Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 63 (2002-2003)

Om reindriftsavtalen 2003/2004, om dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, og om endringer i statsbudsjettet for 2003

Til innholdsfortegnelse

3 Nærmere om den økonomiske utviklingen i næringen

3.1 Den økonomiske situasjonen

3.1.1 Materiale og metode

Totalregnskapet for reindriftsnæringen viser hovedtrekkene i utviklingen i næringen, og gir en oversikt over de økonomiske forholdene. Det vises til tabell 3.1 som viser hovedtallene for regnskapsårene 1998-2001 og foreløpig regnskap for 2002.

Hoveddelen av datamaterialet er knyttet til kalenderår. Tallmaterialet som er hentet fra reineiernes melding om reindrift er knyttet opp mot driftsår. Et driftsår varer fra 1. april til 31. mars påfølgende år. Formelt sett består antall driftsenheter både av aktive og inaktive driftsenheter. Med aktive driftsenheter menes driftsenheter som i reineiernes melding om reindrift står oppført med rein i sluttstatus, per 31. mars. Dette inkluderer også oppbygningsbruk og uoppgjorte dødsbo. Med inaktive driftsenheter menes enheter som står uten rein i sluttstatus, men som ikke er formelt avviklet.

Reindriftsforvaltningen samler hvert år inn oppgaver over totalt antall slakt, vekter og priser. Disse data danner grunnlaget for beregning av næringens avkastning.

Reintallet per 1. januar varierer fra år til år, både på grunn av reelle endringer i reintallet og forskyvning av slaktetidspunktet.Ved å korrigere salgsinntektene med endringer i reinhjordverdien, framkommer næringens produksjonsverdi. Endringer i dyretallet verdsettes til full slakteverdi. Verdiøkningen inntektsføres, mens verdinedgang føres til fradrag.

Bygging av fellesgjerder i Vest-Finnmark reinbeiteområde og ressursovervåkning gir til dels betydelige arbeidsinntekter for reindriftsutøverne. Da disse aktivitetene er direkte knyttet til reindriften, og dessuten vil påvirke reindriftsnæringen, finner man det riktig å ta med disse arbeidsinntektene.

Erstatninger regnes også som inntekter til næringen. De ordningene som er tatt med er erstatninger fra Direktoratet for naturforvaltning for rovviltskader, erstatninger over reindriftsavtalen ved omfattende tap av rein og erstatninger fra NSB for rein ihjelkjørt av tog.

Erstatninger for arealinngrep beregnes ut fra regnskap fra reinbeitedistrikt og reindriftsfond og anvendes i hovedsak til dekning av felles kostnader.

Driftsenhetenes totale kostnader beregnes på grunnlag av et utvalg av skatteregnskap. Antall regnskap utgjør nå 65 % av alle driftsenhetene. Driftskostnadene og avskrivninger for snøscooter og maskiner er korrigert for den andelen privat bruk som driftsenhetene oppgir i sine næringsoppgaver.

Felleskostnader beregnes i prinsippet på grunnlag av regnskap fra reinbeitedistrikter, reindriftsfond og offentlige regnskap.

Når det gjelder tilskudd med inntektsvirkning, deles posten i ordinære tilskudd, andre tilskudd og ekstraordinære tilskudd. De ordinære tilskuddene omfatter tilskudd til investeringer (gjerder, bygninger, anlegg og livdyrlån) og pramming/transport, samt distriktstilskudd, produksjonstilskudd, driftstilskudd, kalvetilskudd, tidligslaktetilskudd, ektefelletillegg og tapsforebyggende tiltak.

Andre tilskudd omfatter utdanningsstipend, tilskudd til lærlingordning i duodji, tilskudd til barnehager og avviklingslønn. I Totalregnskapet for 2001er også innløsning av driftsenhet tatt med under andre tilskudd. Begrunnelsen for å ta med dette tilskuddet er et ønske om å synliggjøre de totale inntektsoverføringene til næringen. Det er foretatt korreksjoner for sammenligningsårene.

