Prop. 75 L (2016–2017)

Endringar i pasient- og brukarrettslova, helsepersonellova m.m. (styrking av rettsstillinga til barn ved yting av helse- og omsorgstenester m.m.)

Til innhaldsliste

14 Merknader til dei enkelte paragrafane i lovforslaget

Spesialisthelsetenestelova

Til § 3-7 a

Første ledd pålegg helseinstitusjonar som er omfatta av denne lova, i nødvendig utstrekning å ha barneansvarleg personell med ansvar for å fremme og koordinere helsepersonell si oppfølging av mindreårige barn av psykisk sjuke, rusmiddelavhengige og alvorleg somatisk sjuke eller skadde pasientar. Endringa utvidar ansvaret for det barneansvarlege personellet på helseinstitusjonane til også å omfatte mindreårige barn som pårørande søsken og etterlatne barn og søsken av slike pasientar.

Endringa er knytt opp mot endringa i helsepersonellova § 10 a og ny § 10 b, som inneber at helsepersonell får utvida plikta si til å bidra til å vareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha, frå å gjelde for mindreårige barn av pasient til å også gjelde for mindreårige søsken av pasient og mindreårige barn som etterlatne barn og søsken.

Pasient- og brukarrettslova

Til § 3-1

Første ledd andre punktum blir utvida til også å gjelde for personar som blir rekna som «brukar» etter lova.

Tilføyinga av nytt fjerde og femte punktum i første ledd inneber ei særleg presisering av retten barn har til å medverke ved gjennomføring av helse- og omsorgstenester. Det følger av tredje punktum at forma på medverkinga skal tilpassast den enkelte si evne til å gi og ta imot informasjon. Kva dette nærare inneber for barn, blir konkretisert i nytt fjerde og femte punktum. Barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt skal få informasjon og høyrast, og det skal leggast vekt på kva barnet meiner i samsvar med alder og kor modent barnet er. Ved utforminga av nytt fjerde og femte punktum i første ledd er det særleg sett hen til barnelova § 31, Grunnlova § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12.

Når første ledd andre punktum blir utvida til også å gjelde for personar som blir rekna som «brukar» etter lova, blir retten barn har til å medverke, både som pasientar og brukarar, regulert særskilt i pasient- og brukarrettslova § 3-1 første ledd. Det er då ikkje lenger behov for å særregulere rådføringsplikta knytt til barn i § 3-1 andre ledd, som ei konkret rådføringsplikt som berre gjeld ved tenester som tidlegare var omfatta av sosialtenestelova.

Til § 3-4

Endringane fører til at føresegna får føydd til nytt tredje og femte ledd. Tidlegare tredje ledd blir nytt fjerde ledd og tidlegare fjerde ledd blir nytt sjette ledd.

§ 3-4 får nå følgjande struktur, når det gjeld første til fjerde ledd: Hovudregelen om at både pasienten eller brukaren under 16 år og foreldra eller andre som har foreldreansvaret skal informerast går fram av første ledd. Av andre ledd går unntaket som gjeld for pasientar eller brukarar mellom 12 og 16 år fram, mens det nye unntaket som skal gjelde pasient eller brukar under 16 år uavhengig av alder går fram av tredje ledd. Regelen om at informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret likevel skal givast til foreldra eller andre som har foreldreansvaret når pasienten eller brukaren er under 18 år går fram av fjerde ledd.

I tredje ledd blir det innført eit nytt unntak frå plikta til å informere foreldra eller andre som har foreldreansvaret, som òg skal gjelde når ein pasient eller brukar er under 12 år. Det er eit snevert unntak avgrensa til at informasjon ikkje skal gjevast til foreldra eller andre som har foreldreansvaret «dersom tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det».

For at det skal ligge føre tungtvegande omsyn til pasienten eller brukaren, må pasienten eller brukaren vere i, eller antakast å vere i, ein situasjon som er alvorleg, eller som blir oppfatta som alvorleg av pasienten eller brukaren. Dette kan for eksempel vere ein alvorleg omsorgssviktsituasjon eller annan situasjon med alvorleg uro eller belastning, for eksempel knytt til kjønnsidentitet, seksualitet eller psykososiale forhold.

