Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

Kapittel I Helse og sikkerhet på arbeidsplassen

303 L 0010 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/10/EF av 6. februar 2003 om minimumskrav for sikkerhet og helse for arbeidstakere som utsettes for risiko pga. fysiske agenser (støy)

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2003/10/EF om minimumskrav for sikkerhet og helse for arbeidstakere som utsettes for risiko på grunn av fysiske agenser (støy) er et særdirektiv til rådsdirektiv 89/391/EØF om iverksetting av tiltak til forbedring av arbeidstakernes sikkerhet og helse under arbeidet (rammedirektivet), som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 60). Direktivet var tidligere en del av et omfattende direktivforslag om fysiske agenser (vibrasjoner, støy, optisk stråling samt elektriske og magnetiske felter), men ble skilt ut som eget direktivforslag i 1999.

Formålet med direktivet er å beskytte arbeidstakerne mot risiko under arbeid som medfører støy, spesielt fare for hørselen. Direktivet inneholder grenseverdier for arbeidstakeres eksponering for støy, krav om at arbeidsgiver foretar målinger av arbeidstakernes eksponering for støy, at arbeidsgiver foretar risikovurderinger, krav om at arbeidsgiver iverksetter tiltak for å redusere eksponeringen for støy, at personlig hørselvern stilles til arbeidstakernes rådighet, krav om iverksetting av tiltak dersom grenseverdiene for støy overskrides, opplæring av arbeidstakerne, samt helseundersøkelse og utarbeiding av helsejournaler, herunder krav om tiltak dersom helseundersøkelse avdekker helseskade som skyldes eksponering for støy under arbeidet.

Direktivet vil erstatte eksisterende direktiv 86/188/EØF om vern av arbeidstakere mot farer ved å være utsatt for støybelastning i arbeidslivet. Direktivet innebærer et sterkere vern av arbeidstakere som eksponeres for støy.

Merknader

Forskrift 22. juni 1993 nr. 787 om støy på arbeidsplassen har strengere grenser for støy enn direktivet. Forskriften må imidlertid revideres når direktivet skal gjennomføres i Norge grunnet arbeidsgivers plikt til å måle støy, foreta risikovurderinger, iverksette tiltak for å redusere støy og iverksette opplæring av de ansatte. I tillegg må reglene om helseundersøkelser utvides og spesifiseres.

Når det gjelder skipsfartsområdet vil eksisterende forskrifter som omhandler støy måtte revideres i forbindelse med gjennomføringen av direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel II Arbeidsrett

300 L 0043 Rådsdirektiv 2000/43/EF av 29. juni 2000 om gjennomføring av prinsippet om likebehandling uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å gjennomføre prinsippet om likebehandling i medlemsstatene gjennom et forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunnlag av rase eller etnisk opprinnelse. Kravet om likebehandling gjelder i forhold til arbeidslivet, sosiale fordeler, utdanning og tilgang til varer og tjenester som er tilgjengelig for allmennheten.

Direktivet inngår som en del av en større ikke-diskrimineringspakke som er hjemlet i artikkel 13 i Traktaten om det europeiske fellesskapet (bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, funksjonshemming, alder eller seksuell orientering). De to andre delene av denne pakken er et direktiv om rammebestemmelser om likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid (se omtalen under), og et seks-årig handlingsprogram for å bekjempe diskriminering (se omtale under protokoll 31).

Direktivet fastsetter en minimumsstandard for det rettslige vernet mot etnisk diskriminering innen EU. Direktivet er ikke til hinder for at de land som ønsker det kan beholde eller innføre et høyere beskyttelsesnivå enn det som fastsettes i direktivet. Ved gjennomføringen av direktivet i nasjonal rett åpnes det opp for en viss fleksibilitet med hensyn til tilpasning til særskilte forhold i medlemsstatene.

Del I i direktivet omhandler generelle bestemmelser om forbud mot diskriminering, unntak fra dette forbudet, og adgang til å ta i bruk positiv særbehandling.

Del II fastsetter regler om rettsmidler og håndheving, herunder regler om klageadgangen, bevisføring, vern mot represalier og myndighetenes plikt til å fremme dialog med arbeidslivets parter og frivillige organisasjoner på feltet.