Posten ekstraordinære tilskudd har rommet ulike ordninger over tid. Eksempler i denne sammenheng er støtte til distrikter rammet av ekstraordinært vanskelige driftsforhold og store tap, ekstra kalvetilskudd, dekning av bortfalt produksjonstilskudd og tilskudd til opprettholdelse av næringsdrift.

Etter Tsjernobylulykken ble det satt i verk tiltak for å holde reindriftsutøverne økonomisk skadesløse og for å kunne nytte en så stor del som mulig av reindriftens produkter som mat. For å få tatt ut slaktedyrene når bequerellnivået er lavest, og før det er nødvendig å sette inn mer kostnadskrevende tiltak som fôring eller kassasjon, gis det kompensasjon for vekttap og merkostnader ved tidlig- og fremskyndet slakting. Det gis også tilskudd til nedfôring av slaktedyr. Kostnader ved kassasjon av slakt inngår i verdien av kjøtt og biprodukter. Kostnader for reinbeitedistriktene og reineierne er inkludert i næringens totale kostnader. Økt arbeidsforbruk og eventuelle inntektsvirkninger som følge av dette, er inkludert, men ikke spesifisert.

Reindriftsnæringens kapital domineres av en stor hovedverdi, reinen. Statusverdi beregnes på grunnlag av totalt reintall per 31. mars, beregnet livdyrverdi og flokksammensetning. Livdyrprisene beregnes årlig på grunnlag av total gjennomsnittspris og gjennomsnittsvekter for ulike dyrekategorier i de enkelte reinbeiteområdene. Andre aktiva slik som statusverdi på driftsbygninger, private reindriftsanlegg, maskinelle hjelpemidler og gjeld beregnes på grunnlag av det samme utvalget som kostnadsundersøkelsen.

3.1.2 Totalregnskapet for reindriften

Sammendraget av reindriftens totalregnskap for perioden 1998-2002 er satt opp i tabell 3.1. På bakgrunn av den store usikkerheten som er knyttet til endringer i reinhjordverdien, holdes denne verdien utenfor det foreløpige regnskapet for 2002.

Totalregnskapet viser en vesentlig forbedring i resultatmålene fra 2000 til 2001. Vederlag for arbeid og egenkapital øker fra 82,2 mill. kr i 2000 til 142,4 mill kr i 2001 (+60,2 mill kr). Målt per årsverk øker vederlag for arbeid og egenkapital fra 84 509 kr i 2000 til 145 292 kr i 2001 (+72 %). Forbedringen i resultatmålene kan i hovedsak knyttes til økte ekstraordinære statstilskudd (+26,8 mill kr), en positiv endring i reinhjordverdien (+18,0 mill kr), økte kjøttinntekter (+13,3 mill kr), økte ordinære statstilskudd (+9,6 mill kr) og økte erstatninger for tap av rein (+3,7 mill kr).

Tabell 3.1 . Sammendrag av reindriftens totalregnskap 1998-2001 og foreløpig regnskap for 2002 (1.000 kr).