Situasjonen må i tillegg vere av ein slik karakter at personellet vurderer det som til beste for pasienten eller brukaren at informasjonen ikkje blir vidareformidla til foreldre eller andre som har foreldreansvaret. Det er vurderinga av kva som vil vere til beste for barnet som skal vere avgjerande. Å ikkje vidareformidle informasjon vil kunne vere til beste for barnet dersom vidareformidling vil kunne sette barnet i ein endå vanskelegare eller farleg situasjon eller dersom vidareformidlinga vil kunne hindre at barnet kjem fram med informasjon som kan føre til at barnet får hjelp.

Den som sit på informasjon om ein alvorleg situasjon for eit barn kan ikkje med dette la vere å gjere noko meir i saka. Dersom det ligg føre opplysningsplikt til barnevernet, skal opplysningane vidareformidlast, slik at barnevernet kan undersøke saka og sørge for at interessene til barnet blir sikra, jf. helsepersonellova § 33. Vidare kan det ligge føre plikt til å varsle politiet for å avverje skaden dersom opplysningane tilseier at barnet står i fare for alvorleg skade, jf. helsepersonellova § 31. Den vidare oppfølginga kan bidra til at mistanken enten blir styrkt eller avkrefta og at barnet får den hjelpa det eventuelt har behov for. Sjå nærare omtale i punkt 3.3.5.1.

For pasientar og brukarar mellom 16 og 18 år følger det etter endringa såleis av første og fjerde ledd at forelda eller andre som har foreldreansvaret berre skal få informasjon om det som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret.

For pasientar og brukarar mellom 12 og 16 år følger det etter endringa framleis av andre ledd at foreldre eller andre som har foreldreansvar ikkje skal få informasjon når pasienten eller brukaren av grunner som bør respekterast ikkje ønsker dette. Unntaket etter andre ledd, skal mellom anna sikre at unge i denne aldersgruppa kan oppsøke helse- og omsorgstenesta med personlege helseproblem utan frykt for at foreldra, som i forhold til dei aktuelle helseproblema kan stå i eit motsetnadsforhold til den unge, automatisk blir trekt inn. Eksempel på dette kan vere prevensjonsrettleiing, råd om svangerskapsavbrot lettare psykiske problem på grunn av mobbing eller saker om mishandling. For pasientar og brukarar i denne aldersgruppa vil det nye unntaket etter tredje ledd dermed bli aktuelt i alvorlege situasjonar som er omfatta av tredje ledd, der unntaket etter andre ledd ikkje er aktuelt fordi den unge ikkje sjølv oppgjer grunnar som bør respekterast for at informasjonen ikkje skal givast.

For pasientar eller brukarar under 18 år følger det av fjerde ledd at foreldra eller andre som har foreldreansvaret likevel skal få informasjon om det som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, er avgrensa til informasjon som er nødvendig for at foreldra eller andre som har foreldreansvaret skal kunne sikre foreldreomsorga. Dette omfattar, som beskrive under punkt 3.3.2, blant anna informasjon om sjølvmordsfare, kvar pasienten oppheld seg, og innlegging på sjukehus på grunn av livstruande tilstandar. Dersom helsepersonell i ein situasjon som er omfatta av nytt tredje ledd, vurderer at situasjonen er slik at heller ikkje denne avgrensa informasjonen kan givast til foreldra eller andre som har foreldreansvaret, må helsepersonellet vurdere om det ligg føre opplysningsplikt til barnevernstenesta slik at barnevernstenesta får anledning til å vurdere omsorgssituasjonen til barnet og behovet for å sette i verk tiltak etter barnevernlova. I fjerde ledd nytt andre punktum blir det innførd krav om at pasientar og brukarar skal orienterast i tilfelle der foreldra eller andre som har foreldreansvaret skal få informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret etter fjerde ledd første punktum.

