt gjelde, jf. artikkel 49 nr. 1. Utsteder må derfor velge et verdipapirregister som er i stand til å sikre at disse rettsreglene blir overholdt. Det fremgår ikke klart hva som menes med «selskapsrett eller lignende lov», men i fortalens punkt 56 vises det til at
«Den nationale selskabslovgivning og anden tilsvarende lovgivning, i henhold til hvilken værdipapirerne er oprettet, regulerer forholdet mellem udstederen og indehaverne eller enhver tredjepart og deres respektive rettigheder og forpligtelser forbundet med værdipapirerne, f.eks. stemmeret, udbytter og andre corporate actions.»
Medlemsstatene plikter å utarbeide en liste over de sentrale relevante selskapsrettslige og lignende bestemmelsene i egen lovgivning. Listen sendes til ESMA, som publiserer den. En gjennomgang av nåværende liste publisert av ESMA viser at de fleste medlemsstatene kun har satt opp selskapsrettslige bestemmelser. For enkelte av medlemsstatene omfatter listen også regulering av andre finansielle instrumenter enn aksjer, eksempelvis obligasjoner, warrants og verdipapirfondsandeler. Noen har dessuten beskrevet verdipapirregistrenes opplysningsplikt overfor nasjonale ligningsmyndigheter. … Arbeidsgruppens forslag til liste over sentrale norske lovbestemmelser følger som vedlegg til denne rapporten.
Utstederne kan bare benytte verdipapirregistre som har sendt melding etter artikkel 23, det vil si melding om at det vil innføre finansielle instrumenter utstedt etter den aktuelle medlemsstatens («vertsstatens») rett. Denne meldingen skal sendes til verdipapirregisterets kompetente myndighet, og skal blant annet inneholde en vurdering av de tiltakene verdipapirregisteret vil treffe for å sikre at utstederne i vertsstaten kan overholde de relevante nasjonale rettsreglene som nevnt i artikkel 49 nr. 1. Innen tre måneder fra mottak av meldingen skal den kompetente myndigheten enten videresende meldingen til den kompetente myndigheten i vertsstaten eller gi verdipapirregisteret et begrunnet avslag. Den kompetente myndigheten kan bare nekte å videresende meldingen dersom den har grunn til å tro at verdipapirregisterets administrative struktur eller finansielle situasjon ikke er egnet eller tilstrekkelig, hensyntatt de tjenester verdipapirregisteret ønsker å tilby i vertsstaten. Vertsstatens kompetente myndighet skal ved mottak av meldingen fra verdipapirregisteret uten opphold informere de relevante myndighetene. Verdipapirregisteret kan tilby innføringstjenester og sentrale kontoføringstjenester i vertsstaten når vertsstatens kompetente myndighet har sendt det en bekreftelse på at den har mottatt meldingen og godkjenner verdipapirregisterets tiltak for å sikre overholdelse av de relevante nasjonale rettsreglene. Hvis verdipapirregisteret ikke har mottatt bekreftelse fra vertsstatsmyndigheten innen tre måneder etter at dets kompetente myndighet videresendte meldingen, kan det uansett starte å tilby utstedertjenester i vertsstaten.
Verdipapirregistre fra tredjeland må være anerkjent av ESMA dersom de skal kunne tilby innføringstjenester og sentrale kontoføringstjenester for finansielle instrumenter utstedt etter retten i en EØS-stat, jf. CSDR artikkel 25 nr. 2. For å kunne bli anerkjent må verdipapirregisteret ha truffet tiltak for å sikre at dets brukere kan oppfylle lovverket i de EØS-statene der verdipapirregisteret ønsker å tilby tjenester, inkludert selskapsretten og lignende lov. De kompetente myndighetene i de aktuelle EØS-statene vurderer om disse tiltakene er adekvate, jf. artikkel 25 nr. 4 bokstav d.»

15.2.2 Særskilt om aksjeeierregistre

Tjenester i forbindelse med aksjeeierregistre er en tilleggstjeneste for verdipapirsentraler, jf. avsnitt B punkt 2 a i vedlegget til forordningen.

Det fremgår av artikkel 49 om utsteders valgrett, at selskapsretten og annen tilsvarende lovgivning i medlemsstaten der verdipapirene er utstedt, fortsatt får anvendelse uavhengig av hvilken verdipapirsentral utstederen velger. Utstedernes valgrett er dessuten begrenset til å gjelde verdipapirsentraler som kan oppfylle nasjonal selskapsrett eller tilsvarende lovgivning, jf. artikkel 49 nr. 1 og artikkel 23.

15.2.3 Fremgangsmåte mv. ved innføring i og sletting fra en verdipapirsentral

Verdipapirsentralforordningen inneholder ikke krav til fremgangsmåten ved innføring eller ved sletting av finansielle instrumenter. Det følger imidlertid av artikkel 36 at verdipapirsentralen skal ha hensiktsmessige regler og prosedyrer for å redusere og kontrollere risikoen knyttet til oppbevaring og oppgjør av transaksjoner i finansielle instrumenter. Det fremgår videre forutsetningsvis av artikkel 37 nr. 3 at verdipapirsentralen skal påse at det ikke innføres flere finansielle instrumenter enn det som er utstedt. Forordningen stiller dessuten krav til verdipapirsentralens risikostyring og internkontroll.

15.3 Høringsforslaget

15.3.1 Hvilke finansielle instrumenter som skal kunne innføres i en verdipapirsentral

I rapporten pkt. 15.3.1 har arbeidsgruppen følgende vurderinger og forslag:

«Det følger direkte av CSDR hva som kan innføres i et verdipapirregister. Med unntak av de tilfeller der dette er særskilt angitt i forordningen, regulerer den innføring, kontohold og oppgjør av «finansielle instrumenter». Forordningens definisjon av finansielle instrumenter følger definisjonen i MiFID II. Verdipapirhandelloven er under revisjon for å gjennomføre bl.a. MiFID II. Det er ventet at den etter revisjonen vil definere finansielle instrumenter på samme måte som CSDR. Arbeidsgruppen legger derfor til grunn at det ikke er nødvendig å videreføre verdipapirregisterloven § 2-2 om hvilke finansielle instrumenter som kan registreres.
Etter gjeldende rett kan verdipapirregistrene i vedtektene begrense hvilke finansielle instrumenter de skal innføre, jf. verdipapirregisterloven § 2-3. Vedtektene skal etter gjeldende rett godkjennes av Finansdepartementet, jf. verdipapirregisterloven § 4-3. Det eneste norske verdipapirregisteret, VPS, har valgt å ikke ha slike vedtektsfestede begrensninger. Arbeidsgruppen mener CSDR gjør det mindre viktig med en regulering av hvilke finansielle instrumenter et norsk verdipapirregister skal innføre, ettersom konkurransen på bl.a. innføringstjenester ventes å øke. Den foreslår derfor ikke å videreføre bestemmelsen. Vurderingen av hvilke typer finansielle instrumenter et norsk verdipapirregister skal innføre vil dermed skje ved behandling av dets søknad om tillatelse samt ved behandling av eventuelle meldinger etter CSDR artikkel 23 om innføring av utenlandske finansielle instrumenter. …
Etter verdipapirregisterloven § 2-2 første ledd annet punktum kan Finansdepartementet bestemme at registreringen av enkelte finansielle instrumenter ikke skal gis de rettsvirkninger som følger av verdipapirregisterloven, eller at verdipapirregistrene kan registrere formuesobjekter som ikke er finansielle instrumenter med de rettsvernsvirkninger som følger av verdipapirregisterloven. Slike forskrifter er ikke gitt, og arbeidsgruppen er heller ikke kjent med at det har vært et praktisk behov for slike bestemmelser. Når det gjelder registrering av andre formuesobjekter enn finansielle instrumenter, følger det av CSDR at verdipapirregistrene bare kan tilby tjenester som bidrar til å gi et sikkert, effektivt og transparent verdipapirmarked. Arbeidsgruppen legger til grunn at dette innebærer at verdipapirregistrene har begrenset adgang til å innføre formuesobjekter som ikke er finansielle instrumenter. I den grad dette er mulig, antar arbeidsgruppen at det ikke vil være et praktisk behov for å føre dem inn i det ordinære rettsvernsregisteret med fulle rettsvirkninger. Arbeidsgruppen foreslår derfor ikke en videreføring av verdipapirregisterloven § 2-2 første ledd annet og tredje punktum.»

15.3.2 Plikt til innføre visse finansielle instrumenter i et verdipapirregister

15.3.2.1 Plikt til å innføre aksjer i allmennaksjeselskaper og obligasjoner som ikke er notert eller handles på en markedsplass i en nasjonal verdipapirsentral?

Arbeidsgruppens vurderinger og forslag fremgår slik i rapporten pkt. 15.3.2:

«Arbeidsgruppen legger til grunn at det, som følge av CSDR artikkel 49, ikke er mulig å videreføre plikten til å registrere aksjer og obligasjoner i et norsk verdipapirregister dersom disse er tatt opp til handel på en markedsplass. Utsteder vil i disse tilfellene kunne velge blant de verdipapirregistrene som har tillatelse etter CSDR. Forutsetningen er at verdipapirregistrene kan oppfylle norsk selskapsrett og tilsvarende lovgivning, og at de har sendt melding etter artikkel 23. Artikkel 49 nr. 1 viser bare til verdipapirregistre fra en EØS-stat. Bestemmelsen nevner ikke verdipapirregistre fra tredjeland som er anerkjent av ESMA etter CSDR artikkel 25.
Arbeidsgruppen har vurdert om registreringsplikten bør videreføres for norske ihendehaverobligasjoner og aksjer i allmennaksjeselskaper som ikke handles på markedsplass. Disse er ikke omfattet av reglene i CSDR artikkel 49 om utsteders rett til å velge verdipapirregister. På den annen side gir CSDR artikkel 23 et europeisk pass til verdipapirregistre med tillatelse etter CSDR. Dette innebærer at disse kan tilby sine tjenester i hele EØS-området dersom de oppfyller vilkårene i bestemmelsen. En av disse tjenestene er innføring av finansielle instrumenter. Arbeidsgruppen har her merket seg EU kommisjonens uttalelser om at plikt til å registrere andre finansielle instrumenter enn de som omfattes av artikkel 49 i et nasjonalt verdipapirregister, vil være en omgåelse av prinsippet bak artikkel 23.
Arbeidsgruppen mener derfor det ikke er adgang til å videreføre kravet om registrering i et norsk verdipapirregister i verdipapirregisterloven § 2-1 eller allmennaksjeloven § 4-4 (1) første punktum. Dette gjelder selv om arbeidsgruppen ser at blant annet hensynet til en effektiv skatterapportering og -kontroll, jf. drøftelsen i kapittel … taler for en videreføring av denne bestemmelsen. Arbeidsgruppens forslag innebærer at norske allmennaksjeselskaper og utstedere av ihendehaverobligasjoner ikke lenger vil ha plikt til å innføre de finansielle instrumentene i et verdipapirregister med norsk tillatelse.»

