Pasientenes helsetjeneste

Innlegg for Innlegg kull 16, Topplederprogrammet, Nasjonal lederutviklingsprogram av statssektretær Anne Grethe Erlandsen

Kjære alle sammen!

Jeg har gledet meg til å møte dere som er lederne i sykehus, og som deltar i topplederprogrammet.

Inntil 16. oktober i 2013 arbeidet jeg i Sykehuset Østfold, jeg tror jeg fortsatt kjenner mange av de utfordringene dere arbeider med hver dag. Jeg har arbeidet både som oversykepleier, vært helse- og sosialsjef i en liten og i en ganske stor kommune, og jeg har nå permisjon fra sykehuset der jeg var direktør for kommunikasjon og samhandling.

Som statssekretær har jeg ansvar for spesialisthelsetjenesten, herunder styring av sykehusene, nasjonal helse og sykehusplan, kreftområdet, fritt behandlingsvalg, forskning…

Nå skal jeg presentere regjeringens helsepolitikk og jeg regner med at vi kan ha en god diskusjon etter mitt innlegg. De refleksjonene dere har blir viktige innspill for meg, jeg ønsker å utnytte dette møtet med dere.

Jeg kommer til å snakke om

  • Pasientens helsetjeneste
  • Kvalitet og pasientsikkerhet
  • At spesialisthelsetjenesten må ses i sammenheng med primærhelsetjenesten
  • Litt om kompetanse
  • Fritt behandlingsvalg
  • Ny nasjonal helse og sykehusplan

 

Men først, regjeringens satsingsområder
Jeg relaterer regjeringens satsingsområder til helsetjenestene. Dette blir min tilnærming, fra mitt ståsted.

Konkurransekraft for norske arbeidsplasser
Helsetjenestene og andre offentlige tjenester er avhengig av at Norge som land har arbeidsplasser som gir staten økonomi til å finansiere dem. Vi skal legge bedre til rette for å satse på innovasjon, kunnskap og teknologi slik at næringslivet utvikler seg både i fastlands-Norge og i oljebransjen.

En enklere hverdag for folk flest
Hver enkelt av oss trenger størst mulig frihet til å styre eget liv uten unødvendig innblanding. Dette stemmer godt overens med tenkningen bak begrepet ”mestring”, og at den enkelte er i stand til å gjøre valg på egen hånd.

Slik er det også i større format i det offentlige. Tillit til at hver enkelt av oss kan løse oppgaver selv uten unødvendig innblanding. Derfor er det viktig at det ikke stilles unødvendige krav, både med tanke på hvordan vi rapporterer og hvilke krav vi stiller. F eks overfor RHF og HF. Tidstyver er viktig for oss alle å redusere.

Flere private må også kunne slippe til i velferdstjenestene, selv om det aldri vil bli noe mål i seg selv. Men, det er et mål i seg selv at alle gode krefter kan delta for at vi skal ha gode helse og velferdstjenester.

Kunnskap gir muligheter
Kunnskap gir framtidsmuligheter. Både for den enkelte, og selvsagt for helsetjenestene. Uten kunnskap, farlig helsetjeneste. Vi kommer derfor til å stille enkelte minimumskrav til kompetanse for å trygge kvalitet og pasientsikkerhet. Det ligger et særskilt ansvar både på meg som statssekretær, men ikke minst på dere som ledere til å sørge for at tjenestene som leveres til den enkelte pasient er gode, på vegne av kongeriket Norge.

Trygghet i hverdagen
Den politiske ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet er svært opptatt av sikkerhet og beredskap. Det er viktig at man er drillet på hvordan man skal oppføre seg hvis vi for eksempel må evakuere ved brann eller andre hendelser, slik som på denne samlingen her i departementet. Håndtering av beredskap, både på planleggingsnivå, og ved en reell hendelse er viktige forutsetninger for helsetjenestene. Helsetjenestene fikk gode karakterer av Gjørv-kommisjonen etter 22. juli hendelsene, men vi skal passe nøye på at vi til enhver tid er i stand til å levere når det skulle oppstå slike situasjoner. 

