Åpningstale om FNs bærekraftmål

Oslo, 12. oktober 2015

- Den 1. januar 2016 trer de nye bærekraftmålene – SDG – i kraft, og de neste femten årene vil «Agenda 2030» bidra til å gi retning for bærekraftig utvikling, sa statssekretær Tore Hattrem i sin åpningstale på Utviklingsfondets "utviklingsmandag" 12. oktober.

Takk for invitasjonen.

FN-toppmøtet i september var en milepæl for FN, i sitt 70-årsjubileum.

Historisk, fordi vi fikk vedtaket av bærekraftmålene og «Agenda 2030».

Og fordi verdens ledere markerte at Tusenårsmålene (MDG) har vært en suksess – for FN og global utvikling:

  • Ekstrem fattigdom og sult er halvert,
  • mødre- og barnedød er kraftig redusert,
  • vaksinepartnerskap har reddet millioner av liv,
  • mer enn to milliarder mennesker har fått tilgang til vann av bedret kvalitet.

Det er grunn til å glede seg over gode resultater, også på andre områder - som likestilling for kvinner og jenter.

Med statsministeren som pådriver skal FN – og Norge – stå MDG-løpet helt ut 2015.

For oss er det viktig at fattigdomskampen – med satsing på helse og utdanning og likestilling – skal videreføres.

Vi er glad for enigheten om at Tusenårsmålene skal fullføres, som en overordnet oppgave, også «post-2015».

Den 1. januar 2016 trer de nye bærekraftmålene – SDG – i kraft.

De neste femten årene vil «Agenda 2030» bidra til å gi retning for bærekraftig utvikling.

Målene kombinerer kampen mot fattigdom med fornyet innsats for å ta vare på miljøet, sikre tilgang til vann og energi, skape arbeidsplasser og sikre bærekraftig forvaltning av verdens hav.

Klarer vi å nå disse målene, kan vi bli den første generasjonen som utrydder ekstrem fattigdom samtidig som vi styrker det globale grønne skiftet.

Dette er en av FNs mest omfattende satsinger noensinne. Norge har fått godt gjennomslag for våre prioriteringer i utformingen av målene.

I tillegg til alle FNs medlemsland har også sivilsamfunn og privat sektor over hele verden deltatt aktivt i utformingen av målene. Jeg vil takke alle dere som har vært med og gitt verdifulle innspill i hele prosessen.

Landene forplikter seg også til å respektere menneskerettighetene, styrke rettssikkerhet og likestilling og trappe opp kampen mot korrupsjon. Norge har vært opptatt av at målene skal bygge på internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Vi når ikke målet om å utrydde fattigdom hvis vi ikke samtidig fremmer og beskytter menneskerettighetene. Men vi når det heller ikke hvis vi ikke klarer å begrense klimaendringene. Derfor må disse tingene henge sammen.

"Universelle" og globale mål

Erklæringen og målene som ble vedtatt på toppmøtet blir viktige for policy og budsjettarbeid, både i giverland og utviklingsland.

Fordi de 17 nye målene er «universelle», så vel som globale. De gjelder for alle land og folk.

Alle har ansvar for å bidra – globalt, regionalt, nasjonalt, lokalt - og individuelt.

«Alle skal med», ingen skal etterlates. «Leave nobody behind» er et nytt og sentralt prinsipp i Agenda 2030:

Det betyr at også de mest marginaliserte, sårbare og sultne skal løftes, ikke bare gjennomsnittet.

Det er ambisiøst, men det er mulig. Det handler om universelle og fundamentale menneskerettigheter. Og det handler om rettferdig fordeling av velstand.

Norge vil selvsagt stille opp og følge opp, både hjemme og ute.

Også i Norge har vi utfordringer – enten det er snakk om matsløsing, fedme, fattigdom, forskjeller eller forurensing.

Dette vil følge opp på relevante områder, gjennom arbeid i etablerte demokratiske prosesser og budsjetter.

Samtidig må vi beholde perspektivet, løfte blikket, og se hva de virkelig store globale utfordringene handler om:

Det overordnede mål er å utrydde ekstrem fattigdom og sult globalt, gjennom bærekraftig utvikling.

For det første som «Agenda 2030» dreier seg om, er mennesker – særlig de marginaliserte og sårbare.

Det er derfor gledelig at vi har fått et eget bærekraftmål for matsikkerhet.

Fordi fortsatt går 800 millioner mennesker sultne til sengs hver kveld.

Tre millioner barn dør hvert år av underernæring. 200 millioner vokser opp med varige skader fordi de ikke fikk nok mat i kritiske perioder som småbarn.

