Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

St.prp. nr. 63 (2002-2003)

Om reindriftsavtalen 2003/2004, om dekning av kostnader vedrørende radioaktivitet i reinkjøtt, og om endringer i statsbudsjettet for 2003

Til innholdsfortegnelse

4 Nærmere om sentrale politikkområder

I Regjeringens reindriftspolitikk legger man opp til å komme med tiltak som vil gi gode og forutsigbare rammevilkår for alle næringsutøvere. Eksempel på tiltak er lavere skatter, forenkling av rapporteringsrutiner, fokusering på produktutvikling og kompetanseheving. Videre skal fokus være rettet mot markedet, dvs si at man bør forvente en generell innstramming når det gjelder støtte til drift og at det legges mer vekt på støtte til innovasjon, kompetanseheving, produktutvikling, investering og markedsføring.

Reindriften som næring har mange positive elementer i seg. Den representerer i utgangspunktet en god og fornuftig ressursutnyttelse i marginale fjell- og utmarksområder. Den bidrar til et næringsmessig mangfold, og den er en sentral bærer av samisk kultur. Reindriften foregår i store deler av landet og under ulike forhold og rammebetingelser. Utfordringene er mange og sammensatte. Det må allikevel ikke være tvil om at målet er å legge til rette for en livskraftig reindrift innenfor de rammer som ressursgrunnlaget setter. Reindriften som næring, kultur og livsform er på mange måter unik både i en nasjonal og internasjonal sammenheng. Den fortjener derfor positiv oppmerksomhet og fokus på rammebetingelser som gjør at næringen kan sikres, utvikles og styrkes.

Å sikre, utvikle og styrke reindriftsnæringen innebærer krevende utfordringer for både næringen og forvaltningen. De ressursmessige utfordringene må løses raskt. I dette arbeidet er felles virkelighetsforståelse og samhandling mellom de ulike aktørene en avgjørende forutsetning. Dette krever et høyt kunnskapsnivå hos politikere og myndigheter når det gjelder de ulike sidene ved reindriften, og om endringsprosesser og årsaksforhold. Det er kun gjennom felles anstrengelser og samarbeid man har mulighet til å nå de mål som er satt.

4.1 Fastsetting av rammebetingelser i Vest-Finnmark

For å styrke bærekraften i reindriften i Finnmark må man få på plass sentrale rammebetingelser for reinbeiteområdene. Slike rammebetingelser er distrikts- og siidainndeling, fastsetting av beitetider, samt en fastsetting av høyeste reintall for reinbeitedistriktene.

For Vest-Finnmark reinbeiteområde sitt vedkommende fastsatte Reindriftsstyret 30. januar 2002 høyeste reintall for sommerbeitedistriktene til 63 700 rein, senere korrigert til 64 300. Nye beitetider fastsettes i løpet av 2003 og fastsetting av de nye distrikts- og siidainndelingen behandles av Reindriftsstyret sommeren 2003.

Høyeste reintall for distriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde ble fastsatt på bakgrunn av føringene Stortinget ga i Innst. S. nr. 216 (1999-2000) der:

«Stortinget ber Regjeringen i samarbeid med reindriftsutøverne å fastsette øvre reintall for hvert distrikt».

Næringskomiteen presiserer, jfr Budsjett-innst.S. nr. 8 (2001-2002), at det er svært viktig å få tilpasset antall rein i forhold til beitegrunnlaget.