Løft for eldre og syke
Gode helse og omsorgstjenester skaper trygghet. Her er regjeringen i gang med mange tiltak, pasientenes rettigheter skal styrkes, vi arbeider med å innføre fritt behandlingsvalg (dette kommer jeg tilbake til etterpå), vi skal satse mer på rehabilitering,  vi bygger ut kapasiteten i eldreomsorgen og vi arbeider både med en ny nasjonal helse og sykehusplan og økt satsing på kvalitet i kommunehelsetjenesten.

Et sterkere sosialt sikkerhetsnett
Vi gjeninnfører den gylne regel der rus og psykisk helse skal vokse mer enn somatikk for å prioritere de som trenger det mest, derfor har vi også bedt RHFene om å kjøpe inn 200 flere plasser til rusbehandling i 2014.

Styrke lokaldemokratiet
Sykehus ble bygget ut parallelt med industriutviklingen, og det kan se ut til at sykehusbygging og vasskraftkonsesjoner gikk hånd i hånd. I 1960-årene ble kommuner slått sammen for å kunne håndtere innføring av 9-årig skole, eller ungdomsskolene. Nå krever utviklingen at kommunene styrker seg knyttet til utfordringene i samhandlingen, og kommunesammenslåing er igjen aktuelt.  Dette driver kommunal og moderniseringsdepartementet med, vi skal delta fra helsesiden. Målet er å styrke lokaldemokratiet ved å ha større, mer robuste kommuner som kan ta større ansvar og oppgaver enn dagens kommunestruktur tilsier.

Dette var noen smakebiter fra den overordnede plattformen, nå tar vi en tur inn i dagens tema.

Pasientens helsetjeneste – pasientene som endringsagenter
Vår helsepolitiske visjon kan oppsummeres slik: Vi skal bygge pasientens helsetjeneste. Det vil si en bedre og tryggere helsetjeneste der pasienten står i sentrum.

Sett med pasientens blikk: Ingen beslutninger skal tas om meg, uten med meg. Det gjelder den enkelte pasient og det gjelder overordnet, – på systemnivå. Det står i pasientrettighetsloven…

Alt vi gjør på helsefeltet skal dreie seg om dette. Fra det første møtet med fastlegen eller legesekretæren, til mottaket, poliklinikken eller sengepostene på sykehuset, under diagnostikk og behandling, og til oppfølgingen etterpå.

Pasienter, brukere og pårørende skal være like viktige som fagfolk og politikere i det endringsarbeidet vi skal i gang med.

Som helseministeren pleier å si, hvis pasientene bestemte hvordan helsetjenestene skulle vært organisert, så hadde det sett annerledes ut. Da hadde ventetid som ikke er begrunnet i medisinske spørsmål vært eliminert. Da hadde pasientene sluppet å fortelle de samme tingene flere ganger, informasjonen hadde vært tilgjengelig. Da hadde pasienten vært forberedt til å bli med på viktige beslutninger, før han eller hun kommer til sykehuset. Dette er noe av bakgrunnen for at vi mener at pasienter, brukere og pårørende aktivt skal medvirke i å forbedre tjenestene og kvaliteten på tjenestene, ut fra deres perspektiv.

Erfaringene mine fra Østfold, som akkurat nå bygger og planlegger organiseringen av nytt sykehus med åpning i 2015, er at det er viktig at brukerne er med.  Brukerutvalget har deltatt i organisasjonsendringene, arbeidet med nye arbeidsformer og har gitt oss mye verdifull kunnskap for hvordan vi best planlegger for den praktiske hverdagen.  

Brukerne har vært med for å gi stemme til det som de er opptatt av, og det er ofte ting som egentlig ikke er vanskelig å imøtekomme. Det kan være helt praktisk, som høyden på vinduene i sengerommene, hvordan ekspedisjonene bør være utformet, til når på dagen er det lurt å bli skrevet ut og hvordan vi skal håndtere pasienter som ikke møter til avtalte timer. For ikke å snakke om uforståelig lang ventetid i akuttmottak. Og serviceinnstillingen til helsearbeiderne.

