Historisk arkiv

Innledning på seminar for Perspektivmeldingen 2017

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Finansdepartementet

Det er en glede for meg å få ønske velkommen til dette oppstartsseminaret for arbeidet med Perspektivmeldingen 2017. Overskriften for dagens seminar går nettopp til kjernen av hva politikk handler om: Fremtidens velferdssamfunn – hva skal det offentlige drive med?

En skulle kanskje tro at det var en viss stabilitet over de utfordringer vi møter i et langsiktig perspektiv. Og på noen områder er det slik. Endringer i befolkningens sammensetning med en økt andel eldre skaper utfordringer som vi lenge har visst at vi ville møte. Globalisering som knytter verden stadig tettere sammen, er heller ikke noe nytt trekk.

På andre områder ser de økonomiske perspektivene ganske annerledes ut nå enn da jeg overtok som finansminister for drøye to år siden. Oljeprisen har falt dramatisk. Migrasjonsstrømmene til Europa har økt markert. Globaliseringen tar nye former og gir økt usikkerhet om den videre utviklingen i internasjonal økonomi. Dette påvirker Norge. Endrede perspektiver krever nye svar.

Formålet med å legge frem en perspektivmelding er å belyse viktige utfordringer for norsk økonomi, for offentlige finanser og for videreføring av de norske velferdsordningene. Det teknologiske skiftet, oljeprisfallet og befolkningsendringene betyr at vi må tørre å tenke nytt for at Norge skal være et velferdssamfunn også om 20-40 år.

Verden har i lang tid blitt knyttet stadig tettere sammen. Globaliseringen tar likevel stadig nye former. Norge kom svært godt ut i mange år etter årtusenskiftet, med billige importvarer fra blant annet Kina og høy etterspørsel etter og gode priser på vår olje- og gasseksport.

Oljeprisfallet viser hvor usikre disse gevinstene er. Da blir noen grunnleggende mekanismer tydeligere: Teknologiskiftet innebærer at maskiner i økende grad erstatter manuell arbeidskraft også i lavkostland. Norge har generelt høyt utdannet arbeidskraft som gir gode forutsetninger for å klare denne overgangen. Redusert etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft kan likevel bli krevende også for oss. Ikke minst gjelder det når nye grupper med lavere kvalifikasjoner skal inkluderes i arbeidslivet. Også klimautfordringen vil sette vår omstillingsevne på prøve. Vi må svare på våre klimaforpliktelser på en mest mulig kostnadseffektiv måte.

70 pst. fall i oljeprisene på halvannet år har forsterket og fremskyndet et behov for omstilling og økt konkurransekraft vi allerede var klar over. Regjeringens viktigste oppgave er at flest mulig har en jobb å gå til og inntekt til å forsørge seg og familien. Konkurranseevnen til norsk næringsliv må styrkes. Flere må etablere nye bedrifter. Og flere bedrifter må vokse mer.

Store omstillinger i økonomien er krevende. Vi blir godt hjulpet av kraftfulle støtdempere, som nå får lov til å virke. Norges Bank har satt renten ned til et rekordlavt nivå, og kronen har svekket seg markert. Sammen med lavere lønnsvekst har det bidratt til en vesentlig styrking av den kostnadsmessige konkurranseevnen til norsk næringsliv.

Samtidig kreves langsiktige tiltak som kan øke produktiviteten og vekstevnen over tid. Lønnsomme investeringer i samferdsel, forskning og innovasjon og kunnskap er slike tiltak. Også fornuftige skattelettelser kan fremme veksten. Vi har brukt mye mer av handlingsrommet i budsjettene på disse områdene enn den forrige regjeringen gjorde.

Dette er en god start, men det kreves mer – mye mer – når vi forlenger perspektivet fremover. Det vi nå gjør for å omstille økonomien og legge grunnlaget for ny vekst, er ikke bare viktig for å møte oljeprisfallet. Det er også avgjørende for vår langsiktige vekstevne.

Blant 140 land ligger Norge på 11. plass i den siste utgaven av Global Competitiveness Index. Hva skal til for å løfte oss oppover på denne rangeringen, for eksempel til en 5. plass? Skal vi få det til, kreves det kanskje at vi setter hensynet til effektivitet og vekst foran andre mål i politikken. Når veksten ikke lenger er «oljesmurt» i samme grad som før, er det kanskje et riktig tidspunkt å gjøre et slikt veivalg – å styrke veksten og å styrke arbeidsinsentivene. Det trygger grunnlaget for fremtidens velferd.

