Hva er riktig straff?

I saker der gjerningspersonen har begått mange grove volds- eller seksuallovbrudd, får ikke hvert lovbrudd like stor betydning i den felles straffeutmålingen, som de ville fått om sakene var behandlet hver for seg. Det gis en strafferabatt for lovbrudd to, tre og fire, som regjeringen mener er uholdbar.

Det er heller ikke rom for å idømme straff på mer enn 21 års fengsel, selv der en gjerningsperson begår to eller flere alvorlige lovbrudd som i seg selv kunne kvalifisert til 21 år. Dette mener regjeringen er uheldig, og foreslår å skjerpe strafferammene til et nivå som gir et bedre forhold mellom lovbrudd og reaksjon.

Straffeloven vår bygger på et prinsipp om at jo flere lovbrudd man har begått, jo strengere skal man straffes. Det er derfor et paradoks at dette prinsippet ikke gir utslag i de mest alvorlige lovbruddene.

Det er i dag en strafferamme på 21 år for én grov voldtekt, mens voldtekt nummer to, tre eller ti ikke øker den totale strafferammen. Med andre ord: Uansett hvor mange og hvor grove lovbrudd en gjerningsperson har begått, så gir det ikke utslag utover maksimumsstraffen. Er en av voldtektene grov nok til at strafferammen utnyttes fullt ut for den ene saken alene, går gjerningspersonen i prinsippet straffri for de andre voldtektene.

Dette strider ikke bare mot folks rettsfølelse, men prinsippet om forholdsmessighet mellom lovbrudd og reaksjon. Det nasjonale statsadvokatembetet og Stine Sofies stiftelse er blant flere som mener det i noen tilfeller bør kunne utmåles strengere straff enn fengsel i 21 år.

Straffen skal stå til den ugjerning man har utført.

Regjeringen foreslår derfor å øke strafferammen til inntil 26 års fengsel i saker som gjelder flere lovbrudd med en strafferamme på 15 år eller mer, slik som drap, betydelig kroppsskade, voldtekt eller alvorlige seksuelle overgrep mot barn.

Grove integritetskrenkelser har betydelige skadevirkninger for fornærmede, pårørende og samfunnet. Dette bør gjenspeiles i utmålt straff, også når gjerningspersonen har begått flere lovbrudd. Derfor gir vi samtidig et tydelig signal om at hvert enkelt lovbrudd skal få en større betydning i den samlede straffeutmålingen.

Hva er riktig straff? Dette er et viktig politisk verdispørsmål som ikke bare kan besvares med hvilke nyttevirkninger et visst straffenivå kan antas å ha. Jeg tror de færreste ville ønske et lavere straffenivå for eksempel for seksuelle overgrep mot barn, selv om noen kunne dokumentert at et lavere straffenivå ville gitt den samme preventive virkning. Det handler også om å gi et tydelig signal om straffverdigheten av handlingen som er begått.

Regjeringen foreslår samtidig å fjerne den økonomiske fordelen gjerningspersoner har fått ved å begå en straffbar, integritetskrenkende handling i fellesskap. For eksempel har vi sett tilfeller av erstatningsutmålinger etter gruppevoldtekt, hvor det ikke er tatt hensyn til den økte belastningen offeret har vært utsatt for ved at det var flere gjerningspersoner. Gjerningspersonene har fått «spleise» på erstatningen, og således fått et lavere erstatningskrav mot seg enn de ville fått om de hadde handlet alene. Dette ønsker vi å endre på.

Nå skal erstatningen i større grad utmåles separat for hver av gjerningspersonene, og den økte belastningen for offeret skal tas hensyn til.

Norsk straffepleie vil fortsatt bygge på et grunnprinsipp om humanitet, og straffenivået vil fortsatt være moderat. Det er fortsatt slik at domstolene skal utmåle en rimelig straff i den enkelte sak.

Regjeringens forslag vil likevel sørge for et skjerpet straffenivå som bedre reflekterer samfunnets syn på gjentatte grove integritetskrenkelser.