I løpet av en 12-årsperiode, fra 1976 til 1988, fordoblet reintallet seg i Vest-Finnmark reinbeiteområde fra vel 50 000 til nærmere 110 000 rein. Dette har medvirket til at lavbeitene i Finnmark i mange områder er sterkt nedbeitet. Satellittbilder bearbeidet av NORUT tyder på at beiteverdien av vinterbeiteområdene i Vest-Finnmark er blitt betydelig redusert i løpet av 1990-årene. De regionale forskjellene i dagens beitebelastning sett i forhold til tilgjengeligheten av gode sommerbeiter er store i Finnmark. Dersom antall dyr er konstant, og tilveksten i lavmattene er mindre enn mengden lav som reinen spiser i løpet av et år, vil reduksjonen i lavmattene akselerere. For å bygge opp lavmatter som er nedbeitet kreves det derfor at reintallet holdes så lavt at uttaket hele tiden er mindre enn tilveksten i de tynne lavmattene. Situasjonen til lavbeitene har klart forverret seg fra 1996 til 2000. Verst er situasjonen for fellesbeitene i Finnmark. Lavmark, bestående av lavrike heisamfunn og åpen lavrik bjørkeskog, ble for distrikt 31 redusert fra 12% i 1996 til 6,9% i 2000. Ser vi på fellesbeitedistriktene 30, 31, 17 og 18, samt distrikt 41 Beaskádas, har inntakt lavmark blitt redusert fra 4,3% i 1996 til 2,5% i 2000.

Tabell 4.1 Lavbeitenes status, som prosentvis fordeling etter slitasjegrad på Finnmarksvidda (distrikt 30 og 31) i 1973, 1980, 1987/88, 1996 og 2000 målt ved hjelp av satellitt.

Status lavbeite 1973 1980 1987/88 1996 2000
Intakt 85 % 68 % 15 % 8 % 5%
Sterkt nedbeitet 15 % 32 % 56 % 42 % 44%
Utbeitet 0 % 0 % 29 % 50 % 51%
Totalt 100 % 100 % 100 % 100 % 100%

Kilde: (Data fra NORUT IT)

På bakgrunn av svært gunstige klimatiske forhold beitesesongene 2001/2002 og 2002/2003 har vi opplevd en kraftig økning i reintallet i Finnmark. Gunstige klimatiske forhold med blant annet små snømengder, har gjort tilgjengeligheten av beitene større. Lavbeiter som tidligere har vært vanskelig tilgjengelig har nå blitt utnyttet, dette har resultert i dyr med god kondisjon, høyere kalvingsprosent og høyere overlevelse. Dette har gitt reindriftsutøvere mulighet til å øke størrelsen på reinflokkene sine. Reintallet 1.april 2001 var på ca 57 000, 1. april 2002 ca 73 000, og 1. april 2003 ca 80 000. Den kraftige reintallsøkningen vi har hatt de siste sesongene vil vanskeliggjøre reintallstilpasningen, og vil på lang sikt være uheldig for næringens økologiske bærekraft.

For å følge opp Stortingets føring om at prosessen med reintallstilpassningen skal skje i samarbeid med reindriftsutøverne, er det satt i gang en prosess der man etablerer en dialog med de ulike reinbeitedistriktene omkring ønskelige og aktuelle tiltak for å nå målet om det fastsatte høyeste reintallet. Videre er det planlagt at man på bakgrunn av disse drøftingene inngår en driftsavtale mellom Reindriftsforvaltningen og hvert enkelt distrikt/siida, der det skisseres hvordan man skal nå målet om det fastsatte høyeste reintallet. Denne prosessen styres av et prosjektkontor direkte tilknyttet Reindriftsforvaltningen i Alta. Prosjektkontoret har i sine drøftinger med reinbeitedistriktene tatt utgangspunkt i eksisterende ordninger og virkemidler. For å få til en reduksjon i samarbeid med næringen er det behov for at disse virkemidlene blir noe utvidet.

