Solidaritet i praksis

I forrige uke var jeg i Kirkenes for å markere 8. mai. Det ble en spesiell og minnerik dag, hvor vi hedret innsatsen til de som deltok i motstandskampen under krigen. 8. mai er både en sterk påminnelse om at sivilbefolkningen rammes hardt og brutalt i krig, og en feiring av hva frihet egentlig er verdt. Mange av våre eldste har selv erfart å bli drevet på flukt fra Finnmark, miste alt de eier, og leve med stor usikkerhet for framtida. Mange forteller historier om hjelpen de fikk fra gode naboer, slektninger, men også fra mennesker de aldri før hadde møtt.

På Helgeland var det mange finnmarkinger som møtte både hjerterom og husrom, i et samfunn som hadde mye mindre av alt, enn det vi har i dag. I tillegg er det fortsatt i finnmarkingers bevissthet, at den første sovjetiske soldaten som kom over grensen under frigjøringa, var fra Ukraina.

Historien har alltid noe å lære oss, også om hva nye samfunnsborgere kan bidra med. På Selnes sto en flyktning fra Finnmark i spissen da det ble bygd kraftverk, og vi fikk veilys i drift lenge før Hammerfest, som første by i Norge tente de første gatelysene. Denne historien har også brent seg fast i min bevissthet.

Russlands grusomme angrep på Ukraina legger byer i ruiner, og medfører ufattelige menneskelige lidelser. Krigshandlingene har medført at millioner av ukrainere er fordrevet fra sine hjem og sitt land. Flere tusen av dem har kommet til Norge, de fleste av dem kvinner og barn. Vi kan ikke engang forestille oss hva de har sett og opplevd før de kom hit.

Nå er det vi som skal stille opp for dem. De skal få en varm og verdig velkomst, i trygge omgivelser. Og det er jeg trygg på at de får på Helgeland.

Mange kommuner har alt tatt imot de første flyktningene, og jobber hardt for å gjøre seg klar til å bosette et historisk høyt antall. Det er mye som skal på plass på veldig kort tid, og det gjøres allerede en kjempeinnsats for å tilrettelegge for bosted og gi dem god oppfølging.

I 2015, forrige gang vi opplevde en stor flyktningestrøm til Norge, var jeg på oppløpssiden i min gjerning som ordfører i Lurøy. Det var kontroversielt å etablere mottak i Aldersundet. Var vi en stor nok kommune? Hadde vi kompetansen? Noen var nok også skeptiske og kjente på en uro, men mottaket ble etablert og flyktningene kom. Det ble en fin og lærerik opplevelse for bygdefolket, og de som hadde vært på en farefull flukt i flere måneder, fant et trygt sted å hvile ut under fjellene i Aldersundet.

Vi har mye å lære av barna og ungdommen. En dag fortalte sønnen min, som da var 10 år, hvor gøy det var med de nye vennene han hadde fått fra utlandet. Da jeg spurte ham om hvordan de håndterte språkforskjellene, var svaret kontant: «Pappa, har du ikke hørt om Google translate?»!

Barn og unge spiller gjerne dataspill med andre barn og unge fra hele verden. For dem er det en selvfølge å kommunisere på tvers av landegrenser og kulturer, og de vet hvordan språkbarrierer kan overvinnes ved å bruke digitale hjelpemidler.

På fotballbanen i Aldersundet spilte dette seg ut i praksis, og det var rørende å stå på sidelinja i lag med en flyktningepappa, mens både han og barna viste oss at fotballferdigheter overlever en farefull flukt, med fotballsko lurøyfjerdingene hadde samlet inn. Hjerterommet var stort nok og kompetansen tilstrekkelig. Vi klarte det da, og vi vil klare det igjen.

Flyktningene blir en del av vårt nærmiljø. Kanskje får du snart en ny nabo eller en ny kollega fra Ukraina eller Russland? Eller en ny venn? Kanskje har du fått det allerede. Vi kan alle gjøre noe for å gi flyktninger en god velkomst. Mange viser stor gjestfrihet, og åpner sine hjem for flyktningene. Idrettslag, næringsliv, foreninger og kulturliv blir viktige veivisere i flyktningenes nye hverdag.

De har en mulighet for å inkludere flyktningene i nærmiljøet og arbeidslivet, låne ut utstyr, starte innsamlingsaksjoner og skape nettverk. Man trenger ikke et felles språk for å bli med på fotballtrening. Mange har engasjert seg sterkt allerede. I Bodø og Tromsø har de invitert, tatt imot og ansatt et helt orkester fra Kyiv. For næringslivet og frivilligheten vil dette åpne nye muligheter. Vi har det meste i nord, men vi skulle gjerne vært enda flere.

Nå kan nordlendingene bidra til at ukrainernes historier fra Norge handler om å få muligheter, arbeid, og å bli møtt med raushet, gjestfrihet og varme. Det er dette solidaritet handler om.