Fylkeskommunenes roller i smart spesialisering

Smart spesialisering gir regionale myndigheter verktøy til å stimulere utvikling av næringsmuligheter bygget på og i tilknytning til regionens fortrinn.

Regionale myndigheter kan ta følgende roller i smart spesialisering:

  • Tilby analyser av regionens ressurser, muligheter, fortrinn og utfordringer
  • Få med ulike aktørgrupper og legge til rette for dialog og samarbeid mellom aktører (fasilitere)
  • Diskutere muligheter og problemer åpent – ikke ha løsningene klare på forhånd, men lytte og bygge videre på deltakernes forslag
  • Ta sjanser ved å prioritere å satse på utviklingsveier man ikke er sikker på fører fram
  • Aktivt støtte opp under nye muligheter gjennom reguleringer, investeringer i infrastruktur og kunnskap, ved å tilrettelegge tiltak og virkemidler, delta i strategiske allianser og så videre
  • Delta i, følge med på, lære av og evaluere aktivitetene og tiltakene
  • Informere om prosessen til et bredt publikum og passe på at det er tydelig og forståelig hvorfor valg og prioriteringer blir som de blir
  • Synliggjøre regionenes potensial og posisjon, nasjonalt og internasjonalt, for å tiltrekke seg kompetanse og kapital
  • Bringe inn nasjonale og internasjonale blikk på utviklingen, for på den måten å se regionen i verden og verden i regionen

Listen viser at fylkeskommunene fyller viktige roller i smart spesialisering. Men det offentlige kan ikke gjennomføre en strategi for smart spesialisering selv. Det er næringsutvikling som er målet, og næringslivets engasjement og utvikling er avgjørende. Samtidig er næringslivets mål vekst og verdiskaping. Offentlig sektors mål er gode samfunn å leve i. Dette er ikke motsetninger, men det er vesentlige forskjeller som samarbeidet må ha som utgangspunkt.

En ny næring er mer enn noen få entreprenører. For eksempel en sterk næring som laksenæringen i Norge er del av et nasjonalt innovasjonssystem med store og små næringsaktører, leverandører som også produserer for andre bransjer, investorer, forskningsinstitusjoner, tiltak og virkemidler. Arealplaner, infrastrukturinvesteringer, lover og reguleringer legger til rette for videre utvikling.

Det er helt avgjørende at fylkeskommunen har eierskap til helheten i planen og kan vise sammenhenger mellom ulike initiativer. Bevilgende og besluttende myndigheter må vite hva som foregår, og aktivt støtte det. Informasjon om prosessene og prioriteringene som blir gjort, må være tilgjengelig for alle interesserte, blant annet gjennom eksempler.  Fylkeskommunen må være villig til å inngå langsiktige samarbeid, holde seg til planene og prioriteringene som blir vedtatt, og samtidig være villig til å avbryte hvis nødvendig. Dette krever tydelig ledelse, både politisk og administrativt, og at fylkeskommunen er godt organisert internt og framstår enhetlig utad. I smart spesialisering blir det også lagt stor vekt på å se ut over regionen. Det å bli utfordret utenfra fremmer innovasjon og nytenking.

Utsnintt av bildet av Stortingsbygningen

Smart spesialisering er politiske prosesser

Begrunnelsen for en sterk forankring hos politikerne er at de trenger eierskap til analysen og prosessen og tillit til at de får kunnskapsbaserte råd for å kunne prioritere. Politikerne trenger å forstå målet med smart spesialisering, entreprenørielle oppdagelsesprosesser og prioritering av utviklingsveier. Dette må de forstå for å være villige til å vedta å gjennomføre innovative prosesser selv om de ikke vet utfallet av dem. Det krever jevnlig involvering i og informasjon om prosessene som blir gjennomført, og utfallet av dem. Slik kan administrasjonen legge til rette for politisk tilslutning når forslag til konkrete vedtak som støtter opp under en prioritering, kommer på bordet.

Forståelsen av smart spesialisering må forankres hos politikere både i posisjon og i opposisjon. Den politiske rollen vil være forskjellig i et parlamentarisk system og et formannskapssystem. I den parlamentariske modellen fungerer administrasjonen som et sekretariat for den politiske ledelsen og fylkesrådene på ulike områder. Her er det fylkesrådene som innstiller overfor fylkestinget, og den relevante fylkesråden vil være en naturlig deltaker i strategi- eller planprosessene. I formannskapsmodellen legger administrasjonen fram sakene for hovedutvalgene og fylkestinget, og så er det fylkesordføreren som har det siste ordet. I et formannskapssystem er det viktig å involvere det relevante politiske utvalget gjennom prosessen.