1998 1999 2000 2001 20022
Inntekter:
Kjøttinntekter 63 036 72 704 59 510 72 828 80 350
Endring i reinhjordverdien 4 575 -16 259 4 079 22 125 -
Binæringsinntekter 2 441 3 403 4 365 5 173 5 170
Kjøre- og arbeidsinntekter 2 804 2 373 1 557 2 642 2 640
Erstatninger - tap av rein 25 555 25 641 33 095 36 828 24 390
- arealinngrep 4 142 4 145 3 868 3 372 3 800
Sum inntekter: 102 552 92 008 106 474 142 968 116 350
Kostnader:
Driftsenhetenes kostnader 58 234 64 460 61 200 68 571 69 830
Felleskostnader 19 037 14 262 18 642 20 952 18 350
Tamreinlagenes kostnader 4 875 3 697 3 517 4 871 4 960
Sum kostnader: 82 146 82 419 83 359 94 394 93 140
Statstilskudd:
Ordinære tilskudd 39 635 39 658 44 626 54 228 57 421
Andre tilskudd 6 734 5 864 10 357 7 956 5 253
Ekstraordinære tilskudd 14 922 3 564 3 791 30 584 1 076
Binæringer 4 205 3 803 4 556 5 911 4 760
Verdiskapingsprogram 0 0 0 544 4 536
Tiltak mot radioaktivitet 3 732 3 633 2 769 2 728 1 728
Sum statstilskudd: 69 230 56 522 66 099 101 952 74 774
Vederlag for arbeid og kapital 89 636 66 111 89 214 150 526 97 984
Renter på lånt kapital 5 013 6 787 6 987 8 158 8 130
Vederlag for arbeid og egenkapital
- totalt (1.000 kr) 84 622 59 324 82 227 142 368 89 840
- per årsverk (kr) 87 420 61 096 84 509 145 292 90 020
- per driftsenhet (kr) 146 153 100 379 138 663 232 945 147 521
Sum årsverk 968 971 973 980 998
Ant.dr.enh.1 579 591 593 611 609

1 Antall driftsenheter i samisk reindrift er korrigert med antall årsverk for reindrift i tamreinlagene (34 i 2001).

2 Foreløpig regnskap 2002 er basert på administrative anslag fra Reindriftsforvaltningen, og er ikke behandlet av Økonomisk utvalg for reindriften.

Sum inntekter øker fra 106,5 mill kr i 2000 til 143,0 mill kr i 2001, vesentlig som følge av en positiv endring i reinhjordverdien, økte kjøttinntekter og økte erstatninger for tap av rein. Kjøttinntektene øker fra 59,5 mill kr i 2000 til 72,8 mill kr i 2001. Økningen skyldes i første rekke en økning i slaktekvantum levert slakteri fra 924 tonn i 2000 til 1 134 tonn i 2001. Gjennomsnittlig pris utbetalt til produsent øker fra kr 46,95 per kg i 2000 til kr 48,25 i 2001.

Driftsenhetenes kostnader, felleskostnadene og tamreinlagenes kostnader øker med henholdsvis 7,4 mill kr, 2,3 mill kr og 1,4 mill kr. I sum gir dette en forholdsvis stor økning i de totale kostnadene fra 83,4 mill kr i 2000 til 94,4 mill kr i 2001 (+11,0 mill. kr). At driftsenhetenes kostnader øker såpass mye, har i første rekke sammenheng med at antallet driftsenheter øker fra 561 i 2000 til 577 i 2001 (+16 driftsenheter).

Sum statstilskudd øker fra 66,1 mill kr i 2000 til 102,0 mill kr i 2001. Den største økningen kan knyttes til posten ekstraordinære tilskudd (+26,8 mill kr), men også de ordinære tilskuddene øker vesentlig (+9,6 mill kr).

Når det gjelder utviklingen fra 2001 til 2002, viser tabell 3.1 en reduksjon i resultatmålene. Dette har i første rekke sammenheng med reduserte overføringer i form av statstilskudd (-27,2 mill kr) og erstatninger for tap av rein (-12,4 mill kr). Derimot viser tabellen en økning i kjøttinntektene fra 72,8 mill kr i 2001 til 80,4 mill kr i 2002 (+7,5 mill kr), som følge av økt kvantum levert til slakteri. De totale kostnadene antas å minke fra 94,4 mill kr i 2001 til 93,1 mill kr i 2002 (-1,3 mill kr), hovedsaklig som et resultat av reduserte kostnader i forbindelse med pramming (felleskostnader). Med utgangspunkt i de forutsetningene som er lagt til grunn for tabell 3.1, er vederlag for arbeid og egenkapital beregnet til 89,8 mill kr i 2002 (142,4 mill kr i 2001).

