Prop. 91 L (2018–2019)

Endringer i smittevernloven (lovrevisjon)

Til innholdsfortegnelse

14 Øvrige endringer

14.1 Innledning

Departementet foreslo også flere endringer i smittevernloven for å få bedre lovtekniske bestemmelser. Disse endringene har ikke betydning for det materielle innholdet og departementet går ikke nærmere inn på alle disse endringene. Departementet ser imidlertid behov for å omtale noen av disse endringene i dette kapittelet.

14.2 Definisjon av smittsom sykdom og smittet person

Formålet til smittevernloven er å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land. Dette inkluderer også beskyttelse mot smittebærertilstander som ikke nødvendigvis resulterer i sykdom for den som er smittet eller medfører smittefare for andre personer.

Definisjonene i loven er av avgjørende betydning for anvendelse av loven. Departementet foreslo i høringsnotatet en mindre endring i § 1-3 nr. 1, for å tydeliggjøre hva som menes med smittsom sykdom etter loven. Videre har erfaringene med loven vist at det ikke har vært klart nok at en frisk smittebærer også er omfattet av definisjonen «smittet person». Det ble derfor foreslått å presisere § 1-3 nr. 2 slik at det tydelig går fram at den omfatter både friske og syke smittebærere, i tillegg til at personer med sykdommer som ikke medfører smitteførende tilstander omfattes. Den særlige henvisningen til kroniske sykdommer ble foreslått tatt bort, ettersom den ikke er avgjørende for innholdet i definisjonen.

I høringen stilte Veterinærinstituttet spørsmål ved om definisjonen for smittsom sykdom også omfatter smittestoff fra dyr til mennesker, fra mennesker til dyr og vektorbårne sykdommer.

Helsedirektoratet mente at det bør vurderes å ta med «Som smittebærer omfattes både de som er smitteførende og de som ikke er det» i definisjonen av smittet person. Dette er etter departementets syn tydelig etter klargjøringen av definisjonen av at en smittet person er en som har eller etter en faglig vurdering antas å ha en smittsom sykdom, og at det vises til definisjonen av smittsom sykdom.

Det er i dagens smittevernloven § 4-7 hjemmel til å fastsette forskrift om sykehusinfeksjoner. Det fremgår av forarbeidene, se Ot.prp. nr. 91 (1992–93) særmerknad til § 4-7 og NOU 1990: 2 s. 175–176, at sykehusinfeksjoner ikke omfattes av smittevernloven. Departementet mener at begrunnelsen i forarbeidene er uklar. Videre har det vært praksis etter smittevernloven at denne typen infeksjoner er omfattet av begrepet smittsomme sykdommer. På denne bakgrunn legger departementet til grunn at også smittsomme sykdommer som i hovedsak regnes som sykehusinfeksjoner inngår i smittevernlovens anvendelsesområde. Se også merknaden nedenfor til § 4-7 der det foreslås at sykehusinfeksjon endres til helsetjenesteassosierte infeksjoner.

Departementet foreslår ytterligere forenkling av definisjonene i § 1-3 nr. 1 og 2. Departementet understreker at presiseringene som foreslås er av pedagogisk og språklig karakter og ikke innebærer noen endring i rettstilstanden.

14.3 Smittevernhjelp

Departementet foreslo ny struktur i bestemmelsene i §§ 6-1 og 6-2 for å tydeliggjøre innholdet, i tillegg til en oppdatering slik at reglene samsvarer med pasientrettighetsregelverket. Endringsforslagene innebar ingen endring i rettstilstanden.

HivNorge skrev i sitt høringssvar blant annet at endringene vil innebære en svekkelse av pasienters rettigheter og at hivpositive har blitt tvunget over på dårligere medikamenter med økt behov for oppfølging, bivirkninger og derav dårligere livskvalitet. Norsk forening for infeksjonsmedisin er bekymret for at endringen kan gjøre det betydelig vanskeligere å håndtere utgiftene til lungetuberkulosepasienter med multiresistente mikrober som krever dyre medisiner for å kunne bli friske. Oslo universitetssykehus mente at rent praktisk fra en utøvende klinisk avdeling får de mindre ryggdekning til utgifter for dyrere, men nødvendige medisiner. De viste til behandling av pasienter med smitteførende multiresistent tuberkulose hvor kostnadene er om lag tre hundre tusen kroner per pasient. Forslaget vil medføre at budsjettoverskridelsene ikke lenger har en lovpålagt begrunnelse. Kirkens bymisjon er mot forslaget og viser til at det er viktig at økonomisk ubemidlede har lik tilgang til smittevernhjelp som de med økonomiske midler.

