Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Det er den draumen

Statsminister Erna Solbergs åpningstale på Bokmessen i Frankfurt, 15. oktober 2019.

Sjekkes mot framføring

[ English version ]
[ Deutsche Version der Rede ]

 

Deres kongelige høyheter,
Eksellenser,
Mine damer og herrer,
Kjære alle sammen,

 

Det er den draumen me ber på.

Det er Norges motto som gjesteland her på bokmessen i Frankfurt.

Her kan vi drømme blant venner.

Oversatt til tysk har enda flere fått glede av norske forfattere.

Mange av våre fremste forfattere har reist til Tyskland for inspirasjon, for å utveksle ideer.

Det samme gjør vi i politikken.

Med forbundskansler Merkel har jeg i dag delt erfaringer, bekymringer – og drømmer.

 

«Drøm ingen små drømmer, fordi de har ingen kraft til å bevege menneskers hjerter» skrev Tysklands store forfatter, Goethe.

Vi må våge å drømme. Først da kan ting skje.

Litteraturen er på et vis samfunnets måte å drømme på.

Når litteratur utfordrer oss, kan tankene våre også finne helt nye leier.

Slik forandrer den oss og samfunnet for alltid.

Jeg mener vi har mye å lære av litteraturen.

Den kan gi oss visjoner, men også kunnskap om verden vi lever i.

 

Verden går fremover. Vi har gjort enorme fremskritt de siste tiårene.

Færre lever i ekstrem fattigdom. Vi lever lengre. Færre dør som barn. Flere jenter enn noen gang får nå utdanning.

Internasjonalt samarbeid, global handel og internasjonal rett har vært helt avgjørende for å få dette til.

Med FNs bærekraftsmål har verden blitt enige om hva vi drømmer om.

Det er vårt veikart for den verden vi vil ha.

Bærekraftsmålene anerkjenner at globale utfordringer er nasjonale utfordringer. Og at vi må se utfordringene i sammenheng.

For eksempel: Det er færre barn som dør når mødrene får utdanning.

Den som lærer å lese, og den som blir glad i å lese, får opplysning - og en bonus: tilgang til en helt ny verden.

Barn som leser, lærer om sine rettigheter. Og om urettferdighet. En av mine første store leseopplevelser som ungdom var Kjøpmannen i Venedig.

Den ga innblikk i fortidens syn på jøder, kvinner og penger.

Shakespeare tegnet opp en sammensatt og urettferdig samfunnsorden. 

Mange av utfordringene i stykket strever vi ennå med.

Verden rundt oss har også blitt mer komplisert. Både vår velferd, men også våre problemer er et resultat av globale trender.

Vi må anerkjenne og håndtere utfordringene, samtidig som vi utnytter fordelene.

Flere og flere føler at de ikke har fått tatt del i gevinstene som kommer av globalisering.

Arbeidsplasser forsvinner, der de før gikk i arv.

Samfunn endres.

Vi vil møte motstand hvis folk opplever at gevinstene kun tilfaller noen få.

 

Drømmen jeg bærer på handler derfor om inkludering.

I en stadig mer globalisert verden, hvordan sikrer vi at ingen faller utenfor?

Vi må sørge for at alle har mulighet til å forsørge seg selv.

Vi må vise at vi tilhører samme samfunn, at vi har en felles skjebne.

Vi har ikke har råd til å la være.  Noe annet er ikke bærekraftig for fremtiden.

Som statsminister er jeg opptatt av hvordan vi sikrer at folk fra ulike kulturer kan leve godt sammen.

At vi ikke lever parallelle liv.

Åsne Seierstads bok om to søstre som reiser til Syria får oss til å stille de vanskelige spørsmålene: Hva kunne vi som samfunn gjort annerledes? Hva kan vi lære?

Det vil bli enda viktigere fremover hvordan vi i Europa klarer å integrere minoritetene.

Vi må forsøke å forstå den andre.

Det bygger broer.

De tre forfatterne med kallenavnet «De skamløse jentene» bidrar til dette.

De tar et oppgjør med negativ sosial kontroll.

Med sin debut Skamløs har forfatterne truffet en nerve.  Ikke bare i Norge, men verden over.

De skaper sin egen revolusjon.

Det er nettopp det som er tema for FN og Bokmessens kampanje i år – «Create Your Revolution».