Del III inneholder regler om organer som på nasjonalt nivå skal fremme likebehandling. Slike organer bør være uavhengige og organisert på en måte som sikrer en effektiv håndheving av reglene.

Sluttbestemmelsene i del IV fastsetter regler om konsekvenser ved brudd på prinsippet om likebehandling (ugyldighet og sanksjoner), og om plikt til å gjennomføre direktivet i nasjonale rett, samt plikt til å rapportere om gjennomføringen.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i Amsterdamtraktaten artikkel 13. Denne bestemmelsen gir Rådet kompetanse til, ved enstemmighet, å gi regler om å bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, funksjonshemming, alder eller seksuell orientering. Det finnes ingen parallell/tilsvarende bestemmelse til artikkel 13 i EØS-avtalen. EØS-relevans har derfor vært gjenstand for nøye vurdering.

Ved en eventuell gjennomføring av direktivet i norsk rett vil det være nødvendig å endre lovgivningen på enkelte områder for å styrke det rettslige vernet mot etnisk diskriminering. Selv om det i norsk rett må anses å foreligge et visst vern, blant annet gjennom arbeidsmiljølovens § 55A, antas det å være nødvendig med lovendringer for uttrykkelig å fastslå hvilke situasjoner og rettigheter vernet mot diskriminering skal omfatte for å oppfylle kravene i direktivet. Det vil også være nødvendig å endre bevisføringsreglene og å vurdere prosess- og sanksjonsregler i tilknytning til håndheving av reglene. Det må vurderes opprettet et (eller flere) uavhengig(e) organ(er) som skal fremme likebehandling på dette området. I tilknytning til dette må også rollen til Senter mot etnisk diskriminering vurderes. Videre må det tas stilling til om en styrking av det rettslig vernet bør skje gjennom sivilrettslige eller strafferettslige regler, eller begge deler.

De ovennevnte behovene for endringer er utredet nærmere i NOU 2002:12, og vil bli vurdert av Kommunal- og regionaldepartementet i anledning utarbeidelsen av forslag til ny lov mot etnisk diskriminering.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert.

Spørsmålet om innlemmelse av artikkel 13-pakken i EØS-avtalen har vært politisk behandlet. I behandlingen har det vært lagt spesiell vekt på spørsmål knyttet til EØS-avtalens virkeområde og til fokus for menneskerettighetsarbeidet. Etter en helthetsvurdering av rettsaktene som inngår i pakken har Regjeringen funnet rettsaktene relevante og akseptable for innlemmelse i EØS-avtalen.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

300 L 0078 Rådsdirektiv 2000/78/EF av 27. november 2000 om generelle rammebestemmelser om likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å gjennomføre prinsippet om likebehandling i medlemsstatene når det gjelder adgang til sysselsetting og erverv, herunder forfremmelse, ervervsutdannelse, ansettelsesvilkår samt medlemskap i visse organisasjoner, for alle uansett religion eller tro, handikap, alder eller seksuell legning. Direktivet omfatter både direkte og indirekte forskjellsbehandling. Direktivet inngår i en ”antidiskriminerings-pakke” som også omfatter et direktiv om forbud mot diskriminering på grunnlag av rase eller etnisk bakgrunn generelt, herunder i arbeidslivet (se omtalen over), samt et handlingsprogram mot alle former for diskriminering (se omtale under protokoll 31).

Direktivet er et minimumsdirektiv og er ikke til hinder for at de land som ønsker det kan beholde eller innføre et høyere beskyttelsesnivå enn det som fastsettes i direktivet.

Del I i direktivet omhandler generelle bestemmelser om forbud mot diskriminering, unntak fra dette forbudet og adgangen til å ta i bruk positiv særbehandling.

For å sikre at prinsippet om likebehandling overholdes overfor handikappede skal det foretas tilpasninger der det er nødvendig for å gi disse personene mulighet til å få adgang til å delta i arbeidslivet eller nå videre i en jobb, med mindre dette kravet medfører uforholdsmessig store ulemper. Når det gjelder alder inneholder direktivet en ikke-uttømmende liste over former for forskjellsbehandling under henvisning til alder som ikke er å betrakte som direkte forskjellsbehandling, forutsatt at forskjellsbehandlingen er objektivt begrunnet. Eksempelvis gjelder dette forbud mot adgang til ansettelse eller fastsettelse av særlige arbeidsvilkår dersom formålet er å beskytte unge og eldre arbeidstakere.

