Spørsmål og svar om ny norsk-finsk avtale om fisket i Tanavassdraget

Norge og Finland undertegner en ny avtale mellom landene om fiske i Tanavassdraget. Her er svar på noen spørsmål som ofte er blitt stilt om saken.

Hvorfor er det nødvendig å redusere fiskepresset i Tanavassdraget?

  • Bestanden av laks i Tanavassdraget har gått betydelig ned de siste årene.  Det viser omfattende vitenskapelige undersøkelser og analyser, først og fremst i regi av en felles norsk-finsk forskningsgruppe.
  • Utviklingen har vært dårligere enn for andre laksevassdrag i regionen. Hovedgrunnen er at fiskepresset i vassdraget har vært for stort.  
  • Fiskesesongen 2015 var en av de svakeste som er registrert i Tanavassdraget siden 1972. Det var også lite fangst av smålaks. Dersom vi ikke gjøre noe, lover det dårlig også for de kommende sesongene.
  • Selv om den nye avtalen legger opp til en reduksjonen i fisket med om lag en tredjedel, vil det ta 10-15 år før de svakeste laksebestandene er tilbake på et forsvarlig nivå igjen. 

Hva betyr innstrammingene i fisket for byrdefordelingen mellom ulike grupper av fiskere?

  • Avtalen medfører at alle parter må redusere fisket. Dette er helt nødvendig for at de samme partene på sikt skal kunne høste av den knappe ressursen laksen i Tanavassdraget er. Forutsetningen for å drive både tradisjonelt, samisk garnfiske og fisketurisme er tross alt at det finnes fisk i elven.
  • Reguleringene i fisket vil bli evaluert årlig. Fisket kan justeres dersom hensynet til laksebestandene, fiskeutøvelsen eller enkelte grupper av fiskere tilsier det.

Blir det gjort noe med det omfattende turistfisket i vassdraget?

  • I de ti siste årene har det blitt solgt ca. 36 000 døgnfiskekort til turistfiskere i året.
  • I 2015 ble det solgt 33 000 døgnfiskekort på finsk side og 3 000 døgnfiskekort på norsk side til turister.
  • Den nye avtalen setter et tak på 22 000 døgnkort til turistfiske. Dette antallet fordeles likt mellom landene. Den nye avtalen sørger altså for en omfordeling av antall døgnkort i Norges favør. Gjeldende avtale har ingen grense for antall solgte kort oppad, så dette er en viktig forbedring.
  • Avtalen bringer også turistfiske inn i mer ordnede former gjennom inndeling av grenseelv­strekningen i fiskesoner.  Det er til fordel for lokale brukere av vassdraget både på norsk og finsk side, så vel som for lokale norske turistinteresser. 

Hvordan blir lakseressursen fordelt mellom Norge og Finland?

  • Forslaget vil endre fordelingen av laksen mellom Norge og Finland i norsk favør.  
  • Med den nye avtalen vil om lag 67 prosent av laksen tilfalle Norge og om lag 33 prosent vil tilfalle Finland. I de senere år har den norske andelen har vært på omlag 55 prosent. Da har fangst av laks fra Tanavassdraget i sjølaksefisket vært inkludert. 

Hva mener departementet om at den nye avtalen innfører en ny gruppe fiskerettshavere i vassdraget?

  • En avtale mellom to land forutsetter at det blir tatt gjensidig hensyn til landenes interne rettighetsforhold.
  • Etter finsk rett har også ikke-fastboende grunneiere fiskerettigheter i elva. Denne eksisterende rettigheten blir nå regulert av avtalen. Avtalen innebærer at denne rettighetsgruppen i all hovedsak blir behandlet som turistfiskere. Det betyr at de må løse fiskekort fra den begrensede finske kvoten på 11000 døgnkort. Inntil 1/3 av Finlands kvote er satt av til denne gruppen fiskere. Dette spørsmålet, som var viktig for Norge, ble det oppnådd gjennomslag for på et sent tidspunkt i forhandlingene.
  • Fiskekortene for ikke-fastboende grunneiere gir noe tidligere sesongstart for stangfiske fra båt og fra finsk strand, og noe lengre fiskedøgn for stangfiske fra finsk strand enn det som gjelder for andre tilreisende fiskere.  Det er heller ikke noe generelt krav om lokal roer ved fiske fra båt.
  • Totalt sett vil de nye reglene for turistfisket være til stor fordel for de lokale brukerne av vassdraget både på norsk og finsk side og for lokale norske turistinteresser.

 

Betyr avtalen at Finland får innflytelse på sjølaksefisket i Finnmark?

  • Det er ikke riktig. Artikkelen om sjølaksefisket i Finnmark innebærer bare en plikt til å innhente uttalelse fra Finland før det treffes beslutning på norsk side. En slik plikt følger allerede av Havrettskonvensjonen artikkel 66 som Norge har vært bundet av siden 1996.
  • Norge har videre hatt en konsultasjonsavtale for sjølaksefisket med Finland via EU gjennom en avtale i Den nordatlantiske organisasjonen for bevaring av atlantisk laks (NASCO) siden 2009.
  • Alle avgjørelser og vedtak om sjølaksefisket vil fortsatt treffes ensidig av norske myndigheter. Avtalen vil altså ikke innebære noen endring i rettstilstanden på dette området. 

Har det lokale forvaltningsorganet Tanavassdragets fiskeforvaltning vært tilstrekkelig involvert?