Når det gjelder skattemessige forhold, herunder skatterapportering, vises det til kapittel 16 nedenfor.

15.3.2.2 Plikt til å innføre aksjer i allmennaksjeselskaper og obligasjoner i en verdipapirsentral med tillatelse etter verdipapirsentralforordningen?

I rapporten pkt. 15.3.2.2 har arbeidsgruppen følgende vurdering:

«Ettersom den gjeldende plikten til å innføre aksjer i allmennaksjeselskaper i et norsk verdipapirregister foreslås opphevet, må verdipapirregisterloven § 2-1 og allmennaksjeloven §§ 4-4 og 4-11 endres. Dette kan gjøres ved å videreføre registreringsplikten, men gi selskapene anledning til å velge mellom de verdipapirregistrene som omfattes av CSDR.
En videreføring av gjeldende plikt for allmennaksjeselskaper til å innføre aksjene i et verdipapirregister, men endret slik at det ikke kreves registrering i et norsk register, vil imidlertid gå noe lenger enn registreringsplikten etter CSDR artikkel 3 nr. 1. Sistnevnte bestemmelse forutsetter at aksjene er handlet, eller tatt opp til handel, på en markedsplass.
Den krever heller ikke at innføringen skjer i et verdipapirregister men åpner for registrering i elektronisk form via eksempelvis «transfer agents» eller «registrars.» I prinsippet kan dermed utsteders plikt etter CSDR artikkel 3 nr. 1 oppfylles ved utstedelse i elektronisk form via andre aktører enn et verdipapirregister. I punkt 11 av fortalen til CSDR presiseres at:
«Forordningen bør ikke foreskrive en bestemt type institution, som registrerer værdipapirerne elektronisk ved udstedelsen, men bør give mulighed for, at forskellige aktører, herunder registratorer, kan udøve denne funktion.»
Arbeidsgruppen forstår forordningen slik at den ikke begrenser EØS-statenes adgang til å pålegge egne selskaper å innføre aksjene i et verdipapirregister, forutsatt at verdipapirregistre fra andre EØS-stater ikke forskjellsbehandles. Arbeidsgruppen legger derfor til grunn at det er uproblematisk å endre allmennaksjeloven § 4-4 slik at selskapet kan velge hvilket som helst av de verdipapirregistrene etablert i EØS-området som oppfyller vilkårene i artikkel 23 for å tilby tjenester til norske selskaper. Dette blir i tilfelle en selskapsrettslig bestemmelse som forutsatt i artikkel 49 nr. 1 annet ledd. Arbeidsgruppen mener selskapene også bør kunne benytte verdipapirregistre fra tredjeland dersom de er anerkjent av ESMA. Dette kan bl.a. være aktuelt for selskaper som er tatt opp til handel på markedsplasser i tredjeland.
Et alternativ er å oppheve den norske registreringsplikten for allmennaksjeselskaper og gi de allmennaksjeselskapene som ikke har registreringsplikt etter CSDR artikkel 3 adgang til å benytte en aksjeeierbok etter mønster av aksjeloven § 4-5. Arbeidsgruppen mener at det å oppheve registreringsplikten krever en mer inngående vurdering enn det arbeidsgruppen har anledning til. Det vises bl.a. til at opphevelsen kan ha følgevirkninger for andre deler av selskapslovgivningen. Arbeidsgruppen har som mandat å utrede hvilke regelverksendringer som er nødvendige for å hindre motstrid mellom EØS-regler som svarer til CSDR og annet norsk regelverk. Dette tilsier at arbeidsgruppen viser særlig varsomhet med å foreslå større endringer i regelverk som ikke direkte er å anse som verdipapirregisterlovgivning, eksempelvis selskapsretten. Dersom et allmennaksjeselskap skulle mene at plikten til å registrere de finansielle instrumentene i et verdipapirregister er tyngende, vil det normalt ha mulighet til å organisere seg som et aksjeselskap.
Arbeidsgruppen har etter dette konkludert med at gjeldende registreringsplikt for allmennaksjeselskaper bør videreføres, men slik at den kan oppfylles ved bruk av de verdipapirregistrene som har tillatelse eller er anerkjent etter CSDR.»

15.3.2.3 Plikt til å innføre ihendehaverobligasjoner i en verdipapirsentral med tillatelse etter verdipapirsentralforordningen?

Arbeidsgruppens rapport pkt. 15.3.2.3 inneholder følgende vurderinger og forslag:

«Arbeidsgruppen foreslår å oppheve den gjeldende plikten til å innføre norske ihendehaverobligasjoner i et norsk verdipapirregister. Det er derfor nødvendig å endre verdipapirregisterloven § 2-1.
Arbeidsgruppen har vurdert to alternative løsninger. Den første er å videreføre registreringsplikten for norske ihendehaverobligasjoner men åpne for at plikten kan oppfylles ved innføring i et hvilket som helst verdipapirregister som har tillatelse etter CSDR. Som nevnt under drøftelsen av det tilsvarende spørsmålet for aksjer, går en slik registreringsplikt noe lenger enn CSDR artikkel 3 nr. 1. Det andre alternativet er å oppheve den gjeldende registreringsplikten. Dette innebærer at de ihendehaverobligasjonene som ikke er registreringspliktige etter CSDR artikkel 3 kan utstedes som fysiske gjeldsbrev.
Arbeidsgruppen mener det er mest i samsvar med dens mandat å videreføre den gjeldende registreringsplikten. Dette innebærer at norske utstedere av ihendehaverobligasjoner må innføre disse i et verdipapirregister som har tillatelse eller er anerkjent etter CSDR. Registreringsplikten vil fortsatt være begrenset til mengdegjeldsbrev, det vil si obligasjoner som nevnt i gjeldsbrevloven § 4 annet ledd. Arbeidsgruppen har ved vurderingen lagt til grunn at det å åpne for at norske foretak utsteder serier av fysiske ihendehavergjeldsbrev kan ha skattemessige konsekvenser. Videre kan bruk av fysiske obligasjoner ha følgevirkninger for andre lover. Disse konsekvensene bør utredes nærmere enn det arbeidsgruppen har anledning til.
Etter gjeldende rett er det gjort unntak fra registreringsplikten for obligasjoner utstedt av norske utstedere utenfor Norge dersom de enten er utstedt i fremmed valuta eller er forbeholdt utlendinger. Etter det arbeidsgruppen kjenner til, vil disse obligasjonene normalt innføres i et utenlandsk verdipapirregister. Arbeidsgruppen har imidlertid ikke tilstrekkelig oversikt over konsekvensene av å innføre en registreringsplikt for disse obligasjonene. En slik utvidelse vil heller ikke være nødvendig for å gjennomføre CSDR i norsk rett, og arbeidsgruppen foreslår derfor ingen endringer i dette unntaket. En eventuell registreringsplikt for disse obligasjonene vil i tilfelle følge av CSDR artikkel 3.
Utenlandske utstedere som utsteder obligasjoner i Norge plikter etter gjeldende rett å innføre disse i et verdipapirregister dersom de er utstedt i norske kroner. Dette er obligasjoner med en tilknytning til Norge. Arbeidsgruppen ser at det likevel er en risiko for at denne bestemmelsen, selv om den kan oppfylles i et hvilket som helst verdipapirregister med tillatelse etter CSDR, kan anses å være i motstrid med forordningens artikkel 3 nr. 1. Denne pålegger utstedere etablert i EØS å utstede omsettelige verdipapirer i kontobasert form nå. Arbeidsgruppen legger dessuten til grunn at det som utgangspunkt ikke vil være behov for en norsk registreringsplikt, ettersom dette er obligasjoner som normalt vil være registreringspliktige etter artikkel 3 nr. 2 fordi de handles på markedsplass eller benyttes som sikkerhet etter lov om finansiell sikkerhetsstillelse. Arbeidsgruppen foreslår derfor at plikten til å innføre disse obligasjonene i et verdipapirregister oppheves.
Registreringsplikten for aksjer fremgår av aksjelovene. Det er ikke en tilsvarende samlet regulering av obligasjoner som for aksjer, men gjeldsbrevloven inneholder viktige bestemmelser om dem. Arbeidsgruppen har vurdert om registreringsplikten for obligasjoner fortsatt bør fremgå av verdipapirregisterloven, eller om den bør reguleres i gjeldsbrevloven. Verdipapirregisterloven er først og fremst en regulering av verdipapirregistre og verdipapiroppgjør, og ikke av obligasjoner. Det er derfor mulig at en regulering i gjeldsbrevloven vil være riktigst. Arbeidsgruppen er imidlertid ikke kjent med at nåværende plassering har vært problematisk. Den foreslåtte registreringsplikten har dessuten nær sammenheng med registreringsplikten etter CSDR, som er foreslått gjennomført i verdipapirregisterloven. Arbeidsgruppen mener derfor registreringsplikten fortsatt bør reguleres i verdipapirregisterloven.»