Både staten og næringen har en gjensidig forpliktelse for å sørge for at de tiltakene man blir enige om gjennomføres. Reintallsreduksjonen kan i begrenset grad skje ved en reduksjon i antall rein per driftsenhet, men må først og fremst skje ved en reduksjon i antall driftsenheter. Reindriften har hatt en økning i antall driftsenheter og personer tilknyttet reindriften gjennom perioden etter andre verdenskrig. Her skiller reindriften seg sterkt fra andre tradisjonelle primærnæringer i industriland. Økningen i antall rein har en sammenheng med økningen av antall personer. Enhver næring er avhengig av rekruttering av nye utøvere. Slik sett kan økningen av antall utøvere være positiv. Med et fastsatt og regulert reintall per distrikt vil et økende antall utøvere i reindriften påvirke næringens økonomiske bærekraft i negativ retning. Dette har bl.a. sammenheng med at reindriften kjennetegnes ved forholdsvis store faste kostnader og et forholdsvis stort fast arbeidsforbruk for hver enkelt enhet, samtidig som de variable kostnadene normalt er mer beskjedne. Dette innebærer at kostnadene og arbeidsforbruket regnet per rein eller per produsert kilo faller vesentlig raskere med økning i antall rein enn det som er vanlig i de fleste andre primærnæringer.

Den første fase man nå er inne i vil bestå av å tilpasse reintallet til det fastsatte høyeste reintall på bakgrunn av beitekapasiteten til sommerbeitedistriktene. Tilpasningen til det fastsatte høyeste reintall skal være gjennomført innen 1. april 2005. Fase 2 består i å få på plass siidagrensene (beitefellesskaps grenser) for vår/høst/vinterbeitene (fellesbeitene). Når disse rammebetingelsene er på plass vil man i fase 3, på bakgrunn av vurderinger av siidaenes økologiske bærekraft, kunne gjøre et endelig vedtak om et høyeste reintall på bakgrunn av vår/høst/vinterbeitene. Man vil da kunne stå overfor ytterligere reduksjoner av reintallet.

På bakgrunn av økningen vi har hatt i reintallet den senere tid må de fleste reinbeitedistriktene foreta en betydelig reduksjon i reintallet. I 7 av de 25 reinbeitedistriktene vil tilpasningen innebære spesielt store utfordringer. Årsaken til dette er at mange av reineierne her er forholdsvis unge, samt at reintallsreduksjonen vil bli betydelig.

Gjennom prosessen som nå skisseres legges det til rette for å tilpasse reintallet til beitegrunnlaget, dette for å styrke den økonomiske, kulturelle og økologiske bærekraften i reindriftsnæringen i Vest-Finnmark. Det dreier seg om å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur gjennom å beskytte sårbar natur og ivareta artsmangfoldet. Videre bli det viktig å stabilisere reintallet på fastsatt nivå og samtidig sørge for stabile rammebetingelser for de som skal ha reindrift som næring i fremtiden.

4.2 Fastsetting av rammebetingelser i Øst-Finnmark reinbeiteområde

Prosessen med å tilpasse reintallet til beitegrunnlaget er i gang også i Øst-Finnmark reinbeiteområde. Utfordringen her er å få på plass inndelingene mellom de ulike vinterbeitesonene i Karasjok. Når disse er fastsatt vil man gå i gang med å fastsette høyeste reintall på distriktsnivå. Fremdriften i prosessen er i første omgang avhengig av at man får på plass sentrale rammebetingelser når det gjelder soneinndeling og distriktsgrenser.

De gunstige vintrene de siste sesongene har også ført til en økning i reintallet i Øst-Finnmark. Flere distrikter i Øst-Finnmark forventes å måtte redusere reintallet gjennom den prosess som nå er i gang, selv om situasjonen her ikke er like alvorlig som i Vest-Finnmark.

4.3 Tap av rein til rovdyr

Rein tapes under alle årstider, men noen årstider er mer utsatt enn andre. Tapene varierer mellom de ulike reinbeiteområdene til ulike årstider. Felles for alle reinbeiteområdene er at reinen, og da spesielt kalven, er svært tapsutsatt rett etter kalving. Noen distrikter har størst tap på vinteren og våren, andre sent på høsten og andre på sommeren. Dette henger blant annet sammen med topografi, vegetasjonsdekke, beiteforhold og reinens kondisjon, samt typer av rovvilt i området.

Jerv er i følge erstatningsutbetalingene den største predatoren på rein, mens gaupe og kongeørn i sum utgjør like stor skade som jerv. Ulv og bjørn står for en liten del av de erstattede rovvilttapene. Andre tapsårsaker kan omfatte blant annet: sykdom, påkjørsler, fallulykker, snøskred, drukning, fastsitting i myr, raping, tyveri og låsing av beiter med påfølgende sultedød, samt et reintall som ikke er tilpasset beitegrunnlaget.

