3 Smutthull-avtalen som del av det internasjonale arbeid for å sikre en forsvarlig ressursforvaltning

Det internasjonale arbeidet for å sikre en forsvarlig ressursforvaltning har resultert i en rekke bilaterale og multilaterale instrumenter. De mest sentrale multilaterale instrumentene er FNs havrettskonvensjon av 10. desember 1982 og FN-avtalen av 4. desember 1995 om gjennomføring av bestemmelsene i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 10. desember 1982 om bevaring og forvaltning av vandrende fiskebestander og langtmigrerende fiskebestander (FN-avtalen). Norge, Island og Russland er bundet av havrettskonvensjonen, mens FN-avtalen ennå ikke er trådt i kraft.

Havrettskonvensjonen (art. 116-118) pålegger bl.a. kyststater og stater som fisker i internasjonalt farvann å samarbeide om forvaltningen av de levende ressurser i det åpne hav, men oppstiller ingen særskilte håndhevelsesbestemmelser. Kombinasjonen av svak rettslig regulering og økende press mot ressursene på det åpne hav med et betydelig overfiske til følge førte til at FN-avtalen ble fremforhandlet. FN-avtalen supplerer havrettskonvensjonen og gir en folkerettslig ramme for fremtidige bevarings- og forvaltningsregimer for denne type bestander. Særlig er avtalens krav om samsvar mellom forvaltningen av fiskebestander på det åpne hav og i tilgrensende nasjonale farvann viktig. I henhold til avtalen skal partene samarbeide, enten direkte, regionalt eller subregionalt om forvaltningen av langtmigrerende og vandrende fiskebestander.

Smutthull-avtalens formål og innhold harmonerer med FN-avtalens målsetninger og prinsipper. Dette gjelder målsetningene om en bærekraftig utvikling og forsvarlig ressursforvaltning. Ved å inngå en avtale som gjør slutt på islandske fartøyers uregulerte torskefiske i Barentshavet, vil Smutthull-avtalen reelt bidra til forsvarlig ressursforvaltning i tråd med FN-avtalens intensjoner. I tillegg har partene generelt forpliktet seg til bærekraftig forvaltning og ansvarlig fiske, underforstått også med hensyn til andre bestander enn de som omfattes av avtalen.

Smutthull-avtalen respekterer bl.a. også prinsippet i FN-avtalens artikkel 7 om at det skal være forenlighet mellom bevarings- og forvaltningsvedtak i og utenfor de nasjonale soner. Smutthull-avtalen bygger på dette prinsipp bl.a. ved at partene anerkjenner at en vesentlig del av de levende marine ressursene i det nordlige Norskehavet og Barentshavet utgjør ett enhetlig regulert biologisk system av bestander for hele Barentshavet.

Smutthull-avtalen har i utgangspunktet et annet anvendelsesområde enn FN-avtalen. FN-avtalen gjelder forvaltning av fiskebestander på det åpne hav, dvs områder utenfor kyststatenes jurisdiksjon. Smutthull-avtalen gjelder formelt ikke reguleringer av Smutthullet, men kvotebytte av fisk i islandsk, i norsk og i russisk økonomisk sone, dvs områder hvor kyststaten har fiskerijurisdiksjon. Videre gir Smutthull-avtalen ikke Island adgang til å fiske på regulerte bestander i Smutthullet. FN-avtalen begrenser ikke kyststatenes adgang til å forvalte bestander innenfor eget jurisdiksjonsområde, herunder inngå kvoteavtaler med andre stater som åpner for fiske i nasjonalt farvann.