Helsedirektoratet mente at formuleringen «grunn til å anta» ikke bør strykes på grunn av at det vil gjøre bestemmelsens omfang vanskeligere tilgjengelig, mer upresist praktisert og endog over tid begrense omfanget. Videre mente Helsedirektoratet at særmerknadene til gjeldende bestemmelse gir en omfattende redegjørelse over hvilke rettskrav på smittevernhjelp personer som er smittet og personer som ikke er smittet skal ha overfor allmennfarlige smittsomme sykdommer. Helsedirektoratet støttet ikke endringen om at smittevernhjelp ikke kan nektes med den begrunnelse at det ikke er dekning for utgiftene på vedtatte budsjetter.

Departementet mener at gjeldende ordlyd kan gi uriktig inntrykk når det gjelder omfanget av retten til smittevernhjelp, og at dette kommer til uttrykk i høringssvarene. Forslaget til endring som ble sendt på høring endrer som beskrevet i høringsnotatet ikke rettstilstanden, men er en tydeliggjøring av gjeldende tolkning av bestemmelsen. Videre påpekes det at bestemmelsen også må tolkes i lys av annet regelverk, som for eksempel retten til helsehjelp.

Departementet viser til at det nettopp er hensynet til smittevernet, herunder samfunnshensyn og forebygging av smittsomme sykdommer, og adgangen til å bruke tvangsmidler, som begrunner en særregulering av retten til smittevernhjelp. Rett til forsvarlig helsehjelp er en av flere relevante rettigheter for den enkelte. Den foreslåtte endringen i § 6-1 innebærer ingen endringer i pasientenes rett til helsehjelp innenfor det totale behandlingstilbudet som finnes i helsetjenesten. Hvilke tiltak som tilbys innenfor denne rammen kan imidlertid være begrenset av tilhørende regelverk for prioritering mv.

Hva som inngår i smittevernhjelp kan imidlertid vurderes annerledes sammenlignet med det som inngår i helsehjelp ettersom også hensynet til smittevern skal vektlegges, med andre ord hensynet til å begrense smitteoverføring i samfunnet og ikke bare hensynet til den enkelte. Hensynet til å begrense smitteoverføring vil dermed kunne tilsi at andre tiltak inngår i begrepet etter en konkret vurdering. Retten til smittevernhjelp vil kunne omfatte andre typer tiltak som ikke faller under begrepet helsehjelp. Dette kan for eksempel dreie seg om tilfeller der den medisinske behandlingen i seg selv ikke fører til at smittefaren faller bort eller det er nødvendig med tilrettelegging som alternativ til bruk av tvang.

Kravet til forsvarlighet og vurderingen av behov på for eksempel øyeblikkelig hjelp setter i tillegg rammer for hva som er den nødvendige smittevernhjelpen i et konkret tilfelle. Nødvendighetskriteriet innebærer at det skal foreligge en faglig vurdering av hva som skal inngå i nødvendig smittevernhjelp i det enkelte tilfelle.

Et viktig moment i vurderingen av hva som inngår i smittevernhjelp er i hvilken grad potensielt kostbare komplikasjoner av sykdommen kan unngås. EØS-borgere har rett til å oppholde seg i Norge i inntil tre måneder forutsatt at den enkelte ikke utgjør en urimelig byrde for oppholdslandets velferdsordninger. Denne begrensningen må sees i sammenheng med hva som vil inngå i nødvendig smittevernhjelp og setter dermed rammer for smittevernhjelpen. Samfunnsmessige hensyn må vektlegges slik at videre smittespredning unngås, og vil i mange tilfeller regnes som øyeblikkelig hjelp.

Departementet opprettholder derfor forslaget til presisering av § 6-1.

14.4 Opphevelse av bestemmelse om erstatning

Det ble foreslått i høringsnotatet at bestemmelsen om erstatning i § 8-2 oppheves. Helsedirektoratet stilte spørsmålstegn ved den lovtekniske konsekvensen av dette. Norsk pasientskadeerstatning foreslo at § 8-2 i smittevernloven ikke oppheves, men fortsatt kan stå slik den har gjort etter ikrafttredelsen av pasientskadeloven.

Departementet viser til overgangsbestemmelsene i pasientskadeloven § 21 bokstav d der det slås fast at eldre skader avgjøres etter smittevernloven § 8-2 «slik den lød før den ble opphevet av loven her». Det synes som en inkurie at smittevernloven § 8-2 ikke er opphevet allerede ved ikrafttredelsen av pasientskadeloven. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen oppheves.

Til dokumentets forside