15.3.3 Særlig om aksjeeierregistre

15.3.3.1 Krav om føring av aksjeeierregister

I arbeidsgruppens rapport pkt. 15.3.3.1 står følgende:

«Stortinget har bedt regjeringen etablere en løsning som sikrer økt åpenhet om informasjon om eiere av aksjeselskaper. Et høringsnotat med alternative løsninger som kan gi økt åpenhet om aksjeeiere ble sendt på bred høring 22. desember 2015 med høringsfrist 22. mars 2016. Det er innkommet en rekke høringsuttalelser som Nærings- og fiskeridepartementet nå gjennomgår.
Videre gjelder at Stortinget har bedt regjeringen fremme forslag om et norsk offentlig eierskapsregister for å sikre åpenhet om eierskap i norske selskap og styrke innsatsen mot skattekriminalitet, korrupsjon og hvitvasking. Et slikt register må følge opp Financial Action Task Forces anbefalinger fra 2012 om internasjonale standarder for bekjempelse av hvitvasking og bekjempelse av terrorfinansiering og spredning, og registeret må også følge opp EU-reguleringen på dette området. Finansdepartementet har som et ledd i dette og for å vurdere norsk implementering av EUs 4. hvitvaskingsdirektiv, satt ned et eget lovutvalg (hvitvaskingslovutvalget). Etter dette direktivet skal EØS-statene etablere et register over de reelle rettighetshaverne til selskaper mv etablert i det aktuelle landet.
Slik det fremgår av drøftelsen i kapittel … forutsetter CSDR at selskapene fritt skal kunne velge blant de verdipapirregistrene som oppfyller vilkårene i artikkel 23 og som er etablert i en EØS-stat. Det er ikke gitt at alle disse verdipapirregistrene vil tilby føring av aksjeeierregistre. Tjenester i tilknytning til aksjeeierregisteret er nemlig en tilleggstjeneste for verdipapirregistrene, jf. del B punkt 2 a i vedlegg til CSDR. Hvis verdipapirregistrene tilbyr aksjeeierregistertjenester, er det heller ikke gitt at disse vil oppfylle dagens krav i de norske aksjelovene.
I utgangspunktet kan norske selskaper bare benytte verdipapirregistre som kan oppfylle vilkårene i norsk selskapsrett, jf. CSDR artikkel 49 nr. 1 annet ledd. Krav til føring av aksjeeierregisteret er en del av selskapsretten. Aksjeeierregisteret skal i første rekke betjene de hensyn som oppstår ved å stifte, drive og avvikle et allmennaksje- eller aksjeselskap. Arbeidsgruppen har merket seg at både svenske og finske myndigheter har lagt til grunn at utsteders valgrett etter CSDR artikkel 49 stenger for nasjonale krav om at verdipapirregisteret skal føre aksjeeierregisteret. Dette er i de svenske forarbeidene begrunnet med at det å tilby tjenester i tilknytning til aksjeeierregisteret er en tilleggstjeneste for verdipapirregistrene. Etter svenske myndigheters vurdering kan derfor ikke verdipapirregistrene pålegges å føre et aksjeeierregister. Det å gjøre føring av aksjeeierregister til en obligatorisk tjeneste for verdipapirregistre, med begrunnelse i at dette er en selskapsrettslig bestemmelse etter CSDR artikkel 49 nr. 1, ville dermed vesentlig innskrenke utstedernes valgfrihet og sannsynligvis innebære en indirekte diskriminering av verdipapirregistre etablert i andre EØS-stater. Dette ble derfor vurdert som i strid med forordningen. I de finske forarbeidene fremføres lignende argumenter.
Etter arbeidsgruppens oppfatning kan det være gode grunner til å beholde den norske løsningen for føring av aksjeeierregisteret i et verdipapirregister slik den er. Den nåværende ordningen fremgår av aksjelovene, og kan sies å være en del av nasjonal selskapsrett som forutsatt i forordningen artikkel 49 nr. 1. Den vil i tilfelle ligge utenfor forordningens virkeområde. Samtidig ser ikke arbeidsgruppen bort i fra at en videreføring av nåværende kobling mellom aksjeeierregister og verdipapirregister kan utfordre grunnleggende elementer i EØS-avtalen. Arbeidsgruppen har derfor kommet til at det er innenfor mandatet å foreslå regler som gir norske selskaper adgang til å benytte verdipapirregistre som ikke tilbyr å føre aksjeeierregistre. Blant aspektene som arbeidsgruppen har lagt vekt på i denne sammenhengen er at en slik løsning øker selskapenes fleksibilitet ved valg av verdipapirregister.
Ved valg av løsning har arbeidsgruppen sett hen til løsningene valgt i henholdsvis Sverige og Finland, der den finske løsningen har blitt vurdert som å passe best til norske forhold.
Forslaget til endringer i den finske aksjeloven innebærer at styret til selskaper innført i et verdipapirregister skal føre et oppdatert aksjeeierregister som er basert på registreringene i verdipapirregisteret. Aksjeeierregisteret skal føres på en betryggende måte og skal være tilgjengelig for allmennheten.
I Sverige ble aksjeboken for såkalte «avstämningsbolag», det vil si selskaper der aksjene var innført i et svensk verdipapirregister, tidligere ført av verdipapirregisteret. Ettersom svenske myndigheter har lagt til grunn at CSDR stenger for at medlemsstatene kan oppstille krav om at verdipapirregisteret også skal føre selskapets aksjebok, legger aksjeloven nå ansvaret for føring av aksjeboken på selskapet selv. Selskapet kan imidlertid inngå skriftlig avtale med verdipapirregisteret om at det skal føre aksjeboken på selskapets vegne. Det valgte verdipapirregisteret, samt informasjon om eventuelle avtaler om føring av aksjebok, skal registreres i «Aktiebolagsregisteret». Ansvaret for føring av aksjeboken innebærer etter svensk rett følgende oppgaver:
  • Føring og bevaring av aksjeboken,

  • Prøving av spørsmål om innføring i aksjeboken

  • Ansvar for utskrift av aksjeboken. Føres denne av et verdipapirregister, skal både selskapet og verdipapirregisteret ha utskrift tilgjengelig for allmennheten.

  • Avstemning av aksjeboken

Arbeidsgruppen foreslår derfor at aksjelovene endres slik at selskapenes styre er ansvarlig for føring av aksjeeierregisteret selv om selskapet benytter et verdipapirregister. På samme måte som i Finland bør informasjonen om aksjeeierne hentes direkte fra verdipapirregisteret. Hvis aksjene er innført i et verdipapirregister består dermed aksjeeierregisteret av opplysninger om hvem som er registrert som eier, alternativt forvalter, i verdipapirregisteret på det relevante tidspunktet. I tillegg må selskapet innta de faste opplysningene om selskapet og om aksjene som fremgår av allmennaksjeloven § 4-4 første ledd i dag. Ved valg av verdipapirregister må selskapet derfor påse at verdipapirregisteret kan levere informasjon om aksjeeiere og forvaltere på en slik måte og så raskt at selskapet kan oppfylle kravene som følger av det norske regelverket. Dette gjelder bl.a. reglene om aksjebokens offentlighet og om skatterapportering. Arbeidsgruppen mener at selskapene bør kunne overlate til verdipapirregistre som har tillatelse eller er anerkjent etter CSDR å føre aksjeeierregisteret på dets vegne. Selskapets styre bør imidlertid forbli ansvarlig for at reglene i aksjelovene om aksjeeierregisterets innhold og utforming etterleves. For så vidt gjelder hvilke aksjeeiere som skal føres inn i aksjeeierregisteret, er det verdipapirregisteret som er styrende. Det er styrets ansvar å gjengi eierinformasjonen fra verdipapirregisteret på riktig måte i aksjeeierregisteret.
Arbeidsgruppen mener prinsippene nevnt i foregående avsnitt bør gjelde tilsvarende for et eventuelt tegningsrettsregister, jf. allmennaksjeloven § 4-11.
Arbeidsgruppen foreslår ikke endringer i gjeldende forbud mot at norske investorer forvalterregistrerer aksjer i norske aksje- og allmennaksjeselskaper. Arbeidsgruppens løsning gjør det imidlertid nødvendig å endre allmennaksjeloven § 4-10 for å klargjøre at forvaltere trenger tillatelse for å bli ført inn i verdipapirregisteret i stedet for en utenlandsk aksjeeier. Etter gjeldende rett er denne plikten knyttet til innføringen i aksjeeierregisteret. Etter CSDR artikkel 38 nr. 5 annet ledd kan EØS-statene bare videreføre eksisterende nasjonale forbud mot forvalterregistrering så lenge disse ikke er endret eller opphevet, og formålet med dem fremdeles er gyldig. Arbeidsgruppen legger til grunn at de foreslåtte justeringene i allmennaksjeloven § 4-10 ikke vil anses å være en relevant endring i artikkel 38 sin forstand. Formålet med endringen er å tilpasse gjeldende lov til CSDR, ved å gjøre det enklere for utenlandske verdipapirregistre å tilby tjenester til norske selskaper. Det vises videre til at justeringen ikke vil medføre en realitetsendring ettersom aksjeeierregisteret etter gjeldende rett føres i verdipapirregisteret, jf. allmennaksjeloven § 4-4.
Arbeidsgruppen har merket seg at forskriften om aksjebokens offentlighet oppstiller forholdsvis lange frister for når selskapet skal kunne fremlegge et oppdatert aksjeeierregister, og at den fremstår som lite tilpasset den teknologiske utviklingen de siste årene. Arbeidsgruppen anbefaler derfor at denne forskriften vurderes på nytt, blant annet med sikte på å forkorte fristene for fremskaffelse av oppdaterte aksjeeierregistre. En slik vurdering faller utenfor arbeidsgruppens mandat.»

15.3.3.2 Saksbehandlingsregler ved valg av verdipapirsentral

Arbeidsgruppens forslag er som følger, jf. rapporten pkt. 15.3.3.2:

«Valg av verdipapirregister kan få stor betydning for aksjeeierne, blant annet når det gjelder regler om hvordan eierskifter skal meldes og hvilke rettsvirkninger registreringene i verdipapirregisteret har. Aksjeeier må dessuten ha en konto i det andre verdipapirregisteret eller, hvis aksjeeier er utenlandsk, benytte en forvalter som kan holde aksjene for vedkommende. Etter det arbeidsgruppen har fått opplyst er det heller ikke alle verdipapirregistre som åpner for registrering av pant på pantsetters konto. I disse verdipapirregistrene må sikkerhetsstillelse skje på annen måte, normalt ved overføring av de aksjene til panthaver eller en tredjepart. Arbeidsgruppen mener derfor det er viktig med saksbehandlingsregler som sikrer at aksjeeierne får god informasjon om konsekvensene av å velge det aktuelle verdipapirregisteret.
Aksjeloven § 4-4 fastsetter at det skal vedtektsfestes dersom selskapets aksjer skal registreres i et verdipapirregister. Arbeidsgruppene mener at vedtektene til både aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper bør inneholde en henvisning til hvilket verdipapirregister som er benyttet. Dette gir publisitet og innebærer at saksbehandlingsreglene for vedtektsendringer får anvendelse, herunder kravet om to tredelers flertall på generalforsamlingen. Endring av verdipapirregister kan gjøre det nødvendig for aksjeeierne å opprette konto i et annet verdipapirregister. Slike endringer har også betydning for reglene om rettsvern for rettigheter til aksjen. Etter arbeidsgruppens oppfatning må styret gi begrunnelse når slik vedtektsendring foreslås for generalforsamlingen. Begrunnelsen må inneholde en oversikt over de viktigste virkningene av endringen, herunder konsekvensene for kontoetablering og etablering av rettsvern. På lignende måte må det gjøres rede for en endring som virker inn på adgangen til å pantsette aksjen. Det vises i denne sammenhengen til krav om forankring i selskapets vedtekter om begrensning av adgangen til pantsettelse, jf. aksjeloven § 4-8 og allmennaksjeloven § 4-15a. Lignende krav til begrunnelse følger av allmennaksjeloven § 15-1 for så vidt gjelder forslag om omdannelse av et allmennaksjeselskap til et aksjeselskap. Kravene til begrunnelse vil supplere de generelle kravene til innkalling til generalforsamling i allmennaksjeloven § 5-10.
Arbeidsgruppen mener dessuten at selskapene bør pålegges å informere allmennheten om hvordan rettsvern for rettigheter til selskapets aksjer etableres. Dette kan eksempelvis skje ved at selskapene gir nærmere informasjon om valgt verdipapirregister, herunder at det finnes relevant informasjon eller link til verdipapirregisterets hjemmesider med slik informasjon. Slik informasjon kan være viktig for potensielle erververe og rettighetshavere til aksjer i selskapet.
Etter gjeldende rett skal samtlige aksjer være registrert i verdipapirregisteret, også om selskapet har flere aksjeklasser. Tilsvarende krav synes å følge av den svenske aksjeloven. Arbeidsgruppen foreslår ikke endringer i denne bestemmelsen.»