3.1.3 Totalregnskapet for 2001 etter reinbeiteområde

Tabell 3.2 viser variasjonen i lønnsomhet mellom de ulike reinbeiteområdene i 2001. Det går frem av tabellen at det er klare nivåforskjeller i resultatmålene mellom reinbeiteområdene sør for Troms og de nordlige reinbeiteområdene, med unntak av Polmak/Varanger. Vederlag for arbeid og egenkapital for Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde som ligger høyest, utgjør 271 839 kr per årsverk og 360 384 kr per driftsenhet. For Karasjok som ligger lavest, viser tilsvarende beregninger 106 081 kr per årsverk og 184 575 kr per driftsenhet. Det påpekes imidlertid at forskjellen i resultatmål mellom nord og sør er mindre i 2001 enn den har vært tidligere, på grunn av store statlige inntektsoverføringer.

Tabell 3.2 Totalregnskapet for 2001 etter reinbeiteområde (1000 kroner).

Polmak/Varanger Kara-

sjok

Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark Tamreinlag
Inntekter:
Kjøttinntekter 11 323 7 717 14 350 2 361 6 558 10 174 11 574 8 771
Endring i reinhjordverdien -1 484 8 956 15 498 1 605 974 -2 118 -758 -547
Binæringsinntekter 178 646 3 956 296 60 15 22 0
Kjøre- og arbeidsinntekter 86 88 2 066 87 68 74 172 0
Erstatninger - tap av rein 2 307 6 759 11 529 4 120 6 067 4 233 1 812 0
- arealinngrep 120 682 608 525 523 288 625 0
Sum inntekter: 12 529 24 848 48 007 8 994 14 250 12 666 13 447 8 224
Kostnader:
Kapitalslit og driftsmidler 8 432 16 692 32 778 9 346 9 605 5 488 7 183 4 871
Sum kostnader: 8 432 16 692 32 778 9 346 9 605 5 488 7 183 4 871
Statstilskudd:
Ordinære tilskudd 6 142 8 624 19 386 4 131 4 416 4 558 4 489 2 482
Andre tilskudd 425 769 5 432 155 260 250 665 0
Ekstraordinære tilskudd 1 430 8 721 13 041 4 386 3 006 0 0 0
Tilskudd til binæringer 135 512 5 017 111 113 25 0 0
Verdiskapingsprogram 307 138 99 0 0 0 0 0
Tiltak mot radioaktivitet 0 0 0 0 384 1 172 222 950
Sum statstilskudd: 8 438 18 764 42 975 8 783 8 178 6 006 5 377 3 432
Vederlag for arbeid og kapital 12 535 26 920 58 205 8 430 12 823 13 184 11 641 6 784
Renter lånt kapital 808 1 633 2 999 373 774 688 830 53
Vederlag for arbeid og egenkapital i 2000:
- totalt (1.000 kr) 11 728 25 287 55 206 8 058 12 049 12 496 10 812 6 732
- per årsverk (kr) 179 246 106 081 134 186 115 099 182 787 228 039 271 839 197 037
- per driftsenhet (kr) 260 618 184 575 233 922 167 869 280 207 328 845 360 384 -
Antall årsverk 65 238 411 70 66 55 40 34
Antall driftsenheter 45 137 236 48 43 38 30 -

Det går frem av tabell 3.2 at Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde og tamreinlagene har hatt en negativ endring i resultatmålene fra 2000 til 2001. For de øvrige reinbeiteområdene er endringen positiv.Endringer i reinhjordverdien framkommer som følge av endringer i reintallet og forskyvninger i slaktetidspunkt. Tabell 3.2 viser at disse endringene har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene. I tillegg til at endringer i reinhjordverdien har stor betydning for resultatmålene i de fleste reinbeiteområdene innenfor samme år, har de også avgjørende betydning for endringer i resultatmålene innenfor et område mellom år. Fra 2000 til 2001 utgjør endringene i reinhjordverdien følgende verdiendring i 1 000 kr for de ulike reinbeiteområdene:

  • Øst-Finnmark +5 690 (Polmak/Varanger -3 356, Karasjok +9 046)

  • Vest-Finnmark +19 651

  • Troms +1 863

  • Nordland -2 437

  • Nord-Trøndelag -2 962

  • Sør-Trøndelag/Hedmark -1 234

  • Tamreinlagene -2 524.