  • Forhandlingene har både vært langvarig og inkluderende. Tanavassdragets fiskeforvaltning (TF) har hatt to medlemmer i den norske delegasjonen. De har deltatt i alle forhandlingsmøtene og hatt tilgang til alle forhandlingsdokumenter. Det daværende TF hadde medlemmer tilstede i alle forhandlingsmøter fra sommeren 2012 til september 2015. Det nye TF deltok med medlemmer på det siste forhandlingsmøtet i mai 2016. Mellom alle forhandlingsmøtene ble det gjennomført flere delegasjons- og kontaktmøter. De nye medlemmene av TF hadde for øvrig andre synspunkter på noen vesentlige punkter i forhandlingene som det var oppnådd enighet med Finland om, enn de tidligere medlemmene. 
  • Alle spørsmål har vært grundig diskutert gjennom hele prosessen. De lokale delegasjonsmedlemmene fra Norge og Finland har ved flere anledninger blitt bedt om, og har lagt frem, felles forslag til nye fiskeregler. Dette medvirket vesentlig til et norsk-finsk forslag som også de daværende TF-medlemmene stilte seg bak før de gikk av. Fiskereglene i avtaleutkastet er langt på vei basert på dette forslaget. Rettighetshaverne på begge sider av vassdraget har altså hatt en fremtredende rolle i forhandlingene. 
  • Fiskereglene og avtalen ble grundig diskutert også med nye medlemmer fra TF både i forkant av, og under, det siste forhandlingsmøtet i mai 2016. De nåværende TF-medlemmenes synspunkter var derfor godt kjent forut for enigheten med Finland i juni i år.
  • I en kort periode etter det siste forhandlingsmøtet ble det konsultert direkte mellom delegasjonslederne og på politisk nivå. Det er helt normalt i internasjonale forhandlinger at slike konsultasjoner gjennomføres i mindre forum. Videre var det allerede oppnådd enighet mellom Norge og Finland om hovedinnholdet i en ny avtale. Det var bare enkelte mindre spørsmål som ble diskutert på det siste forhandlingsmøtet i mai. Forøvrig ble de løsningene og formuleringene som det tidligere var blitt enighet om, lagt til grunn for avtalen. 

Hva med kravet om at forhandlingene burde ha vært videreført med lokale aktører i en mer fremtredende rolle?

  • Avtaleutkastet er basert på grundige avveininger mellom norske og finske interesser. Det har vært svært krevende å oppnå enighet med Finland på mange av disse områdene.
  • Den fremtidige forvaltningen av fisket i Tanavassdraget vil bli ivaretatt på en god og bærekraftig måte. Forslaget legger grunnlaget for en fleksibel og moderne forvaltning av fisket, en reduksjon i fiskepresset, en begrensning i turistfisket til fordel for lokalbefolkningens fiskeutøvelse og en omfordeling av lakseressursen mellom Norge og Finland i Norges favør. Den nye avtalen vil på alle disse områdene ha langt bedre regler for forvaltningen av vassdraget enn de som følger av den gamle avtalen.
  • Det er ingen grunn til å tro at gjenopptakelse av forhandlingene vil føre til at Norge oppnår et mer gunstig resultat vis á vis Finland. Det er heller ingen grunn til å tro at oppnevning av nye forhandlingsdelegasjoner med sterkere innslag av lokale interesser på begge sider vil være egnet til å finne bedre løsninger på interessekonflikten mellom ulike brukere av vassdraget. 

Hvorfor var høringsperioden i sommer bare satt til bare seks uker?

  • Utredningsinstruksen innebærer ikke en plikt til å sende bilaterale avtaler på høring. I dette tilfellet valgte vi likevel å gjøre det, nettopp i lys av den betydningen saken har lokalt. På grunn av tidsbehovet på finsk side, var det nødvendig med kort frist dersom den nye avtalen skulle kunne tre i kraft fra fiskesesongen 2017.
  • Dagens forvaltning er vanskelig å forene både med kravene til et bærekraftig laksefiske og med lokalbefolkningens rettigheter og interesser, og det haster derfor med å få på plass en ny avtale. Forhandlingene med Finland har pågått siden 2012, og en ny avtale skulle etter opprinnelig plan vært på plass allerede fra fiskesesongen 2015. 

Hva skjer hvis det av en eller annen grunn likevel ikke skulle bli en ny avtale fra 2017?

  • Det realistiske alternativet til ny avtale fra 2017 er ikke å videreføre dagens regime. Alternativet vil være å si opp den gjeldende avtalen og innføre nasjonal forvaltning av den norske delen av vassdraget fra og med 2018.
  • Også i en slik situasjon må det legges opp til å redusere fiskepresset med om lag en tredjedel. Det vil i hovedsak skje ved at de foreslåtte reglene for fisketider og redskapsbruk iverksettes i den norske delen av vassdraget. Videre vil det ikke lenger uten videre bli mulig å fiske på hver side av grensen midt i vassdraget.
  • En nasjonal forvaltning vil imidlertid innebære et betydelig tilbakeskritt fra målsettingen om en helhetlig forvaltning av lakseressursen. Uten en bilateral avtale vil det ikke være noen klar begrensning for Finlands beskatning av laksebestandene, og heller ikke noen angivelse av fordelingen mellom interessegruppene på finsk side av elven. Selv om det med en ren nasjonal forvaltning nok vil være mulig å gjennomføre en reduksjon i fiskepresset, vil det uten en avtale med Finland ikke finnes noe felles rettsgrunnlag som kan sikre en koordinert og helhetlig forvaltning. Norge vil dermed miste enhver mulighet til å påvirke hvordan fiskerettighetene skal fordeles på finsk side.