15.3.4 Fremgangsmåte mv. ved innføring i en verdipapirsentral

Arbeidsgruppens vurderinger og forslag fremgår slik i rapporten pkt. 15.3.4:

«… CSDR artikkel 49 regulerer hvordan verdipapirregisteret skal behandle utstederes anmodninger om innføring. Verdipapirregisteret skal blant annet behandle anmodningen raskt og på en ikke-diskriminerende måte, der utsteder skal få svar innen 3 måneder. Forordningen regulerer i liten grad prosessen ved innføring av finansielle instrumenter. Arbeidsgruppen forstår imidlertid artikkel 37 nr. 3 slik at innføringen skal skje på en slik måte at det ikke oppstår risiko for at det innføres flere finansielle instrumenter enn det som er utstedt. Krav til oppbevaring og avstemning av fysiske instrumenter som er lagt i depot ventes å følge av utfyllende kommisjonsforordning til artikkel 37 nr. 1.
Arbeidsgruppen mener verdipapirregistrene fortsatt bør ha fleksibilitet når det gjelder den nærmere utformingen av reglene for innføring av finansielle instrumenter. Dette sikrer blant annet at verdipapirregisteret kan ivareta den til enhver tid gjeldende markedspraksis i sine rutiner, og gir en bedre mulighet til å hensynta særtrekk ved ulike typer finansielle instrumenter. Verdipapirregisteret bør derfor fortsatt fastsette regler om fremgangsmåten ved innføring av finansielle instrumenter. Reglene er viktige for å ivareta interessene til eiere og rettighetshavere til de finansielle instrumentene, og det er derfor viktig med en offentlig kontroll med reglene. De bør derfor fremdeles godkjennes av Finanstilsynet, som også bør kunne pålegge verdipapirregisteret å endre reglene hvis de ikke fungerer tilfredsstillende.
Etter arbeidsgruppens vurdering er det ikke grunn til å endre verdipapirregisterloven § 2-2 første ledd første punktum om at det er utstederen av finansielle instrumenter som begjærer innføring. Arbeidsgruppen har merket seg at den svenske loven har videreført den tilsvarende bestemmelsen. Det understrekes imidlertid at bestemmelsen kun regulerer det som i forordningen betegnes innføringstjeneste, i motsetning til sekundærinnføring. Etter verdipapirregisterloven § 2-3 første ledd annet punktum skal verdipapirregisteret fastsette regler om hvem som er å anse som utsteder. Arbeidsgruppen legger til grunn at dette i normaltilfeller vil gi seg selv, herunder at verdipapirregisteret bør kunne legge internasjonal markedspraksis til grunn ved vurderingen av hvem som er utsteder. Det kan imidlertid oppstå spesielle situasjoner. Eksempelvis kan det for derivatkontrakter være lite naturlig å definere en av partene som «utsteder». Det kan også oppstå tvilsspørsmål knyttet til hvem som er utsteder av et depotbevis. Arbeidsgruppen ser derfor at det kan være nyttig at verdipapirregisteret har mulighet til å klargjøre hvem som er å anse som utsteder i tvilstilfeller. Bestemmelsen foreslås derfor videreført. Det anses imidlertid ikke lenger som nødvendig å pålegge verdipapirregisteret en plikt til å ha slike regler.
Det er ikke uvanlig at utenlandske finansielle instrumenter er representert ved fysiske dokumenter. Arbeidsgruppen mener derfor at gjeldende adgang for departementet til å gi regler om innkalling av dokumenter ved overgang til innføring i et verdipapirregister, jf. verdipapirregisterloven § 2-3 annet ledd siste punktum, bør videreføres. For ordens skyld nevnes at de utfyllende kommisjonsforordningene til CSDR ventes å inneholde krav til de hvelvene som benyttes av verdipapirregistre for oppbevaring av fysiske, immobiliserte finansielle instrumenter. Arbeidsgruppen mener at verdipapirregistrene bør ha adgang til å destruere de fysiske dokumentene dersom dette er tillatt etter reguleringen av de aktuelle finansielle instrumentene.

… Norske aksjer

Aksjeloven § 4-11 inneholder bestemmelser om overgang fra aksjeeierbok til aksjeeierregister. Selskapet skal i disse tilfelle gi alle de som er angitt som aksjeeier i aksjeeierboken minimum to måneders varsel om endringen samt kunngjøre varselet i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon. Nærings- og fiskeridepartementet kan gi forskrift om fremgangsmåten ved overgang fra aksjeeierbok til aksjeeierregister. Slik forskrift er ikke gitt. Der aksjene skal innføres i et norsk verdipapirregister vil bestemmelsen utfylles av verdipapirregisterets regler om fremgangsmåten ved innføring, jf. drøftelsen under kapittel ….
Arbeidsgruppen mener det bør presiseres i aksjeloven § 4-11 at varselet skal inneholde informasjon om hvordan innføringen påvirker aksjeeiernes stilling samt informasjon om hvordan rettighetsregistrering foregår i det valgte verdipapirregisteret. En lignende informasjonsplikt er foreslått i den finske aksjeloven. Arbeidsgruppen har i kapittel … foreslått at tilsvarende informasjon skal vedlegges innkallingen til den generalforsamlingen der verdipapirregister velges.»

15.3.5 Sletting

Arbeidsgruppen har i rapporten pkt. 15.3.5.1 foreslått følgende:

«Arbeidsgruppen mener verdipapirregisteret fortsatt bør ha fleksibilitet når det gjelder den nærmere utformingen av reglene, og foreslår derfor videreføring av gjeldende rett. Arbeidsgruppen understreker viktigheten av at reglene bidrar til at slettingen, herunder overføringen av de finansielle instrumentene til et eventuelt annet register, skjer på en sikker og effektiv måte som ivaretar interessene til eierne og rettighetshaverne. Finanstilsynet vil kunne hensynta dette ved godkjennelsen av reglene.
Sletting kan også skje som følge av at verdipapirregisteret, alternativt kontofører, sier opp selskapets avtale om innføring i verdipapirregisteret. … Verdipapirregisterets regler om sletting bør omfatte også slike oppsigelser. …»

15.3.5.1 Særskilt om sletting av norske aksjer

I arbeidsgruppens rapport pkt. 15.3.5.2 fremgår følgende om sletting av norske aksjer:

«Aksjeloven § 4-11 har regler om overgang fra aksjeeierbok til et verdipapirregister. Selskapet skal i disse tilfelle gi alle de som er angitt som aksjeeier i aksjeeierboken minimum to måneders varsel om endringen samt kunngjøre varselet i Brønnøysundregistrenes elektroniske kunngjøringspublikasjon. Nærings- og fiskeridepartementet kan gi forskrift om fremgangsmåten ved overgang fra aksjeeierregister til aksjeeierbok. Slik forskrift er ikke gitt. Der aksjene skal slettes i et norsk verdipapirregister vil bestemmelsen utfylles av verdipapirregisterets regler om fremgangsmåten ved sletting, jf. drøftelsen under kapittel …Arbeidsgruppen mener at den begrunnelsen og informasjonen om virkningene av endringene som arbeidsgruppen foreslår at skal inntas i innkallingen til generalforsamlingen, jf. drøftelsen i kapittel …, også bør fremgå av varselet etter aksjeloven § 4-11. Arbeidsgruppen mener at selskapet bør gi rettighetshavere som er registrert i verdipapirregisteret eller aksjeeierregisteret et tilsvarende varsel når et slikt krav enkelt kan etterleves. Rettighetshaverne har normalt ikke blitt orientert om generalforsamlingen, herunder mottatt innkallingen til den, og har derfor ofte dårligere grunnlag for å vurdere konsekvensene av slettingen enn aksjeeierne. I tillegg bør bestemmelsen utvides til å gjelde varsling ved bytte av verdipapirregister.
Arbeidsgruppen mener at det ikke er hensiktsmessig å regulere i aksjelovene hvordan innføringen eller slettingen i et eventuelt utenlandsk verdipapirregister skal skje, det vil si regulering tilsvarende den som er foreslått i verdipapirregisterloven § 2-4 og drøftet i kapittel … . Fremgangsmåten vil i disse tilfellene følge av den utenlandske reguleringen.»

15.4 Høringsinstansenes merknader

Finans Norge har uttalt:

«Arbeidsgruppen foreslår i 15.3.3.1 å formelt skille føringen av verdipapirregisteret fra føringen av aksjeboken. Finans Norge støtter dette forslaget. Det vil harmonisere norsk rett med sammenlignbare land i EU, og vil forhindre konkurransehemmende barrierer i forhold til hvor og hvordan norske selskaper kan registrere seg og føre aksjeboken.»

