Kontaktkonferansen 2015

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens tale til Kontaktkonferansen for universiteter og høyskoler 2015.

De fleste i denne forsamlingen har hørt meg snakke om struktur én og annen gang før. Dere har hørt meg snakke om mine sju hovedprioriteringer i høyere utdannings- og forskningspolitikken. Dere har hørt meg – antakelig til det kjedsommelige – snakke om verdensledende miljøer… Så i stedet for å gjenta meg selv, tenkte jeg at jeg skulle snakke om min drøm for UH-sektoren.

Jeg nevnte denne ideen for Bjørn Haugstad. Jeg vil holde min ”I have a dream”-tale, sa jeg. Han var i og for seg enig. Vi må bare huske, sa han, at Dr. Martin Luther King aldri sa: ”I have a dream, that one day all higher education institutions will be so robust that they can be granted full authorization to provide courses at all levels.”

Nei, han sa vel ikke akkurat det. Men jeg likevel snakke om hvilken visjon vi som samfunn bør ha for høyere utdanning. Robuste høyere utdanningsinstitusjoner er nemlig nøkkelen til at vi skal lykkes på så mange andre områder.

Situasjonen Norge står oppe i, er et viktig bakteppe både for arbeidet vi gjør i universitets- og høyskolesektoren, og det arbeidet dere gjør hver dag på egen institusjon.

Stikkordet fremover er omstilling. Vi har visst det lenge, men oljeprisfallet har satt omstilling ettertrykkelig på dagsorden. Siden sist vi møttes her, har verdien av oljereservene sunket med omtrent to års brutto nasjonalprodukt. Samtidig har kronekursen falt slik at konkurransekraften til eksportindustrien har økt.

Etter møtet mellom statsministeren, finansministeren og sentralbankssjefen fredag, var budskapet at Norge ikke er i noen krise. Vi har et godt utgangspunkt for omstilling. Men den nye normalen er at vi ikke kan lene oss på at olje og gass vil drive norsk økonomi sånn som i de siste årene.

Derfor trenger vi omstilling:

  • Bort fra oljeavhengighet og til økt konkurransekraft i andre deler av industrien.
  • Til grønnere verdiskaping, for å håndtere klimaproblemene.
  • For å håndtere den kommende eldrebølgen, eller eldretsunamien, som våre venner i Helse- og omsorgsdepartementet kaller det.

Skal vi klare denne omstillingen, trenger vi høyere utdanning av topp kvalitet. Derfor er Kvalitetskultur overskriften for årets kontaktkonferanse. Hele hensikten med regjeringens kunnskapspolitikk er å heve kvaliteten. Vi kan ikke møte morgendagens utfordringer med gårsdagens løsninger.

Jeg mener at strukturen i UH-sektoren er til hinder for å realisere potensialet. Dette er godt dokumentert gjennom en rekke fagevalueringer.

For eksempel sier en evaluerig av farmasøytisk forskning fra 2006 at det mangler en stratetgi for nasjonal koordinering, og at forskningsområdene ofte er for fragmenterte for å kunne konkurrere på et internasjonalt nivå. En evaluering av utviklingsforskning fra 2007 viser at faget er spredt ut over et stort antall institusjoner, og at det gjør det vanskelig å tiltrekke seg og bygge kompetanse. En evaluering av fysikkfagene fra 2010 viser at mange forskergrupper jobber under kritiske forhold, uten solide nok akademiske miljøer.

Dette er bare tre av mange eksempler. Men jeg har ikke tenkt å dvele videre med diagnosen her i dag. Jeg vil heller løfte blikket litt fra det konkrete arbeidet – med struktur, med finansiering, med å skape verdensledende miljøer – for å si litt om hva vi ønsker at skal ligge i den andre enden. Hvordan UH-sektoren skal se ut i fremtiden. Hvordan bildet kan se ut, dersom vi gjør de nødvendige endringer og tegner et nytt kart med færre institusjoner.

 

Jeg ser for meg høyskoler og universiteter hvor studentene opplever at institusjonene har høye forventinger og ambisjoner på deres vegne. De strekkes faglig, og ferdighetene de tilegner seg, kunne ikke vært tilegnet på annen måte enn gjennom et krevende studium. De opplever en akademisk standard som gir selvtillit til møtet med livet utenfor universitetet eller høyskolen. Og når de uteksamineres, er de kvalifisert for et globalisert arbeidsliv – der Norge ikke lenger deltar i NM, men VM.

Jeg ser studenter som svarer på forventningene gjennom å jobbe hardt og engasjert. Studiene stimulererer nysgjerrigheten deres, og de ser hvordan fagstoffet spiller inn i arbeidet med å løse store samfunnsutfordringer. Jeg ser studenter som likner på NSO-leder Anders Kvernmo Langset, som skal intervjue meg her senere i dag. Ikke bare er han en lærer med master – gjennom sitt engasjement i Gnist har han bidratt både til rekrutteringen og til å utvikle lærerutdanningen videre.

