Vedlegg XVII Opphavsrett

398 L 0044 Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/44/EF av 6. juli 1998 om rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser

Sammendrag av innholdet

Direktivet inneholder bestemmelser om patentering av oppfinnelser knyttet til biologisk materiale (gener eller materiale som inneholder gener, herunder planter og dyr). Formålet med direktivet er å stimulere til bioteknologisk forskning og produktutvikling og å harmonisere medlemslandenes patentlovgivning av hensyn til det indre markeds funksjon. Utgangspunktet er at bioteknologiske oppfinnelser skal kunne beskyttes på samme måte som andre oppfinnelser.

Direktivet utelukker uttrykkelig patentering av metoder for kloning av mennesker og for endring av menneskelige kjønnscellers genetiske identitet, samt metoder som benytter menneskefostre og fremgangsmåter for modifisering av dyrs genetiske identitet når endringen vil kunne volde lidelse hos dyrene uten vesentlig medisinsk fordel for mennesker eller dyr. Direktivet utelukker også fremstilling av dyr basert på slike fremgangsmåter.

Direktivet inneholder et unntak fra patentbeskyttelsen som gjør at gårdbrukere i et visst omfang kan bruke såkorn og avkom fra egen drift til formering på egen gård uten å måtte betale ny lisensavgift til patenthaveren ("farmers’ privilege").

Merknader

Patentloven oppstiller et forbud mot patentering av "plantesorter eller dyreraser". Stortinget har ved flere anledninger lagt til grunn at bestemmelsen innebærer et generelt forbud mot å gi patent på planter og dyr. Enkelte høringsinstanser (bl.a. Patentstyret) har stilt spørsmål ved om denne tolkningen er korrekt. Ut fra den tradisjonelle tolkningen vil den viktigste konsekvensen av å eventuelt godta direktivet, være at Norge må åpne for patentering av planter og dyr - bortsett fra plantesorter og dyreraser - og fremgangsmåter til fremstilling av planter og dyr, og at patentering av gener og celler vil gi patentvern også for planter og dyr som materialet er satt inn i.

Direktivet gir ingen rett til utvikling og bruk av bioteknologiske oppfinnelser som er forbudt etter andre regler. Heller ikke den norske patentloven innebærer noen slik rett. Generelt kan man si at patentretten er et dårlig egnet virkemiddel til å hindre uønsket aktivitet på bioteknologi-området. Dette må reguleres gjennom annet regelverk, f.eks. lov om medisinsk bruk av bioteknologi og lov om genteknologi.

Patentdirektivet skiller mellom oppdagelser og oppfinnelser. Det er bare oppfinnelser som kan patenteres. Dette innebærer bl.a. et skille mellom biologisk materiale slik det forekommer i naturen, og materiale som er atskilt fra naturen. Bare sistnevnte kategori kan patenteres. Slik er det også etter den norske patentloven. Hvor grensen går mellom "oppdagelse" og "oppfinnelse" er imidlertid noe uklart, både i forhold til norsk patentlovgivning og i forhold til EUs patentdirektiv.

Patentdirektivet forbyr patentering av mennesker og metoder for fremstilling av mennesker. Også kjønnsceller og fostre er omfattet av forbudet. Derimot kan deler av mennesker patenteres, dvs. gener og celler og antakelig også hele organer, forutsatt at det dreier seg om en oppfinnelse og ikke bare en oppdagelse: En del av det menneskelige legemet som er isolert fra det menneskelige legemet eller på annen måte frembrakt teknisk, herunder en sekvens eller delsekvens at et gen, kan utgjøre en patenterbar oppfinnelse, selv om delen i sin oppbygging er identisk med en naturlig forekommende del. Den norske patentloven åpner til en viss grad for patentering av biologisk materiale hentet fra dyr. Ut fra tilsvarende betraktninger vil det nok i visse tilfeller kunne gis patent på biologisk materiale også fra mennesker, f.eks. genmateriale og enkeltceller som ikke kan utvikles til et nytt individ. I Norge har det vært gitt patent på gener fra mennesker i tilfeller der Patentstyret har ment at kravet om oppfinnelseshøyde var oppfylt. Spørsmålet om hvor langt patenteringsadgangen strekker seg kan neppe anses som helt avklart etter patentloven. Heller ikke patentdirektivet er klart på dette punkt.

Patentdirektivet åpner for patentering av isolerte eller bearbeidede mikroorganismer. Patentet gir ingen enerett til å utnytte naturlig forekommende eksemplarer av den samme mikroorganismen. Det samme gjelder etter den norske patentloven. Mikroorganismer kan kort og upresist beskrives som levende organismer av mikroskopisk størrelse. I denne forstand er det korrekt å hevde at den norske patentloven allerede i dag åpner for "patent på liv".

Et gen har en styrende funksjon i utviklingen av en levende organisme, men kan aldri i seg selv utvikles til en organisme. Etter direktivet kan bearbeidet eller isolert genmateriale patenteres dersom grunnvilkårene for patent er oppfylt, og søkeren redegjør konkret for hvordan genet kan utnyttes industrielt. Patentvernet omfatter ikke naturlige forekomster av det samme genet, og det er opp til den nasjonale lovgivning å regulere om forskeren skal kunne bruke det patenterte genet. Også i Norge gis det i dag patent på oppfinnelser som består i eller gjør bruk av gener. Det første produktpatentet ble gitt i 1988. Patentet gjaldt en syntetisk fremstilt kopi av et naturlig forekommende menneskelig gen.