Finanstilsynet støtter ikke arbeidsgruppens forslag om at utstedere av unoterte aksjer i allmennaksjeselskaper og unoterte norske ihendehaverobligasjoner skal kunne velge et verdipapirregister i et annet EØS-land. Finanstilsynet har blant annet uttalt:

«En videreføring av plikt til registrering i norsk rettsvernsregister for noterte verdipapirer, vil i praksis innebære at retten til å velge et verdipapirregister (oppgjørsregister) i EØS-området, ikke vil bli reell. Utsteder måtte i et slikt tilfelle påse at VPS til enhver tid speilet den eierregistreringen som fulgte av et verdipapirregister i annet EØS-land. Finanstilsynet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om at norske noterte verdipapirer skal kunne registreres i et europeisk rettsvernsregister valgt av utstederselskapet.
Finanstilsynet mener at gjeldende regler ikke bør endres i større grad enn det som er nødvendig som følge av CSDR. Registreringsplikten for norske unoterte verdipapirer bør videreføres. Også retten til å registrere norske verdipapirer i det norske rettsvernsregisteret bør videreføres. Det bør ikke legges opp til at norske utstedere kan velge et verdipapirregister (oppgjørsregister) i et annet EØS-land, med de uklarheter det vil medføre når det gjelder hvilke rettsvernsregler som bør gjelde. …
CSDRs krav til organiseringen av virksomheten er ikke fullt ut i samsvar med norske regler om krav til organiseringen av virksomheten i et rettsvernsregister. Finanstilsynet mener imidlertid at kravene til virksomheten etter CSDR ikke svekker VPS som rettsvernsregister.
Hensynet til klare rettsvernsregler for verdipapirer utstedt av norske utstedere og effektiv skatterapportering tilsier at norske myndigheter bør videreføre dagens system så langt det er mulig.
Arbeidsgruppen har vist til EU-kommisjonens uttalelse om at nasjonale regler om plikt til registrering i et nasjonalt register for unoterte verdipapirer, vil innebære en omgåelse av prinsippene bak CSDR. Det er mulig synspunktet kan ha noe for seg, hvis det etableres et verdipapirregister (oppgjørssystem) basert på reglene i CSDR, og myndighetene i etableringslandet påla utstedere av unoterte verdipapirer å registrere disse i det nasjonale registeret. For det norske rettsvernsregisteret mener imidlertid Finanstilsynet at uttalelsen ikke er relevant. Rettsvernsregler er som nevnt ikke harmonisert i EØS, og vil fortsatt følge av nasjonalt regelverk.
Arbeidsgruppen foreslår å videreføre gjeldende rettsvernsregler for norske verdipapirregistre, mens det for utstedere som velger utenlandske verdipapirregistre, vil gjelde andre rettsvernsregler. Arbeidsgruppen foreslår en plikt for utsteder til å redegjøre for hvilke rettsvernsregler som vil gjelde ved det aktuelle register det måtte være registrert i. Opplysningene skal være offentlig tilgjengelig.
Ettersom utgangspunktet er at rettsvernsreglene ikke er harmonisert i EØS, er det litt uklart hva som ligger i arbeidsgruppens forslag. Registrering av norske allmennaksjeselskaper i et verdipapirregister i annet EØS-land vil i utgangspunktet ikke gi andre rettsvirkninger enn de som følger av oppgjørsreglene. Det vil gjelde litt ulike regler om pant mv. i de ulike EØS-landene. Finanstilsynet mener det vil være lite heldig å åpne for bruk av utenlandske rettsvernsregler for aksjer utstedt av norske allmennaksjeselskap. Dette vil være en uheldig side ved gjennomføringen av CSDR for noterte verdipapirer. Disse uheldige sidene bør begrenses til de verdipapirene der forpliktelsene etter CSDR er klare.
Hensynet til like rettsvernsregler for finansielle instrumenter utstedt av norske utstedere, tilsier at Finanstilsynet ikke bør støtte arbeidsgruppens forslag. Norsk regelverk har rettsvernsregler i bl.a. aksjeloven, gjeldsbrevloven og panteloven. Disse erstattes av rettsvernsreglene i verdipapirregisterloven dersom utsteder velger slik registrering. Finanstilsynet mener norske rettsvernsregler er viktig for både private og offentlige interessenter (private som skal ha avtalepant, eller offentlige myndigheter som skal ha utleggspant.
Finanstilsynet mener derfor at andre finansielle instrumenter enn noterte aksjer i allmennaksjeselskaper og noterte ihendehaverobligasjoner, bare skal kunne registreres i norsk rettsvernsregister.»

Finanstilsynet har videre vist til at en overgang fra registrering i VPS til registering i et verdipapirregister i annet EØS-land, må forventes å svekke skattemyndighetenes tilgang til skatteopplysninger, og at det kan være uheldig både for skattemyndighetene og skatteyterne dersom flere norske utstedere benytter utenlandske verdipapirregistre.

Justis- og beredskapsdepartementet har lovtekniske merknader til forslag til endringer i aksjeloven og allmennaksjeloven, og har blant annet påpekt at lovforslaget ikke synes å omfatte alle endringene som foreslås.

Norges Bank har vist til at VPS har en tilsvarende funksjon som grunnboken har for fast eiendom, og har videre uttalt:

«… Med gjennomføring av CSDR i norsk rett, vil det antakelig være krevende å videreføre en slik samlet «grunnbok» under tilsyn og kontroll av norske myndigheter. Ved gjennomføring av EØS-regler som svarer til CSDR, vil norske selskaper kunne la seg registrere i et utenlandsk verdipapirregister. Selskapets utstedte aksjer, samt rettigheter i disse, vil da kun fremgå av det utenlandske registeret. Norges Bank mener det er viktig å sikre oversikt og notoritet over eierskap og rettigheter i finansielle instrumenter utstedt av norske selskaper.
Dersom gjennomføring av CSDR innebærer at norske myndigheter ikke lengre kan sikre opprettholdelse av og oversikt over eierskapet i norske finansielle instrumenter, kan det potensielt svekke den finansielle stabiliteten. En slik oversikt er særlig viktig for noterte foretak…
Arbeidsgruppen foreslår at norske utstedere gis rett til å velge mellom registrering i et norsk verdipapirregister eller et verdipapirregister i et annet EØS-land. Rettsvernsreglene som følger av verdipapirregisterloven foreslås videreført for finansielle instrumenter registrert i et norsk verdipapirregister, men arbeidsgruppen foreslår ikke rettsvernsregler for rettigheter i finansielle instrumenter utstedt av norske foretak registrert i utenlandsk verdipapirregister. CSDR regulerer verdipapiroppgjøret, men legger ikke opp til harmonisering av rettsvernsregler. Norges Bank mener at det norske rettsvernsregisteret er velfungerende og ivaretar en viktig samfunnsfunksjon, og at det derfor er grunn til å vurdere nærmere om det norske rettsvernsregisteret kan videreføres i større utstrekning enn det arbeidsgruppen foreslår, også for noterte finansielle instrumenter. Blant annet er CSDR ikke til hinder for obligatorisk registrering i norsk verdipapirregister av finansielle instrumenter utstedt av norsk foretak som ikke er notert på regulert marked. Norges Bank mener derfor det ikke bør åpnes for at finansielle instrumenter kan registreres i utenlandske registre i større grad enn det som følger av CSDR, for på den måten å sikre at gjeldende norske rettsvernsregler kan videreføres i så stor grad som mulig. Dette er etter vår oppfatning også i tråd med mandatet.
Norges Bank viser til at ny regulering av nytt norsk offentlig aksjeeierregister er til behandling i Nærings- og fiskeridepartementet. Etter Norges Banks syn bør det vurderes om det er mulig å etablere dette aksjeeierregisteret som et rettsvernsregister for rettigheter i aksjer utstedt av alle norske aksje- og allmennaksjeselskaper, evt. bare for de selskaper som er registrert i utenlandsk verdipapirregister».

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å endre aksjelovene slik at det blir selskapets styre som er ansvarlig for føringen av aksjeeierregisteret også der aksjene er registrert i et verdipapirregister, har Skattedirektoratet uttalt at det er en risiko for at selskapene som velger et utenlandsk verdipapirregister ikke vil være i like god stand som i dag til å levere oppgaver til Skatteetatens aksjonærregister, og at dette kan gå ut over kvaliteten på skattemeldingen. Skattedirektoratet har videre vist til at arbeidsgruppen har foreslått å oppheve registreringsplikten etter verdipapirregisterloven for utenlandske utstedere som utsteder obligasjoner i norske kroner, fordi obligasjonene normalt vil være registreringspliktige etter CSDR når de handles på markedsplass eller benyttes som sikkerhetsstillelse. Skattedirektoratet har uttalt:

«Obligasjoner utstedt i norske kroner av utenlandske utstedere henvender seg til et norsk marked gjennom notering på Oslo Børs. Skattedirektoratet gjør derfor oppmerksom på at dette er verdipapirer som vi i dag får opplysninger om i et visst omfang og som er høyst relevante for skattleggingen i Norge. Ved opphevelse av norsk registreringsplikt, bør det vurderes om utenlandsk verdipapirregisters opplysningsplikt også skal gjelde instrumenter med utenlandsk utsteder, dersom disse er tilbudt på norsk markedsplass.»

Skattedirektoratet har videre uttalt at bestemmelser om kildeskatteplikt og trekkplikt bør inngå på listen over sentrale relevante bestemmelser i norsk selskapslovgivning med videre, slik at korrekt kildeskattetrekk kan sikres ved registering i utenlandsk verdipapirregister.

Statistisk sentralbyrå har blant annet uttalt:

«For å sikre fortsatt tilgang til data for offisiell statistikk er det vesentlig at det ikke åpnes for at finansielle instrumenter kan registreres i utenlandske verdipapirregistre i større grad enn det som følger av CSDR….
Dersom en ikke lenger kan få disse opplysningene fra norsk verdipapirregister, vil Statistisk sentralbyrå måtte se etter nye muligheter for å få tak i slike data. Vi har ikke hjemmel til å innhente opplysninger fra utenlandske verdipapirregistre. Dersom norske utstedere av verdipapirer i større grad vil benytte seg av utenlandske registre, vil dette kunne medføre at Statistisk sentralbyrå må pålegge den enkelte usteder opplysningsplikt om opplysninger vi i dag mottar fra VPS. Det kan medføre en betydelig oppgavebyrde for den enkelte utsteder.»

