Åpningsinnlegg på møte om biomangfold og havrett

Sjekkes mot framføring

Velkommen alle sammen, og tusen takk for at jeg får komme hit. Jeg vil innledningsvis rette en stor takk til professor Alla Pozdnakova og Nordisk institutt for sjørett her ved Universitetet i Oslo for at dere har lagt til rette for dette arrangementet. Det setter vi stor pris på. Det er viktig for oss i Utenriksdepartementet å ha god kontakt med dere.

Vi er her for å diskutere de pågående FN-forhandlingene om en ny havrettslig avtale om biomangfold utenfor nasjonal jurisdiksjon, også kalt BBNJ. Bakgrunnen for forhandlingene er skremmende. Det er store problemer i havet. Forurensing, overfiske, ødeleggelse av biodiversitet og klimaendringer er alvorlige stikkord. De største utfordringene er i mer kystnære farvann – dvs. i områder under nasjonal jurisdiksjon. Det er her den menneskelige aktiviteten er mest utbredt, og det er også her behovet for tiltak er størst. Men også i internasjonale områder er problemene betydelige.

Etter Havrettskonvensjonen har statene rett til å utnytte havets ressurser. Men de er også underlagt en plikt til å beskytte det marine miljøet. Dette er to sider av samme sak: Miljøet setter rammene for bruken av havet. De havrettslige reglene for beskyttelse av miljøet utenfor nasjonal jurisdiksjon er imidlertid ikke særlig utviklet eller detaljert. Dette er det bred enighet om i FN. Samtidig er det enighet om alvoret i den situasjonen jeg nettopp beskrev: Landene innser at det er store problemer i havet.

Derfor vedtok FNs generalforsamling ved konsensus å igangsette forhandlinger om en ny avtale under Havrettskonvensjonen om biodiversitet i internasjonale områder. Dette vedtaket kom som en julegave 24. desember 2017. Verden har her gitt seg selv en mulighet til å etablere nye regler som kan styrke det havrettslige vernet av naturmangfoldet på det åpne hav og legge til rette for bærekraftig bruk. Utfordringen nå er å utnytte dette momentum og arbeide frem enighet om tydelige forpliktelser for medlemslandene. Norge vil ta sin del av ansvaret for å drive denne prosessen fremover til et godt resultat.

Havet representerer Norges viktigste ressurs og største satsingsområde. I dette bildet gis BBNJ-prosessen høy prioritet. Den nye avtalen vil berøre et bredt spekter av sentrale norske havrelaterte interesser, herunder miljø, fiskeri, skipsfart, petroleumsutvinning, Arktis og Antarktis. Målet er å utarbeide en rettslig bindende avtale for bevaring og bærekraftig bruk av marine genetiske ressurser, områdebaserte forvaltningstiltak, konsekvensutredninger og kapasitetsbygging.

Norge vil arbeide for en avtale som finner sin plass innenfor det etablerte havrettsregimet og som sikrer en bruk av havet som kan kombineres med nødvendig beskyttelse av naturmangfoldet. Og havforvaltningen må være forskningsbasert. Verden trenger fisken, mineralene, energien og transporten som havet kan levere. Dersom utviklingen og befolkningsveksten fortsetter som antatt, vil vi i fremtiden trenge mer av alt dette. Men skal vi kunne fortsette å produsere fra havet, må vi bruke det på en bærekraftig måte. Vi tror dette er mulig. Vi tror det er mulig å kombinere beskyttelse og bruk. Vi mener at våre nasjonale erfaringer tilsier det.

BBNJ-forhandlingene vil reise mange vanskelige spørsmål både politisk, faglig og juridisk. Med bakgrunn i våre erfaringer fra prosessen så langt, vil jeg nevne noen eksempler:

Marine genetiske ressurser: Verden har ikke omfattende erfaring med utnyttelse av slike ressurser. Men mange håper at utnyttelsen av disse ressursene skal bli viktigere i fremtiden, for eksempel i utviklingen av medisiner. Her er forskning selvsagt helt sentralt. Og kreativitet og nyskapning. Du må ut på det åpne hav for å samle genmateriale, men det meste av det videre arbeidet vil skje i laboratorier og bak PC-skjermer.

