20 år med diskusjoner – hvordan skal vi utvikle sykehusene?

Helse- og omsorgsminister Bent Høies åpningsinnlegg

Kjære alle sammen

Velkommen – interessen for denne konferansen har overgått alle spådommer.

For en uke siden måtte vi flytte arrangementet til en større sal. I dag er det 200 fagfolk, ledere, pasienter og politikere til stede.

Alle med et stort engasjement og mål om å komme videre etter 20 år med diskusjoner om hvordan vi skal utvikle sykehusene.

Velkommen til å fortsette diskusjonen her i dag!

Jeg mener det er flott at det er diskusjon om Nasjonal helse- og sykehusplan!

Både før, under og etter at Stortinget har sagt sitt om planen, som snart ligger på bordet.

Målet er at diskusjonene endres når Stortinget har sagt sitt.

At overordnete føringer rammer inn diskusjonene.

At det skal bli lettere å utvikle spesialisthelsetjenesten i den retningen som Stortinget ønsker.

At de som har levd med usikkerhet i tiår, skal oppleve mer forutsigbarhet.

Usikkerhet – ikke bare i de berørte sykehusene, men i lokalsamfunnene rundt.

Som har kjent på uro, trusler og uforutsigbarhet.

I 20 år – mens mange offentlige utredninger og stortingsmeldinger har kommet underveis – har vi diskutert sykehusstrukturen i Norge.

Mye av diskusjonen har dreid seg om hvordan vi ivaretar akuttfunksjoner og befolkningens behov for trygghet.

I det siste har det handlet mye om akuttkirurgi. Jeg forstår at diskusjonen om akuttmottakene er viktig, og må ta plass. Men jeg mener at denne diskusjonen må ses i et større perspektiv.

Vi må holde blikket fast i trendene som skaper de virkelig store utfordringene: En aldrende befolkning, kroniske sykdommer, nye teknologiske muligheter, og et flyttemønster som trekker de unge mot byene, mens de eldre blir igjen.

Fortsetter vi med dagens løsninger, så vil vi trenge:

30 prosent flere helsearbeidere i 2030

40 prosent flere helsearbeidere i 2040, det er 44 000.

Det går ikke.

Så mange vil ikke jobbe med helse.

Og så mange kan ikke jobbe med helse. Fordi andre oppgaver i samfunnet også må løses.

Vi må altså gjøre noe annerledes.

Vi må løse oppgavene på nye måter.

Morgendagens pasient er den pasienten som ingen behandler alene.

Arbeid i team, og ikke minst ledelse av team, blir viktigere og viktigere.

De gjelder i primærhelsetjenesten og det gjelder i spesialisthelsetjenesten.

Vi har kapasitetsutfordringer i spesialisthelsetjenesten i dag.

De blir ikke mindre de nærmeste årene.

Og vi kommer ikke i mål ved å bygge enda flere og større sykehus.

Vi kommer i mål ved å hjelpe pasientene der de bor – i og utenfor sykehusene – i samarbeid med primærhelsetjenesten.

Vi skal fornye, forenkle og forbedre tjenestene.

Samarbeid og nettverk blir nøkkelord. Sykehus som jobber sammen i team, fagteam som jobber rundt pasienten – dette er fremtiden.

Pasienten skal behandles der det er best for ham eller henne. Ofte betyr det: nærmest mulig der pasienten bor.

Og vi ser at det blir stadig vanligere at spesialistens kompetanse bringes ut til pasienten.

Ny teknologi og den medisinske utviklingen forsterker dette. Fagfolk kan jobbe sammen som team, selv om de fysisk befinner seg på ulike steder.

Den første Nasjonal helse- og sykehusplan skal være prinsipiell.

Planen skal gi retning og være et tydelig signal fra Stortinget om hvordan spesialisthelsetjenesten skal utvikle seg.

Nasjonal helse- og sykehusplan peker 10–15 år fremover, men den skal oppdateres hvert fjerde år.

