Tale ved Norsk kulturråds årskonferanse

Holdt 13. november på USF Verftet i Bergen

Holdt 13. november på USF-verftet i Bergen

(Skriftlig versjon. Kan avvike fra talen som ble holdt.)

Kjære alle sammen, 

Takk for anledningen til å snakke til dere her i dag.

Dette er mitt første store møte med kultursektoren. Jeg har gledet meg skikkelig til å møte dere, til å lytte til dere og høre hva dere har på hjertet. Derfor har jeg satt av mye tid i dag og kommer også til å delta på middagen i kveld.

Jeg deltar denne første dagen av konferansen. Og statssekretær Knut Olav Åmås vil også være her i morgen. Så kom og snakk med oss!
Vi ønsker dialog og jeg vil lytte til kulturlivet. Og jeg vil gjerne begynne nå, så derfor inviterer jeg til spørsmål og kommentarer fra salen.

Som dere forstår, oppfordrer vi til en kritisk, ærlig og åpen debatt – ikke minst om kulturpolitikken selv. Ingen skal måtte opptre taktisk overfor politikere.

Vi ønsker motstand, kritikk og direkte tale.
Jeg har stor respekt for det dere i kulturlivet arbeider med.
Dere gir oss publikummere store opplevelser.
Dere skaper anledninger for folk til å delta i noe som er større enn dem selv.
Og dere står for en viktig del av meningsbrytning i samfunnet vårt.

Derfor er det med respekt og takknemlighet at jeg nå har tatt fatt på det viktige og ærefulle oppdraget med å være landets kulturminister.

Jeg ser fram til å hilse på dere og håper å få snakke med så mange som mulig av dere. Og jeg ser fram til å bli bedre kjent med dere og det dere arbeider med.

I dag vil jeg gjerne si noe om mitt og regjeringens kultursyn, våre visjoner for kulturpolitikken og hvordan vi vil realisere dem.

Kunst og kultur er viktig for mennesket.
Det gir oss opplevelser og fellesskap.
Det er med på å bygge identiteten vår.
Det gir mening til livet.

Men kunsten og kulturen har også egenskaper som er avgjørende for samfunnet og demokratiet.

Kulturlivet gir arenaer for meningsutveksling og debatt.
Kunsten og kulturen bidrar til at vi kan orientere oss i en kompleks samtid.
Og den utfordrer oss og kan gjøre oss oppmerksomme på nye muligheter.

Med andre ord: Kunsten og kulturen tar oss framover.

Kunsten skal ha en kritisk rolle, uansett tid og tendenser.
Men jo større utfordringer et samfunn står overfor med hensyn til spørsmål om verdier og identitet, jo viktigere er kulturlivets rolle.

Norge er i kraftig endring med hensyn til slike spørsmål.
Vi er blitt et mye mer mangfoldig og kontrastrikt samfunn i løpet av få år.
Det skaper et rikere Norge.
Men det skaper også heftige diskusjoner om hva norsk kultur er og hva vi regner som vår felles kulturarv.

Kort sagt: hvem vi er og vil være og hvordan vi vil definere oss selv. Dette er dype og viktige verdidiskusjoner som hele feltet vårt forholder seg aktivt til, særlig kultur, medier og religions- og livssynsfeltet. Derfor er de områdene vi arbeider med som kulturpolitikere mye av grunnlaget for samfunnet.

Derfor trenger vi uavhengige og lett tilgjengelige arenaer for å kunne diskutere oss selv og hvilken retning samfunnet tar.
Kulturlivet tilbyr arenaer der kan vi presentere ytringer og budskap som kan stå i sterk motsetning til hverandre. Men uten at det splitter oss i vårt fundament.

Derfor er kulturen så sentral.
Og derfor er kulturpolitikken så viktig.

For at kulturen skal kunne være en sterk og relevant kraft i samfunnet, er det særlig tre forutsetninger som må være til stede.

Det er frihet,
det er mangfold
og det er kvalitet.

Disse tre forutsetningene danner på mange måter grunnlaget for denne regjeringens kulturpolitikk.

Under Stoltenberg-regjeringen økte kulturbudsjettene. Det har vært bra og nødvendig for kulturlivet. Vi har fått mer aktivitet, flere arenaer og flere kan leve av å skape kunst.
Derfor har Høyre også støttet økningene.

