Svar på spørsmål om bistand og fattigdom

Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereims svar på et spørsmål fra Christian Tybring-Gjedde (Frp) om hva den nye regjeringen vil gjøre for å forvalte den enorme pengesummen av norske bistandsmidler bedre, og sikre at den bidrar til at land kommer ut av fattigdom og kan klare seg selv.

Skriftlig spørsmål nr. 60 (2021-2022).
Datert 18.10.2021

Fra representanten Christian Tybring-Gjedde (Frp) til utviklingsministeren:
Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til skriftlig besvarelse til utviklingsministeren: I Hurdalplattformen lover regjeringen å videreføre målsettingen om én prosent av BNI til bistand hvert år. For 2022 er denne summen på nesten 42 milliarder kroner. Hva vil den nye regjeringen gjøre for å forvalte denne enorme pengesummen bedre, og sikre at den bidrar til at land kommer ut av fattigdom og kan klare seg selv?

Utviklingsministerens svar:
Målet med utviklingspolitikken er å bidra til å utrydde all ekstrem fattigdom i verden og nå de andre bærekraftsmålene innen 2030. I en tett sammenvevd verden er dette et uttrykk for både solidaritet og norsk interesse. Det er bred politisk konsensus om disse målene i Norge.

Regjeringen vil opprettholde et høyt nivå på den internasjonal bistanden og bruke én prosent av brutto nasjonalinntekt for å oppnå de globale målene om sosial, økonomisk og miljømessig bærekraft.

Norsk utviklingspolitikk skal bidra til samfunnsendring med vekt på rettsstat, en solid offentlig sektor og rettferdig fordeling. Innsatsen skal styres slik at den settes inn der den gir mest mulig effekt og skaper flest mulig positive, selvforsterkende ringvirkninger. Regjeringens seks hovedprioriteringer er fornybar energi og klimatilpasning, kamp mot sult og for matsikkerhet, bekjempelse av ulikhet, styrking av kvinners rett til å bestemme over egen kropp og bekjempelse av smittsomme sykdommer, samt humanitær bistand.

Vi må stille store krav til samarbeidspartnerne som utfører utviklingspolitikken, både for å sikre at midlene gir mest mulig utvikling, og for å hindre at midler misbrukes. Det foreligger et omfattende regelverk og gode forvaltningsrutiner som skal sikre måloppnåelse og effektiv bruk av bistandsmidler. Norge har nulltoleranse for korrupsjon og andre økonomiske misligheter. Mistanke om misligheter håndteres, og avtalepartnere holdes ansvarlig for eventuelle tap.

Bærekraftig utvikling innebærer i sin logiske konsekvens at samarbeidslandene styrker evnen til å skape sin egen vekst. Anti-korrupsjon, menneskerettigheter, likestilling og klima og miljø er tverrgående hensyn. Risiko for utilsiktede, negative konsekvenser på disse områdene skal vurderes og håndteres i alle prosjekter, programmer og sektorer.

Norges bistandsbudsjett har siden oppstarten på 1960-tallet økt i takt med veksten i norsk økonomi. Det utgjør bare en liten andel av den samlede internasjonale bistanden, og er også lite i forhold til de omfattende behovene. En viktig del av utviklingspolitikken er derfor å arbeide for økt finansiering fra andre kilder, ikke minst fra private investorer. Et annet viktig mål er å arbeide for å slutt på at utviklingsland tappes for mer penger gjennom korrupsjon, skatteflukt og ulovlige kapitalstrømmer enn hva de mottar i bistand.   

Samarbeidslandene har hovedansvaret for å mobilisere og fordele ressurser til vekst og velferd på en rettferdig måte. Eksempelvis er det viktig å sikre lovgivning, regelverk og institusjoner som legger til rette for god naturressursforvaltning, skattlegging, jobbskaping, investeringer, handel og forsvarlig gjeldshåndtering.

Dette er nøkkelen til å komme ut av fattigdom og klare seg uten bistand på sikt. Internasjonale bidrag har spilt og vil fortsatt spille en viktig rolle. Siden 1960 har en større gruppe land gått fra lav- til mellominntektsland. Bistandsavhengigheten i disse landene er samtidig blitt redusert.

Svært lite av bistanden gis i dag direkte til samarbeidslandenes myndigheter. Norsk bistand kanaliseres hovedsakelig gjennom frivillige organisasjoner, FN-systemet, globale fond, Verdensbanken og andre finansinstitusjoner. En vesentlig del går til humanitær innsats. I mange tilfeller er det slik at bistand gis til aktører som arbeider aktivt for å påvirke myndighetene i en mer åpen og demokratisk retning. Regjeringen vil kritisk gjennomgå bruken av globale fond for å sikre mer effektiv utviklingsbistand.

Norske partnerland omfatter mange stater i komplekse og sårbare situasjoner. I noen tilfeller vil det kunne bli aktuelt å overføre en større andel av bistanden til ikke-statlige aktører, slik det nylig har vært gjort overfor land som blant annet Etiopia og Myanmar.

Utviklingssamarbeidet vurderes løpende og tilpasses endrede forutsetninger. Selv om regelverket og forvaltningsrutinene for bruken av bistandsmidlene fungerer godt, må det alltid være rom for forbedringer og styrket kontroll etter hvert som eventuelle svakheter avdekkes.

Skal det ambisiøse målet om å utrydde all ekstrem fattigdom innen 2030 kunne nås, må vi kontinuerlig arbeide for å utvikle og videreforedle verktøyene som skaper mest mulig utvikling, og samtidig hindre misbruk av midler.