Sum inntekter øker fra 2000 til 2001 i alle reinbeiteområdene unntatt tamreinlagene (-1,3 mill kr). I Polmak/Varanger skyldes økningen først og fremst at kjøttinntektene øker. I Karasjok, Vest-Finnmark og Troms er det i første rekke en positiv endring i reinhjordverdien som bidrar til inntektsøkningen. I Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark har inntektsøkningen i hovedsak sammenheng med økte kjøttinntekter, men på grunn av en negativ endring i reinhjordverdien reduseres utslaget. Nedgangen i sum inntekter i tamreinlagene har utelukkende sammenheng med en nedgang i verdien av reinhjorden.

De totale kostnadene øker fra 2000 til 2001 i alle områder unntatt Karasjok og Nord-Trøndelag. Vest-Finnmark har den største kostnadsøkningen på 5,0 mill kroner.

Sum statstilskudd øker fra 2000 til 2001 i samtlige reinbeiteområder unntatt Sør-Trøndelag/Hedmark og i tamreinlagene. I Finnmark er tilskuddsøkningen svært stor, men også i Troms og Nordland øker de statlige overføringene vesentlig fra 2000 til 2001. Forskjellen i resultatmålene mellom de nordligste og de sørligste reinbeiteområdene er mindre i 2001 enn tidligere år, og må ses i sammenheng med de betydelige statstilskuddene til de nordligste reinbeiteområdene dette året.

Endringene fra 2000 til 2001 i totalregnskapets hovedposter gir følgende forklaring til endringene i resultatmålene i de ulike reinbeiteområdene:

  • Polmak/Varanger: Økte kjøttinntekter og økte statstilskudd gir en positiv utvikling i resultatmålene, til tross for økte kostnader og en negativ endring i reinhjordverdien.

  • Karasjok: Den positive endringen i resultatmålene skyldes økte statstilskudd, en positiv endring i reinhjordverdien og stabile kostnader.

  • Vest-Finnmark: Økte statlige overføringer kombinert med en positiv endring i reinhjorden og økte erstatninger gir forbedrede resultatmål, selv om kjøttinntektene minker og kostnadene øker.

  • Troms: Den positive utviklingen i resultatmålene er en følge av økte statstilskudd og en positiv endring i reinhjordverdien. Kjøttinntektene går ytterligere ned i 2001, og kostnadene øker.

  • Nordland: Den positive endringen i resultatmålene skyldes i hovedsak økte statstilskudd, men også kjøttinntektene øker. En negativ endring i reinhjordverdien og økte kostnader bidrar derimot til å dempe effekten.

  • Nord-Trøndelag: Økte kjøttinntekter, økte statstilskudd og reduserte kostnader bidrar til å forbedre resultatmålene, selv om en negativ endring i reinhjordverdien demper utslaget.

  • Sør-Trøndelag/Hedmark: Selv om kjøttinntektene øker, bidrar en negativ endring i reinhjordverdien, reduserte statstilskudd og økte kostnader til en nedgang i resultatmålene.

  • Tamreinlagene: I likhet med situasjonen i Sør-Trøndelag/Hedmark gir en negativ endring i reinhjordverdien, reduserte statstilskudd og økte kostnader en nedgang i resultatmålene, til tross for at kjøttinntektene øker.

