Språkpolitikken

Hovedmålet for språkpolitikken er å sikre bruken av et velfungerende norsk språk på alle samfunnsområder.

Hovedmålet for språkpolitikken er å sikre bruken av et velfungerende norsk språk på alle samfunnsområder. Strategien er at domenetap for norsk språk – både bokmål og nynorsk – skal motvirkes. Alle skal ha rett til å tilegne seg norsk språk, utvikle og bruke sitt eget morsmål eller førstespråk, inkludert tegnspråk, sitt eget urfolksspråk eller nasjonale minoritetsspråk.  Alle skal ha anledning til å lære seg fremmedspråk.

Språkpolitikken er sektorovergripende. I prinsippet har alle fagdepartementer ansvar for at språk og språkpolitikk integreres i politikkutviklingen.  Staten skal føre en aktiv politikk for å vedlikeholde både bokmål og nynorsk som bruksspråk innenfor alle sektorer. Virkemidlene vil være ulike. Når norsk språk er tema, skal det eksplisitt tas hensyn til nynorsk og nynorskbrukerne, fordi nynorsk, i kraft av å være et mindretallsspråk, har ekstra dårlige rammevilkår for å bli brukt og utviklet. Språkrådet er statens fagorgan i språkspørsmål og har fått et utvidet ansvar for andre språk enn norsk, blant annet nasjonale minoritetsspråk og norsk tegnspråk.

Kulturdepartementets ansvar for språk er tredelt:

  1. Det språkpolitiske sektoransvaret

    - forvaltning av Språkrådet som underliggende fagorgan, forvaltning av språkpolitisk begrunnede tiltak, forvaltning av ordinære rettskrivingsspørsmål, forvaltning av språklig lovgivning (stedsnavnloven og målloven)  

  2. Ansvar for den språkpolitiske dimensjonen i kultur- og mediesektoren

    - ansvar for at tiltak som ikke primært har en språkpolitisk begrunnelse innenfor kultursektoren, ivaretar språklige hensyn i tråd med overordnet språkpolitikk   

  3. Pådriveransvaret for en sektorovergripende språkpolitikk

    - ansvar for å sikre at språkpolitiske hensyn blir tatt med i vurderingen innenfor politikkområder som andre departementer har ansvar for