Sakkyndige instansers merknader:

Direktivet ble sendt på høring 23. mars 1999. Høringsfristen gikk ut 23. juni 1999. Høringsrunden viser at viktige deler av direktivet er omstridt. I juni 2000 besluttet regjeringen at det skulle opprettes en

hurtigarbeidende embetsverksgruppe for å vurdere om det finnes muligheter for tiltak som - i forbindelse med en eventuell innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen - kan imøtekomme de hovedinnvendingene som har vært reist mot direktivet i nasjonal og internasjonal sammenheng. Rapporten ble overlevert justisministeren 2. november 2000.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.

394 R 0040 Rådsforordning (EØF) nr. 40/94 av 20. desember 1993 om fellesskapsvaremerker

Sammendrag av innholdet

Rådsforordningen etablerer et eget varemerkesystem i EU. Den introduserer et EU-varemerke som gis under ett for hele EU og som har samme gyldighet i alle EU-land. Videre introduseres egne organer, finansiering, språkregler og tvisteløsningsmekanisme.

Merknader

For Norge kan deltakelse i EUs varemerkesystem være problematisk av konstitusjonelle grunner, bl.a. fordi klager på varemerkekontorets vedtak etter forordningen skal avgjøres med bindende virkning av EU-institusjoner.

Norske borgere og foretak kan ifølge forordningens system få tilgang til EFs varemerkesystem på linje med andre lands søkere, uavhengig av om forordningen innlemmes i EØS-avtalen.

Saken diskuteres for tiden med Kommisjonen, men den er ikke satt på EØS-komiteens dagsorden.

Sakkyndige instansers merknader

Rådsforordningen har blitt drøftet blant annet i Spesialutvalget for immatrialrett der Kulturdepartementet, Justisdepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Patentstyret er representert. For Norge kan deltakelse i EUs varemerkesystem være problematisk av konstitusjonelle grunner, bl.a. fordi klager på varemerkekontorets vedtak etter forordningen skal avgjøres med bindende virkning av EU-institusjoner.

Norske borgere og foretak kan ifølge forordningens system få tilgang til EFs varemerkesystem på linje med andre lands søkere, uavhengig av om forordningen innlemmes i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

394 R 2100 Rådsforordning (EØF) nr. 2100/94 av 27. juli 1994 om fellesskapsplanteforedlerrett

Sammendrag av innholdet

Rådsforordningen inneholder regler for tildeling av planteforedlerrett som gjelder i hele EU. Juridiske personer fra EU eller UPOV (International Union for the Protection of New Varieties of Plants) -medlemsstater kan søke planteforedlerrett etter forordningen. Forordningen innskrenker ikke rett til nasjonal foredlerrett, men setter forbud mot dobbeltbeskyttelse.

Innholdet i planteforedlerretten tilsvarer reglene i UPOV-91. Dette innebærer at foredlere har rett til å kreve avgift på bruk av eget såkorn, også når det er produsert på egen gård. Avgift for bruk av egenprodusert såkorn er lavere enn den som avkreves såvareprodusenten for autorisert produksjon av samme sort i det samme området. Forordningen gjør unntak fra mindre bruk for såvarer av visse arter, slik at disse fritt kan benytte beskyttede såvarer på egen eiendom såfremt såvaren er produsert på egen eiendom "Farmers’ privilege". Skillet reguleres i forordning 1768/95, hvor definisjonen av mindre bruk er satt til bruk som kan produsere inntil 92 tonn korn. For norske kornprodusenter vil dette innebære bruk på ca 230 dekar. Bruk på 230 dekar eller mer utgjør ca 23 % av alle bruk som produserer korn, og produserer ca 55 % av total kornavling i Norge.

Forordningen oppretter et eget planteforedlerkontor for tildeling av foredlerrett som er et fellesskapsorgan med juridisk handleevne i hver enkelt stat. Det ledes av en president som utnevnes av Rådet, de øvrige medlemmene utpekes av Kommisjonen. Forordningen oppretter også egne klageorgan, hvis avgjørelser kan påklages av Kommisjonen eller EF-domstolen .

Merknader

Den norske loven om planteforedlerrett anerkjenner fullt ut at såvarer produsert på egne gårder kan utnyttes som utsæd på egen gård uten foredlerens samtykke, og er i samsvar med UPOV-konvensjonen av 1978 som Norge sluttet seg til 13. august 1993.

For Norge kan deltakelse i EUs system for plantefordedlerrett være problematisk av konstitusjonelle grunner, bl.a. fordi klager på varemerkekontorets vedtak etter forordningen skal avgjøres med bindende virkning av EU-institusjoner.

Norske borgere og foretak kan ifølge forordningens system få tilgang til planteforedlerrett på linje med andre søkere fra EU-land og land som har sluttet seg til UPOV-konvensjonen.

Saken diskuteres for tiden med Kommisjonen, men den er ikke satt på EØS-komiteens dagsorden.

Sakkyndige instansers merknader

Rådsforordningen er blitt drøftet blant annet i Spesialutvalget for immatrialrett der Kulturdepartementet, Justisdepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Patentstyret er representert. Den norske loven om planteforedlerrett anerkjenner fullt ut at såvarer produsert på egne gårder kan utnyttes som utsæd på egen gård uten foredlerens samtykke, og er i samsvar med UPOV-konvensjonen av 1978 som Norge sluttet seg til 13. august 1993.

For Norge kan deltakelse i EUs system for plantefordedlerrett være problematisk av konstitusjonelle grunner, bl.a. fordi klager på varemerkekontorets vedtak etter forordningen skal avgjøres med bindende virkning av EU-institusjoner.

Norske borgere og foretak kan ifølge forordningens system få tilgang til planteforedlerrett på linje med andre søkere fra EU-land og land som har sluttet seg til UPOV-konvensjonen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA-/EØS-landene.