Verken udemokratisk eller skjult

Nationen, 20. oktober 2015

Statssekretær Morten Høglunds svar på en artikkel av Liv Signe Navarsete i Nationen 12. oktober.

Nationen fulgte på lederplass 12. oktober opp Liv Signe Navarsetes angrep på Tisa-forhandlingene fra fra uka før.

Jeg har forståelse for at det er krevende å vise politiske motstandere tillit i vanskelige og omfattende handelspolitiske forhandlinger. Regjeringen ønsker mest mulig åpenhet og vi er alltid rede til å drøfte Tisa (Trade in Services Agreement) med dem som er interessert. Men som tidligere statsråd vet Liv Signe Navarsete godt at man ikke kan forhandle i full åpenhet. Det har heller ingen tidligere regjering gjort.

Den beskrivelsen Nationen og Navarsete leverer av forhandlingene om en internasjonal avtale for handel med tjenester er dessverre så langt fra sannheten at det grenser til det parodiske. Navarsete peker i sin tekst på at debatten om Tisa handler vel så mye om forhold innenfor nasjonale grenser som på tvers av dem. Det er helt riktig. Norge forhandler om norske selskapers rammevilkår for tjenestehandel i 50 andre land. Disse rammevilkårene sørger for at norske selskaper ikke blir diskriminert fordi de er norske. Når norske selskaper etablerer seg i utlandet, må de innrette seg etter lokale lover og regler. Det må også utenlandske selskaper i Norge. Det er bra. Tisa- avtalen vil sørge for at reglene må praktiseres likt for norske og utenlandske selskaper. Det kalles likebehandling.

Allerede på 1970-tallet begynte handelspolitikken å handle om mer enn toll. For tjenestehandel kom den første internasjonale avtalen på plass i 1995, da WTOs avtale om tjenester (Gats) ble en realitet. Norge forpliktet seg der til å praktisere likebehandling mellom utenlandske og norske selskaper i de aller fleste sektorer som allerede var kommersialiserte. Offentlig sektor ble behørig unntatt.

Norge har allerede et åpent tjenestemarked for stort sett alle kommersialiserte tjenestesektorer. Det er det mange land som ikke har. Å sitte på gjerdet og se på at andre lands selskaper får bedre vilkår enn norske, er ikke et alternativ for denne regjeringen. Samtidig er det viktig å understreke at det er opp til Norge å velge å la være å kommersialisere enkelte sektorer, det vil si: Beholde som offentlig. Beslutningen fattes i første omgang av regjeringen og godkjennes av Stortinget, i tråd med parlamentarisk praksis.

Denne regjeringen både vil og kan opprettholde et politisk handlingsrom der det er nødvendig og ønskelig å beholde enkelte sektorer som offentlige. For eksempel når det gjelder offentlige tjenester som sykehus og skole, vil regjeringen beholde sitt handlingsrom. Vi kan slå fast at Tisa ikke begrenser vår nasjonale handlefrihet til å organisere den offentlige sektor på den måte vi selv ønsker, at det er ikke noe i avtalen som pålegger stater å selge ut offentlig eid virksomhet (privatisering), samt at det heller ikke er noe i Tisa som pålegger medlemslandene å kjøpe inn tjenester fra private (konkurranseutsetting).

At Navarsete ikke har tillit til at jeg snakker sant, må settes på hennes regning. Diskusjonen ønsker jeg velkommen. Jeg håper flere blir med på en dialog om hvordan vi kan sikre gode rammevilkår for norske arbeidsplasser gjennom internasjonal arbeidsdeling og integrasjon. Det er dette Tisa-forhandlingene egentlig handler om.