Men kroner og øre er ikke løsningen på alt. Minst like viktig er det hvem disse pengene kommer til gode. Hvilke forutsetninger skal disse pengene komme med?
Og hvordan kan vi på best mulig måte sørge for at vi når kulturpolitiske mål?

Denne regjeringen vil bidra til å gi det norske kulturlivet en ny retning.
Som sagt, er de tre hovedpunktene for regjeringens kulturpolitikk frihet, mangfold og kvalitet.
Og disse tre forutsetningene henger nøye sammen med hverandre.

For å ta det første først, nemlig frihet:

Vi vil gjennomføre en frihetsreform i kulturlivet.

Det betyr at vi skal spre makt og desentralisere beslutninger. Kulturforvaltningen skal spres på flere aktører.

Vi presenterte som dere vet kulturbudsjettet for 2014 sist fredag. Der gir vi det kollegiale organet Kulturrådet større fleksibilitet til å fordele bevilgningen til Norsk kulturfond etter faglig skjønn.

Siden 2008 har midlene til Norsk kulturfond vært bevilget over seks ulike fagkapitler.

Fra 2014 vil rådet ha fullmakt til å omdisponere mellom fagkapitlene. Fondet kan med dette ses under ett på bakgrunn av søknadsmengde, kvalitet og behovet for fleksibilitet. Dette gjør vi fordi vi mener prioriteringene skal ligge tettere på kulturlivet.
Vi mener at instrumentelle føringer må opphøre. Og at det er kunstproduksjonen og kvalitet som skal stå i fokus.

I forlengelsen av denne viktige endringen, skal vi gå gjennom Norsk kulturråd.
Vi vil se på om oppgavesammensetningen er hensiktsmessig.
Det vil settes ned en hurtigarbeidende utredningsgruppe ledet av departementet.
Målet er å presentere forslag til endringer i budsjettet for 2015.

Når det gjelder budsjettet for 2014, er det nok noen som reagerer på kuttet i fondet. Til det vil jeg si at dere ikke bør se på dette budsjettet og tenke at det er et definitivt uttrykk for retningen de neste årene. Men jeg vil understreke at jeg er stolt av dette budsjettet. På tross av den korte tiden vi har hatt til rådighet, har vi fremmet et kulturbudsjett for 2014 med 6,3 prosent økning.

Når det gjelder Norsk kulturfond betyr det at bevilgningene vil ha nær samme kronenivå som i fjor. Dessuten prioriterer vi flere områder, blant annet basisfinansiering på scenekunstfeltet.
I tillegg vil arrangørstøtten på det visuelle feltet bli økt, og på musikkområdet øker vi arrangørstøtten, ensemblestøtten og publiseringsstøtten. De vokale ensemblene Kor Vest og Det Norske Solistkor vil få fast årlig støtte. De programmerende scenene er styrket – og kan  gi flere oppdrag til de frie gruppene.

Frihetsreformen innebærer også at vi skal stimulere til vekst og idéskaping nedenfra heller enn å styre ovenfra.
Det betyr at den enkelte institusjon selv skal bestemme hvordan de vil løse sine oppgaver innenfor sin egen profil.

Men vi må sikre oss at institusjonene driver kostnadseffektivt og at de gir publikum et tilbud av høy kvalitet. Og for å finne ut dét vil vi evaluere. Regjeringen vil også legge dette til grunn i utformingen av de årlige tilskuddsbrevene til institusjonene.

En frihetsreform innebærer også at vi ønsker å stimulere til økt privat finansiering.
Solid offentlig finansiering er basisen for kulturlivet. Vi må sikre gode tilbud som ikke kan opprettholdes uten offentlig støtte.

Men det offentlige bør ikke ha ansvar for å finansiere kulturlivet alene.
Jeg tror tilgang til flere finansieringskilder vil gjøre kulturlivet friere. Fordi privat kapital vil gi mer maktspredning.
Det vil gi større fleksibilitet ved at man slipper å forholde seg til ett system.
Og ikke minst vil mer privat finansiering utnytte et potensial som hittil ikke har vært mye utforsket i Norge.

I budsjettet presenterte vi en ny gaveforsterkningsordning. Den innebærer at staten yter et tillegg på inntil 25 prosent av gavebeløpet ved private pengegaver til kunstinnkjøp til nasjonale og regionale kunstmuseer samt pengegaver for å sette i stand norske museumsanlegg. Ordningen vil sikre flere finansieringskilder og stimulere til mer samarbeid mellom private og offentlige aktører.