Jeg ser studenter som ikke bare tilegner seg den kunnskapen de trenger for å klare seg i arbeidslivet. De lærer seg også å tenke selvstendig og kritisk rundt eget fag. Universitetene og høgskolene har alltid vært dannelsesinstitusjoner – det er de fortsatt. Som den franske forfatteren Daniel Goedeuvert har sagt det: ”Utdanning uten dannelse fører til kunnskap uten samvittighet.”

Jeg ser for meg at nesten uansett hvilken institusjon jeg besøker, vil jeg finne et nasjonalt spissmiljø. I dag finner jeg landets ledende miljø for informasjonssikkerhet på Gjøvik. Forskere som finner helt ny kunnskap om solen i Oslo. Et verdensledende miljø for hjerneforskning i Trondheim. Det er ingen grunn til at vi ikke kan få flere, med god kobling mellom forskning og utdanning. Det er også slike miljøer som ligger best an i kampen om å hente hjem EU-midler. Igjen som Gjøvik, best i klassen, fordi de har prioritert å bli best på ett viktig område.

Jeg ser institusjoner som tar ansvar for å formidle utdanning ved hjelp av teknologi – sånn som NTNU, UiS og UiB med flere gjør nå via Mooc.no.

Jeg ser campuser som bokstavelig talt er en internasjonal arena. Hvor du hører studentene snakke alt fra spansk og engelsk til koreansk og mandarin. Hvor du nærmest er usikker på hvilken del av verden du er i fordi du er omringet av både studenter og ansatte fra inn- og utland. Sånn er det, fordi institusjonen har dyrket frem en profil gjennom reelle valg og prioriteringer, fordi de har tort å velge bort noe for å dyrke noe annet. Dermed har de utviklet attraktive fagmiljøer som tiltrekker seg ambisiøse studenter og forskere fra verden over.

På kontorene, i seminarrommene og i laboratoriene ser jeg faglig ansatte med høye ambisjoner som opplever at de får støtte fra kolleger og ledelse. Prestasjonskultur gjennomsyrer virksomheten – som hos Moserne ved Kavli-instituttet. Da jeg var der i fjor høst, sa May-Britt Moser at de krevde eksellense i alle ledd: Ikke bare eksellent forskning, men også eksellent gulvvask. Det er en tilnærming vi alle kan lære noe av.

 

Og jeg ser en personalpolitikk som legger til rette for prestasjonskultur. De flinkeste folkene fra hele verden konkurrerer på like fot om de tilgjengelige stillingene. Det blir regelen snarere enn unntaket at en toppforsker som Jonathan Whitlock ved Kavli-instituttet, forlater MIT for å komme til et verdensledende miljø i Norge.

Jeg ser en UH-sektor der hver eneste institusjon bærer alle faglige fullmakter – fordi de har fagmiljøer som er store og solide nok. Institusjoner som tilbyr utdanninger av høy internasjonal kvalitet og bidrar til å fylle behovene i samfunns- og arbeidsliv. At utsikten ved enhver institusjon er omtrent sånn som i Ålesund. Nei, ikke til Nørvasundet – men til en klynge med innovative og verdensledende bedrifter som får mye av sin konkurransekraft nettopp fra samarbeidet med institusjonen.

Dette er visjonen. Jeg vil at dere skal bidra til å gjøre den til virkelighet. Vi er nemlig sjanseløse uten at universiteter og høyskoler mobiliserer. Dere er en bærebjelke i videreutviklingen av kunnskapssamfunnet.

Hvis vi skal utvikle næringer som skal skape verdier etter oljen og utvikle morgendagens grønne arbeidsplasser, ja, da må universiteter og høgskoler lede an i teknologiutviklingen. Og det er ikke akkurat noen fjern fremtid jeg snakker om; for snaue to uker siden kom DNB markets med en prognose som tilsier at 9500 jobber skal forsvinne fra oljebransjen i tiden fremover.

Hvis vi skal styrke skolen og sørge for at færre faller utenfor, ja, da trenger vi lærerutdanning av topp kvalitet som rekrutter flinke folk til yrket; folk som går ut etter fem år med en master, klare for å utgjøre en forskjell i barn og ungdommers liv.

Hvis vi skal redusere fattigdommen i verden, må vi se på nødvendigheten av samspill mellom utdanning, helse og fattigdom, slik Universitetet i Bergens satsing innenfor global og utviklingsrelatert forskning nettopp gjør: Til sommeren samles hundre doktorgradsstudenter og forskere fra hele verden på sommer-forskerskolen i Bergen. Der skal de ta en tverrfaglig tilnærming til hvordan det globale fremtidssamfunnet skal sikre en bærekraftig utvikling, også for fattige land.

