Åpningsseminar for forskningsprogrammet «Norge i andre verdenskrig 1939-1945»

Statssekretær Øystein Bø, Forsvarsdepartementet, holdt dette innlegget 30. november 2016 på åpningsseminaret for forskningsprogrammet «Norge i andre verdenskrig 1939-1945».

*Sjekkes mot fremføring*

Statsråd,

Kjære alle sammen!

Det har vært gjennomført mange prosjekter og mye forskning på andre verdenskrig i Norge.

Noen spør kanskje:

Er det ikke på tide at vi legger krigen bak oss?

Trenger vi enda flere bøker og prosjekter?

Vet vi ikke nok nå?

Jeg mener svaret på det er nei.

Det er ennå mye kunnskap om krigen som ikke er kommet fram i lyset, og vi skylder oss selv, og det norske samfunnet, å holde levende minnene og lærdommene fra de vanskelige okkupasjonsårene.

Andre verdenskrig er fortsatt en del av vår nære historie.

Hele nasjonen var berørt i de fem mørke krigsårene, fra nord til sør. Opplevelsene har preget svært mange nordmenns liv.

Vi har alle en historie å fortelle.

Dessverre er det stadig færre igjen som kan fortelle om sine egne opplevelser. Men det er mange som kan fortelle historien til sine nære pårørende.

Jeg er også en av dem.  Min egen mors fortelling om da hun hjalp morfar med å flytte våpen og ammunisjon for motstandsbevegelsen i Levanger, eller svigerfar som i Trysil ble sendt ut for å følge flyktninger over grensen da han var ti år gammel, er historier som gjør inntrykk.

I Forsvarsdepartementet får vi stadig henvendelser som viser at krigen på ingen måte kan eller bør legges til side. Det hevdes at mange ikke har fått den anerkjennelsen de fortjener for de forsakelsene og ofrene de har gitt.

Hvordan håndterer vi dette i dag? Hvordan skape rettferdighet, og er det i det hele tatt mulig?

Denne problemstillingen var bakgrunnen for at Forsvarsdepartementet i 2011 igangsatte et stort utredningsarbeid. Var det personer eller grupper som burde hatt en av våre tre høyeste dekorasjoner for innsats under krigen? Tre historikere har jobbet med dette i fem år, og prosjektet blir avsluttet til nyttår. Resultatene vil bli lansert i februar i form av en bok om det norske dekorasjonsregimet.

Forskningsprogrammet «I en verden av total krig: Norge 1939 – 1945», som vi er ferd med å sette i gang nå, berører noen av de samme problemstillingene, men fra et annet perspektiv. Programmet favner vidt, og vil sette vår nasjonale historie inn i en internasjonal og global kontekst.

Det er helt på sin plass.

For Norge vant ikke friheten tilbake alene.

Vi var med i en bred allianse av nasjoner som kjempet side om side. Vi lærte oss betydningen av å stå sammen med våre allierte. Det var avgjørende den gangen, og det er avgjørende også i dag.  

Et eksempel på det var kampen om Narvik. Dette var de alliertes første seier under krigen. For første gang så verden at tyskerne ikke var uslåelige. Her kjempet norske soldater skulder ved skulder med polakker, franskmenn og briter, og viste verdien av å stå sammen.

Finnmark er et annet eksempel. Sovjetiske styrker frigjorde Finnmark i 1944. Dette skapte spesielle bånd mellom befolkingen i Finnmark og Russland som fortsatt er der i dag.

Det var de mange allierte avdelinger, i og utenfor Norge, som gjorde vår frihet mulig. Deres ofre og forsakelser, deres mot og kampvilje gjorde at vi, og våre barn, kan leve i et åpent og fritt samfunn.

Derfor er det helt nødvendig å se den nasjonale krigsinnsatsen i lys av den internasjonale og globale innsatsen.

Så er det også nødvendig å fortelle den enkeltes historie. Det er de historiene som til sammen gir oss kunnskapen om Norge i andre verdenskrig. Responsen på utdelingen av den minnemedaljen regjeringen innførte i 2015, og som så langt er delt ut til mer enn 1 000 nålevende personer, bekrefter dette.

Jeg har stor tiltro til at dette forskningsprogrammet vil bringe oss ny og verdifull kunnskap.

Vi trenger det på alle nivåer, fra det lille til det store.

Jeg vil gjerne takke kunnskapsministeren for det gode samarbeidet om professoratet i Tromsø.  Jeg vil også takke dere som har vært med på å få dette prosjektet etablert, og jeg ønsker professor Kristiansen og alle dere andre som er med på denne reisen lykke til med arbeidet.

Jeg ser fram til å se resultatene av det.

Takk for oppmerksomheten!