I femte ledd blir det innført eit krav om at i tilfelle der det kan bli aktuelt å halde unna informasjon frå foreldra eller andre som har foreldreansvaret etter andre eller tredje ledd, skal pasienten eller brukaren så tidleg som mogleg orienterast om retten foreldra eller andre som har foreldreansvar har til å få informasjon, og unntak frå dette. For at barn skal fortelje om forhold, kan det vere ein føresetnad at dei får vite at det dei fortel, ikkje automatisk blir vidareformidla til foreldra eller andre som har foreldreansvaret. Det kan dessutan vere viktig at dei får vite dette så tidleg som mogleg, slik at dei kan få opparbeidd seg den tilliten og tryggleiken som kan gjere at dei våger å opne seg og fortelje om forholdet.

I sjette ledd blir det føydd til at sjette ledd også skal gjelde i tilfelle der det er fatta mellombelse vedtak om å plassere eit barn utanfor heimen etter barnevernlova § 4-6 andre ledd. Sjå nærare omtale i punkt 3.3.5.5.

Til § 4-3

Første ledd bokstav b har blitt tolka slik at barn under 16 år i spesielle avgrensa tilfelle har sjølvstendig samtykkekompetanse. Men dette følger ikkje direkte som ei naturleg forståing av lovteksten.

Innføring av første ledd ny bokstav c inneber ei regulering av dei avgrensa tilfella der barn mellom 12 og 16 år har sjølvstendig samtykkekompetanse.

Alternativet «tiltakets art» blir også tatt inn i bokstav c, slik at det ikkje skal oppstå tvil om at pasientar mellom 12 og 16 år framleis, og i tråd med gjeldande rett, også kan oppnå samtykkekompetanse i andre tilfelle enn dei som er omfatta av pasient- og brukarrettslova § 3-4 andre og tredje ledd. Det kan være situasjonar der barn under 16 år ønsker helsehjelp som foreldre ikkje samtykker til og der den sjølvstendige samtykkeretten til barnet hittil har blitt utleida av «tiltakets art» etter § 4-3 første ledd bokstav b. Sjå nærare omtale i punkt 3.4.5.1.

I nytt sjette ledd blir det innførd ein svært snever tilgang for personell til å ta avgjerder om helsehjelp overfor barn under 12 år i situasjonar der foreldra eller andre som har foreldreansvaret ikkje skal informerast etter § 3-4 tredje ledd. Tilgangen er avgrensa til helsehjelp som ut i frå situasjonen er strengt nødvendig og som ikkje er av inngripande karakter med omsyn til omfang og varigheit, i ein avgrensa periode fram til samtykke kan innhentast.

Då dette gjeld situasjonar der barn er under 12 år, er det særleg viktig å sjå til at situasjonen så snart som mogleg blir endra, slik at dei som har omsorga for barnet kan samtykke til helsehjelp for barnet. Når barn er så unge vil det å vere involvert i og ta ansvar for helsa til barnet vere ein viktig del av omsorgsfunksjonen.

Til grunn for avgjerda om å ikkje informere foreldra eller andre som har foreldreansvaret etter § 3-4 tredje ledd skal det ligge ei vurdering av kva som er det beste for barnet. Denne vurderinga må også leggast til grunn for vurderinga av om denne strengt nødvendige og avgrensa helsehjelpa skal ytast.

Krava om at det berre kan takast avgjerd om helsehjelp som er strengt nødvendig og som ikkje er av inngripande karakter med omsyn til omfang og varigheit, inneber at det verken blir opna for operative inngrep eller medisinering. Det vil først og fremst opne for at personell kan halde fram med å samtale med barnet for å prøve og avklare situasjonen nærmare, få stadfesta eller avkrefta ein mistanke eller hjelpe barnet med å handtere situasjonen. Det å hjelpe barnet med å handtere situasjonen vil kunne vere å bidra til at barnet blir trygg på at problemet kan og bør takast opp med foreldra.

Til § 4-4

Endringane fører til at det blir gjort tilføyingar i første ledd. Andre ledd første punktum bokstav a blir nytt andre ledd med tilføyingar og andre ledd første punktum bokstav b og andre punktum blir tredje ledd. Tredje ledd blir fjerde ledd og fjerde ledd blir femte ledd.

