Spørsmål og svar om besøksbidrag

Ambisjonen er at loven trer i kraft 1. juli 2026 og at kommunene kan starte innkreving av besøksbidrag i løpet av første halvår 2027.

Departementet arbeider med å utarbeide en forskrift om overnattingsavgift til kommunene som kan tre i kraft samtidig som loven. Når loven trer i kraft, kan kommunen sende inn plan for bruk av inntektene fra overnattingsavgiften til departementet. Videre må kommunen vedta en kommunal forskrift som først kan tre i kraft etter at planen er godkjent av departementet.  Det innebærer at det vil gå noe tid fra loven trer i kraft til kommunen kan starte å kreve inn overnattingsavgift. For å gi næringen og kommunene tid til å innføre systemer for innkreving, er det departementets ambisjon at kommuner kan starte å kreve inn overnattingsavgift i 2027.

Loven åpner for at det for overnattingsavgiften kan fastsettes regler om fritak, tredjepartsansvaret til formidlingsselskaper, offentliggjøring og ikrafttredelse, samt overgangsregler. For å sikre en forutsigbar og godt fungerende ordning for kommuner og næringsliv, ønsker departementet å avklare disse spørsmålene før loven trer i kraft.  

Det er kun kommuner med «særlig stor belastning fra reiselivet» som kan innføre overnattingsavgift (jf. § 1-1 første ledd jf. § 2-1 første ledd). Dette er en innstramming Stortinget gjorde sammenlignet med regjeringens opprinnelige lovforslag. Vilkåret innebærer at det vil være kommuner som ikke har mulighet til å innføre overnattingsavgiften.

Kommunens vurdering av om vilkåret er oppfylt må være saklig og basert på dokumenterte forhold. Belastningen kan vise seg på ulike måter, for eksempel gjennom slitasje på natur og press på infrastruktur knyttet til mange besøkende.

Departementet skal kontrollere at planen oppfyller kriteriene i § 2-2 første og annet ledd. Dette innebærer at departementet skal vurdere om planen inneholder de nødvendige opplysningene og vurderingene som følger av disse bestemmelsene. Kommunen må også kunne dokumentere at den har lagt til rette for at berørt næringsliv har fått komme med innspill til planen.  Planen skal inneholde:

• En plan for bruken av inntektene fra avgiften.
• En beskrivelse av reiselivsnæringen i kommunen og utfordringene knyttet til mange besøkende.
• En vurdering av om kommunen kan samarbeide med andre kommuner om hvordan inntektene fra avgiften eventuelt kan benyttes for å utvikle reisemålet.
• En begrunnelse for hvorfor innføringen av avgiften og bruken av inntektene er i tråd med formålet i  1-1.

Hvis planen mangler noen av de ovennevnte opplysningene eller vurderingene, f.eks. en beskrivelse av reiselivsnæringen i kommunen, vil den ikke kunne godkjennes av departementet.

Etter besøksbidragsloven § 2-2 første ledd skal kommunen utarbeide en plan for bruken av inntektene fra avgiften. I planen skal kommunen vurdere om den kan samarbeide med andre kommuner om hvordan inntektene fra avgiften eventuelt kan benyttes for å utvikle reisemålet.

Enkelte reisemål består av flere kommuner. For disse reisemålene kan det være ønskelig å utforme en samlet plan for bruken av inntektene. To eller flere kommuner kan derfor samarbeide om innholdet i planen og sende inn en felles plan.  Planen må omfatte vurderingene etter § 2-2 for alle kommunene som inngår i planen. Vurderingene og bruken av inntektene kan være ulike, men vilkårene for bruk må være oppfylt i alle kommunene.

Departementet skal forberede og avgjøre saker uten ugrunnet opphold, jf. forvaltningsloven § 11a første ledd. Departementet oppfordrer kommuner til å sende inn søknad om godkjenning av planen i god tid før kommunestyret planlegger å vedta den kommunale forskriften.

Loven regulerer ikke adgangen til å påklage departementets godkjenning av planen, og denne avgjørelsen er heller ikke å anse som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Avgjørelsen kan derfor ikke påklages.  

Pengene fra avgiften kan kun benyttes i tråd med lovens formål, reiselivsrelaterte fellesgoder, og er ikke frie midler som kan benyttes til å saldere kommunens budsjetter.

Besøksbidragsloven § 1-1 annet ledd fastsetter hva inntektene fra overnattingsavgiften kan brukes til. Reiselivsrelaterte fellesgoder som kan finansieres av besøksbidrag er tjenester, natur, kulturmiljøer, infrastruktur, bygninger, og andre elementer, der bruken av eller behovet for disse øker vesentlig med antall besøkende. 

Angivelsen av de reiselivsrelaterte fellesgodene i § 1-1 annet ledd forutsetter en bredere forståelse av fellesgoder enn det som er vanlig innenfor økonomifaget. Dette for å fange opp at hver enkelt kommune har ulike behov som avgiften med rimelighet bør kunne finansiere. Imidlertid er reiselivsrelaterte fellesgoder avgrenset av at det må være tale om goder der bruken eller behovet for disse i vesentlig grad øker med antall besøkende.