Hvis kunstnere skal ha mulighet til å leve som selvstendig næringsdrivende, må vi ikke bare se på finansieringen. Vi må også sørge for at de juridiske rammebetingelsene er gode nok.

Det betyr at vi skal sikre en sterk beskyttelse av åndsverk. Og vi må forenkle regelverket for næringsdrivende kunstnere. Det nye kunnskapssenteret for kulturnæringene som vi har foreslått å opprette vil også ha viktige effekter. Senteret skal legge aktivt til rette for økt privat finansiering i norsk kulturliv, samt kultur- og næringssamarbeid, gjennom å utvikle og formidle kunnskap om disse områdene.

Vi mener frihetsreformen vil føre til et større mangfold i kulturlivet.
Det vil skje ved at makten spres på flere hoder. Ved at pengekildene vil bli flere. Ved at krav knyttet til innhold og profil vil forsvinne.
Og mangfold er som sagt et annet sentralt mål for denne regjeringens kulturpolitikk.

I et kontrastrikt samfunn må kulturpolitikken legge til rette for og fremme en stor bredde av stemmer og tilbud. Og den må ha som mål at mennesker får mulighet til å delta i og oppleve et mangfoldig kulturliv. Samtidig må premisset for offentlig støtte være at ingen i utgangspunktet skal føle seg ekskludert.

Samfunnet preges av et stort mangfold av mennesker med ulik bakgrunn og ulike erfaringer, fra ulike steder i Norge og verden. Dette mangfoldet utgjør et stort potensial for kulturlivet, for kreativ utfoldelse og meningsmangfold.

Kulturpolitikkens oppgave er å være en tilrettelegger for dette kreative mangfoldet. Kulturpolitikk handler således ikke om å realisere politikernes kunstneriske visjoner. Den skal legge til rette for gode vekstmuligheter nedenfra

Mangfold betyr med andre ord at vi trekker med hele landet, både amatører og profesjonelle, og at vi møter kulturuttrykk fra hele verden både hjemme og ute.

Det siste overordnede målet for kulturpolitikken som jeg vil snakke om i dag, er kvalitet.

Vi vil legge til rette for at den profesjonelle delen av kulturlivet kan nå en høy internasjonal standard.  Og vi vil legge til rette for utvikling av unge talenter gjennom kulturskoler og i samarbeid med lokalt frivillig kulturliv.

Men vi vil som sagt overlate de kunstneriske visjonene til sektoren. Og vi vil oppfordre til økt oppmerksomhet om innhold og kvalitet fra aktørene selv.

For kvalitet er ikke et begrep som kan defineres av én enkelt gruppe. Det skal heller ikke defineres sentralt. Det må derimot være resultatet av en løpende meningsutveksling som starter ute hvor aktiviteten foregår.

Regjeringen ønsker sterke kulturelle kraftsentra i alle regioner, med tyngdepunkt i de store byene. Derfor kommer den lokale kulturen til å få mer oppmerksomhet i tiden som kommer. Det er viktig at folk har et rikt kulturtilbud av høy kvalitet der de bor. Og at lokalmiljø og regioner selv kan definere hva dette tilbudet skal bestå av.

Sterke kulturregioner vil kunne utfordre det sentrale kulturlivet. Sterke regioner vil kunne utfordre eksisterende definisjoner av kvalitet. De vil kunne utgjøre en motvekt til programmeringen, tilbudet og talentutviklingen i sentrale områder.

I sammenheng med kvalitetsdebatten, vil jeg si at departementet vil sørge for jevnlige evalueringer av støttemottakere og styrket forskning. Evalueringer gir kunnskap og nøytrale vurderingsgrunnlag og vil være et viktig hjelpemiddel i debatten. For å premiere høy kvalitet må også kravene til prioritering ved fordeling av offentlige midler til kulturlivet blir høyere.

Jo friere og mer uavhengig kulturlivet er fra sentrale styringsmekanismer – og jo mer mangfoldig – jo bedre ligger det til rette for en fruktbar diskusjon om kvalitetsbegrepet.

Som sagt: frihet, mangfold og kvalitet henger nøye sammen.

Som Victor Hugo sa:
“Kunstens frihet og samfunnets frihet: Dét er det målet som alle konsistente og logiske sinn må strebe mot”.