De erstattede rovvilttapene i reindriften er tross en nedgang på nærmere 40% fra 2000/01 til 2001/02, uakseptabelt høye i enkelte områder. Erstatningsutbetalingene gikk ned fra 35,5 mill i 2001 til ca 23 mill i 2002. Reindriftsutøverne fikk i driftsåret 2001/02 i gjennomsnitt erstattet ca 30% av de oppgitte rovvilttapene, dette er en nedgang på 4% fra 2000/01. Årsaken til tilbakegangen i rovvilttapene er først og fremst på grunn av gunstige klimatiske forhold, dette har gjort tidligere vanskelig tilgjengelige beiter tilgjengelig for beiting. Dette har ført til dyr med god kondisjon og reduserte tap, og da spesielt i Finnmark. Også for driftsåret 2002/03 har gunstige klimatiske forhold gitt gode slaktevekter og rein med god kondisjon. Lavbeitene i Finnmark er fortsatt i enkelte områder sterkt nedbeitet, og forventes å svekkes ytterligere som resultat av økningen i reintallet de siste årene. En ugunstig vinter i de kommende år med låsing av beitene, vil kunne få alvorlige konsekvenser for dyrehelse og reintall. For å få en permanent økning i reinens kondisjon, og for å forebygge fremtidige beitekriser må reintallstilpasningen i Finnmark nå gis høyeste prioritet.

St.meld. nr. 35 (1996-1997), Om rovviltforvaltning, og senere behandlinger i Stortinget danner grunnlaget for forvaltningen av de store rovdyrene bjørn, ulv, jerv og gaupe. I meldingen legges det opp til at det skal legges til rette for levedyktige bestander av rovvilt i sentrale leveområder. Regjeringen vil våren 2004 legge frem en ny rovviltmelding for Stortinget. Utfordringen her blir blant annet å skape best mulige rammebetingelser for en sameksistens mellom rovvilt og reindrift. Det er avgjørende at man får redusert rovvilttapene i næringen slik at reindriftsutøverne gis forutsigbare og gode rammebetingelser.

Reindriften har gjennom århundrer måtte tilpasse sin driftform til rovvilt og beiteforhold. Forebyggende tiltak har alltid eksistert i reindriften i en eller annen form. I motsetning til sau, som i mange områder har 3-4 måneders beiteperiode i året, er tamrein tilgjengelig og utsatt for rovdyrtap året rundt. Utfordringen er at det finnes svært få tapsforebyggende tiltak som viser seg å være effektive for reindriften. Tiltakene er ofte svært kostnadskrevende, og de kommer i konflikt med reindriftens tradisjonelle driftsmåter.

Fremtidens rovviltforvaltning må legge til rette for at man kan opprettholde en bærekraftig reindrift basert på reindriftens tradisjonelle driftsmåter og metoder. Det er sentralt at reinen holdes i et miljø som gir god livskvalitet og som gir rom for å møte dens atferdsmessige behov. I den forbindelse vil iverksetting av forebyggende tiltak som fôring og kalving i gjerde være eksempler på tiltak som vil være uheldig for reindriften. I år med svært vanskelige driftsforhold kan man imidlertid av dyrevernmessige årsaker måtte gjennomføre tiltak med støttefôring.

4.4 Sikring av reindriftens arealer

Reindrift er en svært arealkrevende næring, både på grunn av marginale beiteområder og på grunn av reinens behov for ulike sesongbeiter og flytt- og trekkveier mellom disse. Menneskelig virksomhet i reinbeiteland kommer i tillegg til den naturlige forstyrrelsen fra bl.a. rovdyr som reinen alltid har måttet leve med.