Også befolkningen endrer seg. I tiårene fremover vil en aldrende befolkning gi økte utgifter til pensjoner og omsorg. Samtidig kan flere arbeidsinnvandrere og asylsøkere belaste statsfinansene hvis de ikke blir godt integrert i arbeidsmarkedet. I tillegg kan økt velstand øke etterspørselen etter tjenester det offentlige i dag finansierer. Det er særlig utfordrende ettersom arbeidsintensive tjenester ofte har hatt lav produktivitetsvekst, og dermed blir relativt sett dyrere over tid.

Hvordan skal vi møte disse langsiktige utfordringene? Bør vi endre arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor i møtet med endrede omgivelser? Hvilken rolle kan økt arbeidstilbud spille, og kan skattesystemet og velferdsordningene i større grad stimulere arbeidsinnsatsen? Hvordan kan vi få en mer effektiv offentlig sektor, og hva kan det bety?

Noe kan vi allerede si. Norge har den største offentlige sektoren i OECD. Vi har et høyt skattenivå internasjonalt sett, og kan derfor ikke basere finanseringen av velferdsordningene på økte skatter. Tvert imot ønsker vi et lavere skattenivå. Samtidig har vi kunnet ha enda mer rause offentlige ordninger på grunn av stadig økende oljeinntekter. I tiårene fremover vil derimot uttaket fra fondet som andel av verdiskapingen i fastlandsøkonomien begynne å falle.

Vi må derfor få mer ut av pengene. Offentlig tjenesteproduksjon blir i liten grad utsatt for reell konkurranse, og kan av den grunn bli lite effektiv. Det må vi gjøre noe med. Vi har satt i gang store, viktige reformer innen kommunene, politiet, universitets- og høyskolesektoren og samferdselssektoren. Dette er bare en start. Produktiviteten i offentlig tjenesteproduksjon skal opp, både for å gi folk bedre tjenester og for å frigjøre midler til de viktigste oppgavene.

Midler til de viktigste oppgavene krever også at vi prioriterer sterkere hva som skal være offentlige oppgaver og hva som kan overlates til den enkelte og markedet. Det offentliges hovedoppgave er å gi et sosialt sikkerhetsnett. Kanskje bør vi se kritisk på om det offentlige skal påta seg så mange og så dyre generelle ordninger for hele befolkningen – spesielt for rikere, fremtidige generasjoner?

Aldringen av befolkningen er en god nyhet. Folk lever lenger. Men for at vi alle da også skal kunne ha det bra i de ekstra årene, må vi være forberedt på å bruke noen av dem til å jobbe lenger. I tillegg må vi få flere inn i arbeidslivet av grupper som i dag lever på trygd. Vi må organisere omsorgstjenestene bedre og bli flinkere i bruk av omsorgsteknologi. Brukt på riktig måte kan det også øke den enkeltes mulighet til å bestemme over sitt eget liv – også når helsen svekkes.

Økt innvandring, både i form av arbeidsinnvandring og flere asylsøkere, kan få betydelige konsekvenser for samfunnsutviklingen fremover. Vi må se nærmere på hvordan vi bør utforme velferdsordningene i lys av økt migrasjon, og hvordan vi skal få innvandrere godt integrert i arbeidsmarkedet. Vi satt rett før jul ned et offentlig utvalg, ledet av Grete Brochmann, som vil hjelpe oss med noen svar.

Dette seminaret er det første av flere i arbeidet med perspektivmeldingen 2017. Vi ønsker en åpen og god samfunnsdebatt om langsiktige utfordringer og hvordan de skal møtes. Vi ønsker samtidig at meldingen skal drøfte valg som må gjøres og gi politiske føringer. Nå vil jeg lytte til innspillene som kommer på dagens seminar. Jeg er veldig glad for at vi har fått så gode innledere til å hjelpe oss med å belyse de sentrale langsiktige problemstillinger vi står ovenfor.

Takk for oppmerksomheten så langt! 

Til toppen