Bjørn West-marsjen

Statsminister Erna Solbergs tale ved Bjørn West-marsjen 21. august 2016.

Sjekkes mot framføring

Kjære veteraner,
kjære alle sammen,

Det er en stor ære for meg å få være her i dag.

For å hedre de tapre nordmenn som kjempet i disse fjellene.

Og for å minnes de syv som falt.

Som noen av de aller siste.

Av over 60 millioner mennesker.

I den dødeligste krigen verden noen gang har sett.

Og det er ikke så lenge siden. Selv møtte jeg den historien da jeg kom inn i bystyret i Bergen, da Bjørn West-kompaniets feltlege Eilert Eilertsen var ordfører i Bergen.

Vi står på historisk grunn.

«Kringsatt av fiender, gå inn i din tid», skrev Nordahl Grieg til ungdommen.

«Under en blodig storm, vi deg til strid.»

Og akkurat her i Masfjordfjellene, var det mange som gjorde nettopp det. 

Som medlemmer av motstandsgruppen Bjørn West.

Under sterke Linge-karers stødige hånd skulle de lære seg å slåss.

Uvitende om det som skulle komme, havnet flere i strid før rekruttskolen hadde begynt.

Med kløkt, mot og vilje, i krigens siste åndedrag tok de opp kampen mot en militært overlegen fiende.

En fiende som raskt skulle få erfare, hva norske motstandsfolk var laget av.

I dag hedrer vi dem som stod opp mot urett da det gjaldt.

Og vi minnes dem som falt:

Arnold Torsten Mathisen

Odd Narve Tindeland

Arne Lampe

Henning Adolf Wernøe

Jakob Åsheim

Johan Hansen Gatland

og den 76 år gamle gårdbrukeren Torgeir Stordal, som sammen med familien var en viktig støtte til Bjørn West, og som ble henrettet av tyskerne akkurat her vi nå står.

Alle som deltok i kampene her i Masfjordfjellene disse vårdagene i førtifem, gjorde en stor innsats for Norge.

En innsats som var en del av en betydelig og viktig, nasjonal motstandskamp.

Både militært sett, men ikke minst moralsk og ideologisk.

For krigen var ikke bare en okkupasjon av landet vårt.

Den var et angrep på de verdiene Norge er tuftet på:

Frihet, demokrati, toleranse og menneskeverd.

Verdier mange av oss i dag tar for gitt.

Men som våre foreldre-, beste- og oldeforeldre kjempet for.

Og det må vi aldri glemme.

Vi skylder vår frihet til de mange som sloss for oss alle.

Og vi skal alltid huske den innsatsen som ble lagt ned, og de ofrene som ble gjort, av tapre nordmenn her i disse fjellene.

Om litt skal vi synge vår nasjonalsang.

Og i siste vers skriver Bjørnstjerne Bjørnson:

«Også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir.»

Det er sjelden man kommer helt dit, for det er jo en sang med mange vers.

Men det handler om at vi i ytterste konsekvens, nettopp som et siste vers, er parate til å forsvare vårt land med militær makt om nødvendig.

Det ble krevet av oss da vårt land ble okkupert.

Og det kan kreves av alle Forsvarets menn og kvinner som er på beredskap hver eneste dag, hver eneste natt, for å verne om alt vi har. Og alt vi er.

Det går en linje fra den vadmelskledde motstandsmannen på Fossestølen, til Forsvarets soldater i dag.

En linje av mot og vilje til å forsvare.

Og til å gå inn i sin tid.

Om det igjen skulle bli krevet.

Slik at også våre barn og barnebarn skal få leve sine liv i frihet.

Slik vi er så heldige å gjøre i dag.