Av første ledd nytt andre punktum går det fram at hovudregelen etter første punktum ikkje gjeld for pasientar mellom 12 og 16 år når dei har sjølvstendig samtykkekompetanse etter § 4-3 første ledd bokstav c.

Tilføyingane i nytt andre ledd inneber at det går direkte fram av lova at det er tilstrekkeleg at den eine av foreldra eller andre som har foreldreansvaret samtykker til vaksinasjon etter barnevaksinasjonsprogrammet. Tilføyinga inneber også at det går direkte fram av andre ledd at forelder som ikkje har del i foreldreansvaret, kan samtykke aleine til helsehjelp som blir rekna som del av den daglege og ordinære omsorga for barnet. Samtidig blir det føydd til det at dette ikkje gjeld ved samtykke til vaksinasjon etter barnevaksinasjonsprogrammet. Då blir det kravd at den som skal samtykke har foreldreansvar for barnet. Sjå nærare omtale i punkt 5.5.

I femte ledd blir føresegna om når og korleis barn skal høyrast ved samtykke til helsehjelp på vegner av barn endra. Ved utforminga av nytt femte ledd er det særleg sett hen til barnelova § 31, Grunnlova § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12. Foreldra, andre som har foreldreansvaret eller barnevernstenesta skal gi barnet informasjon og høve til å seie si meining før spørsmålet om samtykke blir avgjort, frå barnet er i stand til å danne seg eigne synspunkt på det samtykket dreier seg om. Det skal gjelde seinast frå barnet fyller 7 år. Det skal vidare leggast vekt på kva barnet meiner, i samsvar med alder og modenskap, og frå fylte 12 år skal det leggast stor vekt på kva barnet meiner. Sjå nærare omtale i punkt 3.5.5

Helsepersonellova

Til § 6

Ordet «pasienter» er endra til «pasient,» slik at det går klart fram av føresegna at plikta også omfattar ressursbruk ved helsehjelp til den enkelte pasienten.

Til § 10 a

Endringane fører til at § 10 a regulerer helsepersonell si plikt til å bidra til å vareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging mindreårige barn som pårørande kan ha, ikkje berre når forelderen til barnet er pasient med alvorlege helseproblem men og når søsken til barnet er pasient med alvorlege helseproblem. Føresegna vidarefører det som opphaveleg følgjer av § 10 a for mindreårige barn som pårørande til foreldre. Samtidig blir dette og innførd for mindreårige barn som pårørande til søsken.

Første ledd utvidar ansvaret for helsepersonell til også aktivt å vurdere kva for behov for informasjon og nødvendig oppfølging mindreårige søsken av pasienten kan ha. For at plikta etter § 10 a skal gjelde for søsken til pasient, vil det, tilsvarande som for barn av pasient, stillast krav om at pasienten har ein psykisk sjukdom, er rusmiddelavhengig eller har ein alvorleg somatisk sjukdom eller skade. Med alvorleg somatisk sjukdom eller skade meiner ein til dømes kreft og store skadar etter alvorlege ulykker. Alvorleg psykisk utviklingshemming og alvorleg funksjonshemming er inkludert i dette sjukdomsomgrepet. Det som er avgjerande når ein skal vurdere om pasienten har dette, er om helsetilstanden til pasienten er slik at han gir eller kan gi vesentlege konsekvensar for nær familie, og søsken av pasienten spesielt.

Søsken bør tolkast vidt, slik at det omfattar både biologiske søsken og andre barn som lever med pasienten som søsken i ein familie. Mindreårige søsken vil vere omfatta også når pasienten som barnet er søsken av ikkje er mindreårig. Tilsvarande bør òg foreldre tolkast vidt og omfatte både biologiske foreldre, adoptivforeldre, fosterforeldre, steforeldre og eventuelle andre, så framt dei fyller foreldrerolla for eit barn. Mindreårige er barn under 18 år.