Vi har også hatt dialogkonferanse der et likt antall brukere og behandlere drøftet bruk av tvang i psykisk helsevern. Det var lærerikt for begge parter og har gitt ny innsikt.

Det er møtet mellom mennesker som er viktigst for pasientene når de vurderer kvaliteten på helsetjenesten. Det er et viktig kvalitetsmål. Og hvem, om ikke pasienter og pårørende, skulle være de beste til å fortelle hvordan de har opplevd kvaliteten? Gjennom internasjonale og nasjonale undersøkelser av brukernes erfaringer med norsk helsetjeneste, ser vi at vi må forbedre oss på informasjon til pasienter og pårørende, kommunikasjon med annet helsepersonell og samarbeid mellom sykehus og kommuner.

Altså: Pasientene og brukernes behov skal være grunnlaget for utviklingen av tjenestene. Kvaliteten på tjenestene skal vurderes fra pasientenes perspektiv. For pasientene er de mest radikale endringsagentene.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie sier at det ikke er lett å sette pasienten i sentrum, hvis det står noen andre der. Hans inntrykk er at det er systemene og fagfolkene som definerer hvordan tjenestene skal organiseres, og det skjer ikke alltid ut fra pasientenes behov. Jeg trodde at jeg var flink til å se pasientperspektivet, jeg som har hatt uttallige telefoner fra pasienter som ikke har vært fornøyd. Men det ble til at jeg forsvarte systemene, ikke pasientenes opplevelse. Vi vet jo at pasientene ønsker seg forutsigbarhet, kontinuitet, kvalitet og lite ventetid. Men vi klarer ikke å tilrettelegge godt nok for dette i det det daglige. Det var disse systemene…

Åpenhet om kvalitet og pasientsikkerhet
I alle land med velutviklete helse- og omsorgstjenester dreies politikken i retning av økt oppmerksomhet på kvalitet og pasientsikkerhet. Også i Norge.

Regjeringen vil ha enda større oppmerksomhet på arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten – og vi skal ha full åpenhet om resultater og risiko. Vi vil blant annet gjennomføre kvalitetsundersøkelser og fremme en årlig stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet. Den vil blant annet basere seg på data fra pasient- og brukerombudene, i tillegg til blant annet Statens helsetilsyn og Kunnskapssenteret.

Pasienter skal være trygge på at få god og forsvarlig behandling, og at resultatet blir best mulig, når de trenger hjelp. Når vi inviterer pasienten til å ta valg, jf. fritt sykehusvalg, må vi også gi pasienten den informasjonen pasienten trenger for å velge. Og informasjon må være i en forståelig form.

Åpenhet er viktig av flere grunner.

  1. Befolkningen skal vite hva den offentlig finansierte helsetjenesten gjør, hvordan ressursene blir brukt, og hva slags resultater som leveres.
  2. Ansatte i helsetjenesten må bruke denne informasjonen i sitt eget forbedringsarbeid.

Slikt skaper tillit, både i helsetjenestene, hos pasientene og i befolkningen. Dette er det viktigste omdømmearbeidet vi gjør. Kvalitetsdata som publiseres i dag viser at det på mange områder er for store variasjoner i kvalitet mellom sykehusene. Sykehusene må jobbe med dette og finne ut hva som er årsaken. Statsråd Bent Høie forventer at hvert eneste sykehus gjør en analyse av egne tall og sammenligner seg med andre, sa han under sykehustalen. Sykehusene må lære av hverandre. Når et sykehus oppfyller styringskravet om forløpstider innen kreft, bør andre sykehus lære av det.

Ledere og medarbeidere må sammen identifisere forbedringsområder og utvikle en kultur for læring. Kartleggingsarbeidet som ble gjort i forbindelse med nasjonal lederplattform i sykehusene viste at særlig førstelinjelederne etterlyste kompetanse på metodikk og prosesstøtte i forbedringsarbeid. Slike verktøy må bli tilgjengelig for alle ledere.