Statistisk sentralbyrå er videre imot arbeidsgruppens forslag om å oppheve plikten for utenlandske utstedere til å registrere obligasjoner i utstedt i Norge i norske kroner. Forslaget vil svekke datagrunnlaget for offentlig statistikk.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å splitte mellom aksjeeierregisteret som skal ajourholdes av selskapet, og instrumentets innføring i et verdipapirregister, har Verdipapirsentralen ASA (VPS) vist til at gjeldende lovgivning likestiller aksjeeierregisteret med verdipapirregisteret, jf. for eksempel allmennaksjeloven § 4-7. VPS har flere merknader til denne delen av høringsforslaget:

«Den gjeldende ordning etter allmennaksjeloven leder til en effektiv løsning for markedet, hvor det er forutsigbarhet om aksjeeierregisterets oppdatering og er en tids- og kostnadseffektiv løsning for allmennaksjeselskapene, spesielt for de børsnoterte hvor det kan være mange eierendringer hver dag. Ordningen tilrettelegger for at verdipapirregisteret kan tilby standardiserte løsninger og prosesser til fordel for kapitalmarkedet. Denne samlede infrastrukturen fra VPS med tilhørende løsninger for sikker, effektiv og pålitelig registrering av finansielle instrumenter utgjør således fundamentet for den effektivitet og kvalitet det norske kapitalmarkedet er anerkjent for. Det har videre en vesentlig verdi for både allmennaksjeselskaper, aksjonærer og skattemyndigheter som følge av den omfattende rapportering fra VPS som gjennomføres årlig. VPS´ kapasitet til å håndtere store datamengder kan også forenkle tilgjengeliggjøring av data for et eventuelt fremtidig offentlig aksjeeierregister.
Dagens tette bånd mellom aksjeeierregisteret og verdipapirregisteret er gjenspeilet i hvordan tekniske infrastrukturløsninger som understøtter prosessering av selskapshendelser i verdipapirer i VPS er utformet. Disse løsningene må tilpasses en situasjon hvor aksjeeierregisteret ikke nødvendigvis føres av VPS.
At aksjeeierregisteret føres i verdipapirregisteret, bidrar inntil et eventuelt offentlig aksjeeierregister er etablert til å sikre tilgangen til slike opplysninger for tilsynsmyndigheter og allmennheten. Det legger også til rette for en effektiv løsning for tilgjengeliggjøring av data i et slikt register. En deling av aksjeeierregisteret og verdipapirregisteret vil medføre at aksjeeierregisteret ikke lenger føres i verdipapirregisteret, men vil kun være tilgjengelig hos det enkelte aksjeselskap. Adskillelsen kan dermed medføre redusert tilgjengelighet for myndigheter, marked og offentlighet.
VPS stiller spørsmål ved om den foreslåtte endringen i aksjelovene faktisk er nødvendig for å legge til rette for at norske aksjeselskaper skal ha flere CSD-er å velge mellom. I følge en undersøkelse utført i 2016 av den Europeiske interesseorganisasjonen for verdipapirregistre ECSDA tilbyr hele 22 av 41 Europeiske verdipapirregistre enkeltkonti for sluttinvestorer, hvorav 12 CSD-er kategoriseres som «rene» segregerte markeder med krav om å tilby enkeltkonti. Det ansees dermed å være en rekke CSD-er som kan tilby tjenester til norske allmennaksjeselskap under ny lovgivning. VPS har vanskelig for å se at andre CSD-er som kan oppfylle forutsetningen om å tilby enkeltkonto, men som muligens ikke tilbyr aksjeregistertjenester, ikke også relativt enkelt skal kunne sammenstille aksjeeierdata iht. allmennaksjelovens krav og levere dette i en tjeneste.
VPS mener at den foreslåtte løsningen tilfører en risiko for avstemmingsutfordringer mellom aksjeeierregisteret og verdipapirregisteret som ikke foreligger i dag. Dette kan inntreffe bl.a. ved gjennomføring av utbytter, emisjon eller andre selskapshendelser. Dagens løsninger sikrer at det ikke oppstår slike problemer. Dette kan trolig også sikres på andre måter, men slike løsninger må da først utredes og etableres. Adskillelsen av aksjeeierregisteret fra verdipapirregisteret skaper for øvrig usikkerhet rundt muligheten for norske verdipapirregistres mulighet til å tilpasse seg markedspraksis basert på de europeiske standardene for corporate actions (selskapshendelser). …
VPS mener at det som er sagt ovenfor tilsier at spørsmålet bør utredes nærmere før en går bort fra dagens velfungerende ordning hvor aksjeeierregisteret opprettes i et verdipapirregister.
VPS finner for øvrig grunn til å peke på at kravet om at et allmennaksjeselskap skal sørge for at det opprettes et aksjeeierregister i et verdipapirregister følger av allmennaksjeloven § 4-4. Dette er en bestemmelse i nasjonal selskapsrett som har sammenheng med og legger til rette for andre bestemmelser i norsk selskapsrett. CSDR artikkel 49 og preambelens punkt 56 fastsetter at CSDR ikke griper inn i medlemsstatenes selskapsrett eller tilsvarende rett. Det følger av CSDR at den CSD som skal levere tjenester til et selskap fra en annen medlemsstat må godtgjøre at dens tjenester oppfyller de krav som følger av selskapslovgivningen eller lignende rett for den aktuelle utstederen. VPS mener at dette viser at CSDR ikke krever at selskapsretten må tilpasses for å legge til rette for utsteders valgrett, men tvert imot anerkjenner at slike regler kan videreføres selv om det har en viss påvirkning på hvilke CSD-er som kan velges som register for utsteder av norske aksjer.»

Når det gjelder forslaget til endringer i allmennaksjeloven § 4-13 om opplysninger, mener VPS at det i tillegg bør opplyses om hvilke erstatningsregler som gjelder for det verdipapirregisteret som aksjene er innført i. VPS foreslår tilsvarende tilføyelse til allmennaksjeloven § 4-13 nytt fjerde ledd.

15.5 Departementets vurdering

15.5.1 Hvilke finansielle instrumenter som kan innføres i et verdipapirregister

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at verdipapirsentralforordningen utgjør rammene for hva som kan innføres i en verdipapirsentral. Med unntak av de tilfeller der dette er særskilt angitt i forordningen, gjelder forordningen «finansielle instrumenter», jf. blant annet artikkel 1 om forordningens formål og virkeområde. Forordningens definisjon av finansielle instrumenter følger definisjonen i MiFID II, jf. verdipapirsentralforordningen art. 2 nr. 1 underpunkt 8. På denne bakgrunn videreføres ikke bestemmelsen i verdipapirregisterloven § 2-2 første ledd om hvilke finansielle instrumenter som kan innføres i et verdipapirregister med videre i den nye loven.

Arbeidsgruppen har heller ikke foreslått å videreføre verdipapirregisterloven § 2-3 annet ledd, som fastsetter at et verdipapirregister kan begrense sitt virksomhetsområde i vedtektene. Departementet er enig med arbeidsgruppen i at bestemmelsen ikke bør videreføres. Som det fremgår av arbeidsgruppens redegjørelse ovenfor, vil vurderingen av hvilke typer finansielle instrumenter en norsk verdipapirsentral kan innføre i stedet skje ved behandling av konsesjonssøknader, og ved behandling av eventuelle meldinger etter forordningen artikkel 23 om innføring av utenlandske finansielle instrumenter.

15.5.2 Plikt til å innføre visse finansielle instrumenter i en verdipapirsentral

Plikten til å innføre visse finansielle instrumenter i en verdipapirsentral sett i lys av verdipapirsentralforordningen, reiser flere spørsmål. For det første er det spørsmål om hvilke finansielle instrumenter som må innføres i en verdipapirsentral. Spørsmålet gjelder særlig om det er adgang til å opprettholde en registreringsplikt for finansielle instrumenter som ikke er uttrykkelig nevnt i forordningen artikkel 3 nr. 2. For det andre er det spørsmål om hvilke verdipapirsentraler utsteder skal kunne velge mellom. Det må i den forbindelse vurderes om forordningen er til hinder for å pålegge utstedere å innføre visse finansielle instrumenter i en nasjonal verdipapirsentral, jf. høringsmerknader fra blant annet Finanstilsynet og Norges Bank.

Når det gjelder hvilke finansielle instrumenter som må innføres i en verdipapirsentral, viser departementet til at for finansielle instrumenter som inngår i oppgjør av en handel foretatt på en markedsplass, eller som blir overført som ledd i en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse, følger det uttrykkelig av forordningen artikkel 3 nr. 2 at de skal være registrert i kontobasert form i en verdipapirsentral. For disse finansielle instrumentene følger registreringsplikten direkte av forordningen. Artikkel 3 nr. 2 sier ikke noe nærmere om hvilken verdipapirsentral de finansielle instrumentene skal være registrert i.

Det følger av verdipapirsentralforordningen artikkel 49 at utstedere av verdipapirer som er opptatt til notering på regulerte markeder eller multilaterale handelsfasiliteter, eller som handles på markedsplasser, skal ha rett til å velge mellom verdipapirsentraler som er opprettet i en medlemsstat. Forutsetningen er at verdipapirsentralen kan oppfylle nasjonal selskapsrett og tilsvarende lovgivning, og at de har sendt melding etter artikkel 23. For nevnte finansielle instrumenter følger usteders rett til å velge mellom verdipapirsentraler uttrykkelig av artikkel 49 nr. 1.

Det neste spørsmålet er om det er adgang til å opprettholde en plikt til å innføre finansielle instrumenter i en verdipapirsentral utover det som uttrykkelig kreves i forordningen artikkel 3. I likhet med arbeidsgruppen, forstår departementet forordningen slik at den antakelig ikke begrenser EØS-statenes adgang til å pålegge selskaper å innføre de finansielle instrumentene i en verdipapirsentral, forutsatt at verdipapirsentraler fra andre EØS-stater ikke forskjellsbehandles. Løsningen synes ikke å være opplagt. Siden forordningen inneholder bestemmelser om registreringsplikt i artikkel 3, kan det argumenteres for at det ikke kan fastsettes nasjonale regler som utvider registreringsplikten uten at forordningen uttrykkelig åpner for det. På den annen side er formålet med forordningens krav om å registrere visse finansielle instrumenter i en verdipapirsentral blant annet å skulle være «et viktig skritt i retning av å effektivisere oppgjør og sikre verdipapirutstedelsenes integritet, særlig i lys av at metodene for innehav og overføring blir stadig mer komplekse», jf. punkt 11 i fortalen til forordningen. Intensjonen med forordningens regler på dette punkt er neppe at EØS-statene skal gå tilbake til fysiske dokumenter der det i lang tid har vært krav om registrering i en verdipapirsentral nasjonalt, slik som i gjeldende verdipapirregisterlov § 2-1. For allmennaksjeselskaper følger registreringsplikten også av selskapsretten, og siden verdipapirsentralforordningen anerkjenner at nasjonal selskapsrett skal bestå, er dette også et hensyn som tilsier at forordningen ikke er til hinder for å videreføre registreringsplikt i hvert fall for denne typen finansielle instrumenter. Departementet legger på denne bakgrunn til grunn at det ikke er i strid med forordningen å videreføre en registreringsplikt, så lenge verdipapirsentraler fra andre EØS-land ikke diskrimineres.

