Fra straff til hjelp – den nye rusreformen

Kjære venner!
Det er fint å være sammen med dere.
Det er det alltid.

Å møte dere er som å møte gamle venner.
Venner som er opptatt av det samme.
Venner som kan diskutere og utfordre hverandre.

I dag skal jeg fortelle om den nye ruspolitikken og den nye rusreformen.
Det er også en fortelling om hvordan vi kom dit.
Det er en fortelling om de siste femten årene.
Som både dere og jeg husker ganske godt.

La oss reise tilbake til Oslo for femten år siden.
8. desember 2003 hadde en stor avis en liten sak på trykk.
Tittelen var: "Turister skremmes av rus og sprøyter"

Saken handlet om at turister fikk et dårlig inntrykk av hovedstaden på grunn av de mange "narkomane" som holdt til i gatene.
- Ikke før er turistene ute av Oslo S, så møter de på narkomane. Oslos omdømme stemmer ikke helt overens med det bildet av en ren, pen og miljøorientert by som myndighetene liker å selge, skrev avisen.

Oslos næringsbyråd uttalte seg i saken.
- Vi trenger bedre og flere behandlingsplasser, og den jobben er i gang. Hvis vi får til dette, vil turistene også møtes av et bedre Oslo, sa hun.

Mediene lagde mange saker om ruspolitikk for femten år siden – som de gjør i dag.
Den gang handlet det som oftest om mangel på behandlingsplasser.
Det handlet om at mennesker som var rusavhengige måtte vente altfor lenge på behandling.
Det handlet om mennesker som døde mens de ventet.

Mediene tok opp behovet for flere og bedre behandlingsplasser.
Politikerne snakket om behovet for flere og bedre behandlingsplasser.
Det var dette norsk rusdebatt handlet om.
Det var på denne måten vi målte innsatsen i ruspolitikken.

Den lille artikkelen i den store avisen fortalte om en utfordring og en løsning.
Utfordringen var rusavhengige mennesker i Oslos gater.
Løsningen var behandlingsplasser.

Etter hvert forsto vi at det ikke var så enkelt.
Vi forsto at det ikke handlet om en utfordring og en løsning.
Vi forsto at det handlet om flere utfordringer og flere løsninger.
En tidligere rusavhengig sa det slik til NRK for noen år tilbake:
"Hvis du har ruset deg fra du er 14 til du er 40 og etter tre måneders behandling blir overlatt til deg selv for å fungere i samfunnet, hvor finner du hjelp da? Jo, hos de gamle kameratene."
Han peker på noe veldig viktig.
Den tøffeste jobben begynner når rusbehandlingen er over.
Du mangler jobb.
Du mangler bolig.
Du mangler nettverk.
Og angsten – den svarte angsten som rusen slipte kantene av –
har blitt spiss og vond igjen.

Vi har blitt mer opptatt av det som kommer etter behandlingen.
Mediene har tatt opp viktigheten av oppfølging i kommunen, bolig og arbeid.
Politikerne har snakket om viktigheten av oppfølging i kommunen, bolig og arbeid.

De siste årene har norsk rusdebatt handlet om hvor viktig det er å ha et sted å bo når du skrives ut fra behandlingsinstitusjonen, og hvor viktig det er å ha en arbeidsplass eller en skole å gå til.
De siste årene har norsk rusdebatt handlet om hvor viktig det er å få hjelp med angsten og uroen som rusen holdt på avstand

Den lille artikkelen i den store avisen viser femten år gamle holdninger til personer som er rusavhengige.
Ikke nok med at de skremmer bort turistene.
De ødelegger og forsøpler den rene og pene byen også.

Dette er ikke holdninger som kan tilskrives en avis,
en journalist eller en byråd.

Den lille artikkelen i den store avisen speiler holdninger mange har hatt til mennesker med rusproblemer.

Det er holdninger som har gjort det tyngre å leve med rusavhengighet.

Det er holdninger som har gjort det tyngre å komme seg bort fra rusavhengighet.

Alle pasienter har fått klare rettigheter til helsehjelp de siste femten årene.
Men mange mennesker med rusproblemer har knapt fått helsehjelp i det hele tatt.

Alle pasienter har fått rett til medvirkning og innvirkning.
Men mange mennesker med rusproblemer har knapt fått medvirke i det hele tatt.

Det har tatt tid.
Altfor lang tid.
Men holdningene til mennesker med rusproblemer har endret seg.
I samfunnet.
I helsetjenesten.
Når vi slutter å straffe mennesker for bruk og besittelse av rusmidler til eget bruk – vender vi ryggen til de gamle holdningene for godt.