Inngrep og forstyrrelser innenfor reinbeiteområdene har akselerert de siste tiårene. Dette har ført til varig reduksjon av arealer som reindriften har til rådighet, og til økte forstyrrelser. På bakgrunn av dette er det et behov for å få styrket vernet av reindriftens arealer, og da særlig de arealene som er avgjørende for en bærekraftig reindrift. Reindriftsforvaltningen har som prioritert oppgave å utarbeide en metode for å lokalisere disse arealene, og utarbeide en verdiklassifisering på allerede eksisterende arealbrukskart. Arealbrukskartene er distriktsvise digitale kart, og dekker samtlige reinbeitedistrikter i Norge. Kartene inneholder 11 arealbrukstema, herunder årstidsbeiter, trekk- og flyttleier, gjerder og anlegg. Disse kartene vil være viktige bidrag i kommunal- og fylkeskommunale planprosesser.

Plan- og bygningsloven er det viktigste virkemidlet for å sikre ressursgrunnlaget i reindriften. Dagens lov avgrenser imidlertid reindriftens rolle til å være høringsinstans og innsigelsesmyndighet i forhold til kommuneplanens arealdel, reguleringsplaner og andre arealsaker. Distriktsstyrene i berørte reinbeitedistrikter er høringsinstans, mens områdestyrene er innsigelsesmyndighet i plansaker.

Plan- og bygningsloven er under revisjon. I forbindelse med denne revisjonen er det viktig at loven videreutvikles til et verktøy som i sterkere grad synliggjør reindriftens behov og interesser, og ivaretar disse i de ulike planprosessene. I den forbindelse er det viktig at samhandlingen mellom kommunal og fylkeskommunal forvaltning og reindriftsforvaltningen og dens styringsorganer videreutvikles med det formål å øke forståelsen for reindriftens særegenhet, dens behov for sammenhengende friarealer, samt konsekvenser av inngrep og forstyrrelser.

På den andre siden er det også viktig at den enkelte reindriftsutøver får økt kunnskap omgjeldende regelverk og planleggingsprosesser, slik at de bedre kan ivareta egne interesser. Et sentralt verktøy i samhandlingen mellom reindriften og offentlig forvaltning er reindriftens distriktsplaner. Med bakgrunn i reindriftsloven § 8 bokstav a skal det enkelte reinbeitedistrikt utarbeide en distriktsplan som blant annet skal inneholde elementer som er av betydning for areal- og ressursdisponeringene i området. Planen er et offentlig dokument, og skal være tilgjengelig for planmyndigheter og andre som har reell interesse av reindriftsnæringens plan for utnyttelse av ressursene.

4.5 Likestillingspolitikken i reindriftsnæringen

Kvinnens stilling har tradisjonelt vært sterk i reindriften. Reindriftskvinnen har tradisjonelt vært den sentrale personen i familien i forhold til organisering av familiens næringsdrift, økonomi, opplæring og oppdragelse av barn- og ungdom, produksjon av nødvendige klær og bruksgjenstander, samt i forhold til det alminnelige husholdet.

Reindriftskvinnenes posisjon i reindriften har gradvis blitt svekket. Dette har bl.a. sin årsak i overgangen fra naturalhusholdet til pengeøkonomien. Her kan det pekes på fem viktige elementer som har medført til en slik svekkelse.

  1. Husbygging fra slutten av 1959-tallet og utover 1960-tallet førte til at kvinner ble mer bofaste enn menn, og dermed ble de mer atskilte fra reinflokken.

  2. Med økende mekanisering i reindriften fra 1960-tallet med snøscooter og senere terrengånde motorsykler forsvant mye av kvinners arbeid i reindriften, fordi driften kunne utøves med mindre menneskelige ressurser.

  3. På slutten av 1970-tallet og på hele 1980-tallet ble det etablert nye arbeidsplasser i ulike typer offentlige sektorer. Dette førte til at mange reindriftskvinner forlot reindriften til fordel for lønnet arbeid.

  4. Gjennom reindriftsloven av 1978 ble begrepet driftsenhet innført, noe som førte til at det som tidligere hadde vært husholdets rein, nå ble knyttet til én bestemt på person. Denne personen var i de fleste tilfellene mannen.