Under forutsetning av at forordningen åpner for å videreføre en nasjonal registreringsplikt i en verdipapirsentral for finansielle instrumenter som ikke er nevnt i art. 3 nr. 2, må det også vurderes om det er grunn til å videreføre registreringsplikten.

Som det fremgår av arbeidsgruppens redegjørelse for gjeldende rett ovenfor, ble registreringsplikten innført av hensyn til skattekontroll, statistikkføring og effektivt tilsyn med verdipapirmarkedene. Departementet legger til grunn at disse hensynene fortsatt gjør seg gjeldende, og at det er gode grunner til å opprettholde registreringsplikten på dette punkt.

Når det gjelder aksjer i allmennaksjeselskaper, viser departementet også til at dersom et allmennaksjeselskap anser plikten til å innføre aksjene i en verdipapirsentral med tillatelse etter verdipapirsentralforordningen som tyngende, vil det vanligvis ha mulighet til å omdanne seg til aksjeselskap, i hvert fall der det ikke følger av særlovgivning at selskapet skal være et allmennaksjeselskap.

Departementet viser også til at det er vanskelig å overskue hvilke konsekvenser det kan få for andre deler av selskapslovgivningen dersom allmennaksjeselskaper som ikke er omfattet av forordningens bestemmelser om registreringsplikt kan gå over til aksjeeierbok, tilsvarende det som gjelder for aksjeselskaper som ikke har aksjene registrert i et verdipapirregister. Departementet slutter seg etter dette til arbeidsgruppens forslag om at gjeldende registreringsplikt for allmennaksjeselskaper bør videreføres, men slik at den kan oppfylles ved bruk av de verdipapirsentraler som har tillatelse eller anerkjennelse etter verdipapirsentralordningen. Departementet viser til forslaget til endringer i allmennaksjeloven § 4-4 første ledd. Tilsvarende foreslås for egenkapitalbevis, jf. forslag til endringer i finansforetaksloven § 10-12 annet ledd. Departementet foreslår også at det skal fremgå av foretakenes vedtekter i hvilken verdipapirsentral aksjene og egenkapitalbevisene er registrert, jf. forslaget til endringer i allmennaksjeloven § 2-2 første ledd og finansforetaksloven § 7-8.

Når det gjelder ihendehaverobligasjoner, kan det etter departementets syn fremstå som lite fremtidsrettet om man opphever plikten til å innføre disse i en verdipapirsentral. Som arbeidsgruppen har redegjort for, vil det i så fall åpnes for at ihendehaverobligasjoner som ikke er registreringspliktige etter forordningen art. 3, kan utstedes som fysiske gjeldsbrev. Dette kan få negative konsekvenser for både skatterapportering og muligheten til å føre et effektivt tilsyn med verdipapirmarkedene. Departementet er på denne bakgrunn enig med arbeidsgruppen i at registreringsplikten for ihendehaverobligasjoner bør videreføres også for obligasjonene som ikke handles på en handelsplass eller overføres som følge av en avtale om finansiell sikkerhetsstillelse, jf. lovforslaget § 3-1. Det innebærer at det fortsatt vil være en generell registreringsplikt for norske ihendehaverobligasjoner, også der registreringsplikten ikke følger direkte av forordningen art. 3. Også her foreslår departementet at verdipapirsentraler med tillatelse eller anerkjennelse etter verdipapirsentralforordningen skal likebehandles.

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å unnta ihendehaverobligasjoner utstedt utenfor Norge i annen valuta enn norske kroner eller som er forbehold fysiske eller juridiske personer i utlandet fra registreringsplikten, foreslår departementet at unntak eventuelt i stedet kan fastsettes i forskrift, jf. også gjeldende forskrift 6. februar 2003 nr. 139 om unntak fra registreringsplikt for ihendehaverobligasjoner og høringsmerknadene fra Skattedirektoratet og Statistisk sentralbyrå. Det vises til lovforslaget § 3-1 annet ledd. Departementet presiserer at eventuelle unntak i forskrift bare kan gjøres i relasjon til registreringsplikten i § 3-1 første ledd, og at det ikke kan gis særnorske bestemmelser i forskrift som gjør unntak fra registreringsplikten i verdipapirsentralforordningen art. 3, jf. art. 49.

Finanstilsynet, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå har i sine høringssvar tatt til orde for at registreringsplikten i et norsk verdipapirregister/verdipapirsentral bør videreføres i større utstrekning enn det arbeidsgruppen har foreslått.

Når det gjelder rettsvern og andre rettsvirkninger av registrering, behandles dette i kapittel 17, og departementet viser til vurderingene som gjøres der. Spørsmålet det må tas stilling til her, er om man kan oppstille en plikt til å innføre aksjer i allmennaksjeselskaper, norske ihendehaverobligasjoner og egenkapitalbevis som ikke er tatt opp til notering eller handles på en markedsplass i en norsk verdipapirsentral.

Det er et uttalt mål med verdipapirsentralforordningen å legge til rette for konkurranse og konsolidering av verdipapirsentraler. Det er heller ikke opplagt i lys av forordningen at man kan ha nasjonale regler om registreringsplikt i en verdipapirsentral ved siden av bestemmelsene i forordningen, jf. ovenfor.

Med dette som bakteppe, er utgangspunktet at finansielle instrumenter som verken er opptatt til notering på regulerte markeder eller multilaterale handelsfasiliteter eller handles på handelsplasser, ikke er omfattet av reglene i verdipapirsentralforordningen artikkel 49 nr. 1 om utsteders rett til å velge verdipapirsentral.

Departementet viser imidlertid til at verdipapirsentraler som har tillatelse etter forordningen, får rett til å yte tjenester grensekryssende i EØS-området, jf. artikkel 23. Dette gjelder blant annet innføringstjeneste som nevnt i avsnitt A nr. 1 i vedlegget til forordningen, forutsatt at verdipapirsentralens konsesjon omfatter slik tjeneste. Departementet viser videre til at EU-kommisjonen i oktober 2014 (i et dokument kalt «Frequently asked questions on CSDR implementation, scope of requirements and third country CSDs – 3 October 2014») besvarte følgende spørsmål slik:

«Given that the scope of Article 49(1) concerning the right of access of any EU issuer to any EU CSD is limited to securities admitted to trading on EU trading venues, can a Member State retain the restriction in national law that securities which are not admitted to trading need to be recorded in a national CSD?
No. Such a restriction would be contrary to Article 23 of the CSDR, which allows any authorised CSD to provide any CSD-service, including the initial recording of securities issued by issuers established in any Member State.»

Departementet viser også til at det i avsnitt 56 fortalen til forordningen heter:

«I mange medlemsstater krever den nasjonale lovgivningen at utstedere skal utstede visse typer verdipapirer, særlig aksjer, gjennom sine nasjonale verdipapirsentraler. For å fjerne dette hinderet for et etterhandelsmarked i Unionen, og for å gi utstederne mulighet til å velge den mest effektive måten å forvalte sine verdipapirer på, bør utstederne ha rett til å velge en hvilken som helst verdipapirsentral som er etablert i Unionen, for å registrere sine verdipapirer og motta relevante verdipapirsentraltjenester. …»

Departementet mener på denne bakgrunn at det ikke er i tråd med forordningen å videreføre krav om registrering i en nasjonal verdipapirsentral for finansielle instrumenter som ikke er nevnt i artikkel 49 nr. 1. Dette er i samsvar med arbeidsgruppens vurdering.

For ordens skyld viser departementet til kapittel 17.5.1 om rettsvern og andre rettsvirkninger av registrering med videre, der det drøftes alternative løsninger, herunder regulering av foretak som kun tilbyr registrering av finansielle instrumenter.

Når det gjelder høringsmerknaden fra Statistisk sentralbyrå, viser departementet til at når verdipapirsentraler tilbyr hovedtjenestene innføringstjeneste eller sentral kontoføringstjeneste i tilknytning til finansielle instrumenter utstedt etter en annen EØS-stats rett, jf. artikkel 23, kan den kompetente myndigheten i vertsstaten pålegge verdipapirsentraler å gi den periodiske rapporter om virksomheten i denne staten, jf. artikkel 24 nr. 2, herunder rapportering for statistikkformål. Vedkommende myndighet i verdipapirsentralens hjemstat har tilsvarende rett til å be verdipapirsentralen rapportere om aktiviteter i vertsstaten, og den kan også kreve at vertsstatsmyndigheten gir den kopi av eventuell rapportering den mottar fra verdipapirsentralen. Forordningen synes derfor å gi grunnlag for å kunne få opplysninger til statistiske formål også fra utenlandske verdipapirsentraler som norske utstedere benytter.

Departementet foreslår etter dette å videreføre plikten til å innføre aksjer i allmennaksjeselskaper, egenkapitalbevis og ihendehaverobligasjoner i en verdipapirsentral, men slik at utstederne kan velge mellom verdipapirsentraler som har tillatelse etter verdipapirsentralforordningen art. 16 eller anerkjennelse etter verdipapirsentralforordningen art. 25. Det vises til forslag ny verdipapirsentrallov § 3-1 og endringer i allmennaksjeloven § 4-4 og finansforetaksloven § 10-12.

Når det gjelder skattemessige forhold, herunder skatterapportering, viser departementet til vurderingen i kapittel 16 nedenfor.

15.5.3 Særlig om aksjeeierregistre

Arbeidsgruppen har foreslått å oppheve kravet i allmennaksjeloven § 4-4 første ledd om at aksjeeierregistre skal opprettes i et verdipapirregister/en verdipapirsentral, jf. også aksjeloven § 4-4. VPS er imot forslaget.

Departementet viser til at tjenester i forbindelse med aksjeeierregistre er en tilleggstjeneste etter verdipapirsentralforordningen, jf. avsnitt B nr. 2 bokstav a i vedlegget til forordningen.

Videre viser departementet til at kravet i allmennaksjeloven § 4-4 om at styret i allmennaksjeselskaper skal sørge for at det opprettes et aksjeeierregister for selskapet i et verdipapirregister, er en del av norsk selskapsrett, jf. allmennaksjeloven § 4-4 første ledd. I det følgende viser departementet for enkelhets skyld bare til de aktuelle bestemmelsene i allmennaksjeloven, selv om reglene gjelder tilsvarende for aksjeselskaper som har valgt å registrere sine aksjer i et verdipapirregister, jf. aksjeloven § 4-4.