Del II omhandler rettsmidler og håndhevelse. Blant annet har direktivet en regel om delt bevisbyrde i artikkel 9. Det vil si at det ifølge bestemmelsen påhviler arbeidsgiver å bevise at prinsippet om likebehandling ikke er tilsidesatt. For at bevisbyrden skal tillegges arbeidsgiver må imidlertid arbeidssøker/-taker som mener seg utsatt for direkte eller indirekte forskjellsbehandling vise til noen faktiske omstendigheter som gir grunn til å anta at forskjellsbehandling kan foreligge.

Del III omhandler særlige bestemmelser for Nord-Irland vedrørende likebehandling på grunnlag av religion og tro.

Del IV fastsetter regler om konsekvenser ved brudd på prinsippet om likebehandling (ugyldighet og sanksjoner), og om plikt til å gjennomføre direktivet i nasjonal rett, samt plikt til å rapportere om gjennomføringen. Gjennomføringsfristen for direktivet er 2. desember 2003.

Merknader

Direktivet er vedtatt med hjemmel i Amsterdamtraktaten artikkel 13. Denne bestemmelsen gir Rådet kompetanse til, ved enstemmighet, å gi regler om å bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell orientering. Det finnes ingen parallell/tilsvarende bestemmelse til artikkel 13 i EØS-avtalen. EØS-relevans har derfor vært gjenstand for nøye vurdering.

Arbeidsmiljøloven § 55 A inneholder et forbud mot diskriminering ved ansettelse på grunnlag av rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, seksuell legning og samlivsform og funksjonshemming. I likhet med direktivet har § 55 A en regel om delt bevisbyrde ved påstått diskriminering. Ved eventuell gjennomføring av direktivet i Norge vil det være nødvendig å endre nasjonal lovgivning ved at det innføres forbud mot diskriminering i arbeidslivet på bakgrunn av alder. Diskrimineringsvernet vil i tillegg til ansettelse måtte omfatte forfremmelse, ansettelsesvilkår, ervervsutdannelse og medlemskap i visse organisasjoner. Selv om det i norsk rett må anses å foreligge et visst vern i noen av disse sammenhengene allerede, f.eks. når det gjelder forfremmelse, antas det å ville være nødvendig med lovendring for uttrykkelig å fastslå hvilke situasjoner og rettigheter diskrimineringsvernet skal omfatte. Videre må det tas stilling til om en styrking av det rettslige vernet bør skje gjennom sivilrettslige eller strafferettslige regler, eller begge deler.

På skipsfartens område forutsettes det at NIS-lovens regler som gir adgang til å ansette sjømenn på lokale vilkår gjennom tariffavtaler mellom anerkjente parter, ikke er i strid med direktivet. NIS-loven bygger blant annet på ILO-konvensjon 111 som omhandler motvirkning av diskriminering av forskjellig art.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert.

Spørsmålet om innlemmelse av artikkel 13-pakken i EØS-avtalen har vært politisk behandlet. I behandlingen har det vært lagt spesiell vekt på spørsmål knyttet til EØS-avtalens virkeområde og til fokus for menneskerettighetsarbeidet. Etter en helthetsvurdering av rettsaktene som inngår i pakken har Regjeringen funnet rettsaktene relevante og akseptable for innlemming i EØS-avtalen.

Uavhengig av formell innlemmelse i EØS-avtalen er det Regjeringens målsetting at Norge skal ha et vern mot diskriminering i arbeidslivet som er på høyde med EU og innen de frister som EU har satt. Arbeids- og administrasjonsministeren har derfor anmodet Arbeidslivslovutvalget om å legge fram en delinnstilling med forslag til gjennomføring av regler tilsvarende direktivet innen 17. desember 2002. Regjeringen tar sikte på å legge fram en lovproposisjon for Stortinget i løpet av vårsesjonen 2003.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

302 L 0074 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/74/EF av 27. juni 2002 om endring av rådsdirektiv 80/987/EØF om vern av arbeidstakere ved arbeidsgiverens insolvens (insolvensdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/74/EF endrer direktiv 80/987/EØF om vern av arbeidstakere ved arbeidsgivers insolvens (insolvensdirektivet).