  5. På slutten av 1980-tallet og gjennom hele 1990 tallet har vederlag for arbeid og egenkapital blitt kraftig redusert i reindriften. Dette gjelder i særlig grad Karasjok reinsogn i Øst-Finnmark reinbeiteområde og i store deler av driftsenhetene i Vest-Finnmark reinbeiteområde. Dette har resultert i at ektefellen, og da i hovedsak kvinnen, har blitt tvunget over i annet lønnet arbeid.

I dag er det en skjevhet mellom kjønnene som bidrar til at mennene i sterkere grad blir bundet til næringen enn kvinnene. Kvinnene har pga bedre utdanning bredere muligheter når det gjelder yrkesvalg, mens mannen ikke får reelle valgmuligheter i yrkeslivet pga manglende utdanning. Det er en klar tendens at kvinnen forlater reindriftsnæringen og de samiske bosettingsområdene. Dette medfører en forgubbing av reindriftsnæringen og de samiske samfunnene generelt. For Finnmarks vedkommende er dette særlig markert.

Under forhandlingene til Reindriftsavtalen 2000/2001 så man behovet for en mer konkret kvinne- og familiepolitikk som en del av den generelle reindriftspolitikken. I den sammenheng ble det opprette en egen stilling for en kvinne- og familiekonsulent ved Reindriftsforvaltningen.

En av de sentrale målsettingene for denne satsningen er å bidra til at kvinnens og familiens plass i reindriftsnæringen styrkes. Kvinnekonsulentens arbeid finansieres med en årlig øremerket bevilgning over reindriftsavtalen.

Kvinnekonsulenten har i sin funksjonstid avholdt en rekke møter og seminarer med reindriftskvinnene i de samiske reindriftsområdene. Hensikten med møtene/seminarene har bl.a. vært å kartlegge reindriftskvinnenes situasjon, behov, utfordringer, ønsker og målsettinger. Gjennom disse sammenkomstene har kvinnekonsulenten fått anledning til å etablere direkte kontakt med reindriftskvinnene i de forskjellige reinbeiteområdene. Reindriftsforvaltningen skal i løpet av 2003 evaluere dette arbeidet.

Landbruksdepartementet er i gang med å utarbeide en fornyet og mer målrettet likestillingspolitikk i reindriftsnæringen. I dette arbeidet er det sentralt hvilken politikkutforming dagens reindriftskvinner ønsker og etterspør. For å få en bedre oversikt over disse forhold ble det i desember 2002 avholdt et seminar for og med dagens reindriftskvinner. Kvinnene som deltok representerte ulik tilknytning til reindriften. I forlengelsen av dette seminaret vil Landbruksdepartementet i samarbeid med Reindriftsforvaltningen følge opp arbeidet med en utvikling av en mer målrettet likestillingspolitikk. Denne skal bygge opp om målsettingene om en økologisk, økonomisk og kulturell bærekraftig reindrift. For å oppnå forankring av politikken i de miljøene som er sentrale i en reindriftssammenheng vil departementet nedsette en arbeidsgruppe hvor også eksterne aktører deltar. Det forutsettes at dette arbeidet er ferdigstilt i løpet av 2003.

4.6 Verdiskaping i reindriften

Situasjonen i reindriften er slik at man i de fleste områdene ikke kan basere seg på en økt avkastning fra reindriften gjennom en økning av antall dyr. Skal reindriften sikres en økning i inntektene fra reindriften - må verdiskapingen relatert til det enkelte dyr øke og da på en slik måte at det kommer reineieren til gode. Imidlertid fordrer en verdiskaping i reindriften at reindriften forvaltes som en næring og at denne næringen kan vise til en bærekraftig produksjon. Det er kun gjennom en bærekraftig produksjon reindriften kan videreutvikles og opprettholdes som en sentral samisk kulturbærer.