Departementet antar at kravet om aksjeeierregistre først og fremst skal sikre at selskapet har kunnskap om hvem som eier aksjene, siden eierne kan påvirke driften av selskapet gjennom å stemme på generalforsamlingen med videre. Det skal også ivareta hensynet til at myndighetene og allmennheten enkelt skal kunne få tilgang til opplysninger om hvem som eier aksjene.

Aksjeeierregisteret skal blant annet inneholde opplysninger om selskapets navn og aksjekapital, aksjenes pålydende, aksjeeiernes navn eller foretaksnavn og adresse med videre, samt antallet aksjer som eies av den enkelte aksjeeier, jf. allmennaksjeloven § 4-4 annet ledd. Aksjeeierregisteret skal også innholde opplysninger om retten til å omsette eller pantsette aksjer er innskrenket gjennom vedtektene, jf. allmennaksjeloven. Aksjeeierregisteret skal være tilgjengelig for enhver, jf. allmennaksjeloven § 4-5.

I utgangspunktet er det bare aksjeeiere som er innført i aksjeeierregisteret som kan utøve aksjeeierrettigheter, jf. allmennaksjeloven § 4-2. Registrering som eier i aksjeeierregisteret har således avgjørende betydning for forholdet mellom aksjeeieren og selskapet. Dette omfatter blant annet rett til å møte og stemme i generalforsamlingen, jf. allmennaksjeloven § 5-2 og § 5-4. Når det gjelder forholdet mellom aksjeeieren og andre enn selskapet, følger det av allmennaksjeloven § 4-13 at legitimasjons- og rettsvernsregler ved eierskifte reguleres av verdipapirregisterloven § 7-1, § 7-2 og § 7-4, jf. allmennaksjeloven § 4-13. Dette er omtalt i kapittel 18 om rettsvirkninger av registrering mv.

Kravene til hvilke opplysninger et verdipapirregister skal inneholde, er ikke identiske med kravene til innholdet i aksjeeierregistre. Verdipapirregisteret skal inneholde opplysninger om de finansielle instrumentene og om innehavere av rettigheter til disse, jf. verdipapirregisterloven § 6-8. Nærmere krav er stilt i forskrift 21. mai 2003 nr. 620 om hvilke opplysninger som skal fremgå av verdipapirregister.

Begrunnelsen for at aksjeeierregistre skal opprettes i et verdipapirregister, synes ifølge forarbeidene til aksjelovene å ha sammenheng med at registrering i Verdipapirsentralen for allmennaksjeselskaper var obligatorisk, jf. NOU 1996: 3 Ny aksjelovgivning, spesialmerknadene til § 3-1 (nåværende allmennaksjeloven § 4-4) og del I kapittel 3.4 og Ot.prp. nr. 23 (1996–97) spesialmerknadene til § 4-4, jf. også Ot.prp. nr. 84 (1984–85) del III kapittel 5.2.2. I sistnevnte proposisjon del III kapittel 5.2.2 (side 19) står det:

«Et alternativ til arbeidsgruppens forslag for så vidt gjelder noteringer, kunne være å holde fast ved aksjelovens nåværende system, slik at melding om aksjeoverdragelser gis til selskapet, som så får plikt til å gi melding videre til Verdipapirsentralen. Etter Justisdepartementets syn vil imidlertid dette være en unødvendig komplisert ordning.»

Spørsmålet nå er om verdipapirsentralforordningen er til hinder for å videreføre kravet i allmennaksjeloven § 4-4 om at aksjeeierregistre skal føres i en verdipapirsentral, eller om kravet er en del av nasjonal selskapsrett som kan videreføres, jf. artikkel 49 nr. 1 og artikkel 23 nr. 3 bokstav e.

Departementet legger til grunn at kravet om at aksjeeierregistre skal føres i et verdipapirregister er en del av nasjonal selskapsrett. Kravet kan i utgangspunktet derfor videreføres uten at verdipapirsentralforordningen er til hinder for det. Forordningen anerkjenner at selskapsretten kan videreføres selv om det kan påvirke utstedernes rett til å velge verdipapirsentral.

Når det gjelder utstedernes rett til å velge verdipapirsentral, viser departement til at dersom kravet i allmennaksjeloven om at aksjeeierregisteret skal føres i en verdipapirsentral videreføres, vil utstederne bare kunne velge blant verdipapirsentraler som tilbyr tilleggstjenester knyttet til aksjeeierregistre, jf. avsnitt B nr. 2 bokstav a i vedlegget til verdipapirsentralforordningen. Videre må tilleggstjenesten oppfylle kravene til aksjeeierregistre i de norske aksjelovene. Dessuten ligger det en begrensning i utstedernes rett til å velge blant verdipapirsentraler i det norske forbudet mot forvalterregistrering. Siden forvalterregistrering i aksjeeierregisteret for norske aksjeeiere er forbudt etter allmennaksjeloven § 4-10, kan norske utstedere med slike aksjeeiere bare velge verdipapirsentraler som sikrer at utstederen kan overholde reglene i allmennaksjeloven om forvalterregistrering. Forbudet mot forvalterregistrering kan opprettholdes også etter ikrafttredelsen av forordningen, jf. artikkel 38 nr. 5 annet avsnitt. I sum innebærer dette at norske allmennaksjeselskaper og aksjeselskaper som har norske aksjeeiere, bare kan velge mellom verdipapirsentraler som tilbyr enkeltkontoer til investorer, og som samtidig tilbyr tjenester knyttet til aksjeeierregistre som oppfyller kravene i allmennaksjeloven § 4-4.

Som arbeidsgruppen har redegjort for ovenfor, har svenske myndigheter lagt til grunn at utstedernes muligheter til å velge en utenlandsk verdipapirsentral etter forordningen art. 49 nr. 1 i praksis vil innskrenkes om man viderefører kravet om at en verdipapirsentral skal føre aksjeeierregisteret, og at dette kan innebære en indirekte diskriminering av verdipapirsentraler som er etablert i et annet EØS-land enn Sverige. Tilsvarende vurderinger skal være lagt til grunn av finske myndigheter.

Departementet viser til at VPS i sin høringsmerknad har opplyst at 22 av 41 europeiske verdipapirsentraler tilbyr enkeltkontoer for sluttinvestorer, jf. undersøkelse utført av ECSDA (den europeiske interesseorganisasjonen for verdipapirsentraler). Ifølge VPS er det vanskelig å se at verdipapirsentraler som tilbyr enkeltkontoer, men som muligens ikke tilbyr aksjeeierregistertjenester, ikke relativt enkelt skal kunne sammenstille aksjeeierdata i henhold til kravene i allmennaksjeloven og levere dette i en tjeneste.

Departementet viser til at det følger direkte av forordningen artikkel 49 nr. 7, jf. artikkel 23 at utstedernes valgrett er begrenset til verdipapirsentraler som kan oppfylle nasjonal selskapsrett eller tilsvarende lovgivning. Det er vanskelig å vurdere hvor mange verdipapirsentraler som i praksis vil anse det norske markedet som attraktivt nok til å tilby slik tjeneste. Departementet er enig med VPS i at for verdipapirsentraler som tilbyr enkeltkontoer til sluttinvestorer, og som eventuelt ikke tilbyr tilleggstjenester knyttet til aksjeeierregistre, er det antakelig relativt enkelt å kunne sammenstille de data som kreves for å føre et aksjeeierregister i tråd med kravene i allmennaksjeloven § 4-4 annet ledd.

Etter departementets syn kan det være gode grunner til å opprettholde koblingen mellom aksjeeierregisteret og verdipapirsentralen. Det kan oppstå avstemmingsproblemer mellom verdipapirsentralen og aksjeeierregisteret dersom det opprettes et skille. Dette kan øke risikoen for konflikter og erstatningskrav. En konsekvens kan også være at opplysningene i aksjeeierregistre i praksis blir mindre tilgjengelige for myndighetene, markedene og offentligheten dersom de må henvises til selskapet selv for å få slike opplysninger.

Departementet foreslår på denne bakgrunn ikke å endre allmennaksjeloven slik at aksjeeierregistre ikke lenger skal opprettes i en verdipapirsentral nå. Derimot må allmennaksjeloven konsekvensjusteres også her som følge av utstedernes valgrett etter verdipapirsentralforordningen artikkel 49, slik at utstederne gis mulighet til å velge mellom verdipapirsentraler som har tillatelse etter forordningen art. 16 eller er anerkjent som likeverdig etter art. 23.

Kravene til aksjeeierregistre, herunder at disse skal registreres i en verdipapirsentral, vil bli vurdert nærmere av Nærings- og fiskeridepartementet som ledd i arbeidet med gjennomføring i norsk rett av EØS-regler som svarer til direktiv (EU) 2017/828 om å fremme langsiktig aksjeeierengasjement og endringer av direktivet 2007/36/EC (aksjonærrettighetsdirektivet).

Når det gjelder arbeidsgruppens forslag om å presisere i aksjeloven § 4-11 at varselet til aksjeeierne om overgang fra aksjeeierbok til aksjeeierregister skal inneholde informasjon om hvordan innføringen påvirker aksjeeiernes stilling, samt informasjon om hvordan rettighetsregistrering foregår i det valgte verdipapirregisteret, foreslår departementet å følge opp dette. Det vises til forslaget til endring i aksjeloven § 4-11.

15.5.4 Fremgangsmåte mv. ved innføring i og sletting fra en verdipapirsentral

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at forordningen ikke synes å være til hinder for å videreføre gjeldende verdipapirregisterlov § 2-2 første ledd første punktum, der det er fastsatt at det er utstederen av finansielle instrumenter som beslutter om et finansielt instrument skal innføres i en verdipapirsentral. Departementet viser til arbeidsgruppens vurderinger ovenfor, som det slutter seg til, samt til lovforslaget § 3-3 første ledd.

Når det gjelder utstederes rett til å få tilgang til verdipapirsentraler utenfor det som er direkte regulert i arikkel 49, viser departementet til kapittel 12.4.1 og 12.6.1.

Departementet er også enig med arbeidsgruppen i at gjeldende bestemmelse i verdipapirregisterloven § 2-4, der det står at verdipapirregisteret i sitt regelverk skal fastsette regler om sletting, kan og bør videreføres. Departementet viser til lovforslaget § 2-2.

Til dokumentets forside