Det totale økonomiske resultatet for næringen karakteriseres samlet sett fortsatt som svakt, men det er store regionale og lokale forskjeller. Departementet vil peke på de store forskjellene i produksjon og effektivitet i næringen. Den økonomiske og sosiale situasjonen for reineierne i store deler av de sentrale reindriftsområdene i Finnmark er fortsatt vanskelig. Totalregnskapet viser at inntektene fra salg av kjøtt er lave. Det er få alternative inntekts- og sysselsettingsmuligheter, noe som forverrer situasjonen i regionen og vanskeliggjør prosessen med å redusere antall personer tilknyttet næringen.

Situasjonen krever at det blir lagt til rette for de som må ut av næringen samtidig som man sikrer fremtidens reindriftsutøvere trygge og gode rammebetingelser. De økonomiske virkemidlene over avtalen bør stimulere til høyt slakteuttak, tidligere gjennomføring av slaktingen og satsing på utviklings- og investeringstiltak. Dette er helt nødvendig for å sikre en bærekraftig utvikling i reindriftsnæringen.

3.1.4 Driftsenhetens økonomi

Tabell 3.3 viser gjennomsnittlige nøkkeltall per driftsenhet i reinbeiteområdene. Tabellen viser store variasjoner mellom områdene. Her vises det til bl.a. variasjonen i gjennomsnittelige kjøttinntekter per driftsenhet mellom de ulike reinbeiteområdene der kjøttinntektene per driftsenhet i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde er 6,8 ganger høyere enn i Karasjok reinssogn. Den gjennomsnittelige kjøttinntekten per rein varierer mellom 231 kroner i Vest-Finnmark og 877 kroner i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde. Gjennomsnittelig kjøttinntekt per rein i samisk reindrift var 410 kroner. Tilsvarende tall for 2000 var 324 kroner per rein. For tamreinlagene var den gjennomsnittelige kjøttinntekten på 804 kroner per rein i 2001, og 731 kroner per rein i 2000.

Produksjonen i en reinflokk i løpet av et driftsår kan utrykkes i form av slaktekvantum, det vil si slakteproduksjonen. Et alternativ er å beregne totalproduksjonen hvor man i tillegg til slakteproduksjonen tar med endringene i reintallet omregnet til slaktevekter. I tillegg til en variasjon av totalproduksjonen per livrein mellom reinbeiteområdene, kan totalproduksjonen også ha en vesentlig grad av lokal variasjon. Totalproduksjonen per livrein har gått opp over hele reindriftsområdet med unntak av tamreinlagene. Produktiviteten for tamreinlagene ligger tross nedgangen fortsatt i toppsjiktet sammen med Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde og Polmak/Varanger reinsogn med 14-15 kg per rein i vårflokk. Den største økningen i totalproduksjonen har kommet i Vest-Finnmark, Karasjok og Troms. Økningen har sammenheng med økte slaktevekter, høy kalvetilgang og en vesentlig reduksjon i tapene. Samtidig har slakteproduksjonen hatt en svak økning. Dette illustrerer det forhold at en stor del av kalveproduksjonen har gått til oppbygging av reinflokkene framfor til slakt.

Tabell 3.3 . Gjennomsnittlige nøkkeltall per driftsenhet for reinbeiteområdene i 2001

Polmak/Varanger Karasjok Vest-Finnmark Troms Nordland Nord-Tr.lag Sør-Tr./Hedmark
Antall rein i vårflokk 407 209 263 169 281 363 440
Kjøttinntekter, kr 251 622 56 328 60 805 49 188 152 512 267 737 385 800
Kjøttinntekter per rein, kr 618 270 231 291 543 738 877
Totale inntekter, kr1 278 422 181 372 203 419 187 375 331 395 333 315 448 233
Inntekter per rein, kr1, 2 684 868 862 1 109 1 179 918 1 018
Totale tilskudd, kr3 187 511 136 963 182 097 182 979 190 186 158 052 179 233
Tilskudd per rein, kr 461 655 692 1 082 677 601 407
Totale kostnader, kr 187 378 121 839 138 890 194 708 223 372 144 421 239 433
Kostnader per rein. kr2 460 583 528 1 152 794 397 544
Vederlag til A.+EK, kr4 260 618 184 575 233 922 167 869 280 207 328 845 360 384
Vedl. til A+EK pr rein, kr2, 4 640 883 889 993 997 905 819
Inntekter utenfor reindriften, kr 217 000 159 000 143 000 145 000 102 000 122 000 125 000