Det trenger ikke være slik. Vi har kunnskap om hva som skal til for å endre denne situasjonen. Teknologien er tilgjengelig. Det finnes nok dyrkbar mark.

Og ikke minst finnes det store muligheter i fiske og akvakultur. Her har Norge mye å bidra med. Vi har teknologi, forretnings- og forvaltningskunnskap.

Tilgangen til mat må økes. Det produseres nok mat i verden i dag, men den fordels ulikt. I tillegg går ca. 30 prosent tapt fra jord til bord. Og i 2050 ventes verden ha ni milliarder mennesker som trenger kalorier og ernæring.

Maten må også være sunn, variert og ernæringsrik. Og den må, ikke minst, være tilgjengelig for alle, også for de fattige, sårbare og marginaliserte grupper.

Løsningen finnes altså ikke bare i landbrukspolitikken.

Fordi sult er en sammensatt utfordring, som kan og må løses, politisk og humanitært.

Handler om ettferdig velstandsfordeling

Matproduksjon er business, og skaper lokale arbeidsplasser. Myndigheter må sørge for gode og stabile rammebetingelser for investeringer, herunder private eiendomsrettigheter. Næringsdrivende må gis insentiver til å produsere mat – både fra jordbruk og fiske. Maten må egne seg for ernæring og konsum av mennesker – ikke bare dyrefôr eller biodrivstoff.

Og: Maten som produseres må kunne omsettes i et velfungerende marked. En vellykket WTO-avtale vil være veldig viktig, også som bidrag til matsikkerhet.

Sist men ikke minst: det handler om politikk og rettferdig velstandsfordeling. Politiske ledere må gi høyere prioritet til å hjelpe familier og samfunnsgrupper som lider av sult, både i byer og på landsbygda.

Det inkluderer småbønder, ofte kvinner som produserer for egen families forbruk. De er ofte fattige og trenger målrettete myndighetstiltak.

Sosial fordelingspolitikk og sikkerhetsnett må på plass, slik at sårbare og sultne kan få adgang til maten som produseres. Brasils 'bolsa familia' er et eksempel på god politikk og godt styresett her.

Alle disse aspektene er viktige. De er reflektert i SDG nr. 2, som i sin tur er basert på FNs generalsekretærs «Zero Hunger Challenge».

FN-organisasjonene – WFP og Unicef så vel som FAO og Ifad – samt Verdensbanken har spilt og spiller viktige roller.

Norge vil støtte disse organisasjonene i å følge opp, med en bredt basert og politisk tilnærming til matsikkerhet på landnivå.

Og vi vil støtte partnerskap med næringsliv og private sektor.

Utenriksministeren talte om dette under toppmøtet i New York, på et arrangement i regi av Eat-initiativet - et godt eksempel på et partnerskap for bærekraftig ernæringssikkerhet

Og så må vi ta fatt i årsakene til fattigdom – som symptom på, og årsak til, sult.

Nær en milliard lever i ekstrem fattigdom (ifølge Verdensbankens nye $1,90/dag).

57 millioner barn går ikke i grunnskole. Like mange går ikke i ungdomsskole.

Investeringer i helse og utdanning er det viktigste verktøy mot fattigdom.

Regjeringen dobler bistand til utdanning. Skolegang for jenter er topp prioritet.

Vi viderefører satsning på helse, for mødre og barn, vaksiner og malariatiltak.

Samtidig står vi overfor en global flyktningkrise, en humanitær katastrofe.

60 millioner, fordrevet eller flyktet fra sine hjem - tolv millioner fra Syria alene.

Europa utfordres. Sårbare naboland rammes hardest. Stabiliteten trues i vårt nabolag.

Bærekraftig utvikling blir utenkelig dersom vi ikke møter de mest presserende humanitære behov.

Vi øker derfor budsjettene for humanitær bistand og hjelp til flyktninger – i Syria, i nærområdene og andre områder.

Fordi barn som har kritisk behov for mat, skole og varme, kan ikke vente.

Bistand til at sultne og sårbare mennesker får tilgang til næringsrik mat og utdanning i kriser er ikke bare et humanitært imperativ;

Det er også en investering i barn og unge, et bidrag til langsiktig utvikling.

Agenda 2030 handler også om vår felles fremtid, kloden og dens bæreevne.

Jorden oppvarmes. CO2-utslippene øker. To-gradersmålet er under sterkt press.

Tap av regnskog og biologisk mangfold forsterker faren for miljøkollaps.

Havforsøpling og overfiske truer livsgrunnlag og matsikkerhet for millioner.

Utslipp fra landbruk og industri fører til forurensing av luft og vann. Ensidig og industrialisert jordbruksproduksjon utarmer jorda og forbruker vannressursene.