Diskusjonene her i dag skal naturligvis dreie seg om hvilke virkemidler vi skal ta i bruk for å nå målet. For det er på ingen måte umulig.

Den personalpolitiske reformen som er omtalt i Dagsavisen i dag, er et første skritt på vei mot en prestasjonskultur. Vi vil både ansvarliggjøre dere og gi dere myndighet til å føre en personalpolitikk som tiltrekker de flinkeste folkene. Samtidig er det viktig at de ansatte får økt forutsigbarhet. Derfor foreslår vi tiltak for å få ned bruken av midlertidige stillinger og skape tydeligere karriereveier, men også tiltak for å skape reell konkurranse om de jobbene som finnes.

I tillegg til forsøket med innstegsstillinger, vil vi fremme to forslag:

1. Vi vil gi institusjonene større muligheter for fast ansettelse av personer med ekstern finansiering, men avgrense fortrinnsretten til ordinære vitenskapelige stillinger. Da kan alle konkurrere på like vilkår. Dere kan i langt større grad enn i dag ansette folk fast i stillinger finansiert av eksterne midler, uten å være redd for at kvalifikasjonsprinsippet skal utfordres når dere skal ansette i kombinerte stillinger.

2. Vi vil endre reglene slik at institusjonene får innflytelse over hvilke kompetansekrav som skal stilles til stillinger og kontroll over bedømmingsprosessene til opprykk. I praksis innebærer det at institusjonene bare forpliktes av opprykksvurderinger som er gjennomført i regi av egen institusjon. Det vil sette en stopper for ”shopping” av kompetansevurderinger ved stillingsutlysninger, og dermed spare instiusjonene for å håndtere søkere som kun ute etter kompetansevurdering. Det vil også bidra til økt mobilitet mellom institusjonene.

Finansiering er et annet virkemiddel. Hvordan vi velger å fordele våre ressurser er ett av våre viktigste styringsverktøy. Det betyr mye for at vi skal nå målene om høy kvalitet i utdanning og forskning.

Som dere vet, skal det være en egen høringskonferanse om ekspertgruppens rapport 2. februar. Derfor skal ikke jeg komme med noen bastante konklusjoner her i dag. Vi har en høringskonferanse fordi vi ønsker og trenger deres synspunkter på forslagene og analysene til ekspertgruppen.

Men vi begynner diskusjonen nå. Jeg er glad for at vi har fått professor Kerstin Sahlin fra Universitetet i Uppsala til å snakke om temaet finansiering som virkemiddel for kvalitet i utdanningen og forskning – og et så kompetent panel til å diskutere dette videre på grunnlag av rapporten. Jeg ser frem til å høre vurderingene fra deltakerne.

Temaet kvalitet skal vi også utforske nærmere her i dag. Jeg har snakket mye med mange av dere om hvordan man faktisk skal fremme kvalitet i utdanningen. Hvordan identifiserer vi for eksempel hva som er god undervisning på tvers av fag og emner? Og hvordan kan vi anspore til enda bedre undervisning ved faktisk å belønne dem som er gode i dette, og som er motiverte til å bli enda bedre lærere? Hvilke faglige utviklingsprosesser er det rimelig at dere gjennomfører? Og hvordan tilrettelegger dere for samhandling og samarbeid i undervisningen?

Jeg er glad for at vi har fått en kapasitet av professor Stephanie Marshalls kaliber til å snakke om dette, og et spennende panel til å diskutere utdanningskvalitet senere i dag.

Som jeg var inne på under middagen i fjor: Da jeg tok posten som kunnskapsminister fikk jeg velmenende råd om at det kanskje kunne være lurt å unngå temaene struktur, finansiering og midlertidighet om jeg ønsket en gemyttlig start. Jeg flesket like godt til med å snakke om alle tre på fjorårets kontaktkonferanse. Jeg er glad for å kunne stå her i år og konstatere at vi er kommet langt i arbeidet på alle områdene.

Jeg valgte å gå rett på ­– fordi jeg ønsker en UH-sektor med solide fagmiljøer som tilbyr utdanning som samfunnet trenger. Som forsker seg frem til nye gjennombrudd for å løse utfordringene våre. Som tar en lederrolle i arbeidet med å utvikle morgendagens løsninger.

Vi har tenkt å ta et solid skritt mot å realisere visjonen med strukturmeldingen. Tidligere har jeg sagt at vinduet lukkes for å finne seg en fusjonspartner 1. februar. Det er bare elleve dager til. Men det er fortsatt tid til å heve blikket. Til å tenke litt større. Til å tenke: Jeg er med på å bygge fremtiden. På å tegne et UH-kart som skal stå seg i mange tiår fremover. På å legge grunnlaget for at Norge kan møte de utfordringene vi står midt oppe i og de utfordringene vi vet kommer.

Jeg vil at dere alle blir med.