Endringsdirektivet 2002/74/EF tar sikte på en ytterligere styrking av arbeidstakernes vern ved arbeidsgivers insolvens. Bakgrunnen for endringene er å tilpasse direktivet til de endringene som har skjedd innenfor EU når det gjelder nye strukturer i arbeidsmarkedet, økt internasjonalisering der selskaper er etablert i flere medlemsstater, samt tilpasning til endringer i andre EU-direktiver og rettspraksis på området.

Direktivet går i hovedsak ut på følgende:

En mer presis angivelse av unntakene for direktivets anvendelsesområde.

Ny definisjon av insolvens, basert på den som gjelder ved insolvensprosedyrer i henhold til forordning (EF) nr. 1346/2000 av 29. mai 2000, art.1(1). Den nye definisjonen innebærer en utvidelse av insolvensbegrepet.

Forenkling av bestemmelsene om garantiinstitusjonenes myndighet.

Begrensning i adgangen til å sette tak på garantiinstitusjonens forpliktelser.

Nye bestemmelser om kompetent garantiinstitusjon i flernasjonale saker samt om administrativt samarbeid mellom medlemsstatene for å lette arbeidet i flernasjonale saker.

Ny bestemmelse om medlemslandenes plikt til å informere om nasjonale insolvensprosedyrer, og endringer av disse.

Gjennomføringsfrist er 8. oktober 2005.

Merknader

Gjennomføringen av direktivet i norsk rett vil kreve endringer i forskriftene til lønnsgarantiloven. Direktivet gjelder også for skipsfarten og regelverket på området må trolig justeres i forbindelse med gjennomføringen av direktivet i norsk rett. Direktivet er langt på vei i samsvar med to nylig vedtatte IMO/ILO-resolusjoner for skipsfarten innenfor dette området.

Sakkyndige instansers merknader

Direktivet har vært forelagt arbeidslivets parter til orientering og for eventuelle

merknader i juni 2002. Kun LO har gitt tilbakemelding om at de ikke har merknader. Det har foreløpig ikke kommet andre tilbakemeldinger.

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosialdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Rettsakten er under vurdering i EFTA/EØS-landene.

Kapittel III Lik behandling av kvinner og menn

302L0073 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF av 23. september 2002 om endring av rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/73/EF gjelder en rekke endringer i rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår, som er en del av EØS-avtalen (jfr. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 128).

I direktivets forord vises det blant annet til at likestilling mellom kvinner og menn utgjør et grunnleggende prinsipp etter Amsterdamtraktaten art. 2 og 3 nr. 2 og i henhold til EF-domstolens rettspraksis. I henhold til traktatbestemmelsene er likestilling mellom kvinner og menn et mål for Fellesskapet, som uttrykkelig blir pålagt å fremme likestilling i all sin virksomhet. Det vises videre til art. 141, særlig nr. 3, som gjelder krav om likestilling på arbeidslivets område. Det framgår av forarbeidene til direktivet at man i arbeidet med det nye direktivet også har tatt i betraktning EF-domstolens rettspraksis på området, som utgjør rundt 40 dommer fra de siste 25 årene. Direktivet fastsetter at medlemsstatene aktivt skal ta hensyn til målet om likestilling ved utarbeidingen og gjennomføringen av lover og forskrifter samt politikk og virksomhet på direktivets virkeområde.

Direktivet fastsetter at trakassering knyttet til en persons kjønn og seksuell trakassering anses som forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, og derfor skal forbys. Kvinners rett til å vende tilbake til samme stilling etter avsluttet fødselspermisjon klargjøres. Stillingsvern gis også menn i de statene som har regler om særskilt farspermisjon.

Medlemsstatene skal sikre at alle som føler seg skadelidende i forhold til direktivets bestemmelser skal ha tilgang til rettergang og/eller forvaltningsmessige framgangsmåter også etter at forholdet som forskjellsbehandlingen angivelig skal ha inntruffet under, har opphørt. Medlemsstatene vil likevel ha adgang til å sette visse frister for saksanlegg. Medlemsstatene forpliktes til å opprette et eller flere uavhengige organer som skal arbeide for gjennomføringen av likebehandlingsprinsippet og støtte individer som mener seg diskriminert. Statene forpliktes også til å sikre faktisk og virkningsfull erstatning eller godtgjøring for det tap og den skade som en person er påført som følge av forskjellsbehandling. EF-domstolen har i sin tolkning av rådsdirektiv 76/207/EØF lagt til grunn at hensynet til en effektiv gjennomføring av diskrimineringsforbudet krever et objektivt erstatningsansvar, dvs. ansvar uten skyld.