I utgangspunktet har reindriften i motsetning til mange andre produsenter flere fortrinn i konkurransen om forbrukerne. Reinkjøtt er et eksklusivt nisjeprodukt som har konkurransekraft gjennom kvalitative egenskaper. Dagens produksjon av reinkjøtt dekker ikke etterspørselen i markedet. Reinkjøttet er sunt og velsmakende. Forutsatt at reinen ikke er kunstig fôret eller medisinert, er kjøttet i utgangspunktet produsert på økologisk vis. Reinkjøttet kan selges ut fra assosiasjoner til naturopplevelser og fri natur, og det har samtidig en sterk etnisk identitet, noe som er en trend i tiden for mange.

Utfordringen i reindriften ligger i en produktutvikling som innebærer utnyttelse av reinen utover steiker og fileter. Videre er det sentralt å få etablert en bedre markedsføring, og ikke minst en riktig distribusjon som kanaliserer reinkjøttet til de betalingsvillige markedene. Verdiskapingsprogrammet for reindrift vil være et sentralt virkemiddel for å møte disse utfordringene. Verdiskapingsprogrammet for reindrift er ikke begrenset til kun å gjelde matprodukter, men skal også fokusere på andre produkter og tiltak som kan gi en økt verdiskaping i næringen. Styringsgruppen har fastsatt følgende delmål for programmet:

  • Å bidra til at reineier gis mulighet til å øke sin inntjening gjennom å ta ansvaret for en større del av verdiskapingen selv.

  • Å sikre at tradisjonell kunnskap som gir produktene en høyere verdi i markedet kommer til anvendelse.

  • Å revitalisere tradisjonelle bearbeidingsformer av bl.a. matprodukter og å presentere disse for markedet.

  • Å legge til rette for at større volum av reinprodukter av høy kvalitet når markeder med høy betalingsvillighet.

Prosjekter som representerer rene tilleggsnæringer, uten tilknytning til verdiskapingen i selve reindriften, faller utenfor programmet. Programmets retningslinjer har fokus på følgende områder: Nyskaping og bedriftsutvikling, kompetanse, mobilisering og nettverk, markedskanaler og andre tiltak. Både sekretariatet og styringsgruppen har arbeidet med informasjon og markedsføring av programmet mot næringen og aktører i verdikjeden. Prosjekttilfanget er relativt stort, og det er hittil finansiert prosjekt både innen bedriftsutvikling, kompetanse og mobilisering og nettverksarbeid.

For driftsåret 2003/2004 avsettes 7,7 mill til verdiskapingsprogrammet for reindrift inkl. utgifter til administrasjon.

Et annet forhold som setter rammer for produksjon og videreforedling av reinkjøtt er regelverket på hygienesiden. En del tilpasninger for reindriften er gjennomført, og arbeidet fortsetter. I den forbindelse vises det til de endringene som ble gjennomført høsten 2002. Endringene innebærer at slakting av inntil 10 rein per driftsenhet kan unntas fra forskriften. Dette medfører at disse slaktene kan unntas kravet om slaktebehandling ved slakteri samt kravet om veterinær kjøttkontroll. En forutsetning er at kjøttet frambys i nærområdet direkte til forbruker og til benyttelse i dennes private husholdning. Det gis kun anledning til å framby slakt som ikke er videre bearbeidet. Videre er det gitt anledning til å benytte sesongslakteriene til slakting/slaktebehandling av rein i mindre mengder utenom fastsatt sesong: 15. august til 10. oktober.

Disse endringene, åpning for fjellslakting av rein for lokalt frambud, og utvidet benyttelse av sesongslakteriene, bidrar til å legge til rette for større grad av tradisjonell slakting, samt økt fleksibilitet og verdiskaping i reindriftsnæringen.

I tillegg til disse spesifikke virkemidlene vil de vesentlige omleggingene av støtteordningene over avtalen, samt innføringen av skattefradraget, innebære at det er lagt til rette for en økt produksjon og verdiskaping fra næringen, og dermed på sikt en større økonomisk bærekraft.

Til toppen
Til dokumentets forside