Eksempler på hva inntektene kan benyttes til er tilrettelegging og vedlikehold av stier og naturområder, offentlige toaletter, søppelhåndtering og informasjonsvirksomhet. Også administrative kostnader knyttet til overnattingsavgiften kan dekkes av avgiftsinntektene.

Avgiften gjelder utleie av rom, leilighet, hytte, hus mv. på hoteller, hotellskip, vandrerhjem og annen overnattingsvirksomhet, herunder privat utleie utenom næring, der kunden disponerer overnattingsstedet mellom kl. 24.00 og 6.00 og under 30 dager sammenhengende. jf. besøksbidragsloven § 2-1 fjerde ledd. Dette innebærer at korttidsutleie som formidles via formidlingsselskaper som Airbnb, FINN.no osv. også omfattes av overnattingsavgiften.

Etter besøksbidragsloven § 2-4 første ledd er det den som tilbyr overnatting mot betaling som er ansvarlig for å kreve inn og betale avgiften til kommunen. Det er imidlertid gjort unntak for de tilfeller der tilbyder av overnattingstjenesten ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret, og bruker en tredjepart til å formidle overnattingstjenesten og kreve inn betaling, jf. § 2-4 annet ledd. I slike tilfeller, for eksempel når en privatperson leier ut en leilighet gjennom Airbnb og Airbnb krever inn betalingen, er det Airbnb som har ansvar for å kreve inn avgiften og betale den til kommunen.

Overnatting i egne campingvogner, bobiler og telt omfattes ikke av avgiftsplikten. Sesongplasser på campingplasser faller også utenfor avgiftsplikten Avgiften gjelder utleie av rom, leilighet, hytte, hus mv. på hoteller, hotellskip, vandrerhjem og annen overnattingsvirksomhet, herunder privat utleie utenom næring, der kunden disponerer overnattingsstedet mellom kl. 24.00 og 6.00 og under 30 dager sammenhengende. jf. besøksbidragsloven § 2-1 fjerde ledd.

Campingplasser og bobilparker som tilbyr korttidsleie av grunn faller utenfor § 2-1 fjerde ledd. Overnatting i egne campingvogner, bobiler og telt omfattes dermed ikke av avgiftsplikten. Sesongplasser på campingplasser faller også utenfor avgiftsplikten.

Dersom en campingplass tilbyr overnattingsfasiliteter, f.eks. i campinghytter, er overnattingen avgiftspliktig.

Det er når overnattingen faktisk skjer at avgiften skal betales. Dersom kommunen har vedtatt at forskriften trer i kraft etter overnattingen er bestilt og overnattingen skjer etter forskriften har tredd i kraft, så skal det betales overnattingsavgift.

Det følger av besøksbidragsloven § 2-1 femte ledd at «[a]vgiftsplikten oppstår når overnattingen begynner». Dette innebærer at det er leveransetidspunktet som er avgjørende for avgiftsplikten, ikke avtaletidspunktet.

Det skal kun betales overnattingsavgift for den delen av oppholdet som finner sted i perioden overnattingsavgiften gjelder. Det vil si at hvis oppholdet varer fra innsjekk 24. desember til utsjekk 5. januar, og avgiftsplikten trer i kraft 1. januar, skal det kun betales avgift for overnattingene fra og med 1. januar til 5. januar.

  Departementet utreder nå en kommunal cruiseavgift. Cruiseavgiften var ikke en del av regjeringens opprinnelige forslag. Det er derfor behov for å utrede saken og sende et forslag på offentlig høring. Vi har en ambisjon at den sentrale forskriften kan tre i kraft i 2027. Ambisjonen er at kommunene kan starte innkreving av cruiseavgift i løpet av 2027. 

Reiselivsrelaterte fellesgoder som kan finansieres av besøksbidrag er tjenester, natur, kulturmiljøer, infrastruktur, bygninger, og andre elementer, der bruken av eller behovet for disse øker vesentlig med antall besøkende. 

Angivelsen av de reiselivsrelaterte fellesgodene i § 1-1 annet ledd forutsetter en bredere forståelse av fellesgoder enn det som er vanlig innenfor økonomifaget. Dette for å fange opp at hver enkelt kommune har ulike behov som avgiften med rimelighet bør kunne finansiere. Imidlertid er reiselivsrelaterte fellesgoder avgrenset av at det må være tale om goder der bruken eller behovet for disse i vesentlig grad øker med antall besøkende.

Eksempler på hva inntektene kan benyttes til er tilrettelegging og vedlikehold av stier og naturområder, offentlige toaletter, søppelhåndtering og informasjonsvirksomhet.

En forskrift som regulerer besøksbidrag fra cruisevirksomhet, vil sendes på offentlig høring på vanlig måte før den vedtas av regjeringen.  

Det er ikke avklart og vil være en del av det som kommer i forskriften. Det er ett av flere spørsmål vi må komme tilbake til. Departementet er nå i en utredningsfase. En av tingene vi nå ser nærmere på er hvordan andre land som har valgt å innføre cruiseavgift, har valgt å gjøre dette.