Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Menn må snakke mer om mensen

En jente har akkurat begynt å blø. Hun vet ikke hvorfor. Og hun vet enda ikke hvilke overgrep hun skal bli utsatt for.

I en lang periode gikk verden i riktig retning. Vi løftet flere ut av fattigdom. Flere fikk tilgang til utdanning og til viktige helsetjenester. Men som utviklingsminister har jeg også hatt menneskemøter som jeg vil bære med meg gjennom resten av livet.

Som da jenten fra Malawi stirret på den norske delegasjonen og fortalte om da hun hadde fått mensen for første gang. Hun visste ikke hva det var og enda mindre hvilke grusomme konsekvenser det skulle få for henne.

Et lokalt ritual innebar at så fort jentene fikk mensen skulle de til høvdingen i landsbyen. Høvdingen utførte deretter overgrep mot jentene med den overbevisning at overgrepet var en renselsesprosess. I noen land kan det å få mensen alene resultere i overgrep.

Andre jenter slutter på skolen, eller går glipp av undervisning de dagene de har mensen, på grunn av mangel på bind og tamponger. Noen kvinner opplever å bli isolert. Overbevisningen om at de er urene gjør at isolasjonen tilsynelatende er nødvendig. Jentene blir plassert i grotter. Noen har mistet livet.

Malala Yousafzai har sagt det godt: «Nesten halve verdens befolkning har menstruasjon i nærmere 40 år, så både jenter og gutter bør lære at mensen er normalt. Som med så mye annet ligger svaret i utdanning.»

Kunnskap om mensen er helt essensielt for jenters og kvinners utdanningsløp og videre deltakelse i yrkeslivet. Konsekvensen av manglende kunnskap om mensen gjør at verden går glipp av verdifulle bidrag. For vi vet at fremgang for verdens kvinner er fremgang for verden.

Forskning viser at når kvinner får mikrofinanslån løftes familier ut av fattigdom. Dette har vi sett gjennom Norfund. De har 11,4 millioner mikrofinanskunder i sin portefølje. Over 90 prosent av disse er kvinner. Når så mange som fem til syv personer lever på inntekten til en enkelt arbeidstaker i Afrika, betyr det at disse kvinnelige entreprenørene bidrar til å forsørge så mange som 55 millioner mennesker.

Når det er en stor kvinneandel i regjeringer, viser forskning at budsjettet vris mot helse. Erfaring viser at du får mye ut av pengene, hvis du investerer i kvinner.

Fordi vi vet at fremgang for verdens kvinner er fremgang for verden, er det i menns høyeste interesse å prate mer om mensen. Særlig menn i maktposisjoner.

Fordi kunnskapsløshet rundt menstruasjon får så store konsekvenser både for hver enkelt jente, men også for verdenssamfunnet i stort, er dette i høyeste grad et sosialt og politisk spørsmål, som burde vært viktigere for flere menn.

Selv her i Norge kvier folk seg for å prate om det, både kvinner og menn. Hvorfor det? Er det den forhistoriske kulturelle tanken om at kvinner skal være et objekt for mennene som gjør at denne månedlige blødningen fra livmoren ikke er et samtaleemne?

Og hvis menn i likestilte Norge kvier seg for å prate om det her, hvordan skal jentene i utviklingsland ha tillit til at de har menn som kjemper deres sak?

For næringslivslederen som har investeringer i utviklingsland, kan det dreie seg om å være kjent med de grufulle overgrepene mot jentene og spre kunnskap til sine ansatte. For læreren kan det dreie seg om å bevisstgjøre elevene sine om at mensen signaliserer til kroppen at «alt er som det skal være».

Alle jenter fortjener å strekke seg etter drømmene sine. En månedlig blødning som signaliserer at alt er som det skal være, skal ikke være ensbetydende med å bli utsatt for et seksuelt overgrep begrunnet i et historisk ritual.

For målet må jo være dette: En jente har akkurat begynt å blø. En trygg voksenperson forklarer hvorfor det skjer, og gir henne nødvendig utstyr. Hun får gå på skolen, danse, spille fotball, gjøre lekser og drømme.

Drømme, i full visshet om at en månedlig blødning ikke parkerer drømmen.

Til toppen