Det er et ledelsesansvar å sikre at data leveres til nasjonale kvalitetsregistre. Det er et myndighetsansvar å sikre at data ikke må samles inn manuelt, men kan sendes digitalt, her er vi ikke i mål. Dere er godt kjent med tiltak som å kartlegge pasientskader ved bruk av metoden GTT, gjennomføre pasientsikkerhetskulturanalyse, samt ta i bruk tiltakspakker for å fremme trygg kirurgi, forebygging av infeksjoner, fall, trykksår. Dere kjenner igjen ”I trygge hender”. Kampanjen går nå over i et 5-årig nasjonalt program for pasientsikkerhet. Pasient- og brukerperspektivet har vært sentralt i pasientsikkerhetskampanjen.  Ved noen sykehus har ledere gått i pasientens fotspor. Det gir et godt innblikk i hvordan pasientene opplever sykehuset og møte med helsepersonell. Det kan gi ledere nyttig informasjon over hvor og hvorfor ting stopper opp i systemet.

Spesialisthelsetjenesten må ses i sammenheng med primærhelsetjenesten
Helse- og sykehusplanen handler om spesialisthelsetjenesten. Men spesialisthelsetjenesten må selvfølgelig ses i sammenheng med primærhelsetjenesten. Vi skal også bygge ut primærhelsetjenesten for å ivareta spesialisthelsetjenesten – og omvendt.

Primærhelsetjenesten kommer til å endre seg. Den skal formes som en følge av samhandlingsreformen og som en følge av en ny kommunestruktur. Kommunene har fått en ny og viktigere rolle gjennom samhandlingsreformen. (Jeg vil forresten nevne at samhandlingsreformen er viktig og initiert av Bondevik 2-regjeringen). Det er heldigvis bred politisk enighet om samhandlingsreformen.

Denne regjeringen skal bidra til å utvikle samhandlingsreformen videre. Men vi mener at kommunene ikke har alt som trengs for å realisere intensjonen. Det er blant annet behov for mer kompetanse, nye arbeidsmåter og nye tilbud. Jeg mener at kommune­reformen åpner for å bygge en moderne primærhelsetjeneste som svarer på det samhandlingsreformen krever.

En primærhelsetjeneste som hjelper mennesker å mestre sine liv uavhengig av kroniske plager, handikap og diagnoser. En primærhelsetjeneste som legger mye vekt på å forebygge sykdom, som å hindre at sykdom forverres, og som hjelper folk til å mestre, og dermed leve et godt liv med sykdom.

Vi har signalisert nytenkning på flere områder når det gjelder primærhelsetjenesten. Det er gitt tydelige signaler om endringer knyttet til fastlegene, fysioterapeutene, jordmødrene, helsestasjon- og skole­helse­­tjenesten, og lavterskel psykisk helsehjelp.

Det er behov for mer tverrfaglighet og større bredde i yrkesgrupper. Vi kommer til å ha knapphet på personell og da må vi bruke de vi har på bedre og smartere måter.

Vi kommer tilbake til hva slags prosess og tidsløp vi skal ha for arbeidet med en moderne fremtidsrettet primærhelsetjeneste.

Kompetanse 
Pasientene i dag og i framtiden har, og vil ha store komplekse behov som krever ny kompetanse og nye måter å arbeide på. 

Skal vi lykkes med utvikling av helsetjenestene, må vi ha personell med riktig kompetanse.

Vi må ha strategier for å rekruttere nye medarbeidere, skape attraktive og robuste fagmiljøer i sykehus og i kommunene og vi må utdanne flere i framtiden.

Likevel er det viktig å bruke så få fagfolk som mulig, det er den mest knappe ressursen vi har. Vi må positivt sett være gjerrige med det antall fagfolk vi bruker. Fagfolkene må rekke til så mye som mulig. 