Nå er det ikke lenger justissektoren som skal ha ansvaret for mennesker med rusproblemer.
Det ansvaret er det helsesektoren som skal ha.

Det betyr at de vil bli møtt med helsehjelp og respekt.
Ikke med fordømmelse og straff.

Det vil senke terskelen for å be om hjelp.
Det vil senke terskelen for å gi hjelp.

Reformen vil ikke bare gi oss flere muligheter til å hjelpe mennesker som strever med rusavhengighet.
Reformen vil også gi oss flere muligheter til å forebygge rusavhengighet og fange opp dem som er på vei inn i avhengighet.

Bruk og besittelse av narkotika skal fortsatt være ulovlig.
Det er veldig viktig at vi gir tydelig beskjed om dette, spesielt til ungdommer som vurderer å prøve ulovlige rusmidler.

Vi har nå satt ned et utvalg som skal forberede gjennomføringen av reformen. Utredingen kommer desember neste år.

Så kjære venner.
Mye har skjedd i ruspolitikken de siste femten årene.
Når det gjelder på behandling.
Når det gjelder oppfølging i kommunene.
Når det gjelder holdninger.

La meg fortelle litt om det vi har gjort siden vi kom i regjering.
Vi har sørget for flere behandlingsplasser – og vi ser resultatene.
Ventetidene er på vei nedover.
Fra 2014 til 2016 har gjennomsnittlig ventetid innen tverrfaglig spesialisert rusbehandling gått ned med 23 dager.
I dag er ventetiden 37 dager.
Det er fortsatt for lenge. Derfor fortsetter vi arbeidet.
Da vi kom i regjering gjeninnførte vi den gylne regel.
Den sier at veksten i kostnader og polikliniske konsultasjoner på regionnivå skal være høyere for rus og psykisk helse enn for somatikk.

Innen rusbehandling er den gylne regel i stort oppfylt.
Vi ser at ventetidene har gått kraftig ned.
Vi ser at polikliniske konsultasjoner har gått kraftig opp.
Vi ser at kostnadsveksten har vært betydelig større enn innen somatikken.

Nå jobber vi for fullt med pakkeforløpene for rus.
Der setter vi oss nye mål.
Et av dem er at behandlingen skal starte samme dag som avrusningen er ferdig.

Men behandling er jo ikke nok.
Vi må bry oss mer om det som kommer før og etter.
Den nye opptrappingsplanen for rusfeltet handler om alt dette.
Vi har satt av 2,4 milliarder kroner i perioden 2016-2020.
Hittil har vi bevilget til sammen om lag 1,4 mrd. kroner.
Det er størst behov for å styrke tilbudet i kommunene. Den største innsatsen i opptrappingsplanen er derfor rettet mot dem.

Etter åtte år med nedgang, har nå antallet årsverk innen psykisk helse og rusarbeid gått opp i kommunene.
Det har blitt mer enn 1500 flere de siste to årene.

Mange kommuner forteller om flere ressurser og mer brukermedvirkning som en følge av midlene de har fått.
Det er veldig bra!

Skal vi forebygge rusavhengighet må vi starte tidlig.
Veldig tidlig.
Mange som har rusproblemer,
hadde problemer lenge før rusen ble problemet.
Å gi barn en god start i livet og fange opp sårbare familier er derfor det aller viktigste vi gjør.
Da forebygger vi rusproblemer, helseproblemer og frafall.
Derfor har vi styrket helsestasjonene og skolehelsetjenesten hvert eneste år.
Derfor har vi sørget for mange flere psykologer i kommunene.

Så kjære venner.
Satsingen gir resultater.
Ikke minst på grunn av hardt arbeid fra dere som sitter her i salen!
Dere har vært med på å endre ruspolitikken de siste 15 årene.

Så er det er noen andre jeg også vil nevne.
Noen som ikke kom til orde i den lille artikkelen i den store avisen.
Noen som etter hvert turte å stikke fram hodet.
Noen som etter hvert turte å heve stemmen.
En av dem var Nini Stoltenberg.
Hennes far – Thorvald Stoltenberg – sa det slik:
"Jeg trodde jeg visste hva rus var, helt til min yngste datter ble avhengig."
Etter Nini og Thorvald har det kommet flere.

Flere som har gitt innsikt og kunnskap til oss som trodde vi visste hva rus var.
Flere som har løftet bort skammen fra dem som strever med rusavhengighet.

I dag snakker vi ikke om mennesker med rusproblemer.
I dag snakker vi med mennesker med rusproblemer.

Det forandrer helsetjenestene.
Det forandrer holdningene.
Det forandrer menneskene.

Kjære venner.
Det er ikke norsk ruspolitikk som har endret seg.
Det er oss.