Litteraturen kan sette ord på urett. Og den kan hjelpe oss til å bli tryggere i egen kultur og de verdiene vi står for.

 

Når jeg leser er det ikke først og fremst for å kjenne meg igjen.

Når jeg leser er det for å lære om andre. Og lære hvordan jeg og min kultur er i møte med andre. Det har jeg godt av.

Det er mange erfaringer jeg aldri kommer til å få på egen hånd. Litteraturen hjelper meg.

James Baldwins historier om hvordan det er å være en svart homofil mann under borgerrettighetskampen bærer jeg med meg den dag i dag.

Det gjorde inntrykk hvordan han var en minoritet i minoriteten. Alle lagene av fordommer han møtte. Fra storsamfunnet, men også fra sine egne i lokalsamfunnet.

Slik verden er i dag vil mange leve med flere identiteter.

Det skal det være rom for.

 

Politikken trenger litteraturen.

Vi trenger å lese konkrete historier sett fra enkeltindividets ståsted. Det gjør det lettere å forstå.

Vi forstår levekårene i diktaturer bedre når vi leser Orwell [eller Solzjenitsyn].

Vi forstår Holocaust bedre når vi leser Anne Franks dagbok.

Å se livet fra den andres ståsted er nyttig i alt vi gjør som medmennesker - og som politikere.  

Det er et bærende tema i vår felles litteraturhistorie.

Og det er selve kjernen i vår freds- og forsoningspolitikk.

Det kan være krevende å holde partene i fredsforhandlinger ved forhandlingsbordet. Selv om de har kommet dit frivillig.

Men vi er med på å gi partene et alternativ. De søker etter et felles gode, som de kanskje enda ikke vet om.

Risikoen for å mislykkes er ofte høy. Men gevinsten hvis vi lykkes er verdt forsøket.

Fred og sikkerhet er en forutsetning for utvikling.

Løsning av konflikter langt borte har også betydning for vår egen sikkerhet. Og det bidrar til å lindre humanitære kriser.

Vi er upartiske, men aldri verdinøytrale.

Vi fremmer internasjonal rett og menneskerettigheter.

Også der vi møter motstand.

 

Verdiene vi står for, som rettstat, demokrati, ytringsfrihet og forpliktende internasjonalt samarbeid har vist seg å måtte forsvares hver dag. Også her i Europa.

Noen ganger kan det føles som om verden går bakover.

Handelskrig, internasjonal terrorisme, klimaendringer og ustabilitet gir grunn til bekymring.

Tilliten forvitrer.

Vi er mange som deler denne bekymringen.

Som vi hørte er Heiko Maas en av dem. Norge står sammen med Tyskland om å forsvare disse verdiene.

 

«Språk er mot: evnen til å tenke seg en tanke, uttrykke den, og dermed la den bli virkelighet

Det skrev Salman Rushdie i boken som skulle føre ham ut i noe av det vanskeligste en forfatter kan oppleve: Han ble truet på livet. Hans forlegger i Norge ble forsøkt drept.

Slik skal det ikke være.

Retten til å ytre seg er universell. Vi trenger at ulike meninger brytes.

Mange modige forfattere hever stemmen sin.

Det kan være farlig å tenke kritiske tanker. Enda farligere å skrive dem ned.

Da er det så viktig at vi har oversettere som kan bringe tankene ut i verden. Både de alvorlige og de morsomme.  

Uten dem må vi drømme alene.

Uten dem vet vi ikke hvilke kritiske spørsmål vi skal stille.

Uten dem vet ikke de som truer til stillhet at vi følger med.

I de gamle norske eventyrene sprekker de skumle trollene når solen står opp. Litteraturen kan vise oss trollene som ikke tåler dagens lys.

 

«Jeg tror, at jeg er først og fremst et menneske.»

Dette sa Nora til sin ektemann i Ibsens Et dukkehjem.

Sitatet er ganske ukontroversielt i dag, men det skapte bølger da stykket ble gitt ut.

Slik var litteraturen med på å endre samfunnet for godt.

I dag er det naturlig at en kvinne kan bli statsminister. Eller forbundskansler. Eller hva som helst.

Men vi kan ikke gi oss der.

Jeg vil insistere på at alle hører til. At alle kan og bidra. På sin måte.

For drømmen vi bærer på,

skje.

 

Takk for oppmerksomheten.

Til toppen