1 Inkludert kjøtt og biprodukter, kjøre- og arbeidsinntekter, binæringer, endringer i hjordverdien og erstatninger.

2 Per rein i vårflokk

3 Inkludert alle tilskudd som utbetales til reindriften

4 A+EK = arbeid og egenkapital

Det er også betydelig variasjoner i gjennomsnittlige totale tilskudd per driftsenhet mellom reinbeiteområdene. Reinbeiteområdene der flest driftsenheter og distrikter oppfyller de kravene som avtalepartene setter, får uttelling i form av høyere utbetaling per driftsenhet. Dette gjelder i hovedsak de produksjonsavhengige tilskuddene, der utbetalingene er knyttet opp mot ulike produksjonskrav som er satt bl.a. for å hindre vekst i reintallet og ytterligere slitasje av lavbeitene. Inntektsoverføringene per driftsenhet er høyest i Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde og Polmak/Varanger, og lavest i Karasjok. Dersom inntektsoverføringene relateres til produsert kvantum, ser imidlertid situasjonen noe annerledes ut. Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde, som ligger høyest i overføringer per driftsenhet i 2001, har sammen med tamreinlagene, Nord-Trøndelag og Polmak/Varanger de laveste overføringene per kg produsert kjøtt, mens Troms og Karasjok nå kommer høyere opp i forhold til de øvrige reinbeiteområdene.

De totale kostnadene per driftsenhet varierer også mellom områdene, men i mindre grad enn inntektene. Totale kostnader per rein varierer imidlertid svært mye mellom områdene. Det ser med andre ord ut til at kostnadene per driftsenhet i betydelig grad er uavhengig av antall rein. Troms har det klart høyeste kostnadsnivået sett i forhold til reintall og produksjon, mens Polmak/Varanger og områdene Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag/Hedmark har de laveste kostnadene per rein og per kg kjøtt.

Vederlag til arbeid og egenkapital per driftsenhet viser forskjeller mellom områdene. I Sør-Trøndelag/Hedmark reinbeiteområde er vederlaget på ca 360 000 kroner per driftsenhet mens den er om lag 1/2 av dette i Karasjok. Den store variasjonen skyldes både forskjell i antall rein per driftsenhet og inntjening per rein, der forskjellen i inntjening per rein betyr mest. En forbedring i driftsenhetenes lønnsomhet i de områder med lavest lønnsomhet betinger først og fremst en forbedring i inntjening per rein, men også økt gjennomsnittlig antall rein per driftsenhet.

Mange reindriftsfamilier henter deler av sin inntekt utenfor reindriftsnæringen. Det er i all hovedsak kvinner som står for inntekten utenfor næringen. Lønn utenfor reindriften utgjør 83,8 mill kroner i 2001. Med unntak av Nordland, er det en økning i sum lønn m.v utenfor reindriften fra 2000 til 2001 i samtlige reinbeiteområder. Polmak/Varanger skiller seg ut med høyest gjennomsnittlig lønn m.v. utenfor næringen. Gjennomsnittlig sum lønn m.v. per driftsenhet varierer fra 102 000 kroner i Nordland til 217 000 kroner i Polmak/Varanger. Dette er betydelige beløp sett i forhold til kjøttinntektene i reindriftsnæringen.

Til toppen
Til dokumentets forside