Helsepersonellet skal prøve å avklare kva informasjons- eller oppfølgingsbehov søsknet har, jf. andre ledd. Terskelen for å vurdere kva behov søsken av pasient har for informasjon og nødvendig oppfølging, skal vere den same som for barn av pasient. Ei viktig rettesnor vil slik sett vere om helsetilstanden til pasienten er eigna til å gjere søskenet utrygt, sårbart, skape meistringsproblem eller redsel. Helsepersonell skal generelt ha ein låg terskel for å vurdere kva behov barnet har for informasjon og oppfølging.

Normalt bør helsepersonellet bidra dersom foreldra ikkje sjølv er i stand til, eller ikkje ser seg i stand til å ta hand om behova til barnet. Vidare skal erfaringar delast med foreldra i tilfelle der dei sjølv søker råd om korleis dei skal ta vare på barnet, eller i tilfelle der det er klart at dei vil ha nytte av råd. Kva som skal til for å dekke barnet sitt behov, må vurderast i kvart enkelt tilfelle. Ein del barn vil få tilstrekkeleg oppfølging frå foreldra sine, og i desse situasjonane kan det vere nok å gi foreldra generell informasjon om tilbodet.

Når det er nødvendig for å ivareta behovet til søskenet, skal helsepersonellet mellom anna tilby informasjon og rettleiing om aktuelle tiltak. Så langt det er mogleg skal det skje i samråd med foreldre eller andre med omsorga for søskenet jf. nytt fjerde ledd. Fjerde ledd, som gjeld særskilt for søsken av pasienten, viser til tredje ledd, som gjeld særskilt for barn av pasienten.

Tredje ledd gir viktige døme på kva oppfølging som kan vere aktuell for å ta hand om behova til barna. Alternativa i tredje ledd bokstav b (innhente samtykke til å foreta oppfølging som helsepersonellet anser som hensiktsmessig) og bokstav c (bidra til at barnet og personer som har omsorg for barnet, i overensstemmelse med reglene om taushetsplikt, gis informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og mulighet for samvær) skal òg gjelde tilsvarande når barnet er pårørande til søsken, jf. fjerde ledd tredje punktum.

Alternativet etter tredje ledd bokstav a er derimot ikkje relevant når pasienten er eit søsken og ikkje ein forelder, ettersom dette alternativet gjeld å samtale med pasienten om barnet sitt informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og rettleiing om aktuelle tiltak. At alternativet etter tredje ledd bokstav a ikkje er relevant, inneber ikkje at helsepersonellet nødvendigvis skal la vere å involvere pasienten. Dei vanlege reglane om samtykke til å vidareformidle informasjon vil òg gjelde når pasienten er søsken. Det kan vidare i enkelte tilfelle vere gode grunnar til å samtale med pasienten om eigen situasjon, korleis pasienten trur han vil verke inn på søsken, m.m.

Når det gjeld oppfølging bør helsepersonell samarbeide med andre tenester med tilvising og kontakt i ein overgangsfase, men ikkje ta på seg oppgåver som andre tenester tar seg av. Det inneber at helsepersonell ikkje åleine skal ha ansvar for å gi søskenet eit heilskapleg tilbod eller koordinere innsatsen frå fleire tenester.

Eit eventuelt behov barnet måtte ha for heilskapleg, spesialisert og meir langvarig hjelp, er ikkje omfatta av denne oppfølginga. Behov for helsehjelp må følgast opp på vanleg måte av helse- og omsorgstenesta.

Sjå nærare omtale i punkt 6.5.4 og 6.5.4.1.

Til § 10 b

Ny § 10 b innfører i første ledd ei plikt for helsepersonell til å bidra til å vareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn som etterlatne kan ha, som følge av at ein forelder eller eit søsken døyr.

Mindreårige er barn under 18 år. Barn bør tolkast vidt og uavhengig av formalisert omsorgssituasjon. Føresegnene omfattar derfor både biologiske barn, adoptivbarn, stebarn og fosterbarn. Også søsken bør tolkast vidt, slik at det omfattar både biologiske søsken og andre barn som lever med pasienten som søsken i ein familie. Tilsvarande bør òg foreldre tolkast vidt og omfatte både biologiske foreldre, adoptivforeldre, fosterforeldre, steforeldre og eventuelle andre, så framt dei fyller foreldrerolla for eit barn.