Det trengs bedre integrering av fastlege­tjenestene med de øvrige helse- og omsorgstjenester.  Vi trenger mer tverrfaglighet og bedre bruk av ressurser. At sykepleiere og annet helsepersonell kan ivareta flere oppgaver i samarbeid med fastlegene.  Slik kan fastleger i større grad ivareta andre allmennlegeoppgaver i kommunene.

Fritt behandlingsvalg
Regjeringen vil også styrke pasientenes rettigheter, og få ned ventetiden og opp kvaliteten i helsetjenestene. Derfor vil vi innføre fritt behandlingsvalg.

Pasienter opplever det som meningsløst å få rett til undersøkelse eller behandling, og så måtte stå i kø selv om det er ledig kapasitet hos private og ideelle.

Vi er bekymret for at dette undergraver legitimiteten til den offentlige tjenesten, og gir oss et system hvor de ressurssterke kjøper seg ut av køen. Derfor vil vi hente ut de gode kvalitetene fra både offentlig og privat sektor, styrke samarbeidet og partnerskapet mellom sektorene og derigjennom skape et bedre tilbud til pasientene.

Ordningen med fritt behandlingsvalg skal først innføres for rus og psykisk helse. Det mener vi er viktig fordi denne pasientgruppen ofte kommer sist når nye tiltak skal implementeres; og fordi vi mener det er viktig å løfte de som sitter nederst ved bordet.

Fritt behandlingsvalg vil ikke bety fritt fram for alle som ønsker å gi et tilbud. Det er nødvendig å sikre at tilbud etter fritt behandlingsvalg har nødvendig kvalitet og kompetanse, dette skal vi arbeide mer med i departementet før ordningen settes ut i livet.

Nasjonal helse- og sykehusplan
Regjeringen har startet arbeidet med en Nasjonal helse- og sykehusplan som skal gjøre oss i stand til å planlegge en helsetjeneste med kapasitet og kompetanse til å møte fremtidens behov. Det er mer enn ti år siden staten overtok ansvaret for spesialisthelsetjenesten. Men i løpet av disse årene er det ikke utviklet en samlet plan som gjør at vi nasjonalt har oversikt over om spesialist­helsetjenesten er rigget til å møte fremtidens behov. Det er egentlig oppsiktsvekkende. Stortinget, som jo bevilger pengene til behandling, forskning, utdanning og bygninger, har ikke oversikt over hva det fremtidige behovet er og hvilke investeringer som er planlagt.

Både den medisinske utviklingen og pasientenes behov vil endre seg. Enhver plan vil derfor innebære usikkerhet, spesielt hvis den går langt fram i tid. Men den usikkerheten er ingen god grunn til å fortsette uten en nasjonal plan. Tvert imot. Usikkerhet gjør det enda viktigere å planlegge for fremtiden og redusere risikoen ved endringer.

Nå er arbeidet i gang. Første fase er å finne ut hvordan det står til i sykehus-Norge for å beskrive behovene på kort og lengre sikt. I arbeidet med planen skal vi fremst involvere pasientene – vi ønsker å likestille og sammenstille deres erfaringer med fagfolkenes kunnskap. Pasientenes erfaringer om hva som fungerer godt og hva som må bli bedre, er gull verdt.  

Vi skal selvsagt lytte til de ansatte på alle nivåer. De som er nær pasienten, støttepersonellet, de som sørger for den daglige driften og lederne. Så skal vi selvfølgelig lytte nøye til hva sykehusene og kommunene har å si. Hvordan vi innretter spesialisthelsetjenesten har stor betydning for hvordan kommunene kan løse sitt sørge-for ansvar. Derfor etablerer vi tre ekspertgrupper, fra pasientene, fagorganisasjonene og en gruppe med fagfolk fra sykehus bog kommuner.

Avslutning
Nå har jeg forsøkt å formidle regjeringens helsepolitikk til dere. Dere har hørt litt om det politiske bakteppet og fått en gjennomgang av pasientenes helsetjeneste, både i sykehus og i kommuner. Vi mener at helsetjeneste på pasientenes premisser er mer moderne enn den tilnærmingen vi har hatt til nå.

Da ser jeg fram til dialog med dere.