Utviklingslandene mener genressursene utenfor nasjonal jurisdiksjon etter havretten er menneskehetens fellesarv på samme måte som mineralene på den internasjonale havbunnen er det. De bemerker at mulighetene for å utnytte disse ressursene er svært ulikt fordelt. Rike land har skip, teknologi og kompetanse som utviklingslandene ikke har. De er defor opptatt av at fordelene fra utnyttelse av disse ressursene må deles retteferdig.

Havrettslig er dette svært kontroversielt. U-landsgruppen i FN (G77) er i realiteten alene om å se genene som menneskehetens fellesarv. Heller ikke Norge er enig i deres tolkning av havretten på dette punkt. Men det synes å være bred enighet i FN om at utnyttelse av marine genetiske ressurser kan danne utgangspunkt for fordelsdeling i form av overføring av kompetanse og teknologi. Etter norsk syn må vi utnytte denne positive holdningen og etablere et regime som kan bidra til å sette utviklingslandene bedre i stand til å forvalte både nasjonale og internasjonale havområder.

Utfordringen i forhandlingene blir å skape et system som oppmuntrer til fri forskning og innovasjon samtidig som det sikrer overføring av kompetanse til utviklingslandene. Norge mener dette er mulig. De nye reglene må opprettholde fri forskning og fri tilgang til det genetiske materialet i kombinasjon med regler for kompetanseoverføring.

Områdebaserte tiltak: Marine verneområder (MPA) og andre områdebaserte forvaltningstiltak er viktige virkemidler for å beskytte områder med særlige behov. Vi bruker dette nasjonalt, og slike tiltak brukes også internasjonalt - i Den internasjonale havbunnsmyndigheten, i de regionale fiskeriorganisasjonene (RFMOene), i IMO og i vår egen miljøorganisasjon Ospar.

Disse tiltakene, og særlig da MPAene, er utfordrende i forhandlingene. En ting er at det ikke er unison enighet om i hvilke tilfeller det er hensiktsmessig å bruke MPAer. Men det er særlig i relasjon til det organisatoriske og kompetansemessige at dette temaet er vanskelig. Hvilken rolle skal den nye avtalen spille i forhold til de eksisterende organisasjonene som allerede benytter slike tiltak? Skal MPAer for fremtiden besluttes i et nytt organ i New York eller skal for eksempel Ospar fortsatt kunne etablere MPAer i Nord-Atlanteren, slik Ospar har gjort i mange år? Skal et nytt organ under den nye avtalen kunne bestemme at én fiskebestand ikke skal beskattes selv om den ansvarlige fiskeriorganisasjon mener at fangst er forsvarlig?

Vedtak av områdebaserte tiltak i internasjonale områder kan også være utfordrende i relasjon til nærliggende kyststater. Vannmassene over nasjonal kontinentalsokkel utenfor 200 nautiske mil er internasjonalt farvann. Og her kan altså en internasjonal organisasjon vedta en MPA. Det er lett å se at dette kan ha betydning for kyststatens utnyttelse av denne sokkelen. Men hvilken innflydelse skal kyststaten ha på dette vedtaket? Er det rimelig at sokkelstatens interesser vektlegges på en særlig måte? Vi synes det, men ikke alle er enige.

Norsk syn er at den nye avtalen må bli en «ledestjerne» for de eksisterende organisasjonene. Den bør angi fremoverskuende prinsipper, målsettinger og forpliktelser som organisasjonene skal etterstrebe. Vi er opptatt av at kompetanse og erfaringer som ligger i de etablerte mekanismene må aktiveres og forsterkes. Den nye avtalen må bidra til bedre koordinering og samarbeid mellom eksisterende organer. Slik kan avtalen bidra for eksempel til bedre samordning av tiltak i ulike sektorer.

Konsekvensanalyser: Dette er et viktig redskap for at vi skal vite hva vi gjør før vi gjør det. Dette henger nært sammen med føre var-prinsippet. I Norge har vi bred erfaring med dette virkemiddelet fra petroleumssektoren. En erfaring er at de konsekvensanalyser næringsaktørene utfører er nyttige ikke bare for det konkrete prosjektet, men for å øke generell kunnskap om havet som er nyttig også i andre sammenhenger. Slik kunnskap og forskning må danne grunnlaget for all havforvaltning.