Det følger av andre ledd at helsepersonellet sitt ansvar i etterkant av dødsfallet består i å prøve å avklare barnet sitt informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og rettleiing om aktuelle tiltak, tilsvarande som for barn som pårørande, jf. § 10 a.

Normalt bør helsepersonellet bidra dersom foreldra eller andre med omsorga for barnet, ikkje sjølv er i stand til, eller ikkje ser seg i stand til å ta hand om behova til barnet. Vidare skal erfaringar delast med foreldra eller andre med omsorga for barnet i tilfelle der dei sjølv søker råd om korleis dei skal ta vare på barnet, eller i tilfelle der det er klart at dei vil ha nytte av råd. Kva som skal til for å dekke barnet sitt behov, må vurderast i kvart enkelt tilfelle. Ein del barn vil få tilstrekkeleg oppfølging frå foreldra eller andre med omsorga for barnet, og i desse situasjonane kan det vere nok å gi foreldra eller andre med omsorga for barnet generell informasjon om tilbodet.

Dette er eit ansvar som skal bidra til å sikre at barn blir sette og varetekne av helsepersonell i tilknyting til dødsfallet. Det er ikkje meint som eit ansvar som skal strekke seg over tid. Har barnet behov for oppfølging over tid, vil det vere naturleg å innhente nødvendig samtykke og sørge for at barnet blir tilvist vidare i hjelpeapparatet. Helsepersonellet kan likevel ta vare på barnet ved å svare på spørsmål som barnet måtte ha i samband med dødsfallet, og ved å vurdere barnet sitt eventuelle behov for vidare oppfølging. Avklaringane og oppfølginga bør så langt det er mogleg, gjerast i samråd med foreldre eller andre med omsorga for barnet.

Det følger av tredje ledd at «informasjonen skal gis i en form som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger». Det følger vidare at «opplysninger om avdøde skal gis innenfor de rammer som følger av § 24». Ut frå helsepersonellova § 24 første ledd er ikkje helsepersonell si teieplikt til hinder for at dei kan gi opplysningar om ein avdød person vidare, dersom vektige grunnar taler for dette. Når ein vurderer å gi opplysningar eller ikkje, skal det takast omsyn til det ein trur avdøde hadde ønskt, opplysningane sin art og dei pårørande og samfunnet sine interesser.

Sjå nærare omtale under punkt 6.5.4 og 6.5.4.2.

Til § 11

Ny ordlyd presiserer gjeldande rett slik at det går uttrykkeleg fram at føresegna gir heimel for i forskrift å gjere unntak for kategoriar av legemiddel. Sjå nærare omtale i punkt 11.3.2.

Til § 17

Tilføyinga i første punktum er gjort for å tydeleggjere at plikta til å gi informasjon også gjeld dersom det er fare for «brukeres» sikkerhet. Føresegna må gjelde helse- og omsorgstenester generelt, ikkje berre helsehjelp.

Nytt andre punktum presiserer at det ikkje blir gitt informasjon om teiepliktige opplysingar når helsepersonell av eige tiltak gir tilsynsstyresmaktene informasjon om forhold som kan føre til fare for sikkerheita til pasientar.

Denne ordlyden vil i større grad tydeleggjere korleis opplysningsplikta er å forstå. Opplysingsplikta fritar ikkje for teieplikta som helsepersonellet har i ein behandlingssituasjon samtidig som den heller ikkje stenger for at unntak frå lovbestemt teieplikt kan brukast. Sjå nærare omtale i punkt 10.5.

Til § 22

I lys av endringane i pasient- og brukarrettslova §§ 4-3 første ledd, 4-4 første ledd og 3-4, blir dagens tilvising til pasient- og brukarrettslova § 3-4 andre ledd i helsepersonellova § 22 andre ledd fjerna. § 22 viser etter dette berre til pasient- og brukarrettslova § 4-4. Men pasient- og brukarrettslova § 4-4 viser vidare til § 4-3 første ledd ny bokstav c som regulerer den avgrensa samtykkekompetansen for barn mellom 12 og 16 år.