Og ikke minst: Vi må møte klimakrisen, med forpliktende felles tiltak på Paris-konferansen.

Regjeringen har styrket innsatsen på klima gjennom et bidrag på 1,6 milliarder kroner til Det grønne klimafondet i perioden 2015–2018. Dette skal gå til både utslippsreduksjoner og klimatilpasning i utviklingsland.

Det grønne klimafondet, hvor Norge sitter i styret, skal utvikles til å bli hovedkanal for multilateral klimafinansiering til utviklingsland i de kommende årene. En solid kapitalisering av fondet i løpet av 2015 har vært viktig for å bidra til en tilfredsstillende klimaavtale i Paris i år.

Bærekraftstoppmøtet i FN har skapt et positivt grunnlag for fremgang videre, også i sluttfasen frem mot Paris.

Vi må møte miljøutfordringene, i samarbeid med andre land og multilateralt.

Norge vil bistå samarbeidsland i sør, med finansiering og forvaltningskunnskap.

Fisk for utvikling og fornybar energi er eksempler på dette.

Og gjennom klima- og skogsatsningen er vi engasjert i å støtte partnerskap på klima-smart landbruk, mellom regjeringer, privat sektor og lokalsamfunn

For det tredje: Agenda 2030 handler om økonomi, vekst og velstand.

Denne dimensjonen er mye sterkere i SDG enn i Tusenårsmålene. Ikke minst afrikanske land gikk inn for målene for industri, infrastruktur og jobbskaping.

Fordi alle ser at økonomisk vekst har vært en av de aller viktigste årsakene til fattigdomsreduksjonen de siste 25 år.

Kina, Brasil, India, Indonesia og andre land har skapt en ny global middelklasse.

Felles for de som har lykkes er: handel, markedsøkonomi og næringsutvikling.

Framgang for Afrika

Afrika har hatt fremgang, men fortsatt er 40 prosent ekstremt fattige sør for Sahara.

Norge vil bruke bistand til å støtte opp under næringsutvikling og investeringer.

Energi og infrastruktur, jordbruk og fiske skaper arbeidsplasser og inklusiv vekst.

Vi er glad for at Addis-konferansen om Finansiering for Utvikling – der Norge spilte en sentral forhandlingsrolle - så sterkt fremhever nasjonal ressursmobilisering.

«Skatt for utvikling» er et viktig verktøy, som har vist gode resultater i mange land, for eksempel i Zambia, der regjeringen har fått ti-fold i skatteinntekter igjen for de investeringer i kapasitet som Norge har bidratt til.

Det knytter an til den fjerde dimensjonen: fred, stabilitet og godt styresett.

«Mål 16» er blant de viktigste nyvinninger i Agenda 2030.

Fordi fattigdom og forskjeller florerer i stater med svake institusjoner og vanstyre, korrupsjon og kapitalflukt.

Konfliktrammede og sårbare samfunn henger lengst etter i Tusenårsmålene.

Demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettigheter er en forutsetning for fred, stabilitet og utvikling.

Vi må bidra til å styrke åpne institusjoner og redusere vold og konflikter.

Vårt engasjement for fred og forsoning og konfliktløsning er relevant her.

Alt dette er sentrale elementer i en helhetlig utenriks- og utviklingspolitikk.

Partnerskap er helt nødvendig dersom Agenda 2030 skal kunne lykkes.

Vi må ha med privat sektor og sivile samfunn, så vel som politiske myndigheter.

Den globale strategien for kvinner, barns og ungdoms helse ble lansert i New York under høynivåuken. Den legger nettopp vekt på og bygger videre på gode partnerskap som ble skapt mellom myndigheter, privat sektor og sivilt samfunn for fremgang på helsetusenårsmålene. Den nye strategien, som dekker de neste 15 år, legger vekt på tilgang til ernæring, utdanning vann og sanitær som viktige forutsetninger for å forhindre unødvendige dødsfall og styrke helsen til kvinner, barn og ungdom.

Vi vil prioritere våre satsingsområder og fokusland i utviklingspolitikken.

FN-systemet og Verdensbanken vil være viktige medspillere, så vel som bedrifter og sivilsamfunn.

Det gjelder også på området matsikkerhet.

Bærekraftmålene skal gjennomføres i et bredt globalt samarbeid og i partnerskap mellom FN, myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn.

Vi skal følge opp, både multilateralt, regionalt, bilateral og nasjonalt.

Den viktigste jobben må gjøres av og i det enkelte land – i nord så vel som i sør.

For Norge vil oppfølgingen av de nye bærekraftmålene ha betydning langt utover utviklingspolitikken.

Vi ser frem til videre dialog med dere.