I forhandlingene er konsekvensanalyser kanskje det minst kontroversielle temaet. Men selvsagt er det heller ikke her enighet om alle spørsmål enda. Enkelte aktører ønsker seg en ny organisasjon som skal utføre konsekvensanalysene i det enkelte tilfelle og samtidig avgjøre om den aktuelle aktivitet skal få lov til å bli gjennomført. Andre derimot mener operatøren skal gjennomføre analysen og at det skal være opp til flaggstaten å bestemme hvordan aktiviteten skal innrettes på forsvarlig vis. Også dette spørsmålet har implikasjoner for forholdet mellom den nye avtalen og eksisterende organisasjoner. Konsekvensanalyser utføres allerede for eksempel i fiskeriorganisasjoner og under Havbunnsmyndigheten.

Norsk syn er at avtalen også på dette punkt må utformes slik at den kan bidra til større effektivitet og bedre samordning i de organisasjonene som allerede har regler og praksis for konsekvensanalyser. For oss er det et sentralt prinsipp at flaggstaten og operatøren er primæransvarlig for aktivitet på havet. Vi tror ikke en ny organisasjon for dette fomålet i tillegg til de vi har vil styrke havforvaltningen på dette punkt. Dette har selvsagt også en kostnadsside.

Kapasitetsbygging: Dette er i en viss forstand den viktigste delen av avtalen. Havet er et hele. Det som skjer ett sted får konsekvenser andre steder.

Dersom avtalen skal virke, er det helt avgjørende at alle land gjennomfører avtalen. Samtidig vet vi at evnen til god havforvaltning av ulike årsaker ikke er like utviklet over alt. Mange land trenger kapasitetsbygging og kompetanseoverføring for å kunne gjennomføre avtalen. Dette må avtalen legge til rette for.

I tråd med vår generelle utviklingspolitikk er avtalens regler for kapasitetsbygging en prioritet for oss. Norge gjør allerede mye viktig for å bidra til å øke utviklingslands kompetanse til å forvalte havet. Jeg nevner for eksempel Fisk for utvikling og Olje for utvikling.

Jeg vil avslutte dette punktet med en utfordring til dere: Vi har allerede mange havrelaterte avtaler med egne bestemmelser om kapasitetsbygging. Likevel er behovet vedvarende. Hva kan vi skrive inn i denne avtalen som kan løfte utviklignslandenes evne til å utnytte og beskytte havet? Hvordan gjør vi dette konkret? Hva kan denne avtalen gi ut over det vi har fra før?

Dette er bare noen av de spørsmålene forhandlerne må søke å løse. For Utenriksdepartementet er det viktig å gi våre nasjonale posisjoner i forhandlingene et bredere nasjonalt grunnlag. Innspill fra relevante aktører med kompetanse på området er derfor helt sentralt. Vi ønsker bredde, kvalitet og åpenhet i prosessen.

Vi i den politiske ledelse i Utenriksdepartementet setter derfor stor pris på at så mange av dere har tatt dere tid til å delta på dette møtet for å gi innspill til delegasjonen som reiser til New York senere denne måneden. Dette er viktig for å få reflektert bredden i norske interesser. Vi er avhengig av at aktører med kompetanse og kunnskap deler sine erfaringer om hvordan vi best kan bevare naturmangfoldet og samtidig legge til rette for bærekraftig ressursutnyttelse og bruk av havene.

Norge vil fortsette å ta en lederrolle i globale havspørsmål, herunder spørsmål om global havøkonomi og marin forsøpling. Viktige stikkord her er Norges bidrag til det internasjonale arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål 14 om bevaring og bærekraftig bruk av havets ressurser, Havmeldingen, regjeringens havstrategi og statsministerens høynivåpanel for ny havøkonomi. De diskusjonene dere skal ha i dag ser vi som en del av dette.

Erfaringene fra det første møtet i referansegruppen var at innspillene var nyttige for oss i forberedelsene til det første forhandlingsmøtet i september i fjor. Jeg håper dere også denne gangen vil benytte anlednignen til å gi innspill til våre forhandlere. Jeg ønsker dere lykke til med diskusjonene, og takk igjen for at jeg fikk komme.

Takk for oppmerksomheten.