Den skal sørge for at pasientens helsetjeneste fortsetter å fylles med innhold.

Det betyr flere pakkeforløp, mer forutsigbarhet, og bedre tilgjengelighet for pasientene.

I pasientens helsetjeneste er pasienten en del av behandlingsteamet.

Det er lett å si – men ikke alltid lett å gjøre.

Men heldigvis ser vi stadig oftere at pasienten er en del av behandlingsteamet – og det skal fortsette.

Så vil sykehusplanen handle om kvalitet og pasientsikkerhet.

Vi er blitt ganske flinke til å måle kvalitet og til å være åpne om feil og uheldige hendelser.

Men vi er ikke like flinke til å styre etter kvalitet.

Det skal vi endre.

Vi skal bli gode til å styre etter kvalitet, og vi skal legge til rette for at det blir mulig å arbeide systematisk med kvalitetsutvikling.

Det er for store forskjeller i kvalitet mellom sykehus i dag.  Et viktig mål med Nasjonal helse- og sykehusplan er å bli enige om hva slags forutsetninger som må til for at alle sykehus skal levere god kvalitet – uansett om de er små eller store.    

Vi kan ikke gi oss før ledere og ansatte har så ferske kvalitetsdata at de kan utvikle virksomheten på bakgrunn av gode tall og fakta.

Og at pasienter kan velge behandlingssted med den samme informasjonen som grunnlag.

Dette handler ikke om antall sykehus

Vi har 51 somatiske sykehus med akuttfunksjoner i dag.

Er det et riktig antall?

Ligger sykehusene på riktig sted?

Dette er spørsmål vi har stilt lenge.

Men jeg mener at spørsmålet er feil.

Dette handler ikke om sykehusstruktur.

Det handler om oppgavedeling og samarbeid mellom sykehus.

Om oppgavedeling mellom ulike deler av helsetjenesten.

Det er ikke et poeng å jobbe sammen i et team hvis alle i teamet gjør det samme og kan det samme.

Vi jobber sammen som team for å dra nytte av at hver enkelt i teamet kan noe ekstra godt, som ikke de andre kan like bra.

Det handler om samarbeid.

Samarbeid er flott når det virker.

Når folk vil og systemene legger til rette for det.

Vi har ennå ikke utnyttet potensialet for samarbeid og smart bruk av ressurser.

Det er vi nødt til å klare.

Kan man samarbeide også om akuttfunksjoner?

Det gjør vi jo allerede i dag.

  • De sykeste pasientene som har dårligst tid, reiser lengst i dag.
  • Det gjelder for eksempel pasienter med store skader etter ulykker.
  • Det gjelder de fleste pasientene med akutt hjerteinfarkt

Og det gjelder når hovedpulsåren har sprukket, for å nevne noen eksempler.

Selv om det haster, reiser disse pasientene lengst fordi de trenger den bredeste kompetansen innen diagnostikk og behandling.

Behandling som krever team med sammensatt kunnskap.

Team som har trent sammen. Det har gitt bedre kvalitet og bedre overlevelse.

Det handler også om volum. Øvelse vil gjøre mester – det gjelder også i fremtiden.

Vi har diskutert akuttfunksjoner i minst 20 år.

Samtidig har vi sett at akutt kirurgi og indremedisin har gått i forskjellige retninger.

Kirurgien blir stadig mer spesialisert, og de fleste inngrepene er avhengig av mange eksperter som jobber i team.

Det taler for at tilbudet bør gis ved større sykehus der ekspertisen er samlet.  

De indremedisinske tjenestene må desentraliseres enda mer, så vi kan få til flere og bedre tjenester lokalt der folk bor.

Utviklingen av sykehusene våre må ta utgangspunkt i at Norge er et langstrakt land der folk fortsatt bor der ingen skulle tru.

Mye handler om perspektiv.

Man trenger ikke medisinsk embetseksamen for å se at et sykehus ideelt sett bør ha flest mulig funksjoner – for eksempel medisin, kirurgi, anestesi og føde.