Direktivets bestemmelse om positiv særbehandling endres, ved at det inntas en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i Amsterdamtraktaten art. 141 nr. 4. Direktivet inneholder også en presisering av grensene for adgangen til å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet der kjønn utgjør en avgjørende faktor for utøvelsen av bestemte typer stillinger. Forbudet mot forskjellsbehandling gjelder også ved medlemskap og deltaking i en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon eller en organisasjon der medlemmene har et bestemt yrke.

Reglene om delt bevisbyrde fastsatt i rådsdirektiv 97/80/EF,som er del av EØS-avtalen, gjelder for saker om forskjellsbehandling på grunn av kjønn etter blant annet rådsdirektiv 76/207/EØF, og vil derfor også gjelde bestemmelsene i endringsdirektivet. En bestemmelse om delt bevisbyrde innebærer at så framt klager legger fram opplysninger som gir grunn til å tro at det har vært en forskjellsbehandling, påligger det den innklagede å bevise at prinsippet om likebehandling ikke har vært brutt.

Merknader

De temaene som direktivet gjelder er i norsk rett primært regulert i likestillingsloven. Loven inneholder blant annet forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, forbud mot seksuell trakassering, stillingsvern, objektivt erstatningsansvar, delt bevisbyrde, positiv særbehandling og uavhengige håndhevingsorganer. Likestillingsloven ble endret 14. juni 2002, blant annet med formål å følge opp rettsutviklingen i EF/EØS-retten. I Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) om lov om endringer i likestillingsloven mv. er Kommisjonens første direktivforslag (COM(00) 334 final) tatt i betraktning. Videre inneholder både arbeidsmiljøloven og sjømannsloven regler om fødselspermisjon og stillingsvern.

Norsk rett samsvarer med direktivet, med unntak av likestillingslovens bestemmelse om seksuell trakassering. Likestillingsloven § 8a forbyr seksuell trakassering og fastsetter at slik handling skal anses som forskjellsbehandling på grunn av kjønn. § 8a siste ledd unntar imidlertid lovens regler om delt bevisbyrde og objektivt erstatningsansvar. For disse sakene gjelder hovedregelen i norsk rett, med krav om uaktsomhet og at klager må bevise at trakasseringen har funnet sted. Direktivet har ikke et tilsvarende unntak. Ved innlemmes av direktivet i EØS-avtalen må likestillingslovens unntaks-bestemmelse i § 8a siste ledd derfor oppheves.

Direktivets definisjon av trakassering går også noe lenger enn likestillingslovens definisjon. Direktivet omtaler både trakassering knyttet til en persons kjønn og seksuell trakassering, mens likestillingsloven bare bruker betegnelsen »seksuell trakassering». I medhold av likestillingslovens ordlyd og forarbeider må direktivets definisjon anses for å være dekket av loven. Dette vil likevel ikke være tilstrekkelig i forhold til borgernes behov for informasjon og forutberegnelighet. Det vil derfor være nødvendig å endre likestillingslovens definisjon av trakassering i samsvar med direktivets definisjon.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjones direktivforslag (COM(00) 334 final) ble forelagt Likestillingsombudet. Hun uttalte at Norge burde støtte forslaget og at de foreslåtte endringene stort sett samsvarer med norsk rett. Retten til saksanlegg etter endt arbeidsforhold burde imidlertid begrenses av et krav om rettslig interesse. En slik adgang følger nå av det vedtatte direktivet. Ombudet kommenterte en del andre forslag som ville gjøre det nødvendig at Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) om lov om endringer i likestillingsloven mv. ble vedtatt. Stortinget vedtok lovendringen 14. juni 2002. Ombudet har i ettertid også anført at siden likestillingsloven unntar saker om seksuell trakassering fra bestemmelsen om delt bevisbyrde, vil norsk rett ikke samsvare med direktivet.

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsliv og arbeidsmiljø, med representanter fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Sosialdepartementet. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Status

Utkast til beslutning om innlemmelse i EØS-avtalen er overlevert Kommisjonen.