Til § 25

Endringa utvidar tilgangen til å gi opplysingar til samarbeidande personell når det er nødvendig for å vareta behova til dei mindreårige barna til pasienten til også å omfatte dei mindreårige søskena til pasienten.

Endringa er knytt opp mot endringane i helsepersonellova 10 a som inneber at helsepersonell får utvida plikta si til å bidra til å vareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha, frå å gjelde for mindreårige barn av pasient til å også gjelde for mindreårige søsken av pasient.

Til § 62

Ny ordlyd presiserer gjeldande rett slik at det går uttrykkeleg fram av føresegna at avslag på ein søknad om spesialistgodkjenning òg er eit enkeltvedtak etter forvaltningslova § 2. Sjå nærare omtale i punkt 11.3.4.

Til § 67

For å unngå at den same handlinga blir ramma av konkurrerande straffebod er føresegna endra slik at den viser til straffelova § 209 for brot på teieplikt. Strafferamma i helsepersonellova blir med dette utvida frå bot eller fengsel inntil 3 månader til bot eller fengsel inntil 1 år. Det gjeld ikkje særskilde unntaksføresegner for forsøk. Medverknad til brot på teieplikt blir og ramma. Sjå nærare omtale i punkt 8.5.

Til § 74

Ny ordlyd i første ledd presiserer at det berre er dei som har norsk autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, som etter hovudregelen har rett til å bruke dei yrkesnemningane som kjenneteiknar vedkommande gruppe helsepersonell. Sjå nærare omtale i punkt 11.3.5.

Apoteklova

Til § 3-2

Første ledd bokstav a opphevast. Nåverende bokstav c blir ny bokstav a. Nåverende bokstav d til f blir ny bokstav c til e. Sjå nærare omtale i punkt 12.5.

Pasientskadelova

Til § 1

Innføring av nytt andre punktum i bokstav c tydeleggjer verkeområdet for pasientskadelova for dei tilfella der autorisert helsepersonell tilbyr behandling som dels er «helsehjelp» etter helsepersonellova og dels «helserelatert behandling» etter alternativ behandlingslova. Sjå nærare omtale i punkt 13.5.

Helse- og omsorgstenestelova

Til § 3-9 a

Føresegna tydeleggjer den kommunale helse- og omsorgstenesta sitt ansvar for å ha tilbod om nødvendige helse- og omsorgstenester for barn som har opphald i kommunen som er plassert utanfor heimen etter barnevernlova.

Føresegna inneber ei tydeleggjering av at så lenge eit barn oppheld seg i ein kommune og omsorga for barnet blir varetatt i ein fosterheim, ein institusjon, eit omsorgssenter for mindreårige eller eit anna plasseringsalternativ i kommunen, ligg ansvaret på den kommunale helse- og omsorgstenesta i denne kommunen.

Pasientjournallova

Til § 30

For å unngå at den same handlinga blir ramma av konkurrerande straffebod er føresegna endra slik at den viser til straffelova § 209 for brot på teieplikt. Strafferamma i pasientjournallova blir med dette utvida frå bot eller fengsel inntil 3 månader til bot eller fengsel inntil 1 år. Det gjeld ikkje særskilde unntaksføresegner for forsøk. Medverknad til brot på teieplikt blir og ramma. Sjå nærare omtale i punkt 8.5.

Helseregisterlova

Til § 30

For å unngå at den same handlinga blir ramma av konkurrerande straffebod er føresegna endra slik at den viser til straffelova § 209 for brot på teieplikt. Strafferamma i helseregisterlova blir med dette utvida frå bot eller fengsel inntil 3 månader til bot eller fengsel inntil 1 år. Det gjeld ikkje særskilde unntaksføresegner for forsøk. Medverknad til brot på teieplikt blir og ramma. Sjå nærare omtale i punkt 8.5.

Til forsida av dokumentet