At det gjør samarbeidet i team enklere og tilbudet til alle pasientene mest mulig komplett.

Men situasjonen er at mange sykehus har for små volum for enkelte oppgaver, og vi ser at sykehusene danner nettverk og fordeler funksjoner mellom seg.

Det er bra at man velger gode løsninger lokalt!

Det er ingen grunn til at alle sykehus skal gjøre alt.

Men i diskusjonen om hvem som skal gjøre hva, må vi stille spørsmålet: Hva gjør vi når lite begynner å bli for smått?

Faglig kan man argumentere for at sykehuset da bør legges ned.

Så er dilemmaet at ingen av disse sykehusene ligger i sentrum av Stavanger, Bergen eller Oslo.

De ligger i områder der primærhelsetjenesten ikke står klar med rikelige ressurser til å fylle det tomrommet som sykehuset etterlater seg.

Jeg har ved flere anledninger snakket om rapporten om akuttfunksjoner i 14 norske sykehus.

Dere skal få høre mer om denne senere i dag.

Rapporten peker på utfordringene.

11 pasienter innlegges akutt per døgn.

Omkring 2 av dem i fødeavdeling.

6 på medisinske avdelinger.

3 på kirurgisk avdeling.

1 av disse opereres akutt hvert døgn.

For å behandle disse pasientene ved sykehuset, er det til enhver tid et vaktteam på plass, bestående av høyt kompetente personer.

Mange er på jobb hele natten uten å behandle akuttpasienter. De får ikke brukt kompetansen sin, og det er sløsing med ressurser at de ikke opererer om natten. 

Dagen etter opererer de heller ikke, for da avspaserer de etter nattevakt.

Dette illustrerer utfordringene vi har.

Og fagfolk er enig. Når de sier at det er for mange sykehus med akuttfunksjoner, så begrunnes det med det lave antallet akuttkirurgiske inngrep.

Bruker vi det lave antallet akuttkirurgiske pasienter som grunnlag for å nedlegge ett av disse sykehusene, så vil mange andre pasienter miste sykehuset sitt.

I 20 år har vi diskutert og utredet hva vi skal gjøre.

Jeg skal avslutte med å oppsummere hva som er blitt anbefalt, og hva som har skjedd i disse årene.

I 1998 kom NOUen Hvis det haster.

Den anbefalte at de minste sykehusene minst skulle ha akutt indremedisin og anestesi.

Stortingsmeldingen "Om akuttmedisinsk beredskap" anbefalte det samme i 2000.

I 2007 anbefalte lokalsykehusutvalget at de minste sykehusene minst skulle ha akutt indremedisin og anestesi.

I Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011-2015, som ble lagt fram av koalisjonen Ap, SV og Sp, ble det anbefalt at lokalsykehus med akuttfunksjon som et minimum skulle ha akutt indremedisinsk beredskap og kompetanse til å utføre enklere kirurgiske prosedyrer på døgnbasis.

Men anbefalingene ble for generelle fordi de ikke gikk inn i hvordan en skiller mellom lokalsykehuset Oslo Universitetssykehus, og lokalsykehuset Nordfjord sykehus.

Den faglige og medisinske utviklingen og grunnlaget for den har vært kjent og anerkjent siden 1998.

Det har ikke endret seg – tvert imot – det har forsterket seg. Mange sykehus er helt nedlagt siden den gangen.

I nasjonal helse- og sykehusplan vil vi nå invitere Stortinget til å gjøre det som ikke er gjort før: definere ulike typer sykehus og deres rolle.

Ingen sykehus skal være seg selv nok. Sykehusene må kjenne sin rolle og oppgave i teamet, hva de kan og hva de ikke kan og hva de andre i teamet skal gjøre.

Først da kan vi som pasienter føle oss trygge på at vi møter en helsetjeneste – der kravet til kvalitet er den samme, uansett hvor vi får hjelp.

Jeg gleder meg til konstruktive diskusjoner før, under og etter at planen er lagt fram.

Lykke til med konferansen!